LF-1996-484

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-12-30
Publisert:	LF-1996-00484
Stikkord:	Barnevern, Omsorgsovertakelse
Sammendrag:
Saksgang:	Romsdal herredsrett Nr. 95-452 A - Frostating lagmannsrett LF-1996-00484 A. Anket til Høyesterett, anken nektet fremmet, se HR-1997-00294K .
Parter:	Ankende parter: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Jens Fr. Christiansen, Drøbak). Motpart: Molde kommune v/ordføreren, Molde (Prosessfullmektig: Advokat Geir Kristoffersen, Molde).
Forfatter:	Lagdommer Nina Mår Tapper, formann. Kst. lagdommer Jan Terje Bårseth. Ekstraordinær lagdommer Erik Sølberg. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-21, Tvistemålsloven (1915) §482, Tvistemålsloven (1915), Barnevernloven (1953) §16, §19, §48, Barnevernloven (1953), §1-1, §4-1, Barnevernloven (1992)

Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kap 33 av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven 17. juli 1992 nr 100, truffet av Fylkesnemnda for sosiale saker i Møre og Romsdal 15. juni 1995 med slik slutning:

"1. As og Bs begjæring om opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse for C, født xx.xx.1989 og D, født xx.xx.1988 tas ikke til følge.

2. A og B skal ha rett til samvær med C og D seks ganger pr. år.

Samværene bør ikke vare lenger enn fire timer pr. gang.

Tre av samværene kan skje i foreldrehjemmet.

Spørsmålene knyttet til samværenes innhold og praktiske gjennomføring overlates til barneverntjenesten i Molde - herunder om de enkelte samvær skal skje under barneverntjenestens tilsyn."

A født mai 1954, ble første gang gift i 1974. I ekteskapet fikk hun tre barn. I 1984 ble samlivet oppløst. I denne perioden hvor familien bodde i X kommune, hadde X sosialkontor gjennom flere år iverksatt hjelpetiltak overfor familien. I 1986 overtok barnevernet omsorgen for de tre barna etter samtykke fra A. I 1987 ble avtalen om forsterhjemsplassering oppsagt, hvoretter barna flyttet tilbake til moren.

I 1989 giftet A seg med B, etter å ha vært samboende siden 1986. De fikk to barn, D født april 1988 og C født april 1989, som denne saken gjelder.

I perioden 1989-1991, mens ektefellene bodde på Y i Z, innløp det stadige meldinger fra politiet om husbråk i hjemmet, samt at man mottok flere bekymringsmeldinger både fra barnehagen og helsetjenesten. Etter at de iverksatte hjelpetiltak etter barneverntjenestens mening ikke førte til noen bedring i barnas omsorgssituasjon, besluttet barnevernet å utrede sak om omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering for barna.

Sosialutvalget i Molde kommune fattet 13. november 1992 vedtak om omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering for de to guttene. Vedtaket ble stadfestet av fylkesmannen i Møre og Romsdal ved vedtak av 23. april 1993. Foreldrene tok ut søksmål mot staten, men søksmålet ble senere trukket tilbake. Vedtaket ble iverksatt umiddelbart ved at guttene ble plassert midlertidig på Æ barnehjem i Z. I juni 1993 ble barna overført til et fosterhjem på Ø, hvor de fortsatt bor. Guttene går nå i grunnskolen.

Den 1. november 1994 ble spørsmålet om oppheving av vedtaket om omsorgsovertakelse innbrakt for Fylkesnemnda. Fylkesnemndas vedtak ble som nevnt truffet 15. juni 1995. Fylkesnemndas vedtak ble av A og B brakt inn for Romsdal herredsrett. Molde kommune tok til motmæle og påsto vedtaket stadfestet. Romsdal herredsrett avsa 27. mars 1996 dom med slik domsslutning:

"Fylkesnemda for sosiale saker i Møre og Romsdals vedtak i sak 95-00030 stadfestes."

A og B påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett. Molde kommune har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling fant sted i Molde 19.-21. november 1996. A og B møtte og avga forklaring. For Molde kommune møtte leder av barneverntjenesten Helge Skjetne og barnevernkonsulent Liv Aasen, som begge avga forklaring. I tillegg ble avhørt 12 vitner. For lagmannsretten som for herredsretten ble oppnevnt som sakkyndig spesialist i klinisk psykologi Svein-Erik Hansen, som forklarte seg.

Saken står i samme faktiske og rettslige stilling som for herredsretten. Når det gjelder det nærmere saksforhold, samt partenes anførsler for herredsretten, vises til dennes dom.

A og B har i det vesentlige gjort gjeldende:

Vilkårene for tilbakeføring etter barnevernloven §4-21 første ledd foreligger. Foreldrene kan gi barna forsvarlig omsorg. Det er lovens utgangspunkt at det er best for barna å vokse opp med sine biologiske foreldre. Tilbakeføring skal derfor skje med mindre barna kan bli påført alvorlige problemer i forbindelse med dette. Fosterhjemsplassering er å betrakte som en nødløsning og kan kun benyttes når foreldrenes omsorgsevne svikter katastrofalt. Vilkårene for omsorgsovertakelse forelå ikke i november 1992 og i alle fall ikke i dag.

Foreldrene er nå etablert i As barndomshjem, slik at de materielle forholdene ligger godt til rette for tilbakeføring. Deres økonomi er god. Det er et enestående samhold i familien med et godt familiært nettverk. Foreldrene har brutt med en tidligere lite heldig livsførsel, som har gått ut over barnas omsorgssituasjon. Foreldrene har i dag intet alkoholproblem.

Barneverntjenesten har fremstilt B som en tilfeldig og uansvarlig person som også ut ifra sitt yrke som sjømann ikke kan være noen fullgod omsorgsperson. Dette bestrides. B har alminnelig god omsorgsevne og har nå oppnådd en avtale med sin arbeidsgiver om at han kan være mer hjemme dersom det er nødvendig. Det er feil, som fremstilt av den sakkyndige, at B ikke forstår barnas behov. Den sakkyndige har dårlig grunnlag for å uttale seg om dette.

B kan langt på vei utfylle svakheter ved As omsorgsevne.

A har tidligere hatt problemer. Disse forsterket seg særlig i forbindelse med selve omsorgsovertakelsen, som var en enorm helsemessig belastning for henne. På tross av dette har hun klart å trappe ned sitt medikamentforbruk. Hun går i dag til behandling for sine problemer og det går nå fremover med henne. Denne fremgangen vil fortsette. Det er på tale at hun skal innlegges på et helsehjem for å bedre sine helse ytterligere.

Det aksepteres imidlertid at A også i dag har et helsemessig problem. Spørsmålet er om og eventuelt i hvilken utstrekning dette påvirker hennes omsorgsevne. A har i dag en angstnevrose, ikke en personlighetsforstyrrelse. Angstnevrosen påvirker ikke henne som omsorgsperson. Hennes tre barn fra første ekteskap fremstår alle som velfungerende. Dette tilsier at hun har vært en god omsorgsperson selv med sine helseproblemer. A blir beskrevet som et varmt og kjærlighetsfullt menneske. Det er ingen grunn til å tro at hun ikke skal kunne ta vare på D og C når hun har oppdradd de tre andre barna til å fungere adekvat.

A har etter dette en tilfredsstillende omsorgsevne.

Når det gjelder barnas situasjon, har C ikke hatt nevneverdige problemer etter forsterhjemsplasseringen, noe han heller ikke hadde forut for omsorgsovertakelsen. D har hele tiden hatt problemer uansett hvor han har vært. Han har i dag fremdeles sine problemer i fosterhjemmet.

Barna burde ha vært nærmere utredet nevropsykologisk. Det vises til at Ds problemer i dag kan være et resultat av tidligere omsorgssvikt, fosterhjemsplasseringen eller biologiske årsaker. Barna er sterkt knyttet til sine foreldre. Selv ikke de beste fosterforeldre kan erstatte barnas biologiske foreldre. Det er ikke grunnlag for å hevde at foreldrene ikke kan gi sine barn forsvarlig oppvekstvilkår. Ds problemer er derfor uavhengig av den situasjonen han i dag befinner seg i.

Barna har fått en tilknytning til sine fosterforeldre. Barna har imidlertid også i den perioden de har vært i fosterhjem hatt kontakt med foreldrene og familien gjennom besøk og telefonkontakt. Barneverntjenesten har forsøkt å hindre denne kontakten gjennom innskrenkninger i samværsutøvelsen. Det vises til at både fosterforeldre og barnevernet alltid har vært til stede under samværene, noe som er helt uforståelig.

Det er ingen grunn til å tro at det vil bli noen alvorlig belastning på barna ved en eventuell tilbakeføring. Eventuelle problemer i så henseende kan avhjelpes gjennom at barna får være mye sammen med fosterforeldrene i en overgangsperiode.

Dersom retten mot formodning mener at barna fortsatt skal bo i fosterhjem, bør samvær skje uten tilsyn og uten at fosterforeldre er tilstede. Samværsordningen bør utvides til 12 ganger i året slik det var i starten. A og B har nedlagt slik påstand:

"Prinispalt:

Fylkesnemnda for sosiale saker i Møre og Romsdals vedtak av 15.06.95, senere stadfestet av Romsdal herredsrett ved dom av 27.03.96 oppheves.

Subsidiært:

A og B tilstås mest mulig samvær og så ofte som mulig i foreldrehjemmet."

Molde kommune har i hovedtrekk anført:

Saken står i samme rettslige og faktiske stilling som for herredsretten. Det er kun to forhold som er endret siden forrige rettssak, nemlig at foreldrene har påbegynt utbedring av As foreldrehjem på Å. Dernest har hun påstartet en behandling hos biopat.

Tvistemålsloven §482 angir rettens prøvelsesrett. Retten kan prøve alle sider av saken, også selve skjønnsutøvelsen.

En opphevelse av Fylkesnemndas vedtak må i tilfelle skje ut i fra vilkårene i barnevernloven §4-21 første ledd. Barneverntjenestens målsetning, som er angitt i formålsbestemmelsen i loven §1-1, er å sikre at barn får nødvendig hjelp og omsorg dersom disse lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling. Videre skal barneverntjenesten bidra til at barna får trygge oppvekstvilkår.

Etter barnevernloven §4-1 skal hensynet til barnas beste være utslagsgivende. Elementer i denne vurdering er at barna skal ha god og stabil voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Dersom det skal foretas tilbakeføring til foreldrene, må foreldrene kunne gi barna en varig forsvarlig omsorg. I den forbindelse er bl.a. vist til NOU 1985:18, Lov om sosiale tjenester mv side 170 og Ot.prp.nr.44 om lov om barneverntjenester (barnevernloven) side 54. Det er også i denne sammenheng vist til Rt-1984-77, Rt-1987-805, Rt-1989-520 og Rt-1991-624.

Kommunen slutter seg helt og fullt til den sakkyndiges vurdering i denne sak. Dersom tilbakeføring foretas, vil dette føre til alvorlige problemer for barna. Begge barna har spesielle omsorgsbehov. D er mest utsatt i forbindelse med en tilbakeføring. Selv om det har skjedd en positiv forbedring av hans situasjon i fosterhjemmet, er han fortsatt i en labil situasjon. For C er situasjonen bedre. Han har imidlertid også en klar tendens å trekke seg tilbake når problemer oppstår. Samlet sett er det derfor best for barna at de fortsatt bor i fosterhjemmet.

As helsemessige problem med høyt medikamentforbruk over lang tid, tilsier at hennes omsorgsevne er svekket. Det vil innebære en altfor stor risiko å foreta en tilbakeføring ut ifra mors helseproblemer. Hennes medikamentforbruk er til tider beskrevet som misbruk, noe som er uforenlig med forsvarlig omsorg.

B spiller en passiv tilbaketrukket rolle. Han kan også ut ifra sin arbeidssituasjon som fisker heller ikke kompensere mors manglende omsorgsevne.

Forholdene i fosterhjemmet er gode og barna har profittert på oppholdet. Etter en samlet vurdering er derfor vilkårene for tilbakeføring ikke til stede.

Når det gjelder samværsspørsmålet er det intet til hinder for at samværene kan foretas uten tilsyn, slik som den sakkyndige har skissert. Samvær må skje ut ifra barnas beste. Den någjeldende ordning med seks ganger samvær pr. år er passende.

Molde kommune har nedlagt slik påstand:

"Romsdal herredsretts dom av 27.03.96 stadfestes."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Barnevernloven av 1992 erstattet barnevernloven av 1953. Rettstilstanden vedrørende omsorgsovertakelse og om opphevelse av omsorgsovertakelse ble ikke endret i realiteten da den nye loven trådte i kraft. Dette fremgår bl.a. av Ot.prp.nr.44 (1991-92) side 54-55. Rettspraksis om anvendelsen av de tilsvarende bestemmelser i barnevernloven av 1953 må derfor også tillegges betydning ved anvendelsen av bestemmelsene i den nye lov. Dette medfører bl.a. at forholdet mellom barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a jf annet ledd og §4-21 første ledd i prinsippet er det samme som forholdet mellom den tidligere barnevernlov §19 jf §16 bokstav a og §48 annet ledd.

I Rt-1991-1355 (på side 1358-59) er uttalt følgende om forholdet mellom bestemmelsene:

"Avgjørelsen skal videre treffes på grunnlag av de faktiske forhold slik de er på tidspunktet for overprøvelsen; for domstolsprøvelsen er dette fastslått ved en rekke avgjørelser. Det er også lagt til grunn av Høyesterett at vurderingen av om omsorgsovertakelsen skal opprettholdes eller barnet tilbakeføres, i det vesentlige vil måtte bli den samme om søksmålet er reist for å få prøvet selve omsorgsvedtaket, eller om det er anvendelsen av lovens §48 annet ledd om opphevelse av omsorgsvedtak som angripes.

Jeg viser til uttalelser om dette bl.a. i Rt-1986-1193 og Rt-1986-1233. I begge tilfelle vil virkningen for barnet av en tilbakeføring stå sentralt i vurderingen.

Dette må innebære, slik jeg ser det, at det ikke kan få en slik ugyldighetsvirkning som den ankende part hevder, om retten i ettertid skulle mene at de lovfestede vilkår for barnevernets omsorgsovertakelse ikke var oppfylt den gang vedtaket ble truffet. Skulle retten ha en slik oppfatning, vil det naturligvis tilsi at det må foretas en særlig nøye vurdering av om det nå er tilstrekkkelig grunnlag for å opprettholde omsorgsovertakelsen."

Det framgår også av Rt-1993-671 (på side 673) at prøvelsen om omsorgsovertakelsesvedtakets gyldighet skal treffes ut i fra forholdene i dag. Retten har etter tvistemålsloven §482 full kompetanse til å prøve alle sider ved sakens realitet.

Det rettslige utgangspunkt er at vedtaket om omsorgsovertakelse kan oppheves dersom vilkårene for omsorgsovertakelse i dag ikke er til stede, og at bestemmelsen i barnevernloven §4-21 første ledd heller ikke er til hinder for tilbakeføring av omsorgen til foreldrene. Denne vurdering må skje på bakgrunn av det grunnleggende prinsipp om at det er best for barnet å vokse opp hos sine egne foreldre.

Etter barnevernloven §4-21 første ledd 1. punktum skal et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves "når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg". I 2. punktum er det gjort en reservasjon for så vidt som dette ikke skal skje "dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet".

Sentralt etter loven vil derfor være en vurdering av foreldrenes omsorgsevne i dag sett i forhold til guttenes behov.

D og C er i dag henholdsvis åtte og et halvt og sju og et halvt år gamle. De går begge på Ø barneskole, D i 2. klasse og C i 1. klasse. Den sakkyndige for lagmannsretten, psykolog Svein-Erik Hansen har beskrevet D som en gutt med et evnenivå innenfor normalområdet. Språklig fremviser han også et nivå tilsvarende hans alder både når det gjelder ordforråd, uttale og språkforståelse. Hans fin- og grovmotorikk er godt utviklet. Han fremstår imidlertid som en følsom og sensibel gutt som lett lar seg påvirke av ytre hendelser og forandringer. Hans evne til oppmerksomhet og konsentrasjon svekkes i situasjoner preget av manglende struktur og i tilfelle der han blir urolig og usikker. I slike situasjoner blir han i følge den sakkyndige rastløs og flakkende i sin atferd, som også kan gi seg utslag i at han kan utagere og bli voldsom. Når dette skjer er det vanskelig å stoppe ham, og dette kan vare over noen tid.

Videre uttaler den sakkyndige i sin uttalelse for lagmannsretten på side 4-5:

"Ved mitt eget møte med D framstår han som en rolig gutt med et væremønster svarende til alder. I løpet av samværet viser han evne til å være konsentrert om de aktiviteter han holder på med over tid. Han er i godt humør. I sin samhandling med fosterforeldrene viser han en spontanitet og initiativtaking (som) svarer til hva en vil forvente hos en gutt på hans alder. Gjennom de aktiviteter og samhandlingssituasjoner som oppstår viser han et godt ordforråd. Likeledes finner en at (han) har nært og naturlig forhold til begge fosterforeldrene. Han henvender seg like lett til begge to når han ønsker oppmerksomhet/det er noe han skal ha hjelp til. Som ved forrige undersøkelse finner en samlet at D har utviklet en tilknytning til fosterforeldrene svarende til det en gutt på hans alder normalt skal ha til sine foreldre. De tilknytningsmessige forhold i fosterheimen synes å ha utviklet seg positivt etter den forrige undersøkelsesperioden.

I de møtene som har vært med de biologiske foreldre viser han at han setter pris på å få møte dem; Både slik foreldre og fosterforeldre beskriver dette, viser han glede ved å springe dem imøte og ved å være nær dem. Det kan imidlertid synes som at samværene etterhvert blir for passiviserende. Som konsekvens av dette fjerner D seg og starter med egne aktiviteter. Samhandlingen med foreldrene opptaes på nytt når de tar initiativ til samhandling gjennom lekpregede aktiviteter. Ved en del samvær har dette i noen sekvenser primært innebært samkvem med far, f.eks. gjennom fotball og svømming. Ved disse anledninger har gjerne både bror og fosterfar også vært medaktører. Gjennom de beskrivelser som gies, herunder Ds egen beskrivelse, er det rimelig å hevde at de biologiske foreldre fortsatt spiller en viktig rolle i Ds liv.

Fortsatt påpekes det fra fosterforeldrenes side at D reagerer på samværssituasjonene med økt uro og innsovingsvansker. Fosterforeldrene mener at dette skyldes at samværene i seg selv blir spenningsfyllte. De mener dette har sammenheng med at barna gjennom samværene blir påmint negative erfaringer fra den tiden de bodde sammen med de biologiske foreldrene (blant annet hevdes at de fortsatt snakker om og viser negative reaksjoner på den flukten som mor iverksatte). Det hevdes at uroen også har sammenheng med at samværene ikke i tilstrekkelig grad dekker barnas behov: Samhandlingen kretser for mye rundt voksne aktiviteter (prating). Når uro forekommer etter samvær kan en også se dette som et uttrykk for at D synes det er sårt at han ikke skal være mer sammen med sine foreldre.

Ut fra de opplysninger som både fosterforeldre og skolen gir, kan det synes som at Ds konsentrasjonsproblem har vært mindre uttalt etter skolestart denne høsten. Dette kan sees i sammenheng med at undervisningssituasjonen for Ds del har vært bedret/omorganisert. Samtidig bør en ved vurdering av hans behov legge vekt på at de endringer som foreligger er av relativt fersk dato. Som påpekt ved forrige undersøkelse må en fortsatt forvente at hans atferd vil være svingende."

Når det gjeder C har psykolog Hansen for herredsretten beskrevet ham som en gutt med et normalt utviklet språk. Han hadde imidlertid tidligere noen problemer både med fin- og grovmotorikk, og han hadde også en tendens til å isolere seg. Han kunne også tidligere fremvise negativ og provoserende atferd.

I den sakkyndiges uttalelse for herredsretten på side 6 går det frem:

"Han trenger fortsatt aktiv stimulering og trening. Blant annet framviser han fortsatt en tendens til tilbaketrekking. Dette skjer primært i situasjoner han opplever som utrygghetsskapende. Således vil han fortsatt ha et særskilt omsorgsbehov i form av en tydelig og positiv tilknytning til omsorgspersoner som makter (å) møte ham med struktur/grenser samtidig som han møtes med aktive initiativ der han får muligheten til å prøve seg ut sosialt. Dette vil være nødvendig for at den positive utvikling som er på gang skal fortsette. Samtidig er det også vesentlig å legge vekt på at faren for regressiv atferd alltid vil være til stede dersom ikke hans primære omsorgspersoner er aktpågivende og årvåkne i de mange hverdagslige samhandlingssituasjoner."

For lagmannsretten har den sakkyndige beskrevet C som en gutt i positiv utvikling. Også C endrer imidlertid atferd og blir mer urolig i forkant og etterkant av samvær med foreldrene. Dette er imidlertid etter den sakkyndiges mening ikke så uttalt som for brorens vedkommende.

Lagmannsretten legger i likhet med den sakkyndige til grunn at situasjonen for barna også i dag er så vidt ustabil at det kan knytte seg visse risikomomenter til en tilbakeføring.

Det neste spørsmål som melder seg er hva slags omsorgssituasjon som guttene vil få om de føres tilbake til foreldrene.

A og B flyttet i juli 1994 fra Z til Å. De er nå etablert i hennes barndomshjem, slik at det i dag ikke er mangler ved den materielle omsorgssituasjonen hos foreldrene, dvs boforhold, økonomi mv, slik at dette isolert sett ikke skulle tilsi fortsatt fosterhjemsplassering.

Det avgjørende spørsmål i saken er om foreldrene har slike omsorgsevner at de har evne til å gi barna trygge og gode oppvekstvilkår, som de trenger både ut i fra alder og utvikling og deres noe ustabile situasjon.

Når det gjelder A er det på det rene at hun tidligere har hatt åpenbare psykiske problemer. Disse problemene er blitt beskrevet som angstproblemer med somatiseringstendens i form av bl.a. mage- og muskelsmerter. I forbindelse med at hun i 1991 ble innvilget 50% uføretrygd, har overlege i psykiatri Svein Eriksson ved Fylkessjukehuset i Molde uttalt følgende i forhold til diagnosen:

"Min vurdering er imidlertid at dette i hovedsak ikke er en nevrotisk tilstand med angst som hovedproblem. Jeg mener det dreier seg om en dyperegående personlighetsforstyrrelse, en såkalt ustabil personlighetsforstyrrelse, hvor Borderline personlighetsstruktur og hysteriforme trekk i personligheten skaper store konflikter intrapsykisk og i mellommenneskelige forhold. En slik forstyrrelse forklarer hennes blandingssymptomatologi: Affektlabilitet og somatisering, utageringstendens med medikamantsøkende adferd og periodevis alkoholmisbruk."

Denne diagnosen har psykolog Arvid Solli og psykolog Kirsten Tobiassen sagt seg enige i i deres felles uttalelse av 23. desember 1993 til Romsdal herredsrett.

De problemer A tidligere har hatt kan tildels tilbakeføres til traumatiske opplevelser i hennes første ekteskap, hvor hun etter egen forklaring skal ha blitt mishandlet. Mishandlingen har gitt seg utslag i at hun har hatt et forholdsvis høyt forbruk av smertestillende og beroligende medikamenter. Hennes behandlende lege har angitt at hun frem til årsskiftet 1993/94 hadde et ukeforbruk på 50 tabletter Stesolid samt 40 tabletter Paralgin forte. Det er på det rene at hennes tablettforbruk har gått ned etter dette tidspunkt. Hennes behandlende lege har for lagmannsretten forklart at hun pr i dag fortsatt benytter både smertestillende og beroligende medisiner. Hennes medisinforbruk pr uke er angitt å være 20/25 tabletter Stesolid (5 mg), 20/30 tabletter Paralgin forte og 20/30 tabletter Somadril (350 mg).

For lagmannsretten er det i seg selv ikke avgjørende hvor høyt hennes medisinforbruk er og om hun nå har en angstnevrose eller en dyperegående personlighetsforstyrrelse. Det avgjørende er hvordan hennes helsetilstand influerer på hennes omsorgsevne.

I den forbindelse har den sakkyndige i sin rapport til herredsretten på side 9 uttalt:

"A er en person som sterkt hevder at barna betyr mye for henne og at hun derfor vil ønske å få satse mye av tid og krefter på dem. Likefullt er hun en person med personlige problem som begrenser både vesentlige sider av hennes omsorgsevne såvel som hennes omsorgskapasitet. Det er også et problem med tanke på eventuell tilbakeføring at A har vanskelig for å forstå de problemer som barna har slitt/sliter med såvel som de særskilte omsorgsbehov som de også kommer til å presentere sine foreldre for.

Samlet reduserer dette hennes muligheter for både på kort og lang sikt å forstå og ivareta de problem som barna kommer til å møte henne med. På dette grunnlaget vil barna ved en oppheving av omsorgsovertakelsesvedtaket ikke bare bli besværet med den usikkerhet som vil følge den nye bosituasjonen men også av at en ikke har tilstrekkelige garantier for at spesielt mor vil møte dem på den måten som deres særskilte problem og behov tilsier. Således øker i særlig grad faren for at barna ved oppheving av omsorgsovertakelsesvedtaket gradvis vil framvise større atferdsmessige avvik og en forværret følelsesmessig situasjon."

For lagmannsretten har den sakkyndige opprettholdt sin vurdering av mor. Det legges til grunn at mors helsemessige problem klart påvirker hennes omsorgsevne, særlig ut i fra barnas fortsatte spesielle omsorgsbehov.

B fremstår som en nøktern og rolig mann. Han er fisker og har hittil pga sitt arbeid vært borte fra hjemmet i ca seks-åtte måneder i året. Han bryr seg utvilsomt om sine barn og lengter etter dem, særlig i følge eget utsagn når han er ute på sjøen. Han har fått gode skussmål fra sin arbeidsgiver, og har vært ansatt i det samme rederi siden mai 1991. I forbindelse med samvær med barna spiller han en aktiv rolle. Han tar initiativ til og deltar i aktiviteter sammen med barna.

I likhet med mor kan heller ikke far se at en tilbakeføring av barna vil medføre noen komplikasjoner. De problemer som barna tidligere har hatt og eventuelt har i dag vil etter hans mening forsvinne dersom tilbakeføring foretas. Ut i fra sin arbeidssituasjon er han mye borte fra hjemmet. Selv om han har oppnådd en avtale med sin arbeidsgiver om at han kan være mer hjemme dersom det er nødvendig ut i fra forholdene i hjemmet, er det lagmannsrettens inntrykk at han selv i liten grad innser et spesielt omsorgsbehov i familien. Ut i fra det han selv har opplyst for lagmannsretten, kan man også stille spørsmål ved hans mulighet til å overta et større faktisk omsorgsansvar enn det han har i dag. Lagmannsretten legger derfor til grunn at far ikke har evne til å kompensere mors manglende omsorgsevne.

Barna har nå vært hos fosterforeldrene i snart tre og et halvt år. Forholdene i fosterhjemmet er gode, og barna har fått en sterk tilknytning til disse og hjemmet på Ø. I løpet av denne perioden har det skjedd en vesentlig bedring i barnas atferd. Disse endringene har imidlertid for en stor del funnet sted i den senere tid. De to guttene har fremdeles et klart omsorgsbehov, og selv om dette spesielt gjør seg gjeldende for Ds vedkommende, er også C fortsatt i en noe ustabil livssituasjon. Barnas situasjon er derfor på langt nær stabilisert. Hensynet til at barna bør vokse opp hos sine biologiske foreldre må derfor nedtones ut i fra den foreliggende situasjon. Den sakkyndige har endog for lagmannsretten fremholdt at barnas situasjon er så ustabil at dersom tilbakeføring foretas, er det en mulighet for at barna kan utvikle varige personlighetsforstyrrelser og negative personlighetstrekk. Lagmannsretten legger derfor til grunn at en flytting av barna på det nåværende tidspunkt vil være risikofylt og uheldig.

Barna har vokst opp under vanskelige forhold i de første leveår. Når de nå utvilsomt synes å leve under meget tilfredsstillende forhold, hvor de kan gjenvinne noe av den trygghet og tilhørighet som er gått tapt, må det vises adskillig tilbakeholdenhet med å foreta noen forandringer i deres livssituasjon.

Det grunnlag som tilsier opprettholdelse av vedtaket om omsorgsovertakelse, nødvendiggjør at dette skjer for begge barna. Barna har dessuten utvilsomt best av å vokse opp sammen. Det vises til deres situasjon og jevnbyrdighet i alder.

Foreldrene har hevdet at As tre barn fra første ekteskap i dag er velfungerende på tross av at disse angivelig skulle ha vokst opp under betydelig verre forhold. I og med at hennes omsorgssituasjon nå er forbedret, skulle dette tilsi at tilbakeføring bør foretas. Hvorvidt de tre barna i dag er velfungerende er vanskelig for lagmannsretten å ta stilling til. Opplysningene på dette punkt er motstridende. Lagmannsretten finner uansett ikke dette avgjørende. Det er ikke mulig for lagmannsretten med sikkerhet å ta stilling til de tidligere forhold som disse barna vokste opp i ut i fra de opplysninger man ellers har i saken.

A har i retten fremstått som et varmt menneske, som er oppriktig glad i sine barn og som utvilsomt ønsker å gi sine barn gode og trygge oppvekstvilkår. Familiens tidligere alkoholproblem synes å være et tilbakelagt stadium. A har imidlertid fortsatt et forholdsvis høyt medisinforbruk som utvilsomt påvirker hennes omsorgsevne. Hun har hevdet at dette har sammenheng med selve omsorgsovertakelsen og det faktum at barna fremdeles er fratatt henne. Hun har derfor i forlengelsen av dette hevdet at forbruket vil bli betydelig redusert kanskje endog falle helt bort, dersom tilbakeføring skjer. Hennes oppfatning står i motstrid til at hun først etter omsorgsovertakelsen fikk et noe mer redusert medisinforbruk.

As behandlende lege ga for lagmannsretten uttrykk for at han ikke utelukket at hun en gang kan bli helt medisinfri. Dersom mor får bukt med sitt medikamentforbruk, mener lagmannsretten at forholdene vil ligge bedre til rette for en tilbakeføring enn i dag.

Lagmannsretten legger derfor i likhet med den sakkyndige til grunn at det vil foreligge betydelig usikkerhet knyttet til guttenes omsorgssituasjon etter en eventuell tilbakeføring til foreldrene. Denne usikkerhet i den fremtidige omsorgssituasjon kan heller ikke avhjelpes gjennom iverksatte hjelpetiltak etter barnevernloven §4-12 annet ledd. I den aktuelle situasjon hvor barna nettopp har begynt i grunnskolen, gir denne usikkerhet særlig grunn til bekymring.

Vilkårene for å opprettholde omsorgsvedtaket er derfor til stede.

Lagmannsretten finner at det for tiden ikke bør gjøres endringer i den någjeldende samværsordning, for så vidt gjelder varighet og hyppighet. Samværene bør imidlertid kunne finne sted i foreldrehjemmet uten tilsyn og uten fosterforeldrenes nærvær. Tilsyn vil uansett kunne utøves i en viss form i og med at det bør være barneverntjenesten som forestår transporten. Denne ordning bør kunne gjennomføres forholdsvis umiddelbart.

Det forutsettes videre at barnevernet foretar en fortløpende vurdering av samværsordningen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes.