LF-1994-485

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-12-20
Publisert:	LF-1994-00485
Stikkord:	Omsorgsovertakelse, Barneverntjenesteloven 17
Sammendrag:
Saksgang:	Stjør- og verdal herredsrett nr. 93-719 A - Frostating lagmannsrett LF-1994-00485 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat John Berg, 7001 Trondheim). Motpart: Verdal kommune v/ordføreren, 7650 Verdal (Prosessfullmektig: Advokat Ola Oldren, 7001 Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Aage Rundberget, formann, lagdommer Randi Grøndalen, 2 meddommere - Mindretall: Ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Jens Christophersen, 2 meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-21, Tvistemålsloven (1915) §482, §483, Tvistemålsloven (1915), Barnevernloven (1953) §16, §19, §48, Rettshjelpsloven (1980) §19, Barneloven (1981) §44, LOV-1991-12-13-§9-10, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, LOV-1992-07-17-§4-21, LOV-1992-07-17-§7-1, §10-2, §4-1, §6-3, §7-1

Saken gjelder prøving av fylkesnemndsvedtak om ikke å oppheve vedtak om omsorgsovertakelse, jf lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 §4-21.

Verdal klientutvalg fattet den 6. juli 1992 vedtak med slik slutning:

"Verdal klientutvalg vedtar å overta omsorg for:

B, f. xx.xx.1983

C, f. xx.xx.1985 og

D, f. xx.xx.1990.

B og C plasseres midlertidig på barnevernsinstitusjon og D hos E og F i X, for senere å plasseres i fosterheim."

Vedtaket ble gjort i medhold av barnevernloven av 17. juli 1953 §19, jf §16 bokstav a.

Barnas mor, A, som på tidspunktet for omsorgsovertakelsen hadde den daglige omsorg for barna, begjærte den 23. februar 1993 klientutvalgets vedtak omgjort og omsorgen for de tre barna tilbakeført seg. Begjæringen ble fremmet for fylkesnemnda for sosiale saker i Nord- og Sør-Trøndelag, jf barnevernloven av 17. juli 1992, §4-21, som da var trådt i kraft og som kommer til anvendelse i nærværende sak, jf forskrift med overgangsbestemmelser gitt i medhold av lovens §10-2.

Fylkesnemnda fattet den 3. september 1993 vedtak med slik slutning:

"1. Begjæringen fra A om opphevelse av vedtaket i Verdal klientutvalg av 06. juli 92, sak B 50/92 tas ikke til følge.

2. Samvær mellom A og B, C og D finner sted hver 4. helg, fra fredag kveld til søndag ettermiddag i As hjem. I tillegg skal mor ha adgang til samvær med barna i forsterhjemmet en dag eller ettermiddag i måneden.

3. B, C og D gis rett til samvær med G en dag eller ettermiddag i måneden."

Ved stevning av 13. september 1993 ble fylkesnemndas vedtak av A bragt inn for Stjør- og Verdal herredsrett til prøving i henhold til lov om sosiale tjenester av 13. desember 1991 §9-10, jf barnevernloven §7-1 bokstav i.

Stjør- og Verdal herredsrett avsa den 11. august 1994 dom med slik domsslutning:

"Verdal kommune frifinnes."

A har den 4. september 1994 anket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett. Verdal kommune har tatt til motmæle ved anketilsvar 19. september 1994.

Ankeforhandlingen fant sted i Trondheim 29. og 30. november 1994. Åtte vitner, hvorav to sakkyndige vitner, ble hørt. Videre ble det gitt forklaringer fra de to rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Bente Iren Jansen og psykiater Andreas E. Hamnes. A ga forklaring som part. For Verdal kommune møtte, ved siden av prosessfullmektigen, barnevernkonsulent Berit Rotmo. Det vises for øvrig til rettsboken.

Etter at partene den 30. november 1993 inngikk utenrettslig avtale om samværsordningen mellom A og B, C og D, har A nedlagt slik, endret, påstand:

"1. Vedtak om offentlig omsorgsplassering for barna C, B og D oppheves.

2. Motparten dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige."

Verdal kommune har nedlagt slik påstand:

"Stjør- og Verdal herredsretts dom i sak 719/93 A stadfestes."

Forhistorie og bakgrunn.

A er født xx.xx.1959 i Y. Hun har en eldre og en yngre bror. Foreldrene driver fiske og småbruk. Etter gjennomført 9-årig skole, hadde A noen småjobber, før hun som 17-åring ble forlovet med H og flyttet til Trondheim. I Trondheim bodde hun sammen med forloveden fra 1976 til 1979, da forholdet gikk i oppløsning. A arbeidet det meste av tiden i Trondheim i en fiskeforedlingsbedrift.

I 1979 traff hun G, som er født i 1937, og flyttet til Z, hvor de etter hvert innledet et samboerskap som varte til høsten 1990.

A og G fikk sammen barna B, født 1983, C, født 1985 og D, født 1990. Foreldreparet giftet seg ikke og A hadde alene foreldreansvaret for de tre barna.

Før A ble med barn, gjennomførte hun videregående utdanning i form av ett års kurs i handel- og kontorfag og to år med helse- og sosialfag.

Etter at hun ble mor var hun hjemmeværende med hovedansvaret for barna. G drev ved siden av sin gjerning som adjunkt en homøopatvirksomhet. Han deltok ikke i hus- og barnestell.

Høsten 1990 kom det til brudd mellom A og G. A kjøpte seg bolig på Æ i Z og flyttet dit sammen med barna i desember 1990.

Tilværelsen på Æ utviklet seg problematisk for A og barna. Hun hadde ikke slekt, venner eller sosialt nettverk for øvrig som kunne bistå i hverdagen. Barnas far, G, opprettholdt kontakten, men han kom fortrinnsvis på besøk på kveldstid, etter at barna hadde gått til sengs. G hadde helgesamvær med barna i sitt hjem hver 4. eller 5. helg.

Nærmiljøet på Æ var i følge A sosialt belastet, med fyll, festing og småkriminalitet. Familien ble utsatt for innbruddstyverier i sin nye bolig. I sin situasjon som hjemmeværende, enslig mor ble A oppsøkt av mennesker som ønsket hennes selskap, også på dagtid. Hun viklet seg inn i en uheldig livsførsel med tiltakende forsømmelse av omsorgen i forhold til barna. I retten har A forklart at "det gikk litt vilt for seg". Bl.a. ble A ofte hjemsøkt av en mentalt noe tilbakestående mann som kunne sitte på kjøkkenet på dagtid og drikke brennevin og som barna opplevde som skremmende.

Fra ulike kilder, herav noen anonyme, kom det inn meldinger til Z sosialkontor. Disse meldinger tydet på at A ikke mestret situasjonen for seg og barna på Æ, og at barna var utsatt for omsorgssvikt i hjemmet. Svikten kom til syne i form av mangler ved klær, leker og utstyr til barna, dårlig matstell, uregelmessig døgnrytme og generelt sviktende tilsyn og oppfølging.

Sosialkontoret tok høsten 1991 kontakt med A med sikte på å komme inn med hjelpetiltak. Oppmerksomheten var særlig rettet mot de to minste barna, C og D som begge viste bekymringsvekkende utviklingstrekk. C var urolig, grensende til hyperaktiv, mens D viste en forsinket psyko-motorisk utvikling. Tiltak i forhold til C og D, som var blitt satt inn etter initiativ fra PP-tjenesten i Z kommune i form av barnehageplass for C og lekotektimer for D, ga hurtig positiv effekt. PP-tjenesten trakk seg fra videre arbeid med C og D høsten 1991, da utviklingen syntes tilfredsstillende.

Omsorgssvikten, som hadde klar sammenheng med As livsførsel, vedvarte til tross for ulike hjelpetiltak som ble satt inn mot familien. En egen tiltaksplan, som A på de fleste punkter aksepterte, viste seg ikke tilstrekkelig.

A så det som avgjørende for en bedring av situasjonen, at hun sammen med barna kunne fraflytte miljøet på Æ. Dette hadde hun ikke økonomiske muligheter til, og kommunen fant heller ikke å kunne prioritere et slikt tiltak ettersom A bodde i selveiet bolig, til forskjell fra de mange boligsøkende i kommunen.

Til tross for sosialkontorets intervenering og hjelpetilbud fant sosialkontoret at A ikke mestret omsorgsoppgaven i forhold til barna, og fremmet forslag om omsorgsovertakelse. I premissene for klientutvalgets vedtak om omsorgsovertakelse av 6. juli 1992 heter det:

"Med de forhold barna lever under får de ikke det regelmessige faste stell og den omsorg som er nødvendig så som fast sovetid, mattid og nødvendig vask. Selv om moren er til stede får ikke barna den nærhet og trygghet som er nødvendig.

Det er ikke kommet frem opplysninger som gjør at nemnda kan fastslå at A misbruker rusmidler.

Det er heller ikke nødvendig for klientutvalget å ta standpunkt til hva som er årsaken til situasjonen i heimen til B, C og D for å kunne fastslå at barnas helse allerede er utsatt for skade og vil ved fortsatt opphold sammen med mora bli utsatt for ytterligere skade.

Klientutvalget har vurdert å sette inn tilsyn, husmorvikar og hjelp for mora, men har fått et forholdsvis klart inntrykk av at mora ikke innser feil i eget hjem og er i mot innblanding på barnevernmyndighetenes premisser. Slike forebyggende tiltak anses derfor ikke å føre frem."

D var allerede ved vedtak 19. juni 1992 plassert i såkalt beredsskapshjem hos E og F i X. B og C ble, etter et midlertidig opphold ved barneverninstitusjon i Namsos, i august 1992 plassert i forsterhjem hos familien I i Ø, hvor de fortsatt bor. I februar 1993 ble D gjenforenet med sine to søsken hos familien I.

Vinteren 1991-1992 ble A kjent med sin nåværende samboer, J mens han hadde arbeidsoppdrag ved Å. J var blitt skilt i 1991 og har en sønn på 14 og en på 25 år. Forholdet mellom J og A utviklet seg positivt våren 1992 og J tilbragte etter hvert helger hos A og barna på Æ. A har forklart at Js nærvær i boligen på Æ virket beroligende og stabiliserende på henne og barna, også derved at andre personer som ønsket As selskap da holdt seg unna.

Umiddelbart etter omsorgsovertakelsen flyttet A inn hos J, som da hadde et rekkehus i W i Trondheim. Boligen på Æ fikk hun etter noen tid solgt, med økonomisk tap.

A og J fikk november 1993 datteren K, for hvem de har avtalt felles foreldreansvar.

Våren 1994 flyttet A og J til sin nåværende bolig på V. Det dreier seg om en større enebolig som skal være anskaffet bl.a. for tilfelle av at A får tilbakeført omsorgen for sine tre eldste barn.

J, som er 51 år, arbeider som rørleggersveiser hos U AS i Trondheim. Han har, med et kort avbrudd, vært ansatt hos samme arbeidsgiver siden han begynte som læregutt 17 år gammel. Arbeidet medfører noe reising, basert på frivillighet. J er for tiden sykemeldt på grunn av nakke/hodeplager som følge av to tidligere arbeidsuhell.

J er friluftsinteressert, særlig i sportsfiske. Han tar aktivt del i husstell, matlaging og pleie og stell av datteren K.

A (og J) har, i henhold til fylkesnemndas vedtak, samvær med B, C og D en helg hver måned. Samværene finner sted i As hjem i V, ofte også med Js 14-årige sønn til stede. Samværene foregår uten noen form for tilsyn fra barneverntjenesten. Samværene, herunder henting og bringing, er opplyst å gå greit. J har forklart at det er et åpent og tillitsfullt forhold mellom han og As barn, dog slik at B er noe reservert, noe som kan ha naturlig sammenheng med hennes alder og utvikling.

As begjæring om omgjøring av klientutvalgets vedtak om omsorgsovertakelse ble, som nevnt innledningsvis, behandlet av fylkesnemnda den 3. september 1993. Fra fylkesnemndas bemerkninger gjengis:

"Vedtaket om omsorgsovertakelsen ble truffet fordi Verdal kommune v/klientutvalget fant at det forelå omsorgssvikt i forhold til de tre barna.

Klientutvalget har uttrykkelig sagt at de ikke tok stilling til hva som var årsaken til omsorgssvikten.

De uttalte bl.a. at det ikke var kommet frem opplysninger som gjorde at utvalget kunne fastslå at det forelå misbruk av rusmidler. Fylkesnemnda er således ikke enig med A når hun hevder at Verdal klientutvalgs vedtak av 06. juli 92 var bygget på feil faktum, et påstått misbruk av rusmidler.

Heller ikke fylkesnemnda har grunnlag for å kunne fastslå at A misbruker rusmidler.

Nemnda må imidlertid legge til grunn at Verdal klientutvalg fant at det forelå omsorgssvikt, og at de på det grunnlag traff et gyldig vedtak om omsorgsovertakelse. Nemnda må således vurdere om vilkårene for tilbakeføring etter lov om barnevern §4-21 er til stede.

For fylkesnemnda synes det som om As situasjon er langt bedre i dag enn våren og sommeren 1992. Boforholdene er bedret og hun har innledet et nytt samboerforhold. Samboeren er i fast arbeid og synes å ha en god og stabil økonomi. Disse forhold gir henne forutsetninger for nå å kunne ta (bedre) hånd om barna enn 1. halvår 1992. Det er fra kommunens side ikke fremlagt noen vurdering av As egenskaper som omsorgsperson i dag.

På bakgrunn av de noe mangelfulle opplysninger om A som er fremlagt for nemnda er det tilsynelatende få motforestillinger vedrørende spørsmålet om tilbakeføring av barna på sikt. Også Verdal kommune, slik fylkesnemnda forstår det, har gitt uttrykk for at det arbeides med å vurdere en tilbakeføring på sikt. Partene er imidlertid uenig i spørsmålet om tiden er inne for en tilbakeføring nå.

Fylkesnemnda ser klart at barna etter hvert som tiden går vil kunne få fastere tilknytning til fosterhjemmet noe som kan bidra til en vanskeliggjøring av tilbakeføringen til mor. På den annen side fremstår det som uheldig å tilbakeføre barna umiddelbart uten nærmere forberedelser. Som A selv peker på er hennes situasjon nå endret, hun har flyttet og fått ny samboer. Dette medfører at barna vil oppleve en ny situasjon dersom de skal flytte tilbake.

De skal fortrinnsvis ikke flytte tilbake til tidligere velkjente forhold.

Nemnda vil også peke på A og J er inne i en periode som er noe preget av forandringer. De venter barn om relativt kort tid samtidig som de planlegger å flytte. Dette er forhold som vil virke inn på barnas omsorgssituasjon og bør etter nemndas mening være tilbakelagt før en eventuell flytting av barna. Fylkesnemnda vurderer at en tilbakeføring av de tre barna på samme tid som flytting og barnefødsel finner sted, vil kunne bli en urimelig stor belastning for A.

Fylkesnemnda vil også peke på at samboerforholdet ennå har vært relativt kortvarig, og at det ansees gunstig om dette blir noe mer stabilisert før barna etablere seg pånytt sammen med mor og hennes venn.

Fylkesnemnda har derfor kommet til at en eventuell tilbakeføring av barna til A ikke bør skje på det nåværende tidspunkt. Verdal kommune har uttalt at de vurderer om de skal fremme en sak om tilbakeføring i løpet av våren 1994. Nemnda slutter seg til dette. Fylkesnemnda vil anbefale at kommunen i løpet av denne tiden fremskaffer en nærmere vurdering av mor som omsorgsperson, barnas behov og et tilbud om bistand for bearbeidelse av barnas usikkerhet i forhold til mors situasjon. Dette er også tid som trengs for at mors situasjon stabiliseres, at eventuelle flytteplaner kan realiseres og at barna kan forberedes på en eventuell flytting."

Etter som fylkesnemndas vedtak av 3. september 1993 allerede ved stevning 13. september 1993 ble bragt inn for domstolene, har Verdal kommune v/barneverntjenesten ikke foretatt noen fortløpende vurdering av utviklingen med hensyn til As omsorgsevne og betingelsene for øvrig for en tilbakeføring av barna. Barneverntjenesten har vanlig kontakt med fosterhjemmet. Herredsrettens dom, som i det vesentlige bygger på tilrådingen fra de rettsoppnevnte sakkyndige, samt at barnas tilhørighet i fosterhjemmet og tilhørende miljø festnes etter hvert som tiden går, har gjort at kommunen fastholder fylkesnemndas vedtak.

A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Det innrømmes at A hadde problemer og var hjelpetrengende da hun bodde alene med de tre barna på Æ etter samlivsbruddet med G. De rykter og anonyme meldinger som kom sosialkontoret for øre, var likevel betydelig overdrevne. As problemsituasjon var skapt dels som en følge av samlivet og samlivsbruddet med G, dels ved at hun på Æ ble bosatt i et sosialt belastet bomiljø med fyll, festing og småkriminalitet. Hun fikk dertil økonomiske problemer og fikk ikke den hjelpen hun selv ønsket fra sosialkontoret, særlig hjelp til å kunne fraflytte Æ til et mindre belastet bomiljø.

De problemer barna - særlig de to yngste - hadde, kunne blitt avhjulpet med frivillige tiltak, jf at PP-tjenestens tiltak overfor C og D førte til rask positiv utvikling for dem. På tidspunktet for omsorgsovertakelsen var helsetilstanden for alle tre barna fullt tilfredsstillende. Spesielle pedagogiske eller andre hjelpetiltak var ikke lenger nødvendig for barna.

Sosial- og barneverntjenesten overdrev As problemer. Hjelpetjenesten tok sitt utgangspunkt i at hun misbrukte alkohol. Påstanden om alkoholmisbruk ble avkreftet i klientutvalget, og verken klientutvalget eller fylkesnemnda har basert sine vedtak på omsorgssvikt grunnet rusmiddelmisbruk.

Det forelå heller ikke for øvrig grunnlag for omsorgsovertakelse.

De problemer A måtte ha hatt på tidspunktet for omsorgsovertakelsen er ikke lenger til stede. Ved spørsmålet om tilbakeføring er det situasjonen i dag som er avgjørende.

A lever i et velfungerende samboerforhold med J. De har et stabilt og godt samliv i et godt bomiljø i V. Deres felles datter K er sunn og frisk og får kjærlighet, pleie og omsorg fra både mor og far. A og J fører et stille og rolig familieliv. Alkohol nytes sjelden i hjemmet. Samværene med B, C og D fungerer fint og er til gjensidig glede for alle. Også Js 14-årige sønn, som ikke bor sammen med faren, har glede av samvær med As barn.

As livssituasjon er, objektivt sett, endret vesentlig fra tidspunktet for omsorgsovertakelsen. Selv har hun lagt bak seg de problemene som var årsak til omsorgsovertakelsen. Nå lever hun i et harmonisk samboerskap med J, som er en barnekjær ressursperson. Dersom hjelp fra det offentlige likevel en gang skulle bli nødvendig, har V kommune et godt utbygget hjelpeapparat. Stedet har for øvrig en rekke aktivitetstilbud til barn og ungdom i alle aldersgrupper.

Allerede fylkesnemnda, som behandlet saken i september 1993, konstaterte at As situasjon var endret vesentlig til det bedre. Fylkesnemnda så derfor omsorgsovertakelsen som et midlertidig tiltak. Også Verdal kommune uttalte i følge fylkesnemndas premisser at man vurderte å fremme sak om tilbakeføring i løpet av våren 1994.

As situasjon har stabilisert seg ytterligere siden fylkesnemnda behandlet saken. Det er ikke nå grunnlag for å trekke i tvil hennes omsorgsevne i forhold til B, C og D.

Herredsrettens avgjørelse er sterkt preget av de rettsoppnevnte sakkyndiges vurderinger og konklusjon, selv om også herredsretten har sett den positive utviklingen A har gjennomgått.

Andre fagfolk har kommet til andre konklusjoner enn de rettsoppnevnte sakkyndige. De sakkyndige vitnene, psykolog Trond Haug og psykolog Idar Skogmo, som har vurdert As personlighet respektive omsorgsevne, er kommet til helt andre konklusjoner enn de rettsoppnevnte sakkyndige. Trond Haug har ikke funnet at A har avvikende personlighetstrekk ut over det gjennomsnittlige. Idar Skogmo har funnet As omsorgsevne å være normalt god, i forhold til K, endog bedre enn det som er vanlig.

De rettsoppnevnte sakkyndige har til dels bygget sine konklusjoner på hendelser langt tilbake i tid, dels har de lagt for stor vekt på andre kilder enn A selv. Det er trukket alt for vidtrekkende konklusjoner når det hevdes at A tyr til fortrengning eller "benektning" av ubehagelige realiteter når hun blir satt under press. Den kliniske situasjonen de sakkyndige skapte under samtalene med A var for henne ubehagelig og stressende og kan derved ha forsterket den oppfatningen de sakkyndige hadde dannet seg.

Psykolog Trond Haug undersøkte A sporadisk over en 4-måneders periode forut for fylkesnemndas behandling. Bortsett fra en situasjonsbestemt depresjon fant han ikke personlighetsmessige avvik av betydning hos A. Psykolog Idar Skogmo er den som har de mest oppdaterte inntrykk av A, jf at hans siste samtaler med mor og barn fant sted ultimo august 1994.

Det er riktig at barnas egen mening skal tillegges vekt. Særlig gjelder dette B som nå er 11 1/2 år. At B har uttalt seg negativt til tanken om å flytte tilbake til moren, må ses i sammenheng med opplevelser hun kan ha hatt i tiden på Æ og at hun kan ha knyttet naturlige bånd til venner og fosterhjem i Ø. Hun har imidlertid også uttalt seg i annen retning, noe som viser hvilken lojalitetskonflikt hun må føle.

De andre barna har ikke ytret betenkeligheter mot å flytte til mor og J. Tvert imot har C uttalt seg i retning av at hans hjem er hos mor.

Enhver flytting av barn medfører større eller mindre problemer. Utgangspunktet er likevel at barn skal vokse opp sammen med sine biologiske foreldre. Vurderingstemaet etter barnevernloven §4-21 er hvorvidt barnet ved tilbakeføring kan få alvorlige problemer på lang sikt. Det er ikke grunnlag for å anta at så vil bli tilfelle ved en tilbakeføring av B, C og D.

Nyere rettspraksis, med relevans for den nye barnevernloven §4-21, viser at Høyesterett har tillatt tilbakeføring i flere tilfeller, også mot de sakkyndiges tilråding. Det er vist til Rt-1991-668, Rt-1992-1303, Rt-1984-289.

A har nedlagt påstand som tidligere referert.

Verdal kommune har i det vesentlige gjort gjeldende:

Klientutvalgets vedtak om omsorgsovertakelse i 1992 var korrekt og saklig begrunnet, slik også fylkesnemnda og herredsretten har lagt til grunn. A var ikke egnet som omsorgsperson for B, C og D på tidspunktet for omsorgsovertakelse, og hun er det heller ikke i dag. Riktignok har hun fått en, objektivt sett, orden på sitt liv rent praktisk. Hennes grunnleggende personlighetsmessige mangler er, i følge de rettsoppnevnte sakkyndige, av slik permanent karakter at det å ha omsorgen for fire barn vil representere en for stor belastning og risiko i forhold til B, C og D.

B er snart 12 år og er i opposisjon til sin mor. C må sies å ha spesielle behov, selv om hans tidligere problemer er blitt redusert under oppholdet i fosterhjemmet. D opplever fosterforeldrene som sine foreldre.

Barnas egen mening skal vektlegges, jf barnevernloven §6-3.

Vurderingstemaet ved tilbakeføring er annerledes enn ved spørsmålet om omsorgsovertakelse. Selv om As omsorgsevne skulle være bedret, hvilket kommunen bestrider, vil hensynet til barna innebære at tilbakeføring må nektes, jf barnevernloven §4-21 annet ledd, jf §4-1 - hensynet til barnets beste.

Det er en reell fare for at barna på ny kan oppleve mangel på grensesetting og struktur i tilfelle gjenforening med A. En slik risiko kan ikke barn utsettes for.

Barna har det trygt og godt i fosterhjemmet. At samværene med A og hennes nye familie fungerer greit er positivt, men intet argument for tilbakeføring.

De rettsoppnevnte sakkyndige har kommet til sin konklusjon etter en meget grundig og faglig uangripelig vurdering. Risikoen for at As omsorgsevne vil svikte i forhold til B, C og D under øket stress og påkjenning, er klart til stede. A kan muligens mestre omsorgsoppgaven i forhold til sitt nye barn K. Fire barn vil klart bli for mye.

De sakkyndige vitnene Haug og Skogmo kan ikke tillegges særlig vekt ved vurderingen av As omsorgsevne i forhold til B, C og D. Haug vurderte ikke As omsorgsevne, men foretok en generell personlighetsutredning. Skogmo foretok relativt kortvarige observasjoner og må nødvendigvis ha hatt et relativt spinkelt faktisk grunnlag for sin vurdering og konklusjon. Dette i motsetning til de rettsoppnevnte sakkyndige, som ved hjelp av sykejournaler og et betydelig empirisk grunnlag har belyst As bakgrunn, utvikling og forutsetninger som omsorgsperson på en overbevisende måte. Domstolene kan ikke uten videre sette deres vurdering til side.

I Ot.prp.nr.44 (1991-92) 54 er det understreket at hensynet til barnets beste må være utgangspunktet ved vurderingen av virkningene ved en tilbakeføring. Dette er kommet klart til uttrykk i lovens §4-21 annet ledd. Barnets tilknytning til fosterhjemmet og sitt tilvante miljø er en vesentlig faktor ved vurderingen av hva som er barnets beste. Høyesterett har i flere dommer etter den tidligere barnevernloven §48 tredje ledd nektet tilbakeføring dersom dette ble ansett å kunne medføre skadevirkninger for barnet. Det vises til Rt-1984-77, hvor det for øvrig ble presisert at de biologiske foreldres interesser klart må vike for barnets beste. Der hvor det er en reell fare for skadevirkning av betydning på lengre sikt ved tilbakeføring skal dette nektes, jf Rt-1987-805. At de biologiske foreldre har kommet ut av den situasjonen som utløste omsorgsovertakelse og for så vidt har reetablert omsorgsevne er ikke alene avgjørende, jf Rt-1989-520, jf også Rt-1992-242.

Spørsmålet vil alltid bero på en konkret vurdering hvor barnets personlighet vil være av stor betydning. Et veltilpasset og psykisk sterkt barn må forventes å tåle et miljøskifte bedre enn et psykisk mindre sterkt barn som kanskje har opplevd en rekke endringer i omsorgsituasjonen tidligere.

Kommunen har påstått herredsrettens dom stadfestet.

Lagmannsretten bemerker:

Lov om barneverntjenester (barnevernloven) av 17. juli 1992, §4-21 første ledd lyder:

"Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal barnets fosterforeldre gis rett til å uttale seg."

Fylkesnemndas vedtak om å oppheve - eventuelt ikke oppheve - et vedtak om omsorgsovertakelse etter denne bestemmelse kan i medhold av samme lovs §7-1 bokstav i, som henviser til sosialtjenesteloven av 13. desember 1991 §9-10, prøves av domstolene, jf tvistemålsloven kapittel 33.

Etter tvistemålsloven §482 skal retten, innenfor rammen av vedkommende lov, prøve alle sider av saken, dog begrenset til vedtak som har "karakter av tvangsinngrep", jf kjennelse avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg 2. september 1994, l nr 447 K/1994.

Lagmannsretten anser det klart at vedtak om å nekte opphevelse av et tidligere vedtak om omsorgsovertakelse kan prøves av retten. Det vises for så vidt til en rikholdig rettspraksis omkring tilbakeføring etter den tidligere barnevernloven av 1953, §48 annet ledd, som i 1. punktum hadde følgende ordlyd:

"Omsorgen skal oppheves før barnet har fylt 21 år når det ikke lenger er tilstrekkelig grunn for åtgjerdene."

Til tross for en betydelig ulik ordlyd i forhold til den nye barnevernloven §4-21 første ledd, er de to bestemmelsene ment å dekke samme innhold, jf Rt-1992-1303, særlig Rt-1992-1306. Rettspraksis i tilknytning til tidligere barnevernlov §48 annet ledd er derfor av stor interesse for forståelsen av den nye lovens §4-21.

I forarbeidene til barnevernloven av 17. juli 1992 §4-21 uttaler Barne- og familiedepartementet (Ot.prp.nr.44 (1991-92) 55):

"Barne- og familiedepartementet mener det bør være et grunnvilkår for oppheving av vedtak om ansvarsovertakelse at foreldrene må kunne gi barnet forsvarlig omsorg, og at tilbakeføring til foreldrene, etter en samlet vurdering, ikke vil føre til alvorlige problemer for barnet. Etter departementets mening vil enhver flytting medføre problemer for et barn. Ved vurderingen av om barnet skal tilbakeføres til sine biologiske foreldre, må det ses hen til at tilknytningen til biologiske foreldre i seg selv kan være en ressurs for barnet. Problemer av mindre alvorlig, eller forbigående karakter, bør derfor ikke være utslagsgivende dersom foreldrene ellers kan gi barnet en varig forsvarlig omsorgssituasjon."

Etter loven er det to hovedvilkår som må foreligge for at et vedtak om omsorgsovertakelse skal kunne oppheves. For det første må det kunne legges til grunn at at de biologiske foreldre "kan gi barnet forsvarlig omsorg." For det annet må ikke barnet ha "fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet."

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Grøndalen, meddommerne Galaaen og Sandven Rødland og rettens formann bemerker:

Verdal kommune har gjort gjeldende at As manglende evne til å dra omsorg for B, C og D, som nødvendiggjorde offentlig omsorgsovertakelse, ikke er grunnleggende endret, slik at hovedbetingelsen for tilbakeføring ikke er oppfylt. A hevder på sin side at det ikke var grunnlag for omsorgsovertakelse i 1992 som kunne henføres til manglende omsorgsevne, men om så var, er dette grunnlaget nå bortfalt. Hennes nye livssituasjon med ny samboer, felles barn og nytt bomiljø i V er ikke bare en ytre manifestasjon på at A sammen med sin samboer har alminnelig gode forutsetninger for å dra omsorgen for barn. Det viser også at hun har bearbeidet og lagt bak seg de psykiske belastningene og øvrige forhold som gjorde at hun ikke godt nok mestret omsorgsoppgaven mens hun og barna bodde på Æ i Z.

Flertallet er kommet til at A i dag vil være i stand til å gi alle sine barn forsvarlig omsorg. Når det gjelder de ytre, praktiske og materielle betingelser, synes dette åpenbart. Bomiljøet, sentralt i V, eneboligen på 160-170 m2 og en harmonisk og stabil samboer i fast stilling med interesse og omsorg for hus og barn, samt et felles barn, K, som formentlig vil bidra til å holde foreldrene samlet, er langt på vei et ideelt utgangspunkt for en tilbakeføring. At forholdene, i det ytre sett, ligger vel til rette, er heller ikke bestridt av kommunen.

Når det gjelder As mer subjektive forutsetninger for å være omsorgsperson for sine barn, finner flertallet, i motsetning til herredsretten og de rettsoppnevnte sakkyndige, at også disse nå er til stede.

A framstår i dag som en alminnelig veltilpasset kvinne og mor på 35 år. Hun har det godt med sin nye samboer og deres felles barn, og har et sterkt ønske om å få tilbake omsorgen for sine tre øvrige barn. Hun har i retten ikke lagt skjul på at hun ikke fullt ut mestret situasjonen på Æ, og har for så vidt innrømmet at hun da var hjelpetrengende.

A bærer i noen grad preg av å ha gjennomlevet store, personlige belastninger. På den annen side virker hun nå rolig og trygg, med vilje til å kjempe for "sin sak". At hun i denne situasjon opplever moralsk og praktisk støtte fra sin samboer J står klart for flertallet.

Helsestasjonen i V kommune, som har kontrollert K tre ganger, en gang sammen med mor og to ganger med både mor og far, uttaler at "K er en blid og fornøyd jente" og at "K utvikler seg tilfredsstillende i forhold til motorikken og helse." "Vi ved V helsestasjon har ikke observert noe som gir grunn til bekymring," heter det i helsesøsters uttalelse av 31. oktober 94.

Inntrykket av en god omsorgsevne hos A er kommet klart til uttrykk i vitneforklaringen fra psykolog Idar Skogmo, som har observert A ved flere hjemmebesøk og en utflukt med mor og barna til stede. Skogmo har nedfelt sine observasjoner i en rapport som er lagt fram for retten. Skogmo, som i det daglige arbeider med barnevernssaker, har vurdert As omsorgsevne som meget god. Det er i den forbindelse lagt vekt på følgende:

"- ingen høy grad av psykisk egenproblematikk foreligger.

- ingen høy grad av umodne trekk, dvs primær umodenhet kan registreres.

- evnen til å planlegge/gjennomføre rutinesituasjoner er god.

- evnen til oppfølging av avtaler er god.

- ingen problemer rundt økonomi og styring av denne pr. i dag.

- ingen registrerbar rusmiddelproblematikk etter omsorgsovertakelsen.

- ingen tegn på at det sosiale nettverket er påfallende mangelfullt."

Skogmo har vurdert B, C og D å være uten særlige omsorgsbehov, ingen er spesielt sårbare.

Psykolog Trond Haug, som har hatt kontakt med A i perioden september 1992 til mars 1993 med sikte på en såkalt "personlighetsutredning" utført bl.a. ved kjente testmetoder, har konkludert med at A ikke viser tegn på adferdsmessige, funksjonelle eller tankemessige forstyrrelser som kan karakteriseres som patologiske.

De rettsoppnevnte sakkyndige, spesialist i klinisk psykologi Bente Iren Jansen og spesialist i psykiatri Andreas Hamnes, har hatt tilgang til psykolog Trond Haugs rapport og har i sitt arbeid gjentatt to av de testene som Trond Haug gjennomførte på A. De sakkyndige har foretatt observasjoner av barna sammen med fosterforeldrene og av barna sammen med A og J. De har videre gjennomført samtaler med fosterforeldrene, A, J og B og C. Videre har de innhentet komparentopplysninger vedrørende A, B, C og D. Endelig har de gjennomført tester av A. I tillegg har de latt A gjennomføre en såkalt blindtest hos spesialist i klinisk psykologi, Ottar Hummelsund.

De sakkyndige har i lagmannsretten redegjort for og holdt fast ved konklusjonen i sin rapport slik den forelå for herredsretten. Konklusjonen er som følger:

"I. En opphevelse av den offentlige omsorgen for B vil være til vesentlig fare for hennes emosjonelle utvikling.

II. En opphevelse av den offentlige omsorgen for C vil være til vesentlig fare for hans emosjonelle utvikling.

III. En opphevelse av den offentlige omsorgen for D vil være til vesentlig fare for hennes emosjonelle utvikling."

Premissene for de sakkyndiges konklusjon er i noen grad knyttet til spesifikke forhold ved de tre barna, men hovedbegrunnelsen er en hypotese om varig sviktende omsorgsevne hos A i forhold til barna.

Lagmannsretten vil komme tilbake til barnas forhold.

De sakkyndiges mandat har vært å:

"- Utrede As omsorgsevne.

- Vurdere hvorvidt det er grunnlag for tilbakeføring av omsorgen for de tre nevnte barn, herunder om det alle forhold tatt i betraktning, vil være til barnas beste at de flyttes ut av det fosterhjem de nå har vært etablert noen tid og tilbake til mor."

Etter initiativ fra As prosessfullmektig er også J undergitt vurdering - men ikke testing - av de sakkyndige.

I rapportens avsnitt "Inntrykk under samtaler" uttaler de sakkyndige:

"Under samtaler har hun fremstått våken, klar og orientert for nåværende livssituasjon. Det har ikke vært kliniske tegn til ruspåvirkning under den kontakt de sakkyndige har hatt med henne. Den formelle kontakt er klart påvirket av en tildekkende tendens hos henne.

Ved en rekke temaer viser hun opp motstand på å nærme seg det emosjonelle innhold temaet måtte representere.

Hun gir et lite nyansert og åpenbart idyllisert bilde av sine emosjonelle opplevelser knyttet til de nærmeste omsorgspersoner."

Videre

"Hun gir uttrykk for at selvtilliten er dårlig. Den tristhet hun formidler å ha kontakt med, vurderes imidlertid ikke å ha preg av selvnegativ opplevelse.

Det fås ikke frem tendens til selvnegativ tenkning.

Hun frembyr derimot en lett aktiverbar projektiv beredskap hvor hennes opplevelse er at enkelte mennesker er uvennlige og "ute etter å skade henne".

Tristheten vurderes å være sekundær i forhold til dette."

Videre

"Hennes subjektive opplevelser er at G har "brutt ned" hennes selvtillit. Hun forklarer at hun over mange år lot seg "kue" av ham, og at han styrte livet hennes. På tross av at hun opplevde dette ubehagelig, synes hun ikke å ha vært i stand til å grensesette ham og hevde sine egne behov. Hun synes å bruke betydelig energi i forsøk på å innfri hva hun opplever er ytre forventninger til seg selv. Hennes egen positive selvhevdelse synes å lide under dette, ved at positive agressive impulser hemmes og heller gir seg et passivt agressivt uttrykk. Det er holdepunkter for at hun i kontaktforhold er i behov av uforbeholden positive bekreftelse, og at hun ved følsomhet for avvisning holder avstand i kontaktforholdet. Hun forklarer at hun over flere år slet så godt hun kunne, uten å oppleve at det hun gjorde var bra nok i forholdet til G.

Det er ikke fremkommet kliniske tegn på alvorlig affektiv lidelse. Det er ingen holdepunkter for virkelighetsbrist i form av vrangforestillinger eller hallusinose. Det er ikke fremkommet opplysninger tydende på forekomst av suicidale impulser."

I sine vurderinger av A, gruppert under emnene personlighet, kontaktforhold, modenhet, emosjonelle forhold, evne til desentrering, instruksfølging, modellering, attribusjonsstil og faktorer i samspill med barn, underbygger de sakkyndige sin konklusjon om As varig sviktende omsorgsevne i forhold til B, C og D.

Under pkt 5.1 "Personlighet" uttaler de sakkyndige bl.a:

"A framstår som en kvinne som i relativt liten grad gir inntrykk av å være preget av situasjonen. Hun er mer å oppfatte som tilbakeholdende og gir ikke inntrykk av å være nervøs eller direkte følelsesmessig berørt under møte med de sakkyndige. A har samarbeidet godt under hele perioden, holdt avtaler og vært imøtekommende."

Under pkt 5.1.1 "Kontaktforhold" uttales videre:

"Det umiddelbare inntrykket en får av A er at dette er en sosialt godt fungerende kvinne.

Det helhetlige inntrykket en sitter igjen med etter en tid er at A er realtivt passiv og avventende i kontakten. De sakkyndige opplever at hun er en person som det ikke er lett å få kontakt med. Hun distanserer seg til de sakkyndiges oppdrag og tilstedeværelse. Hun mener at saken går sin gang, og at hun ikke har så mye å si."

Under pkt 5.1.2 "Modenhet" uttales det:

"A synes lite forberedt til saken og viser liten grad av refleksjon - dette på tross av at denne saken har pågått gjennom lang tid, med tilsvarende muligheter til forberedelser.

Hennes typiske fortrengnings- og benektningsforsvar hva angår negative eller uakseptable sider ved egen person, begrenser mulighetene til modning og læring rent personlighetsmessig. Derimot vil en tendere til å ilegge andre ansvar for eventuelle problemsituasjoner hun selv måtte komme opp i."

Under pkt 5.1.3 "Emosjonelle forhold" uttales:

"A uttrykker klar interesse for barna når hun blir stilt spørsmål om dem. Under observasjonene kommer hennes varme følelser overfor barna mest til uttrykk i forhold til D. Hun tar mye på D, bærer rundt på henne og tar henne opp i fanget. Innimellom stryker A over håret til C eller holder ham rundt skulderen når hun snakker med eller til ham.

Samtidig synes det uklart for de sakkyndige hva som er dybden i dette. A gir ikke uttrykk for skyldfølelse eller følelse av på noen måte å ha bidratt til at barna er kommet opp i denne situasjonen."

Under pkt 5.2 "Evne til desentrering" uttales bl.a:

"Flere forhold tyder på at A i begrenset grad kan sette seg inn i barnas behov og opplevelser av verden.

Hva angår konkrete temaer som å ha på seg varme klær når man skal ut, komme med forslag til hva barna kan gjøre eller leke med osv synes A å ha normalt god oversikt og oppmerksomhet i forhold til disse.

Problemene dukker opp når det stilles krav til mer nyansert forståelse av barnas opplevelsesverden, og hvor A blir bedt om å ta deres posisjon. Dette gjelder spesielt i forhold til C, men også D idet de sakkyndige observerte at hun favoriserte D og heller ikke forholdt seg til henne i forhold til hennes alder og utviklingsnivå."

"Ved situasjoner som stiller krav om mer nyansert forståelse av barnas opplevelsesverden, og hvor A må sette egne behov og egen opplevelse til side, er det tydelig at A lett mister perspektivet."

Under pkt 5.6 "Faktorer i samspill med barn" uttaler de sakkyndige:

"Observasjonene viser at A i rimelig grad greie å følge opp D. De sakkyndige har lite materiale å uttale seg ut i fra når det gjelder B. A klarte i liten grad å følge opp C på en god måte."

De sakkyndige har i sin vurdering av de tre barnas omsorgsbehov på kort og på lang sikt ikke beskrevet spesifikke problemer som knytter seg til barnas evner og utvikling, intellektuelt og følelsesmessig. Imidlertid anser de sakkyndige at de tre barna har hatt opplevelser sammen med A som, ved siden av antatte mangler ved hennes evne til å gå inn i en annerledes og konstruktiv omsorgsrolle i forhold til barna, vil medføre "vesentlig fare for hennes/hans emosjonelle utvikling." Dette selv om en tar hensyn til den støtte og hjelp J ville representere i en slik situasjon.

Lagmannsrettens flertall viser til at de sakkyndiges vurdering av As personlighet og omsorgsevne avviker sterkt fra psykologene Tore Haug og Idar Skogmo. Flertallet har merket seg at de sakkyndige tilsynelatende har lagt liten vekt på As uttalte opplevelser fra samlivet med G, likesom det synes å være lagt lite vekt på de endringer som har skjedd med hensyn til As hverdag og livssituasjon etter at hun er blitt fast etablert i samboerskap med J i V. Denne positive utviklingen, som også bl a gir seg uttrykk i at helgesamværene med barna foregår uten konflikter og oppleves positivt av både mor, barn og samboer, finner flertallet å ville vektlegge noe sterkere enn de sakkyndige synes å ha gjort.

Flertallet viser til at fylkesnemnda har sett for seg en tilbakeføring, men fant tidspunktet sommeren 1993 ugunstig.

"Fylkesnemnda vurderer at en tilbakeføring av de tre barna på samme tid som flytting og barnefødsel finner sted, vil kunne bli en urimelig stor belastning for A. Fylkesnemnda vil også peke på at samboerforholdet ennå har vært relativt kortvarig, og at det anses gunstig om dette blir noe mer stabilisert før barna etablerer seg pånytt sammen med mor og hennes venn."

Flytting og barnefødsel er nå tilbakelagt, og samboerforholdet er stabilisert. Fylkesnemndas reservasjon mot tilbakeføring er for så vidt bortfalt.

Med henvisning til dette er flertallet blitt stående ved at A i dag kan gi barna forsvarlig omsorg, jf barnevernloven §4-21 første ledd 1. punktum.

Flytting av barn skaper ofte både praktiske og følelsesmessige problemer. Av de tre barna, B, C og D er det kun B som har ytret seg negativt til tanken om å flytte sammen med mor og samboer. Bs utsagn må ses på bakgrunn av at det var hun, som den eldste av barna, som opplevde tilværelsen på Æ som mest belastende, dels fordi hun ut fra sin alder husker best av søsknene, dels fordi hun da ble pålagt, eller påla seg selv, et for stort ansvar for sine yngre søsken. B er nå i en alder hvor venner, skolekamerater og nære omgivelser får en naturlig stor del av hennes oppmerksomhet. Å flytte fra dette står rimeligvis for henne som en lite ønsket situasjon.

Flertallet legger til grunn at B er en pike med betydelige ressurser og evne til å tilpasse seg skiftende forhold. Når bortses fra mulige kortsiktige tilpasningsproblemer, kan ikke flertallet se at en flytting til mor og samboer for henne på lengre sikt vil representere alvorlige problemer for hennes fysiske og emosjonelle utvikling.

C skal ha uttalt seg mer positivt til tanken om å flytte til V. At han har vært, og kanskje er, mer vital og oppmerksomhetskrevende enn sine to søsken, ser ikke flertallet å være noe argument mot gjenforening med moren.

At D på grunn av sin alder neppe vet av noe annet hjem enn fosterhjemmet er ikke noe tungt argument mot tilbakeføring. Alle barna har fått "tilknytning til mennesker og miljø" der de er. Flertallet finner ikke at barna etter en samlet vurdering, på lengre sikt vil få alvorlige problemer med å flytte sammen med mor og samboer.

Deling av søskenflokken har ikke av partene vært vurdert som verken ønskelig eller som noen aktuell subsidiær løsning. Flertallet er enig i det.

Flertallet bemerker at det alminnelige hensynet til barnets beste, slik dette er uttrykt i barnevernloven §4-1 og - ved tilbakeføringssaker - i §4-21 første ledd 2. punktum, må veies opp mot det som fortsatt er lovens "normalordning", at barn skal vokse opp med sine biologiske foreldre. Når årsaken til omsorgsovertakelsen etter flertallets mening ikke lenger er til stede og problemene ved tilbakeføring av barna ikke på lengre sikt anses alvorlige, skal omsorgsovertakelsen oppheves. Av den påberopte rettspraksis viser flertallet særlig til Rt-1992-1303. Høyesterett fant, etter en konkret vurdering, ikke å kunne følge de sakkyndiges råd om fortsatt forsterhjemsplassering av en snart 5 år gammel gutt. Moren hadde i den aktuelle sak misbrukt medikamenter på tidspunktet for omsorgsovertakelsen. Hun hadde, på domstidspunktet fremdeles psykiske problemer, men førstvoterende fant at dette ikke i avgjørende grad svekket hennes omsorgsevne.

Det er etter en slik samlet og konkret vurdering av As omsorgsevne og barnas forhold at flertallet ikke finner å kunne følge de sakkyndiges råd i nærværende sak. Anken tas til følge.

Mindretallet, sorenskriver, ekstraordinær lagdommer Jens Christophersen, og 2 meddommere, er kommet til samme konklusjon som herredsretten, og bemerker:

Utgangspunktet for vurderingen av saker av denne art følger av barnevernloven §4-1, det skal "legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet".

Videre har mindretallet, i likhet med herredsrettens enstemmige dom, funnet å måtte legge stor vekt på det standpunkt som de rettsoppnevnte sakkyndige klart har gitt uttrykk for. De hadde som mandat å utrede As omsorgsevne og å vurdere om det er grunnlag for tilbakeføring av omsorgen for de tre barna. For alle tre konkluderer de sakkyndige i fellesskap med at opphevelse av den offentlige omsorgen "vil være til vesentlig fare for hennes (hans) emosjonelle utvikling".

Barna har i barndomshjemmet vært utsatt for slik omsorgssvikt og slike påkjenninger at det er på det rene at barnevernmyndighetene hadde grunnlag for å overta omsorgen for dem. De ble omplassert for mer enn to år siden, og de to eldste har vært i fosterhjemmet siden august 1992, den yngste fra februar 1993. Tidligere opplevelser kan - i forskjellig grad - ha satt preg på dem. Barna har også spesielle behov for omsorg: B er 11 1/2 år, hun nærmer seg pubertetsalderen, og etter det som er opplyst, motsetter hun seg tilbakeføring til moren. C har nettopp fylt 9 år og later til å være en svært aktiv gutt. Den yngste, D, er bare 4 1/2 år og trenger den spesielle omsorg som følger av dette.

Deling av søskenflokken kommer ikke på tale. Barna skal enten fortsatt være i fosterhjemmet, eller samlet føres tilbake til den omsorg som moren kan være i stand til å utøve i samarbeid med sin nåværende samboer. Avgjørelsen er av meget stor betydning for barna og for deres fremtid, og den kan være avgjørende for deres mentale helse.

Slik denne saken er opplyst for lagmannsretten, finner mindretallet at det fremstiller seg som tvilsomt om moren på forsvarlig vis vil være i stand til å dekke de tre barnas omsorgsbehov, i tillegg til K, som bare er ett år gammel. Tilbakeføring av barna innebærer etter mindretallets oppfatning en for stor risiko. Mindretallet viser til barnevernloven §4-21 1. punktum.

Mindretallet viser også til at barna har det godt i fosterhjemmet, og de trives der. Videre viser en til at moren under hovedforhandlingen oppnådde en avtale om betydelig utvidelse av sin samværsrett. Også dette er momenter som taler for å opprettholde den nåværende ordning.

Mindretallet er etter dette kommet til at det vil stemme for stadfestelse av herredsrettens dom, men det legges ikke skjul på at avgjørelsen har vært vanskelig.

Lagmannsretten samlet viser til at etter barnevernloven §4-21 første ledd 3. punktum skal fosterforeldrene gis rett til å uttale seg før eventuell oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse.

Bestemmelsen antas særlig myntet på den situasjon at saken står for fylkesnemnda. Når saken står for domstolene, kan fosterforeldrene ikke være part. Det vises til Kari Ofstad/Randi Skar: Barnevernloven 1994 159. Fosterforeldrene har for øvrig ingen plikt til å uttale seg. I foreliggende sak har fosterforeldrene samtalt med de rettsoppnevnte sakkyndige. Deres rett til uttalelse anses derved ivaretatt. Det kan ikke ha vært lovgivers mening at domstolene skal iverksette innhenting av ny uttalelse fra fosterforeldrene umiddelbart i forbindelse med rettens behandling.

Etter barnevernloven §6-3 skal barn tas med på råd og alltid, når det har fylt 12 år, få si sin mening før det blir truffet vedtak om fosterhjemsplassering eller senere flytting. Det skal legges vekt på hva barnet mener.

Lagmannsretten viser til at B, C og D har samtalt med de sakkyndige. C og D har ikke ytret seg om tilbakeføringsspørsmålet på slik måte at flertallet finner å kunne vektlegge det i noen bestemt retning. Lagmannsretten legger til grunn at bestemmelsene i barnevernloven §6-3, i likhet med hva gjelder forsterforeldrenes rett til uttalelse etter §4-21, ikke betinger at lagmannsretten i forbindelse med ankeforhandlingen må innhente særskilt uttalelse fra barna, men at det vil være tilstrekkelig å vise til det som er formidlet fra fagpersoners samtaler med barna. Den lojalitetskonflikt som barna i foreliggende sak må antas å oppleve, tilsier etter lagmannsrettens syn at en bør stå tilbake for, gjentatte ganger, å uteske barnas mening om hvem de foretrekker å bo sammen med.

Etter fylkesnemndas vedtak, pkt 3, har B, C og D rett til samvær med G en dag eller ettermiddag i måneden. Som følge av at barnevernets omsorg for barna oppheves, faller også fylkesnemndas regulering av samvær etter barnevernloven bort. Etter tilbakeføring av barna til mor må fars samværsrett avgjøres etter barneloven §44.

Lagmannsretten forutsetter at opphevelsen av omsorgsovertakelsen blir gjennomført så skånsomt som mulig, under hensyntagen til de praktiske behov og muligheter hos alle berørte. Lagmannsretten finner det derfor ikke riktig å bestemme tidspunkt for gjennomføring i domsslutningen. Spørsmålet om gjennomføringstidspunkt, eventuelt foregrepet tvangskraft, har for øvrig ikke vært tatt opp under ankeforhandlingen.

Domsslutningen blir formulert i samsvar med flertallets konklusjon.

Saksomkostninger.

As anke har ført fram. Hun har nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger til det offentlige. For saker som behandles etter tvistemålsloven kapittel 33 fremgår det imidlertid av lovens §483 at staten bærer alle kostnader ved saken. A er innvilget fri sakførsel i medhold av rettshjelploven §19 nr 2 og får følgelig sine kostnader ved saken dekket av staten. I denne sak er det derfor ikke nødvendig å treffe særskilt avgjørelse om saksomkostningene.

Slutning:

1. Verdal klientutvalgs vedtak av 6. juli 1992 om omsorgsovertakelse for B, f. xx.xx.1983, C, f. xx.xx.1985 og D, f. xx.xx.1990, oppheves.

2. Fylkesnemndas vedtak, pkt 3, oppheves.