LF-1997-951
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-03-23 |
| Publisert: | LF-1997-00951 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Orkdal herredsrett nr. LF-1996-00446 A - Frostating lagmannsrett LF-1997-00951 A. |
| Parter: | Ankende part: A, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Harald Krogstad, Trondheim). Motpart: B, Y (Prosessfullmektig: Advokat Anne Ragnhild Meringen, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Ole Johan Lund, formann. Lagdommer Jan Terje Bårseth. Ekstraordinær lagdommer Odd Nørstebø |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §39, §47, Straffeloven (1902) §227, §228, Tvistemålsloven (1915) §180, §44, §44a |
Saken gjelder krav om endring av fars samværsrett til 6 år gammelt barn.
A (A) - som er født i Nigeria - kom i 1987 til Norge som asylsøker. Her møtte han B (B) og partene inngikk ekteskap 7. juli 1990. De var da begge studenter. Datteren C ble født xx.xx.1991. Allerede høsten 1991 flyttet partene fra hverandre, og de har siden ikke bodd sammen.
Ved Trondheim byretts dom av 9. juli 1992 ble partene separert. B fikk i dommen foreldreansvaret alene samt den daglige omsorgen for C. A ble ikke gitt samvær og anket til Frostating lagmannsrett, som avsa dom 14. desember 1992. A ble ved denne dom gitt samværsrett en dag pr. måned under tilsyn. Forøvrig ble byrettens dom stadfestet hva foreldreansvaret og den daglige omsorg angikk. Fars samvær ble 6. april 1994 nærmere regulert i avtale mellom partene.
A var misfornøyd med samværsordningen og innga 15. november 1996 stevning til Orkdal herredsrett med krav om vanlig samværsrett. B tok til motmæle. Herredsretten avsa 11. juli 1997 dom med slik domsslutning:
1. A, født xx.xx.1960, nektes samvær med datteren C, født xx.xx.1991.
2. A betaler kr 4.962,- - firetusennihundreogsekstitokroner- i saksomkostninger til B, adr. X, Y, og kr 37.529,60 - trettisyvtusenfemhundreogtjuenikronerogsekstiøre - i saksomkostninger til det offentlige.
Oppfyllelsesfrist er 2-touker fra forkynnelsesfristen.
A har i rett tid anket dommen til Frostating lagmannsrett. Som ankegrunner er anført feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. B har tatt til motmæle idet hun gjør gjeldende at dommen er riktig. Ankeforhandling fant sted 19.-20. februar i Trondheim tinghus. Foruten partene hørte lagmannsretten fem vitner, samt spesialpsykolog Kjell J. Røsdahl, som var rettsoppnevnt sakkyndig. Det ble foretatt dokumentasjon som vist i rettsboken. Saken har såvel rettslig som faktisk fremstått for lagmannsretten i samme skikkelse som for herredsretten.
A har i det vesentlige anført:
Han er en god og omsorgsfull far for C. Barnets ve og vel opptar ham svært og han ønsker å videreutvikle sitt farsforhold til henne. Den dårlige samværsordningen han hittil har hatt, har gjort dette svært vanskelig og har også skapt grunnlag for uheldige situasjoner mellom ham og barnets mor. Cs frustrasjon og utfall mot far må forstås på bakgrunn av rammevilkårene for samværet; lang tid mellom hver gang og stadig tilsyn.
C er glad i ham. At det dårlige forholdet mellom mor og far - som hevdet av B - skal være grunnlag for å ta bort samværsretten er han uenig i. A er fortsatt glad i sin tidligere ektefelle, og dette medvirker også til hans reaksjoner når han hindres i å møte sin datter på en normal måte.
Utsagn som B har oppfattet som trusler og trakassering må vurderes objektivt. De har ikke vært ment å skulle skremme. Påståtte drapstrusler er misforstått av Bonsaken. Hva A har ytret er at han for sitt vedkommende finner det vanskelig å leve, dersom han ikke får en god samværsordning med sin datter. Han er for sitt vedkommende innstilt på å bruke tid og penger på samværet med henne, uansett hvor han måtte bli boende i Norge. Han utgjør ingen trussel mot sin tidligere kone.
Herredsretten har gjort en statisk vurdering av A. Således er han tillagt all skyld for problemene ektefellene imellom, han har ikke fremvist noen positiv utvikling og utsiktene fremover er også negative. Det faktiske forhold er at han ikke har tydd til vold mot B etter lagmannsrettens dom. Han legger nå heller ikke lenger all skyld på Bonsaken for problemene dem imellom. Herredsretten har ikke vurdert om noe av årsaken til det dårlige forhold partene imellom kan skyldes henne. Det er heller ikke riktig som vurdert av herredsretten, at samvær er avhengig av tilsyn fra det kommunale hjelpeapparat.
Når det gjelder rettsanvendelsen, er det sentrale spørsmål hva som er best for barnet, jf barneloven §47 tredje ledd jf §39 annet ledd. Det vises til avgjørelser inntatt i Rt-1983-359, Rt-1987-598, Rt-1989-148 og RG-1993-820.
Det er i dette tilfelle til barnets beste å ha kontakt med begge foreldrene. En god samværsordning med far er ikke minst viktig pga barnets tokulturelle identitet. Skal barnet forstå denne og utvikle seg i riktig retning, må hun også ha kontakt med sin afrikanske far. Slik han har opptrådt siden dommen i herredsretten, er det all grunn til å vise ham tillit.
Dersom A vinner frem i denne omgangen, men det - mot formodning - skulle oppstå problemer, vil mor kunne reise nytt endringssøksmål. Hvis far nå taper, vil han ikke ha de samme muligheter.
A har nedlagt slik påstand:
1. A tilkjennes samvær med datteren C etter rettens nærmere anvisning.
2. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.
B har i det vesentlige anført:
A begynte tidlig å mishandle henne. Dette skjedde såvel fysisk som psykisk og forekom også under svangerskapet. Hun anmeldte til slutt sin mann til politiet, og ved Trondheim byretts dom av 29. mai 1992 ble han dømt for overtredelse av straffeloven §228 første ledd og §227 første ledd. Byretten la blant annet til grunn at A i 1990 og 1991 flere ganger hadde slått B i ansiktet med flat hånd og ved flere anledninger i samme tidsperiode fremsatt trusler mot henne om mishandling og drap.
Da lagmannsretten i dom av 14. desember 1992 ga A begrenset samværsrett, hvilket skjedde under tvil, satte retten bla som vilkår at ordningen ikke ble benyttet til nye trusler og forulemping av B. På tross av dette har han fortsatt sin ubehagelige og truende pågang. Truslene har vært av alvorlig karakter; så som at han skal drepe, lemleste eller mishandle henne dersom noe skjer med datteren. Truslene er fremsatt både over telefon og i nærvær av barnet. B har hele tiden forsøkt å skjerme C, men både mor og barn er alvorlig skremt og har for så vidt vært det lenge.
A har i lange perioder ringt B flere ganger i uken og i enkelte perioder flere ganger på samme dag. Han har ikke møtt presis til samværene, som frem til saken kom opp i herredsretten har skjedd i mors daværende leilighet på Z. Siden desember 1996 har det ikke funnet sted noe samvær. Når han ankom for sent - hvilket skjedde til stadighet - krevde han forlenget samvær utover kveldene. Han har også oppført seg truende overfor tilsynsførerne. As adferd skyldes personlighetsavvik og er ikke kulturelt betinget.
Han har hatt gode muligheter til å etablere et godt forhold til datteren, men har ikke benyttet anledningen. Barnets holdning til far har endret seg i stadig mer negativ retning. Hun tar nå sterkt og bevisst avstand fra ham. B har strukket seg svært langt, men samarbeidsproblemene, pågangen og truslene har slitt alvorlig på henne. Hun har gjentatte ganger vært i kontakt med lege for psykiske problemer, som har oppstått pga As opptreden. Hun har også vært mye sykemeldt. Det er ikke andre grunner til hennes psykiske problemer enn As forhold. Slik han har forholdt seg, ser hun det umulig med ytterligere samvær. Hun er allerede på kanten av psykisk sammenbrudd, og vil bryte helt sammen om samværet fortsetter. Dette vil ha katastrofale følger for barnet.
Endring i en dom om samvær - slik problemstillingen er i dette tilfelle - krever særlige grunner. Ved sin adferd har A alvorlig brutt forutsetningene i lagmannsrettens dom av 14. desember 1992. Dette har skjedd både i forholdet til B og til barnet. As unnlatelse av å forholde seg som forutsatt av lagmannsretten er endringsgrunn god nok. Det er av avgjørende betydning å hindre at B - Cs omsorgsperson - bryter sammen. Dette kan bare skje ved at fars samvær med datteren opphører.
Det vises for øvrig til rettsavgjørelser inntatt i Rt-1986-638 og Rt-1987-598.
B har nedlagt slik påstand:
1. Orkdal herredsretts dom av 11.07.97 stadfestes.
2. B og det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Endringskravet - om utvidelse av samvær - er fremsatt av A. I tilsvaret til herredsretten nedla B påstand som i realiteten gikk ut på frifinnelse, dvs ingen endring. Under saksforberedelsen for herredsretten la hun ned ny påstand om at samværsretten skal opphøre. Dette kravet er opprettholdt overfor lagmannsretten. Kravet om "særlige grunner" for endring av lagmannsrettens dom av 14. desember 1992, jf barneloven §47 tredje ledd jf §39 annet ledd, gjelder på samme måte for B som for A.
Lagmannsretten legger ut fra bevisførselen til grunn at A i tiden mellom desember 1992 og november 1996 - da saken ble innbragt for herredsretten - har forholdt seg på en svært plagsom og skremmende måte overfor B. Lagmannsretten fester lit til hennes forklaring om stadige telefonoppringninger, nær sagt til alle døgnets tider, om uregelmessigheter mht start og avslutning av samvær og om utidig opptreden overfor tilsynsførerne, som var til stede så lenge samværene varte. Hva samværsgjennomføringen angår støttes Bs forklaring av vitneforklaringen til tilsynsfører D. Typisk for disse situasjonene har vært at A har kommet for sent og at han på grunn av dette - på egenrådig måte - har krevd samværet forlenget utover kvelden, samt laget scener ved avreisen.
Lagmannsretten fester også lit til Bs forklaring om at A har fremsatt verbale trusler mot henne. Truslene har gått ut på at han ville ta med seg datteren, om det så skulle koste ham livet. Videre har han truet B med alvorlige voldshandlinger, endog med drap. Lensmannsbetjent Helge Sumstad har overfor lagmannsretten forklart seg om en anmeldelse som B innga 23. september 1996, da hun møtte frem på lensmannskontoret sammen med sin leieboer E . I telefonsamtale med E, som var barnevakt en kveld A hadde ringt hjem til B, hadde A truet E med voldshandlinger og drap dersom det tilstøtte barnet noe. B har i sin vitneforklaring for lagmannsretten forklart seg om dette, som skremte både E og henne.
Kommunelege Gudrun Hreinsdottir har som vitne for lagmannsretten forklart seg om sin kontakt - som behandlende lege - med B. I perioden januar 1996 frem mot sommeren 1997 oppsøkte B dette vitnet en rekke ganger pga As aggressive og hensynsløse opptreden. Dette hadde ifølge vitnet forårsaket angstproblemer for B. Hreinsdottir uttrykte sterk bekymring for Bs helsetilstand, og understreket en overhengende fare for sammenbrudd om situasjonen ikke bedret seg radikalt. Vitnet F - psykolog ved Familierådgivningskontoret i Trondheim - som har hatt terapeutiske samtaler med B fra desember 1992 og fram til nå, støttet oppfatningen om fare for sammenbrudd.
Spesialpsykolog Kjell N. Røsdal, som var sakkyndig under behandlingen i Orkdal herredsrett, har etter oppnevning også gjort tjeneste for lagmannsretten. Det er imidlertid ikke innhentet ny sakkyndig uttalelse fra ham. I lagmannsretten har han fastholdt sin erklæring av 8. mai 1997 - slik den er avgitt for herredsretten - hvor konklusjonen (s. 8) er sålydende:
"Beklageligvis ser jeg ingen annen forsvarlig løsning enn at fars samværsrett bortfaller. I motsatt fall vil både mors og barnets psykiske helse være i sterk fare. Jeg har da også lagt til grunn at det ikke har vært endring til det bedre når det gjelder fars måte å forholde seg på i løpet av de siste fem årene."
Under pkt. 5 - Vurdering av far - (s. 6) heter det bl.a følgende:
"Hans psykologiske fungering synes i vesentlig grad å være preget av egosentrisk tenkning - ved at han evner dårlig å ta andres perspektiv og kan sette seg inn i hvordan ting oppfattes og føles av andre. Han er også påfallende mistenksom overfor andre mennesker. Det fremheves spesielt at hans lave frustrasjonstoleranse og påfølgende manglende kontroll over aggressive impulser utgjør en potensiell fare når han skal forholde seg til et opposisjonelt barn. Dette i kombinasjon med dårlig utviklet evne til konstruktivt samarbeid med barnets mor, gjør en svært skeptisk til at han skal ha samvær med barnet."
Den sakkyndige har skrevet følgende om mor og hennes situasjon (s. 7):
"Den sakkyndige får et meget godt inntrykk av mor som menneske og omsorgsperson for C. En er ikke i tvil om at hun er oppriktig i sin begrunnelse for hvorfor hun nekter faren videre samvær med jenta. Det ser ut til at hun egentlig har strukket seg langt for å imøtekomme far i hans ønske om samvær med barnet. Hun er uten tvil nå forstrukket psykisk, hun virker sliten og oppgitt, og ser ut til å nærme seg bristepunktet for et psykisk sammenbrudd. Hun opplever selv at hun har vært psykisk sterk lenge, men at hun nå ikke har særlig å gå på lenger, til tross for svært god støtte fra familie og sosialt nettverk for øvrig. Det er klart at hun i lengre tid har befunnet seg i en svært psykologisk belastende situasjon, og det er klart at hun vil få vansker med å makte omsorgen for barnet om situasjonen fortsetter som før."
Om barnets behov heter det følgende (s. 7-8):
"C ser ut til å være et velfungerende barn som synes å fungere aldersadekvat på alle områder. Det er klart at etter hvert som hun er blitt større så har hun oppfattet det sterke konfliktnivået mellom foreldrene. Det ser ut til at hun nå i økende grad har blitt psykisk belastet av situasjonen. Hun har hatt opplevelser med far som må ha vært skremmende på henne. Mor har derfor også fått timer for henne hos skolepsykologen for å bearbeide hennes følelsesmessige reaksjoner. Over tid vil det være ødeleggende for henne å befinne seg i det spenningsfelt hun nå har vært i. Hennes måte å løse dette på er å innta en modig, tøff holdning, hvor hun til og med avviser sin far. Dette er ikke en sunn måte for et barn å takle en følelsesmessig konflikt på i det lange løp."
Etter barneloven §44 første ledd har et barn rett til samvær med begge foreldre selv om foreldrene lever hver for seg. Nektelse av samvær krever sterke grunner. I Rt-1976-1497 (s. 1499) har Høyesterett uttalt at dette bare må skje hvor det foreligger "en rimelig grad av sannsynlighet for at samværet kan ha uheldige følger for barnet".
Avgjørelse om samvær - herunder også endringsavgjørelse - skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf §44a tredje ledd. Frostating lagmannsrett kom ved dom av 14. desember 1992 til at A skulle ha begrenset samværsrett under tilsyn med sin datter C. Det heter imidlertid (s. 7):
"Særlig under henvisning til uttalelsen fra den sakkyndige, har retten vært i tvil om det er til det beste for barnet å gi far samværsrett. Når retten likevel er kommet frem til dette, er det en forutsetning at far lojalt følger opp de vilkår som retten setter for samværet, og at ordningen ikke benyttes til å fortsette med trusler eller annen form for forulempning av B . Slik opptreden vil være brudd på forutsetningene for samværet, og vil kunne medføre at samværsretten faller bort............"
Lagmannsrettens uttalelse ga A en klar påminnelse om risikoen for bortfall av samværsretten dersom han ikke korrigerte sin adferd overfor barnet og moren. Nærværende sak er anlagt til endring av sistnevnte dom. Etter barneloven §47 tredje ledd jf §39 annet ledd kan endring bare skje dersom "særlege grunnar talar for det". Lagmannsretten er kommet til at det i dette tilfelle foreligger slike grunner, da det er funnet bevist at A gjentatt og alvorlig har brutt lagmannsrettens forutsetninger.
Med henvisning til det som er uttalt ovenfor om bevisvurderingen i nåværende sak, konstaterer lagmannsretten at A gjennom lang tid har forholdt seg på en måte som er uforenlig med utøvelse av samvær med sitt barn. Hans adferd har vært både plagsom og skremmende, først og fremst overfor B men også overfor datteren C. Selv om B har forsøkt å skjerme barnet, er C likevel blitt trukket inn i konflikten. På mor har situasjonen virket ødeleggende både på helse og sosial fungeringsevne. Som Cs helt sentrale omsorgsperson, er Bs funksjonsevne avgjørende for barnets velferd og fremtidige utvikling. Skulle mor bli alvorlig syk, hvilket lagmannsretten finner sannsynlig om konflikten med A får fortsette, vil dette være ytterst alvorlig også for barnet. Lagmannsretten mener derfor at det er til barnets beste at samværet med far opphører.
Anken har ikke ført frem og B - som er meddelt fri sakførsel av fylkesmannen - har nedlagt påstand om at hun og det offentlige tilkjennes saksomkostninger. A blir å ilegge saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Meringen har på vegne av B krevet kr 22.717,50, hvorav kr 21.600 er salær. Dette anses nødvendig og legges til grunn. Videre har det påløpt kr 6.901,60 i salær og utgifter til den sakkyndige. Beløpet fordeles med en halvpart på begge parter. De omkostninger B derved krever dekket utgjør totalt kr 26.168,30, hvorav kr 19.401,30 til det offentlige og egenandelen kr 6.767 til seg selv.
I herredsrettens saksomkostningsavgjørelse gjøres ingen endring.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlige 19.401,30 - nittentusenfirehundreogen 30/100 - kroner og til
B 6.767 - sekstusensjuhundreogsekstisju - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.