LE-1996-117
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-15 |
| Publisert: | LE-1996-00117 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hedmarken herredsrett Nr: 95-00267 - Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00117 K. |
| Parter: | Kjærende part: Grethe Asla (Prosessfullmektig: Advokat Per Arne Flod). Kjæremotpart: Morten Ødegård (Prosessfullmektig: Advokat Jan Aaltvedt). |
| Forfatter: | Lagdommer Jørgen Bull. Lagdommer Ragnar Askheim. Lagdommer Fritz Borgenholt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §181, §180, §281, §296, §384 |
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse.
Hedmarken herredsrett avsa den 10. januar 1996 dom med slik slutning:
1. Hamar forliksråds dom av 15.12.94, sak nr. 0355/94 oppheves.
2. Morten Ødegård betaler til Grethe Asla innen 14 dager fra dommens forkynnelse kr 6788,- med tillegg av 12 % rente p. a. fra 14 dager fra forkynnelse til betaling skjer.
3. Partene dekker selv sine saksomkostninger.
Saken var reist i forliksrådet av Grethe Asla til inndrivelse av et pengekrav som skrev seg fra utlegg Asla hadde foretatt for Morten Ødegård i forbindelse med en reise til Italia. Herredsrettens dom innebar at domsbeløpet ble redusert med nærmere kr 3000,- i forhold til forliksrådets dom. Resultatet fremkom ved at herredsretten godtok en av flere motposter som Ødegård påberopte seg, samt at det ble foretatt en justering for et mindre beløp som partene i følge domspremissene var enige om.
Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse er av Grethe Asla, i rett tid, påkjært til Eidsivating lagmannsrett. Det er gjort gjeldende at saksomkostningene er avgjort i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. Morten Ødegård har tatt til motmæle.
Grethe Asla har i det vesentlige anført:
Herredsrettens dom er, på et punkt som er avgjørende for omkostningsavgjørelsen, til dels motstridende. Herredsretten synes feilaktig å ha lagt til grunn at reglene om anke gjelder når en dom i forliksrådet er brakt inn for retten. Herredsretten bygger således på at et forhold som er avgjort i forliksrådets dom ikke kan fremmes som en innsigelse i herredsretten medmindre vedkommende part har fremsatt anke på dette grunnlag over forliksrådets dom. Med dette utgangspunkt kommer herredsretten til at Ødegårds eventuelle motkrav i forbindelse med lån på DM 500,-, samt betaling for kjøring til Fornebu er foreldet, men avskjærer Asla fra å gjøre det gjeldende idet forliksrådet har godtatt innsigelsen og Asla ikke har anket. Asla godtok dette motkravet i forliksrådet ut fra hensynet til å få saken avsluttet. Når motparten bringer saken inn for herredsretten, har hun imidlertid full anledning til å gjøre innsigelser gjeldende. Tvistemålsloven §296 sier direkte at "anker" over dommer i forliksrådet behandles etter tvistemålsloven kap 22 og 23. Det gjøres ved stevning og innebærer at alle deler av kravet blir tvistegjenstand. Dette i motsetning til anker over forlik. Det vises her til Jo Hov: Sivil rettergang, 1990 s. 84-85 og s. 296. Forliksrådets dom er opphevet ved stevningen og det gjelder alle deler av dommen.
Det er ytterligere en juridisk misforståelse i herredsrettens dom. De aktuelle kravene ble ikke av Ødegård brakt inn for herredsretten som selvstendige krav, men ble anført til motregning mot det krav Asla hadde reist og det skulle følgelig uansett ikke reises selvstendig motsøksmål fra Aslas side for å imøtegå motkravene.
De av Ødegårds krav som herredsretten har uttalt er uberettiget, eller ihvertfall foreldet, men som Asla likevel ikke kunne gjøre gjeldende på grunn av herredsrettens feilaktige rettsoppfatning, utgjør kr 2800,-. Beløpet er høyere enn de kr 2440,- som Ødegård fikk medhold i. Uten rettens misforståelse ville resultatet derved måttet bli at Asla hadde vunnet saken fullt ut.
På grunn av de små beløp som er involvert har Asla foreløpig ikke bestemt seg for å anke. Verdien er også mindre enn ankesummen. Hun gjør gjeldende at lagmannsrettens kompetanse til å overprøve saksomkostningene ved kjæremål omfatter et tilfelle som dette. Feil rettsanvendelse har her fått konsekvenser for saksomkostningsavgjørelsen. At herredsretten på prosessuelt grunnlag har unnlatt å prøve et tvistespørsmål er også en saksbehandlingsfeil. Saksbehandlingsfeil er omfattet av prøvingsadgangen etter tvistemålsloven §281 annet ledd. Om omfanget av prøvingsadgangen etter nevnte bestemmelse vises til Rt-1969-769, Rt-1952-757, og Rt-1981-1195.
Subsidiært er det anført at når herredsretten har lagt vekt på at begge parter kan lastes for at saken ikke fant sin løsning utenfor retten, er dette et uriktig skjønnstema ved tvistemålsloven §174, annet ledd. Uansett har denne uttalelse av herredsretten under begrunnelsen for saksomkostningsavgjørelsen ikke dekning i domspremissene. Asla har bl. a. bedt om forenklet behandling, mens Ødegård motsatte seg dette.
Asla gjør også gjeldende at det er en faktisk feil når herredsretten legger til grunn at hun tidligere har bestridt den post Ødegård fikk medhold i. Hun erkjente posten i forliksrådet, men reiste innsigelse ved motregning. Sluttelig anfører hun at herredsrettens skjønn er så tilfeldig at avgjørelsen fremstår som vilkårlig og klart urimelig.
Grethe Asla har nedlagt slik påstand:
1. Hedmarken herredsretts dom, pkt. 3 oppheves og hjemvises til ny behandling i herredsretten.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger ved kjæremålet.
Morten Ødegård har i det vesentlige anført:
I forhold til partenes påstander er saken dels vunnet dels tapt og det er korrekt å avgjøre saksomkostningene etter tvistemålsloven §174. Herredsretten har vurdert om unntaksregelen i bestemmelsens annet ledd burde komme til anvendelse, men funnet at dette ikke er tilfelle idet begge parter kunne lastes for at saken ikke hadde funnet sin avgjørelse utenom rettsapparatet. Hvis motparten mener at de materielle spørsmål er avgjort feil, må dette angripes ved anke. I et saksomkostningskjæremål er forholdet av mindre interesse. Forøvrig gjør Ødegård gjeldende at Asla i alle tilfelle ikke ville oppnå mer ved dommen enn det hun var tilbudt som en minnelig løsning fra Ødegård, d.v.s. kr 3788,-, jf hans brev av 11.01.95. Herredsrettens avgjørelse bygger således ikke på noen uriktig lovforståelse.
Ødegård har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet tas ikke til følge.
2. Kjærende part betaler saksomkostninger ved kjæremålet med kr 1000,-.
Lagmannsretten skal bemerke:
Hovedspørsmålet er om påståtte feil i rettsanvendelsen, eventuelt saksbehandlingsfeil, som herredsretten skal ha begått ved avgjørelsen av de materielle spørsmål, kan gjøres gjeldende som grunnlag for et kjæremål over saksomkostningsavgjørelsen. Det bærende argument bak anførslene om dette er at de feil dette måtte ha avstedkommet i domsresultatet også har medført at saksomkostningsspørsmålet er subsumert under feil bestemmelse.
Forsåvidt gjelder rettsanvendelsen, finner lagmannsretten det klart at argumentet ikke kan føre frem. Lagmannsretten har ikke funnet dekning for at en slik forståelse kan legges i tvistemålsloven §181 annet ledd i noen av de dommer som er påberopt og heller ikke i omtalen av bestemmnelsen i de foreliggende standardverk om sivilprosessen: Tore Scheis kommentarugave og Jo Hovs bok, eller i dommer som disse henviser til. Ankepunktene mot avgjørelsen er i dette tilfelle knyttet til selve tvistesaken. Retten kan da heller ikke se at det er reelle hensyn som tilsier at adgangen til å få prøvet om det er feil ved omkostningsavgjørelsen skal være videre enn adgangen til å få prøvet feil ved avgjørelsen i hovedsprørsmålet.
Forsåvidt gjelder spørsmålet om det foreligger slike saksbehandlingsfeil som kan få betydning ved lagmannsrettens behandling av saksomkostningskjæremål, er utfallet noe mindre klart. Etter lagmannsrettens oppfatning kan også grove saksbehandlingsfeil som ikke utelukkende knytter seg til saksomkostningsavgjørelsen også påberopes under et kjæremål etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Retten antar imidlertid at det i så fall må være tale om feil som uten videre medfører at den avsagte dom må oppheves eller endres, jf tvistemålsloven §384 annet ledd. Jf om dette spørsmål særlig dommen inntatt i Rt-1969-769. Lagmannsretten finner det derfor nødvendig å gå nærmere inn på den saksbehandling som har funnet sted.
Hovedtrekkene i saken fremstår slik: Asla krevde opprinnelig kr 15253,50 av Ødegård. Ødegård fremsatte en rekke motkrav fordelt på ulike mindre poster. I forliksrådet ble to av hans motkrav godkjent etter at Asla hadde akseptert dette, og forlksrådet avsa dom på kr 9614,- som Asla tilkom. For herredsretten nedla Ødegård påstand om at han tilkom kr 14027,50 av Asla. Det fremgår av sammenhengen at dette var en "nettopåstand" som også innebar at det Asla var tilkjent i forliksrådet skulle bortfalle. Asla nedla i herredsretten påstand om at forliksrådets dom skulle stadfestes. Lagmannsretten deler i det alt vesentlige det syn Asla gir uttrykk for i kjæremålet om herredsrettens kompetanse i forhold til en dom i forliksrådet og adgangen til å fremme anførsler for herredsretten. På bakgrunn av den påstand som ble nedlagt fra hennes side finner imidlertid ikke retten at disse argumenter får avgjørende betydning i nærværende sak. De av Ødegårds motkrav som var godkjent i forliksrådets dom var ikke av Ødegård gjort til tvistegjenstand for herredsretten. Med den påstand Asla nedla, ble de, etter lagmannsrettens syn, heller ikke gjort til tvistegjenstand fra hennes side. Lagmannsretten er forøvrig, som herredsretten, av den oppfatning at Asla måtte ha reist motsøksmål for å bringe denne del av kravet inn i tvisten for herredsretten, da det ville innebære en utvidelse av påstandsbeløpet fra hennes side.
Lagmannsretten finner ikke at herredsrettens premisser ineholder slike vesentlige mangler eller uklarheter at det foreligger noen saksbehandligsfeil som får betydning ved en prøving av saksomkostningsavgjørelsen etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsretten finner således ikke at det er grunn til å oppheve eller endre avgjørelsen på grunn av feil rettsanvendelse eller saksbehandlingsfeil ved herredsrettens behandling av tvistespørsmålene i saken. .
Forsåvidt gjelder de subsisdiære anførsler, finner lagmannsretten det klart at disse ikke kan føre frem. Ut fra det resultat herredsretten er kommet til ved avgjørelsen av hovedspørsmålene er saksomkostningene fastsatt i henhold til den relevante bestemmelsen. Herredsretten har vurdert hvorvidt §174 annet ledd burde komme til anvendelse, men har ikke funnet grunn til dette. Lagmannsretten finner ikke at denne del av herredsrettens avgjørelse er tilfeldig eller beheftet med åpenbare feil. Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Da kjæremålet ikke har ført frem, må Grethe Asla erstatte Morten Ødegård hans saksomkostninger ved dette i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostningene settes til kr 1000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger betaler Grethe Asla kr 1.000 - ettusen - til Morten Ødegård innen to uker fra forkynnelse av kjennelsen.