LG-1994-601

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-03-31
Publisert:	LG-1994-00601
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Midhordland herredsrett Nr. 93-00367 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-00601 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1995-00536K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Arne S. Valen, Bergen). Motpart: Askøy kommune (Prosessfullmektig: Advokat Harald Hove, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Lillebø, lagdommer Greve, lagdommer Vestrheim med meddommere
Lovhenvisninger:	Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, Barnevernloven (1992) §4-12, §4-19, §4-20, §4-21, Tvistemålsloven (1915) §482, §483, Barnevernloven (1953) §11, §4-14, §4-15, §4-1, §4-22, §4-4, §7-1, §9-2, EMK (1999), EMK (1999)

Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak om fratakelse av omsorg og foreldreansvar.

A, som er født xx.xx.1968, fikk august 1992 sønnen B. Det vites ikke å foreligge bindende avgjørelse vedrørende farskapet. Den 20. august 1992 ble det, av sosialleder i Askøy kommune og med hjemmel i barnevernloven av 1953 §11, fattet vedtak om midlertidig plassering av barnet på sperret adresse uten samværsadgang for moren. Det midlertidige vedtaket ble forgjeves påklaget til Fylkesmannen. Spørsmålene om omsorgsovertakelse samt fratakelse av foreldreansvaret, ble behandlet av Fylkesnemnden for sosiale saker, Hordaland/Sogn og Fjordane, 23. og 24. mars 1993. Nemnden traff deretter slikt enstemmig vedtak:

"1. Askøy sosialkontor overtar omsorgen for B født xx.xx.1992, jfr. barneverntjenesteloven §4-12 første ledd litra d.

2. A fratas foreldreansvaret i sin helhet, jfr. barneverntjenesteloven §4-20. Verge for barnet oppnevnes.

3. B plasseres på sperret adresse i fosterhjem uten samvær med sikte på adopsjon så snart godkjent fosterhjem foreligger, jfr. barneverntjenesteloven §4-19, §4-14 litra a og §4-15, første ledd, se barneverntjenesteloven §4-22.

4. Bidrag for barnet innkreves av Askøy sosialkontor, jfr. barneverntjenesteloven §9-2."

Det er for lagmannsretten opplyst at nemndens vedtak ble truffet 14. april 1993.

Forut for nemndens avgjørelse hadde Askøy sosialkontor innhentet uttalelse fra psykolog Jon Wormnes og psykolog Gunnar Larsen. Blant det øvrige materialet som ble fremlagt for fylkesnemnden, var en omsorgsvurdering av A, foretatt av psykolog Marit Sæbø Jahr og datert 31. oktober 1992. Av begrunnelsen i fylkesnemndens vedtak fremgår bl.a. at nemnden la avgjørende vekt på de sakkyndiges utredninger. Nemnden fant det ikke tvilsomt at A i lang tid fremover ikke ville evne å ha omsorgen for sønnen, og at hennes sviktende evnegrunnlag ville sette varige begrensninger for endring og for å nyttiggjøre seg tiltak. Nemnden fant således at B måtte tas under varig omsorg for at hans vekst og utvikling skulle kunne sikres. Etter en vurdering av kryssende hensyn, herunder sterke grunner som ble funnet å tale for adopsjon, fant nemnden videre at hensynet til barnets beste tilsa at A ble fratatt foreldreansvaret.

A v/ advokat Arne S. Valen brakte ved stevning av 18. juni 1993 nemndens vedtak inn for Midhordland herredsrett. Etter anmodning fra advokat Valen oppnevnte herredsretten nye sakkyndige, nemlig spesialist i psykiatri Sigurd Asserson og psykolog Svein Magnar Hansen. I uttalelse av 26. januar 1994 tilrådde de sakkyndige at såvel omsorgsovertakelsen som fratakelsen av foreldreansvaret ble opprettholdt. Herredsretten, som var satt med en psykiater og en psykolog som fagkyndige meddommere, avsa 3. mars 1994 enstemmig dom i saken med slik domsslutning:

"Fylkesnemnda i Hordaland og Sogn og Fjordanes vedtak av 14. april 1993 opprettholdes."

Av premissene fremgår bl.a. at herredsretten fant at vilkårene for omsorgsovertakelse utvilsomt var til stede, og at omsorgsovertakelse var best for barnet. Herredsretten fant ikke grunn til å tro at omsorgsovertakelsen ville bli forbigående. Retten fant heller ikke grunn til å anta at As evnenivå ville forbedres, og retten la til grunn hennes personlighetsforstyrrelse måtte anses som varig. Når det ellers nærmere gjelder sakens bakgrunn, herunder partenes anførsler samt hva fylkesnemnden og herredsretten har lagt til grunn, vises det til nemndens vedtak og til herredsrettens dom.

A har i rett tid påanket herredsrettens dom til lagmannsretten og herunder gjort gjeldende at herredsrettens avgjørelse om å frata henne både omsorgen og foreldreansvaret for sønnen er uriktig. Det er i anken subsidiært bestridt at det er grunnlag for og riktig å frata henne foreldreansvaret. Askøy kommune har i tilsvar gjort gjeldende at herredsrettens dom er riktig såvel med hensyn til konklusjon som begrunnelse. I overensstemmelse med As begjæring - som kommunen motsatte seg - besluttet lagmannsretten under saksforberedelsen å oppnevne ny sakkyndig, og psykolog Karen Ebbesen ble ved brev av 24. august 1994 oppnevnt som enesakkyndig.

Under ankeforhandlingen hørte retten forklaring fra A og fra sosialleder Gretha Haugen i Askøy kommune. A hadde forut for ankeforhandlingen ikke tatt slik kontakt med den sakkyndige at denne hadde kunnet utarbeide skriftlig erklæring. Den sakkyndige, som var til stede under det meste av forhandlingene, ga imidlertid muntlig forklaring for lagmannsretten. Retten mottok dessuten vitneforklaring fra As mor og svigerinne, fra psykolog Åge Berntsen, fra en tidligere ansatt ved barnevernet i Askøy kommune og dessuten fra en sosionom som særlig uttalte seg vedrørende B og fosterhjemsplasseringen av barnet. I forhold til forhandlingene for fylkesnemden, var sistnevnte vitne nytt for lagmannsretten. To av vitnene for lagmannsretten var blant de fem vitnene som forklarte seg for herredsretten. Dokumentasjon fremgår av rettsboken. Saken fremstår for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Utgangspunktet er at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 første ledd d) har ikke på noe tidspunkt vært til stede. Etter §4-12 annet ledd er det for øvrig ikke adgang til å treffe et slikt vedtak, dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved bl.a. hjelpetiltak etter §4-4. I vår sak kunne et aktuelt hjelpetiltak ha vært at mor og barn etter fødselen fikk ta opphold på et mødrehjem, hvilket kommunen imidlertid den gang ikke satte noe særlig inn på. Under enhver omstendighet må vedtaket om omsorgsovertakelse oppheves, fordi A nå vil være i stand til å gi B forsvarlig omsorg samtidig som sønnens tilknytning til fosterhjemmet ikke er blitt såvidt sterk, at flytting av barnet vil være til hinder for opphevelse av vedtaket, jfr. barnevernloven §4-21 første ledd.

De undersøkelser m.v. av A som tidligere har vært foretatt, har i stor grad vært konsentrert om hennes evnenivå, ikke hennes omsorgsevne. Hennes eventuelle evnemessige begrensninger er i seg selv ikke til hinder for at hun har omsorgen for B, dersom hun har andre kvalifikasjoner som gjør at hun kan makte å ha omsorgen for ham. Vurderingen i denne forbindelse bør - i tillegg til undersøkelser vedrørende evnenivået - bygge på opplysninger om hennes tidligere og nåværende atferd samt om eventuelle personlighetsforstyrrelser, i tillegg til hennes svar på spørsmål om hvorledes hun vil innrette seg dersom hun får omsorgen for sønnen. Etter bevisførselen må det legges til grunn at A har forandret seg meget i positiv retning i de senere år, både etter farens død i 1991, etter at hun ble gravid og etter at hun i 1993 traff sin nåværende samboer. Han er innstilt på at hun må få overta omsorgen for sønnen. Opplysninger fra Kvinneklinikken viser at A var flink til å stelle B i den korte tiden etter fødselen da hun fikk anledning til dette. A har nå, ut fra sin egen oppfatning, gitt uttrykk for at tilbakeføring av barnet til henne først vil kunne skje etter en kortere eller lengre overgangsperiode.

Alvorlige personlighetsforstyrrelser kan det ikke sees å være ført fyldestgjørende bevis for.

Når det skal finnes frem til tiltak som er til beste for barnet, jfr. barnevernloven §4-1, jfr. §4-21, innebærer ikke dette at det skal foretas et valg mellom fosterforeldrene og A ut fra den omsorg som B antas å ville få. Spørsmålet etter barnevernloven §4-21 er om A kan gi sønnen forsvarlig omsorg. Etter barnevernloven §4-12 må det påvises at det er overveiende sannsynlig at Bs helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi moren er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for ham, dersom det skal være adgang til å overta omsorgen for barnet etter bestemmelsens første ledd d).

Foreldreansvaret bør under enhver omstendighet ikke nå fratas A. Betingelsene etter barnevernloven §4-20 er ikke til stede. Fratagelse av foreldreansvaret vil være ugjenkallelig, og det vil stride mot menneskelige hensyn. Fosterforeldrene har ikke bedt om at de får anledning til å adoptere B, og det kan ikke legges til grunn at de har noe spesielt ønske om dette. A bør således beholde foreldreansvaret. Hun må også få adgang til samvær med barnet, idet det ikke foreligger forhold som tilsier at hun skal være avskåret fra samvær. Retten har kompetanse til å treffe beslutning om samvær også om den skulle komme til at foreldreansvaret skal fratas A, idet retten ikke skal treffe beslutning om adopsjon.

Ved å frata A foreldreansvaret, legger man imidlertid forholdene til rette for adopsjon. Vedrørende denne problemstillingen er det vist til Rt-1990-1274. Rettspraksis har oppstilt strenge vilkår for å tillate fratakelse av foreldreansvaret med sikte på adopsjon.

A har nedlagt slik påstand:

"A tilkjennes omsorg og foreldreansvar for barnet B og barnet tilbakeføres til henne."

Ankemotparten, Askøy kommune, har i det vesentlige anført:

Herredsrettens dom er korrekt og må stadfestes. Saken står nå bare i liten grad i annen stilling enn for herredsretten.

Rettslig sett er saken ikke så problematisk, jfr. bl.a. Rt-1993-671, jfr. 673, med henvisninger til tidligere lovgivning.

Reelt sett foreligger det en tilbakeføringssak, jfr. barnevernloven §4-21. Barnevernstjenesten vil imidlertid være lite "reddet" med en dom som sier at det opprinnelige vedtaket i saken var uriktig, men at det nå ikke er grunnlag for å oppheve vedtaket om omsorgsovertakelse. Barnevernloven §4-12 første ledd d) fremstår som hovedgrunnlaget i herredsrettens avgjørelse. Det er samtidig mulig at også §4-12 første ledd a) inngår som en del av rettens grunnlag. Kommunen oppfatter dommen slik at §4-21 er et støtteargument i forhold til et standpunkt som allerede er tilstrekkelig underbygget, jfr. Rt-1991-1355 og Rt-1993-671. Avgjørelsen i Rt-1990-1274 som den ankende part har vist til, er blitt avgrenset i tre etterfølgende avgjørelser, i Rt-1991-557, Rt-1992-306 og Rt-1994-323. Det fremgår av avgjørelsene at det - i tilfeller hvor vilkårene for å opprettholde omsorgsovertakelse anses å foreligge ut fra dagens situasjon - videre kreves en høy grad av sikkerhet for at det eventuelt også er til barnets beste å frata de biologiske foreldre foreldreansvaret i sin helhet.

I forhold til barnevernloven §4-12 anføres at fylkesnemden har truffet en korrekt avgjørelse, både med hensyn til faktum og jus. Det vises i samme forbindelse til det som fremkommer i herredsrettens dom vedrørende As evnemessige forhold og vedrørende personlighetsforstyrrelser. Disse to forhold tilsier samlet sett at hun ikke har omsorgen for sønnen. Kommunen viker tilbake for å vurdere de evnemessige og de personlighetsmessige forholdene enkeltvis, idet kommunens standpunkt bygger på en konkret, samlet vurdering. Dersom det skulle være aktuelt at A hadde hatt omsorgen for B, ville det vært nødvendig med meget omfattende hjelpetiltak over lang tid, hvilket i praksis ikke har vært eller er aktuelt. Regelverkets hensikt kan ikke være at man, for å ha omsorgen for et barn, skal måtte bo i en institusjon sammen med barnet. En hovedanførsel fra kommunens side er således at betingelsene etter barnevernloven §4-12 bokstav d) forelå da kommunens vedtak ble truffet, og at det i dag fortsatt er grunnlag for å opprettholde vedtaket. Det er i denne forbindelse vist til Rt-1991-1090, Rt-1991-1355 og Rt-1993-671.

Etter barnevernloven §4-21 skal et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves dersom foreldre kan gi barnet forsvarlig omsorg. Ved vurderingen av dette spørsmålet må således også den fremtidige situasjon vurderes. Kommunen er ikke den nærmeste til å føre bevis vedrørende dette forhold. Man savner bevis fra den ankende parts side, herunder forklaring fra hennes samboer. Samtlige sakkyndige som har gitt uttalelse i saken tidligere, mener at tilbakeføring vil være uriktig. Et flertall av de samme sakkyndige mener dessuten at det vil være riktig at foreldreansvaret fratas A og at hun ikke skal ha samvær med sønnen. Kommunen vil likevel ikke utelukke at det har vært en viss utvikling til As fordel siden 1992/93. Det må i denne forbindelse imidlertid tas i betraktning at hun selv har hatt kontrollen med hensyn til den informasjon som har tilflytt retten. A har selv ønsket oppnevnt sakkyndig for lagmannsretten, men hun har likevel ikke funnet anledning til å møte den nye sakkyndige. Slik saken nå står, kan det spørres om det kanskje ikke er skjedd så store endringer på As side når det gjelder forhold som har tilknytning til barn, men om endringene kanskje har vært større i forhold til familien for øvrig.

I tilknytning til barnevernloven §4-21 er videre anført at det for øvrig er all grunn til å tro at B har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der han nå er, at opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse ikke kan foretas, jfr. §4-21 første ledd annet pkt. Etter rettspraksis kreves det en høy grad av dokumentasjon, i form av faktiske opplysninger og faglige vurderinger, for at foreldre skal kunne fratas foreldreansvaret etter barnevernloven §4-21. Det er blant annet vist til Rt-1982-1687, Rt-1990-657, Rt-1991-557 og Rt-1991-1355. Det kan i saken trygt legges til grunn at omsorgsovertakelsen vil være varig, dvs. for et langt tidsrom. Hvis også foreldreansvaret fratas A, er det overveiende sannsynlig at adopsjon vil kunne bli aktuelt. Dette vil i tilfelle kunne få betydning for As adgang til samvær med B. Prøvelsesretten vedrørende dette spørsmålet er avgrenset, jfr. bl.a. Rt-1994-1162.

Askøy kommune har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. A tilpliktes å betale ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er, under dissens, kommet til at anken ikke fører frem. Et mindretall bestående av lagdommer Greve samt meddommerne Breivik og Methlie er kommet til at punktene 2 og 3 i Fylkesnemndens vedtak, vedrørende henholdsvis fratakelse av foreldreansvaret og plassering på sperret adresse i fosterhjem uten samvær med sikte på adopsjon, skal oppheves.

Når det gjelder spørsmålet om omsorgsovertakelse, ser lagmannsretten i det vesentlige saken på samme måte som herredsretten, hvis premisser lagmannsretten således i hovedtrekk kan slutte seg til. Lagmannsretten tilføyer at det, generelt, antas å måtte være meget betydelige personlige ressurser hos en biologisk mor som eventuelt skal få tilbakeført omsorgen for et barn på ca 2 1/2 år, dersom det ikke har vært nevneverdig kontakt mellom mor og barn i barnets levetid. Etter bevisførselen for lagmannsretten, herunder avgitte forklaringer og dokumentasjon, legger lagmannsretten til grunn at A har en lettere psykisk utviklingshemning og en ustabil personlighet med personlighetsforstyrrelser, samt at kombinasjonen av disse forhold gjør det overveiende sannsynlig at hun ikke vil kunne gi B en forsvarlig langvarig omsorg. Når det nærmere gjelder vurderingen og vektleggingen av momenter i saken, er det til dels noe ulike oppfatninger innen retten, og disse forskjeller er blant de momenter som har ført til ulike standpunkt med hensyn til spørsmålene om fratakelse av foreldreansvaret m.v., punktene 2 og 3 i fylkesnemndens vedtak. I den grad disse forhold omtales nærmere, anses det således for hensiktsmessig at dette skjer i tilknytning til flertallets og mindretallets senere omtaler av spørsmålet om foreldreansvaret, m.v. Vedrørende spørsmålet om foreldreansvaret m.v., ser et flertall bestående av lagdommerne Lillebø og Vestrheim samt de fagkyndige meddommerne Blindheim og Ulvik, i det vesentlige saken på samme måte som herredsretten, og flertallet kan i det vesentlige også tiltre herredsrettens premisser. Flertallet legger bl.a. til grunn og vekt på at omsorgsovertakelsen må antas å bli langvarig. Flertallet legger til grunn at A har forandret seg i positiv retning i de senere år, men flertallet antar samtidig at hun, ut fra en kombinasjon av begrensede evnemessige forutsetninger og personlighetsforstyrrelser, herunder av ustabil art, fortsatt hverken bør ha omsorg eller foreldreansvar for sønnen. Flertallet legger i denne forbindelse vekt på at det må antas å være til Bs beste at foreldreansvaret - under hans videre oppvekst - bør overføres til ny verge, eventuelt adoptivforeldre.

Flertallet legger - som herredsretten - til grunn at spørsmålet om B skal adopteres og i tilfelle av hvem, ikke er gjenstand for prøving i saken. Flertallet antar imidlertid - under tvil - at plassering av B på sperret adresse og uten noe samvær med biologisk mor, er å anse som et tvangsvedtak som nå kan prøves av domstolene, jfr. henvisningen i barnevernloven §7-1 til sosialtjenesteloven §9-10, jfr. tvistemålsloven kapittel 33, jfr. samme lov §482. Flertallet viser i denne forbindelse til Rt-1994-1162, særlig 1165, med omtale av spørsmålet om hvilke vedtak som skal kunne bringes inn for domstolene etter tvistemålsloven kapittel 33, jfr. §482. I nevnte avgjørelse kom kjæremålsutvalget til at domstolsprøvelsene ikke omfattet vedtak om valget av fosterforeldre for et barn som barnevernsmyndighetene skulle plassere. Kjæremålsutvalget uttalte i tilknytning til dette:

"Spørsmålet om en radikal utvidelse av denne rettslige prøvelsesadgang er ikke drøftet i barnevernsloven forarbeider, og Stortinget hadde ikke foranledning til å vurdere dette spørsmål da den nye loven ble vedtatt. Reelle grunner taler mot at vedtak som ikke har karakter av tvangsinngrep og som først og fremst beror på faglige vurderinger, skal være gjenstand for domstolsprøvelse uten noen begrensning. Reglene i tvistemålsloven kapittel 33 passer i denne forbindelse dårlig. Fylkesnemnda har ingen plikt til å treffe bestemmelse om i hvilket fosterhjem barnet skal plasseres, og har i det foreliggende tilfelle heller ikke gjort det."

Flertallet viser videre til at det i avgjørelse inntatt i Rt-1994-421 synes forutsatt at spørsmålet om omfanget av samværsrett etter barnevernloven §4-19 kan overprøves i sak etter barnevernloven §7-1 litra i), jfr. sosialtjenesteloven §9-10.

Lagmannsrettens flertall finner, i likhet med de dommere som utgjør mindretallet hva angår spørsmålet om foreldreansvaret, at det - også om foreldreansvaret fratas A - bør være samvær mellom henne og sønnen. Det legges i denne forbindelse til grunn og vekt på at A, som foran omtalt, har forandret seg i positiv retning. Det er videre bl.a. vurdert og tatt i betraktning de opplysninger som - i anonymisert form - for lagmannsretten er fremkommet om barnets nåværende fosterforeldre. Det er herunder opplyst at disse er rundt 40 år. Retten antar at bl.a. denne aldersforskjellen kan være et positivt moment i det samarbeidsforhold som må etableres når A skal gis anledning til samvær med B. Retten finner det viktig at A gis samsvar med sønnen uavhengig av om B blir adoptert eller ikke. Retten er oppmerksom på at en eventuell adopsjon vil være til hinder for at A kan gjøre gjeldende krav om samvær med B. Den nærmere fastsettelse av omfanget av samvær antas å burde fastsettes særskilt, idet lagmannsretten ikke har tilstrekkelige opplysninger til eventuelt å kunne ta stilling til dette spørsmålet.

Det foran nevnte flertall finner for øvrig - særlig på bakgrunn av uttalelser i mindretallets etterfølgende premisser - å ville bemerke at det etter flertallets vurdering ikke kan sees å foreligge forhold som gir grunnlag for alvorlig kritikk mot barnevernsmyndighetene i Askøy, herunder en påstand om ikke uhildet opptreden overfor A. Flertallet finner etter omstendighetene også å burde bemerke at forholdet mellom A og hennes nærmeste familie i Norge forstås tidligere å ha vært til dels meget vanskelig, hvilket samtidig har vært en del av bakgrunnen for den tidligere kontakt mellom kommunen og A. Når det spesielt gjelder den foreliggende sak, bemerker flertallet at det ikke er fremkommet opplysninger som antas å innebære at saksbehandlingen har vært beheftet med feil som det er grunn til å regne med kan ha virket bestemmende på innholdet i de vedtak som er truffet.

Lagmannsrettens mindretall - lagdommer Greve og meddommerne Grethe K. Methlie og Anton Breivik - er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Lagmannsrettens mindretall mener at punktene 2 og 3 i vedtaket av Fylkesnemnda for sosiale saker Hordaland/Sogn og Fjordane av 24. mars 1993 skal oppheves. (Herredsretten har i sin domsslutning vist til Fylkesnemnda i Hordaland og Sogn og Fjordanes vedtak av 14. april 1993. Det er ikke tvilsomt at det dreier seg om samme vedtak.) De to punktene i Fylkesnemndas vedtak som mindretallet finner at bør oppheves, lyder som følger:

"2. A fratas foreldreansvaret i sin helhet,jfr. barneverntjenesteloven §4-20. Verge for barnet oppnevnes.

3. B plasseres på sperret adresse i fosterhjem uten samvær med sikte på adopsjon så snart godkjent fosterhjem foreligger, jfr. barneverntjenesteloven §4-19, §4-14 litra a og §4-15 første ledd, se barneverntjenesteloven §4-22."

Mindretallet er på det nåværende stadium i saken av den oppfatning at omsorgsovertakelsesvedtaket ikke umiddelbart bør oppheves. Hovedbegrunnelsen for en slik vurdering er at B har vært tilnærmet hele sitt liv borte fra A slik at en tilbakeføring av omsorgen for ham til henne, vil være en tidkrevende prosess som fordrer stor innsats fra hennes side - en innsats som hun på kort sikt ikke synes å ha forutsetningene for å yte. Lagmannsrettens mindretall er av den oppfatning at det ikke ville vært aktuelt å ta omsorgen fra A dersom hun nå hadde hatt B hos seg, eller på det nåværende tidspunktet å ta omsorgen for et nytt barn fra henne.

Lagmannsrettens mindretall bemerker at A fungerer evnemessig relativt svakt, det vil si innenfor nedre del av området lettere psykisk utviklingshemmet. Videre har hun angivelig en ustabil personlighetstype der evnen til å mestre konfliktsituasjoner antas å være redusert. I den siste av de sakkyndige utredningene - avgitt 24. januar 1994 av de sakkyndige Sigurd K. Asserson, spesialist i psykiatri, og Svein Magnar Hansen, spesialist i klinisk psykologi - er det imidlertid inntatt følgende bemerkning om selve sakkyndighetsvurderingen:

"I den grad det er usikkerhet om diagnoser og testresultater, vil det også være hvorledes hun [A] forvalter sitt liv gjennom konkrete handlinger som til sist må få betydning for en vurdering av hennes omsorgsevner."

Psykologerklæringen av 30. mars 1992 fra Åge Berntsen som nærværende barnevernssak ble innledet med, var basert på ti timers kontakt med A, 8 måneder forut for at rapporten ble skrevet. Foranledningen for at A ønsket kontakt med psykolog, var at hennes far nettopp var død. Hun opplevet selv at psykologen var lite opptatt av å hjelpe henne med å bearbeide sorgen, men derimot viet det meste av tiden til testing og på å prøve å fortelle henne at hun aldri ville kunne fungere i vanlig arbeidsliv, og at hun derfor burde gå over på trygd. Det sistnevnte avviste hun. Psykolog Berntsen beskriver A bl.a. som "en følelsesmessig sett svært umoden klient". I sin drøyt sidelange rapport har han dessuten tre klare beskrivelser av ting hun ikke vil mestre. Han sier, "Klienten vil ikke kunne fungere i vanlig arbeidsliv". Han tilføyer at A "ikke har noen mulighet eller forutsetninger for å gi et barn tilstrekkelig omsorg og stimulering". Psykologen tilføyer at han anbefaler at barnevernet overtar omsorgen for barnet umiddelbart etter fødselen og at A gjøres kjent med dette så snart som mulig. I denne forbindelsen legger han til: "Jeg regner også med at A vil være ute av stand til å ivareta seg selv i denne prosessen" og han ber derfor om at det koordineres et støtteapparat for henne i den situasjonen.

Dette skjer, som nevnt, 30. mars 1992. Ikke desto mindre evner Askøy sosialkontor først å treffe vedtak i saken 20. august 1992, dvs. to dager etter at A har født sønnen B den 18. august 1992. I vurderingen som ligger til grunn for sosialkontorets vedtak heter det, i tillegg til sitat av daværende barnevernlovs §11, følgende:

"Det vil være stor fare for at mor ikke kan klare å gå i samhandling med barnet og dermed heller ikke dekke barnets grunnleggende behov, både når det gjelder nødvendig sosial kontakt og barnets behov for mat og stell. Det forventes at disse funksjonene vil bli styrt av mors emosjonelle fungering i ulike situasjoner.

Barnet plasseres på sperret adresse, da det vurderes som stor fare at mor skal ta med seg barnet og dermed sette det i fysisk og psykisk fare.

Adressen holdes skjult fordi vi frykter at mor ikke vil respektere et besøksforbud hvis hun vet hvor barnet er plassert."

Samme dato er saksbehandler ved sosialkontoret i kontakt med blant andre psykolog Åge Berntsen. Følgende refereres fra samtalen med psykolog Berntsen:

"Dersom mor får beskjed om §11, kan det være fare for barnet dersom det ikke fjernes umiddelbart. Mor kan være sammen med barnet en til to timer, hun må ikke være alene. Vi kan forvente ulike reaksjoner hos A: spark, bit, sjokk, krise, apati, fortvilelse. Hun må få tilbud om hjelp av fagpersoner. Det må være et apparat som må være parat til å hjelpe familien etter mor kommer hjem. Viktig at A får tatt bilde med seg og barnet til hjelp i bearbeidingsfasen."

Psykolog Berntsen bestrider i ettertid at han har uttalt seg slik, men dette var imidlertid det saksbehandler videreformidlet av inntrykk fra kontakten med ham, et notat som i ettertid ble en del av As journal.

Fra Haukeland Sykehus, avdeling Kvinneklinikken, opplyses det imidlertid oppsummerende om As reaksjoner etter at B var tatt fra henne, at:

"Vi opplevde vel at hun trakk enkle konklusjoner og trengte enkel informasjon. Ellers så reagerte hun med fortvilelse på det som var skjedd, noe som vi så på som sunt og normalt."

Under saksbehandlingen i lagmannsretten har representanten for Askøy kommune meddelt at man ikke fant det av betydning for saksbehandlingen i barnevernssaken, å ta rede på om forutsigelsene fra psykologen om komplikasjonene ved overtakelsen av omsorgen for barnet, hadde slått til eller ikke. De faktiske forholdene omkring As mestring av omsorgsfratakelsen siteres heller ikke under den videre saksbehandlingen som håndteres av sosialkontoret.

Det er på det rene at As familie - mor (som da var enke) og fire søsken med ektefeller - var rede til å bistå A i hennes nye rolle som omsorgsperson. På det daværende tidspunkt bodde A hjemme hos sin mor.

Før hun ble gravid hadde A flere kortvarige arbeidsforhold bak seg, noen var kortvarige av karakter, andre hadde hun avsluttet relativt fort. I 1986 var hun bl.a. dagmamma i fire måneder for en tre år gammel pike. Dette arbeidsforholdet avsluttet hun etter eget ønske fordi hun følte at det ble for kostbart og tidkrevende å reise frem og tilbake mellom arbeidsstedet og sin bolig på Askøy (som den gangen ikke var forbundet med fastlandet med bro). Oppdragsgiveren har i attest bl.a. opplyst følgende:

"A viste ansvar og utførte sitt arbeid som dagmamma på en tilfredstillende måte. Hun utførte i tillegg litt husarbeid. ...

A var en hyggelig og hjelpsom jente den tiden hun arbeidet som dagmamma hos meg og var lett å komme overens med."

I 1987 virket hun bl.a. i to måneder som sommervikar som stuepike på SAS Royal Hotell i Bergen.

Etter at fylkesnemnda traff sitt vedtak 24. mars 1993, flyttet A sammen med sin venn C som er svensk statsborger. De har senere vært samboende og er bosatte i Gvle i Sverige. I sommerhalvåret har C arbeid i Lindstrøms tivoli som turnerer i Norge. A deltar på turneene, men er ikke fast ansatt på tivoliet. I Sverige har hun nå fått stilling som førskolelærervikar. I denne jobben har hun hatt to korte oppdrag før jul og hadde fått tilsagn om at det ville være en ny vikaroppgave som ventet på henne umiddelbart etter ankeforhandlingen i lagmannsretten.

C har en sønn på fire år som tilbringer annenhver helg sammen med faren og A.

Det kom frem under ankeforhandlingen at det er et nært og godt familieforhold mellom A og hennes samboer og hennes familie i Norge - moren, søsken og søskens ektefeller og barn.

Under sakens behandling for lagmannsretten ga også Askøy kommunes representant, sosialleder Gretha Haugen, som har vært den hovedansvarlige for barnevernssaken (uten at det tidligere er henne som har hatt kontakt med A), uttrykk for at A åpenbart hadde endret seg meget til det positive siden gutten B ble født.

Det er på det rene at A ikke har tråkket sosialkontoret eller andre offentlige myndigheter ned med hensyn til henvendelser om B. A opplyser imidlertid at hun på to-års dagen for B ringte sosialkontoret og ba om å få et bilde av gutten, dessuten ba hun om å få levere presang til ham og om å få vite hvordan han hadde det. Alle disse forsøkene fra As side ble i følge henne selv avvist. Askøy sosialkontor sier at de nektet henne bilde og nektet henne å levere presang, men kan ikke erindre at det ble spurt om hvordan det sto til med gutten. Representanten fra Askøy kommune bekreftet under saken at kommunen aldri har sett det som sin oppgave å ta rede på om barnevernsmyndighetenes bastante oppfatning av As person og hennes manglende omsorgsevne stemte med de faktiske forhold og As mestring av sin egen livssituasjon. Dette på tross av at det fra første stund har fremgått av sakspapirene at saken har vært utilfredstillende opplyst, og at det er svært vanskelig å mene noe om et menneskes omsorgsevne når man aldri har sett vedkommende i samhandling med eget eller andres barn.

Lagmannsrettens mindretall legger til at A aldri har vært rusmiddelmisbruker og aldri har vært straffet for forseelser eller forbrytelser av noe slag.

Lagmannsrettens mindretall finner at barnevernsmyndighetenes opptreden i saken har vært usedvanlig negativ - nærmest fiendtlig og derved ikke uhildet - overfor A. Hun er aldri gitt en sjanse til å vise hva hun duger til som omsorgsperson, aldri gitt noen hjelp og støtte for å settes i stand til å mestre ansvaret for sin sønn. Tvert imot har Askøy sosialkontor stikk i strid med barnevernslovgivningens grunntanker ikke funnet det hensiktsmessig å prøve en gang. I begrunnelsen for vedtaket av 6. november 1992 i Hovedutvalget for helsevern og sosial omsorg/Klientutvalget ved Askøy sosialkontor har man bl.a. anført at "Utvalget finner det ikke hensiktsmessig [understreket av lagmannsrettens mindretall] å flytte mor og barn sammen, for eks. på mødrehjem slik det har vært omtalt".

I henhold til barnevernloven §4-20 kan foreldreansvaret fratas hvis omsorgsovertakelse er foretatt. Det er intet tilleggsvilkår for at foreldreansvaret kan borttas, men hensynet til barnets beste som eksplisitt fremheves i lovens §4-1 innebærer at det må være bedre for barnet at det også treffes vedtak om overtagelse av foreldreansvar og ikke bare om omsorgsovertagelse. I henhold til samme lovs §4-19 har foreldre rett til samvær med sitt barn selv om både omsorgen og foreldreansvaret er fratatt dem, forutsatt at ikke annet er bestemt.

Lagmannsrettens mindretall er som dens flertall ingenlunde i tvil om at det skal være samværsrett mellom A og hennes sønn B. Lagmannsrettens mindretall ser det imidlertid slik at med den innstillingen som Askøy sosialkontor har til å fremme en snarlig adopsjonssak for B, er det grunn til å frykte for at barnevernsmyndighetene vil sørge for adopsjon så raskt at samværsrett de facto blir forhindret. Etter at en adopsjon er formalisert, vil det være opp til adoptivforeldrene om de vil tillate samværsrett mellom A og sønnen B.

Lagmannsrettens mindretall ser det slik at barnevernsmyndighetene på Askøy har utvist nærmest forakt for As interesser i nærværende sak, og derved samtidig hittil umuliggjort ønsket kontakt mellom mor og sønn - klart i strid med det som ville ha vært og vil være til Bs beste. Under slike forhold kan mindretallet ikke akseptere at foreldremyndigheten fratas A under forhold der det ikke er etablert en samværsordning og kontakt mellom mor og barn. Det bemerkes at fosterforeldrene er gitt i utsikt å få adoptere B, hvilket muligens kan ha gjort barnevernsmyndighetene mindre uhildet enn de burde være i en sak som den foreliggende.

Lagmannsrettens mindretall oppsummerer med at det ingenlunde er et hensiktsmessighetsvalg hvorvidt foreldreansvar skal fratas en mor. Det er barnevernlovgivningens klare forutsetning, både loven som gjaldt da det første vedtaket ble truffet og den loven som nå gjelder, at det beste for et barn er å vokse opp sammen med sine biologiske foreldre. Det skal eksempelvis være "overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet"; jfr. barnevernloven §4-12 første ledd bokstav d som er brukt som hjemmel i nærværende sak. Norsk rett forutsettes på dette punkt å være i harmoni med grunnleggende internasjonale regler. Det fremgår av den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8 første ledd (sammenlign også FNs Menneskerettighetserklæring, artikkel 16 tredje ledd) at enhver har rett til respekt for sitt familieliv. Det er en vanskelig balanse mellom å beskytte barnets rettigheter, og behovet for å beskytte og bevare en familie. At det påligger offentlige myndigheter klare forpliktelser med hensyn til å forsøke å trygge familiens enhet er ikke tvilsomt. Jfr. i denne sammenheng avgjørelser av Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen herunder - Erikson-saken (plenaravgjørelse av 22. juni 1989 (EMD=REF00000066)), og sakene W mot Storbritannia (EMD=REF00000185), B mot Storbritannia (EMD=REF00000038) og R mot Storbritannia (EMD=REF00000195) alle avgjort ved plenaravgjørelse av 8. juli 1987.

Barnevernsmyndighetene synes i nærværende sak å ha ignorert sitt ansvar for også å søke ivaretatt - innenfor mulighetenes og rimelighetens ramme - familiebåndet mellom A og hennes sønn B.

Lagmannsrettens mindretall har basert sine overlegninger på at det er forholdene på det nåværende tidspunkt - tidspunktet for domsavsigelsen - som skal legges til grunn for rettens avgjørelse.

Lagmannsretten går så over til å behandle punkt 4 i fylkesnemndens vedtak samt omkostningsspørsmålet.

Fylkesnemndens vedtak, punkt 4, fastsetter at bidrag for barnet skal innkreves av Askøy sosialkontor, jfr. barnevernloven §9-2. Lagmannsretten legger til grunn at det nevnte punkt i nemndens vedtak følger direkte av loven, og at dette er årsaken til at punkt 4 i vedtaket ikke er bestridt eller har vært gjenstand for nevneverdig behandling for retten. Nemndens vedtak, punkt 4, anses omfattet av herredsrettens dom og av ankemotpartens påstand for lagmannsretten. Da retten er kommet til at vedtaket om omsorgsovertakelse bør stadfestes, antas det etter omstendighetene at også fylkesnemdens vedtak pkt. 4 bør stadfestes. Retten viser i denne forbindelse til herredsrettens premisser.

Omkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §483, hvoretter utgangspunktet er at staten bærer alle kostnader ved saken, idet ansvar for sakskostnader ikke pålegges "uten at særlige grunner taler for det". Lagmannsretten finner utvilsomt at det i saken ikke foreligger særlige grunner som tilsier unntak fra lovens utgangspunkt og hovedregel. Ansvar for saksomkostninger pålegges således ikke, hverken for lagmannsretten eller herredsretten.

Dommen er avsagt under slik dissens som foran fremgår.

Slutning:

1. Fylkesnemndens vedtak, punkt 1, 2 og 4, stadfestes.

2. A gis adgang til samvær med sønnen B.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.