LG-1994-273

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-02-15
Publisert:	LG-1994-00273
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnhordland herredsrett Nr. 93-00178 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-00273 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1995-00559K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Aase, Bergen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Knut Magnus Haavik, Haugesund).
Forfatter:	Lagdommer Pedersen, Lagdommer Skaar, Byfogd Rasmussen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Barnevernloven (1992) §4-19

I sak om foreldreansvar og samværsrett som A fremmet mot fraseparert ektefelle B, avsa Sunnhordland herredsrett dom den 17. desember 1993 med domsslutning:

"1. B skal ha foreldreansvaret for C, f xx.xx.1989, og D, f xx.xx.1992.

2. B skal ha den daglige omsorg for C, f xx.xx.1989, og D, f xx.xx.1992.

3. A gis ikke rett til samvær med C, f xx.xx.1989, og D, f xx.xx.1992.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Den 7. februar 1994 avsa Sunnhordland herredsrett kjennelse i samme sak med slutning:

"1. Inntil rettskraftig dom foreligger gis A rett til samvær med C og D annen hver lørdag fra kl 1200 til 1700, første gang lørdag 19. februar 94.

Med mindre annet blir avtalt mellom partene, gjelder følgende vilkår for utøvelsen av samværsretten:

a. A plikter å innlevere sitt pass til oppbevaring ved X lensmannskontor, og skal på forlangende fra B eller noen som representerer henne fremlegge dokumentasjon for at det er gjort.

b. A har ikke adgang til å ta med seg barnene ut av kommunene X og Y.

c. B har rett til å være representert med inntil to personer under As samvær med barnene. A skal gi representantene anledning til å være til stede og i umiddelbar nærhet av barnene under hele samværet, og han plikter å skaffe dem tilgang til de steder hvor barnene oppholder seg. B utpeker representantene etter eget valg. Eventuelle utgifter forbundet med denne ordningen, dekkes av henne.

d. B er ansvarlig for å bringe barnene til As bopel ved begynnelsen av hvert samvær, og skal dessuten bære utgiftene forbundet med det. A er ansvarlig for at barnene etter hvert samvær blir bragt til Bs bopel, og utgiftene forbundet med det.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Både B og A påkjærte herredsrettens kjennelse til lagmannsretten, som i kjæremålet avsa kjennelse den 17. mars 1994 med slutning:

"1. Sunnhordland herredsretts kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger i kjæremålet betaler B til A kr 2000,- -totusen 00/100 -.

3. I saksomkostninger i motkjæremålet betaler A til B kr 2000,- -totusen 00/100 -.

4. Oppfyllelsesfristen for saksomkostninger er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse."

Lagmannsrettens kjennelse har ikke vært gjenstand for videre kjæremål.

A har den 8. februar 1994 påanket herredsrettens dom til lagmannsretten forsåvidt gjelder domsslutningens poster 3 og 4. B har den 1. mars 1994 tatt til motmæle mot anken. Under ankeforberedelsen har spesialist i psykiatri Sigurd K. Asserson og psykolog Marit Sæbø Jahr vært oppnevnt som sakkyndige, og de har avgitt felles skriftlig uttalelse til lagmannsretten den 26. oktober 1994.

Efter skriftlig ankeforberedelse ble ankeforhandling holdt i Bergen den 8., 9. og 10. februar 1995. Ankende part møtte med prosessfullmektig advokat Gunnar Aase, mens ankemotparten møtte med prosessfullmektig advokat Knut Magnus Haavik. Lagmannsretten mottok forklaring fra partene foruten at det ble gitt forklaring fra 17 vitner og sakkyndige Marit Sæbø Jahr. Fem av vitnene er nye for lagmannsretten. Det ble ellers dokumentert som rettsboken viser.

Om sakens bakgrunn og utvikling og partenes anførsler for herredsretten viser lagmannsretten til herredsrettens dom. Saken står noe anderledes for lagmannsretten enn den sto for herredsretten idet de sakkyndige har gitt en felles uttalelse med felles anbefaling. I tillegg har den midlertidige samværsordning virket i den tid saken har vært under forberedelse ved lagmannsretten.

Ankende part A har for lagmannsretten i det vesentlige anført at efter bestemmelsen i barneloven §44 skal barn ha samvær med begge foreldre selv om de lever fra hverandre. Vurderingen av samværet skal bygge på hva som er best for barna, ikke efter foreldrenes interesser. Han viser i denne forbindelse også til forarbeidene til barnevernsloven §4-19, hvorefter det er et mål i seg selv å sikre kontakt mellom barn og biologiske foreldre. Man vil ved det sikre en følelse av kontinuitet hos barna.

A erkjenner at det i noen tilfeller er riktig å nekte samvær mellom barn og foreldre. Men det kan bare gjelde i helt spesielle forhold hvor det har vært vold eller seksuelt misbruk. Hvor barn og foreldre er av forskjellig rase, har rettspraksis uttalt at samvær er særlig viktig. Han mener at han ikke har opptrådt på en måte som gir grunn til å nekte samvær for ham. Uttalelser fra hans side har fremkommet i situasjoner hvor de ikke kan taes på ordet. A har ingen planer om å ta barna ut av landet, og han mener at barna vil få det best hvis moren har daglig omsorg.

A anfører at efter både juridisk teori og rettspraksis vil fare for bortføring av barn være rettslig relevant hvor kidnappingsfaren fremstår som reell og aktuell. Man har i både juridisk teori og rettspraksis lagt til grunn at slik fare ikke kan påberopes som generell grunn til å nekte samvær hvor den ene av foreldrene er fra utlandet. Frykt hos moren for slik bortføring har ikke vært grunn for å nekte samvær. Tvertimot har man i flere avgjørelser bestemt opptrapping av samvær av hensyn til barna.

Ankende part anfører at saken må sees i forhold til at hans oppholdstillatelse i Norge kan komme i fare hvis han tilkjennes kun redusert samværsrett. Hvis han utvises fra landet, vil barna miste alt samvær med ham og derved berøves de positive verdier den kontakten innebærer. Han ber derfor om mer omfattende kontakt enn hva de sakkyndige anbefaler. Subsidiært ber han om at redusert samvær på sikt må trappes opp mot vanlig samværsordning.

A har lagt ned påstand:

"1. A skal ha vanleg samversrett med C, f. xx.xx.1989, og D, f. xx.xx.1992, i samsvar med barnelova §44.

2. A blir tilkjent sakskostnader for heradsretten og lagmannsretten."

Ankemotparten B har for lagmannsretten i det vesentlige anført at det i saken er to hovedspørsmål, om det er aktuell og reell fare for at A vil bortføre barna, og om hennes angst er så stor at en samværsrett for barna må vike.

B mener å ha påvist at det i saken er aktuell og reell bortføringsfare og at slik bortføringsfare er nok til å nekte samværsrett efter både juridisk teori og rettspraksis. Herredsretten la i sin dom vekt på As nære tilknytning til Pakistan. I sin forklaring har han tonet ned denne tilknytning, men dette er ikke i samsvar med hva han har forklart til de sakkyndige. B mener å ha ført beviser for at A har kommet med trusler både om vold og kidnapping, og sognepresten har forklart at man der på stedet tar slike trusler på alvor.

Ankemotparten mener at man ikke kan forstå rettssituasjonen slik at det rent faktisk må ha skjedd en bortføring før man kan legge til grunn slik reell og aktuell fare. Man viser i denne forbindelse til at han har lagt om sin forklaring for å tilpasse den for lagmannsretten. Hans arbeidsplass er ikke trygg, han har anstrengt økonomi, han er under politiefterforskning, og han har ikke lenger forhold til annen norsk kvinne slik han har hatt. Av denne grunn er hans tilknytning til Norge svekket, og det er dokumentert at det er mulig å komme seg langt ut av landet iløpet av en samværsperiode. I tillegg anføres at det vil være praktisk umulig å få barna tilbake hvis de kommer til Pakistan.

Under enhver omstendighet anfører B at et høyt konfliktnivå i seg selv er nok til å avskjære samvær. Hun viser til at de sakkyndige har lagt vekt på at barnas behov for stabilitet vil veie tyngre enn behovet for begge foreldre i en konfliktsituasjon. I rettspraksis har man lagt vekt på at angstblokkering hos moren vil kunne svekke hennes omsorgsevne i slik grad at det må få konsekvenser for samværsordningen. Dette har vært gjort selv om det faktisk vil være vanskelig å få til en bortføring.

B mener å ha ført bevis for at det i denne sak er et svært høyt angstnivå hos henne. Hun mener at de sakkyndige dels motsier seg selv når de legger til grunn at hun har mestret situasjonen bedre fordi samvær har vært utøvet under kontroll, og samtidig foreslår samvær uten kontroll. De sakkyndige erkjenner det høye angstnivået når de foreslår begrenset samværsrett. Hun erkjenner at enkelte reaksjoner fra hennes side i saken kan tyde på hysteri, men hun viser til sogneprestens forklaring om at ingen vil kunne leve under slike forhold som hennes familie over år uten at angsten er reell.

Ankemotparten viser til at rettens avgjørelse skal rette seg efter hva som er best for barna, og hun viser til at C er påført skade på grunn av konflikten. Av hensyn ikke minst til ham ber hun om at herredsrettens avgjørelse stadfestes. A vil da miste sin oppholdstillatelse, og man vil unngå skyldfølelse hos C for at samvær opphører.

B har lagt ned påstand:

"1. Sunnhordland herredsretts dom av 17. desember 93 stadfestes.

2. B, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger."

Lagmannsretten bemerker at det har vært en omfattende bevisførsel under ankeforhandlingen, men denne har i det vesentlige hatt til gjenstand forholdet mellom B og A, og bare i begrenset grad partenes forhold til de felles barn. På bakgrunn av bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at partene inngikk ekteskap efter kort tids bekjentskap og uten tilstrekkelig kunnskap om den annen parts kulturelle bakgrunn. Partene maktet ikke å løse de problemer kulturforskjellene førte med seg, og dette forståes å være bakgrunnen for et meget vanskelig brudd.

Begge parter i saken har akseptert herredsrettens avgjørelse om at B skal ha foreldreansvaret og den daglige omsorg over partenes fellesbarn. Utgangspunktet for lagmannsrettens vurdering av saken er da bestemmelsen i barneloven §44 første ledd at barna har krav på samvær med begge biologiske foreldre, og annet ledd om samværsrett for den av foreldrene som ikke har den daglige omsorg. Det er efter partenes anførsler og bevisføringen under ankeforhandlingen ikke grunnlag for å legge til grunn at A er uskikket til å utøve samvær med barna. Det legges efter sakens opplysninger til grunn at hans boforhold er slik at det også er fullt mulig å utøve vanlig samværsrett.

Det er unntak fra denne hovedregel om almindelig rett til samvær med fellesbarn som må begrunnes. B har motsatt seg samvær mellom A og hans barn med den begrunnelse at han vil bortføre barna til Pakistan hvis han får anledning til det. Lagmannsretten kan efter bevisførselen under ankeforhandlingen ikke se at B har ført beviser for reell og aktuell fare for slik bortføring.

Lagmannsretten legger til grunn at A under ekteskapet med B la vekt på tradisjoner og kulturell bakgrunn, og det er ingen grunn til å trekke i tvil at han føler nær tilknytning til foreldre og søsken i Pakistan. Den vanlige statistiske mulighet for at han vil flytte tilbake til det landet er naturligvis til stede. I tillegg finner lagmannsretten ikke grunn til å trekke i tvil at han i forbindelse med bruddet med B og hennes familie gav uttrykk for skuffelse over Norge og nordmenn. Efter omstendighetene finner lagmannsretten det ikke overraskende at han gav uttrykk for slike følelser.

Slike forhold gir allikevel ikke grunn for å slutte noe om en aktuell fare for at han vil kidnappe barna og ta dem med ut av landet. Tvertimot må det efter lagmannsrettens vurdering av bevisene legges vekt på at A kom til Norge for å sikre seg et bedre økonomisk utkomme enn hva han fant mulig i Pakistan. Efter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at han har skaffet seg et slikt utkomme ved fast arbeid på Aker X. Han har fast stilling, og selv om ankemotpartens familie efter det opplyste har kommet med anklager om svake arbeidsprestasjoner, legges til grunn at hans stilling for tiden er sikker.

Lagmannsretten har ikke fått seg forelagt beviser for andre forhold som tilsier at han vil flytte fra landet. Det har vært anført at han har dårlig økonomi, men for lagmannsretten ble dette ikke konkretisert utover annenhånds ryktestadium om advokatutgifter i anledning denne sak. Lagmannsretten kan ikke slutte noe om As fremtidige planer utfra dette. Det er også dokumentert diverse politianmeldelser mot ham. Men efter fremlagt dokumentasjon synes dette å gjelde anmeldelser fra ankemotparten og hennes familie. Disse forhold synes å være sett av politiet i hovedsak i sammenheng med bruddet mellom partene, og de er dels henlagt. Det bemerkes at også den ankende part har inngitt politianmeldelser, men disse er efter det opplyste senere trukket tilbake.

Lagmannsretten kan heller ikke se at As øvrige sosiale situasjon tilsier at han vil flytte fra landet. Efter opplysningene i saken legges til grunn at han har i Norge en eldre søster med familie som har bodd her i ti år, i tillegg til at han har to onkler, den ene er gift, og en rekke andre fjernere slektninger. Den ene onkel har engasjert seg sterkt i saken for A. Lagmannsretten ser dette som bevis for at ankende part er integrert i et familiemessig nettverk i landet. På denne bakgrunn kan et brudd med norsk kvinne han ble kjent med under saken for heredsretten, ikke tillegges vekt i noen retning i saken.

Det er anført fra ankemotparten at A har direkte truet med kidnapping. Lagmannsretten legger til grunn at i opphetet ordveksling i forbindelse med bruddet mellom partene sommeren 1992 nevnte A at han både ville ta barn og svigerinne med ut av landet. Ordbruken var ikke konkret, og den gir ikke saklig grunnlag for å slutte annet enn hans skuffelse over det som hadde skjedd. Kidnappingsfare kan ikke utledes av slik ordbruk.

I rettsavgjørelser om kidnappingsfare er det lagt vekt på at slik fare vil kunne føre til nektet samværsrett selv om barna vil få det bra hos faren. Men det er samtidig anført at hvis kidnappingsfare skal få slikt resultat, må den være reell, og det er presisert at den må være aktuell, Rt-1976-1271. Dette er senere uttalt i avgjørelse i Rt-1983-897 og den samme lære er lagt til grunn i juridisk teori, Smith/Lødrup: Barn og foreldre, 4. utg., 1993, 120. En statistisk mulighet for flytting gir efter dette ikke hjemmel for å nekte samvær. Dette er også tidligere lagt til grunn av Gulating lagmannsrett i dom av 14. januar 1994, sak 150/93 A.

Lagmannsretten kan ikke se at det vil være rettslig hjemmel for å nekte samværsrett mellom A og hans barn på grunn av kidnappingsfare.

Bevisførselen under ankeforhandlingen og de sakkyndiges rapport til lagmannsretten gir grunnlag for å anse bevist at B føler en reell angst for at A vil ta med seg barna ut av landet. Det ansees videre bevist, selv om frykten finnes å være irrasjonell, at frykten hun føler, går ut over hennes omsorgsevne. De sakkyndige har således vist til at partenes sønn Robin er trukket inn i konflikten. De sakkyndige har på dette grunnlag foreslått at retten tilkjenner A bare begrenset samværsrett. Ankemotparten har av samme grunn bedt om at samværsrett nektes.

Det er lagt til grunn i rettspraksis at samvær vil kunne nektes i tilfeller hvor slikt virker skadelig inn på omsorgshavers evne til omsorg over barna, Rt-1987-598, eller man har tilkjent begrenset samværsrett ihvertfall som en overgangsordning, Rt-1989-148. Man har lagt vekt på barnas behov for trygghet og kontinuitet i forhold til behovet for kontakt med begge foreldre.

Lagmannsretten viser til at den betydning Bs følelsesmessige problemer må tillegges ved rettens vurdering av barnas lovmessige krav på samvær med sin far, må bero på en helhetsvurdering. Ved denne vurdering tar lagmannsretten utgangspunkt i at barna efter det opplyste for lagmannsretten er mørke i huden og klart viser sin etniske tilhørighet. Hvor foreldrene har forskjellig rasemessig bakgrunn, har man i rettspraksis sett et særlig behov for samvær mellom barn og den av foreldrene de ikke bor hos, jfr. Rt-1983-359.

I tillegg til dette mer generelle hensyn kommer at de sakkyndige i sin uttalelse har vist til særlig god interaksjon mellom ankende part A og hans barn. Interaksjonen var bedre enn hva man opplevet mellom mor og barn, og den tilsier et følelsesmessig forhold mellom far og barn som barna klart ikke bør miste. Med barnas etniske tilhørighet er denne kontakt viktig idet de vil vokse opp i et miljø hvor de naturlig vil skille seg ut.

Retten er oppmerksom på at barna hos sin mor vil være del av et mer omfattende miljø med slektninger rundt seg. Men dette må veies mot at mors familie efter de sakkyndiges rapport er såvidt preget av konflikten at familiemiljøet ikke har virket som det burde. Dette ville kunne rettes opp ved nektet samvær, men lagmannsretten ser det som lite realistisk. Bs angst skyldes frykt for kidnapping av barna, og den forsvinner ikke ved nektet samvær. Tvertimot vil en slik avgjørelse tilspisse konflikten i forhold til en situasjon med fungerende samværsordning.

Det er av de sakkyndige trukket frem at saken har ledet til slik aggresjon i Bs familie at det har fremprovosert negative uttrykk mot As etniske gruppe. Lagmannsretten merket også under bevisføringen negative holdninger mot As religiøse tilhørighet fra miljø rundt familien. Barna vil i en slik situasjon lett bli skadelidende hvis de ikke har sosial tilhørighet i fars miljø.

Lagmannsretten legger efter bevisføringen under ankeforhandlingen til grunn at A på X for tiden bor alene. Han kan ikke by noe mer omfattende miljø der, men lagmannsretten legger til grunn at han i Norge er del av et mer omfattende sosialt miljø med mange slektninger. Det legges videre til grunn at slektssamhørigheten er stor. Således vises til at A under saken har vært bistått i betydelig grad av en onkel som er opplyst å være utdannet som sosionom og som arbeider som journalist.

Denne onkelen har efter det opplyste rådet A til å trekke tilbake anmeldelser mot hustruens familie for å roe ned situasjonen. I tillegg til å fremby en ressurssterk bakgrunn har As familie dermed også søkt å bidra til en tilnærming mellom partene. Retten ser det slik at barna ikke bør frataes denne kontakt. Hvis mor ikke kan fungere som omsorgsperson, bør det vurderes om fars miljø vil gi barna mest.

De sakkyndige har anbefalt at fars samværsrett bør begrenses på grunn av mors angstfølelse. Lagmannsretten er bare delvis enig med de sakkyndige. Bs angst forståes å være kronisk så lenge hun mener at barna vil kunne kidnappes. Eneste mulighet for henne til å komme over denne angsten er å se at det ikke forholder seg slik som hun frykter. Ved spredte samvær vil man bare trekke ut tiden før hun forstår at det fungerer. Lagmannsretten ser av denne grunn ikke at samværene bør begrenses av hensyn til mors omsorgsevne overfor barna.

Samlet har lagmannsretten efter dette funnet at As samvær med sine barn må vurderes utfra normene for vanlig samvær. På den annen side må lagmannsretten legge til grunn at barna nå har levet hos mor i flere år med bare begrenset kontakt med deres far. Av hensyn til barna finnes derfor samværsordningen å burde oppreguleres over noe tid.

C har efter de sakkyndiges rapport allerede et nært forhold til sin far. Dette må tillegges betydning, og lagmannsretten finner at han alt nå bør gies omfattende samvær med sin far. For å unngå at overgangen blir dramatisk finnes dog at samvær skal avgrenses til X og Y kommuner og sommerferiesamvær skal unnlates inntil han har fylt syv år. Ellers skal samvær utøves som foreskrevet i barneloven §44 fjerde ledd. Helgesamvær skal løpe fra fredag eftermiddag til søndag kl. 18.00. Begrensningene i samværsordningen faller bort ved fylte syv år.

D har efter opplysningene i saken hatt en mer begrenset kontakt med sin far, og hun er heller ikke trukket inn i konflikten. Av hensyn til henne finner lagmannsretten at hun ikke skal overnatte hos sin far før hun har fylt fem år. Helgesamværene avgrenses til tiden fra kl. 10.00 til kl. 18.00 lørdager og søndager. Ellers skal samvær fastsettes som foreskrevet i barneloven §44 fjerde ledd med avgrensinger som for C inntil hun fyller syv år.

Partene i saken har ikke bedt om at lagmannsretten gir nærmere spesifikasjon av samværsretten. Retten forutsetter derfor at partene selv vil kunne avtale de nærmere detaljer. I samsvar med de sakkyndiges anbefaling forutsetter lagmannsretten at A henter og bringer barna.

A har vunnet frem med anken i det vesentlige, og han har krevet seg tilkjent saksomkostninger både for lagmannsrett og herredsrett. Kravet kan ikke gies medhold for herredsretten, idet saken her ble dels vunnet og dels tapt i forhold til den nedlagte påstand, tvistemålsloven §174 første ledd. Unntaksreglene i bestemmelsens annet ledd finnes ikke anvendelige.

For lagmannsretten gjaldt spørsmålet kun samværsrett, hvor ankemotpartens vesentlige påstand gikk ut på nektelse av samværsrett. Saken er tapt på dette punkt, og A har vunnet frem med sin subsidiære påstand om opptrapping av samværsretten til vanlig samværsrett. Han tilkjennes derfor saksomkostninger for lagmannsretten, tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 første ledd.

Det finnes ikke grunn til å anvende unntaksreglene i bestemmelsens annet ledd. Lagmannsretten bemerker i denne sammenheng at ankemotparten i sin partsforklaring aksepterte samvær med tilsyn samtidig som hun prosederte mot samvær i det hele tatt. Saken har av denne grunn blitt med omfattende og tilspisset enn nødvendig.

I samsvar med inngitt oppgave settes omkostningene for lagmannsretten til kr 23265,- for advokat Sydnes som hadde saksforberedelsen, og kr 16000,- for advokat Aase som prosederte saken, tilsammen kr 39265,-. Lagmannsretten er innforstått med at saksforberedelsen har blitt mer omfattende på grunn av skifte av prosessfullmektig. Men på den annen side har det virket besparende at det ble brukt advokat fra Bergen. De påløpte omkostninger finnes nødvendige og rimelige.

Lagmannsrettens dom er enstemmig.

Slutning:

1. A tilkjennes vanlig samvær med C med den begrensning at samvær skal utøves i X og Y kommuner, og feriesamvær skal ikke utøves. Begrensningene faller bort når C fyller syv år.

2. A tilkjennes vanlig samvær med D med den begrensning at overnattingssamvær ikke skal skje før hun har fylt fem år. Helgesamvær utøves lørdager og søndager fra kl. 10.00 til kl. 18.00. Samvær skal utøves i X og Y kommuner og feriesamvær skal ikke utøves. Begrensningene faller bort når D fyller syv år.

3. B dømmes til å betale saksomkostninger til A med kr 39265,- - niogtredvetusentohundreogfemogsekstikroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.