LE-1995-2114
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-13 |
| Publisert: | LE-1995-02114 |
| Stikkord: | Vegtrafikkrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nes herredsrett Nr. 95-00316 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-02114 M. |
| Parter: | Oslo statsadvokatembeter (Aktor: Statsadvokat Wenche Fliflet Gjelsten) mot A (Forsvarer: Advokat Einar Wessel-Holst). |
| Forfatter: | Førstelagmann Odd Jarl Pedersen. Lagdommer Reidar Vigen. Lagdommer Elling Chr. Follestad |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31, Straffeloven (1902) §28, Straffeprosessloven (1981) §342, §343, §436, §438 |
Nes Herredsrett avsa den 8. november 1995 dom med denne domsslutning:
1. A, født xx.xx.1968, dømmes for en overtredelse av vegtrafikklovens §31 jfr. §22 annet ledd. Straffen settes til fengsel i 18 - atten - dager, og en bot på 15.000 - femtentusen - kroner, subsidiært fengsel i 15 - femten - dager, jf. straffeloven §28.
2. A frifinnes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jf. §22, første ledd.
3. A idømmes saksomkostninger med kr 1000,- jf straffeprosesslovens §436. Han tilkjennes samtidig kr 1000 i saksomkostninger, jf straffeprosesslovens §438. De to beløp kan avregnes mot hverandre.
Under en kjøretur på riksvei 171 i Sørum lørdag den 11 februar 1995 ble A innblandet i et mindre kjøreuhell. A kom borti en møtende bil slik at speilet på As bil ble knust. Herredsretten har lagt til grunn at A deretter kjørte til en fest hvor han drakk en flaske rødvin og en halv flaske 60 % sprit. Ca to og en halv time etter uhellet kom lensmannsbetjenten til festlokalet. De som satt i den andre bilen anmeldte A for promillekjøring. Blodprøve som ble tatt av A ca tre timer etter kjøreuhellet, viste en alkoholkonsentrasjon i blodet på 2,11 promille.
Romerike politikammer tok ut tiltale mot A både etter veitrafikkloven §31 jf §22 første ledd for promillekjøring og etter veitrafikkloven §31 jf §22 annet ledd for etterfølgende alkoholnytelse. Ved herredsrettens dom ble han frifunnet for promillekjøring og dømt for etterfølgende alkoholnytelse.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Domfelte har påanket lovanvendelsen. Han gjør gjeldende at herredsretten ved anvendelsen av veitrafikkloven §22 annet ledd har lagt en for streng aktsomhetsnorm til grunn når den kom til at han måtte forstå at det som følge av trafikkuhellet kunne bli politietterforskning.
Lagmannsretten er kommet til at herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves etter straffeprosessloven §342 nr. 4 jf §343 nr 8 forsåvidt A er domfelt for overtredelse av veitrafikkloven §31 jf §22 annet ledd.
Domfellelse etter veitrafikkloven §22 annet ledd krever at føreren forstod eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. I " måtte forstå" ligger at føreren hvis han ikke forstod det, ingen unnskyldning hadde for sin uvitenhet om at det kunne bli politietterforskning. Det er tale om en kvalifisert form for uaktsomhet. Noe annet er at det er tilstrekkelig at det kan rettes slik bebreidelse mot ham at han ikke forstod at det var en mulighet for politietterforskning.
I dette tilfelle var det objektivt sett mulig at det ville bli politietterforskning som følge av As kjøring. Politiet ble varslet av føreren eller passasjerene i den andre bilen. Når herredsretten er kommet til at A måtte ha innsett denne mulighet, har den lagt vekt på at det oppstod et trafikkuhell og at føreren av den møtende bil måtte kjøre etter As bil og blinke med lysene for å få ham til å stanse. Derved hadde de vist en slik interesse for kjøringen at det ikke kunne ha vært helt overraskende at det kom til politietterforskning særlig når det var tre personer i bilen som kunne bestemme seg for å gå til politiet. Endelig har herredsretten lagt vekt på at det ikke ble skrevet skademelding.
Herredsretten har etter dette lagt til grunn at det var oppstått et mindre trafikkuhell som hadde forårsaket at speilet på As bil var ødelagt. Det ble ikke konstatert skade på den andre bilen. Kjøringen og uhellet kan ikke i seg selv begrunne bebreidelse mot A for at han ikke kom på tanken at det ville bli politietterforskning. Det er når det skjer personskade eller materielle skader av betydning at det må kreves av kjøreren at han overveier om det kan bli politietterforskning, jf. Rt-1967-1025, Rt-1976-945 og Rt-1981-891.
I dette tilfelle hvor skaden var bagatellmessig og hvor ikke den møtende bil ble påført skade, måtte det i tilfelle være andre omstendigheter omkring kjøringen og føreren som kunne lede til politietterforskning, og særlig om det ble gjort eller sagt noe mens de diskuterte skaden som gjorde at A måtte forstå at de andre kunne komme på tanken om promillekjøring. I så fall vil det normalt måtte regnes med at det vil bli politietterforskning. Det er på det rene at A ble anmeldt fordi de tre i den andre bilen mente at det luktet alkohol og at han hadde ustø gange.Herredsrettens domsgrunner er imidlertid så mangelfulle når de gjelder omstendightene omkring selve kjøringen og førerens opptreden under samtalen med de som var med i den møtende bil, at lagmannsretten ikke kan prøve herredsrettens lovanvendelse. Dommen med hovedforhandling må derfor oppheves forsåvidt A er domfelt etter veitrafikkloven §31 jf §22 annet ledd. Likeledes må saksomostningsavgjørelsen oppheves forsåvidt han er ilagt saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves forsåvidt gjelder domslutningens pkt. 1 og domslutningens pkt. 3 forsåvidt A er ilagt saksomkostninger for herredsretten.