LE-1995-1901

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-12-21
Publisert:	LE-1995-01901
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr. 95-00117 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-01901 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Lorentz Stavrum) Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Emil Thorkildsen).
Forfatter:	Lagdommer Berit Haga, Lagdommer Inger Marie Dons Jensen, Lagdommer Reidar Vigen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §35, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §38, Barneloven (1981)

Saken gjelder tvist om daglig omsorg for og samvær med C, født xx.xx.1992.

Mor til C, B, født xx.xx.1963, kom til Norge fra Filippinene i 1984. Hun giftet seg samme år med en nordmann, men ble skilt fra ham i november 1991. Høsten 1991 traff B A, født xx.xx.1953. De hadde et kortvarig forhold. I mars 1992 var det igjen kontakt mellom partene, og B ble gravid. B hadde også på denne tiden kontakt med sin tidligere mann. Hun oppga ham som far da C ble født. Hennes tidligere mann godtok ikke farskapet og reiste sak. Ved dom 17 januar 1994 ble det slått fast at A var far til barnet.

Det var en del kontakt mellom partene våren 1994. C var bl a på besøk hos faren på gården i X, både alene og sammen med moren. Sommeren 1994 bodde begge på gården til A i flere uker mens B arbeidet i Y.

Den 5 august 1994 undertegnet partene en avtale om felles foreldreansvar for C. Gutten ble boende hos faren utover høsten, mens moren gikk på skole i Z. B var på besøk i helgene og flyttet selv til gården i oktober. Det oppsto etter kort tid en episode mellom partene som førte til at B flyttet ut, først til As søster, deretter til krisesenteret i Y. Hun fikk leid en leilighet i Y og ble boende der. Det oppsto uenighet mellom partene om hvem som skulle ha den daglige omsorgen for C. Partene tok kontakt med hver sin advokat, og 22 november 1994 inngikk de en midlertidig avtale hvor det bl a ble bestemt at C skulle bo hos faren fra søndag kveld til torsdag ettermiddag, resten av uken hos moren. Avtalen skulle gjelde inntil partene hadde fått sakkyndig hjelp i spørsmålet om hvilken omsorgs- og samværsordning som var best for gutten.

Partene var i kontakt med psykolog uten at samtalene førte til noen avtale mellom dem. Etter obligatorisk megling tok B ut stevning 8 mars 1995 for Sør-Gudbrandsdal herredsrett og krevde daglig omsorg for C.

Psykolog Øivind Edvardsen ble oppnevnt som sakkyndig for herredsretten og avga uttalelse 5 juni 1995. Han konkluderte med at begge foreldrene var fullt i stand til å ha omsorg for gutten, og at det ikke var mulig for ham å gi råd om hvem av partene som burde ha den daglige omsorgen. Han uttalte bl a:

"Slik jeg ser saken må altså retten gjøre valg mellom partene ut fra hvordan en tror guttens omsorgsbehov vil stå i forhold til den mulige endring og/eller stabilitet de to foreldrene vil bringe inn i hans liv på senere tidspunkter. F. eks. vil endringer i bosted, nettverk og valg av fremtidige partnere kunne skape endringer i foreldrenes muligheter for å dra omsorg for gutten, og for at de begge skal kunne være foreldre."

Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa dom i saken 30 juni 1995 med slik domsslutning: slik domsslutning:

"1. B skal ha den daglige omsorg for barnet C, født xx.xx.92.

2. A skal ha samvær med barnet slik:

a. Annenhver uke fra torsdag til søndag, første gang 3. august 95.

b. 4 uker hver sommerferie, vekselvis de 4 første og de 4 siste ukene av ferien, første gang sommeren 1996, med samvær de 4 første ukene.

c. Annenhver høstferie, første gang høsten 1995.

d. Annenhver jul, fra siste dag før ferien til 3. juledag, første gang 1996.

e. Annenhver nyttårshelg, fra 3. juledag til 1. nyttårsdag, første gang 1995.

f. Annenhver vinterferie, første gang 1997. g. Annenhver påske, fra dagen før skjærtorsdag til 2. påskedag, første gang 1996.

h. Ved samvær nevnt ovenfor henter faren barnet hos moren kl 1700 og bringer det tilbake kl 1700.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Partene hadde fram til dommen fulgt opp den midlertidige avtalen de hadde inngått. Den 26 juli 1995 skrev imidlertid B til A og opplyste at hun hadde flyttet. Hun oppga ikke ny adresse, bare nytt telefonnummer.

Det viste seg da at B hadde fått en ny venn, D. De to skulle ha barn sammen, og B hadde flyttet til D i Æ.

Det oppsto problemer mellom partene om omsorg og samvær etter at dommen var avsagt. A påanket herredsrettens dom 4 august 1995 og begjærte 11 august 1995 midlertidig avgjørelse etter barneloven §38. I tilsvaret begjærte B på tilsvarende måte midlertidig avgjørelse for sin del. Tidlig i september ble partene imidlertid enige om at C skulle skifte på å bo fjorten dager hos hver av foreldrene fram til rettskraftig avgjørelse forelå. Den delen av saken som gjaldt den midlertidige begjæringen, ble deretter hevet ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse 11 september 1995.

Psykolog Øivind Edvardsen ble 8 september 1995 oppnevnt som sakkyndig også for lagmannsretten. Han la fram sin tilleggsrapport 14 oktober 1995 hvor han konkluderte med at A burde få daglig omsorg for C, og at B burde ha samvær med gutten en uke hver sjette uke, fjorten dager annenhver jul og påske og fjorten dager i sommerferien.

Hovedforhandling i ankesaken ble holdt i Hamar 14 desember 1995. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Fem vitner og den sakkyndige avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

A har i det vesentlige anført:

Herredsretten gjorde et hovedpoeng av at det ville være tyngre for mor enn for far å miste omsorgen for sønnen. Dette er ikke riktig. C er sterkt knyttet til sin far, og far opplever et stort savn når C ikke bor hos ham. Mor er i en ny livssituasjon nå, med samboer og et nytt barn. Det nye barnet vil langt på vei nøytralisere morens inderlige ønske om et barn, som herredsretten la så stor vekt på ved sin behandling av saken.

Mor ga uriktige opplysninger i herredsretten og til den sakkyndige. Hun fortalte ikke at hun hadde fått en ny venn som hun skulle ha barn med, eller at hun hadde planer om å flytte til vennen i Æ. Herredsretten bygget derfor på galt faktum. Det er ikke usannsynlig at herredsretten ville ha kommet til et annet resultat dersom de riktige opplysningene var kommet fram.

Far mener han er den beste omsorgspersonen. Alle rapporter fra X, fra familie og venner og fra barnehagene som C har gått i, er positive. Far lever et stabilt, rolig og velregulert liv på slektsgården i X. Han driver med kjøtt- og melkeproduksjon, men kan i stor grad tilpasse sitt arbeid slik at han kan ta seg av C, idet han har ansatt folk både sommer og vinter som bistår med gårdsdriften. Gutten er ellers mye med sin far når han kjører traktor eller utfører annet arbeid på gården, og stortrives med det. C er svært interessert både i dyrene og i maskinene. Det er også av verdi for gutten å få vokse opp på den gården han har odelsrett til, og kanskje vil komme til å overta i sin tid.

Far har et godt sosialt nettverk i X. Hans foreldre bor i kårbolig på eiendommen. En bror og svigerinne bor også på gården, og en søster med familie bor ikke langt unna. Han har venner med små barn i nærheten. C har et godt forhold til dem alle sammen. Han går dessuten i barnehage og får også på denne måten anledning til å leke med andre barn. Gutten er frisk, aktiv og interessert og ligger på mange områder foran sine jevnaldrende i utvikling. Far har hatt eneansvaret for gutten i den tiden han har bodd hos far, og har klart dette bra. Han har også tatt ansvaret for gutten når moren har vært på besøk.

Far mener videre at det er best for gutten å vokse opp i en norsk tradisjon. Hans mor har egenskaper som ikke egner seg så godt for en oppdrager i et norsk samfunn. Hun holder seg ikke alltid til sannheten. Hun har dessuten ved en anledning slått C med et lærbelte og synes å akseptere fysisk avstraffelse.

Retten skal avgjøre saken ut fra hva som er best for barnet. Den sakkyndige for herredsretten kunne ikke gi råd om hvem av foreldrene som burde ha den daglige omsorgen. Retten la utslagsgivende vekt på at det ville være hardt for mor å miste omsorgen, "desperasjonsmomentet". Morens nye situasjon, et godt samboerforhold og et trygt hjem, svekker imidlertid dette momentet. Den sakkyndige går nå inn for at far skal ha omsorgen. Morens nye livssituasjon er en ressurs, men flyttingen har skapt en vanskeligere samlet omsorgssituasjon fordi foreldrene bor så langt fra hverandre.

Mange av de momenter som kan komme inn ved spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen for et barn, har underordnet betydning i den foreliggende sak. Gutten er godt kjent i begge miljøer, slik at miljøskifte ikke vil være noe relevant moment. C er så liten at hans ønsker ikke kan tillegges særlig vekt. Far opplever imidlertid at gutten er lei seg når han må reise til Æ. Han vil helst være hos far i X. Det forhold at C nylig har fått en halvbror, kan neppe tillegges vekt i forhold til spørsmålet om deling av en søskenflokk. Barnets kjønn skulle heller ikke ha særlig betydning i dette tilfellet.

De momentene som vil ha størst betydning for avgjørelsen i saken, må være foreldrenes personlige egenskaper, stabiliteten i hjemmet, jf Rt-1986-997, og omsorgsmulighetene fremover. Far synes slik sett å ha de beste forutsetningene. Han lever et rolig, stabilt liv på gården og har et gemytt som gjør at C har tillit til ham og føler seg trygg. Mors gemytt er mer ustabilt. Far må også anses som den mest forsonende av de to, og den som har best muligheter for å følge reglene for samhandling.

Den samværsordningen som er foreslått av den sakkyndige, synes å være godt begrunnet. Den foreslåtte samværsordning kan imidlertid utvides uten innvendinger fra far. Mor synes å ha fått et godt samboerforhold, som forhåpentligvis vil bli varig, med en samboer som virker snill og grei, og som har bidratt til at den omsorgsordningen man har praktisert, har fungert bra. Han og far har fått en god dialog.

A har nedlagt slik påstand:

"1. A skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.92.

2. B skal ha samvær med sønnen, fastsatt etter rettens skjønn.

3. A tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

B har i det vesentlige anført:

Det kan ikke gjøres til et hovedpoeng at B underslo opplysninger for herredsretten. Dette må sees i relasjon til hennes situasjon og kulturelle bakgrunn og sier intet om hvorvidt B er en god mor eller ikke. Med sin filippinske bakgrunn er det en sosial katastrofe for henne å miste omsorgen for sønnen. B reagerte som hun gjorde for herredsretten, fordi hun var livredd og følte seg helt alene og maktesløs. Den sakkyndige har ikke satt seg inn i filippinske forhold og trekker konklusjoner uten å kjenne hennes bakgrunn og hennes kultur.

Det tilbakevises at B, i den situasjonen hun var, tenkte mest på seg selv. Hun har stor kjærlighet til sønnen, er en varm person og har et nært og godt forhold til ham. Det er ikke riktig at hun har slått C i oppdragerøyemed. Hun mener at gutten vil ha det best hos sin mor i årene som kommer.

C har det også godt hos sin far, som bør få en vid samværsordning. Det var B som tok initiativ for å skape kontakt mellom far og sønn, og hun har som grunnholdning at far og sønn bør være mye sammen.

Etter alt det hun har gjort for at far og sønn skulle bli kjent med hverandre, føler hun at A har forsøkt å ta fra henne sønnen. Hun har gjort så godt hun har kunnet, men A leverer ikke alltid sønnen tilbake når han skal, truer henne og har også en gang vært voldelig. Han er stadig sur og sint og vil ikke snakke med henne. Han gir henne psykiske problemer.

Mor er nå i en svært stabil og god situasjon. Hun og hennes samboer har skapt en kjernefamilie og har tenkt å gifte seg. De bor i et hyggelig hus i et barnevennlig strøk i Æ, og har samboerens familie i nærheten. De har også mye kontakt med venner, både norske og filippinske. C har fått en halvbror som han er glad i. Mor tar sikte på å være hjemmeværende mens barna er små.

Dersom retten kommer til at barnet vil ha det like bra hos begge foreldrene, skal det tas hensyn til hvem som får den største belastningen ved å miste omsorgen. For mor vil det være forferdelig å miste omsorgen for sin sønn. Mor vil kunne få en alvorlig psykisk knekk. Risikoen for at det kan gå galt for mor, må man skåne C for. Man kan derfor ikke glemme "desperasjonsmomentet". Det vises til Rt-1984-728 og Rt-1985-179.

B har et positivt syn på samvær mellom far og sønn på gården i X. Det vil antakelig være lettere for henne å sende sønnen til samvær i X enn det vil være for far å sende gutten til samvær med mor i Æ. Dersom mor får omsorgen, vil mulighetene for en totalt sett best oppvekst være sikrest. Mor mener en uke hos far hver fjerde uke vil være den beste samværsordningen.

B har nedlagt slik påstand:

"1. B skal ha den daglige omsorg for C, født xxxxxx.

2. A skal ha samvær med barnet, fastsatt etter rettens skjønn.

3. A dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten bemerker:

Etter barneloven skal barn i og utenfor ekteskap stilles likt så langt det er mulig, også når det gjelder spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen.

Lagmannsretten er under tvil kommet til at far i den foreliggende saken bør ha daglig omsorg for sønnen.

Retten finner at begge foreldrene har god evne til omsorg. De er begge sterkt knyttet til C, og retten er ikke i tvil om at begge ønsker å gi gutten en så trygg og god oppvekst som mulig. Det fremgår da også av den sakkyndiges rapporter at C er en fornøyd, blid og sjarmerende gutt som på alle måter er aldersadekvat utviklet.

Både far og mor synes nå å være i stabile og trygge livssituasjoner som skulle gjøre det mulig for begge på hver sin kant å gi C fullverdige oppvekstforhold.

Far driver en stor gård i X og har en fast og trygg base der. Han har foreldre, søsken og venner rundt seg som også representerer et godt nettverk for C. Det er også barn i familien og i nærmiljøet ellers som er gode venner og lekekamerater for gutten.

Mor har arbeidet som servitør og værelsespike og har dessuten utdannelse som sekretær. Siden sommeren 1995 har mor hatt et godt samboerforhold med D i Æ. Disse to fikk barn sammen 23 november 1995 og er innstilt på å gifte seg. Forutsatt at dette forholdet varer ved, noe bevisførselen i saken tyder på at det vil, vil deres hjem også være et stabilt og trygt oppvektstilbud til C. D er innstilt på å være en god voksenkontakt for gutten. Gjennom ham har familien også et nettverk av familie og venner i Æ. Familien får dessuten besøk fra Bs familie og filippinske venner. B tar sikte på å være hjemmeværende mens barna er små.

Det er ikke mulig å si at det ene alternativet fremstår som klart bedre enn det andre. Når retten under tvil har kommet til at C bør bo fast hos sin far i X, har dette først og fremst sammenheng med at miljøet i X synes å være det mest stimulerende og utviklende for gutten både i dag og på lengre sikt. Retten legger til grunn at C er en gløgg og aktiv gutt som allerede viser stor interesse for alt som foregår på gården, både når det gjelder dyr og maskiner. Han har det åpenbart svært godt når han er hos sin far, og er også knyttet til farens øvrige familie. Retten ser det slik at det er av stor verdi for C å kunne vokse opp på gården og få delta i gårdsarbeidet sammen med faren og med besteforeldre og annen familie rundt seg.

Retten legger også til grunn at A har personlige egenskaper som gjør ham meget godt egnet som oppdrager. Bevisførselen viser at han er meget glad i barn, at han er rolig og har stor tålmodighet, og at han er flink til å sette grenser. Samtidig vil retten understreke at man ikke med dette nedvurderer Bs egenskaper som mor. Hun fremstår som svært forskjellig fra A, med en helt annen kulturbakgrunn og et annet temperament. Retten er ikke i tvil om at hun har mye varme og kjærlighet å gi sin sønn, og at hun tilfører ham mye positivt.

B har vist en viss bekymring for at A ikke er så flink til å holde orden, og har samtidig reagert på at han kanskje vil ansette hushjelp om han får den daglige omsorgen for C. Den sakkyndige har ikke sett As "ungkarsbolig" som noe problem i forhold til omsorgsspørsmålet, og retten kan ikke se at dette bør få betydning for hvem av foreldrene som skal ha omsorgen. Det er opplyst fra C' barnehage i X at gutten alltid møter i rett tid, og at han er ren og velstelt og riktig påkledd. Retten legger til grunn at omsorgen fra As side er fullt ut tilfredsstillende. Retten kan heller ikke se at det har noen betydning for spørsmålet om daglig omsorg om A vil ansette hushjelp, eller stå for alt omsorgsarbeidet selv. I dag synes far å gjøre mesteparten av arbeidet i huset selv, med noe hjelp fra sin mor til klesvask. Retten legger til grunn at begge ordninger vil fungere bra for C. Selv om han eventuelt må forholde seg til en ny voksenperson, har han et tett og kjent familienettverk på gården.

Lagmannsretten ser alvorlig på det forhold at mor forklarte seg uriktig for herredsretten. Retten finner likevel ikke å ville legge særlig vekt på dette i sin avgjørelse av omsorgsspørsmålet. Retten legger til grunn at mor følte at hun var i en tvangssituasjon, og at det fremsto som en tragedie for henne om hun skulle miste omsorgen for C. Hun gjorde det hun trodde var best for å unngå en slik situasjon. Dette "desperasjonsmomentet" har imidlertid ikke samme betydning i dag. Mor har erkjent at hun i dag har det langt bedre enn da hun bodde i Y. Retten legger til grunn at hun nå vil være bedre i stand til å takle at hun ikke får daglig omsorg for C. Hun har en samboer som støtter og hjelper henne, og hun har omsorgen for deres felles barn, Bjørn Erik. Mor har også tidligere i perioder klart å akseptere og forholde seg til at C i praksis har bodd fast hos far. Retten legger for øvrig til grunn at det også for A vil være svært tungt ikke å få omsorgen for sønnen.

Når det gjelder samvær med mor, legger retten til grunn at A klart ser guttens behov for å være sammen med moren og er innstilt på å gjøre sitt beste for at en samværsordning skal fungere godt. Det er grunn til å tro at de problemene han opplever fordi C er lei seg når han skal til mor, vil være langt lettere å takle, og at de forhåpentligvis vil avta når gutten har fast base hos far. Retten legger også til grunn at D, slik han har gitt uttrykk for i retten, uansett sakens utfall vil bidra aktivt til at en samværsordning fungerer best mulig for C. En god samværsordning er viktig ikke bare for forholdet mellom C og mor, men også for at C skal få et godt forhold til sin halvbror etterhvert som denne blir større.

Den sakkyndige har pekt på at stadige reiser fram og tilbake mellom X og Æ vil være både opprivende og slitsomme for C. Han har derfor anbefalt at samværene ikke må være for hyppige, men heller mer langvarige. Samtidig har den sakkyndige pekt på at samværene ikke må bli så langvarige at de svekker tryggheten ved å ha en fast omsorgsbase. Den sakkyndige foreslår at C skal ha samvær med mor en uke hver sjette uke.

Retten er kommet til at mor bør ha samvær med C en uke hver femte uke. Det er viktig at C får ha så god kontakt med mor og med sin nye halvbror som mulig. Når det ikke er besluttet samvær oftere eller for lengre tidsrom, har dette sammenheng med de betenkeligheter den sakkyndige har gitt uttrykk for. Når det gjelder høytidene, er det naturlig at C tilbringer annenhver jule-/nyttårshelg og annenhver påske hos hver av foreldrene. De årene jul og påske feires hos mor, forutsetter retten at samværsordningen tilpasses slik at den nærmeste samværsuken inngår i de to ukene. I sommerferien har retten kommet til at samværet bør vare i tre uker, og at nærmeste ukessamvær på tilsvarende måte bør inngå i disse tre ukene.

Anken fra A har etter dette ført fram. Retten har imidlertid funnet saken så tvilsom at det var fyllestgjørende grunn for B til å få den prøvet for retten. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke for lagmannsretten, tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 annet ledd. Av samme grunn tilkjennes heller ikke saksomkostninger for herredsretten, jf §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1992.

2. B skal ha samvær med C en uke hver femte uke, to uker annenhver jul og to uker annenhver påske, samt tre uker hver sommer.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.