LG-1993-361
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-22 |
| Publisert: | LG-1993-00361 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Gjenopptakelse av ankesak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1993-00361. Anket til Høyesterett: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes, se HR-1993-00655 K (se også Rt-1993-1307). |
| Parter: | Saksøker: 1. Helge Larsen, 2. Sigmund Sivertsen, 3. Margot Bøe, 4. Tore Knutsen (Prosessfullmektig: Advokat Leon Larsen, Bergen). Kjæremotpart : AS Nordnestomter v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Frithjof Eeg, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Fjeld. Lagdommer Jacobsen. Lagdommer Gjelsvik |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §408, §412, Skatteloven (1911), §180, §373, Husleieloven (1939) |
År 1993 den 22.juli ble av Gulating lagmannsrett avsagt slik kjennelse:
1. Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av ankesak.
Sak A 204/90 for Bergen byrett gjaldt spørsmålet om krigskadelidte beboere i bydelen Nordnes i Bergen, eller deres rettsetterkommere, på grunn av vilkårene for krigsskadeserstatningene som var utbetalt til AS Nordnestomter, den måte AS Nordnestomter opptrådte på og de leieavtaler som ble inngått hadde en borettslig stilling i AS Nordnestomter ut over vanlige leietakeres, nemlig som eiere eller innehavere av en uoppsigelig, overførbar leierett.
Bergen byrett avsa 20.november 1990 dom med slik domsslutning:
"I sak A 204/1990:
1. A/S Nordnestomter frifinnes.
2. Helge Larsen, Aagot Hilland, Margot Bøe, Lisbeth Mosaker, Haldis Osberg, Otto Olsen, Sigmund Sivertsen, Gunvor Fjæren, Tore Knutsen, Sigrid Jansen og Rolf Sture dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til A/S Nordnestomter med kr 95100,-,kronernittifemtusenetthundre, innen 14 - fjorten dager - fra forkynning av dommen."
Larsen m.fl.(11 parter) anket 28.januar 1991 dommen til Gulating lagmannsrett som 11. februar 1992, i ankesak nr. 91-205, avsa dom med slik domsslutning:
"1. A/S Nordnestomter frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for byretten eller lagmannsretten."
Lagmannsrettens dom ble 10.april 1992 anket til Høyesterett.
Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 5.november 1992 ble anken nektet fremmet til Høyesterett under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr.4.
Larsen m.fl.(fire parter) har 2.april 1993 begjært Gulating lagmannsretts ankesak nr. 91-205 gjenopptatt til ny prøving med henvisning til tvistemålsloven §407 annet ledd punkt.6 jf. §408 første ledd.
Tilsvar av 7.mai 1993 til begjæring om gjenopptakelse innkom 1.juli 1993 ved ekspedisjon av s.d. fra Bergen byrett etter feilsendelse fra lagmannsretten i forbindelse med oversendelse av tilsvar i annen sak for byretten, som var feilsendt lagmannsretten.
2. Larsen m.fl. har som begunnelse for gjenopptakelsesbegjæringen i det vesentlige anført:
Begjæringen er begrunnet i at det under hovedforhandling i en sak for Bergen byrett mot AS Nordnestomter ble fremlagt nye dokumenter som beviser at Krigsskadetrygden for bygninger (heretter kalt Krigsskadetrygden) forutsatte at AS Nordnestomters boliger skulle være organisert som en form for kooprativ eller andelslag, hvor leietakerne hadde aksje og obligasjon.
Ett av de fremlagte dokument er brev av 30.november 1953. Her godkjenner Krigsskadetrygden et bytteforhold. I forhold til det som ble den gjeldende ordning for erstatningsoppgjøret, herunder vilkårene for tildeling av 50 % prisstigningstillegg, viser brevet at Krigsskadetrygden forutsatte at AS Nordnestomter var et boligaksjeselskap ved at det i brevet ble forutsatt at en person overtar den tidligere eiers obligasjon- og aksjeinnskudd.
For byretten ble også fremlagt dokumenter vedr. bytte av leiligheter. Krigsskadetrygden krevde at bytteforhold skulle forelegges denne. Begrunnelsen var at det ble ytet betydelige tilskudd til de krigskadelidte leietakere og eiere. Det skulle føres kontroll med at enten de opprinnelige krigsskadelidte leietakeres familie eller nye, utenforstående leietakere, som også var krigsskadelidte, fikk overta leieforhold. I de fremlagte dokument fremgår det at i tre tilfelle har overdragelsene funnet sted fra foreldre til barn. Dette er en rettighet innehaver av andelsleiligheter eller aksjeleiligheter normalt har.
Også fremlagt korrespondanse i forbindelse med tildeling av bolig til Arthur Monsen 5.februar 1958 inneholder vanlige betingelser for å bli medeier i et boligaksjeselskap, nemlig aksje og eventuelt innskudd. Arthur Monsen oppfattet seg som andelseier og innrettet seg etter dette. I forbindelse med innflytting ble han forelagt et nytt dokument som var en standard leieavtale. Dette er en kontrakt om et obligasjonsleieforhold. Leietaker får en vanlig leiekontrakt mot å innbetale en "obligasjon" med varierende beløp. Obligasjonen er ikke rentebærende de første 10 år og var uoppsigelig fra leiers side. Fra selskapets side kunne imidlertid obligasjonen innfris med en måneds varsel. Ved overdragelse av obligasjonen hadde selskapet forkjøpsrett til pari kurs. I tillegg til obligasjonen fikk leietaker en aksje på kr 100,-. Monsen nektet å skrive på standardkontrakten, og flyttet inn. AS Nordnestomter gikk ikke videre med sitt forlangende om underskrift på kontrakten.
Forholdet viser at AS Nordnestomter gikk ut med brev som inneholdt betingelsene for å bli andelseiere, som var beregnet på å kunne fremlegges for Krigsskadetrygden. Deretter krevde selskapet underskrevet en ny kontrakt som reduserte leietakers rettigheter til det som kunne påberopes i medhold av husleieloven bestemmelser med tillegg av at han måtte skyte inn en andelsobligasjon. Denne kontrakt ble ikke fremlagt for Krigsskadetrygden, og forefinnes ikke på saksmappene i Riksarkivet.
Ingen andelsobligasjon er blitt tinglyst på eiendommene, verken enkeltvis eller som fellesobligasjon. Heller ikke er det dokumentert fra motparten at obligasjonen var utstedt.
Det vil kunne gis vitneforklaring på at Arthur Monsen ikke var krigsskadelidt og således ikke hadde rettigheter i henhold til betingelsene fra Krigsskadetrygden, men at han oppfattet seg som andelshaver i medhold av brev av 5. februar 1958.
For å gi 50 % prisstigningstillegg betinget Krigsskadetrygden seg at minst 75 % av boligenhetene til selskapet skulle belegges med krigsskadelidte. AS Nordnestomter bekreftet i brev av 16.desember 1958 til Krigsskadetrygden at nevnte vilkår var oppfylt, og at prisstigningstillegg og pristilskudd måtte bli utbetalt.
På bakgrunn av undersøkelser i Folkeregisterets arkiv sammenholdt med AS Nordnestomters leieboerlister, er det hevdet at i forhold til 100 aktuelle boligenheter var det ca 50 % som var bebodd av krigsskadelidte. De øvrige 50 % oppfylte således ikke betingelsene i medhold av ordningen for erstatningsoppgjøret. Derved skjedde utbetaling av 50 % prisstigningstillegg på uriktige forutsetninger.
AS Nordnestomter ble stiftet 19. november 1941. To ganger i løpet av 1940-tallet ble aksjekapitalen utvidet. "Forslag til ordning av erstatningsoppgjør" ble vedtatt gjennomført primo mars 1948. Etter dette tidspunkt fant AS Nordnestomter opp de såkalte leieboeraksjer. Selskapet hadde således eksistert siden tidlig på 40-tallet da leieboeraksjer første gang ble utstedt i ca 1953 da de første boligblokkene stod ferdig. Etablering av de såkalte leieboeraksjer ble alene foretatt for å gi selskapet skinn av å være et boligaksjeselskap, slik at det kunne oppnå prisstigningstillegg og andre ytelser bestemt for de krigsskadelidte, og komme utenom prisreguleringsbestemmelsene for boliger og komme inn under de gunstigere beskatningsregler (prosentligning) i medhold av skatteloven bestemmelser.
Ytterligere viser gevinst- og tapskonto for 1957 at regnskapet er belastet med renter på kr 113528,37. Pr. 31. desember 1957 stod blokkene 119, 121, 127, 129 og Tollbodalmenning 34 ferdig, men ikke Strandgt. 224. Sett i forhold til selskapets egen domumentasjon, f.eks. overfor Bergen kommune, viser de reelle byggeomkostninger for disse blokker at selskapet på det tidspunkt betjente et lån utenom de ferdige bolighusene med ca kr 900000,-. Dette er et lån som de krigsskadelidte intet hadde med å gjøre. Det er vist til retningslinjer for beregning av lovlig husleie.
Også annet fremlagt dokument viser at kassekredittrente, kr 63215,48, uriktig er belastet Tollbodalmenning 34.
De to ovennevnte forhold viser at leietakerne i eiendommene er belastet med en langt høyere leie enn det som egentlig skulle ha vært. Det dreier seg til dels om finansiering av garasjer, som er leiet bort til utenforstående, og prosjekter som ligger utenfor AS Nordnestomter.
Larsen m.fl. har nedlagt slik påstand:
"1. Ankesak nr.205/1991 for Gulating Lagmannsrett gjenopptas.
2. I anledning gjenopptagelsesbegjæringen tilkjennes den ankende part saksomkostninger."
3. AS Nordnestomter har i det vesentlig anført:
De dokumenter som nå er fremlagt er ikke nye avgjørende bevis i forhold til tvistemålsloven §407 nr. 6.
Det er feil når man påberoper de fremlagte dokument som bevis som åpenbart måtte ha ført til en annen avgjørelse. Temaet var meget kjent fra sakene om borettsstatus fra byretten og lagmannsretten. Det samme må ha vært tilfelle for Høyesteretts kjæremålsutvalg som avviste anken. Man har hatt helt klar oppfatning av de vilkår som det ble nødvendig å peke på overfor motparten. Han gjentar seg selv hele tiden, særlig i hans påstand om hvordan AS Nordnestomters stilling var oppfattet av utenforstående. Denne måten å argumentere på søker å gi uttrykk for at både de ankende parter og alle andre inkl. krigsskadetrygden ikke har hatt forutsetninger for å forstå den juridiske konstellasjon som forelå.
Fra pkt. 1 på s.2 i gjenopptakelsesbegjæringen og utover har man en fornyet prosedyre for ca 5. gang (3 instanser i borettssaken og for byretten i erstatningssaken og nå i gjenopptakelsessaken) som går i samme sporet. De nye bevis som angivelig skulle ha ført til et annet resultat, kan ikke ses å ha fått noen fremtredende plass i gjenopptakelsesbegjæringen, langt mindre noen avgjørende plass. I realiteten foreligger det en forsinket ankeerklæring. Det er ikke nytt verken for advokat Larsen, hans parter eller domstolene, som hittil har behandlet sakene, hvordan AS Nordnestomter var organisert.
Larsen m.fl. burde holde seg for god til å gjenta ikkedokumenterte eller bevislige beskyldninger om at det var gitt uriktige opplysninger til prismyndighetene.
Det er meningsløst å påberope seg at brev fra Krigsskadetrygden fra 1953 skal endre den rettslige status for etterkommere av tidligere beboere i AS Nordnestomters bygg. Det er disse det dreier seg om, og ikke opprinnelige krigsskadelidte. Det er også noe som skjedde for 40 år siden. Når en tar hensyn til at slike brev ikke kan omstøte eller omgjøre de juridiske personers stilling, med hensyn til borettslig status eller erstatningskrav for de som senere har bebodd leilighetene, men som til og med nå er flyttet ut og bor andre steder (ingen av de 4 parter som begjærer gjenopptakelse bor i AS Nordnestomters bygg), kommer tidsmomentet inn som et selvstendig moment.
AS Nordnestomter har nedlagt slik påstand:
"Begjæringen tas ikke tilfølge.
Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger av de ankende in solidum."
4. Lagmannsretten skal bemerke:
Det er i gjenopptakelsesbegjæringen av 2. april 1993 anført at Larsen m.fl. under en hovedforhandling i Bergen byrett 6.januar d.å. fikk kunnskap om de omstendigheter som påberopes som grunnlag for gjenopptakelse av Gulating lagmannsretts ankesak nr.91-205. Gjenopptakelsebegjæringen er således rettidig fremsatt innen den tremånedersfristen som er oppstilt i tvistemålsloven §408 første ledd første setning. Lagmannsretten finner således at det ikke er grunnlag for avvisning av begjæringen etter tvistemålsloven §412 første ledd første punktum.
Som grunnlag for gjenopptakelsesbegjæringen har Larsen m.fl. anført tvistemålsloven §407 første ledd punkt 6, hvor det fremgår at gjenopptakelse kan kreves når det opplyses en ny kjensgjerning eller skaffes frem et nytt bevis som alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse. Larsen m.fl. har gjort gjeldende at det foreligger en rekke slik nye bevis.
I forhold til den fremsatte begjæring finner lagmannsretten det nødvendig å presisere vilkårene for gjenopptakelse. Etter tvistemålsloven §412 skal lagmannsretten foreta en foreløpig prøving og behandling av gjenopptakelsesbegjæringen. Utgangspunktet for lagmannsrettens vurdering er tvistemålsloven §412 første ledd annen setning. Retten kan etter denne bestemmelse forkaste en begjæring om gjenopptakelse dersom retten finner det åpenbart at den påberopte grunn er ulovhjemlet eller at omstendighetene eller bevis som påberopes er utilstrekkelige. Lagmannsretten legger til grunn at "åpenbart" her må forstås på samme måte som "åpenbart" i forhold til tvistemålsloven §407 nr.6. Vilkåret for å forkaste gjenopptakelsesbegjæringen uten hovedforhandling etter §412 første ledd er med andre ord at retten finner at "behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen i hovedforhandling nødvendigvis vil føre til at begjæringen forkastes", jf. Rt-1986-720 og Rt-1969-1194.
Når det gjelder gjenopptakelse under henvisning til tvistemålsloven §412 første ledd annen setning jf. §407 første ledd nr.6, tar lagmannsretten som utgangspunkt at det gjelder et strengt krav til tyngden av den eller de kjensgjerninger som skal gi grunnlag for gjenopptakelse. Det er ikke tilstrekkelig for gjenopptakelse at det fremskaffes en ny kjensgjerning som vil være relevant om den hadde foreligget da saken ble tatt opp til doms. Det vises til Rt-1939-801, hvor det fremgår at det må være "helt klart ikke bare at domsresultatet kunne ha blitt eller sannsynligvis ville ha blitt et annet, men at det nødvendigvis ville ha blitt et annet, om den nye opplysningen hadde foreligget før dommen og det uten hensyn til om retten var satt med de samme eller med andre dommere."
Lagmannsretten finner at det Larsen m.fl. har påberopt, med henvisning til nye dokumentbevis, ikke er nye kjensgjerninger som åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse dersom disse var kjent for lagmannsretten i forbindelse med ankeforhandlingen.
Lagmannsretten skal generelt bemerke at gjenopptakelsesbegjæringen i stor utstrekning fremstår som en gjengivelse av de samme anførsler som ble fremmet under ankeforhandlingen, slik disse er gjengitt i lagmannsrettens dom av 11. februar 1992, jf. side 5-14. Det er således i gjenopptakelsesbegjæringen vanskelig å se hvilke selvstendig betydning de nye dokument har i tillegg til det allerede anførte. I tillegg finnes anførsler som etter lagmannsrettens mening må sies å ikke angå det som var gjenstand for avgjørelse i forannevnte ankesak.
Larsen m.fl. har for det første gjort gjeldende at Krigsskadetrygdens brev av 30. november 1953, i forbindelse med bytte av leilighet, viser at Krigsskadetrygden forutsatte at AS Nordnestomter var et boligaksjeselskap. I brevet fremgår det at ny leietaker skal tre inn i tidligere leietakers leierettigheter og overta "hennes obligasjonsog aksjeinnskudd." Etter lagmannsrettens mening bør dette forstås slik at Krigsskadetrygden utelukkende refererer til den ordning AS Nordnestomer hadde innført i 1953 med leieboeraksjer i forbindelse med at de første blokkene stod ferdige. Brevet kan vanskelig tas til inntekt for en bestemt oppfatning Krigsskadetrygden hadde om beboernes borettslige stilling. Selv om en legger dette til grunn, kan det, alene eller sammen med andre momenter, ikke være en ny kjensgjerning som åpenbart måtte ha ført til annet resultat dersom den var kjent for lagmannsretten i forbindelse med ankeforhandlingen. Det vises til at lagmannsretten i dommen av 11.februar 1992 har foretatt en bred drøftelse av hvilken betydning ordningen med utstedte aksjer tilknyttet obligasjon hadde for spørsmålet om beboerenes borettslige situasjon.
Heller ikke fremlagt korrespondanse i forbindelse med tildeling av bolig til Arthur Monsen 5.februar 1958, som altså skulle vise beboernes borettslige status, finnes å tilfredsstille vilkårene for gjenopptakelse. Lagmannsretten finner det i denne sammenheng tilstrekkelig å vise til den omtale i dommen som det er referert til over.
I forhold til anførselen som fremgår av gjenopptakelsesbegjæringens 10-11, om at bakgrunnen for AS Nordnestomters ordning med leieboeraksjer var å oppnå det hele prisstigningsstillegg og andre ytelser bestemt for de krigsskadelidte, samt å komme utenom prisreguleringsbestemmelsene for boliger og komme inn under de gunstigere beskatningsregler i medhold av skatteloven bestemmelser, kan lagmannsretten ikke se at det er presentert noen nye bevis i denne sammenheng. Dette er de samme anførsler som ble fremsatt under ankeforhandlingen og som lagmannsretten har drøftet i dommen av 11. februar 1992.
Lagmannsretten kan heller ikke se at den fremlagte dokumentasjon i samband med tre overdragelser av leiligheter fra foreldre til barn, er nye kjensgjerning, som alene eller sammen med øvrige omstendigheter medfører at vilkårene for gjenopptakelse er til stede.
Larsen m.fl. har gjort gjeldende at utbetaling av 50 % prisstigningstillegg skjedde på uriktige forutsetninger da bare 50 % av de aktuelle boligenheter var bebodd av krigsskadelidte. Lagmannsretten skal bemerke at de undersøkelser som danner grunnlag for anførselen, kunne ha vært foretatt før ankeforhandlingen 2.-6.desember 1991. Anførselen kunne således ha vært gjort gjeldende under nevnte forhandling. Allerede av den grunn kan anførselen ikke føre frem, jf tvistemålsloven §407 annet ledd annen setning. For øvrig kan lagmannsretten ikke se hvilken betydning disse opplysninger, forutsatt at de legges til grunn, har i forhold til spørsmålet om beboernes borettslige stilling til sine boliger.
Med henvisning til regnskapstall for AS Nordnestomter har Larsen m.fl. anført at leietakerne har vært belastet med en for høy leie. Også denne omstendighet, basert på gamle regnskapstall, ville kunne ha vært anført under ankeforhandlingen, og kan således ikke danne grunnlag for gjenopptakelse, jf. tvistemålsloven §407 annet ledd annen setning. For øvrig kan lagmannsretten ikke se at anførselen har betydning for spørsmålet om beboernes borettslige status.
Med henvisning til tvistemålsloven §412 første ledd annen setning må begjæring om gjenopptakelse fra Larsen m.fl. således bli å forkaste.
Det er forgjeves begjært gjenopptakelse og tvistemålsloven §180 får analogisk anvendelse når det gjelder saksomkostningsspørsmålet, jf. Rt-1932-719. Larsen m.fl. må således erstatte AS Nordnestomters nødvendige omkostninger da lagmannsretten ikke finner at det foreligger slike særlige omstendigheter som burde frita for erstatningsplikten. AS Nordnestomter v/advokat Frithjof Ths. Eeg har fremlagt en omkostningsoppgave på kr 2200,- som utgjør salær. Larsen m.fl. v/advokat Leon Larsen har ikke hatt innsigelser mot oppgaven som legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæring av 2. april 1993 om gjenopptakelse av Gulating lagmannsretts ankesak LG-1991-00205 forkastes.
2. Helge Larsen, Sigmund Sivertsen, Margot Bøe og Tore Knutsen betaler in solidum til AS Nordnestomters saksomkostninger med kr 2200,- kronertotusentohundrede 00/100- innen 2-to-uker fra kjennelsen er forkynt.