LF-1991-266

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1993-07-06
Publisert:	LF-1991-00266
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating lagmannsrett LF-1991-00266 K. Rettskraftig.
Parter:	A (Forsvarer: Advokat Øystein Skogrand) mot Staten v/Justisdepartementet, Oslo. (Partsrepresentant: Statsadvokat Gunnar Evjemo, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. Herredsrettsdommer Finn Lynghjem. Mindretall: Sorenskriver Tor Falch
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §192, §195, §196, §209, Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, §447, §449, §127, §162, §228, §229, §257, §258, §317, §318, §391, §52, §53, §54, §60, §62, §63, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, §52

Saken gjelder krav om oppreisning fra en tidligere siktet person i anledning strafforfølgning mot ham, jf straffeprosessloven kap. 31.

A er født xx.xx.1952 og er bosatt i X. Han er ansatt som rørmontør og mekaniker i Akerkonsernet, med arbeidsplass på oljeplattform i Nordsjøen. Han har vært gift to ganger, men begge ekteskapene er oppløst ved skilsmisse. Han er for tiden ugift. Han har to barn, som er født henholdsvis 13. desember 1972 og 23. mars 1981. Forut for straffesaken som nærværende erstatningskrav utspringer av er A straffedømt tre ganger, således i 1974 for overtredelse av straffeloven §196, i 1977 for overtredelse av straffeloven §127 og §229 mm. og i 1984 for overtredelse av straffeloven §228.

Statsadvokatene i Trondheim uttok tiltale mot A for Frostating lagmannsrett 7. januar 1991. Tiltalebeslutningen lød slik:

"I. Straffeloven §192 første ledd, annet straffalternativ, for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse, å ha tvunget noen til samleie.

Grunnlag er følgende forhold:

I perioden fra våren 1979 til høsten 1983 på sin bopel på Y i X og/eller i Trondheim ved en eller flere anledninger tiltvang han seg samleie med B. Han gjorde det ved å slå og/eller sparke henne og/eller true henne med juling.

II. Straffeloven §195 første ledd, annet straffalternativ, for å ha hatt eller medvirket til at en annen har samleie med et barn under 14 år.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse: a) I perioden fra våren 1979 til 2. november 1982 på sin bopel på Y i X og/eller i Trondheim ved en eller flere enledninger hadde han samleie med B, født xx.xx.1968. b) I perioden fra desember 1980 til våren 1982 på sin bopel på Y i X ved en eller flere anledninger besørget han eller tillot han at en eller flere ukjente menn hadde samleie med B, født xx.xx.1968.

III. Straffeloven §196 første ledd, for å ha hatt utuktig omgang med noen som er under 16 år.

Grunnlag er følgende forhold:

I perioden fra 2. november 1982 til høsten 1983 på sin bopel på Y i X og/eller i Trondheim ved en eller flere anledninger, hadde han samleie med B, født xx.xx.1968.

IV. Straffeloven §209, for å ha hatt eller medvirket til at en annen har hatt utuktig omgang med stebarn som står under hans myndighet eller oppsikt.

Grunnlag er følgende forhold: a) Til tid og på steder som nevnt i postene I, II a) og III forholdt han seg som der nærmere beskrevet mot B som var hans kones datter og som stod under hans myndighet eller oppsikt. b) Til tid og på sted som nevnt i post II b) forhold han seg som der nærmere beskrevet mot B, som var hans kones datter og som stod under hans myndighet eller oppsikt.

V. Straffeloven §258, jfr. §257, for å ha borttatt eller medvirket til å bortta en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden, idet tyveriet anses som grovt, særlig fordi tyveriet gjelder en betydelig verdi. Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Natt til onsdag 22. mars 1989 fra Æ legesenter i Æ borttok han en IBM data-terminal, regnemaskiner, radioer m.v. til en samlet verdi av ca kr 33800,-.

VI. Straffeloven §318, jfr. §317, for å ha mottatt til eie, pant eller bruk, skjult, forvart, forbrukt eller søkt avhendet eller pantsatt en gjenstand enda han forstod at tingen var fravendt noen ved en forbrytelse eller en forseelse etter §391a, eller utvist grov uaktsomhet i så måte.

Grunnlag er følgende forhold:

I mars eller april 1989 på bopel i X mottok han fra C diverse radioer, kassettspillere, kalkulatorer, diktafoner m.v. og oppbevarte gjenstandene på bopel, til tross for at han var klar over at de var stjålet fra rette eier eller utviste grov uaktsomhet i så måte.

VII. Straffeloven §162, første jfr. femte ledd, for ulovlig å ha tilvirket, innført, utført, ervervet, oppbevart, sendt eller overdratt stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika.

Grunnlag er følgende forhold:

Mandag 5. januar 1990 i Trondheim, kjøpte han 0,781 gram pulver bestående av en blanding av amfetaminsulfat (45 %) og koffein samt 20 stk. 5 mg Valium tabletter inneholdende virkestoffet Diazepan.

VIII. Vegtrafikkloven §31, første og annet ledd, jfr. §22, første ledd, hvoretter ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel.

Grunnlag er følgende forhold:

Mandag 5. februar 1990 ca kl. 2055 på strekningen fra Z til - - -veg på X kjørte han personbil med kjennemerke - - - - - - -. Han var alkoholpåvirket under kjøringen."

Ved lagrettens kjennelse ble samtlige spørsmål som gjaldt sedelighetsforbrytelser besvart benektende. Alle de øvrige spørsmål ble besvart bekreftende. Retten godtok lagrettens kjennelse, og la denne til grunn for dommen. Et mindretall, sorenskriver Tor Falch, stemte imidlertid for å sette lagrettens kjennelse til side, for så vidt gjaldt de spørsmål som var besvart benektende, med unntak av det spørsmål som refererte seg til tiltalens punkt I. Lagmannsretten avsa dom den 23. januar 1991, med denne domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1952, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §258, jfr. §257, straffeloven §318, jfr. §317, straffeloven §162 første ledd jfr. femte ledd og forseelse mot veitrafikkloven §31 første og annet ledd, jfr. §22 første ledd, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager.

Fyllbyrdelsen av 60 dager av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 år. Den ubetingete del av fengselsstraffen anses avsonet i sin helhet ved utholdt varetekt, etter straffeloven §60.

I tillegg idømmes han en bot til statskassen på kr 25000,- - kronertjuefemtusen, subsidiært fengsel i 15 dager.

2. A frifinnes for forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd annet straffalternativ, §195 første ledd 2. straffalternativ, §196 og §209.

3. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 5000,- - kronerfemtusen."

På vegne av A fremsatte advokat Øystein O. Skogrand i brev 23. april 1991 krav om erstatning etter straffeprosessloven kapittel 31. Som grunnlag for erstatningskravet ble vist til straffeprosessloven §444, §445 og §446. I brevet ble bebudet uttalelse fra psykiater Michael Setsaas, i anledning skadevirkninger som det ble hevdet at A var blitt påført på grunn av strafforfølgningen. Videre ble anmodet om at psykiater Karl-Ewerth Horneman og avdelingsoverlege Børre Husebø ble bedt om å avgi uttalelse i forbindelse med muntlig forhandling om erstatningskravet.

Lagmannsretten forela As erstatningskrav for Statsadvokatene i Trondheim, som avga uttalelse den 14. august 1991. I brevet ble ikke erkjent erstatningsplikt for staten. Etter ytterligere endel skriftveksling, hvor det ble søkt avklart hvilke anførsler som ville bli gjort gjeldende, besluttet lagmannsretten den 8. januar 1992 å avholde muntlig forhandling om erstatningskravet, jf straffeprosessloven §449 tredje ledd. Muntlig forhandling ble berammet, men måtte utsettes to ganger på grunn av at én av dommerne hadde forfall.

Muntlig forhandling om erstatningskravet ble avholdt i Trondheim den 22. og 23. juni 1993. Lagmannsretten var sammensatt med de samme dommere som deltok under straffesaken mot A, jf straffeprosessloven §447 tredje ledd tredje setning. A møtte og avga forklaring. I tillegg ble avhørt tre vitner og dokumentert bevisopptak av et fjerde vitne. Lagmannsretten hadde i brev 3. mars 1993 oppnevnt psykiater Horneman og avdelingsoverlege Husebø som sakkyndige, og begge møtte og avga forklaring. Advokat Øystein O. Skogrand har vært oppnevnt som forsvarer for A i forbindelse med forhandlingene om erstatningskravet, jf straffeprosessloven §449 fjerde ledd.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det kreves oppreisning for ikke-økonomisk skade på grunn av strafforfølgningen. Derimot kreves ikke erstatning for økonomisk tap, da A ikke er blitt påført slikt tap. Oppreisning kreves prinsipalt i henhold til straffeprosessloven §446, jf §444, og subsidiært i henhold til §446, jf §445.

Til støtte for at A ikke har foretatt de handlinger som er omhandlet i tiltalen, er særlig gjort gjeldende:

Forklaringene som er avgitt av B er utroverdige, på grunn av sitt innhold og på grunn av anmelderens personlige egenskaper og opptreden i retten. Påstandene om at en rekke menn skulle ha misbrukt B seksuelt er usannsynlige, og er ikke blitt bekreftet av noen. Dette må påvirke troverdigheten av de øvrige deler av hennes forklaring. De rettspsykiatrisk sakkyndige, dr. Horneman og dr. Husebø, har uttalt at anmelderen ikke fremstod som en person som skulle ha vært seksuelt misbrukt.

Dr. Reppesgaards rapport med troverdighetsvurdering av anmelderen kan ikke legges til grunn. De konklusjoner som trekkes i rapporten er alt for bastante. Rapporten er dessuten kun basert på en samtale med anmelderen og uten at hennes opplysninger er blitt kontrollert mot andre kilder. Det er vist til uttalelser fra dr. Horneman og dr. Husebø.

Ifølge tiltalen skal A ha begått seksuelle overgrep mot anmelderen i tidsrommet 1979-1983. Dette stemmer imidlertid ikke, idet B flyttet ut i 1981, og til sin far som bodde i Trondheim.

Ektefellene D og A hadde et helt normalt seksualliv under ekteskapet. Det er ikke fremkommet noe om tilbøyeligheter hos A til å foreta avvikende seksuelle handlinger.

A har ikke badet eller vasket B. Det er ikke fremkommet noen opplysninger som bekrefter en slik påstand. Heller ikke er det bekreftet at A skal ha slått anmelderen med stokk.

De fleste av As venner som ble ført som vitner under straffesaken, hadde ikke tidligere møtt anmelderen. Det fremkom intet som kunne sannsynliggjøre at andre menn hadde forgrepet seg mot henne. Påstandene om at det skulle ha vært brukt pisk og gummiklær m.v. under seksuelle seanser med anmelderen er utrolige, og ikke bekreftet. Anmelderens mor var til stede i huset hvor overgrepene skulle ha skjedd, men hun har ikke hatt mistanke til at det har forekommet overgrep.

Uttalelsene fra sosialkonsulent Birgit Strøm, på bakgrunn av samtaler med anmelderen, sannsynliggjør ikke at det har forekommet overgrep. Birgit Strøm har definert sin rolle som kuratorens, og hun har selv opplyst at hun aldri har mottatt bevisst uriktige anmeldelser om seksuelle overgrep mot barn. Det er ikke blitt bekreftet at anmelderen har hatt kontakt med psykologer på grunn av seksuelle overgrep.

A har hele tiden benektet å ha begått seksuelle overgrep mot anmelderen. Hans opptreden under straffesaken og i erstatningssaken styrker troverdigheten av hans forklaring. Det samme gjelder vitneforklaringer fra medlemmer av As familie.

Til støtte for oppreisningskravet er særlig anført:

Innholdet i anmeldelsen er svært krenkende for A. Han er blitt sterkt ødelagt i lokalmiljøet i Æ. Dette har ført til at han isolerer seg og går lite ut. Han er også blitt selvdestruktiv og aggressiv. Det kan ikke anføres mot A at han også før anmeldelsen hadde visse psykiske problemer. Disse har bare forsterket virkningene av anmeldelsen.

A har sittet i varetekt i fire uker våren 1989, vesentlig på grunn av siktelsen om seksuelle overgrep. Dette har vært et betydelig inngrep overfor ham. Det kan ikke tillegges vekt at A, på grunn av varetektsoppholdet, slapp å sone den ubetingete del av fengselsstraffen. Også straffesaken var en stor påkjenning for A. Han fikk nervøst sammenbrudd før kjennelsen ble avsagt.

Subsidiært er anført at oppreisning må tilkjennes i medhold av straffeprosessloven §446, jf §445. Det er vist til at etterforskningen tok lang tid, idet anmeldelsen ble inngitt i mars 1989, mens dommen forelå først i januar 1991. Etter 1989 fant det ikke sted etterforskning i saken. Forøvrig er vist til de skadevirkninger for A som er omtalt foran.

Med hensyn til størrelsen av oppreisningen er vist til kjennelser i Rt-1989-894 og Rt-1990-348, samt utrykt kjennelse avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg 21. oktober 1988. Oppreisningen må utmåles på bakgrunn av det gjeldende nivå for slik erstatning, og under hensyn til de særlige forhold i nærværende sak.

A har nedlagt slik påstand:

"1. A tilkjennes oppreisning med kr 300000,-.

2. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å erstatte As saksomkostninger."

Staten v/Justisdepartementet har i hovedtrekk anført:

Under den skriftlige saksforberedelse er det fra statens side gjort gjeldende at vilkårene for erstatning - og oppreisning - etter straffeprosessloven §444 og §446 ikke foreligger. Dette standpunktet er blitt opprettholdt i innledningsforedraget ved den muntlige forhandling. Under prosedyren har imidlertid statens partsrepresentant gjort gjeldende at grunnvilkårene i straffeprosessloven §444 er oppfylt. Det er herunder anført at anmelderen har avgitt to politiforklaringer, som i det vesentlige er tilforlatelige, og som stemmer med visse faktiske forhold. Forklaringene inneholder imidlertid også elementer som er oppsiktsvekkende. Det siktes til opplysningene om at andre menn skal ha deltatt i seksuelt misbruk av anmelderen og at det skal ha vært benyttet gummiklær, samt pisk m.m.

Det er vist til kjennelse i Rt-1990-1042, hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg la vekt på at fornærmedes forklaringer var svært usannsynlige, vurdert i lys av den totale bevisføring. De særegne omstendigheter som anmeldelsen i nærværende sak inneholdt påstand om burde ha medført ytterligere etterforskning fra politiets side.

Dr. Reppesgaards troverdighetsvurdering av anmelderen er blitt imøtegått av de psykiatriske sakkyndige, dr. Horneman og dr. Husebø, under straffesaken og den etterfølgende erstatningssak. Anmelderens forklaring under straffesaken er ikke blitt bekreftet gjennom andre opplysninger.

Det må derfor anses sannsynliggjort at A ikke har begått de handlinger som han var tiltalt for. Det er anført at det er vanskelig å sondre mellom de forhold hvor A selv skulle ha forgrepet seg på anmelderen, og de forhold hvor han skulle ha latt andre personer begå seksuelle overgrep overfor henne.

Med hensyn til spørsmålet om vilkårene i straffeprosessloven §445 er oppfylt, er det pekt på at det har gått noe lang tid, og iallfall lengre tid enn ønskelig fra anmeldelsen skjedde til straffesaken ble pådømt. Det er anført at dette etter omstendighetene kan gi grunnlag for erstatning - og oppreisning - dersom også betingelsene i §446 foreligger.

I forhold til oppreisningskravet er anført at A er blitt tilføyd slik krenkelse som omhandlet i §446, ved å ha blitt strafforfulgt i anledning anmeldelse for seksuelt misbruk av mindreårige. Den utholdte varetekt kan likevel ikke begrunne oppreisning. Ved straffutmålingen i lagmannsrettens dom ble A godskrevet den tid han hadde sittet i varetekt, slik at han derved slapp å sone 60 dager ubetinget fengsel, som han ble idømt. Han har derved fått godskrevet betydelig mer enn den utholdte varetekt, og varetektsoppholdet kan da ikke komme i betraktning i forhold til straffeprosessloven §446.

På bakgrunn av uttalelser fra de rettspsykiatrisk sakkyndige må det legges til grunn at A er blitt mer aggressiv og isolerende som følge av anmeldelsen. Forøvrig er det tale om redusert livskvalitet, som er vanskelig å dokumentere.

Ingen av de personer som har behandlet A for ulike psykiske lidelser er blitt avhørt. Det foreligger derfor manglende dokumentasjon av omfanget av de psykiske skadevirkningene. Dette bør føre til at oppreisningen utmåles til et moderat beløp. Det er antydet at en oppreisning i størrelsesorden kr 25-30000,- er passende.

Staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:

"1. A tilkjennes oppreisning etter straffeprosessloven §446, oppad begrenset til kr 50000,-.

2. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å erstatte A sakens omkostninger."

Lagmannsretten skal bemerke:

1. Rettslige utgangspunkter.

Etter straffeprosessloven §446 kan siktede tilkjennes oppreisning for "krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som han har lidt ved forfølgingen", dersom "særlige grunner taler for det". I tillegg må vilkårene i §444 eller §445 være oppfylt.

Grunnvilkåret for at siktede kan fremme krav etter straffeprosessloven §444 er at "det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen". Det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt, jf Rt-1992-736 (på side 738) og Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer, bind II (1986) side 468. Det fremgår av den sistnevnte henvisning at det kommer an på bevisets stilling på det tidspunkt da erstatningsspørsmålet avgjøres. Ved bevisvurderingen må det tas hensyn til at siktedes mulighet for å sannsynliggjøre sin uskyld kan være redusert på grunn av den tid som har passert før erstatningssaken kommer opp, jf uttalelsen i Rt-1992-736 (på side 739). Rettens vurdering må bero på en samlet bedømmelse av de foreliggende bevismomenter, jf Rt-1990-1040 (på side 1042).

Etter straffeprosessloven §445 kan retten, på bakgrunn av en rimelighetsvurdering, tilkjenne siktede kompensasjon for "særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølging", selv om det ikke er gjort sannsynlig at siktede ikke har foretatt den handling som siktelsen gjaldt. Bestemmelsen er reservert for ekstraordinære tilfeller, hvor de vanlige erstatningsregler ikke passer og hvor det ville være urimelig å nekte siktede erstatning for en spesiell skade, jf Ot.prp.nr.35 (1978-79) side 239.

Endelig bemerkes at retten ikke antas å være bundet av en erkjennelse av kravet fra påtalemyndighetens side, slik som i nærværende tilfelle, jf Bjerke/Keiserud, op.cit., side 468 og side 475.

2. Oppreisningskravet etter straffeprosessloven §446, jf §444.

Lagmannsretten finner grunn til å bemerke at problemstillingen i nærværende sak er en annen enn den som ble forelagt lagretten. I straffesaken var det spørsmål om påtalemyndigheten hadde ført bevis - ut over rimelig tvil - for at tiltalte var skyldig i henhold til tiltalen. Lagretten besvarte dette spørsmål benektende, for så vidt angår de punkter som gjaldt seksuelle overgrep mot B. I nærværende sak er det imidlertid spørsmål om A har sannsynliggjort at han er uskyldig. Forskjellen mellom disse to problemstillinger er ikke av akademisk art, og den er heller ikke liten. Den har sin bakgrunn i de ulike hensyn som gjør seg gjeldende i en straffesak og en sak om erstatning pga. strafforfølging.

Ved avgjørelsen av om A har gjort det sannsynlig at han ikke har foretatt de handlinger som tiltalen gjaldt, finner lagmannsretten at det må ses hen til både det bevismaterialet som er anført mot ham og til de forhold han gjør gjeldende i erstatningssaken. Det følger av betingelsen om sannsynliggjøring at kravet til bevisverdien i det siktede gjør gjeldende må ses i forhold til styrken i de bevis som ble anført mot ham.

Forholdene som er omhandlet i tiltalebeslutningen av 7. januar 1991 omfatter voldtekt, utuktig omgang med mindreårig under 14 år og under 16 år, samt utuktig omgang med stebarn som står under ens myndighet eller oppsikt. Det aktuelle tidsrom er perioden fra våren 1979 til høsten 1983, med andre ord ca 4 1/2 år. Gjerningsstedet er dels angitt å være As bolig på Y i X, og dels i Trondheim.

B innga anmeldelse mot A til lensmannen i Surnadal og Rindal den 3. mars 1989. Allerede i august 1987 hadde hun imidlertid tatt kontakt med sosialkonsulent Birgit Strøm, som da var leder for Støttesenteret for Incestutsatte i Trondheim kommune. Birgit Strøm er avhørt ved bevisopptak den 18. juni 1993. Det fremgår av bevisopptaket at Strøm har hatt månedlige møter med B i en periode på over 2 år. Først etter ca 1 år opplyste B om de forhold som fremgår av tiltalebeslutningen. Birgit Strøm forklarer dette med den skepsis som hun mener at B hadde overfor henne i begynnelsen. Om selve anmeldelsen uttaler Birgit Strøm følgende i bevisopptaket:

"Da anmeldelsen fant sted den 3. mars 1989 hadde B kommet til en erkjennelse av at det ikke var hennes skyld. Det hadde på dette tidspunkt gått lang tid (flere måneder) fra vitnet fikk rede på Bs fortid, og vitnet forteller også at B første gang bestemte seg for å anmelde forholdet den 12. desember 1988, men fortsatt lot det være frem til nevnte dato. Det var Bs forslag og anmelde forholdet, og vitnet fulgte henne etter Bs ønske for å være en støtte for henne."

I bevisopptaket er videre opplyst at Strøm hadde en samtale med Bs mor, men at moren bevisst unngikk å komme inn på de forhold som B hadde fortalt om. Birgit Strøm har videre forklart seg om de samtaler hun hadde med B, etter at hun hadde opplyst om de forhold som saken gjelder. Fra bevisopptaket hitsettes følgende:

"Etter at vitnet fikk høre historien, gikk arbeidet mye ut på å sette ord på det som var hendt. Vitnet forteller at når B var kommet frem til dette stadium ville hun gjerne fortelle sin historie. Vitnet trodde på B.

Det var ingenting i situasjonen som tilsa at hun skulle lyve. B hadde etter vitnets mening det riktige adferdsmønster ut fra situasjonen, og hun korrigerte sin historie etter som spørsmålene dukket opp. B hadde ikke en historie med fastlåste fakta som gjerne kjennetegner en ukorrekt historie."

B ble avhørt to ganger av politiet, nemlig den 3. mars 1989 ved anmeldelsen til Surnadal og Rindal lensmannskontor, og den 20. juni s.å. på Uttrøndelag politikammer. I begge avhør fremkommer detaljerte opplysninger om de seksuelle overgrep som skal ha funnet sted. I tillegg fremkommer opplysninger om andre forhold, som ikke har betydning for siktelsen.

Anmelderens mor, D, ble avhørt av politiet den 25. april 1989. Det fremgår av avhøret at ekteskapet mellom henne og A var svært vanskelig. Det er opplyst om adskillige voldshandlinger fra As side, men intet som direkte underbygger at A skal ha begått de forhold som han var anmeldt for.

A ble avhørt av politiet ialt tre ganger, nemlig 10. og 23. mai, samt 8. juni 1989. Han har i alle avhør konsekvent benektet å ha begått de forhold som anmeldelsen gjelder. Etter det første avhøret ble A, ved kjennelse av Trondheim forhørsrett den 12. mai 1989, besluttet varetektsfengslet i fire uker med brev- og besøkskontroll. As kjæremål ble forkastet ved kjennelse av Frostating lagmannsrett den 18. mai s.å. Anmelderen og tiltalte avga forklaring under hovedforhandlingen i straffesaken. Det samme gjelder vitnene Birgit Strøm og D.

Æ forhørsrett besluttet den 22. mai 1989 å oppnevne psykiater Harald Reppesgård for å foreta en sakkyndig troverdighetsvurdering av anmelderen. Dr. Reppesgårds erklæring er avgitt den 6. mai 1990. Konklusjonen lyder slik:

"B forteller episoder fra sitt liv med stefar, A, som på mange måter høres utrolig ut. Hun forteller om overgrep som har vært dramatiske og perverse. Hun har imidlertid fått langvarig behandling for de følelsesmessige senskader og den atferd hun har hatt som følge av dette. Personligheten har til tross for den angst, bitterhet og overnevnte nervøse plager utviklet seg til en selvstendig, moden og etter forholdene harmonisk kvinne. Hun har helt naturlige følelsesmessige reaksjoner under undersøkelsen, som er adekvate og uten overdrivelser eller aggrarering. Hun er både kognitivt og affektivt i balanse og likevekt. Hun gir således et solid og troverdig inntrykk på undertegn. Det hun forteller av sine problemer i ungdommen og i voksen alder er i overensstemmelse med de opplysninger en får om senskader hos incestofre i litteraturen. Dette bestyrker tilliten til det klienten forteller og troverdigheten i innholdet og omfanget av de episoden som angår incest og seksuelle overgrep av fremmede menn i barneårene."

Som nevnt foran, var dr. Horneman og dr. Husebø oppnevnt som psykiatrisk sakkyndige i forbindelse med straffesaken mot A. Foruten å uttale seg om tiltaltes tilregnelighet m.v. kom de også inn på spørsmålet om fornærmedes troverdighet. På bakgrunn av hennes opptreden under hovedforhandlingen i straffesaken fant de to rettsoppnevnte sakkyndige ikke å kunne slutte seg til dr. Reppesgaards troverdighetsvurdering.

Etter en helhetsvurdering av bevisene finner lagmannsretten ikke at A har sannsynliggjort at han ikke har foretatt de handlinger som tiltalen gjaldt. Ved vurderingen er særlig lagt vekt på de forklaringer som er avgitt av fornærmede, B, og sosialkonsulent Birgit Strøm, som har hatt henne til behandling.

Det er på det rene at enkelte deler av Bs forklaringer er oppsiktsvekkende. Isolert sett kan de også virke utroverdige. Dette er imidlertid ikke tilfellet når opplysningene sammenholdes med de øvrige deler av anmelderens forklaringer, samt det øvrige bevismaterialet.

Etter lagmannsrettens syn er det tvilsomt hvilken verdi det har å benytte troverdighetsvurderinger i saker som skal avgjøres av retten. I straffesaker er det avgjørende hvilket inntrykk lagretten har dannet seg av bevisene. I en erstatningssak etter straffeprosessloven kap. 31 kommer det an på rettens vurdering av det foreliggende bevismaterialet. I nærværende sak har tre psykiatere uttalt seg om troverdigheten av anmeldelsen, og kommet til forskjellige resultater. Selv om dr. Reppesgaards troverdighetsvurdering er basert på en grundig samtale med fornærmede, noe dr. Horneman og dr. Husebø ikke har hatt, finner lagmannsretten ikke at dette kan få betydning for verdien av uttalelsene. Etter lagmannsrettens oppfatning er det imidlertid ikke grunnlag for å hevde at anmelderen ga et utroverdig inntrykk under hovedforhandlingen i straffesaken.

På bakgrunn av dette kan lagmannsretten ikke anse uttalelsene fra dr. Horneman og dr. Husebø som tilstrekkelig vektige til å sannsynliggjøre As uskyld. De øvrige forhold som er gjort gjeldende fra forsvareren kan heller ikke føre til en annen konklusjon. Lagmannsretten anser det ikke nødvendig å gå nærmere inn på de nærmere enkeltheter, men finner å måtte konkludere med at A ikke har sannsynliggjort at han ikke har begått de handlinger som han var tiltalt for.

Det er etter dette ikke grunnlag for å tilkjenne oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446, jf §444.

3. Oppreisningskravet etter straffeprosessloven §446, jf §445.

Når det gjelder dette spørsmål, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagdommer Sverre Erik Jebens og herredsrettsdommer Finn Lynghjem, er kommet til at betingelsene for å tilkjenne oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446, jf §445 er oppfylt, og skal bemerke:

På bakgrunn av erklæringene fra de rettspsykiatrisk sakkyndige legger flertallet til grunn at A har hatt nervøse plager siden ungdomstiden, og at disse etter hvert har tiltatt i styrke. Han utviklet etter hvert betydelig depresjon, samtidig som han begynte å misbruke alkohol og medikamenter. Det er opplyst at A har begått ialt tre selvmordsforsøk, således ett i 1974 ved bruk av en overdose av smertestillende midler, og i januar og juni 1989 ved stikk med bajonett.

Med støtte i uttalelser fra de psykiatrisk sakkyndige anser flertallet det godtgjort at A er blitt påført en særlig sterk psykisk belastning på grunn av strafforfølgningen. Flere av de karaktertrekk som A frembyr kan tilbakeføres til anmeldelsen i 1989 og den strafforfølgning som fulgte deretter. Det synes på det rene at A har fungert tilfredsstillende i sitt arbeid. Ifølge de sakkyndiges opplysninger, som flertallet bygger på, er A imidlertid blitt "selvoppgivende destruktiv", idet han viser liten evne til å forsvare seg, samtidig som tendensen til selvødeleggelse er blitt forsterket. Det siste har gitt seg utslag blant annet i et selvmordforsøk i juni 1989, hvor det må legges til grunn at strafforfølgningen var den bakenforliggende årsak.

Ifølge de sakkyndige er det inntrådt en vesentlig endring hos A som følge av strafforfølgningen. Han var ikke spesielt sensitiv før som følge av sine tidligere nervøse plager. Hans endrede psyke, utagerende aggresjon og sosiale isolasjon idag viser ifølge de sakkyndige en endret personlighet med nedsatt livskvalitet i forhold til As tilværelse før strafforfølgningen.

Flertallet viser til denne vurdering. As livssituasjon er blitt endret i forhold til livskvaliteten før saken mot ham ble anmeldt og gjort kjent for ham. Flertallet er enig i den foreliggende vurdering fra de sakkyndige som et uttrykk for erstatningsbetingende forhold av slik ekstraordinær karakter som omhandlet i straffeprosessloven §445.

A ble pågrepet av politiet den 10. mai 1989, og ble besluttet varetektsfengslet ved kjennelse av Trondheim forhørsrett den 12. mai s.å. Han ble løslatt den 9. juni 1989. Flertallet legger til grunn at varetektsfengslingen, som skjedde med brev- og besøkskontroll, var et særlig sterkt inngrep overfor A. På bakgrunn av forhørsrettens kjennelse legger flertallet til grunn at siktelsen for sedelighetsforbrytelsene var det egentlige grunnlaget for varetektsfengslingen, men siktelsen omfattet også enkelte vinningsforbrytelser. Selv om A ved lagmannsrettens dom av 23. januar 1991 ble idømt 60 dager fengsel som ble avsonet gjennom varetektsopphold, kan ikke flertallet se bort fra at en varetektsfengsling begrunnet i sedelighetsforbrytelser er et mer ydmykende og belastende tvangsinngrep enn avsoning av dom for vinningsforbrytelser.

Flertallet finner det etter dette godtgjort at A er blitt påført "særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølging", jf straffeprosessloven §445. Det må anses godtgjort at de psykiske skadevirkninger er såvidt sterke at det er rimelig at A tilkjennes kompensasjon. Flertallet finner videre at A, gjennom anmeldelsen, strafforfølgingen og de omtalte skadevirkninger er blitt påført en slik "krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art" som er omhandlet i loven §446. Flertallet legger herunder også vekt på den infamerende virkning som anmeldelsen har hatt overfor A.

Det er opplyst at A jevnlig har benyttet beroligende midler siden anmeldelsen i 1989, og at han praktisk talt ikke kan bevege seg utendørs uten å innta slike medikamenter. A konsulterer for tiden en fast lege og en psykolog, hvor han får samtaleterapi og medikamentbehandling.

Etter en helhetsvurdering er flertallet kommet til at A bør tilkjennes en oppreisning på kr 30000,-. Det er da tatt et visst hensyn til at det foreligger sparsomme opplysninger i form av uttalelser fra behandlende leger med hensyn til prognoser etc.

Mindretallet, sorenskriver Tor Falch, finner at betingelsene for å tilkjenne oppreisning i medhold av straffeprosessloven §445 og §446 ikke er oppfylt.

Mindretallet finner ikke at den utholdte varetekt kan tillegges vekt ved spørsmålet om oppreisning skal ytes. Varetektsfengslingen ble besluttet også på grunn av siktelse for andre forhold enn sedelighetsforbrytelser. Ved straffutmålingen ble A godskrevet den utholdte varetektstid, slik at han derved slapp å sone 60 dager ubetinget fengsel, som han ble idømt ved lagmannsrettens dom. Varetektsoppholdet bør da ikke godskrives A som grunnlag for oppreisning.

Mindretallet legger ellers vekt på at A fungerer bra i arbeidslivet. Heller ikke As isolerte privatliv kan ha betydning i denne sammenheng, idet det er grunn til å anta at hans tidligere omgang, som han nå isolerer seg fra, er et belastet narkotikamiljø. Hans psykiske tilstand før anmeldelsen og siktelsen er ellers dårlig opplyst.

Etter dette vil det bli truffet avgjørelse i samsvar med den konklusjon som flertallet er kommet frem til.

Det bemerkes at A har hatt offentlig forsvarer i forbindelse med behandlingen av erstatningskravet, jf straffeprosessloven §449 fjerde ledd. Det er derfor ikke aktuelt å tilkjenne ham saksomkostninger.

Nærværende kjennelse er avsagt i henhold til bestemmelsene i straffeprosessloven §52 første ledd tredje og fjerde setning.

Slutning:

1. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale oppreisning med kr 30.000,- - kroner trettitusen - til A.

2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker etter at nærværende kjennelse er forkynt.