Hopp til innhold

LF-1998-892

Fra Rettspraksis


Instans: Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 1998-12-22
Publisert: LF-1998-00892
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Frostating lagmannsrett LF-1998-00892 A.
Parter: Ankende part: Verdal kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Røstum, Bjerkan & Stav ANS v/advokat Knut Røstum, Trondheim). Motpart: Fridtjof Holmboe (Prosessfullmektig: Advokat Børge Jørgensen-Dahl, Trondheim).
Forfatter: Kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup, formann. Lagdommer Olaf Jakhelln. Lagdommer Mats Stensrud. 4 meddommere
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §384, §405, §407, §412, Arbeidsmiljøloven (1977) §61C, Domstolloven (1915) §79, §408, Skjønnsprosessloven (1917) §14, §61B


Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av sak om erstatning og oppreisning fra en avskjediget lærer i kommunal grunnskole, på det grunnlag at kommunens avskjedsvedtak var urettmessig.

Frostating lagmannsrett avsa dom 19. januar 1998 med slik domsslutning:

"1. I hovedanken:

Verdal kommune frifinnes.

2. I motanken:

Verdal kommune frifinnes.

3. I begge tilfelle:

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

4. Punkt 4 i herredsrettens dom, omkostningsavgjørelsen, stadfestes."

Dommen ble avsagt under dissens 6 - 1. Den ble anket til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 2. juni 1998 kjennelse med slik slutning:

"Anken nektes fremmet til Høyesterett.

Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke."

Fridtjof Holmboe har 1. oktober 1998 begjært saken gjenopptatt, og har i det vesentlige anført:

Partene fikk tilsendt liste over meddommere fra det særlige arbeidslivskyndige utvalg. Listen gjaldt Sør-Trøndelag. Det førte til at det ved forhandlingene i lagmannsretten ble anvendt meddommere som kom fra Sør-Trøndelag fylke. Saken ble derved pådømt med fire meddommere som i henhold til tvistemålsloven §405 må anses som utelukket fra dommerstillingen, jf arbeidsmiljøloven (aml) §61C første og annet ledd jf §61B.

Feilen ble først oppdaget 1. oktober 1998.

Feilen kan ha hatt betydning for resultatet. Herredsretten dømte enstemmig kommunen. Meddommerne fra det aktuelle distrikt kom til et annet resultat enn meddommere i lagmannsretten. Dersom tre av fire meddommere i lagmannsretten hadde støttet den dissenterende lagdommers votum, ville det ha ført til annet resultat.

Arbeidsmiljøloven §61C annet ledd må ses i lys av §61B. I lagmannsretten skal kun delta meddommere fra det fylkesvise meddommerutvalg i det fylket som saken kommer fra. Dette er naturlig fordi meddommersystemet baseres på det lokale innslag. Det er vist til Friberg: Arbeidsmiljøloven med kommentarer note 3 til §61B hvor det sies at meddommerutvalgene er de samme for underrettene som for lagmannsrettene. Den riktige tolkningen av dette må være at også for lagmannsretten skal meddommere tas fra det fylkesvise utvalg hvor saken geografisk hører hjemme.

Hvis det er slik at man kan velge meddommere fra begge fylker innen samme lagsogn, foreligger det en klar saksbehandlingsfeil av relativt grov karakter at lagmannsretten sannsynligvis bare sendte meddommerlisten for Sør-Trøndelag, for det ene fylket, og ikke for begge fylker. Partene må i så fall gis anledning til å utpeke meddommere fra begge listene.

Han har lagt ned slik påstand:

"Saken gjenopptas."

Han har varslet at han i gjenopptakelsessaken vil nedlegge slik påstand:

"1. Verdal kommune dømmes til å betale erstatning for lidt inntektstap og tap av fremtidig inntekt til Fridtjof Holmboe, fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr 2800000,-.

2. Verdal kommune dømmes til å betale Fridtjof Holmboe erstatning for ikkeøkonomisk tap etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 500000,-.

3. Verdal kommune tilpliktes å erstatte Fridtjof Holmboe sakens fulle omkostninger for herredsretten og Fridtjof Holmboe eller det offentlige sakens omkostninger for lagmannsretten."

Verdal kommune har fått begjæringen forkynt i anledning av at partene måtte gis anledning til å uttale seg om spørsmålet om meddommere, men har ikke inngitt merknader til realiteten.

Partene har i anledning oppnevning av meddommere, jf arbeidsmiljøloven §61C, fått tilsendt lister for begge fylkene. Holmboe har pekt ut to meddommere fra Nord-Trøndelag mens Verdal kommune har pekt ut to meddommere fra listen fra Sør-Trøndelag. Kommunen har vist til at meddommere fra Sør-Trøndelag gir større sikkerhet for at meddommerne ikke er påvirket av den betydelige mediaomtale saken har hatt i Nord-Trøndelag tidligere.

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter tvistemålsloven §405 kan en sak som er avgjort ved rettskraftig dom, kreves gjenopptatt når en dommer som deltok ved behandlingen "etter loven var utelukket fra dommerstillingen eller ugild, og det er grunn til å anta at dette kan ha hatt betydning for avgjørelsen." Gjenopptakelse kan likevel ikke kreves av en part som har eller kunne ha gjort feilen gjeldende under saken, jf tvistemålsloven §405 annet ledd.

Lagmannsretten legger til grunn at Holmboe ikke var kjent med at det kun var listen for meddommere i Sør-Trøndelag som var grunnlaget for valg av meddommere under saken som kreves gjenopptatt, og at Holmboe ikke var kjent med hvilken fylkesliste som meddommerne var oppnevnt fra før etter at saken var avgjort og dommen var rettskraftig. Lagmannsretten legger til grunn at Holmboe først ble kjent med dette i oktober 1998. Tvistemålsloven §405 annet ledd er derfor ikke til hinder for gjenopptakelse, samtidig som begjæringen er fremsatt innen tremånedersfristen for å kreve gjenopptakelse, jf tvistemålsloven §408 første ledd.

Spørsmålet er hvordan arbeidsmiljøloven §61C annet ledd 2. punktum skal forstås når det gjelder utvelgelsen fra det særskilte arbeidslivskyndige meddommerutvalg innen lagsognet.

Etter arbeidsmiljøloven §61B annet ledd oppnevner departementet et særskilt arbeidslivskyndig meddommerutvalg for hvert fylke. Etter arbeidsmiljøloven §61C annet ledd 2. punktum skal meddommere tas fra "de utvalg som er oppnevnt innen lagsognets grenser". Sør- og Nord-Trøndelag utgjør ett lagsogn. Meddommerutvalgene må være likestilte. Det er ikke holdepunkter for å anta at det er særlige hensyn som taler for at meddommerne for lagmannsrett utelukkende skal komme fra samme geografiske område som meddommerne under herredsrettens behandling. Lagmannsretten dekker et større geografisk område enn herredsretten. Avgrensningen av Trondheim lagsogn er klar, likeså ordlyden i arbeidsmiljøloven §61C annet ledd 2. punktum. Det enkelte lagsogn innen den enkelte lagmannsrett er en sammenfallende og enhetlig geografisk enhet innen lagdømmet. Det må derfor være helt korrekt når lagmannsretten lar partene velge mellom meddommere fra samtlige fylker innen samme lagsogn. Dette får som konsekvens at meddommere fra det arbeidslivskyndige utvalg i Sør-Trøndelag i denne sak, som opprinnelig hører hjemme i Stjør- og Verdal domssogn i Nord-Trøndelag, ikke i seg selv kan anses for være personer som "etter loven var utelukket fra dommerstillingen eller ugild", jf tvistemålsloven §405.

Etter tvistemålsloven §412 første ledd 2. punktum skal begjæringen forkastes dersom den angitte grunn for begjæringen er åpenbart ulovhjemlet eller de omstendigheter eller påberopte bevis er utilstrekkelige.

Det fremgår av ovenstående at de meddommere som deltok under behandlingen ikke var utelukket etter tvistemålsloven §405. Ny behandling av saken på Holmboes prinsipale grunnlag vil bare føre til at begjæringen blir avvist eller forkastet. Grunnlaget for gjenopptakelsesbegjæringen anses å være "åpenbart ulovhjemlet". Behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen under hovedforhandling vil føre til at begjæringen blir forkastet, og det er derfor grunnlag for å forkaste den ved kjennelse uten hovedforhandling, jf bl.a. Rt-1986-720 og Rt-1969-1194, jf også Schei: Tvistemålsloven II s. 384.

Holmboe har anført at det foreligger grov saksbehandlingsfeil ved at ikke begge lister ble tilsendt partene i forbindelse med utvelgelse av meddommere. Spørsmålet må være om det er opplyst en ny kjensgjerning eller fremskaffet et nytt bevis som alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført "aapenbart maatte ha medført en anden avgjørelse", jf tvistemålsloven §407 nr. 6.

Det bemerkes at det ikke foreligger en situasjon som kan sammelignes med den saksbehandlingsfeil som er beskrevet i tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 1 2. punktum, og som ubetinget skal tillegges virkning, nemlig den at saken er pådømt med meddommere fra det alminnelige utvalg i stedet for av det særlige eller med oppnevnte meddommere i stedet for uttrukne.

I denne saken er det to likestilte, like faglig og saklig kompetente utvalg som samlet dekker den geografiske krets som lagsognet utgjør. Det må anses likegyldig fra hvilket fylke innen lagsognet meddommerne kommer. Det er ikke spesielle hensyn som taler for at meddommerne skal komme fra enten det ene eller det andre fylket. Partene kan selv normalt foreslå opptil to hver. Når lagsognet består av to fylker, vil de da stå fritt i om det blir opptil fire fra det ene fylket, eller fire fra det andre fylket. Lagmannsretten finner det derfor ikke sannsynlig at eventuell saksbehandlingsfeil kan ha virket bestemmede på dommens innhold. Denne situasjon skiller seg forøvrig vesentlig fra saken omtalt i Rt-1977-808 hvor skjønnsmenn feilaktig var tatt av det kommuneoppnevnte utvalg etter domstolloven §79 i stedet for det fylkesoppnevnte utvalg etablert etter skjønnsloven §14.

Lagmannsretten finner at det ble foretatt saksbehandlingsfeil fra domstolens side ved at utelukkende listen for Sør- Trøndelag ble sendt prosessfullmektigene i ankesaken for lagmannsretten. Men selv om saksbehandlingsfeilen kunne ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jf tvistemålsloven §384 første ledd, foreligger det ikke saksbehandlingsfeil som åpenbart måtte ha ført til annen avgjørelse. Kravene til gjenopptakelse er andre og strengere enn ved de ordinære rettsmidler, anke og kjæremål. Lagmannsretten finner derfor også at kravet om gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr. 6 jf tvistemålsloven §412 første ledd 2. punktum må anses åpenbart ulovhjemlet.

Begjæringen blir etter dette å forkaste.

Det er intet omkostningsspørsmål til avgjørelse.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Begjæringen om gjenopptakelse forkastes.