LF-1992-496

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1993-02-05
Publisert:	LF-1992-00496
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim namsrett NR. 92-808 - Frostating lagmannsrett LF-1992-00496 K. Rettskraftig.
Parter:	Kjærende part: Fiskeoppdretternes Salgslag AL, dets konkursbo, Trondheim. (Prosessfullmektig: Advokat Gudmund Kuvås, Trondheim). Motparter: 1. Fremstad Group AS, Trondheim. 2. Atlantic Salmon + Partners AS, Trondheim. 3. Norfood Group AS, Trondheim. 4. Terra Seafood AS, Trondheim. (Prosessfullmektig: Advokat Tallag Andersen, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Hans Flock, lagdommer Sverre Erik Jebens, lagdommer Olaf Jakhelln
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §248, §262, §268, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Råfiskloven (1951), Konkursloven (1984), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2

Kjæremålet gjelder krav om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 om gjennomføring av regnskapskontroll hos næringsdrivende i fiskebransjen, angivelig hjemlet i vedtatte forretningsregler for Fiskeoppdretternes Salgslag AL (FOS), jf råfiskloven av 14. desember 1951 og kgl.res. av 28. juli 1978 og av 29. mars 1985.

FOS drev lovbeskyttet organisert førstehåndsomsetning av all oppdrettet konsumfisk og produkter derav frem til laget ble tatt under konkursbehandling den 13. november 1991. Selv om fisken ble levert direkte fra oppdretterne til de godkjente kjøperne, foregikk oppgjøret gjennom FOS, som også av kjøperne ble oversendt ett eksemplar av den sluttseddel som knyttet seg til den enkelte leveranse. Til dekning av FOS' utgifter ble beregnet en avgift både på oppdretter og på kjøper, basert på verdien av den aktuelle leveranse. Kjøperens avgift ble lagt til i faktura fra laget, mens oppdretterens avgift ble trukket i fra i det oppgjør som FOS videresendte til denne.

I §7 i FOS' forretningsregler var blant annet inntatt bestemmelser om at kjøperne var "forpliktet til å gi laget alle oppgaver som måtte bli forlangt vedrørende kjøp, tilvirkning, pakking, videresalg og lagerbeholdninger av fisk som omfattes av lagets organiserte førstehåndsomsetning". I samme paragraf var også bestemt at laget hadde "rett til, ved sine kontrollører eller sin revisor, å gjennomgå kjøperens regnskaper med alle tilhørende bilag og notater, samt kontrollere lagerbeholdninger m.v.".

Den siste tiden før konkursen - fra 28. oktober 1991 - ble innført den ordning at oppgjøret skjedde direkte fra kjøper til oppdretter. I oppgjøret skulle avgiften fra oppdretter til FOS holdes tilbake. Sammen med kjøperens avgift skulle denne avgiften av kjøperen innbetales direkte til FOS. Det samme skulle skje med en ekstraordinær avgift på kr 5,- pr kilo.

Den 10. juni 1992 fremsatte bobestyreren begjæring om midlertidig forføyning til Trondheim namsrett mot fem av kjøperne. Som begrunnelse ble anført at innlevering av sluttsedler til FOS sank betraktelig i tiden før konkursåpningen, og at det antakelig forelå en uregistrert omsetning i størrelsesorden 150-200 mill kr Boet hadde overfor en del kjøpere gjennomført kontroll etter de foran nevnte bestemmelser i forretningsreglene. Enkelte av kjøperne hadde imidlertid motsatt seg dette. I begjæringen ble blant annet nedlagt påstand om at de saksøkte skulle pålegges "å finne seg i kontroll fra FOS' konkursbos side overenstemmende med forretningsreglenes §7 og herunder stille de nødvendige dokumenter til disposisjon slik §7 hjemler, og for øvrig medvirke til kontrollen."

Etter muntlig forhandling avsa namsretten den 13. juli 1992 kjennelse med slik slutning:

"1. Saken heves for så vidt gjelder saksøkte nr. 5.

2. Begjæringen forkastes for så vidt gjelder saksøkte nr. 1 til 4.

3. Fiskeoppdretternes Salgslag AL - dets konkursbo v/h.r.advokat Gudmund Kuvås tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelse å betale saksomkostninger med kr 1500,- - kronerettusenfemhundre - til Timar Seafood A/S.

4. Fiskeoppdretternes Salgslag AL - dets konkursbo v/h.r.advokat Gudmund Kuvås tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelse å betale saksomkostninger med kr 20000,- - kronertyvetusen - til Fremstad Group A/S, Atlantic Salmon A/S + Partners, Norfood Group A/S og Terra Seafood A/S alle v/adv. Tallag Andersen."

FOS' konkursbo har påkjært kjennelsen til Frostating lagmannsrett. De fire motparter, Fremstad Group AS, Atlantic Salmon AS + Partners, Norfood Group AS og Terra Seafood AS har tatt til motmæle.

FOS' konkursbo gjør gjeldende at namsretten korrekt har kommet til at boet har innsynsrett etter forretningsreglenes §7. FOS' rett til kontroll frem til konkursåpningen var aldri bestridt, og ble også praktisert med ujevne mellomrom. Konkursboet trer inn i de avtaler som FOS har etablert, og herunder retten til å kreve kontroll av omsetningen. Selv om FOS var tillagt visse forvaltningsmessige funksjoner, så som godkjennelse av kjøperne, har hovedvirksomheten vært den forretningsmessige drift. Det er i den foreliggende sak kun tale om en rent forretningsmessig kontroll av den omsetning som har funnet sted, og som av praktiske grunner skjedde ved direkte kontakt mellom oppdretter og kjøper.

Den uenighet som er kommet for dagen etter konkursen med hensyn til spørsmålet om boet i tilfelle uregistrert omsetning har noe krav mot kjøperen, må i tilfelle avgjøres i eget søksmål for domstolene. Men på forhånd må boet få bragt klarhet i om det foreligger slike fordringer, og det er dette kontrollen skal avdekke. Erfaringer har vist at kontroll har vært nødvendig for å få full oversikt over den omsetning som har foregått.

Det anføres videre at det vil medføre vesentlig ulempe og skade for boet såfremt det skal gå flere år før man kan få nærmere klarhet i om boet har noe tilgodehavende hos motpartene. Dette gjelder både boets tilgodehavende m.h.t. tilbakebetalt avgift for omsetning før konkursåpningen og boets tilgodehavende m.h.t. ubetalt oppgjør for salg før 28. oktober 1991. Det foreligger garantier for riktig betaling av disse beløp. Boets krav vil stå i fare for å bli foreldet såfremt man ikke får tilgang til de nødvendige opplysninger om den omsetning som har foregått. Det må her tas i betraktning at rettens avgjørelse vil være retningsgivende også overfor de mange kjøpere som har nektet innsyn og som ikke er parter i saken.

På den annen side kan motpartene ikke ses å ha noen tungtveiende grunn for å motsette seg innsyn. Etter at boets pengekrav er fastslått gjennom de opplysninger som fremkommer ved kontrollen, står det kjøperne fritt om de vil bestride kravet. Kjøperne kommer ikke i noen annen rettslig posisjon om kontrollen blir tillatt gjennomført.

Kontrollen vil gjelde omsetning frem til konkursåpningen, og den vil således ikke avdekke forretningsmessige forhold etter dette tidspunkt. Boet har solgt "lakseberget" til Rød Fisk KS - som eies av bankene - men har ikke annen forbindelse med dette selskap. For øvrig vil taushetsplikten etter forretningsreglenes §7 gjelde også for bobestyreren og bostyret.

Konkursboet har nedlagt slik påstand:

"1. Motpartene pålegges å finne seg i kontroll fra FOS AL's konkursbos side overenstemmende med forretningsreglenes §7 og herunder stille de nødvendige dokumenter til disposisjon slik §7 hjemler og for øvrig medvirke til kontroll.

2. FOS AL's konkursbo tilkjennes sakens omkostninger i begge instanser."

Fremstad Group AS m.fl. gjør gjeldende at namsrettens resultat er riktig. Det bestrides imidlertid at boet har sannsynliggjort hovedkravet. I den forbindelse gjøres i hovedtrekk gjeldende:

a I medhold av råfiskloven og det regelverk som var etablert i tilknytning til opprettelsen av FOS, drev salgslaget en offentligrettslig kontroll. Sentrale områder for kontrollen var minsteprisene og godkjennelse av kjøpere. Disse offentligrettslige funksjoner falt bort ved konkursen og er ikke av en slik karakter at de ble overført til FOS' konkursbo.

b Etter forretningsreglenes §6 femte ledd skulle FOS betale oppgjør til oppdretteren 30 dager etter at FOS hadde mottatt sluttseddelen. Ettersom FOS' økonomiske problemer tiltok, oversatt laget denne fristen, og utover høsten 1991 stanset utbetalingene. Når FOS dermed misligholdt denne sentrale oppgave, var verken kjøperne eller oppdretterne forpliktet til fortsatt å betale avgift til det insolvente salgslaget. Det eventuelle pengekrav som en eventuell innsynsrett skulle klargjøre omfanget av, eksisterer således ikke, og kontrolladgangen må anses suspendert som følge av misligholdet.

I den grad boets krav gjelder uoppgjorte salg ved konkursåpningen eller oppgjør fra kjøperne for fisk levert før 28. oktober 1991 og som ikke er betalt gjennom salgslaget, bestrides at FOS overfor kjøperne står i noen selgerposisjon. Laget har dermed ingen rett til å kreve oppgjør uavhengig av den betaling som allerede måtte ha funnet sted fra kjøperen direkte til oppdretteren. Innsynsretten kan således ikke i noe tilfelle benyttes for å få fastslått størrelsen på krav av denne kategori.

c Det bestrides at boet har sannsynliggjort at det mellom oppdrettere og kjøpere før konkursåpningen er foretatt salg som ikke ble innrapportert til FOS, og i alle fall er dette tilfelle for de fire kjøperne som begjæringen om midlertidig forføyning er rettet mot. Markedssituasjonen var på denne tid meget vanskelig, og det er naturlig at salg ble utsatt i påvente av at FOS ble suspendert som betalingsformilder.

Derimot har namsretten korrekt kommet til at det ikke foreligger noen forføyningsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 2. I den forbindelse anføres i hovedtrekk:

a Innsyn i andres regnskaper krever en klar hjemmel.

Kjøperne har en klart beskyttelsesverdig interesse i at konkursboet ikke får innsyn. Et slikt innsyn vil nødvendigvis måtte gi kunnskap om sensitive forretningsmessige forhold som ligger utenfor det som kontrollen egentlig omfatter. Dette blir særlig betenkelig fordi det er en nær forbindelse mellom konkursboet og bankene/selskapet Rød Fisk KS. Dette selskapet er i en klar konkurransesituasjon i forhold til kjæremotpartene. Bankene er representert i bostyret, og bestemmelsen om taushetsplikt i forretningsreglenes §7 kan vanskelig forhindre at innsyn vil medføre stor skade for kjøperne.

b Det pågår en tvist mellom boet og kjøperne om disses plikt til å innbetale til boet oppgjør for leveranser som tidligere allerede er betalt av kjøperne direkte til oppdretterne. Boet vil for slike oppgjør gjøre gjeldende de bankgarantier som kjøperne har stillet. Dette er den reelle bakgrunn for boets krav om innsyn. Dermed vil kjøperne i tilfelle senere tvist bli påtvunget stillingen som saksøker.

c Forføyningskravet faller i dette tilfellet sammen med hovedkravet. I tillegg innebærer imidlertid den forføyning som er krevet, en endelig og definitiv fullbyrdelse av hovedkravet - kravet på innsyn - og uten at omgjøring er mulig. Forføyningen er dermed endelig og ikke midlertidig og faller utenfor de virkemidler som det er rettslig adgang til å anvende ved midlertidige forføyninger.

d Når saken hevdes å ha betydelig prinsipiell interesse, kan dette vanskelig brukes som argument for at begjæringen bør tas til følge. Tvert i mot tilsier denne omstendighet at saken ikke bør løses ved den summariske behandling som anvendes ved midlertidige forføyninger. Generelt bestrides at eventuelle ulemper for boet skyldes motpartens "adferd" og at en forføyning som krevet av boet fremstår som "nødvendig". Her må tas i betraktning de tilbud som er fremsatt om å gi nødvendige opplysninger.

Fremstad Group AS m.fl. har nedlagt slik påstand:

"1. Namsrettens kjennelse, slutningen pkt. 2, stadfestes.

2. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for namsretten og for lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet må tas til følge.

Konkursboet gjør gjeldende at man i medhold av bestemmelsene i forretningsreglenes §7 har rett til å foreta kontroll hos kjøperne av regnskaper med tilhørende bilag og notater. For å kunne få medhold i krav om midlertidig forføyning må man som hovedregel sannsynliggjøre dette hovedkravet, se tvangsfullbyrdelsesloven §248 første ledd jf §268.

Lagmannsretten er kommet til at dette vilkåret er oppfylt. Det synes på det rene at FOS tidligere fra tid til annen har foretatt slik kontroll hos kjøperne, eller i alle fall hos enkelte av dem. Hadde den kontrollen som man nå ønsker å utføre, blitt gjennomført før konkursåpningen, kunne kjøperne vanskelig ha motsatt seg den. Det bestrides imidlertid at den rett til kontroll som FOS har hatt, kan gå over på FOS' konkursbo, i alle fall for kontroll med det formål og i det omfang som boet nå ønsker å få utført. Kjøperne har fremholdt at FOS i stor grad har utøvet offentligrettslige kontrollfunksjoner, og at disse funksjoner ikke kan gå over til konkursboet. Lagmannsretten er enig i at adgangen til å utøve funksjoner av denne karakter falt bort ved konkursåpningen.

Retten er imidlertid ikke enig i at den kontroll som boet mener å ha rett til, må anses som en del av den offentligrettslige kontroll som FOS var tillagt. Lagets forretningsregler viser at det også har drevet en betydelig virksomhet av økonomisk karakter. Laget var gjennom den avgift fra kjøper og selger som til enhver tid var fastsatt med hjemmel i forretningsreglene, direkte økonomisk interessert i ethvert salg som falt inn under lagets virkeområde. Det er opplyst at den samlede avgift i det tidsrom som er aktuelt for den foreliggende sak, var 3 prosent "basert på førstehåndsverdien med fradrag for sløying og pakking". Dertil kommer at laget frem til 28. oktober 1991 skulle motta oppgjør fra kjøperne og gjøre opp videre med oppdretterne. For dette oppgjøret og for den avgift som FOS var berettiget til, kunne kjøperne i henhold til forretningsreglenes §6 siste ledd avkreves sikkerhet. Såvidt forstås var dette i praksis gjennomført ved at det var stillet bankgarantier.

Når kjøperne etter forretningsreglenes §7 første ledd var forpliktet til å gi laget alle oppgaver som måtte bli forlangt vedrørende kjøp m m, antar retten at denne plikten for det første var etablert som et ledd i lagets kontroll av at man holdt seg innenfor de bestemmelser som blant annet var fastsatt om priser, samt de offentlige bestemmelser om omsetning, pakking og håndtering av fisk og fiskeprodukter som laget hadde myndighet til å kontrollere, se forretningsreglenes §6 sjuende ledd. Men i tillegg kommer at oppgaveplikten rimeligvis også var en del av lagets kontroll med at all omsetning ble foretatt slik som bestemt i forretningsreglene, med oppgjør og innbetaling av avgift til FOS.

Når konkursboet ønsker å gjennomføre en kontroll, er det for å se til at oppgjørene i perioden frem til 28. oktober 1991 er skjedd gjennom laget, og at man i tillegg har fått innbetalt all avgift av salg som har funnet sted før konkursåpningen. Dette er en kontroll knyttet direkte til det økonomiske generaloppgjør som konkursboet etter konkursloven skal forestå. En viktig del av boets oppgave vil være å sørge for at konkursdebitors utestående fordringer blir innkrevet. Konkursdebitor selv har gjennom bestemmelsene i forretningsreglene sikret seg en kontrolladgang i forhold til sine debitorer. Lagmannsretten kan ikke se at dette var en adgang av en slik karakter at den faller bort ved FOS' konkurs.

Kjøperne har bestridt at boet har noe krav å gjøre gjeldende. Det anføres at avgiftskravet er falt bort ved mislighold fra FOS' side, og at boet heller ikke kan fremsette krav om innbetaling av salgsoppgjør i tilfeller hvor oppgjør er skjedd direkte til selgeren. Lagmannsretten konstaterer at boet må regne med å bli møtt med innsigelser såfremt man etter en kontroll vil gjøre gjeldende slike krav. For bedømmelse av kontrollkravet er det ikke nødvendig for retten å ta stilling til spørsmålet om boet i slike tilfeller vil få medhold i sine pengekrav mot kjøperne. Det må være tilstrekkelig å konstatere at et krav på boets hånd ikke fremstår som så usannsynlig at kravet om kontroll av den art må ses som et påskudd for innsyn i kjøpernes regnskaper til bruk for et annet og uvedkommende formål.

At de fire kjøperne som kravet om midlertidig forføyning er rettet mot, alle gjør gjeldende at de ikke har vært innblandet i transaksjoner som eventuelt vil kunne gi boet et krav mot dem, kan selvfølgelig ikke frata boet retten til kontroll etter forretningsreglenes §7. Kontrollen har nettopp til hensikt å slå fast om dette er korrekt.

Det forføyningskrav som vil kunne være aktuelt, svarer i dette tilfellet til hovedkravet, og en forføyning som krevet fra konkursboets side vil således innebære en foregrepet fullbyrdelse av dette kravet. Det følger av rettspraksis at det dermed er tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 2 som må være hjemmel for forføyningen, se Rt-1969-1402, Rt-1973-767, Rt-1981-910 og Rt-1987-242. Retten må etter dette drøfte om det finnes nødvendig å få en midlertidig ordning mellom partene for å avverge vesentlig skade eller ulempe som kjøpernes adferd gir grunn til å frykte for.

Lagmannsretten er kommet til at det ved unnlatt midlertidig forføyning er grunn til frykt for vesentlig skade og ulempe - i det vesentlige av økonomisk art - for konkursboet. Retten konstaterer at det bakenforliggende krav som en kontroll vil kunne avdekke, totalt sett vil kunne være meget betydelig. Det er riktignok begrenset hvor stort kravet mot hver av de fire kjøpere som er parter i denne saken vil være. En avgjørelse i den foreliggende sak vil imidlertid bli retningsgivende også i forhold til andre uvillige kjøpere. Det synes åpenbart at meget tid vil gå tapt såfremt boet skulle være henvist til å anlegge søksmål - eventuelt mot alle aktuelle kjøpere - og avvente rettskraftig dom før eventuell kontroll deretter kan finne sted. Det vil være naturlig å få oversikt over størrelsen på det enkelte tilgodehavende før det eventuelt blir aktuelt å reise søksmål mot den enkelte kjøper for å få inndrevet kravet. Er kravets omfang fastsatt på forhånd, vil det også være lettere å komme frem til en minnelig ordning, uten at det blir nødvendig å avvente rettskraftig dom.

Den skade og ulempe som er nevnt i det foregående, bør ses i forhold til hvor tyngende forføyningen eventuelt vil bli for motpartene, jf det proporsjonalitetsprinsipp som nå er kommet til uttrykk i §15-2 annet ledd i den nye loven om tvangsfullbyrdelse av 26. juni 1992 nr 86, et prinsipp som også har vært fulgt ved anvendelsen av tvangsfullbyrdelsesloven §262. Lagmannsretten er kommet til at en kontroll i henhold til den forføyning som det er tale om å beslutte, neppe kan innebære noe tyngende inngrep overfor kjøperne. Kontrollen vil ha det omfang som forretningsreglenes §7 gir adgang til og som kjøpere godkjent av FOS har levet med i en årrekke. Den aktuelle kontrollen skal utføres ved egne kontrollører, eventuelt revisor. Det fremgår av boets begjæring til namsretten at man har engasjert kyndige folk til å forestå kontrollen, og at i alle fall enkelte av disse har erfaring fra tidligere kontroller. Kontrollen vil være begrenset til den levering som har funnet sted innen FOS' bo ble tatt under konkursbehandling.

Det følger av forretningsreglenes §7 tredje ledd at kontrolløren har taushetsplikt om "drift- og forretningsforhold som han får kjennskap til i egenskap av kontrollør, med de begrensinger som følger av hans innberetningsplikt til salgsstyret". Det skulle ikke være nødvendig å bringe videre til bobestyreren og bostyret andre opplysninger enn de tilstrekkelige data for den omsetning forut for konkursåpningen som boet mener er av en slik karakter at det kan gi rett til krav overfor den enkelte kjøper. Til overmål vil også bobestyreren og bostyret ha taushetsplikt for det tilfelle at man får kunnskap om drifts- og forretningsforhold som faller innenfor kontrollørenes taushetsplikt.

Kjøperne har videre som en ulempe anført at bankene under sitt garantiansvar for kjøperne vil foreta oppgjør av de krav som boet gjør gjeldende etter kontrollen. I en tvist om kravene vil kjøperne dermed måtte ta initiativet som saksøkere, mens de ellers kunne ha avventet et eventuelt søksmål fra boet. Lagmannsretten har foran lagt til grunn at boets krav om innsyn ikke kan antas å være begrunnet i andre formål enn de som boet har anført. Det er da ikke grunn til å la kjøpernes innvending, som refererer seg til deres partsstilling i en eventuell tvist om oppgjør for leveranser, få en slik vekt at den bør veie tyngere enn boets behov for innsyn.

At den skade og ulempe som boet blir påført uten midlertidig forføyning, skyldes kjøpernes adferd, er det etter lagmannsrettens oppfatning liten grunn til å stille spørsmål ved. Også en unnlatelse eller en passivitet vil i loven forstand kunne være en "adferd", jf f eks Rt-1987-688.

Retten er videre kommet til at midlertidig forføyning i dette tilfellet er "nødvendig for å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold". Det er opplyst at de kjøperne som begjæringen retter seg imot, "ikke har nektet å gi konkursboet noen opplysninger som boet måtte ha berettiget interesse av å få". Bestemmelsene i forretningsreglene gir imidlertid FOS - og etter lagmannsrettens oppfatning også FOS' konkursbo - en viss adgang til gjennom kontrollører å ta kontroll på egen hånd, og det er dette saken gjelder. Det er riktig som påpekt av kjøperne, at en forføyning med det innhold som kreves, ikke bare vil innebære en foregrepet fullbyrdelse av hovedkravet, men også en gjennomføring som er definitiv og ikke kan omgjøres. Forføyningen vil dermed innebære at det senere vil ha liten interesse ved søksmål å få slått fast om konkursboet har en slik rett til kontroll som man gjør gjeldende. Heller ikke på dette punkt står den foreliggende sak i noen særlig stilling i forhold til det som ikke sjelden vil være situasjonen ved begjæringer om midlertidig forføyning, hvor namsrettens avgjørelse av forføyningskravet samtidig representerer en definitiv avslutning av tvisten om hovedkravet. Den risiko man i slike tilfeller løper ved å beslutte forføyninger i tilknytning til krav som senere viser seg ikke å eksistere, vil måtte søkes eliminert ved bestemmelser om sikkerhetsstillelse fra saksøkerens side, jf tvangsfullbyrdelsesloven §248 tredje ledd og §268. I den foreliggende sak har det fra kjøpernes side ikke vært reist spørsmål om sikkerhetsstillelse. Retten kan vanskelig se at en korrekt gjennomføring av forføyningen vil kunne påføre kjøperne noe økonomisk tap, og retten finner det også av den grunn unødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet. Et erstatningskrav som følge av tap oppstått ved at boet går ut over rammen for den kontroll som forføyningen gir rett til, vil under enhver omstendighet falle utenfor en eventuell sikkerhetsstillelse etter de nevnte bestemmelser. Under henvisning til det foranstående er det lagmannsrettens oppfatning at en midlertidig forføyning som begjært av boet, ikke faller utenfor det som det er rettslig adgang til etter loven.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at begjæringen om midlertidig forføyning må tas til følge.

Kjæremålet har ført frem, og de fire kjøperne må erstatte konkursboets saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 første ledd. Etter det resultat lagmannsretten har kommet til, må det samme gjelde for saksomkostningene for namsretten. I henhold til oppgave fra advokat Kuvås settes salæret for namsretten til kr 15000,- og for lagmannsretten til kr 12000,-. Gebyr for namsretten utgjør kr 900,- og for lagmannsretten kr 900,-.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Fremstad Group AS, Atlantic Salmon + Partners AS, Norfood Group AS og Terra Seafood AS, alle Trondheim, pålegges å finne seg i og medvirke til kontroll fra FOS' konkursbos side overenstemmende med §7 i FOS' forrertningsregler og herunder stille de nødvendige dokumenter til disposisjon.

2. Kontrollen er begrenset til de leveranser som har funnet sted før konkursåpningen i FOS' konkursbo den 13. november 1991.

3. Bestemmelsene om taushetsplikt i forretningsreglenes §7 gjelder for den kontroll som foretas, og omfatter ved siden av kontrollørene også bobestyreren, bostyret og de som ellers utfører arbeide for konkursboet.

4. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse betaler Fremstad Group AS, Atlantic Salmon + Partners AS, Norfood Group AS og Terra Seafood AS en for alle og alle for en kr 28800,- - tjueåttetusen - kroner i saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten til FOS' konkursbo v/advokat G.Kuvås.