LE-1996-70

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1997-06-10
Publisert:	LE-1996-00070
Stikkord:	Ekspropriasjon, Nærføringsulemper, Foredlingstap
Sammendrag:
Saksgang:	Sør-Gudbrandsdal herredsrett nr. 95-00106 - Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00070 B.
Parter:	Saksøker: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Johannes Thallaug). Saksøkt: Sigurd Krekke Karin Flåhagen m.fl Jon Bjørge (Prosessfullmektig: Advokat Frithjof B. Sigmond)
Forfatter:	Førstelagmann Odd Jarl Pedersen med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Skjønnsprosessloven (1917) §54a, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Plan- og bygningsloven (1985) §35

1. Innledning

Saken gjelder overskjønn over Sør-Gudbrandsdal herredsretts erstatningsfastsettelser i anledning ekspropriasjon av grunn og rettigheter for omlegging av E6 ved Krekke i Ringebu.

Ekspropriasjonen foretas etter plan- og bygningsloven §35 med grunnlag i reguleringsplan vedtatt av Ringebu kommunestyret den 25. mars 1993. Omleggingen berører åtte eiendommer. For disse avhjemlet Sør-Gudbrandsdal herredsrett den 23. november 1995 skjønn med erstatningsfastsettelser. Av de åtte berørte eiendommer har tre eiendommer i rett tid begjært overskjønn. Det er takstnummer 2, gnr 262 bnr 1 i Ringebu, som eies av Sigurd Krekke; takstnummer 6, gnr 164 bnr 8 i Ringebu kommune, som eies i sameie av Helge Nysted, Karin Flåhagen, Hjørdis Moss, Erling Nystedt, Bjørg Nysted og Gerd Furulund og takstnummer 7, gnr 165 bnr 1 i Ringebu kommune, som eies av Jon Bjørge.

Hovedforhandling ble holdt i Ringebu kommunehus den 13 og 14 mai 1997. Lagmannsretten foretok befaring av de tre eiendommer og partene avga forklaring. Organisasjonskonsulent og fagansvarlig for sau i Norsk kjøtt, Hans Hjelmstuen og Jordbrukssjef i Ringebu kommune, Jostein Rudi ble ført som sakkyndige vitner om konsekvensen av redusert vårbeite for saueholdet hos takstnummer 2 og 7.

Det er ikke fremkommet innsigelser mot at overskjønnet fremmes på grunnlag av de samme spesielle og alminnelige skjønnsforutsetninger som for underskjønnet. Forutsetningene er inntatt i underskjønnet som lagmannsretten viser til.

Staten har nedlagt slik påstand: Overskjønnet fremmes

De saksøkte har nedlagt slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes

2. De fastsatte erstatninger forhøyes vesentlig

3. Statens Vegvesen bærer utgiftene ved overskjønnet.

2. Erstatningen for tapt beite.

På takstnummer 2 og 7 drives det med sau. Begge eiendommer skal avstå deler av hjemmebeitet, og har fremsatt krav om erstatning for tapte inntekter i sauedriften. De gjør gjeldende at de som følge av reduksjonen i beiteareal, må redusere saueholdet slik at de går glipp av nettoinntekt fra salg av slaktet. Denne inntekt, som er større enn en inntekt basert på salg av avlingen, krever de erstattet.

Staten har anført at jordbrukssjef Rudi har lagt frem en beregning som viser at takstnummer 2 vil få et redusert årlig tap på kr 55.000 i saueholdet som følge av at eiendommen skal avstå 20 dekar av beitet. Det gir en erstatning på kr 55 pr m2. En slik pris har aldri tidligere vært satt på jordbruksarealer. Den hittil høyeste erstatning som har vært gitt, er kr 24 pr m2 som ble fastsatt for dyrker mark i Vang på Hedmark. Det må derfor være en feil i det regnestykket jordbrukssjefen har satt opp.

Rudis regnestykke er basert på en teoretisk optimal drift, og kan ikke legges til grunn ved utmåling av en bruksverdi som skal bygge på det som det er påregnelig at den alminnelig dyktige gårdbruker i praksis vil kunne oppnå. Staten har særlig anført at et tapt dekningsbidrag på kr 1.000 pr sau eksklusiv statlige tilskudd, er for høyt. Det ligger over det som er normalt, og en slik avkastning er ikke påregnelig. Rudis tall forutsetter en reduksjon på 35 sauer. Tallet er for høyt som et praktisk gjennomsnitt over tid. Antallet varier fra år til år. En avdrott på 2 sauer pr søye er også for høyt. Også avdrotten vil variere fra år til år. En pris på kr 1000 pr slaktet sau er basert på dagens prisnivå. Det er ikke påregnelig at dette høye prisnivåvet kan opprettholdes. Kostnadene ved saueholdet har økt mer enn inntektene. Denne trend vil fortsette.

Under enhver omstendighet må lagmannsretten legge til grunn at de to takstnummer kan redusere tapet ved å tilpasse seg ved å skaffe seg annet vårbeite. For Krekke gjelder det 25 dekar og for Bjørge 15 dekar. Med et slikt inntektstap som de anfører de vil bli påført, må det være mulig å skaffe seg annet beite, enten ved å rydde skog på egen eiendom eller ved å leie jord. Det er tale om noen få uker om våren.

Det er også mulig å fortsette driften uten å redusere antall sau. Da vil tapet fremkomme gjennom redusert slaktevekt for sauene.

De saksøkte har anført at de tall som er lagt frem om saueholdet og om konsekvensen av å miste vårbeite for sau, er basert på vitenskapelige forsøk. Tallene må derfor legges til grunn. Staten tar feil når det anføres at jorda har en kapitalisert avkastningsverdi på kr 55 pr m2. Den verdien er kr 15 basert på salg av avlingen. I denne sak er problemstillingen at eieren ikke selger avlingen, men bruker den i sitt sauehold. Og fordi de mister en del av vårbeite for sauene, må de redusere saueholdet. Det er det tapet de krever erstattet. Vårbeite er nødvendig for å kunne opprettholde sauetallet. Når vårbeitet reduseres, må de tilpasse seg ved å redusere antallet vinterforet sauer. Å erstatte vårbeite med innkjøpt for, er ikke noe alternativ. Det er heller ikke mulig for de to eiere å tilpasse seg på annen måte. Derved lider de et inntektstap. Situasjonen er forsåvidt den samme som når et sagbruk får redusert tilgangen på virke fra egen skog. Men i sagbruksproduksjonen er det enkelt for ekspropriaten å tilpasse seg ved å kjøpe virke annet steds fra. Sagbrukseieren skal derfor bare ha erstattet merutgiftene ved å kjøpe tømmeret fra annen leverandør. Men når det ikke finnes tilpasningsmuligheter, blir de påført et tap som tilsvarer inntektstapet ved salget av de varer som produseres.

Lagmannsrettens bemerker at de to takstnummere har krav på en erstatning fastsatt etter bruksverdien av de avståtte beiteareal. Som følge av avståelsen mister de to gårdsbruk deler av beite. Skjønnsretten har fastsatt arealenes bruksverdien til kr 15 pr m2 basert på salgsinntekten av avlingen. Ekspropriatene har således fått erstattet en tapt fremtidig inntektsstrøm som fremkommer ved at avlingen selges. I dette tilfelle driver ekspropriatene med sau og de avståtte areal inngår som en av innsatsfaktorene i saueholdet. De får ikke inntekten ved å selge avlingen, men den brukes i saueproduksjonen og inntekten kommer i form av salgsinntekt fra slaktet og i form av produksjonstilskudd fra det offentlige. Som følge av at beitet blir redusert, har de anført at de må redusere antallet vinterforet sauer slik at de får færre kilo slakt å selge og dermed redusert årlig inntekt av saueholdet.

Lagmannsretten legger til grunn at en slik foredlingsbasert bruksverdi i prinsippet har ekspropriasjonsrettslig vern når naturalavkastningen brukes og foredles i egen virksomhet og det er påregnelig at virksomheten vil fortsette. Et tilsvarende tap kan oppstå for eksempel for et sagbruk som bruker virke fra egen skog i sin produksjon. Dette tap blir i følge rettspraksis erstattet, jf Rt-1996-1497. Lagmannsretten legger derfor til grunn at Krekke og Bjørges tap i saueholdet har ekspropriasjonsrettslig vern. Tapet utgjør dekningsbidraget fra det slakt de mister salgsinntekten fra. Den sakkyndige har beregnet dekningsbidraget for Krekke, basert på at han må redusere saueholdet fra 135 til 100 som følge av at han mister 20 dekar beite:

Produksjonsinntekter fra kjøtt, ull og livdyr, inkl. tilskudd kr 1940.

Variable kostnader

Kraftfor kr 360

Gjødsel, kalk kr 176

Veterinærutgifter, gjeting, strø, kjøp av livdyr

og diverse forbruksartikler kr 460 kr 940

Dekningsbidrag, eksklusive tilskudd kr 1.000 x 35 kr 35.000

I tillegg kommer tapte offentlige tilskudd ved reduksjon i sauetallet fra 135 til 100 vinterforet sauer. Det gjelder produksjonsstøtten som beregnes pr vinterforet sau og utgjør kr 140 for et antall mellom 101 og 250 sauer. Videre gis det et avløsertilskudd som beregnes pr vinterforet sau med kr 141 når saueantallet er mellom 110 og 250. En reduksjon i antallet vinterforet sauer fra 135 til 100 vil føre til følgende reduksjon i tilskuddene:

Produksjonstillegg kr 140 x 35 kr 4.900

Arealtilskudd

Endring i normert areal 35 x 3 x 0,32 = 33.6 dekar

Tapt fulldyrket jord 20.0 dekar 53.6 dekar

Tapt tilskudd kr 217 x 53,6 kr 11.613

Avløsertilskudd kr 141 x 35 kr 4.935

Til sammen kr 21.466

Samlet gir dette et årlig tap på kr 56.466 hvis Krekke reduserer saueantallet fra 135 til 100 vinterforet sauer.

Hvis Krekke opprettholder antallet vinterforet sauer på 135, vil han ifølge de sakkyndige bli påført et årlig tap på kr 198,92 pr sau. Tapet skyldes lavere slaktevekt som følge av for lite vårbeite hjemme. Krekke hadde før ekspropriasjonen tilpasset saueholdet optimalt i forhold til størrelse på det vårbeite han disponerte. Det tilsvarer 0,7 dekar beite pr sau. Forsøk har vist at hvis sauetallet økes, vil det føre til redusert slaktevekt pr sau. Slippes 130 sauer ut på det reduserte vårbeite, har de sakkyndige beregnet at Krekke vil lide på et tap på kr 25.859 i form av redusert slaktevekt. I tillegg kommer økte variable kostnader.

Lagmannsretten bemerker at forutsetningen for å kunne kreve foredlingstapet erstattet med et beløp som tilsvarer den kapitaliserte verdi av det årlige tapte dekningsbidrag, er at ekspropriaten ikke har mulighet til å fortsette produksjonen i samme omfang etter ekspropriasjonen. Ofte vil ekspropriaten således kunne unngå foredlingstapet ved å foreta dekningskjøp. Det er tilfelle for sagbrukseieren som får redusert tilførsel av virke fra egen skog. Han kan normalt kjøpe annet virke i markedet. I så fall vil erstatningen utgjøre merutgiftene ved å få erstatningsvirket levert på sagbruket. Det vil opprettholde foredlingsgevinsten. For saueprodusenten blir dette annerledes fordi et tilstrekkelig stort vårbeite hjemme i ca 3 uker før de slippes på fjellbeite, gir marginalt utslag på slaktevekten om høsten. Det avgjørende spørsmål ut fra dette blir hvorledes saueprodusenten plikter å innrette seg overfor de endrede driftsbetingelser som reduksjonen av vårbeitet har skapt.

Ekspropriatene i denne sak har krevet erstatning ut fra at de tilpasser seg ved å redusere saueantallet slik at den etablerte balanse mellom saueantallet og størrelsen på vårbeitet opprettholdes. Ut fra de tall de sakkyndige opererer med, vil det føre til erstatninger på kr 1129320 for Krekke. Av dette utgjør kr 429.320 erstatning for tapt offentlig støtte til saueprodusentene. Slik støtten for tiden gis i form av produksjonstilskudd pr vinterforet sau, vil en tilpasning ved å redusere sauetallet slå kraftig ut i erstatningen. Alternativt kan de tilpasse seg ved å leie vårbeite eller opparbeide nye beiter på egen eiendom. Dette ligger klart innenfor ekspropriatens tilpasningsplikt. Men eksproprianten har ikke sannsynliggjort at det finnes realistiske muligheter for slik tilpasning i denne sak. Lagmannsretten har vurdert det område på Krekkes eiendom som staten har anført kan avskoges og opparbeides til beite. Men dette finnes ikke skikket til vårbeite.

Det er heller ikke sannsynliggjort noe utleiemarked som er så fast etablert at det er påregnelig at ekspropriatene vil kunne basere fortsatt drift på leie.

Tilbake står det alternativ at de opprettholder saueantallet på det reduserte vårbeite med redusert slaktevekt pr sau som følge. Lagmannsretten legger til grunn at det både for Krekke og Bjørge er praktisk mulig å opprettholde saueantallet med det reduserte vårbeite. Krekke hadde 90 dekar hjemmebeite for de 130 vinterforet sauene. Det gir 0,7 dekar pr sau som er optimalt. Reduseres beite med 20 dekar, blir det 0,53. Det innebærer at beitet reduseres fra å være godt tilpasset til å være dårlig tilpasset sauetallet. I forsøk som har vært utført har en tilsvarende reduksjon (fra 0,7 til 0,4) ført til at slaktevekten reduseres fra 17,1 kg til 15,6 kg. Selv om en slik driftsform ikke er optimal, er den praktisk mulig og innenfor det forsvarlig ut dyrevernhensyn. Når det er tilfelle, ligger det innenfor ekspropriatens tilpasningsplikt å innrette seg slik for å redusere tapet hos eksproprianten. Bjørge er i samme situasjon hvis han opprettholder saueantallet på det reduserte beite. Ut fra dette utmåler lagmannsretten erstatningen ut fra det tap de lider i form av redusert slaktevekt som følge av at vårbeitet er redusert.

3. D enkelte takstnummer.

3.1. Gnr 2 bnr 162 i Ringebu

3.1.1. Herredsrettens erstatningsfastsettelser og overskjønnsbegjæringen

Eiendommen eies av Sigurd Krekke. Det er en jordbrukseiendom med ca 90 dekar dyrket mark og hjemmebeite. Eiendommen har seter med 35 dekar dyrket mark og 4-500 da produktiv skog. Eieren har drevet intensivt med sau og hadde før inngrepet 130 vinterforet sauer. I tillegg driver Krekke campingplass på arealet mellom E6 og Lågen.

Som følge av inngrepet skal eiendommen avstå 19.700 m2 dyrket mark og 600 m2 beitet Eiendommen tilføres 2.000 m2 til campingplassen.

For underskjønnet kom eieren med følgende erstatningskrav:

1. Grunn etter marginal jordbruksverdi

2. Jordbruksulemper og arronderingsskader

3. Flytting av gjerde, porter og postkasser

4. Erstatning for tap av rundballeplass med kostnader ved utførelse av ny

5. Redusert verdi av gjenværende eiendom.

Underskjønnet fastsatte disse erstatninger

1. For dyrket mark kr 15 pr m2

2. Flytting av gjerde kr 35 pr løpemeter

3. Flytting av port og postkasse kr 1.000

4. For opparbeidelse av rundballplass kr 6.000

Overskjønnsbegjæringen retter seg mot avgjørelsen av kravene under pkt 1, 2 og 5 i påstandene for herredsretten. I tillegg er partene enige om at overskjønnsretten skal avgjøre Krekkes krav om erstatning for inntektssvikt i campingdriften som følge av anleggsdriften. Avtalen gjelder bare for tapet i sesongen 1996. Etter dette har Krekke for lagmannsretten satt frem følgende erstatningskrav:

1. Erstatning for tap som følge av redusert vårbeite.

2. Kantulemper langs skråningskant.

3. Nærføringsulemper for Krekke Camping driftssesongen 96

3.1.2. Tapt beite

Som redegjort for under pkt 2 fastsetter lagmannsretten erstatningen for grunnavståelsen ut fra det tap eieren vil lide i sitt sauehold som følge av at vårbeite hjemme blir redusert slik at det blir 0,53 dekar pr sau i stedet for 0,7 dekar. De sakkyndige har beregnet at det vil føre til at inntekten ved salg av slakt vil bli redusert med kr 198,92 pr vinterforet sau under forutsetning av at hver søye får 2 lam. Lagmannsretten finner at 2 lam pr søye er upåregnelig, og setter tapet til kr 135 ut fra 1,8 lam i gjennomsnitt. I tillegg kommer økte veterinærutgifter som settes skjønnsmessig til kr 50 slik at årlig redusert inntekt pr sau blir kr 185. Det gir et årlig tap på kr 25.050 for 130 sauer som kapitalisert med 5 %, gir en erstatning på kr 481000. Når erstatningen utmåles som et foredlingstap, faller skjønnsrettens fastsettelse av en på kr 15 pr m2 bort. 3.1.3. Skråningsulempe

Krekke har videre krevet erstatning for kantulemper langs skråningskant. Det er tale om et areal med dyrket mark som er blitt eksponert for en så bratt skråning at et to meter bredt belt ytterst i praksis går tapt. Erstatningen settes skjønnsmessig til kr 2000. 3.1.3. Nærføringsulempe

Krekke har endelig anført at han i driftssesongen 1996 er påført et inntektstap i sin campingdrift på kr 200.000 som følge av anleggsarbeidene ved omleggingen av E6.

Staten har ikke bestridt at campingsplassen har hatt et tap i denne størrelsesorden som følge av anleggsarbeidene, men har bestridt ansvar etter naboloven §9 jf §2. Krekke har basert driften av sin campingplass på naboskapet til E6. Veien leder en betydelig trafikk til campingplassen og gir Krekke en god inntektskilde. Situasjonen for Krekke er imidlertid den at han er avhengig av hva veivesenet til enhver tid gjør eller ikke gjør med veien. Veien kan bli omlagt slik at kundegrunnlaget helt forsvinner uten at Krekke ville ha kunnet kreve erstatning. Driften er således særlig sårbar for hva veivesenet foretar seg med veien. De fordeler av veiens naboskap som campingdriften er basert på, har ikke rettslig vern. Krekke har vært heldig sammenliknet med andre som har fått sin næringsvirksomhet ødelagt av for eksempel en veiomlegging. Veien vil fortsatt gå slik at campingplassen er synlig fra veien og avkjørselen vil bli opprettholdt. Dessuten bygger veivesenet en støyskjerm som vil redusere støyen fra 67 dB(a) til 56.5 dB(a). Det er en vesentlig forbedring.

Det som har rammet Krekke som eier av campingplassen er at trafikken på veien har endret karakter. Det har vært mye anleggskjøring med store lastebiler og anleggsmaskiner. Estetisk er campingplassen rammet ved at den har fått et anleggsområde som nabo. Dette var nødvendig for å legge om veien, men også for å bygge den støyskjerm som har som formål å skjerme campingplassen for uønsket fremtidig støy.

Staten er bare erstatningsansvarlig hvis tålegrense i naboloven §2 er overskredet. Anleggsarbeidene har ikke vært unødvendige. Det blir derfor spørsmål om de har vært urimelige til ulempe for campingdriften. Anleggesarbeidene var ventelige. At en riksvei kan bli omlagt, er en ventelig livssituasjon i et moderne samfunn. Og for slike arbeider som er midlertidige, går tålegrensen for det urimelige i følge rettspraksis høyt. Krekke kan heller ikke påberope seg den særlig tålegrense i naboloven §2 fjerde ledd. Bestemmelsen tar ikke sikte på midlertidige forverringer.

Subsidiært for det tilfelle at tålegrensen skulle være overskredet, skal bare det tap som skyldes overskridelsen av tålegrensen erstattes. Dessuten må bestemmelsen i naboloven §9 annet ledd om eiendommer som tåler lite få anvendelse. Campingdriften baserer seg på at folk som er på ferie, vil finne plassen attraktiv. De vil være særlig omfintlige for anleggsdrift, og heller velge andre plasser i nærheten som ikke er utsatt for veiomlegging.

Krekke har anført at han er enig i at man som nabo må tåle mye av ulemper som er midlertidige. Men i dette tilfelle blir det ekspropriert til veiutvidelsen fra hans eiendom. Det må tillegges en viss vekt. I alle må den særlige tålegrense i naboloven §2 fjerde ledd føre til at Krekke har krav på erstatning. Det er bare hans virksomhet som rammes og den rammes i særlig grad. Det avgjørende må være at virksomheten påføres en veldig stor skade.

Lagmannsretten er kommet til at det ikke er grunnlag for å utmåle noen ulempeserstatning. De ulemper som har rammet driften av campingplassen skriver seg fra omlegging av offentlig vei. Det er tale om midlertidige ulemper som er en nødvendige følge av omleggingen av E6 forbi Krekke. Ulempene består dels i at støy fra lastebiler og maskiner og dels i det uestetiske i at campingplassen har et anleggsområde som nabo. Det har vært arbeidet vanlig arbeidstid i sesongen fra juni til august dog slik at det ble arbeidet til kl 1700 i alt 10 dager. Av hensyn til campingplassen ble det ikke arbeidet i tre uker i fellesferien. Adkomsten til campingplassen har ikke vært stengt. Tapet i omsetningen skyldes at potensielle gjester som følge av anleggsarbeidene ikke har funnet campingplassen attraktiv nok.

Krekke har ikke anført at campingdriften har vært påført unødvendige ulemper. Spørsmålet blir derfor om de er urimelig til ulempe for campingdriften. Også slike ulemper kan i prinsippet utløse erstatningsplikt etter naboloven §9 dersom de overstiger tålegrensen i §2. Men det følger av Høyesteretts praksis at når det ikke er tale om unødvendige ulemper, skal det meget til for at anleggsulemper utløser erstatningsplikt. Lagmannsretten viser til Rt-1948-907, Rt-1960-620 (Jorenholmen) og Rt-1969-757 (Sandvika Gjestgiveri).

Krekke har basert campingdriften på naboskapet til E6. Veien leder trafikken forbi campingplassen slik at mange blir oppmerksom på campingplassen og overnatter der. Det er denne vei som nå skal omlegges. Trafikken vil fortsatt gå forbi campingplassen slik at kundegrunnlaget ikke vil gå tapt. Men for å kunne utbedre veien, er det nødvendig å påføre campingplassen ulemper. At en eiendom som ligger til E6 kan bli berørt av kortvarige anleggsarbeider, er noe man som følge av samfunnsutviklingen må være forberedt på. Veiutbedringen vil dessuten komme campingplassen til gode. Trafikken på veien vil komme noe lenger fra selve campingplassen og fremfor alt vil støyforholdene bli vesentlig forbedret gjennom at veivesenet, uten utgift for Krekke, anlegger en støyskjerm. Støyen vil reduseres fra 67 dB(a) til 56,5 dB(a). Det er en vesentlig forbedring. En del av de ulemper som Krekke krever erstatning for, er således forårsaket av at veivesenet har bygget en støyskjerm som bare campingplassen vil dra nytte av. Når dette er tilfelle og ulempene er midlertidige og nødvendige for å forbedre trafikkforholdene, finner lagmannsretten det klart at den alminnelige tålegrense i naboloven §2 tredje ledd ikke er overskredet.

Krekke har særlig påberopt seg bestemmelsen i naboloven §2 fjerde ledd som hjemler erstatning for tap som ligger mellom den alminnelige tålegrense for ventelige ulemper og sedvanlige ulemper og den lavere tålegrense som bestemmelsen stiller opp. Men denne bestemmelsen er lite anvendelig der det er tale om midlertidige ulemper. Grunnvilkåret er at bruksforholdene er vesentlig forverret som følge av ulempene. I den vurdering kan ikke anleggsperioden betraktes isolert. Det ville eliminere hovedbegrunnelsen for at tålegrensen ligger høyere når ulempene er av midlertidig karakter. Ut fra det kan ikke lagmannsretten se at den kortvarige forverring det er tale om, representerer en vesentlig forverring for driften av campingplassen. Også i denne sammenheng kommer inn at forholdene vil bli bedre når anleggsarbeidene er ferdige. 3.2. Takstnummer 6 - gnr 164 bnr 8 i Ringebu 3.2.1. Herredsrettens erstatningsfastsettelser og overskjønnsbegjæring

Eiendommen eies i sameie av søskenene Helge Nysted, Karin Flåhagen, Hjørdis Moss, Erling Nystedt, Bjørg Nysted og Gerd Furulund. Det er en boligeiendom på ca 5 dekar som skal avstå ca 800 m2 til veien. Som følge av inngrepet er fjernet to bygninger. Det ene var et gammelt våningshus og det andre et uthus. I tillegg er det på eiendommen et beboelseshus. Det blir stående, men får som følge av veiomleggingen øket støybelastning. Før inngrepet var støynivået ved veggen beregnet til 63,5 dB(a). Dette øker til 69 dB(a) i år 2005. Eiendommen er tilbudt fasadetiltak som vil bringe innendørs støynivå. Tilbudet er satt opp som en spesiell skjønnsforutsetning.

For underskjønnet ble det fremsatt følgende erstatningskrav:

1. Grunn etter tomteverdi

2. Erstatning for gjerde

3. Erstatning for tap av gammelt våningshus og uthus

4. Erstatning for beplantning og hageanlegget

5. Redusert verdi av gjenværende eiendom, naboulemper og særulemper.

Underskjønnet fastsatte disse erstatninger:

1. For, tomt og hage kr 20 pr m2

2. For flytting av gjerde k 35 pr løpemeter

3. For nytt gjerde kr 70 pr løpemeter

4. For tap av gammelt våningshus og uthus kr 20.000

5. For beplantning og hageanlegg kr 2.500

6. Redusert verdi av gjenværende eiendom kr 50.000

Overskjønnsbegjæringen gjelder underskjønnets avgjørelse av pkt 4, 5 og 6.

For lagmannsretten har sameierne kommet med disse krav:

1. Grunn etter tomteverdi, inklusive beplantning.

2. Erstatning for våningshus og uthus.

3. Erstatning for nærføringsulemper

3.2.2. Grunn og hus

Lagmannsretten bemerker at ekspropriasjonen foretas fra en boligeiendom. Det er tale om en delekspropriasjon slik at erstatningen skal fastsettes ut fra differansprinsippet. Erstatningen skal utgjøre differansen mellom hele eiendommens verdi før inngrepet og eiendommens omsetningsverdi etter inngrepet. De areal som avståes har verdi som uteareal for boligen. Av særlige kvaliteter som vil slå ut i omstningsverdien, er at arealet delvis var opparbeide som have og som potetåker. Lagmannsretten er i sin vurdering av disse kvaliteter henvist til å bygge på de fremlagte fotografier. Når det gjelder de to husene som er fjernet har lagmannsretten foruten på fotografier bygd på en tilstandsbeskrivelse. Avgjørelsesgrunnlaget blir derfor noe spinkelt, og som staten har innrømmet, må rimelig tvil om tilstanden gå ut over staten.

I følge skjønnsforutsetningene skal eiendommen avstå 800 m2. Grunneierne har anført at et større areal er beslaglagt. Lagmannsretten tar ikke stilling til hvorvidt det er gått ut over de 800 m2, men vil fastsette erstatningen i en rund sum for de særlige kvaliteter som opparbeidelse og husene representerer og for øvrig sette en kvaderatmeterpris for selve grunnen i uopparbeidet stand. Oppmålingen får så vise hvor mange kvaderatmetere som er beslaglagt.

Det er tale om en pent beliggenhet eiendom med opparbeidet hage og potetåker. De to bygningene som går tapt, var gamle og preget av det. Det ene var likevel i brukbar stand tross manglende vedlikehold. Det har etter lagmannsrettens vurdering verdi som uthus for oppbevaring av ting, eventuelt som garasje. Den andre bygningen var i dårligere forfatning, men lagmannsretten legger til grunn at det likevel ville hatt en viss salgsverdi, i allefall som en tomt. Lagmannsretten setter verdien av bygningene og opparbeidelse av have til kr 125000.

I tillegg kommer verdireduksjonen av selve grunnavståelsen. Den settes til kr 20 pr m2.

3.2.3. Nærføringsulemper

Resteiendommen blir påført nærføringsulemper fra trafikken på veien. Eiendommen er særlig utsatt for støy ved at den ligger høyere enn veien. Det vil ikke bli bygget støyskjerm, men eieren har fått tilbud om fasadetiltak som vil føre støynivået ned på et akseptabelt nivå inne. Men utendørsnivået vil i år 2005 komme helt opp i 69 dB(a). Det er svært høyt selv sammenliknet med andre eiendommer med naboskap til de mest trafikkerte riksveier. Lagmannsretten er derfor enig med herredsretten i at tålegrensen er overskredet.

Det er tale om påregnelig støy som rammer en eiendom som også før ekspropriasjonen var rammet av sterk støy. Noen vesentlig forverring av bruksforholdene som følge av veiomleggingen, er det således ikke tale om. Den spesielle tålegrense i naboloven §2 fjerde ledd får derfor ikke anvendelse. Det som skal erstattes er det tap som skyldes overskridelsen av tålegrensen. Hensett til at innenivået som følge av fasadetiltak vil bli tilfredsstillende, er lagmannsretten blitt stående med at erstatningen bør settes til kr 50000.

Takstnummer 7 - gnr 165 bnr 1 i Ringebu

3.3.1. Herredsrettens erstatningsfastsettelser og overskjønnsbegjæringen

Eier er Jon Bjørge. det er et gårdsbruk med 127 dekar innmark, herav er 50 dekar dyrket mark og 25 dekar beite. I tillegg har gården 55 dekar dyrket mark på fjellet. Det er 1.200 dekar skog og utmark. Driftsformen er kjøtt og melkeproduksjon med 1-14 årskyr og 50 vinterforet sauer.

De samme spesielle skjønnsforutsetninger som gjaldt for underskjønnet, gjelder også for underskjønnet.

For underskjønnet ble det fremsatt følgende erstatningskrav:

1. Tap av tomt ved profil 4572

2. Grunn som marginal jordbruksverdi inklusive beite

3. Skog med påstående virke

4. Jordbruksulemper og arronderingsskader

5. Erstatning for flytting av gjerde, porter og postkasser

6. Ulemper ved flytting av avkjørsel

7. Tap av avlingsvei til del av dyrket mark ved gammel avkjøring

8. Erstatning for strandgrunn

9. Redusert verdi av gjenværende eiendom.

Underskjønnet fastsatte disse erstatninger:

1. For lettbrukt dyrket mark kr 15 pr m2

2. For beite og tungtbrukt dyrket mark kr 8 pr m2

3. Skogsmark til ny E6 kr 2,50 pr m2

4. Skogsmark til gårdsveiene kr 1,50 pr m2

5. Påstående virke kr 30.000

6. Kantskader kr 500

7. Flytting av gjerde kr 40 pr løpemeter

8. Nytt gjerde kr 70 pr løpemeter 9 Flytting av port kr 1.000 10 Tap av avlingsvei kr 10.000 11 Strandareal kr 0,25 pr m2

Overskjønnsbegjæringen retter seg mot underskjønnets avgjørelse av pkt 1, 2, 4 og 9

For lagmannsretten har eieren kommet med disse krav:

1. Tap av tomt for utleie av hytte

2. Erstatning som følge av redusert vårbeite

3. Jordbruksulemper a. Langs skråningskant b. For innmarksteig ved pel 45600 c. For beite vest for ny adkomstvei d. Vanningsannlegg for beite

4. Kantskade på skog og driftsulempe

5. Tap av ny adkomst til strandlinje mot lågen

3.3.2. Tomt

Eiendommen er regulert til landbruksformål. Omdisponering til tomteformål krever således samtykke fra landbruksmyndighetene. Eieren har ikke forsøkt ført noe bevis som kan sannsynliggjøre at tillatelse vil kunne påregnes. Ut fra dette finner lagmannsretten det ikke påregnelig at samtykke ville blitt gitt. 3.3.3. Tapt vårbeite

Bjørge har 60 vinterforet sauer. Ut fra de samme prinsipper som redegjort for under takstnummer 2, settes erstatningen til kr 222000. De av herredsretten utmålte grunnerstatninger de areal som brukes som vårbeite, kommer ikke til utbetaling 3.3.4. Jordbruksulemper

I den store skjæringen nedenfor bebyggelsen og jordveien er det anlagt en skjæring helt inn til den dyrkede jorda. Den er så bratt at den vil skape store problem for bruk av maskiner. Lagmannsretten utmåler derfor en erstatning for særulempe på kr 2000. I tillegg bør veivesenet sikre skråningen med gjerde.

For tapt innmarksteig på ca 800 m2 settes erstatningen skjønnsmessig til kr 6500.

Erstatning for beite vest for ny adkomstvei settes til kr 8 pr m2.

Erstatning for vanningsanlegg settes til kr 2500. 3.3.5. Kantskader og driftsulemper

I området opp for gårdsveien er det et område avskoget i forbindelse med at det er etablert en skråning. Det kunne under befaringen konstateres at kantskader. Lagmannsretten utmåler en erstatning for kantskader i ca 200 meters lengde. Skadene var allerede inntruffet og ut skogens aldersammensetning finner lagmannsretten at skadene på en så utsatt kant, vil bli betydelige. Erstatningen settes skjønnsmessig til kr 2500. 3.3.6. Tapt adkomst til strandområdet

Inngrepet har ført til at Bjørge i praksis ikke har adkomst til stranden sin med båtplass. Erstatningen settes til kr 6000.

4. Saksomkostninger.

Alle de saksøkte har for overskjønnet oppnådd et bedre resultat enn for underskjønnet og skal ha dekket sine omkostninger hos saksøkeren, jf skjønnsloven §54a første ledd lit a. Advokat Sigmond har levert omkostningsoppgave som viser et salær på kr 30. 000 og utgifter på kr 9068. I tillegg kommer regning stor kr 1413, 50 fra Hans M Hjelstuen som var sakkyndig vitne. Omkostningsoppgaven godtas. Etter dette settes saksomkostningene til kr 40481, 50.

Overskjønnet er enstemmig

Slutning i overskjønn:

1. Til de saksøkte betaler staten ved Samferdselsesdepartementet, forsåvidt herredsrettens erstatningsfastsettelser er gjenstand for overskjønn, de erstatninger som er fastsatt under hvert enkelt takstnummer.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten innen 2 - to- uker fra forkynnelsen av overskjønnet 40481,50 - førtitusenfirehundreogenogåtti - kroner til de saksøkte ved advokat Sigmond.

3. Staten ved Samferdselsesdepartementet betaler de lovbestemte utgifter i anledning overskjønnssaken.