LG-1992-1233

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1993-06-10
Publisert:	LG-1992-01233
Stikkord:	Arbeidsforhold, Fratredelse ved oppsigelse
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett Nr. 92-1250 - Gulating lagmannsrett LG-1992-01233, LG-1992-01234 og LG-1993-00245. Anket til Høyesterett, utfall ??
Parter:	Kjærende part: Markku Pasanen m.fl (11 personer) (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Helle, Stavanger). Kjæremotpart: Transocean Drilling AS (Prosessfullmektig: Advokat Erik C. Aagaard, Oslo) forenet med kjæremålssak nr. LG-1992-01234: Kjærende part: Steinar Sunde m.fl. (92 personer) (Prosessfullmektig: Advokat Geir Høin, Oslo). Kjæremotpart: Transocean Drilling AS (Prosessfullmektig: Advokat Erik C. Aagaard, Oslo) forent med kjæremålssak LG-1993-00245: Kjærende part: Jan Arvid Lagesen m.fl. (2 personer) (Prosessfullmektig: Advokat Bent Endresen, Stavanger). Kjæremotpart: Transocean Drilling AS (Prosessfullmektig: Advokat Erik C. Aagaard, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Rune Fjeld, kst. lagdommer Stein Dons Heinfjell, lagdommer Sjur Vestrheim
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §164, §179, §403, §98, §58, §61b, Permitteringslønnsloven (1988)

Det ble avsagt slik kjennelse:

1. Kjæremålene gjelder spørsmålet om fratredelser etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4.

Transocean Drilling AS (heretter benevnt TD) sa ved brev av 28. juli 1992 opp 267 arbeidstakere som følge av at en bore- og vedlikeholdskontrakt på Ekofisk-feltet i Nordsjøen med Philips Petroleum Company Norway ville opphøre fra 31. november 1992.

Ved brev av hhv. 20. august og 23. september 1992 varslet hhv. 159 og 14 av de oppsagte ved sine prosessfullmektiger at de ville gå til søksmål mot TD innen arbeidsmiljøloven frist på 8 uker. Samtidig ble det krevet at de oppsagt skulle stå i sine stillinger under sakens behandling for retten, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4.

Tre av de oppsagt varslet hhv. 6. og 9. august og 7. oktober 1992 at søksmål ville bli anlagt innen søksmålsfristens utløp og at de krevet å stå i sine stillinger.

Ved begjæring av 12. oktober 1992 til Stavanger byrett krevde TD kjennelse for at oppsagte arbeidstakere skulle fratre ved utløpet av deres oppsigelsestid.

Stavanger byrett avsa 30. oktober 1992 kjennelse med slik slutning:

"De av de i bilag 1a, b og c nevnte arbeidstakere som ikke har trukket sitt søksmålsvarsel og sin begjæring om å fortsatt stå i stillingen, skal fratre ved utløpet av sine individuelle oppsigelsesfrister og inntil en eventuell etterfølgende sak om oppsigelsenes gyldighet er rettskraftig avgjort."

Pasanen m.fl. (13 personer) og Sunde m.fl. (92 personer) - kjæremålsaker LG-1992-01233 og LG-1992-01234 - påkjærte hhv. 10. november og 16. november 1992 rettidig Stavanger byretts kjennelse til Gulating lagmannsrett. Tilsvar til kjæremålssak LG-1992-01233 innkom Stavanger byrett 18. november 1992 og i kjæremålssak nr. LG-1992-01234 den 1. desember 1992.

Pasanen m. fl. (nå 10 personer) anla ved stevning av 29. oktober 1992 til Stavanger byrett søksmål mot TD med krav om at oppsigelsene av 28.juli 1992 er ugyldige. I advokat Helles brev av 1. april 1993, som svar på lagmannsrettens henvendelse i brev av 17. februar s.å., er orientert om endringer i partsforholdet fra kjæremålet til søksmålet.

Sunde m.fl. (92 personer) anla ved stevninger av hhv. 17., 19., 24. og 30 november 1992 og 3. og 7. desember 1992, samtlige til Stavanger byrett, søksmål mot TD med samme påstand som nevnt over. At søksmålene er anlagt til ulike tidspunkt, har sammenheng med de kjærende parters individuelle oppsigelsestid i henhold til arbeidsmiljøloven §58.

Ytterligere tre av de oppsagte anla ved stevning av 29. oktober 1992 til Stavanger byrett søksmål mot TD med påstand om at oppsigelsene av 28. juli 1992 er usaklige. To av disse, Jan Arvid Lagesen og Arnfred Larsen, krevde å stå i stillingene til saken er endelig avgjort i retten.

For så vidt gjelder de to sistnevnte avsa Stavanger byrett kjennelse 25. januar 1993 med slik slutning:

"1. Jan Arvid Lagesen og Arnfred Larsen fratrer sine stillinger hos Transocean Drilling AS med virkning fra 31. januar 1993.

2. Jan Vidar Lagesen og Arnfred Larsen betales lønn til utgangen av januar 1993."

Lagesen og Larsen påkjærte Stavanger byretts kjennelse 9. februar 1993 til Gulating lagmannsrett. Kjæremålstiltilsvaret innkom Stavanger byrett 25. februar 1993. Lagmannsretten mottok kjæremålet 1. mars 1993.

2. A. Kjærende parter (kjæremålssak nr. 92-1233), Pasanen m.fl., har i det vesentlige gjort gjeldende:

Kjæremålet begrunnes i feil ved saksbehandlingen og uriktig rettsanvendelse. Kjæremålet over rettsanvendelsen gjelder spørsmålet om rettens kompetanse og den materielle anvendelse av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4

Arbeidsmiljøloven ordlyd og dens forarbeider vedr. bestemmelsen i §61 nr. 4 taler mot at det er hjemmel for å avsi kjennelse for frateden før stevning fra arbeidstaker med henvisning til arbeidsmiljøloven kap. 12 er uttatt. Støtte for dette syn kan også søkes i arbeidsrettslig litteratur.

TDs begjæring om fratreden er også fremmet for feil domstol.

Byretten har også begått en rekke saksbehandlingsfeil. Til tross for begjæring om det, ble det ikke avholdt muntlige forhandlinger for å få klarlagt faktum i saken. Det har medført at byrettens kjennelse bygger på faktiske anførsler som ikke har vært fremmet i saken og at byretten spekulerer i saken. Ved byrettens oversendelse av fratredelsesbegjæringen ble det gitt en urimelig knapp tidsfrist. Å fatte en slik beslutning før tilsvar er gitt, er en alvorlig feil ved saksbehandlingen. Disse saksbehandlingsfeil har hver for seg og samlet virket inn på byrettens avgjørelse og må lede til opphevelse av kjennelsen.

Kjennelsen er videre gitt "fortidig" virkning. Kjennelsen er datert 30. oktober 1992, men ikke sendt fra byretten før 2. november s.å. og mottatt av prosessfullmektigen, på vegne av de oppsagte, den 3. november s.å. Kjennelsen tillegger seg likevel virkning fra oppsigelsesfristens utløp, dvs. utløpet av oktober måned. Dette må også være en feil ved kjennelsen som må lede til opphevelse av den da den må gis et fremtidig fratredelsestidspunkt.

Når det gjelder urimelighetsvurderingen i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 er anført følgende i kjæremålet:

"Som anført over viser byretten til loven hovedregel. Byrettens rettsanvendelse indikerer imidleren annen regel: Ved "masseoppsigelser" har arbeidstakerne ikke rett til å stå i stilling mens saken varer. De har ikke krav på individuell vurdering i så måte.

De kjærendes anførsler på dette punkt støttes også av rettens ordbruk i kjennelsen hvor den (s.9) anfører at "det aldri vil kunne utelukkes at en trussel (Min understrekning) om saksanlegg for fleres vedkommende først og fremst kan være avgitt for å sikre seg rett til å stå i stillingen ut over oppsigelsespunktet.

Rettens anvendelse av §61 nr. 4 er uriktig."

Kjærende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Prinsipalt: Byrettens kjennelse oppheves og fratredelsesbegjæringen avvises.

2. Subsidiært: De kjærende parter frifinnes.

3. For alle tilfeller: De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsretten."

Kjæremotpart, Transocean Drilling AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt en begjæring om fratredelseskjennelse kan fremsettes før stevning er uttatt, er hevdet at loven uttrykkelig knytter rettsvirkningene til skriftlig varsel om at stevning vil bli tatt ut innen en bestemt frist, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd. I nærværende sak er det ikke tale om et betinget varsel, men et ubetinget varsel om at et bestemt rettslig skritt vil bli tatt med den følge at rettsvirkningene inntrer. Reelle hensyn tilsier også at bedriften ikke er avskåret fra å fremme et krav om fratredelse før stevning er uttatt. Kjæremotparten har videre anført at denne løsning følger av teori og forutsetningsvis av rettspraksis.

Det er heller ikke noen saksbehandlingsfeil at det ikke er avholdt muntlige forhandlinger. I en sak som denne med så stort antall oppsagte, som krever å stå i stilling, vil konsekvensene for de oppsagte som gruppe være ganske oversiktlig.

Når det gjelder urimelighetsvurderingen etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, har kjæremotparten anført:

"Når det gjelder vurderingen av hvorvidt det vil være urimelig at de aktuelle arbeidstagere skal stå i stilling utover utløpet av deres oppsigelsestid, vises foruten til byrettens kjennelse også til Stavanger byretts kjennelse av 28. september 1992 i tilsvarende sak.

Det vises også til Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 27. august 1991 inntatt i RG-1992-224.

Det vises også til Oslo byrettens kjennelse av 23. oktober 1990. Kjennelsen vedlegges som BILAG 2.

Endelig vises til spesielt til kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1989-1041 (bilag 34 til begjæringen). I denne kjennelsen la Høyesterett spesielt vekt på at de oppsagte arbeidstagere som krevet å stå i stilling, krevet å overta stillinger som de tidligere ikke hadde hatt.

Dette er i og for seg en helt parallell situasjon til nærværende sak hvor de begjærende parter mener at det er andre som skal sies opp i stedet for dem og som de i så fall skal overta arbeidet til.

Den omstendighet at de antatt stillinger det her er snakk om i alle tilfeller faller bort uansett hvem som sies opp, gjør at det vil være åpenbart urimelig om bedriften skal komme i den situasjon at den må betale lønn også til de oppsagte arbeidstagere under sakens behandling."

Videre heter det i kjæretilsvaret:

"Kjæremotparten er av den oppfatning at det ikke foreligger noen feil ved byrettens kjennelse fordi om slutningen lyder på at fratreden skal skje ved utløpet av de individuelle oppsigelsesfrister. Den omstendighet at oppsigelsesfristene for enkelte arbeidstagere i mellomtiden faktisk hadde gått ut før kjennelsen ble forkynt kan vanskelig tillegges noen annen vekt enn at fratreden for deres vedkommende først kan skje fra forkynnelsen av kjennelsen."

Kjæremotpart har nedlagt slik påstand:

"1. Stavanger byretts kjennelse av 30. oktober 1992 stadfestes.

2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 5000,-."

B. Kjærende parter (kjæremålssak LG-1992-01234), Sunde m.fl., har i det vesentlige gjort gjeldende:

Når det gjelder spørsmålet om tidspunktet for fremme av begjæring om kjennelse for fratredelse, har kjærende parter sluttet seg til det som er anført av kjærende parter i kjæremålssak LG-1992-01233.

Det er videre anført at fratredelsesbegjæring fremsettes ved de kjærende parters verneting, eventuelt ved den domstol som må anses for å være arbeidstakernes verneting i medhold av arbeidsmiljøloven §61B. For de arbeidstakere som ikke har verneting ved Stavanger byerett må saken således under enhver omstendighet bli å avvise.

Det er dessuten gjort gjeldende at byrettens kjennelse etter sitt innhold er feil, både hva angår rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Dessuten er det anført at det er begått slike saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse av byrettens kjennelse, eventuelt ny muntlig forhandling i lagmannsretten.

Når det gjelder saksbehandlingsfeilene, er anført at de kjærende parter ikke er gitt mulighet til å få saken tilfredsstillende opplyst så langt det er mulig gjennom en skriftlig saksforberedelse. I en sak hvor partene har fri rådighet og hvor tvisten er undergitt forhandlinger mellom hovedorganisasjonene, burde det ha vært en selvfølge at retten gir de nødvendige fristutsettelser når partene er enige om dette, som i denne sak.

Det er videre en saksbehandlingsfeil at begjæringen om muntlige forhandlinger ikke ble imøtekommet av byretten.

Endelig er det vedr. saksbehandlingsfeil gjort gjeldende at kjennelsen har mangelfulle grunner, jf. tvistemålsloven §164. Hver for seg og samlet må nevnte saksbehandlingsfeil anses for å være så alvorlige at de må lede til opphevelse ved hjemvisning av byrettens kjennelse, eventuelt muntlige forhandlinger for lagmannsretten.

Når det gjelder urimelighetsvurdering etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 heter det videre i kjæremålet: "

Ved rimelighetsvurderingen anfører retten at "det avgjørende moment for retten er at arbeidsgiveren etter kontraktsbortfallet med Phillps ikke har mulighet til å beskjeftige de oppsagte". Dette er imidlertid helt uriktig. Både på kort og noe lengre sikt ville det være mulig å beskjeftige de fleste av de som krever å stå i stillingen. Allerede da begjæringen om fratreden ble sendt inn til retten, og da retten traff sin beslutning, var det kjent at oppstart på bedriftens oppdrag på Heimdalsfeltet var fremskyndet fra mai til 15. februar d.å. Dette oppdraget vil beskjeftige ca 45 personer, og et alternativ her ville være permitteringer frem til oppstart.

Videre er det på det rene at bedriften i stor utstrekning benytter seg av vikarer og andre midlertidige ansatte på feltene Snorre, Gullfaks og Varhall. En gjennomsnittsberegning av bruken av vikarer og andre midlertidig ansatte viser at man på hvert skift (crew) benytter 15 personer på disse feltene. På grunn av skiftordningen er det reelle behovet imidlertid ca 40 personer. I det alt vesentlige dreier det seg her om mannskaper som hjelpearbeidere o.l, slik at det ikke er snakk om spesialister eller fok i nøkkelstillinger. Bedriften har også i noen grad benyttet innleid arbeidskraft for å utføre arbeid på egne plattformer og for operatørselskapene.

Samlet sett ville det således være stor mulighet for beskjeftigelse av de fast ansatte til fortrengsel for en rekke tilfeldige og midlertidig ansatte, i tiden frem til en hovedforhandling. Problemet her er at bedriften konsekvent har nektet å la en eneste av de Ekofisk-ansatte få innpass på noen av de øvrige plattformene, og man har altså i stedet valgt å bruke et stort antatt midlertidig ansatte." Samtidig som bedriften har begjært fratredelse under sakens gang er en rekke arbeidstakere som ikke er fast ansatt i bedriften blitt tilbudt midlertidig ansettelser også over en lengre tid, helt frem til 31. desember 1992. Det er fremlagt eksempler på slike kontraktsinngåelser.

Videre fremgår følgende av kjæremålet vedr. byrettens rimelighetsvurdering:

"Retten har videre lagt til grunn at en omrokering av de oppsagte vanskeligggjøres ved at det kreves nye kurs og ny opplæring for man kan begynne hos en annen operatør på et nytt felt. Vanskelighetene ved dette er betydelig overdrevet. For det første er det her tale om erfarne oljearbeidere med lang fartstid i bransjen. for de fleste vil det ikke være tale om noen opplæring av betydning, idet det i svært mange tilfeller dreier seg om boredekksarbeidere og hjelpearbeidere. Det et dessuten ikke tale om å skifte ut hele "crew" eller vesentlige deler av disse. Omrokeringen kan lett skje ved at 1 - 2 av de oppsagte plasseres rundt på de forskjellige "crew".

Omkostningene ved slike rokeringer vil også være minimale, idet de oppsagte har sagt seg villig til å dekke utgiftene ved eventuelle sikkerhetskurs for egen regning.

Det er heller ikke tale om å foreta skifte av mannskaper slik at dette innebærer noen sikkerhetsrisiko. Sikkerhetsrisikoen vil være langt større nar operatørselskapene inngår nye kontrakter med et driftsselskap, eksempelvis son nå på Ekofisk, hvor store deler av mannskapene erstattes med nye folk.

Byretten anfører videre at hensynet til økonomien har vært avgjørende for rettens standpunkt i rimelighetsvurderingen. Det er i den sammenheng vist til at en lønnsplikt for det antall oppsagte som det gjelder i nærværende sak, utover oppsigelsestiden, vil kunne true bedriftens eksistens. Dette er også totalt feilaktig. For det første er antallet oppsagte det er aktuelt å stå i stilling for, nærmere halvert. For det andre er det som nevnt ovenfor rimelig mulighet for beskjeftigelse av en stort antatt av de oppsagte.

Ytterligere skal det bemerkres at det i denne saken ikke er noe i veien for at man inngår avtaler om frivillig permittering, hvor de permitterte tas inn etter hvert som behovet oppstår, jfr. det som er anført ovenfor vedrørende bruk av vikarer og andre midlertidig ansatte.

Dessuten skal det anføres at bedriften har en meget sterk økonomi med store overskudd de senere år. Som bevis fremlegges:

Bilag 25. Resultatregnskap for 1990.

Bilag 26. Resultatregnskap for 1991.

Bilag 27. Halvårsregnskap for 1992.

De kjærende parter har hevdet (begjæringen side 8) at en utskiftning av mannskapene på de andre feltene til fordel for oppsagte Ekofisk-personell ville ha kostet bedriften ca 27. mill. kroner i overlapping og opplæring. Det er i den forbindelse vist en beregning som er inntatt som bilag 30 a) til begjæringen.

De utgiftene det her refereres til gjelder angivelige økte utgifter ved endring av arbeidsplan og arbeidssted etter oljeboringsoverenskomsten §3,4 og sikkerhetskurs som er nødvendige å gjennomgå før en arbeidstaker tiltrer i arbeidet på en ny plattform.

Det fremgår så vel av overenskomstens §3,4 som §10,3, at arbeidsgiverens plikter til å dekke utgiftene ved endringen av arbeidsplan og deltakelse i kurs, bare gjelder hvor dette er pålagt av arbeidsgiver. I nærværende sak vil det naturligvis være en frivillig ordning om man ønsker å arbeide på en annen plattform, og det påløper da ingen utgifter for arbeidsgiveren. De tillitsvalgte i bedriften har uttrykkelig gjort det klart for bedriftsledelsen at for de arbeidstakere det vil være aktuelt å gå nye sikkerhetskurs for, vil disse dekke utgiftene selv, eventuelt ved trekk i lønn fra bedriften. Det er derfor en grov overdrivelse når bedriften opererer med et beløp på 27. mill. kroner for overlapping og opplæring. Som bevis fremlegges:

Bilag 28. Oljeboringsoverenskomsten pkt. 3,4 og pkt. oktober Kjæremotparten har videre gjort gjeldende (begjæringen side 7) at en utskiftningsprosess ville være direkte imot operatørens ønske. Det er i den anledning vist til brev fra Saga Petroleum AS datert 04. august 92. og brev fra Amoco Norway Oil Company datert 17. august 92, jfr. bilag 29 og 30 til begjæringen.

De kjærende parter vil her gjøre gjeldende at de nevnte uttalelser fra Saga Petroleum AS og Amoco, må betraktes som rene bestillingsverk i anledning oppsigelsessaken. Det er helt på det rene at det ikke vil være tale om utskiftninger i en slik grad at dette vil få noen vesentlig betydning for effektiviteten og sikkerheten på feltene.

Operatørselskapene må dessuten til stadighet tåle utskiftninger på feltene, og ofte med den forskjell at det er midlertidig ansatte og langt mindre erfarne folk som benyttes ved disse utskiftningene."

Det er videre fremhevet i kjæremålet at for svært mange av de kjærende parter er det særdeles urimelig at de nå må oppgi sine arbeidsplasser til fordel for ikke bare midlertidige ansatte, men også til fordel for en rekke av de fast ansatte med kort ansettelsestid i bedriften. Det er i kjæremålet søkt illustrert ved en del eksempler.

Det er fastslått i teori og rettspraksis, jf. RG-1990-1098 at bedriftsansiennitet skal følges ved driftsinnskrenkninger med mindre dette medfører en vesentlig ulempe eller farer for bedriften. Det kan neppe anses for å være noen fare eller ulempe for bedriften å beholde disse arbeidstakere til fortrengsel for midlertidige ansatte og andre ansatte med langt dårliger kvalifikasjoner og langt mindre fartstid i bransjen.

Kjærende parter slutter seg til det kjærende parter i kjæremålssak nr. LG-1992-01233 har anført om fratredelsestidspunktet.

De kjærende parter har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt: Begjæringen om fratreden avvises fra Stavanger byrett.

Subsidiært: Begjæringen om fratreden avvises fra Stavanger byrett for de arbeidstakere som ikke har verneting ved denne domstol.

Atter subsidiært: Stavanger byretts kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling ved byretten.

Atter subsidiært: Begjæringen om fratreden under sakens gang tas ikke til følge.

Kjæremotpart, Transocean Drilling AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Kjæremotpart har vist til denne har anført i kjæremålssak nr. LG-1992-01233, som også gjøres gjeldende i nærværende sak, herunder når det gjelder avvisningsspørsmålet.

Kjæremotparten er ikke enig med de kjærende parter når det gjelder spørsmålet om verneting. Dette er en tvist som er blitt aktualisert gjennom et skriftlig varsel om søksmål, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd. Tvisten må behandles etter vernetingsreglene i §61b.

Det hefter heller ikke feil ved saksforberedelsen for byretten og videre er det ikke feil at at det ikke ble holdt muntlige forhandlinger og at byretten ikke har gått inn på hver enkelt parts personlige forhold.

Når det gjelder rimelighetsvurderingen er anført:

"Det har aldri vært uenighetmellom partene på bedriften om at bortfall av Ekofisk-kontrakten ville måtte medføre tilsvarende innskrenkninger i bemanningen. Det vises forsåvidt til protokoll av 31. juli 1992 (bilag 17 til begjæringen om fratredelseskjennelse).

Det medfører ikke riktighet av borestart (fase II) for Heimdalfeltet er fremskyndet fra mai til 15. februar. Bedriften har pr. dags dato ingen klar informasjon om når borestart vil finne sted.

Bedriften har kun opsjon på boring, men har kontrakt på en "workover".

Etter et møte mllom LO og NHO 23. oktober 1992, utarbeidet bedriften er kort beskrivelse av situasjonene samtidig som de fremla en nytt tilbud til løsning av saken. Dette ble oversendt NHO 28. oktober 1992. NHO oversendes såvel beskrivelsen som tilbudet til LO, som imidlertidhar avslått tilbudet. Tilbudet innebar bl.a. å gjøre om et antall oppsigelse til permitteringer (ca. 46 personer) i påvente av Heimdal-oppstartingen.

Kopi av bedriftens brev med vedlegg, vedlegges som BILAG 2.

Under de lokale forhandlinger 8. 9. 10. og 14. september 1992 (protokoll bilag 21 til begjæringen) ble spørsmålet om permitteringer relatert til Heimdal-kontrakten fase II inngående drøftet.

Partene var enige om at permitteringer ikke var aktuelle. Bedriften tok utgangspunkt i 26-ukers regelen i Lov om lønnsplikt under permittering, relatert til stor usikkerhet om oppstartingstidspunktet for fase II. De tillitsvalgte avviste på prinsipiell grunnlag at oppsagte fra Ekofisk-feltet skulle permitteres før det vare foretatt fulle utskiftninger på de andre feltene i h.h.t. ansiennitet. Ingen av bedriftens forslag til løsninger førte av dene grunn frem.

Bedriften har likevel i stor utstrekning gjennomført de forslag som opprinnelig ble fremsatt. I forbindelse med Heimdal fase I har det vært mulig å oppbemanne med 20 personer som alle har vært blant de oppsagte.

Bedriften har bl.a. beholdt endel eldre arbeidstakere som i første omgang må brukes til å fylle vikariater. Det vises til bilag 22 og bilag 24 til begjæringen. Problemet er imidlertid at disse arbeidstakerne skal gå på faste skift.

Bedriften har for spesielt å imøtekomme de eldste oppsagte med lang tjenestetid vært villig til å ta den økonomiske belastning en slik stivbent pol representerer. De ansatte i denne polen forutsettes over tid å gå inn i de ordinære boremannskapene når forholdene ligger til rette for det.

Når det gjelde midlertidig ansettelser og vikarer vil kjæremotparten vise til at det på Snorre-feltet har vært mulig for bedriften å få noen midlertidige stillinger i tillegg til de kontraktsavtale mannskaper. De første midlertidige stillingene kom i mai/juni og ble besatt med personell som den gang var oppsagt fra Ekofisk-kontrakten.

På grunn av naturlig avgang er det gitt tilbud om ytterligere ansettelse av 3 Ekofisk-oppsagte, fra juli 1992. Ytterligere 2 vil få tilbud om midertidig engasjement. Også disse er blant de som ble sagt opp i juli fra bedriften.

Bemanningen av disse midertidige stillingen har ikke ført til noen uenighet med de tillitsvalgte på bedriften. Det er derfor noe overraskende at dette nå trekkes frem av advokat Høin.

I den aktuelle perioden har bedriften holdt igjen ansettelser i ledige stillinger for at disse skulle kunne bemannes med oppsagte fra Ekofisk. Det har derfor i en viss utstrekning vært nødvendig å bruk vikarer for å holde disse stillingen åpne for de som ville bli ledige etter oppsigelsene fra Ekofisk. Når det gjelder vikariater som skyldes sykdom etter permisjon på de tre feltene Snorre, Gullfaks og

Valhall vises til grafiske fremstillinger for perioden fra og med uke 32, BILAG 3.

Spørsmål om en begrenset vikarpol basert på fleksibel arbeidstid har vært drøftet på et tidligere tidspunkt med de tillitsvalgte. De tillitsvalgte har stilt seg helt avvisende til dette. ("vi selger ikke prinsipper for arbeidsplasser"). Det vises forøvrig til bdriftens tilbud av 28. oktober 1992, pkt. B (bilag 2).

Den kjærende part har lagt frem hovedtall for første halvår 1992 (bilag 27 til kjæremålet). Det er den hake ved de fremlagte tall at de representerer Transocean konsernet. Når det tas hensyn til resultatet for selskapene Ernsore Trilling Fluides AS og Target Drilling Services AS blir bildet et noe annet. Kjæremotparten Transocean Drilling A/S hadde som resultat for ekstraordinære poster, første halvår 1992 pluss kr 4 mill. Resultatet før ekstraordinære poster pr. 3 kvartal 1992 viste minus kr 48 mill.

Kjæremotparten har i begjæringens side 8 opplyst at en utskiftning av mannskapene på de andre feltene til fordel for Ekofisk-personell ville ha kostet bedriften ca kr 27 mill. i overlapping og opplæring, samt arbeidsplanendringer. Det fremgr av bilag 30 a til begjæringen at omlag 24 mill. er knyttet til opplæring og overlapping. Dette medfører en gjennomsnittlig opplæringskostnad pr. person på ca kr 106000,-.

Opplæringskostnadene består ikke bare av sikkerhetsopplæring, men inkluderer i tillegg forskjellige typer utstyrskurs og bedredskapskurs. I tillegg kommer, kostnadene med overlapping som beløper seg til ca kr 3 mill.

Eksempel på opplæring ved overføring til Gullfaks vedlegges som BILAG 4.

Under de individuelle forhandlingene har noen ganske få av de oppsagte gitt uttrykk for at de var villig til selv å bære opplæringskostnadene. Det er imidlertid grunn til å tro at de ikke har vært klar over hvilke betydelige kostnader det her er tale om.

Forholdet er heller ikke tatt opp formelt av de tillitsvalgte unde de lokale eller organisasjonsmessige forhandlingene.

De synspunkter advokat Høin gir uttrykk for at forbindelse med dette spørsmålet kan imidlertid være interessante i forbindelse med fremtidige vurderinger. Kjæremotparten anmoder derfor om at LO formelt erklærer at arbeidstakere som blir overflødige p.g.a. reduksjon/bortfall av kontrakter kan pålegges selv å dekke alle opplæringskostnader som vilkår for overføring til andre felt.

Når det gjelder operatørenes standpunkt til utskiftning av mannskaper er de fremlagte brev fra Saga og Amoco intet "bestillingsverk" i anledning rettssaken. De er da også skrevet før det oppsto en aktuell rettstvist. Det var imidlertid åpenbart nødvendig og naturlig av kjæremotparten å ta kontakt med operatørene for å diskutere denne problemstillingen.

Kjæremotparten vil derfor motsette seg av disse dokumenter tas ut av saken.

Det fastholdes forøvrig at feltene Gullfaks a + b, Snorre og Valhall er langt mer moderne enn Ekofisk.

Disse feltene har nyere teknologi og en overføring av personell fra Ekofisk til disse feltene er derfor forbundet med en omfattende opplæring og trening. De kjærende parters påstand i denne forbindelse har ingen dekning i de virkelige forhold.

Det skal til slutt understrekes at en borekontraktor må forholde seg til operatøren (oppdragsgiveren) i.h.h.t. inngått kontrakt. Dette er bedriftens situasjon. Det vises forøvrig til hva som er sagt om dette i begjæringen."

Kjæremotpart har nedlagt slik påstand:

1. Stavanger byretts kjennelse av 30. oktober 1992 stadfestes.

2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 8000,-.

C. Kjærende parter (kjæremålssak nr. LG-1993-00245), Lagesen og Larsen har i det vesentlige anført:

"Kjennelsen påkjæres fordi byrettens rettsanvendelse er uriktig.

Byretten slår fast at arbeidstakere i oppsigelsessaker som hovedregel skal stå i sine stillinger mens saken varer når oppsigelsen skyldes arbeidsgivers forhold.

Byrettens kjennelse i denne sak føyer seg etter kjennelser i sakene 1013/92 A og 1250/92 A for byretten omhandlende samme bedrift. I førstnevnte sak er oppsigelsene og de rettslige vurderinger ikke helt identiske med denne sak. I sistnevnte kjennelse er problemstillingen tilnærmet lik. Kjennelsen er påkjæret til Gulating lagmannsrett.

Sett hver for seg og i sammenheng viser kjennelsene at byretten i massoppsigelsessaker praktiserer en regel om at arbeidstakerne skal fratre under sakens gang.

Denne rettsoppfatning er uriktig.

Sakene dreier seg om utvelgelsen ved driftsinnskrenkning. I første sak påstår bedriften at annsiennitetsprinsippet er lagt til grunn så langt som mulig ved valget av hvem som sies opp. I andre sak påstås ikke dette. Det blir i saken opp til retten å overprøve utvelgelsen konkret for hver enkelt oppsagt.

Inntil retten, med endelig virkning, har foretatt denne utvelgelsen, skal arbeidstakerne etter loven stå i sine stillinger. Det er intet i loven, lovforarbeider eller Høyesterettspraksis som tilsier en praksis/regel som byrettens.

I tillegg innfører byretten en ny bevisbyrderegel; det er de oppsagte som må føre bevis for presumpsjonen/det prejudisielle standpunkt at oppsigelsene er usaklige: byretten sier på kjennelsens 11 således:

"Saksøkerne har ikke påvist at de er av dem som står først til å bli gjenintatt. De har heller ikke påvist at de står i en slik spesiell situasjon i forhold til de andre oppsagte, at bedriften måtte ta helt spesielle hensyn til dem."

Sitatet fremkommer etter at byretten har pekt på at avgjørelsen om fratreden skal avgjøres ut fra dagens situasjon. Interesseavveiningen er også ensidig i bedriftens favør:

"Selv om bedriftens situasjon på noe lenger sikt er bedret som følge av nye kontrakter, må retten legge til grunn at slik situasjonen er idag, har ikke TO beskjeftigelse til Lagesen og Larsen om de skulle få rett til å fortsette."

Jeg peker her på at det av saken og kjennelsen framkommer at Lagesen ble utkalt til en ekstra tur i Nordsjøen etter det tidspunkt hvor bedriften angivelig ikke hadde bruk for ham. Riktignok anfører byretten at Lagesen ikke er ansatt på ny. Men det må være åpenbart at bedriften hadde bruk for ham etter det tidspunkt hvor den anførte at han var overflødig.

I tillegg må jeg peke på at bedriften, etter opplysninger som er framkommet i pressen, er anmeldt til politiet av LO/Nopef/Oljearbeiderforeningen fordi bedriften bytter vikarer mens mange "egne" arbeidere er ledige/oppsagte.

Bedriftslederen har også stått fram i intervju i StavangerAftenblad med et håp om at de fleste oppsagte ville få jobben tilbake. Sist i dag hvor det under overskriften "Draugen-boringen går til Transocean" bl.a. heter:

"Denne kontrakten betyr at alle de som ble oppsagt fra Transocean får tilbud om jobb igjen i løpet av året. Administrerende direktør Reidar Lund opplyser at de fleste av de 270 som måtte gå som følge av manglende oppdrag i fjor, allerede er tilbake på jobb. Det gjenstår mellom 30 og 40 mann som får ny mulighet til å komme tilbake på jobb fordi Tansocean fikk Draugenoppdraget, ... Han opplyser at Draugen til bety at Transocean må ansette omlag 70 nye, mann alt fra dekksarbeidere til boresjef."

Lund uttaler videre: "Ikke minst er dette en honnør til de ansatte i selskapet som har vært med på en tøff periode med vanskelig omstillinger og kostnadsreduksjoner det siste året."

Det er på tide de oppsagte får uttelling.

I innskrenkningssaker vil bedriftens anførsel alltid måtte gå på at man ikke har arbeid til de som sies opp. Sett hen til loven regel kan da ikke anførselen om at man ikke har arbeid til de oppsagte lede hen til at de skal fratre under sakens gang, slik byretten her har gjort.

Byretten har også vektlagt partenes interesse uriktig. Den har ikke tatt hensyn til at de kjærende parter.

Larsen vil ikke klare å oppfylle sine økonomiske forpliktelser, herunder sitt forsørgeransvar.

Lagesen vil få store vansker. På den annen side står en solid bedrift. Den vil ikke ha noen problemer med å ha den kjærende parter i kosten. Lovgiver har gitt anvisning på en annen avveining av interessene når regelen er at de oppsagte skal stå i stillingen når de bestrider innskrekningens rettmessighet. Dette må også særlig gjelde i en sak hvor arbeidsgiver gir ut så mange signaler om at sysselsetting er like om hjørnet. Det er da ikke særlig byrdefullt om de kjærende parter gis medhold."

Kjærende parter har nedlagt slik påstand:

Byrettens kjennelse punkt 1 oppheves.

Kjæremotpart, Transocean Drilling AS, har i det vesentlig anført:

"I. Kjæremotparten vil hevde at Stavanger byretts kjennelse av 25. januar 1993 i nærværende sak er riktig, såvel i resultatet som i begrunnelsen.

Kjæremotparten vil spesielt vise til at de kjærende parter i nærværende sak ikke kan sees isolert, men må sees i nær sammenheng med partene i Stavanger byretts sak nr. 92-01325 A og hvor det foreligger kjennelse for fratreden av sagt av Stavanger byrett 30. oktober 1992.

I sistnevnte sak foreligger det to kjæremål og det er fra bedriftens side inngitt kjæremålstilsvar 17. november 1992 og 30. november 1992.

Kjæremotparten er av den oppfatning at nærværende kjæremål må slås sammen med de to kjæremålene i sak nr. 92-01250 til felles behandling.

Problemstillingen er helt identiske og det er intet grunnlag for å behandle de to kjærende parter i nærværende sak på noen annen måte enn de kjærende parter i sak nr. 92-01250.

Det bemerkes at retten ikke har gitt kjæremålene i sak 92-01250 oppsettende virkning.

II. Foranlediget av det som er anført av den kjærende part og de avisartikler som retten har vist til i sitt oversendelsesskriv datert 11. februar 1993, skal bemerkes:

Transosean har nå fått boring og riggvedlikehold på Draugen-plattformen for A/S Norske Shell. Kontrakten omfatter følgende:

Fase I: Frem til august 1993, noen få disiplinledere fra egen organisasjon.

Fase II: Boring fra august/september 1993 til utgangen av mars 1994. Boremannskapet omfatter 60 personer. Stillingskategoriene er pr. dags dato ikke klarlagt.

Det kan være mulighet for noe vedlikeholdsarbeid etter 1. april 1994 og A/S Norske Shell har opsjon på boring av en brønn i 1996 og en brønn i 1998.

Dette vil imidlertid bli av klart på et langt senere tidspunkt.

Som det er gjort rede for i tidligere prosesskrift vil de som arbeider på Heimdal-kontrakten bli korttids-ansatt. Denne kontrakten avsluttes ca 15. juli 1993. Mannskapene på Heimdal vil bli vurdert i forbindelse med oppbemanning av feltkontrakten på Gullfaks.

De mannskapene som vil bli benyttet på den kortsiktige Draugen-kontrakten vil nødvendigvis også bli korttidsansatt (prosjektansatt).

Situasjonen pr. juli 1993 (etter at Heimdalkontrakten er avsluttet og Gullfaks-feltkontrakten er bemannet) vil da være at det fortsatt vil være 96 personer av de oppsagte som ikke har fått noen for for engasjement og som vil være aktuelle for de 60 midlertidige prosjektansettelsene på Draugen for perioden august/september 1993 - mars 1994.

Disse tallene baserer seg på antall tilgjengelige oppsagte og antall ledige stillinger uten at det er tatt hensyn til stillingskategorier. En endelig bemanningsoversikt kan derved avvike på enkelte punkt. Selv i gunstigste fall vil med andre ord 36 personer av de oppsagte fra juli 1992, være uten noe tilbud.

I tillegg kommer 11 personer som ble oppsagt i mai 1992 som da også vil være uten tilbud.

Enkelte personer i denne gruppen vil likevel kunne bli vurdert for vikariater på samtlige av de faste installasjonene. Dette vil imidlertid være avhengig av om Deres kvalifikasjoner er i samsvar med behovet.

På bakgrunn av den midlertidige (kortvarige) karakter de aktuelle oppdrag har, vil det ikke være aktuelt å trekke tilbake oppsigelsene eller å gi nye faste ansettelser for det alt overveiende antall av de oppsagte. En slik fremgangsmåte ville føre til at bedriften igjen relativt snart kunne komme i samme vanskelige situasjon.

I forbindelse med den kritikken de kjærende parter har fremført når det gjelder bruk av vikarer, skal bemerkes:

Ved avslutningen av Ekofisk-kontrakten 31. oktober 1992 gjorde operasjonsavdelingen en vurdering av hva som ville være det antalle behov for vikarer i tiden fremover. Forholdet ble fremlagt for de tillitsvalgte, jfr. møtereferat fra møter 26. november 92, 03. desember 92 og 04. desember 92, BILAG 1.

Også Snorre-operasjonsavdeling har måtte revurdere behov for tilgjengelig personell med vikariater/korttidsengasjementer. For denne enhets vedkommende har det vist seg at behovet var mindre enn først antatt. Bedriften vil derfor tilby prosjektansettelse på Heimdal til 2 oppsagte som tidligere var tiltenkt vikaroppdrag på Snorre.

Stavanger politikammer har forøvrig henlagt anmeldelsen for disse forhold av bedriften.

Kjæremotparten har vært gjennom en omfattende kostnadsreduserende tiltak. Dette har blant annet resultert i at bedriften har klart å skaffe nye kontrakter i et svært konkurranseskjerpet marked.

Resultatet for 1992 er likevel langt fra tilfredsstillende. Det vises til pressemelding datert 9. februar 1993 vedrørende foreløpig resultat for 1992, BILAG 4.

Det viste seg i ettertid at behovet for tilgjengelige personell som skulle dekke opp for ulike typer fravært ble et noe annet enn det som først var antatt.

For Gullfaks-opersjonsavdeling medførte dette at det var nødvendig i en periode å bruk personell som ikke hadde vært fast ansatt hos den kjærende part til vikarer og korttidsengasjementer.

Bedriften har tatt konsekvensen av dette og har nå gitt opplæring til ytterligere 16 av de oppsagte.

Utvelgelsen av de 16 ble diskutert med de tillitsvalgte, jfr. protokoll fra møter 14., 15. og 18.1. 1993 (Oljearbeiderforeningen) BILAG 2. Og notat av 20. januar 1993 til Borelederforbundet, BILAG 3.

Denne saken ble også fremlagt for OFS, men ingen av deres medlemmer ble berørt. Det foreligger således ingen egen protokoll mellom bedriften og OFS i denne forbindelse.

Det understrekes at dersom de oppsagte hadde fått medhold om å stå i stilling, ville årsresultatet for 1992 vært betydelig dårligere."

Kjæremotpart har nedlagt slik påstand:

1. Stavanger byretts kjennelse av 25. januar 1993 stadfestes.

2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 5000,-.

3. Lagmannsretten skal bemerke:

a) Lagmannsretten har besluttet at kjæremålssak LG-1992-01233, LG-1992-01334 og LG-1993-00245 forenes til felles behandling, jf. tvistemålsloven §98. Oppsigelsene for samtlige av de kjærende parter springer ut av samme forhold, hvor kjæremotpart er den samme. Lagmannsretten er før øvrig enig med TD i at problemstillingene i de tre kjæremålssakene er identiske.

b) Lagmannsretten er videre enig med TD i at det ikke foreligger særlige grunner som taler for å holde muntlige forhandlinger om kjæremålet, jf. tvistemålsloven §403 tredje ledd.

c) Kjærende parter har i kjæremålssak LG-1992-01233 og LG-1992-01234 nedlagt påstand om at sakene avvises da arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 taler mot at det er hjemmel for å avsi kjennelse for fratreden før stevning fra arbeidstaker med henvisning til arbeidsmiljøloven kap. 12 er uttatt.

Lagmannsretten har adgang til full prøving av kjæremålene vedr. byrettens fratredelseskjennelser. Det legges til grunn at spørsmålet om det vil være urimelig å opprettholde arbeidsforholdet, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, skal avgjøres på grunnlag av situasjonen slik den er i dag. Da de kjærende parter nå har anlagt søksmål ved stevninger, som nevnt i ovenstående pkt. 1, med påstand om at oppsigelsene er ugyldige, finner lagmannsretten det ikke nødvendig å ta standpunkt til ovennevnte spørsmål og i den forbindelse til om vilkåret " under sakens behandling" i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 er oppfylt.

d) Kjærende parter har som begrunnelse for kjæremålene anført en rekke saksbehandlingsfeil som hver for seg og samlet må føre til at byrettens kjennelser blir opphevet og hjemvist til ny behandling for byretten. På bakgrunn av det resultat lagmannsretten har kommet til vedr. urimelighetsvurderingen i forhold til arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, finner en det ikke nødvendig å ta standpunkt til de påberopte saksbehandlingsfeil.

e) Når det gjelder spørsmålet om for hvilken domstol en begjæring om fratreden skal behandles, er lagmannsretten enig med byretten i at tvisten knyttet direkte til bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Når det nå er anlagt søksmål ved Stavanger byrett til prøving av oppsigelsene gyldighet, finner lagmannsretten det ikke nødvendig å ta stilling til om samme rett opprinnelig var rette verneting ved TDs begjæring om fratreden etter nevnte bestemmelse i arbeidsmiljøloven.

f) Når det gjelder realitetsspørsmålet, har lagmannsretten kommet til et annet resultat enn byretten. Lagmannsretten er enig i den lovforståelse byretten har lagt til grunn med hensyn til når en kan treffe kjennelse om fratreden under behandling av en oppsigelsessak etter arbeidsmiljøloven.

Når en oppsagt arbeidstaker innleder søksmål om oppsigelsens gyldighet innen åtte-ukers fristen i arbeidsmiljøloven §61 nr. 3, har han i utgangspunktet rett til å stå i stillingen under sakens behandling, jf. samme lovs §61 nr. 4 annet ledd. Det kan likevel bestemmes at han skal fratre dersom "retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling." I denne sammenheng finner lagmannsretten grunn til å peke på at det i forarbeidene til arbeidsmiljøloven uttales at oppsigelse som er begrunnet i bedriftens forhold (rasjonalisering, driftsinnskrenkninger o.l.) ikke bør gi grunn for kjennelse om fratredelse av stilling mens sak verserer, jf. Ot.prp.nr.41 (1975-76) 75. Lagmannsretten skal imidlertid bemerke at også i slike tilfeller kan det avsies kjennelse for at de oppsagte skal fratre under oppsigelsessakenes behandling når det vil være urimelig om de fortsetter. Det vises til bl.a. Rt-1984-400, Rt-1987-117, Rt-1988-1468 og Rt-1989-1041.

Avgjørelsen vedr. fratredelse skal treffes etter en totalvurdering hvor det, utfra loven utgangspunkt, må tillegges særlig vekt at oppsigelsen ikke skyldes arbeidstakerens eget mislige forhold. Spørsmålet blir således om det etter dette fremstår som urimelig at arbeidstakerne får fortsette i sine stillinger.

I nærverende saker er oppsigelsene av 28. juli 1992 begrunnet i TDs behov for å redusere arbeidsstokken som følge av at en bore- og vedlikeholdskontrakt på Ekofiskfeltet i Nordsjøen med Philips Petreoleum Company Norway ville opphøre fra 31. november 1992. Det legges til grunn at det kan foretas en prejudusiell vurdering av oppsigelsenes gyldighet og tillegge denne vekt ved vurderingen etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, jf. Rt-1991-330. Lagmannsretten vil i denne sammenheng bemerke at mens grunnlaget for oppsigelsene i en etterfølgende oppsigelsesak må vurderes ut fra forholdet da disse ble gitt, må vurderingen av om det er urimelig å opprettholde arbeidsforholdet bero på situasjonen slik den fremstår på avgjørelsestidspunktet, jf. Rt-1990-1908.

Det er enighet mellom partene om at opphør av bore- og letekontrakten på Ekofiskfeltet fordret en reduksjon av ansatte i selskapet TD. Dette ble gjort ved driftsinninnskrenkninger i form av oppsigelser kun for arbeidstakere som har vært ansatt på Ekofiskfeltet. Bedriften valgte således ikke å legge til grunn en gjennomgående eller bedriftsvis ansiennitet ved oppsigelsene. Den underliggende tvist i oppsigelsessakene er således om arbeidsgiver har anvendt feilaktige utvelgelseskriterier, dvs. om unntaket fra det som må anses som hovedregelen både i forhold til Hovedavtalen, jf. §9-9, og rettspraksis i dette tilfelle må anses å være saklig begrunnet. Om dette er lagmannsretten i tvil. TD har vist til det som er uttalt i Rt-1992-776, hvor det ble akseptert å vurdere hver filial i en bank for seg ved oppsigelser på grunn av driftsinnskrenkninger. Dette ble imidlertid knyttet til at banken dekket et meget betydelig geografisk område samt at banken hadde sitt utgangspunkt i nylig gjennomførte fusjoner av en rekke lokalbanker. I tillegg ble vektlagt at ettersom ansettelsesmyndigheten var tillagt avdelingsbankene, og at ansettelsesforholdene for arbeidstakerne ved filialene var knyttet til disse, var det også et naturlig utgangspunkt at det var de filialansatte som måtte fratre når filialen ble nedlagt. Forholdet i nærværende sak er forskjellig og lagmannsretten er altså i tvil om det er sterke nok grunner for å fravike bedriftsansiennitet som det grunnleggende utvelgelseskriterium.

Lagmannsretten har også tatt hensyn til at den konkrete rimeligvurdering lettere kan falle ut i de oppsagtes disfavør i et tilfelle hvor disse ikke tidligere har gjort tjeneste på de steder det nå kreves tilknytning til, dvs. de felt hvor TD også er driftsansvarlig, og at andre arbeidstakere må oppsies, jf. Rt-1987-117 og Rt-1989-1041. Det vises i denne sammenheng til det reduserte antall arbeidstakere en omplassering gjelder for i forhold til da byretten tok standpunkt til begjæringen om fratredelse. Videre vil en omplassering av de kjærende parter ikke bety oppsigelser av et tilsvarende antall andre arbeidstakere på andre felt TD er driftsansvarlig for. Det vises til at det av sakens dokumenter fremgår at av TDs totale arbeidsstyrke i Nordsjøen er en del vikarer og midlertidige engasjerte, uten at det fremgår det nøyaktige antall arbeidstakere i disse kategorier. Såvidt lagmannsretten har forstått har da også TD i en viss utstrekning foretatt omplassering av de oppsagte mot ansatte i nevnte kategorier på andre utbyggingsfelt.

Til grunn for lagmannsrettens standpunkt ligger også at, slik det fremgår av sakens dokumenter, TD ikke synes å ha foretatt en vurdering av hver enkelt av de oppsagte for om mulig å finne annen beskjeftigelse for disse innen bedriften. Dette synes å være en forskjell i forhold til den masseoppsigelse som fant sted ved Alcatel STK AS i Oslo, hvor bedriften, i følge lagmannsrettens bemerkninger i RG-1992-224, hadde foretatt en "omhyggelig vurdering av hver enkelt av de oppsagte for om mulig å finne annen beskjeftigelse for disse innen bedriften."

TD har anført, og byretten har lagt til grunn, at en omrokkering vanskeliggjøres ved at forholdene er forskjellige i de forskjellige operatørselskaper. Lagmannsretten er av flere grunner i tvil også om dette forhold. For det første skal bemerkes at det ikke kan være tilstrekkelig at omrokkering av arbeidstakere vanskeliggjøres. Det må legges til grunn et mer kvalifisert vanskelighetskriterium vedr. driftsmessige forhold. Dertil kommer at situasjonen nå må vurderes i forhold til et antall arbeidstakere som er noe i underkant av halvparten av det antall som byretten måtte gjøre sin vurdering på grunnlag av. Ytterligere finner lagmannsretten det ikke tilstrekkelig dokumentert de vansker bedriften påberoper seg med hensyn til omrokkering verken med den faktiske omrokkering eller omkostningene i tilknytning til dette. I denne sammenheng skal vises til at ved tidligere mannskapsreduksjoner har selskapet lykkes med å få til slike omrokkeringer selv om det skal tas i betraktning at det da har dreiet seg om et noe mindre antall arbeidstakere. For så vidt gjelder omkostningene, har lagmannsretten funnet det usikkert å anslå disse da det av sakens dokumenter fremgår at noen av arbeidstakerne har vært villige til å påta seg de merutgifter omrokkering ville medføre. Forholdet til omkostninger i tilknytning til omrokkeringer kan i denne sak ikke tillegges utslagsgivende vekt ved vurderingen.

Byretten har videre lagt til grunn at ombytte av mannskaper i enkelte tilfeller kan medføre en sikkerhetsrisiko. Det er også lagt vekt på at operatørsiden, med mulig unntak av Statoil, har motsatt seg større utskifting. Lagmannsretten skal bemerke at også i denne sammenheng må vurderingen knyttes an til det reduserte antall arbeidstakere sakene nå gjelder i forhold til da byretten vurderte spørsmålet om fratreden. Dessuten viser lagmannsretten til at mannskapsutskiftinger av ikke uvesentlig størrelse også tidligere har funnet sted uten at dette ble ansett for å være noen sikkerhetsrisiko. Endelig skal bemerkes at ettersom TD ikke fikk fornyet sin bore- og letekontrakt på Ekofiskfeltet etter 1. november 1992, men denne ble gitt et annet selskap, må operatørselskapene ha vurdert det slik at det ikke medfører en uakseptabel sikkerhetsrisiko å skifte driftsselskap, hvor store deler av mannskapene erstattes med nytt personell.

Et avgjørende moment for byretten har vært at arbeidsgiver etter kontraktsbortfallet med Phillips ikke har mulighet til å beskjeftige de oppsagte. Byretten bemerker videre om dette: "...og det er selvsagt også et moment i rettens rimelighetsvurdering at om arbeidsgiver her skulle ha anvendt feilaktig utvelgelseskriterium med hensyn til omplassering m.v., vil resultatet til syvende og sist og uansett bli at andre arbeidstakere i bedriften må sies opp."

Byretten synes å ha lagt til grunn at kontraktsbortfallet medfører at det ikke vil være mulighet til å beskjeftige noen av de oppsagte samt at et tilsvarende antall øvrige arbeidstakere vil måtte oppsies ved en eventuell omrokkering av de allerede oppsagte arbeidstakere. Det faktiske forhold er imidlertid at antallet arbeidstakere som nå krever å stå i sine stillinger er vesentlig redusert fra det tidspunkt byretten tok standpunkt til fratredelsesbegjæringen. Dessuten synes det ikke å kunne legges automatisk til grunn at tallet på oppsigelser på grunn av omrokkeringer vil være identisk med tallet på de arbeidstakere som det er aktuelt å omrokkere. Lagmannsretten viser for det første til det som tidligere er bemerket om vikarer og midlertidige ansatte. I alle fall noen av disse må kunne erstattes av noen av de kjærende parter. Dessuten er det etter byrettens kjennelse fremkommet opplysninger som gjør det uklart i hvilken utstrekning TD har mulighet til å tilby de oppsagt nytt arbeid. Administrerende direktør i selskapet har i avisintervju 9. februar 1993 opplyst at ny borekontrakt med operatørseksapet AS Norske Shell vil medføre at alle som ble oppsagt fra TD vil få tilbud om arbeid innen året. Det er i intervjuet videre opplyst at de fleste av de 270 som ble oppsagt på grun av manglende oppdrag i 1992, allerede er tilbake på arbeid. TD har i kjæremålstilsvar av 24. februar 1993, i kjæremålsak LG-1993-00245, anført følgende om dette:

"Foranlediget av det som er anført av den kjærende part og de avisartikler som retten har vist til i sitt oversendelsesskriv datert 11. februar 1993, skal bemerkes:

Transocean har nå fått boring og riggvedlikehold på Draugenplattformen for AS Norske Shell. Kontrakten omfatter følgende:

Fase I: Frem til august 1993, noen få disiplinledere fra egen organisasjon.

Fase II: Boring fra august/september 1993 til utgangen av mars 1994. Boremannskapet omfatter 60 personer. Stillingskategoriene er pr. dags dato ikke klarlagt.

Det kan være mulighet for noe vedlikeholdsarbeid etter 1. april 1994 og A/S Norske Shell har opsjon på boring av en brønn i 1996 og en brønn i 1998.

Dette vil imidlertid bli avklart på et langt senere tidspunkt.

Som det er gjort rede for i tidligere prosesskrift vil de som arbeider på Heimdal-kontrakten bli korttidsansatt. Denne kontrakten avsluttes ca 15. juli 1993. Mannskapene på Heimdal vil bli vurdert i forbindelse med oppbemanning av feltkontrakten på Gullfaks.

De mannskapene som vil bli benyttet på den kortsiktige Draugen-kontrakten vil nødvendigvis også bli korttidsansatt (prosjektansatt).

Situasjonen pr. juli 1993 (etter at Heimdalkontrakten er avsluttet og Gullfaks-feltkontrakten er bemannet) vil da være at det fortsatt vil være 96 personer av de oppsagte som ikke har fått noen form for engasjement og som vil være aktuelle for de 60 midlertidige prosjektansettelsene på Draugen for perioden august/september 1993 - mars 1994.

Disse tallene baserer seg på antall tilgjengelige oppsagte og antall ledige stillinger uten at det er tatt hensyn til stillingskategorier. En endelig bemanningsoversikt kan derved avvike på enkelte punkt.

Selv i gunstigste fall vil med andre ord 36 personer av de oppsagte fra juli 1992, være uten noe tilbud.

I tillegg kommer 11 personer som ble oppsagt i mai 1992 som da også vil være uten tilbud.

Enkelte personer i denne gruppen vil likevel kunne bli vurdert for vikariater på samtlige av de faste installasjonene. Dette vil imidlertid være avhengig av om deres kvalifikasjoner er i samsvar med behovet."

På bakgrunn av ovennevnte legger lagmannsretten til grunn at TD i ikke uvesentlig grad, sett i forhold til antallet kjærende parter, må sies å ha mulighet til å beskjeftige de oppsagte som på nåværende tidspunkt krever å stå i sine stillinger. Følgelig kan de moment som var avgjørende for byretten nå ikke veie såpass tungt i lagmannsrettens totalvurderingen at byrettens kjennelse opprettholdes.

Det som ovenfor er bemerket om mulighet for omrokkering av de kjærende parter, vil også ha betydning når det gjelder hensynet til den økonomiske belastning det utvilsomt vil være for TD å la disse bli stående i sine stillinger mens saken varer. Hensynet vil imidlertid ikke ha samme vekt som da saken ble behandlet i byretten på grunn av det reduserte antall arbeidstakere spørsmålet er aktuelt for. I motsetning til byretten finner lagmannsretten ikke at en lønnsplikt for et antall oppsagte vil kunne true bedriftens eksistens. Selv om bedriften i 1992 hadde et underskudd på kr 224 mill. før minoritetsinteresser og skatter, viser lagmannsretten til det som TD har anført i ovennevnte kjæremålstilsvar, hvor de økonomiske konsekvenser ved å la de kjærende parter stå i sine stillinger vil være begrensede på grunn av nye arbeidsoppdrag og utskifting i forhold til vikarer og korttidsansatte. Lagmannsretten legger i denne forbindelse også til grunn at TD i pressemelding av februar 1993 har opplyst at ordrereserven utgjorde kr 3,2 mrd. kroner ved årskiftet 1992/-93.

Med arbeidsmiljøloven klare utgangspunkt har lagmannsretten etter en totalvurdering kommet til at det ikke fremstår som urimelig at arbeidsforholdene opprettholdes under sakens behandling.

Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Arbeidsforholdet til de kjærende parter, som benevnt i kjæremål LG-1992-01233, LG-1992-01234 og LG-1993-00245, opprettholdes under oppsigelsessakens behandling.