LE-1993-70

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-01-03
Publisert:	LE-1993-00070
Stikkord:	Selskapsrett
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 92-1671 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00070 A - Anket til Høyesterett - HR-1995-00091 A - Leiekontrakt mellom Sandakergården AS og Sandaker Herreklær AS inngått 24 april 1989 utløper uten oppsigelse 30 juni 2014. Forøvrig frfinnes Sandaker Herreklær AS.
Parter:	Ankende part: Sandakergården A/S (Prosessfullmektig: Advokat Sven Eriksrud). Motpart: Sandaker Herreklær A/S (Prosessfullmektig: Advokat Tor Vale).
Forfatter:	Lagdommer Egil F. Jensen, formann, Lagdommer Sissel R. Langseth - Mindretall: Lagdommer Mary-Ann Hedlund
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §33, §36, Aksjeloven (1976) §12-4, §12-5, §12-6, §12-8, §12-9, §8-14, §9-16, §9-17, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §299, §1-1, §8-15

Saken gjelder spørsmål om lovligheten av kontrakt om leie av butikklokaler.

N. J. Sandaker A/S som i 1990 skiftet navn til Sandakergården A/S, i det følgende også omtalt som Sandakergården eller den ankende part, eier forretningsgården Stortorvet 5 i Oslo. Gården er oppført i 1890-årene. Gulvarealet er på til sammen ca 1800 m2 fordelt på 6 etasjer i tillegg til kjeller og loft. Den 24. april 1989 inngikk Sandakergården kontrakt med Sandaker Herreklær A/S, også benevnt Sandaker eller ankemotparten, om utleie av butikklokaler m. m. i gården på noe over 700 m2. I henhold til kontraktens §7 løper leieforholdet uten oppsigelse frem til 1. juli 2088. Årlig husleie er satt til 3 % av Sandakers totale brutto omsetning (§11). Sandaker har rett til fremleie (§5) og skal i så fall betale 50 % av brutto fremleieinntekt, likevel ikke mindre enn 3 % av fremleietakerens omsetning i lokalene.

Aksjekapitalen i Sandakergården var våren 1989 fordelt på 20 A-aksjer og 80 B-aksjer, hvorav bare A-aksjene ga stemmerett. Ellen Vegheim satt med samtlige A-aksjer og et flertall av Baksjene. Hennes adoptivbarn - Stein Vegheim og Ingunn Kaalstad - hadde på dette tidspunkt begge B-aksjer i Sandakergården, henholdsvis 19 og 1.

Sandakergården drev en klesbutikk i Stortorvet 5 med Ellen og Stein Vegheim som disponenter. Butikkvirksomheten var ikke skilt ut i et eget selskap. Sandakergården eide også 98 av 100 aksjer i Sandaker som tidligere hadde vært drevet som klesbutikk et annet sted i Oslo. Denne butikken var avviklet og virksomheten i selskapet lå nede i 1989.

Bakgrunnen for leiekontrakten finnes bl.a. i en generalforsamling og et styremøte i Sandakergården, begge deler avholdt den 24. april 1989, samme dag kontrakten ble inngått. I generalforsamlingen ble det valgt nytt styre som besto av advokat Sverre Sunde (formann), Kjell Paulsen og Bjørn Amundsen. Valget medførte at Stein Vegheim sa opp sin stilling som daglig leder (disponent). I det påfølgende styremøte ble truffet følgende beslutninger:

1. Stein Vegheims disponentstilling.

Styret besluttet å godta Stein Vegheims egen oppsigelse i den form den var blitt gitt på dagens tidligere avholdte generalforsamling. - - -

2. Overdragelse av butikkvirksomheten til Sandaker Herreklær A/S.

Styret fant at driften av herremotebutikken, og driften av gården Torvet 5, bør skilles, og styret traff følgende beslutning:

Sandaker Herreklær A/S overdras den av N. J. Sandaker A/S (Sandakergården - rettens tilføyelse) drevne herremotebutikk i Torvet 5 med leiekontrakt i Torvet 5, samt aktiva og passiva etter dagens beregnede bokførte verdier som balanseres. Overtagelse pr. 30. juni 1989. N. J. Sandaker A/S skal frem til 30. juni 1994 garantere for et driftslån for Sandaker Herreklær A/S, begrenset oppad til kr 1,5 mill., og sikret ved en pantobligasjon i Torvet 5 med prioritet etter kr 6,5 mill.

Stein Vegheim sendes en gjenpart av denne styreprotokoll.

3. Salg av 98 aksjer i Sandaker Herreklær A/S.

Styret besluttet å avhende selskapets 98 aksjer i Sandaker Herreklær A/S, og at Ingunn Vegheim Kaalstad får kjøpe disse aksjer på følgende vilkår: Kurs kr 4400,- pr. aksje. Overtagelse pr. 30. juni 1989. Betaling kontant ved overtagelse hvis ikke annet oppgjør avtales og godtatt sikkerhet stilles. Ingunn Vegheim Kaalstad gis en akseptfrist på 8 dager. Hvis tilbudet ikke aksepteres søkes aksjene solgt i det åpne marked til den pris som kan oppnås. - - -

Ingunn Kaalstad aksepterte tilbudet samme dag. Hun overtok således 98 av 100 aksjer i Sandaker for kr 4400 pr. aksje, samt driften av klesbutikken i Stortorvet 5 i Sandakers navn basert på leiekontrakten av 24. april 1989. Sammen med sin ektefelle har hun senere drevet butikken.

Stein Vegheim har opplyst at han først i begynnelsen av 1990 ble kjent med innholdet i leiekontrakten. Han kom da til at leiekontrakten ga Sandaker urimelige fordeler på Sandakergårdens bekostning, og han hevdet at de beslutninger som var truffet i generalforsamlingen og styremøtet den 24. april 1989 var ugyldige. Disse synspunkter fremholdt han i generalforsamlinger i Sandakergården den 23. mai og 27. september 1990, men uten å vinne gehør for at husleiekontrakten var lovstridig. Med henvisning bl.a. til aksjeloven §9-17, jfr. §9-16 og §8-14, tok Stein Vegheim den 21. desember 1990 ut forliksklage mot så vel Sandakergården som Sandaker med påstand om at beslutning truffet på generalforsamlingen den 27. september 1990 om ikke å underkjenne husleiekontrakten, skulle kjennes ugyldig. Samtidig ble krevet at husleiekontrakten skulle kjennes ugyldig, også i forhold til Sandaker. Mekling var forgjeves. Den 20. februar 1991 ble saken henvist til retten.

I løpet av 1991 endret Ellen Vegheim holdning og sluttet seg til sønnens vurdering av leiekontrakten. Dette resulterte i valg av nytt styre som besto av Ellen Vegheim (formann), Stein Vegheim og Pål Krosby. Den 12. februar 1992 vedtok dette styret en uttalelse med slik ordlyd: Etter en fornyet vurdering er det samlede styret av den oppfatning at leiekontrakten i urimelig grad tapper selskapet Sandakergården AS for inntekter. Den tilgodeser leietager i en slik grad at den ikke kan anses bindende for selskapet Sandakergården AS. Leietaker Sandaker Herreklær AS bør etter styrets mening ha forstått dette, og det vises i den anledning til aksjeloven §8-15.

På denne bakgrunn ønsker styret at de nødvendige skritt iverksettes, herunder også rettslige, for å få leiekontrakten mellom Sandakergården AS og Sandaker Herreklær AS kjent uforbindtlig for Sandakergården AS.

Sandakergården - med Stein Vegheim som hjelpeintervenient - tok 19. februar 1992 ut stevning mot Sandaker for Oslo byrett med påstand om at leiekontrakten skulle kjennes ikke bindende for Sandakergården. Oslo byrett avsa 16. november 1992 dom med slik domsslutning:

1. I §5 og §11 i leiekontrakt av 24. april 1989 mellom N. J. Sandaker A/S og Sandaker Herreklær A/S endres prosentsatsen "3 %" - tre prosent - til "6 %" - seks prosent.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Om sakens nærmere enkeltheter, herunder partenes anførsler for byretten, vises til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

Sandakergården A/S har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten. Sandaker Herreklær A/S har tatt til motmæle og også inngitt aksessorisk motanke for såvidt angår byrettens revisjon av husleiekontrakten i medhold av avtaleloven §36.

Etter at byrettens dom ble avsagt har Stein Vegheim ved avtale av 25. juni 1993 kjøpt morens aksjer i Sandakergården. Etter dette er Stein Vegheim eier av samtlige 20 A-aksjer og 78 B-aksjer. Han er nå også styreformann i selskapet, og grunnlaget for hans hjelpeintervensjon har dermed falt bort. Aksjekjøpet ble finansiert ved låneopptak. I den forbindelse ble långiveren - Sten J. Bennetter - gitt rett til å kjøpe gården når det foreligger rettskraftig dom eller forlik i nærværende sak.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo i dagene 23., 24. og 25. november 1993. Partene møtte ved sine respektive styreformenn - Stein Vegheim for Sandakergården A/S og Ingunn Kaalstad for Sandaker Herreklær A/S - som også avga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner, hvorav ett er nytt for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part - Sandakergården A/S - har i det vesentlige gjort gjeldende:

Husleiekontrakten må settes til side som ugyldig. Kontrakten rammes både av aksjeloven og avtaleloven.

Sandakergården er organisert som et aksjeselskap. Dette innebærer at lovens preseptoriske regler må følges.

Leiekontrakten er i strid med utbyttereglene i aksjeloven §12-4 flg. Også overføring av realverdier er å anse som utbytte i lovens forstand. Det er uten betydning om overføring skjer direkte eller indirekte. Aksjeloven utbytteregler skal verne selskapet, enkeltaksjonærer og kreditorene. For å hindre omgåelser må reglene følges og anvendes på en streng måte.

De disposisjoner som ble iverksatt av de styrende organer i Sandakergården den 24. april 1989, herunder leiekontrakten til fordel for Sandaker, innebar en overføring av økonomiske verdier i størrelsesorden 16 millioner kroner til Sandaker. Ved kontrakten fikk Sandaker full rådighet over drøyt 700 m2 leiearealer i 99 år på meget gunstige vilkår. Ingunn Kaalstad hadde den gang en aksje i Sandakergården, og hun ervervet 98 % av aksjene i Sandaker.

Disposisjonene den 24. april må ses som en enhet, jfr. at dokumentene var utferdiget på forhånd. Det er uten betydning om overdragelsen av aksjene i Sandaker skjedde før eller etter undertegnelsen av leiekontrakten.

Aksjene ble solgt for kr 4400 pr. stk., basert på bokførte verdier i de to selskaper. Ved fastsettelsen ble det ikke tatt hensyn til den verdi som lå i leiekontrakten. Dette skaper et vesentlig misforhold mellom ytelsene, og representerer et klart ulovlig utbytte etter aksjeloven §12-5, jfr. §12-4. De formelle kompetanseregler i §12-6 ble heller ikke fulgt. At fordelen bare kom en aksjonær til gode, medfører at det også er tale om forskjellsbehandling.

Etter §12-8 skal ulovlig utbytte tilbakebetales. Fordi reglene i §12-6 ikke er fulgt, blir det ikke spørsmål om hvorvidt det foreligger god tro hos mottakeren. Etter forholdene må aksjonæren Ingunn Kaalstad identifiseres med Sandaker. Tilbakeføringskravet er derfor rettet mot Sandaker. Det gjøres ikke gjeldende at Sandaker skal tilbakebetale den fordel som selskapet allerede har hatt av leiekontrakten. Derimot kreves at videre ulovlig utbytte stanses. Dette oppnås ved at husleiekontrakten kjennes ugyldig.

Dersom bestemmelsene om utbytte ikke kan anvendes, hevdes at det foreligger en transaksjon med et klart gaveelement som rammes av aksjeloven §12-9.

Alternativt anføres at det er truffet tiltak av styre og generalforsamling i strid med aksjeloven §8-14, jfr. §9-16. Det er ikke tvilsomt at disposisjonene den 24. april 1989 var egnet til å gi aksjonæren Ingunn Kaalstad en urimelig fordel på Stein Vegheims og Sandakergårdens bekostning, jfr. Marthinussen/ Aarbakke "Aksjeloven med kommentarer (1986) 245. Leiekontrakten innebærer at verdier i størrelsesorden 16 millioner kroner - over halvparten av selskapets netto - ble overført til Sandaker.

Det er uten betydning at styre/generalforsamling senere fastholdt de foretatte disposisjoner. Manglende materiell kompetanse var til hinder for å opprettholde beslutningene. Dermed forelå plikt til omgjøring. At Ellen Vegheim som eide samtlige stemmeberettigede A-aksjer, godtok disposisjonene, er heller ikke avgjørende. De økonomiske interesser knyttet til B-aksjene må vernes.

Aksjeloven §8-15 verner godtroende medkontrahent, men ikke medkontrahent som også er aksjonær i selskapet. Reelle hensyn taler for en slik løsning. På dette punkt er byrettens dom uriktig.

Subsidiært anføres at eventuell god tro ikke kan virke befriende for Ingunn Kaalstad/Sandaker. En mulig rettsvillfarelse fra Ingunn Kaalstads side om hvorvidt materielle kompetanseregler eller bestemmelsene om utbytte/gave i aksjeloven var overtrådt, kan ikke påberopes. Avgjørende må være at Ingunn Kaalstad ikke kunne være i tvil om at leiekontrakten innebar en forfordeling av aksjonærene. Dette har sammenheng med at leiekontrakten av 1989 må vurderes på bakgrunn av den leiekontrakt som Ingunn Kaalstad fikk til et butikklokale på ca 40 m2 i Stortorvet 5 i henhold til familieavtalen fra 1983. Husleien ble her fastsatt til 2 % av brutto omsetning, og det var åpenbart for alle at det i denne kontrakten lå et gaveelement. Selv om leiesatsen i kontrakten fra 1989 ble satt til 3 %, hadde denne i realiteten enda sterkere gavepreg. Dertil kommer at Stein Vegheim helt ble holdt utenfor disposisjonene i april 1989.

Videre gjøres gjeldende at husleiekontrakten må kjennes ugyldig med hjemmel i avtaleloven §33. På avtaletidspunktet i 1989 forelå omstendigheter som medfører at det vil stride mot redelighet eller god tro om Sandaker/Ingunn Kaalstad fastholder kontrakten. Familieavtalen fra 1983 forpliktet Ingunn Kaalstad ettersom hun var gjort til part. Etter avtalen skulle Stein Vegheim overta foreldrenes aksjer i Sandakergården mot en rimelig godtgjørelse. Ingunn Kaalstad var følgelig klar over at den økonomiske interesse i Sandakergården var tillagt Stein Vegheim. Likevel medvirket hun i 1989 til at over halvparten av selskapets nettoverdier ble tatt ut av selskapet. At familieavtalen ble brutt, kan ikke være tvilsomt, noe som også erkjennes av advokat Sunde som organiserte tiltakene i 1989. Ingunn Kaalstads engasjement må på denne bakgrunn bedømmes som et regulært kontraktsbrudd fra hennes side.

Disposisjonene krenket Stein Vegheims interesser. Av denne grunn kan det ikke være avgjørende at Ellen Vegheim samtykket. I denne forbindelse er vist til avgjørelsen i Rt-1965-501 som hevdes å vise et parallelt tilfelle. Ingunn Kaalstad må ha forstått at husleiekontrakten forrykket balansen mellom henne og broren. Således vil det virke særdeles illojalt om hun fastholder kontrakten.

Endelig kreves at husleiekontrakten - helt eller delvis - kjennes ugyldig på grunnlag av avtaleloven §36. Det sentrale i denne forbindelse er virkningene av kontrakten for Sandakergården/Stein Vegheim på den ene side og Sandaker/Ingunn Kaalstad på den annen. Kontrakten betød en markant forrykking av forutsetningene i familieavtalen. Siktemålet med avtalen var å fastlegge barnas rettigheter og å trygge begges fremtid. Som følge av familieavtalen fikk Ingunn Kaalstad - utover verdier som også tilkom broren - leiekontrakt til butikklokalet i Stortorvet 5 som drives som kiosk under navnet Masserarti, samt noen tomter. Settes verdien av leiekontrakten for Masserarti til 3 millioner kroner, har Ingunn Kaalstad mottatt til sammen ca 4 millioner. Stein Vegheim fikk rett til å kjøpe foreldrenes aksjer, noe han har gjort med den følge at han har pådratt seg gjeld med ca 2 millioner. Ser en bort fra Sandakers leiekontrakt, er det dermed oppstått et misforhold på 4 millioner i Stein Vegheims disfavør.

Stortorvet 5 ble taksert i desember 1990. Verdien ble den gang satt til 16 millioner kroner med leiekontrakten og 32-34 millioner uten kontrakten. Verdien av gården med kontrakten anslås i dagens situasjon til omlag 10 millioner. Dette har sammenheng med fallende etterspørsel etter kontorlokaler, mens interessen for butikklokaler derimot har holdt seg på omtrent samme nivå.

Gården vil sannsynligvis bli solgt for ca 10 millioner kroner. Etter fradrag med 6 % i henhold til avtale mellom Stein Vegheim og Sten J. Bennetter, gevinstbeskatning og gjeld som hviler på Sandakergården, vil restbeløpet utgjøre omlag 4,5 millioner. I tillegg kommer Stein Vegheims gjeld og arveavgift, hvilket innebærer at det blir lite igjen. Tar en i betraktning de 4 millioner Ingunn Kaalstad allerede har mottatt og de 16 millioner som ligger i husleiekontrakten fra 1989, kan konstateres at fordelingen mellom bror og søster blir svært skjev. Ellen Vegheim og hennes ektefelle kan dessuten hvert år heve betydelige beløp i form av lønn/godtgjørelse fra Sandaker.

Forholdet mellom Sandakergården og Sandaker er også av interesse. I følge Steinar Heyerdahl, revisor i Sandakergården, kan lite innspares i selskapet, og det er heller ingen mulighet for å hente inn nye inntekter av betydning. Han har konkludert med at Sandakergården før eller senere vil gå med tap. Lykkes det ikke å selge gården, vil konkurs komme på et langt tidligere tidspunkt. På den annen side fremstår Sandaker i dag som en solid forretning med overskudd. Dette skyldes i første rekke den klare fordel som ligger i husleiekontrakten.

Av rettspraksis har den ankende part vist til plenumsdommen i Rt-1988-295 og en dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett den 22. september 1989.

I utgangspunktet bør husleiekontrakten i sin helhet settes til side, eventuelt bør vederlaget reguleres til markedsleie. Dette vil ikke være urimelig overfor Ingunn Kaalstad. Hun vil fortsatt ha Masserarti som bør kunne gi høyere overskudd enn det som er tilfelle i dag. Sandaker bør også kunne vise bedre resultater. Selskapet er ikke belastet med gjeld, og driften har i over 4 år vært subsidiert med en meget gunstig husleie. Det kan nok være at butikkarealene må reduseres dersom kontrakten endres, men samfunnsøkonomisk kan det ikke være noe poeng i å opprettholde en virksomhet som er avhengig av å tappe et annet selskap.

Det er ikke grunn til å kritisere Stein Vegheim for å ha tatt opp lån fra Bennetter og gitt Bennetter rett til å kjøpe gården. Stein Vegheim hadde ikke noe annet valg dersom han skulle bevare de interesser han har i gården. Videre bestrides at avtalen med Bennetter har vært til hinder for forliksløsninger. Sandaker ville uansett ikke hatt mulighet for å kjøpe gården for dens fulle verdi. Den ankende part har ellers søkt å komme til minnelig løsning så sent som ved brev av 22. oktober 1993. I dette brevet ble foreslått en netto likedeling av verdiene i gården.

Den ankende part har nedlagt slik endelig påstand:

1. Leieavtalen av 24. april 1989 mellom Sandakergården AS og Sandaker Herreklær AS er ikke bindende for Sandakergården AS.

2. Sandakergården AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten - Sandaker Herreklær A/S - har i hovedtrekk anført:

Disposisjonene den 24. april 1989 i Sandakergården må ses som en fisjon gjennomført ved salg av eiendeler til datterselskap mot vederlag. Selv om medkontrahenten er aksjonær i Sandakergården, bestrides det at aksjeloven regler om utbytte m. m. får anvendelse, jfr. Aarbakkes artikkel "Deling av aksjeselskap (fisjon) etter norsk rett", inntatt i TfR 1980 187. Avgjørende er at Ingunn Kaalstad ikke opptrådte i kraft av sin posisjon som aksjonær i Sandakergården. Bedømmelsen i forhold til aksjeloven regler må for øvrig baseres på næringsrettslige betraktninger, herunder hvorvidt det var saklig grunnlag for de foretatte disposisjoner.

Videre bestrides at Sandakergården kan påberope seg de aktuelle bestemmelser i aksjeloven. Generalforsamlingen i selskapet tok i 1990 realitetsstandpunkt til leiekontrakten. En slik beslutning kan bare angripes ved søksmål etter lovens §9-17. Selskapet som sådant kan ikke anlegge søksmål etter nevnte bestemmelse, og heller ikke de aksjonærer som har stemt for beslutningen, jfr. Marthinussen/Aarbakke l. c. 326 og Skåre/Knudsen "Lov om aksjeselskaper" (1987) 232-233. Bare Ingunn Kaalstad eller Stein Vegheim kunne følgelig reise søksmål etter §9-17. Stein Vegheim tok ut forliksklage, men han unnlot å følge opp med stevning innen ettårs-fristen etter tvistemålsloven §299. Etter dette kunne ingen lenger reise søksmål, heller ikke Ellen Vegheim. At hun i generalforsamlingen i mai 1992 endret standpunkt, må være uten betydning idet hennes opptreden i generalforsamlingen i september 1990 må være avgjørende. I denne forbindelse er vist til en avgjørelse i Rt-1932-522 der en omtvistet transaksjon var godtatt av samtlige aksjonærer.

De foretatte disposisjoner kan uansett ikke være i strid med aksjeloven bestemmelser om utbytte. I denne sammenheng er fremhevet at Stein Vegheim fikk sine opprinnelige aksjer vederlagsfritt fra moren. Bare direkte overføringer til aksjonær i egenskap av aksjonær kan for øvrig regnes som utbytte. Bestemmelsene får heller ikke anvendelse dersom det er betalt vederlag, jfr. Skåre/Knudsen l. c. 310.

Ingunn Kaalstads rolle som aksjonær var ikke av betydning for den løsning som kom i stand den 24. april 1989. Det hele kunne like gjerne vært gjennomført med en part som ikke var aksjonær. Saklig sett var formålet et ganske annet enn å begunstige en aksjonær.

Utbyttereglene har ingen plass ved oppgjør mellom mor- og datterselskap, jfr. artikkelen i TfR 189-190. Sandaker hadde en fordring mot morselskapet som ble gjort opp i forbindelse med overtakelsen av aktiva og passiva. Derfor er det mest nærliggende å se transaksjonene som salg.

Det er heller ikke grunnlag for å bedømme overføringen av aksjene i Sandaker som en gave fra Sandakergården til Ingunn Kaalstad. Gårdselskapet hadde i 1989 ansvaret for butikken og de ansatte med pensjonsforpliktelser. Overdragelsen påførte ikke Sandakergården kostnader, og det kan ikke uten videre hevdes at leiekontrakten har en verdi av 16 millioner kroner. Forutsetningen var at butikken skulle drives videre på ubestemt tid i de samme lokaler. Videre overtok butikken en del av pensjonsforpliktelsen overfor moren. Ved å akseptere den valgte løsning tok Ingunn Kaalstad en ikke ubetydelig risiko. Til gjengjeld måtte hun ha sikkerhet i form av en trygg og langsiktig leiekontrakt. Noe misforhold mellom partenes ytelser forelå således ikke.

Subsidiært anføres at de formelle regler i aksjeloven §12-6 er fulgt, jfr. at disposisjonen ble godkjent av generalforsamlingen i mai 1990. Ingunn Kaalstad forsto ikke at det var tale om overføring i strid med aksjeloven. Av §12-8 første ledd, annet punktum følger da at noe krav ikke kan rettes mot henne.

Bestemmelsene i aksjeloven §8-14 kan heller ikke få anvendelse. Paragrafen rammer ikke enhver forskjellsbehandling. I denne forbindelse er det av betydning at familieavtalen av 1983 favoriserte Stein Vegheim. Disposisjonene i 1989 hadde for øvrig et saklig og forsvarlig grunnlag, og de innebar ingen særfordel i forhold til Sandaker eller urimelig fordel for Ingunn Kaalstad. Hun betalte for aksjene i Sandaker.

Reglene om god tro i aksjeloven §8-15 må også kunne påberopes av medkontrahent som er aksjonær. Plikt til nærmere undersøkelser foreligger bare dersom medkontrahenten har særlig grunn til mistanke om at noe er irregulært, jfr. Marthinussen/Aarbakke l. c. 248. Ingunn Kaalstad hadde ingen grunn til å tro at morens disposisjoner - utformet i samarbeid med Sverre Sunde, familiens juridiske rådgiver, og John Magnussen, selskapets daværende revisor - for å redde butikkdriften, kunne være lovstridige. Selv deltok hun ikke i drøftelsene der de nærmere vilkår for leiekontrakten og overtakelsen av aksjene i Sandaker ble fastsatt.

Avtaleloven §33 kan ikke gi grunnlag for å sette husleiekontrakten til side. Familieavtalen forutsatte nok at butikken skulle drives av Stein Vegheim, men han viste seg uskikket. På dette punkt måtte det finnes en ny løsning. Forutsetningene var også endret etter kjøp av den siste tredjepart av gården, samt den sterke prisstigning på fast eiendom som kom etter 1983. I den situasjon som forelå var de gjennomførte tiltak saklige og fornuftig begrunnet. Foreldrenes vilje og familieavtalen ble oppfylt så langt det var mulig, og Ingunn Kaalstad handlet ikke i strid med familieavtalen.

Ellen Vegheim har vært en dyktig forretningskvinne, erfaren og bestemt. Dette viser hennes brev i 1989 til svigerdatteren. Det er ikke riktig at hun allerede i 1990 forsøkte å gå fra 1989-disposisjonene. Hun prøvde å gjøre vel overfor barna, men særlig var hun opptatt av at butikken - hennes livsverk som hun hadde overtatt fra sine foreldre - måtte bli drevet videre. At hun endret standpunkt i 1991-92, har trolig sammenheng med at hun følte seg skjøvet til side av datteren m. h. t. ledelsen av Sandaker.

Det er heller ikke grunnlag for å anvende avtaleloven §36. I forbindelse med taksten i desember 1990 utarbeidet takstmennene et supplerende skriv der det heter at gården gir et netto inntektsoverskudd med ca kr 1020000 pr. år. Denne vurderingen er basert på normale eierkostnader med kr 210000 pr. år, og det er ikke noe som tilsier høyere kostnader. For øvrig bør gården kunne drives langt rimeligere enn forutsatt av revisor Heyerdahl. Taksten fra 1990 synes å vise at gården er godt vedlikeholdt og i god stand. Etter ankemotpartens vurdering bør det være rom for solide overskudd.

Revisor Heyerdahl har utarbeidet et budsjett for årene 1993-96. Dette bygger delvis på uriktige og/eller uakseptable forutsetninger. I administrasjonskostnader er f. eks. lagt inn betydelige advokathonorar utløst av nærværende tvist. Det er videre ikke tatt hensyn til rentefall og at Ellen Vegheim i 1993 har gitt avkall på sine pensjonsrettigheter. I tillegg kan det være lønnsomt å benytte noe av selskapets bankinnskudd til nedbetaling av lån. Dersom det ikke var mulig å drive Sandakergården med overskudd, ville Bennetter neppe sagt seg interessert i å kjøpe gården.

Av betydning er ellers at Sandaker har betalt økende husleie, mens leiene i gården for øvrig har gått ned. Sandakers leie er dessuten knyttet til brutto omsetning i forretningen og dermed indeksregulert. At det har gått relativt kort tid siden 1989, er også et poeng. I denne perioden har det ikke inntruffet ekstraordinære begivenheter, og forholdet mellom Sandakergården og Sandaker har ikke utviklet seg i særlig urimelig retning. Ved spørsmålet om revisjon av kontrakten må en også se hen til familieavtalen fra 1983. Kan butikkdriften ikke opprettholdes, vil Stein Vegheim bli sittende igjen med gårdens verdi ubeskåret. Det vil virke urimelig i forhold til Ingunn Kaalstad som bare har fått noen tomter og leieretten til Masserarti.

Gårdens fremtidige inntjeningsmuligheter vil ikke være noe problem for Stein Vegheim. Gården er i realiteten solgt til Bennetter. Ved salg vil Stein Vegheim få oppgjør i henhold til avtalen med Bennetter.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Sandaker Herreklær A/S frifinnes.

2. Sandaker Herreklær A/S tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - lagdommerne Jensen og Langseth - bemerker:

Ett av siktemålene med familieavtalen i 1983 var å fastlegge hovedretningslinjene for barnas arv. Dette ble gjort ved nærmere angivelse av hva barna skulle motta. Stein Vegheim ble sikret retten til å overta foreldrenes aksjer i Sandakergården, dels som arveforskudd og for øvrig mot vederlag beregnet etter matematisk verdi på grunnlag av siste status. Samtidig ble bestemt at Stein Vegheim skulle starte opp som disponent i klesbutikken sammen med moren og faren. Avtalen viser klart at Stein Vegheim var tiltenkt den dominerende eier- og ledelsesposisjon, både m. h. t. gården og butikken.

Flertallet legger imidlertid til grunn at foreldrene hadde som overordnet mål å sikre videre drift av butikken i lokalene i Stortorvet 5. Driften av butikken har hele tiden fremstått som den sentrale del av foreldrenes forretningsvirksomhet i den forstand at det var den de knyttet sitt engasjement og sine interesser til. Kjøpet av 2/3 av gården i 1980 synes i første rekke motivert av ønsket om å finne trygge lokaler for butikken. Situasjonen kan ha vært en noe annen ved kjøpet av den siste 1/3 av gården i 1985, men hovedinntrykket av at butikkvirksomheten fortsatt var det sentrale, står likevel fast. Flertallet finner etter dette at foreldrene må ha forutsatt at Stein Vegheim skulle drive butikken videre i de etablerte lokaler i Stortorvet 5 med de økonomiske konsekvenser dette innebar for så vel gården som butikken. Flertallet kan vanskelig forestille seg at foreldrene ville tilsagt Stein Vegheim slike rettigheter som familieavtalen hjemler med mindre fortsatt drift av butikken lå i bunnen som en forutsetning for hele arrangementet. Fjernes denne forutsetning, ville avtalen gi Stein Vegheim betydelige økonomiske fordeler på søsterens bekostning. Det kan neppe ha vært foreldrenes intensjon. Tvert imot peker foreliggende opplysninger i retning av at foreldrene i 1983 - i den utstrekning dette var forenlig med de øvrige hensyn som samtidig skulle ivaretas - tok sikte på en likedeling mellom barna. Flertallet viser i denne forbindelse bl.a. til det som fremkommer i Ellen Vegheims brev av 31. august 1987 (feildatert for 1989) til Stein Vegheims ektefelle Elin.

Stein Vegheim arbeidet som disponent fra 1984 til han sluttet i april 1989. Hans avgang ble utløst av valget av nytt styre den 24. april s. å. som ble gjennomført fordi Ellen Vegheim med flere var mindre fornøyd med hans ledelse av butikken. Partene har i liten utstrekning gått inn på bakgrunnen for denne misnøyen. Det er heller ikke nødvendig for flertallet å ta nærmere stilling til dette forholdet. Flertallet nøyer seg med å fastslå at kritikken ikke kan ha vært helt uten saklig grunnlag. Flertallet viser for øvrig til avtale av 11. mai 1989 mellom Stein Vegheim og Sandakergården der Stein Vegheim aksepterte å fratre med virkning fra 31. juli 1989 mot utbetaling av etterlønn frem til 31. juli 1990. At Stein Vegheim sluttet som disponent, kan på denne bakgrunn ikke oppfattes som noe rettsstridig brudd på familieavtalen.

Flertallet har ikke holdepunkter for å anta annet enn at disposisjonene den 24. april 1989 kom som en følge av morens misnøye med sønnens ledelse av butikken, og at disse ble utarbeidet og gjennomført etter hennes uttrykte vilje og ønske. Rett nok ble den tekniske utforming av de nærmere vilkår overlatt til advokat Sunde - familiens juridiske rådgiver og venn gjennom mange år - men ikke noe tyder på at Ellen Vegheim manglet forståelse for hva de skisserte løsninger innebar eller var uenig på noe spesielt punkt. Sunde har som vitne for lagmannsretten forklart at han hadde flere lengre samtaler med Ellen Vegheim om hva som burde gjøres i tiden fra januar til april 1989. Flertallet viser også til at Ellen Vegheim selv underskrev den omtvistede leiekontrakt av 24. april 1989 på vegne av Sandaker. At hun i 1989 kanskje ikke var klar over at butikklokalene eventuelt kunne leies ut på mer fordelaktige vilkår for Sandakergården, er i denne forbindelse av mindre interesse ettersom flertallet legger til grunn at hun på dette tidspunkt fortsatt var opptatt av å sikre videre drift av butikken i Stortorvet 5. Flertallet kan videre ikke se at det er noe grunnlag for å reise tvil om Ellen Vegheims mer generelle evne til å inngå rettslig bindende disposisjoner i 1989. Ut fra vitneforklaringer og det tidligere nevnte brev som Ellen Vegheim skrev i august 1989, sitter flertallet igjen med det inntrykk at Ellen Vegheim fremsto som og ble oppfattet som en erfaren, velordnet og bestemt person.

Løsningen med opprettelse av leiekontrakten m. m. ble valgt etter at Ingunn Kaalstad hadde fortalt moren at hun og ektefellen kunne tenke seg å overta driften av klesbutikken. Det er videre opplyst at Ingunn Kaalstad hadde enkelte samtaler med moren og Sunde om disse spørsmål før 24. april 1989. Det er imidlertid ikke fremkommet noe som tyder på at Ingunn Kaalstad eller ektefellen deltok i diskusjoner om de nærmere overtakelsesvilkår, f. eks. om hvordan leiekontrakten skulle utformes eller den pris som skulle betales for aksjene i Sandaker. Flertallet legger likevel til grunn at de sentrale elementer i den valgte løsning var kjent for Ingunn Kaalstad før 24. april, og at de impliserte nok regnet med at hun ville akseptere denne. Allerede samme dag erklærte hun for øvrig at hun ville benytte seg av opsjonen på kjøp av aksjene i Sandaker.

Disposisjonene den 24. april medførte at butikkvirksomheten ble skilt ut fra gårdselskapet og overført til Sandaker som igjen ble kjøpt opp av Ingunn Kaalstad. Dette ble gjort ved at man først foretok en deling av aktiva og passiva på butikken og gården etter bokførte verdier. Dette ga som resultat en egenkapital i butikkselskapet med kr 436000 som omtrent tilsvarte et krav på ca kr 433000 som Sandaker hadde mot Sandakergården. Ut fra egenkapitalen ble aksjene i Sandaker verdsatt til kr 4400 pr. stk. Dernest ble den omtvistede leiekontrakt mellom Sandakergården og Sandaker opprettet. Denne sikret Sandaker rett til å leie lokalene i 99 år mot å betale 3 % av årlig brutto omsetning i leie. Endelig kjøpte Ingunn Kaalstad de 98 aksjer som Sandakergården hadde i Sandaker for kr 4400 pr. stk. Ved kjøpet forpliktet Sandaker seg frem til sommeren 1990 å betale den pensjon Ellen Vegheim hadde sikret seg i henhold til familieavtalen fra 1983. For de neste 4 år skulle pensjonsforpliktelsen deles med en halvpart hver på Sandakergården og Sandaker. Deretter skulle Sandakergården alene svare for pensjonsbetalingen. Pensjonsforpliktelsen var i avtalen fra 1983 satt til kr 150000 pr. år med regulering i takt med konsumprisindeksen.

Flertallet er enig med den ankende part i at disposisjonene den 24. april 1989 må bedømmes som en enhet. Det kan således ikke trekkes slutninger ut fra den innbyrdes rekkefølge mellom de enkelte transaksjoner. De aktuelle rettslige spørsmål må vurderes på bakgrunn av det samlede resultat som ble oppnådd den 24. april, og de virkninger dette hadde for de berørte selskaper og personer.

Med henvisning til den beskrivelse og vurdering av hendelsesforløpet som er gitt ovenfor, har flertallet ikke holdepunkter for å sette husleiekontrakten til side med hjemmel i avtaleloven §33. Ut fra Ellen Vegheims ønskemål og forutsetninger bedømmes disposisjonene som hensiktsmessige og adekvate. Med tanke på at butikken skulle opprettholdes i samme lokaler i sin daværende form, var det naturlig å sikre Sandaker en langvarig husleiekontrakt på rimelige vilkår. Noen fast husleie ble ikke belastet butikken så lenge gården og butikken lå i fellesskap. Resultatene av butikkdriften viste imidlertid hvilken husleie butikken kunne makte. I følge Sunde så man ved utformingen av leiekontrakten hen til disse forhold, samt hvilke inntekter gårdselskapet ville få. Dette er bekreftet av revisor Magnussen, som også deltok i disse overlegninger. Han opplyste for retten at butikken tidligere hadde gitt ca 3 % av brutto omsetning til gården. Flertallet kan etter dette ikke se at det vil stride mot redelighet eller god tro å fastholde leiekontrakten.

Konklusjonen må bli den samme i forhold til avtaleloven §36. Det som her er av særskilt interesse er den ankende parts anførsel om at gårdens inntekter etter kontrakten med Sandaker er så lave at Sandakergården før eller senere vil gå med underskudd med konkurs som resultat. Flertallet deler ikke denne vurderingen.

Sten J. Bennetter har lånt Stein Vegheim ca 2 millioner kroner og sikret seg rett til å kjøpe gården mot takst med fradrag av 6 - 8 1/2 % avhengig av takstbeløpets størrelse. Den ankende part har antydet at takstbeløpet i dag - forutsatt at den omtvistede leiekontrakt blir stående - vil ligge i størrelsesorden 10 millioner kroner. Dette viser at gården vurderes som et betydelig økonomisk aktivum selv om kontrakten opprettholdes.

Etter flertallets vurdering er det heller ikke sannsynliggjort at Sandakergården, ut fra den gjeldsbelastning selskapet har og det som kan stipuleres som mer ordinære kostnader, vil gå med underskudd dersom leiekontrakten fastholdes. Flertallet er enig med ankemotparten i at det må være mulig å oppnå bedre resultater enn det revisor Heyerdahl har lagt til grunn i sitt budsjettanslag for årene 1993-96. Flertallet viser bl.a. til at Ellen Vegheim fra 1993 har gitt avkall på sine pensjonsrettigheter, at advokathonorarer med utspring i denne tvisten er belastet regnskapet, samt det sterke fall i rentenivået som vil kunne gi gunstigere lånevilkår i januar 1995 når selskapets lån ikke lenger vil være bundet til 12,9 % årlig rente. Til sammen vil dette kunne redusere kostnadssiden med flere hundre tusen kroner pr. år.

Flertallet kan videre ikke se at leiekontrakten bør settes til side eller revideres av hensyn til Stein Vegheim. Tar en i betraktning de arveforskudd som Stein Vegheim og Ingunn Kaalstad allerede har fått, og dertil legger til grunn at foreldrene ved familieavtalen tilsiktet likebehandling av barna under den grunnleggende forutsetning at butikkdriften i Stortorvet 5 skulle bestå, kan det etter rettens skjønn vanskelig hevdes at Stein Vegheim kommer spesielt uheldig ut i forhold til sin søster. Hun har rett nok fått kontrollen over et aksjeselskap som med foreliggende leiekontrakt gir trygge og sikre inntekter. Til gjengjeld har han, mot kjøp av morens aksjer i Sandakergården for noe i underkant av 2 millioner, sikret seg muligheten for å selge gården for omlag 10 millioner. Ettersom Stein Vegheim eier 98 % av aksjene i Sandakergården, vil salg til nevnte pris gi ham en betydelig bruttogevinst. De skatte- og avgiftsmessige konsekvenser av salg kan i denne forbindelse ikke være noe poeng av betydning, heller ikke at Stein Vegheim har måttet oppta et relativt kostbart lån for å finansiere kjøpet av morens aksjer.

Når det så gjelder forholdet til aksjeloven regler, bemerker flertallet innledningsvis at disse er preseptoriske så langt noe annet ikke er fastsatt i lov, jfr. loven §1-1. Bestemmelsene i kap. 8 om selskapets ledelse, i kap. 9 om generalforsamlingen, samt utbytte- og gavereglene i kap. 12 må således følges uavkortet i ethvert aksjeselskap.

Ankemotparten gjør gjeldende at nevnte bestemmelser ikke får anvendelse fordi disposisjonene den 24. april 1989 må anses som en fisjon. Flertallet finner ikke dekning for en slik rettsoppfatning, uten hensyn til om fisjon er en korrekt betegnelse. Husleiekontrakten og de øvrige disposisjoner i 1989 ble besluttet av de styrende organer i Sandakergården A/S. I den utstrekning disposisjonene innebærer en reell overføring av verdier fra aksjeselskapet til aksjonæren Ingunn Kaalstad uten adekvat og rimelig motytelse, vil de i utgangspunktet kunne rammes av nevnte regler.

Flertallet kan videre ikke se at avgjørelsen i Rt-1932-522 er av interesse for bedømmelsen av nærværende tvist. Det sentrale i saken fra 1932 var at samtlige aksjonærer hadde godkjent de aktuelle transaksjoner. Det er ikke tilfelle hva angår disposisjonene den 24. april 1989. Stein Vegheim eide på det tidspunkt 19 B-aksjer i Sandakergården, og han har aldri akseptert husleiekontrakten til fordel for Sandaker. At eiere av B-aksjer ikke har stemmerett, kan i denne forbindelse ikke være noe poeng. Også ikke-stemmeberettigede aksjeeiere har krav på den beskyttelse som følger av aksjeloven system.

Aksjeloven §12-4 første ledd regulerer utbetaling på aksjer som kommer aksjeeieren til gode. Ett spørsmål i denne forbindelse er om regelen bare rammer overføring til aksjeeier i egenskap av aksjonær i selskapet. Rettstekniske og bevismessige hensyn kan tilsi at det må være tilstrekkelig at den som rent faktisk mottar ytelsen, er aksjonær. Ofte vil det kunne være vanskelig å avgjøre hvorvidt vedkommende tilgodeses som aksjonær eller som tredjemann/medkontrahent. Men mer tilfeldig besittelse av en aksje i et selskap vil i så fall kunne føre til urimelige, og i enkelte tilfelle til direkte støtende, resultater. Dertil kommer at de klart utilbørlige disposisjoner alltid vil kunne fanges opp av aksjeloven §8-14, §9-16 og §12-9.

Ordlyden i §12-4 kan trekke i retning av å legge inn en slik begrensning i lovteksten, men noen sikker løsning kan ikke utledes av lovteksten alene. Juridisk litteratur gir heller ikke nevneverdig veiledning. Flertallet vil likevel vise til Andenæs "Aksjeselskapsrett" (1992) 341 der han i relasjon til utbyttebegrepet skriver at "ytelser og fordeler som aksjonæren mottar i egenskap av selskapets medkontrahent, er i seg selv ingen overføring i lovens forstand". Flertallet er noe i tvil, men finner at de beste grunner taler for å forstå loven slik at den bare rammer overføring til aksjeeier i egenskap av aksjonær, i all fall når transaksjonen som her angripes av aksjeselskapet og ikke selskapets kreditorer. Hensynet til kreditorene er i nærværende sak ingen aktuell problemstilling. Flertallet legger til grunn at Sandakergården er likvid og vil være det i overskuelig fremtid.

Ikke noe tyder på at Ingunn Kaalstads ene aksje i Sandakergården spilte noen som helst rolle for de transaksjoner som ble gjennomført den 24. april 1989. Flertallet har ikke holdepunkter for å anta at Kaalstad utnyttet sin posisjon som aksjeeier i Sandaker til å påvirke innholdet i de aktuelle disposisjoner, at disse ble iverksatt for å ivareta Kaalstads interesser som aksjonær eller at noen av de impliserte skulle kunne ha oppfattet det på denne måten. I den grad tiltakene ga Kaalstad fordeler, må forklaringen søkes i den omstendighet at hun er datter av den som i 1989 satt med samtlige stemmeberettigede aksjer, og ikke i Kaalstads ene aksje i selskapet. Husleiekontrakten vil følgelig ikke kunne underkjennes ut fra aksjeloven utbytteregler. Flertallet vil likevel tilføye på dette punkt:

Etter aksjeloven §12-4 regnes som utdeling av utbytte enhver overføring som direkte eller indirekte kommer en aksjeeier til gode. Begrepet overføring omfatter både penger og andre økonomiske goder, herunder tjenester, og ytelsene skal verdsettes etter omsetningsverdi. Overføring mot vederlag kan dekke et skjult og ulovlig utbytte dersom vederlaget ikke tilsvarer den prestasjon selskapet yter, jfr. Marthinussen/Aarbakke l. c. 443. Forfatterne fremholder videre at det generelt er grunn til å stille større krav til forskjell når det dreier seg om ytelser hvis omfang er vanskelig å bestemme og ytelser hvis verdi er usikker, enn når det dreier seg om f. eks. varer med kurant pris. I denne sammenheng vises også til Andenæs l. c. 340 der det heter at utbyttereglene antakelig (rettens understrekning) kommer til anvendelse dersom selskapet ikke krever vederlag eller urimelig lavt vederlag for aksjonærens lån i selskapet eller bruksrett til selskapets eiendeler.

Disposisjonene den 24. april 1989 ga som resultat at Ingunn Kaalstad overtok 98 % av aksjene i Sandaker som var sikret en langvarig og for øvrig gunstig leiekontrakt i Sandakergården. Basert på taksten fra 1990 og takstmennenes vurdering, mener den ankende part at leiekontrakten avviker sterkt fra det som kunne vært oppnådd i et åpent marked, og at det i realiteten er tale om overføring av formuesverdi i størrelsesorden 16 millioner kroner.

Flertallet konstaterer at det er avtalt og faktisk betalt vederlag for leiekontrakten, dels ved det totale økonomiske oppgjør som fant sted i forbindelse med transaksjonene den 24. april, og dels i form av den løpende husleie som Sandaker skal betale etter kontrakten. Det er følgelig ikke tale om en ensidig bebyrdende disposisjon for Sandakergården. Den nærmere verdi av leiekontrakten i et åpent marked lar seg ellers ikke lett bestemme. Flertallet deler ikke den ankende parts syn om at leiekontrakten representerer en overføring av 16 millioner kroner. Det er nok så at butikklokaler i et så sentralt og attraktivt strøk av Oslo normalt bør kunne leies ut til høyere pris enn om lag kr 500 pr. m2 pr. år, hvilket det har vist seg at Sandaker faktisk betaler etter satsen på 3 % av brutto omsetning i butikken. Taksten fra 1990 alene gir likevel ikke tilstrekkelig grunnlag for den konklusjon at Sandakers leie bare utgjør omlag 25 % av ordinær markedsleie slik den ankende part har gjort gjeldende. Retten peker bl.a. på at Sandaker leier lokaler i kjelleren og 4 andre etasjer, at markedsverdien for kontrakter av denne type må vurderes i et svært langsiktig perspektiv med de usikkerhetsmomenter dette medfører, og den fordel det er for gården å ha kontrakt med en etter forholdene betalingsdyktig og stabil virksomhet.

Videre kommer betydningen av oppgjøret i forbindelse med transaksjonene den 24. april. Slik flertallet ser det, var det etter omstendighetene naturlig at delingen mellom selskapene den gang ble basert på bokførte verdier, og at Ingunn Kaalstad betalte for aksjene i samsvar med denne delingen. I delingsoppstillingen ble det ikke tatt hensyn til de pensjonsforpliktelser som Sandaker overtok i forhold til Ellen Vegheim. Disse utgjør - uten indeksregulering - til sammen kr 450000. Ut fra en helhetlig vurdering av ytelsene og de spesielle forhold som lå til grunn for disposisjonene den 24. april 1989, kan flertallet etter dette ikke se at leiekontrakten representerer verdioverføring fra Sandakergården til Ingunn Kaalstad i strid med aksjeloven utbytteregler.

Flertallet kan heller ikke se at husleiekontrakten er i strid med bestemmelsene i aksjeloven §12-9 eller §8-14. Sistnevnte paragraf rammer tiltak som er egnet til å gi visse aksjeeiere eller tredjemenn en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning. Etter omstendighetene anses leiekontrakten ikke for urimelig i forhold til Sandakergården eller Stein Vegheim. Flertallet viser til drøftelsene ovenfor i forhold til avtaleloven og aksjeloven §12-4. Sandaker blir etter dette å frifinne, og det er da ikke nødvendig for flertallet å gå inn på spørsmålet om aksjeloven §9-17 er til hinder for nærværende søksmål.

Mindretallet, lagdommer Hedlund, er enig med den ankende part i at leiekontrakten til butikklokalene rammes av utbytteregelen i aksjeloven §12-4 og at kontrakten ikke er bindende for Sandakergården.

Den 24. april 1989 vedtok styret i Sandakergården at butikkvirksomheten skulle skilles ut fra selskapets øvrige virksomhet. Herrekonfeksjonsvirksomheten ble overdratt til det sovende selskapet Sandaker Herreklær AS til bokførte verdier. I tillegg ble det opprettet en leiekontrakt for butikklokalene, lager m.v. - tilsammen ca 730 kvadratmeter - med Sandaker Herreklær AS som leietaker. Den kontraktfestede leieperioden er 99 år. Husleien er fastsatt til 3 % av brutto-omsetningen i Sandaker Herreklær AS. Leietaker har rett til å fremleie lokalene.

Styret i Sandakergården vedtok i samme møte at Ingunn Kaalstad skulle tilbys å kjøpe alle selskapets aksjer i Sandaker Herreklær AS til en kurs av kr 4400,- pr. aksje. Denne prisen er basert på bokførte verdier i henhold til en beregnet balansekonto. Ingunn Kaalstad kjøpte aksjene på disse vilkår.

Vedtakene i Sandakergårdens styrende organer og Ingunn Kaalstads aksjekjøp fremstår - slik mindretallet ser det - som ledd i en samlet transaksjonsrekke hvor målet var at Ingunn Kaalstad skulle overta herrekonfeksjonsforretningen på Stortorvet. Mindretallet legger - som flertallet - til grunn at Ingunn Kaalstad var kjent med hovedtrekkene i opplegget med utskillelse og overdragelse av herrekonfeksjonsforretningen og innholdet i leiekontrakten før de formelle vedtakene ble fattet den 24. april. Mindretallet bemerker i den forbindelse at aksjekjøpet ble finansiert ved arveforskudd fra moren.

Herrekonfeksjonsforretningen ble skilt ut fra Sandakergårdens øvrige virksomhet med virkning fra 1. juli 1989. Sandakergårdens gjenværende virksomhet var knyttet til eierskap og drift av eiendommen Stortorvet 5. Ved den leiekontrakten som ble opprettet disponerte de styrende organer over en ikke ubetydelig del av gårdens sentrale utleieareal og derved også over fremtidige inntekter.

Dette dreier seg om selskapsrettslige disposisjoner som etter sin art er fullt lovlige, forutsatt at de ligger innenfor de rammer aksjelovgivningen oppstiller. Når en virksomhet er organisert i aksjeselskaps form - slik tilfellet er her - setter aksjeloven preseptoriske bestemmelser rammebetingelser også for hvordan generasjonsskifter kan gjennomføres. Det gjelder også når siktemålet er å holde en virksomhet i familien.

De transaksjonene som ble gjennomført i 1989 bryter med familieavtalen i flere henseende. Etter familieavtalen ble Stein Vegheim sikret den helt dominerende eier- og ledelsesposisjon i N.J. Sandaker AS, som dengang drev både gården og herrekonfeksjonsforretningen. Søsterens leieavtale til et mindre butikklokale, ca 40 m2, representerte ikke noe inngrep i selskapets virksomhet som skulle fortsette ubrutt med broren i den dominerende posisjon. Transaksjonene i 1989 har en annen karakter. Her ble en del av virksomheten skilt ut og overdratt til et annet rettssubjekt. Det ble videre disponert rettslig over en sentral del av gårdens utleiearealer med virkning for selskapets fremtidige inntekter. Etter bevisførselen legger mindretallet til grunn at inntektspotensialet for sentalt beliggende butikklokaler i Oslo sentrum - målt i leiepris pr. kvadratmeter - er betydelig større enn for kontorlokaler i samme bygg.

Ankemotparten har gjort gjeldende at Sandakergården er avskåret fra å påberope aksjeloven regler. Mindretallet er enig med flertallet i at aksjeloven bestemmelser i prinsippet kommer til anvendelse, og viser til flertallets begrunnelse. Slik mindretallet ser det, er reglene i aksjeloven §9-17 ikke til hinder for søksmålet fra Sandakergården.

Spørsmålet er om leiekontrakten til forretningslokalene er å anse som utdeling av utbytte i strid med aksjeloven §12-4. Som utdeling av utbytte regnes enhver overføring som direkte eller indirekte "kommer aksjeeieren til gode". Flertallet har lagt til grunn at bestemmelsen må tolkes slik at den bare rammer overføring til aksjeeier "i egenskap av aksjonær". Mindretallet er ikke enig i det. En slik tolkning har etter mindretallets syn ikke forankring i lovens ordlyd. Både formålsbetraktninger og sterke reelle hensyn tilsier at regelen ikke tolkes innskrenkende. Det er også noe uklart hvilke kriterier som må være oppfylt for at en overføring kan sies å ha kommet aksjeeieren til gode "i egenskap av aksjonær". Regelen i aksjeloven §12-4 første ledd beskytter ulike interesser: selskapet selv, dets kreditorer og andre aksjonærer. Regelen er generell. Hvem som angriper en transaksjon - om det er selskapets kreditorer eller andre aksjonærer - kan ikke være avgjørende for vurderingen av hva som anses som "utdeling av utbytte". Det må bero på transaksjonens innhold.

Ingunn Kaalstad var aksjonær i N.J. Sandaker AS da hun fikk tilbud om å overta herrekonfeksjonsforretningen sammen med den nyopprettede leiekontrakten. Aksjeloven §12-4 sondrer ikke mellom flertalls- og mindretallsaksjonærer. Det kan derfor i denne sammenheng ikke legges avgjørende vekt på at Ingunn Kaalstad bare hadde en aksje i selskapet. Hun hadde for øvrig sittet i selskapets styre i lengre perioder. Med unntak for advokat Sunde - som hadde vært familiens advokat i en årrekke - var det bare familiemedlemmer som var aksjonærer i N.J. Sandaker AS. Det synes derfor heller ikke reelt sett å være noen grunn til å sondre mellom familiestatus og aksjonærposisjon i denne sammenheng.

Leiekontrakten er inngått mellom N.J. Sandaker AS som utleier og Sandaker Herreklær AS som leietaker. Ingunn Kaalstad eier 98 av 100 aksjer i Sandaker Herreklær AS. Under henvisning til dette og sammenhengen i transaksjonene, er mindretallet enig med den ankende part i at Ingunn Kaalstad må identifiseres med selskapet ved vurderingen av om leiekontrakten er å anse som utdeling av utbytte i strid med aksjeloven §12-4.

Som utdeling av utbytte regnes etter loven "enhver overføring" som direkte eller indirekte kommer aksjonæren til gode. Det er alminnelig antatt at overføring av realverdier er å anse som utbytte i aksjeloven forstand, og at bestemmelsen også rammer transaksjoner hvor det bare betales delvis vederlag for den prestasjon selskapet yter ("maskert utbytte"). Det vises til lovens forarbeider, Ot.prp.nr.19 (1974-75) side 186 og til Marthinussen/Aarbakke, Kommentarutgaven til aksjeloven, side 442 flg.

Aksjene i Sandaker Herreklær AS ble overdratt til Ingunn Kaalstad til bokførte verdier. Mindretallet tar ikke standpunkt til om det var skjulte verdier av betydning i herrekonfeksjonsforretningen. Da Ingunn Kaalstad fikk overdratt aksjene i Sandaker Herreklær AS, var selskapet sikret en svært gunstig leiekontrakt. Mindretallet finner ikke holdepunkter for at det er ytt vederlag til Sandakergården for selve leiekontrakten. Det betales imidlertid løpende leie. Vilkårene i leiekontrakten fremstår som ekstraordinært gunstige for leietaker. Husleien er fastsatt til 3 % av selskapets brutto omsetning. Det er opplyst at dette utgjør en pris pr. kvadratmeter pr. år på ca kr 500. Sammenholdt med alminnelig markedsleie, må dette anses som meget gunstige betingelser for leie av butikklokaler beliggende til Karl Johans gate i Oslo sentrum. Det kan nok være at markedsleien ikke kan angis eksakt og at den leien som er lagt til grunn i taksten fra Svendsen, Ilsaas og Greina kan være noe høy. Også når disse usikkerhetsfaktorene er tatt i betraktning, er det mindretallets oppfatning at de økonomiske betingelsene i leiekontrakten er svært gunstige for leietaker. Den ensidige begunstigelsen av leietakeren forsterkes ytterligere av leiekontraktens øvrige vilkår. Sandaker Herreklær AS har etter kontrakten rett til å leie butikklokaler m.v. på disse vilkår i 99 år. Dessuten har leietaker en ubetinget fremleierett. Hvis fremleieretten benyttes, bestemmer kontrakten at leietakers egen husleie skal være halvparten av brutto fremleieinntekt.

Ved familieavtalen av 1983 fikk Ingunn Kaalstad en leiekontrakt til et mindre butikklokale i Torvet 5. Husleien her er 2 % av brutto omsetning. Også denne leiekontrakten er svært langsiktig, 90 år. I familieavtalen er leiekontrakten vurdert som en del av Ingunn Kaalstads arv. Selv om det er 1 % forskjell i den løpende husleie, bestyrker dette inntrykket av en svært gunstig leiekontrakt.

Mindretallet finner at leiekontrakten må anses som en delvis vederlagsfri overføring av verdier fra Sandakergården til Ingunn Kaalstad. Pensjonsforpliktelsene endrer ikke dette. Disse skulle bæres av herrekonfeksjonsforretningen i en kortere periode. Fra 1994 skulle Sandakergården ifølge opsjonsavtalen alene svare for pensjonsbetalingen.

Misforholdet mellom det vederlag som ytes og leiekontraktens betingelser, representerer en verdioverføring fra Sandakergården til Ingunn Kaalstad i strid med aksjeloven utbytteregler, jf aksjeloven §12-4. Etter aksjeloven §12-8 skal en aksjeeier som har fått utbetalt utbytte i strid med lovens regler betale tilbake det han har mottatt. Kravet kan rettes både mot aksjeeieren personlig og mot det selskap som i realiteten har nytt godt av den ulovlige overføringen, når selskapet identifiseres med aksjonæren. Regelen i §12-8 gjør unntak for aksjonærens plikt til å betale tilbake ulovlig utdeling av utbytte dersom han har vært i aktsom god tro. Det er antatt at denne unntaksbestemmelsen bare kommer til anvendelse hvis de formelle regler om utbytte i §12-6 er fulgt. Det er ikke tilfelle her. Sandaker kan derfor ikke påberope seg denne bestemmelsen.

Sandakergården har ikke krevet full restitusjon. Det er nedlagt påstand om at leiekontrakten ikke er bindende for Sandakergården. Mindretallet oppfatter realiteten i påstanden slik at den ankende part med dette krever at fremtidig utbytte i strid med aksjeloven opphører. Mindretallet antar at det kan gis dom i samsvar med den nedlagte påstand. For mindretallet er det derfor ikke nødvendig å gå inn på de øvrige anførsler.

Sandakergårdens anke har vært forgjeves og Sandakergården har tapt saken fullstendig, jfr. at Sandakers anke har ført frem. Saken har imidlertid reist flere tvilsomme spørsmål, særlig hva angår forståelsen og anvendelsen av aksjeloven §12-4, som har vært det sentrale og springende punkt i saken. Sandakergården finnes på denne bakgrunn å ha hatt fyllestgjørende grunn for å la saken komme for retten, og vil følgelig bli fritatt for å dekke motpartens omkostninger for byretten og lagmannsretten for så vidt angår motanken, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd, første alternativ sammenholdt med §180 annet ledd. Ettersom omtalte tvil har vært av kvalifisert art, finner retten at Sandakergården i medhold av unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd også bør fritas for å betale motpartens omkostninger knyttet til hovedanken.

Dommen er avsagt med slik dissens som det er gjort rede for.

Slutning:

1. Sandaker Herreklær A/S frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for by- eller lagmannsrett.