Rt-1960-620

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-05-07
Publisert:	Rt-1960-620
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 49 B/1960
Parter:	Christensens Trelastforretning Co. v/Einar Christensen og Einar Eilertsen (overrettssakfører Jan Årstad - til prøve) mot 1. Stavanger kommunale kjøleanlegg v/Stavanger kommune, 2. Betongbygg A/S (for nr. 1 kommuneadvokat Jon Fjalstad, for nr. 2 høyesterettsadvokat Karl Wyller).
Forfatter:	Hiorthøy, Leivestad, Nygaard, Bahr, Thrap
Lovhenvisninger:	Granneloven (1887) §12, §17, Granneloven (1887)

Dommer Hiorthøy: Saken gjelder krav om erstatning for næringstap som følge av midlertidig avsperring av atkomstveier til Christensens Trelastforretning Co., Jorenholmsgt. 29, Stavanger, i anledning av utvidelse av Stavanger kommunale kjøleanlegg. Trelastforretningen, som hadde hatt forbindelse med den øvrige by både gjennom Jorenholmsgaten og Jorenholmskaien, hevder å ha lidt tap i omsetning ved at kaien og gaten vekselvis ble sperret av hensyn til byggearbeidet, henholdsvis i tiden 6. januar 1954 til 9. mai 1955 og 12. mai 1955 til 18. desember 1956. Byggearbeidet ble etter anbud utført av Betongbygg A/S, Kristiansand.

Trelastforretningen ved de ansvarlige innehavere Einar Christensen og Einar Eilertsen anla ved stevning av 13. februar 1956 søksmål mot Kjøleanlegget og Betongbygg A/S ved Stavanger byrett med påstand om, at de in solidum skulle idømmes erstatning til Christensen og Eilertsen etter rettens skjønn, oppad begrenset til 25 000 kroner for hver.

Byretten avsa 5. mars 1957 dom i saken med denne domsslutning:

«Stavanger kommunale kjøleanlegg ved Stavanger kommune dømmes til, innen 2 uker fra dommens forkynnelse, å betale erstatning til Einar Christensen og Einar Eilertsen med kr. 7500 til hver, tilsammen kr. 15 000 med 4 prosent årlig rente fra 17. februar 1956 til betaling skjer, samt saksomkostninger med kr. 500 til Einar Christensen og kr. 500 til Einar Eilertsen, tilsammen kr. 1000.

A/S Betongbygg frifinnes, Einar Christensen og Einar Eilertsen

Side:621

dømmes til in solidum å betale A/S Betongbygg innen 2 uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger med kr. 600.»

Kjøleanlegget v/Stavanger kommune påanket dommen til Gulating lagmannsrett, og Trelastforretningen v/Christensen og Eilertsen påanket likeledes dommen i forhold til Betongbygg A/S. Lagmannsrettens dom, som ble avsagt 6. september 1958, har denne domsslutning:

«Stavanger kommunale kjøleanlegg ved Stavanger kommune frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke for byretten eller lagmannsretten.

I forholdet mellom Einar Christensen og Einar Eilertsen og Betongbygg A/S stadfestes byrettens dom med den forandring at saksomkostninger ikke tilkjennes. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en av lagmannsrettens dommere fant at Betongbygg A/S måtte kjennes erstatningspliktig med et samlet beløp, ansatt til 4000 kroner, for tap oppstått som følge av gatesperringen i tiden mai-august 1955. For øvrig var det dissenterende medlem av retten enig med flertallet.

Trelastforretningen v/Christensen og Eilertsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett i forhold til begge motparter, og har nedlagt slik påstand:

«Stavanger kommunale kjøleanlegg ved Stavanger kommune og Betongbygg A/S dømmes til in solidum å betale erstatning til Christensens Trelastforretning Co. ved Einar Christensen og Einar Eilertsen etter Høyesteretts skjønn, oppad begrenset til kr. 50 000 med 4 prosent årlig rente fra 17. februar 1956 til betaling skjer, samt saksomkostninger for alle retter.»

Kjøleanlegget v/Stavanger kommune har tatt til gjenmæle og har påstått lagmannsrettens dom stadfestet, dog slik at Stavanger kommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Betongbygg A/S har likeledes tatt til gjenmæle og har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Partenes anførsler og de nærmere omstendigheter i saken fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Stavanger byrett 3.-5. september 1959 med avhør av de ankende parter Christensen og Eilertsen samt 15 vitner, derav 3 nye for Høyesterett. Det er videre fremlagt en del nytt skriftlig bevisstoff, som jeg senere skal gjøre rede for i den utstrekning det er av betydning. Saken står i alt vesentlig i samme stilling for Høyesterett som for byretten og lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i vesentlige deler henholde meg til flertallets vurdering av den faktiske situasjon, av arten og omfanget av de foreliggende atkomsthindringer så vel under første som under annen avsperringsperiode, samt angående spørsmålet om hvorvidt det fra ankemotpartenes side er utvist det hensyn og tatt de forholdsregler for å minske skadevirkningene som med rimelighet kan kreves. I anledning av det nye bevismateriale for Høyesterett

Side:622

bemerker jeg, at det nå er opplyst at arbeidet med overbygget på kaien i den særlig kritiske 4-månedersperiode (mai-august 1955) ble utført i 2 etapper, et forhold som i noen grad må antas å ha redusert de rådende trafikkvansker i dette tidsrom. Lagmannsretten har gått ut fra at den ubebyggede grunn av Jorenholmsgt. 22 og 24 tilhørte kommunen og kunne disponeres av denne på samme måte som annen privatrettslig eiendom. Det er senere brakt på det rene at disse arealer var overdratt til Havnevesenet med sikte på fremtidige kaianlegg m.v., men da Havnestyret etter vanlig behandling har samtykket i byggearbeidet, kan jeg ikke se at denne omstendighet har betydning i forhold til de ankende parter. Endelig nevner jeg at det ved fremlegging av skriv av 23. januar 1954 fra Betongbygg A/S til Stavanger politi er godtgjort, at politiets tillatelse på forhånd var innhentet også med hensyn til sperringen av kaien i tiden 6. januar 1954 til 9. mai 1955.

Da lagmannsrettens begrunnelse ikke i enhver henseende dekker min oppfatning, skal jeg gjøre noe nærmere rede for mitt syn på saken:

De ankende parter har bygget sitt krav på et tredobbelt grunnlag: Prinsipalt gjør de gjeldende at erstatningsplikt følger av de regler om objektivt ansvar som antas fastslått i praksis vedkommende forhold av den foreliggende art. Videre hevder de at ankemotpartene i forbindelse med byggearbeidet har utvist ansvarsbetingende skyld, og subsidiært støtter de kravet på bestemmelsene i naboloven av 27. mai 1887 §12, jfr. §17, eller en analogi hermed, eventuelt begrenset til tidsrommet etter 2. mai 1955 da det første gang ble inngitt protest på vegne av Trelastforretningen.

Jeg finner det uten videre klart at det som er anført til støtte for et skyldansvar, ikke kan føre frem. Det er på det rene at man allerede ved planleggingen og igangsettingen var oppmerksom på at byggearbeidet nødvendigvis måtte medføre visse ulemper i form av fremkomsthindringer; men dette kan åpenbart ikke være ansvarsbetingende etter det som ubestridt er opplyst om arbeidets opplegg og den forberedende behandling. Når det gjelder forholdet under arbeidets gang, antar jeg som lagmannsretten at ankemotpartene på fyldestgjørende måte har etterkommet de pålegg som var gitt, og ellers har søkt å begrense ulempene til det minst mulige.

For ordens skyld skal jeg i denne forbindelse tilføye, at unnlatelsen av på forhånd å utvirke ervervet Jorenholmsgt. 29, jfr. Stavanger havnestyres vedtak av 2. april 1952, etter min mening er uten betydning for ansvarsspørsmålet.

Spørsmålet om objektivt ansvar for atkomst- eller trafikkhindringer, oppstått som følge av vei- og byggearbeider el. lign., har i en rekke tilfelle vært behandlet av domstolene. Det må for så vidt ansees fastslått at et slikt ansvar under visse betingelser kan forekomme, men ansvarets konturer er temmelig usikre, idet rettspraksis på området i fremtredende grad har vært

Side:623

konkret preget. De ankende parter har for sitt vedkommende henvist til den såkalte Hoppedom ( Rt-1857-712) samt en rekke senere avgjørelser som slutter seg til eller gir uttrykk for lignende synspunkter som denne, bl.a. Rt-1858-190, 1865 417, 1866 735, 1880 278, 1902 772 og 1905 617. Ankemotpartene har på sin side påberopt seg forskjellige andre dommer som antas å innebære at midlertidige eller mindre inngripende omlegginger eller avsperringer som ikke berører den direkte atkomst til vedkommende eiendom, ikke betinger erstatning. De har særlig fremhevet den i Rt-1872-773 gjengitte dom, som angis å angå et vesentlig likeartet forhold, men har dessuten bl.a. henvist til dommer i Rt-1900-714, jfr. Rt-1899-198, Rt-1902-292, 1932 728 og 1951 283. Jeg har ikke kunnet finne at det foreligger noen avgjørelse av Høyesterett som har direkte betydning som prejudikat for nærværende sak enten i den ene eller den annen retning. Jeg oppfatter riktignok nærmest rettspraksis derhen at midlertidige atkomstvansker av den art det her gjelder, normalt ikke vil kunne begrunne erstatningsplikt. Men jeg tør ikke utelukke muligheten av at omstendighetene unntaksvis kan ligge slik an at erstatning må kunne kreves. Imidlertid finner jeg det lite tvilsomt at vi i denne sak ikke står overfor en slik situasjon. De ankende parter har utvilsomt måttet finne seg i atskillige ulemper som følge av de iverksatte avsperringer; og det er sannsynlig at forholdet i noen grad har hatt til følge nedgang i forretningens omsetning. Men de aktuelle atkomsthindringer, slik som de er beskrevet og bedømt av lagmannsrettens flertall, hvis vurdering jeg på dette punkt henholder meg til, har etter mitt skjønn ikke vært så alvorlige eller inngripende at det er plass for erstatningsmessig rettsvern. Ankepartenes grunn og den direkte atkomst til eiendommen har ikke vært berørt av byggetiltaket, og forsinkelser, kødannelser og andre mer eller mindre forbigående ulemper er noe enhver må være forberedt på og regne med, ikke minst i et bysamfunn i sterk bygnings- og reguleringsmessig vekst og utvikling. Hvor det ikke består noen særrett, men gjelder en større eller mindre beskjæring av almenhetens hittil uhindrede ferdselsadgang, antar jeg at det for så vidt må stilles ganske strenge krav. Liksom grunneierne, i det foreliggende tilfelle endog uten særskilt vederlag, nyter godt av et forbedret gatenett, sanert og modernisert bebyggelse m.v., synes de i rimelig utstrekning også å måtte ta med på kjøpet de ulemper som i utviklingens medfør gjerne vil følge med dette. Jeg antar at synspunktet i alminnelighet må bli det samme hva enten det dreier seg om offentlige eller private tiltak, og legger derfor ikke vekt på at Kjøleanlegget som en del av kommunens næringsvirksomhet, i mange henseender må likestilles med en privat bedrift. Beslagleggelse av gater eller andre atkomstveier som står til rådighet for almenheten, vil alltid være avhengig av offentlig tillatelse, og har for så vidt bestandig i noen grad karakter av et offentlig anliggende.

Ankemotpartene har gjort gjeldende som en hovedinnvending

Side:624

at Jorenholmsgt. 29 er en gammel eiendom hvis atkomstmuligheter, forut for anlegget av kai med delvis rasering av eldre bebyggelse i 1930-årene, var ytterst kummerlige. Det hevdes at tilgangen til eiendommen i sperringsperiodene i hvert fall ikke har vært dårligere enn den opprinnelig var, og at de ankende parter ikke har krav på å få beholde ubeskåret de fordeler som er oppnådd gjennom forbedringen av strøket. Jeg har ved behandlingen av saken vurdert det fremsatte erstatningskrav på bakgrunn av stillingen i 1954 da den første avsperring fant sted, og finner ikke grunn til å gå nærmere inn på den gjengitte argumentasjon, som etter mitt syn er uten betydning for resultatet.

Heller ikke er det nødvendig for meg å ta standpunkt til de ankende parters subsidiære anførsel om at erstatning for tap under den siste halvdel av sperringstiden må være hjemlet i bestemmelsene i nabolovens §12, jfr. §17. Jeg er tilbøyelig til å anta at de anførte lovbestemmelser etter sitt innhold og formål overhodet ikke finner anvendelse i et forhold som det foreliggende. Men under enhver omstendighet følger det av hva jeg tidligere har fremholdt, at det ikke er godtgjort «usedvanlig eller upåregnelig ulempe» der som sådan kan være gjenstand for erstatning.

Lagmannsrettens avgjørelse av ansvarsspørsmålet vil etter dette måtte bli å stadfeste. Etter utfallet av anken vil de ankende parter ikke kunne unngå å måtte tilsvare ankemotpartene saksomkostninger for Høyesterett. Derimot antar jeg at det etter omstendighetene ikke er tilstrekkelig grunn til å gjøre forandring i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Einar Christensen og Ein ar Eilertsen én for begge og begge for én 2500 - to tusen fem hundre - kroner til Stavanger kommunale kjøleanlegg v/ Stavanger kommune og 2500 - to tusen fem hundre - kroner til Betongbygg A/S, alt innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Bahr og Thrap: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Helge Maroni med domsmenn Jonas H. Meling og Torjus Vormestrand).

- - -

Stavanger kommunale kjøleanlegg er en kommunal bedrift med eget styre og råd. Anlegget ble oppført i 1930 på kommunens eiendom på Jorenholmen. I 1953 ble det besluttet å foreta en utvidelse av kjøleanlegget ved

Side:625

et tilbygg på kommunens tilstøtende tomtearealer Jorenholmen 16 og 18 og med et overbygg over kaien fra 2. etasje og de overliggende etasjer slik at trafikken kunne gå under overbygget langs hele anlegget. Arbeidene ble påbegynt i august 1953 da et par gamle sjøhus nord for kjøleanlegget ble revet. Selve byggearbeidet, som ble utført av saksøkte nr. 2 Betongbygg A/S, ble påbegynt omkring årsskiftet 1953-54 og er avsluttet for kort tid tilbake. Av hensyn til byggearbeidene ble Jorenholmskaien sperret for trafikk i tiden fra 6. januar 1954 til 9. mai 1955. I dette tidsrom måtte all trafikk til og fra Jorenholmen gå gjennom Jorenholmsgaten. Kort etterat kaien var åpnet for trafikk ble Jorenholmsgaten avsperret av hensyn til byggearbeidet. Gaten var sperret i tiden 12. mai 1955 til 18. desember 1956.

Saksøkerne som eier Jorenholmsgaten 29 og driver en trelastforretning der hevder, at de avsperringer som er nevnt har medført betydelige ulemper for deres forretning, og at omsetningen av den grunn er gått ned. De mener at de saksøkte er erstatningsansvarlige for det tap som er oppstått.

Saksøkerne har i det vesentlige anført følgende:

Einar Christensens far kjøpte eiendommen Jorenholmsgt. 29 i 1924. I 1945 overtok saksøkerne eiendommen og har siden drevet en trelastforretning med kontor og lager i eiendommen. Det er et ansvarlig handelsselskap med to innehavere. Eiendommen som har både sjøverts og landverts forbindelse har en utmerket beliggenhet for formålet. Den vesentlige del av transporten går over land. Forretningen ble drevet med godt resultat inntil trafikkhindringene i forbindelse med kjøleanleggets utvidelse oppsto. Da kommunens sjøhus på nr. 18 og 20 ble revet ble det lagt endel materialer og annet i Jorenholmsgaten og dette hindret i en viss utstrekning trafikken. Saksøkerne har imidlertid under hovedforhandlingen uttalt at det ikke kreves erstatning av de saksøkte for de ulemper som derved oppsto. Arbeidet varte fra august-september 1953 og ut dette år. Den 6. januar 1954 ble Jorenholmskaien sperret for trafikk. All trafikk til Jøsenfjord Rutelag og til saksøkerne måtte gå gjennom Jorenholmsgaten. Det oppsto derved betydelige trafikkhindringer som medførte ulemper for saksøkerne. I den anledning tilskrev advokat Årstad 2. mai 1955 Stavanger politikammer og protesterte mot den ordning som var truffet. Det ble tatt forbehold om å gjøre så vel de offentlige myndigheter som A/S Betongbygg ansvarlig for det tap i næring og den skade som saksøkerne ble påført.

Som før nevnt ble Jorenholmskaien åpnet for trafikk 9. mai 1955. Kort etter, den 12. mai 1955, ble imidlertid Jorenholmsgaten sperret. Det ble satt opp et plankegjerde som gikk fra hjørnet av Jorenholmsgaten 29 i fortsettelsen av den nordre vegg, deretter brukket i en vinkel og ført frem til et punkt ca. 1 meter syd for det nordøstre hjørnet av Jøsenfjord Rutelags skur. Denne sperring besto til den 18. desember 1956. I den tid gaten var sperret måtte all trafikk til Jorenholmen gå langs kaien. Trafikkforholdene var i dette tidsrom ennå vanskeligere enn da Jorenholmsgaten var den eneste atkomst. En tid var det anbrakt doble søylerekker under overbygget. Når biler stanset utenfor Kjølelageret for av- eller pålessing, var det bare en kjørebane klar for den øvrige trafikk og det forekom stadig tilstopning av trafikken. Bilene kunne bli stående i opptil flere timer før de kunne passere kaien og politiet måtte mange ganger tilkalles for å løse floken. Spiker, jernbiter o. l. ble liggende i kjørebanen og ødela dekkene på bilene. Trafikkforholdene var til sine tider så vanskelige at

Side:626

flere leiesjåfører nektet å ta oppdrag for saksøkerne. Det var meningen at arrangementet i 2. etasje i kjøleanlegget skulle minske den tverrgående trafikk over kaien til anlegget, men dette arrangement kunne først benyttes etterat byggearbeidene hadde pågått i lengre tid. Politiet ga sitt samtykke til avsperringene, men det fremgår av korrespondansen at det var politiets forutsetning at det skulle være passasje med to kjørebaner på Kjøleanleggets vestside i den tid Jorenholmsgaten var stengt. Dette var også Havnevesenets forutsetning. Da den ene av kjørebanene stadig var blokert som foran nevnt ble ikke disse betingelser tilfredsstillende oppfylt.

Følgene av avsperringene var at saksøkernes kunder ikke kom frem til forretningen. Saksøkerne mener at det ikke kan hevdes at de må nøye seg med de atkomstforhold som forelå da eiendommen ble kjøpt av Christensens far i 1924. Det er skjedd en utvikling senere som man må ta i betraktning. Avsperringene er foretatt i privat interesse, ikke ut fra almene hensyn, slik som for eksempel ved en gateopparbeidelse. Kjøleanlegget må stå i samme stilling som en privat bedrift. - - -

Retten skal bemerke:

Atkomstforholdene på Jorenholmen til saksøkernes eiendom Jorenholmsgaten 29 er, som foran anført, vesentlig forbedret siden Christensens far kjøpte eiendommen i 1924. Kommunen har således revet endel av sine hus og latt tomtene stå ubebygget, og dertil kommer anlegg av kai på vestsiden av Kjøleanlegget hvorved det er blitt 2 atkomstveier til saksøkernes eiendom. Retten er enig med kommunen i at saksøkerne ikke har noe rettsbeskyttet krav om, at de fordeler som derved er oppnådd med hensyn til atkomstmulighetene skal bestå uforandret. Kommunen må således, liksom en privat grunneier, kunne bebygge sine tomter. Likeså må kommunen ha rett til å endre atkomstforholdene når dette skjer av hensyn til kommunens interesser i å regulere offentlige gater i almenhetens interesser. I slike tilfelle har en privat grunneier ikke krav på erstatning for den ulempe midlertidige eller varige endringer i atkomstforholdene medfører, i hvert fall ikke når disse endringer ikke gjør forholdene ringere enn de opprinnelig har vært.

Forholdet er imidlertid i dette tilfelle at avsperringene som har ført til ulempe for saksøkerne er skjedd av hensyn til byggearbeider ved utvidelse av en kommunal bedrift. Selvsagt må kommunen i den anledning kunne benytte de tilstøtende egne tomter som er ubebygget. Når det gjelder gate og kai og atkomstforholdene der, antar retten imidlertid at kommunen i et slikt tilfelle må sidestilles med en privat grunneier.

Retten finner at det inngrep som ved de foretatte avsperringer er foretatt i saksøkernes interesser, er av et slikt omfang og betyr en så upåregnelig og usedvanlig ulempe for disse at kommunen, i hvis interesse avsperringen er foretatt, bør bære det tap som derved er påført saksøkerne. Hvis ikke avsperringene var foretatt ville byggearbeidene blitt vanskeliggjort og fordyret. Ved å sperre av kai og gate har kommunen redusert omkostningene ved byggearbeidet. Samtidig er imidlertid saksøkerne påført et tap. Det er ikke rimelig at kommunen på denne måte kan overføre utgiftene på saksøkerne som uten skyld blir skadelidende ved virksomheten. Den omstendighet at det foreligger tillatelse fra politi og havnevesen til avsperringene, kan ikke ha noen betydning i forholdet mellom kommunen og saksøkerne. Nabolovens bestemmelser kan ikke anvendes direkte i et tilfelle

Side:627

som dette, men en analogisk anvendelse av nabolovens §12 vil føre til det samme resultat.

Retten har således funnet at saksøkte nr. 1 Stavanger kommunale kjøleanlegg ved Stavanger kommune må bli erstatningsansvarlig for det tap saksøkerne er påført ved virksomheten. Retten har derimot funnet at saksøkte nr. 2 A/S Betongbygg må bli å frifinne. De foran nevnte betraktninger gjelder forholdet mellom de to grunneiere. Betongbygg har utført byggearbeidene etter kommunens oppdrag. Dette arbeid er, etter det som er opplyst, utført overensstemmende med oppdraget og i samsvar med de pålegg som havnevesenet og politiet har gitt. Firmaet har hverken ved å påta seg arbeidet eller ved selve arbeidets utførelse overfor saksøkerne opptrådt på en slik måte, at det skulle betinge et erstatningsansvar for uaktsom handlemåte. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl, lagdommer Jonas Madsø og sorenskriver Søren Caspersen):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Retten finner enstemmig ikke at det fra Havnestyrets side var en betingelse for samtykket til arbeidet at kommunen først ervervet Jorenholmsgt. 29, noe som for øvrig i tilfelle ikke hadde kunnet gjøres gjeldende av Trelastforretningen, men av Havnestyret.

Det var selve arbeidet som medførte at Jorenholmskaien ikke kunne trafikeres i tiden 6. januar 1954 til 9. mai 1955. Det er ikke påvist at det er søkt om samtykke av politiet til denne sperring. Men politiet har utvilsomt vært fullt klar over sperringen og ikke gjort noen innvending mot den. Mulig mangel i denne henseende får etter rettens oppfatning ikke betydning for forholdet mellom partene.

Retten er nemlig enstemmig kommet til at sperringen av Jorenholmskaien ikke påførte Trelastforretningen skade eller ulempe som det kan kreve erstatning for. Virkningen av denne var at både trafikken til og fra Jøsenfjord Rutelags båter og Trelastforretningens egen landverts trafikk ble henvist til utelukkende den østre vei, gjennom Jorenholmsgaten, og mellom nr. 29 og kaiskuret. I mellomrommet mellom disse har Trelastforretningen pleiet å ha sin lastebil parkert ved søndre ende av østveggen på kaiskuret. Forretningen har samtidig kunnet levere trelast til eller ta inn trelast fra annen lastebil stående utenfor vestveggen på nr. 29, gjennom dører som i alle etasjer er nær søndre ende av veggen. Da det i nevnte periode ble øket gjennomgangstrafikk, ble det ikke plass til dette arrangement, trafikken korket seg, og Trelastforretningen måtte omordne seg for å gi plass. Det førte til vanskeligheter og forsinkelser med leveringen.

Den måte Trelastforretningen pleiet å arrangere seg på forutsatte bruk av den ubebyggede grunn av nr. 22 og/eller 24, både til parkering og delvis under mottak og uttak av trelast. Trelastforretningen hadde ikke selv noen plass for sin lastebil, og for øvrig heller ikke for en personbil, som den pleiet å ha stående i nærheten.

Trelastforretningen hadde ikke noe rettskrav på å disponere tomtegrunnen, som tilhørte Kjøleanleggets eier, kommunen, som dens privatrettslige eiendom, på den nevnte måte. At den måtte unnvære den faktiske fordel å kunne gjøre det, var den vesentligste virkning for Trelastforretningen

Side:628

av at Jorenholmskaien ble sperret. Men at den måtte unnvære denne faktiske fordel er ikke noe som den kan kreve erstatning for, uansett om det til tider skulle være vanskelig å finne parkeringsplass. Selve passasjen for trafikken var så vidt rommelig at den med rimelig godvilje av sjåførene kunne avvikles, og - etter det retten finner godtgjort - også ble avviklet uten uforholdsmessig vanskelighet.

Med rimelig vilje til å innrette seg, mener retten at Trelastforretningen tross gjennomgangstrafikken stort sett kunne gjennomføre sine trelastekspedisjoner uten større vanskeligheter enn den enhver må være forberedt på kan forekomme i en bygate, når den bare ga avkall på å parkere sine biler som nevnt.

Forholdene var etter rettens mening i hvert fall heller ikke bedre for Trelastforretningen den gang 22, 24, 27 og 25 var bebygget og firmaet var alene om den trange atkomst det da hadde, enn i den her omhandlede periode.

Retten finner etter dette at Trelastforretningen ikke har lidt noe tap som kan kreves erstattet som følge av sperringen av Jorenholmskaien.

I den neste periode sperret Betongbygg A/S trafikkveien på østsiden av kaiskuret og Kjølelageret. Sperringen besto i at den gjerdet inn til tilriggingsplass deler av Jorenholmsgt. 22, 25 og 27 og en strekning av den passasje eieren av nr. 29 hadde i 1924 og fremover til bebyggelsen på andre eiendommer på Jorenholmen ble revet. Det Trelastforretningen hevder vedkommende denne periode er, at det ikke ble plass nok for trafikken på Jorenholmskaien, fordi det ble arbeidet og var sand, sement, verktøy, maskiner og annet, fordi det en tid sto en rad av tømmerstokker midt etter kaien og fordi det ofte sto biler ved Kjølelageret, og det dessuten var trafikk tvers over kaien til å fra dette.

Det er på det rene at i denne periode ble det bl.a. støpt en rekke pilarer langs kaikanten et stykke inn fra denne og et dekke hvilende på disse i en etasjes høyde over kaien. Mellom pilarrekken og Kjølelageret (dets 1. etasje) er kaien 8 meter bred. Under støpningen av pilarene og dekket ble forskalingen for dekket båret av 2 rader stående tømmerstokker, den ene i pilarrekken, den andre midt mellom denne og Kjølelagerveggen (1. etasje). Det er ikke på det rene hvor lenge disse tømmerstokker sto der, men det kan i hvert fall ikke antas at det var mer enn ca. 4 måneder, fra mai til i september 1955.

Retten finner enstemmig at utenfor disse ca. 4 måneder var det ikke trafikkvanskeligheter av noen betydning. Stort sett har kaiområdet mellom pilarene og Kjølelageret (1. etasje), etter den oppfatning retten har fått, utenfor disse månedene vært såpass ryddig at den har vært tjenlig for trafikken. Denne har etter rettens oppfatning også vært avviklet uten avbrekk av noen betydning. Bredden er så stor at det har kunnet gå også med biler ved Kjølelageret.

For så vidt angår tiden utenom de nevnte ca. 4 måneder, finner retten således enstemmig at det ikke foreligger erstatningsgrunnlag.

I de nevnte ca. 4 måneder finner retten at det var visse trafikkvanskeligheter når det sto biler langs Kjølelageret, noe som til dels forekom. Avstanden fra Kjølelagerveggen til pilarrekken er 8 meter. Det er tilstrekkelig til passasje begge veier også når det sto biler langs Kjølelageret. At det noen gang sto mer enn en i bredden er det ikke grunn til å anta.

Side:629

Men i den periode da rekken av tømmerstokker sto der, var den til hinder for at trafikken kunne utnytte hele resten av kjørebredden når det sto en bil ved Kjølelageret. Ved stolperekken ble kjørebanen delt i to, og den nærmest Kjølelageret måtte bli så innsnevret når der sto en bil, at det ikke ble passasje. Den andre er ikke bred nok til alene å gi plass for kjøring begge veier samtidig. Dette voldte til dels avbrekk i trafikken, så meget mer som det også var en del tverrgående trafikk til Kjølelageret. Det finnes bevist at det i tidsrom med stor trafikk, særlig i fruktsesongen, forekom at det måtte kjøres en vei om gangen, og at det dannet seg køer. Det kunne bli ventetid på opp til 1/2 time. Fra 1. juli til 15.-20. september, etablerte politiet forbud mot personbilkjøring på kaien fra kl. 8 til kl. 17.

Rettens flertall, lagmann Eftestøl og sorenskriver Caspersen finner, skjønt under tvil, at Trelastforretningen heller ikke når det gjelder dette tidsrom har krav på erstatning.

Vi finner det tvilsomt om Trelastforretningen er påført noen skade. Den nevnte nedgang i omsetningen fra 1949 av tyder nærmest på at det må være andre årsaker som har gjort seg gjeldende, således at Christensen sluttet å oppsøke kunder. Vi skal imidlertid ikke komme nærmere inn på dette.

Jorenholmsgt. 29 er ikke bebygget i henhold til noen regulering. Det er intet opplyst som gir grunn til å anta at noe av Jorenholmsgt. 23, 25, 27, 18, 20, 22 eller 24 er utlagt eller regulert til gate eller offentlig plass.

Vi finner ikke at politiets betingelse om at det skulle være uhindret passasje med 2 kjørebaner er overtrådt. Denne betingelse sikter etter vår mening til at byggearbeidet ikke skulle hindre passasje med 2 kjørebaner. Det gjorde det heller ikke. Det var den spesielle trafikk til Kjølelageret med biler som ble stående under levering og/eller mottaing av varer som skapte vanskelighetene. Det forhold at stolperekken skilte de 2 kjørebaner fra hverandre, kan etter vår mening ikke sies i og for seg å ha vært i strid med den nevnte betingelse.

I sentrale deler av en by er det ikke usedvanlig at byggeinnhegninger eller bygge- og gravearbeider skaper vanskeligheter for trafikken så en gates trafikkapasitet innskrenkes. Publikum og forretningsdrivende må derfor være forberedt på at gatene ikke alltid og uavbrutt er fullt trafikerbare. En grunneier som bebygger sin tomt, og i den anledning med tillatelse av politiet midlertidig innskrenker trafikkbarheten av gaten kan ikke som alminnelig regel ha plikt til å erstatte forretningsdrivende eller andre enhver skade eller ulempe som de måtte bli påført som følge av trafikkvanskelighetene.

I det foreliggende tilfelle er «Jorenholmsgaten» sperret, og samtidig har det vært de vanskeligheter som er nevnt med trafikken over Jorenholmskaien, «Jorenholmsgaten» er som nevnt ikke gate i vanlig forstand.

Vi finner, skjønt under tvil, ikke at de samlede virkninger av de nevnte forhold har vært så store, at de for et tidsrom av ca. 4 måneder må regnes for usedvanlige eller upåregnelige. Særlig gjelder dette overfor Trelastforretningen, på grunn av de spesielle forhold ved atkomsten til Jorenholmsgaten 29. Byggherren, Stavanger kommune som eier av Kjøleanlegget, kunne som privatrettslig grunneier ha gjerdet inn sine tomter nr. 24, 22, 27, 25, 23 og det foran nevnte nordøstre hjørne av 20, f. eks. for å bruke nr. 22 og 24 til tilriggingsplass, uten derved å pådra seg ansvar overfor Trelastforretningen. Slik inngjerding ville automatisk ha utelukket annen

Side:630

trafikk forbi nr. 29, og den ville ha hindret Trelastforretningen fra transport via Jorenholmskaien, med mindre lasten ble båret gjennom den trange passasje mellom nr. 29 og nr. 24. Dørene i nr. 29 er som nevnt i det sydlige hjørne av vestveggen.

Når byggherren således som privatrettslig eier av de nevnte tomter uten å komme i ansvar overfor Trelastforretningen hadde kunnet ordne det slik at denne var blitt henvist til det trange smug Jorenholmsgate 29 tidligere hadde som sin eneste atkomst, måtte det formentlig i alle tilfelle være en betingelse for ansvar at Trelastforretningen i den her omhandlede 4 måneders periode var dårligere stillet med hensyn til atkomst enn den ville ha vært med det gamle smuget. Men det mener vi at den ikke var. Det gamle smuget var så smalt og kronglet at det ville vært meget lite tjenlig for vår tids transportmidler, lange og brede lastebiler. Vi mener at Trelastforretningen tross vanskelighetene og forsinkelsene var minst like godt stillet med forholdene som de var.

Vi tilføyer til slutt at et enkelt vitne, en kjøpmann som også pleiet å levere varer til forsendelse med Jøsenbåtene, har forklart at han to ganger var utsatt for skade på bilgummien av spiker eller annet skarpt fra byggearbeidet, og at han deretter søkte annet sted når han hadde bruk for noe trelast. Ingen andre har forklart om annet enn rene trafikkvanskeligheter, dvs. plassmangel. Vi finner ikke å kunne tillegge dette enkeltstående tilfelle noen virkning.

Den påberopte passus i anbudsbetingelsene om at entreprenøren er «ansvarlig for skader - - -» gjelder forholdet mellom kommunen og entreprenøren, og er ikke selvstendig ansvarsgrunnlag overfor tredjemann.

Lagmann Eftestøl og sorenskriver Caspersen stemmer etter foranstående for at «Stavanger kommunale kjøleanlegg ved Stavanger kommune» frifinnes. - - -

Lagdommer Madsø finner at Christensen og Eilertsen hadde krav på at det ved byggearbeid ikke ble foretatt noen avsperring eller innskrenkning som påførte dem tap, av den atkomsten de i henhold til gjeldende regulering hadde til Jorenholmsgaten 29. Da det ikke er opplyst noe om at de faktiske forhold ikke var i samsvar med gjeldende regulering, må det antas at de hadde rett til atkomst både til Jorenholmsgaten og til veien over Jorenholmskaien, men at kommunens tomter ved Jorenholmsgaten ikke kunne kreves opprettholdt som atkomstområde, idet disse fremdeles måtte betraktes som byggetomter. Selv om kommunen skulle ha avsperret sine tomter ved gaten, og det derved ikke ville blitt noen atkomst med biler til og fra Jorenholmsgaten over Jorenholmskaien, ville atkomsten i selve Jorenholmsgaten om selve gaten ikke var blitt sperret, etter min mening vært bedre enn det firmaet fikk over Jorenholmskaien i de 4 måneder da midten av kaien var sperret. Det legges da vekt på at ved avsperring av kommunens tomter og den derav følgende stans av biltrafikk fra kaien gjennom Jorenholmsgaten, ville det blitt så meget mer uforstyrrede og derved bedre forhold for av- og pålessing ved Jorenholmsgate 29. Det er påvist at firmaet mistet en forretningsforbindelse og derved ble påført tap på grunn av den dårligere atkomst i de 4 måneder fra mai 1955. På grunnlag av Christensens og Eilertsens forklaring og forklaringene fra yrkessjåfører som pleiet å kjøre til kaien, må det ansees sannsynliggjort at firmaet også er påført ytterligere tap ved sperringen i disse 4 måneder.

Side:631

Det var Betongbygg A/S som foretok sperringen i egen interesse i forbindelse med utførelse av sitt bygg på utvidelsen av Kjøleanlegget, og det er derfor Betongbygg A/S som må ansees for å være ansvarlig for det tapet som oppsto. Selv om Betongbygg A/S hadde samtykke av politiet og Havnevesenet til sperringen, må dets sperring av Jorenholmsgaten være rettsstridig når sperringen ble gjennomført uten Christensens og Eilertsens samtykke og slik at de ble påført tap. Dette tapet burde Betongbygg A/S også ha innsett ville oppstå.

Jeg finner ikke at det er ansvarsgrunnlag for kommunen.

Under hensyn til at de ugunstige atkomstforhold i de 4 måneder også må antas å ha hatt virkning ved at det ville gå en tid etter før kundekretsen ble opparbeidet igjen, og at nedgangen i omsetningen gikk ned fra kr. 234 800 i 1954 til kr. 215 000 i 1955 og videre til kr. 166 000 i 1956, antas det at tapet på grunn av avsperringen de 4 måneder må settes til kr. 4000. Det må antas at en del av reduksjonen var en fortsettelse av den nedgangen som var begynt å gjøre seg gjeldende allerede før byggearbeidet på Kjøleanlegget ble satt i gang. - - -