LG-1995-564

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-12-11
Publisert:	LG-1995-00564
Stikkord:	Odel
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnhordland herredsrett - Gulating lagmannsrett LG-1995-00564 A. Anket til Høyesterett, anken nektet, se HR-1997-00244K .
Parter:	Ankende part: Lars Hope (Prosessfullmektig: Adv. Jan R. Flygansvær, Bergen). Ankemotpart: Agnes Vernøy (Prosessfullmektig: Adv. Gunnar Skeie, Norheimsund).
Forfatter:	Førstelagmann Matningsdal. Lagdommer Selvik. Lagdommer Romarheim
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §19, Tvistemålsloven (1915) §180, Tinglysingsloven (1935) §13, §14, §21, §25, §45

I odelsløsningssak reist av Lars Hope mot Agnes Vernøy avsa Sunnhordland herredsrett 07.03.95 dom med slik domsslutning:

"1. Agnes Vernøy frifinnes.

2. Lars Hope dømmes til å betale Agnes Vernøy saksomkostninger med kr. 34.288,- - kronertrettifiretusen- tohundreogåttiåtte 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynning av denne dommen."

Lars Hope v/adv. Flygansvær har i rett tid påanket dommen til Gulating lagmannsrett. I anken anføres,det at det både foreligger feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Agnes Vernøy v/adv. Skeie har tatt til motmæle og påstått seg frifunnet.

Ankeforhandling ble avholdt i Bergen 5. desember 1996. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Videre ble det avhørt fire vitner og for øvrig foretatt slik bevisførsel som rettsboken viser.

Sakens bakgrunn er i korthet følgende: Lars Sigvald Vernøy, født xx.xx.12, døde 01.09.90. I 1937 overtok han eiendommen gnr. 77 bnr. 2 i Tysnes fra sin far. Etter krigen har han ervervet bnr. 5 og 6 som utgjør en driftsenhet med bnr. 2. Eiendommens totalareal er 321 da som fordeler seg med 15 da overflatedyrka mark/gjødslet beite 249 da skog av god bonitet samt 57 da annet areal. Partene er enige om at alle bruksnumre nå utgjør odelsjord.

Agnes Vernøy, født xx.xx.10, bodde på eiendommen fram til ca. 1930 da hun tok tjeneste i Bergen. I 1947 flyttet hun tilbake til eiendommen og har senere drevet den sammen med broren. Det er opplyst at hun flyttet hjem fordi foreldrene hadde blitt så gamle at de trengte hjelp. Moren levde lengst av foreldrene, og døde i 1958.

Ved Lars Sigvald Vernøys død bodde også søsteren Lorentze Vernøy på eiendommen. Lorentze var født xx.xx.92, og flyttet hjem da hun ble pensjonist i 1962. Lorentze Vernøy døde 27.01.92.

Etter Lars Sigvald Vernøys død var samtlige arvinger samlet til møte i hans hjem lørdag 10. november 1990. Partene er noe uenige om hva som skjedde under dette møtet. Denne uenigheten skal lagmannsretten til en viss grad komme tilbake til. Det er likevel på det rene at arvingene under møtet undertegnet en gjeldsovertakelseserklæring. Etter at flere av arvingene var spurt om å være fullmektig for boet, påtok til slutt Kjell Kristoffersen seg oppgaven. Han er Agnes Vernøys nevø og Lars Hopes fetter. Den gjeldsovertakelseserklæringen som ble brukt på denne tiden, inneholder følgende fullmaktsklausul:

"at vi gjev Kjell Kristoffersen fullmakt til å ordna alt i samband med bubehandlinga og buoppgjeret, irekna å underskriva og kvittera på vegner av buet og på det ansvaret arvingane har til å gje og ta mot alle meldingar til og fra arveavgiftsstyresmaktene. Fullmakta femner også om retten til å rå over fast eigedom i buet. (Dersom det ikkje skal gjevast fullmakt som nemnt i punkt 4, bør dette punktet strykast. Dersom fullmakta ikkje skal femna om råderett over fast eigedom, må denne setninga strykast.)"

Erklæringen er like etter oversendt Sunnhordland skifterett som 13.11.90 utstedte skifteattest.

I tillegg er det på det rene at Kjell Kristoffersen før møtet hadde kjøpt et skjøteformular som delvis ble utfylt under møtet. Kristoffersen har forklart at det var Lars Hopes bror, Vermund Hope, som hadde bedt ham om å kjøpe formularet. Under møtet ble ikke bruksnummer påført da man ikke var helt klar over hvilke bruksnummer eiendommen hadde. Videre var kjøpesummen ikke utfylt.

Bakgrunnen for at skjøtet ble utfylt som nevnt var at arvingene under møtet drøftet hva som skulle gjøres med boets faste eiendom. Agnes Vernøy anfører at det ble oppnådd enighet om at hun skulle overta eiendommen til eie for kr 50.000, mens Lars Hope har anført at summen var vederlag for at hun fikk bruksrett til eiendommen til sin død. Denne uenigheten kommer retten tilbake til. På bakgrunn av fullmakten henvendte Kristoffersen seg til lensmannen i Tysnes for at denne skulle bekrefte hans underskrift på skjøtet. Kristoffersen har forklart at lensmannen da sa at han måtte kjøpe et annet skjøteformular, og at sorenskriverkontoret neppe ville godta en kjøpesum på kr 50.000, men at summen måtte settes til kr 70.000. Etter å ha skaffet nytt skjøteformular, og å ha fått kjøpesummen godkjent av Agnes Vernøy, undertegnet deretter Kristoffersen 03.12.90 skjøte til Agnes Vernøy med kjøpesum kr 70.000. Etter at det 04.12.90 på bakgrunn av kravet i tinglysingsloven §13 om grunnbokshjemmel var tinglyst hjemmelserklæring til samtlige arvinger, ble skjøtet samme dag tinglyst.

For øvrig nevnes at arvingene med unntak av en arving var samlet lørdag 2. februar 1991 for å ha et internt salg over deler av løsøret. Det nevnes at Agnes Vernøy kjøpte en slåmaskin for kr 2.000. Innboet i bolighuset ble ikke skiftet, men skulle fortsatt være i huset.

Endelig nevnes at Lars Hope v/adv. Flygansvær uttok stevning i saken 27.10.92. Videre nevnes at Lars Hopes bror, Vermund Hope v/adv. Halvorsen, uttok stevning 03.12.92. Denne er senere trukket tilbake - visstnok fordi Vermund Hope skal ha akseptert at han må stå tilbake for sin bror under henvisning til odelsloven §14 annet ledd. I denne stevningen heter det bl.a..

"Saksøker oppfattet det slik at på skiftet etter Lars Sigvald Vernøy var det enighet om at Agnes Vernøy skulle få bli boende på eiendommen og overta denne.

Saksøker oppfattet det videre slik at samtlige øvrige arvinger i boet var enige om ikke å odelsløse eiendommen fra Agnes Vernøy. Dette selv om odelsretten ikke var drøftet mellom arvingene, eller formelt frafalt. Saksøker oppfattet det videre slik at odelsrett kunne gjøres gjeldende ved overtagelse fra Agnes Vernøy eller etterkommer.

I tillit til ovenstående fant saksøker ikke selv heller grunn til å reise innsigelse mot at Agnes Vernøy overtok eiendommen.

Saksøker er nå gjort kjent med at hans bror Lars Hope, har reist odelsløsningssak mot Agnes Vernøy.

På denne bakgrunn, og for det tilfelle at arvingene har odelsløsningsrett nå overfor Agnes Vernøy, finner derfor Vermund Hope å måtte gjøre odelsløsningsrett gjeldende."

Om partenes anførsler for herredsretten vises det til herredsrettens dom.

II

Lars Hope v/adv. Flygansvær har for lagmannsretten i korte trekk anført:

Det bestrides at Lars Hope før begravelsen gav beskjed til Agnes Vernøy at hun ikke hadde noen rett til eiendommen.

I relasjon til hva som skjedde under møtet 10. november 1990 vises det til at det foreligger høyst sprikende forklaringer. Skjøtet må ha vært fremlagt med anmodning om undertegning. Men dette lot seg ikke gjøre da det ble reist spørsmål om man ved dette fraskrev seg retten til eiendommen. Dette viser at odelsretten ikke er fraskrevet.

Dette er i samsvar med den senere utviklingen ved at Lars Hope reagerte på den overskjøtingen som hadde funnet sted. Lars Hope mente at vederlaget på kr 50.000 skulle være vederlag for en bruksrett. Dette er for øvrig en vanlig sum ved betingete bruksretter som den foreliggende. Hadde det vært tale om overdragelse til eie, ville ikke Lars Hope ha akseptert en kjøpesum på kr 50.000.

Under møtet var det videre enighet om at Kjell Kristoffersen skulle være boforvalter, men han fikk ikke fullmakt til å disponere slik han har gjort. Dette illustreres av at arvingene ikke var kjent med hvilke bruksnumre eiendommen bestod av. Dessuten stod vederlaget åpent, og har senere dessuten blitt endret av Kristoffersen. Agnes Vernøy var dessuten under møtet klar over at de andre arvingene hadde rettigheter til eiendommen. Disse rettighetene ble ikke frafalt. Dette illustreres også av at Vermund Hope anla løsningssak. Videre er det vist til at Ingeborg Hagen før gjeldsovertakelseserklæringen ble undertegnet, ba om å få bekreftet at rettighetene til eiendommen ikke falt bort. Det samme støttes også av at Lars Hope har påpekt at han hadde odel til eiendommen.

Et endelig skifte er for øvrig ennå ikke avsluttet. Dette illustreres av at innboet ikke er delt. Det må ha betydning også i forhold til denne saken at dette ikke har skjedd.

Det anføres at herredsretten har tatt feil når den uttaler at det har vært avholdt to skiftesamlinger i boet. Den andre samlingen var bare et delingsmøte. Lars Hope var dessuten ikke kjent med overskjøtingen da det andre møtet fant sted.

På bakgrunn av det som har skjedd i denne saken er ikke løsningsretten tapt i henhold til odelsloven §19 tredje ledd. Det stilles samme krav for å tape løsningsretten etter denne bestemmelsen som for å fraskrive seg løsningsretten etter §25. I praksis har de to regelverkene fulgt hverandre.

Odelslove §19 tredje ledd krever at det er "avhendt odelsjord". Dette forutsetter at det har skjedd en helt frivillig overdragelse, og det må ikke være tatt reservasjoner på noen måte. Det ble som nevnt tatt ved det spørsmålet som ble stilt av Ingeborg Hagen før Lars Hope undertegnet skiftefullmakten. Pga. dette spørsmålet er det ikke tale om noen frivillig overdragelse. Bestemmelsen kan dessuten ikke anvendes medmindre spørsmålet om løsningsrett er nevnt før overdragelsen. I dette tilfellet ble det tvert om tatt en reservasjon ved Ingeborg Hagens spørsmål. Dette var for øvrig kanskje grunnen til at skjøtet ikke ble undertegnet under møtet.

Videre vises det til at odelsloven §19 tredje ledd er utslag av selgerens hjemmelsansvar overfor kjøperen. Mellom nære slektninger kan det ikke bli tale om noe slikt ansvar.

For så vidt gjelder rettspraksis anføres det at verken avgjørelsen i Rt-1948-237 eller Rt-1948-764 er parallell med denne saken. I den første saken var poenget at eiendommen var solgt ut av slekten, og i den andre saken var det tale om et testamentfullbyrderbo hvor det gikk nøyaktig fram hva som var avtalt. I den siste saken hadde dessuten arvingen medvirket til salget.

Saken har atskillig større likhet med Rt-1994-148 hvor løsningsretten ikke var tapt. Dessuten er det bl.a. vist til Rt-1989-885 hvor arvingen ikke hadde tapt sin løsningsrett selv om han hadde undertegnet skjøtet. Da det er tale om en viljeserklæring av viktighet, må det etter rettspraksis stilles strenge krav før løsningsretten går tapt.

Det anføres at løsningsretten ikke er tapt ved passivitet. Man vegrer seg ofte i det lengste for å reise søksmål, og prøver å finne en løsning. I en slik situasjon kan man ikke bli møtt med passivitetsinnsigelse når man tross alt anlegger søksmålet innen preskripsjonsfristen.

Agnes Vernøy kan heller ikke høres med at løsning vil være i strid med odelsloven §21 annet ledd. Årsaken til dette er at Lars Hope aksepterer at hun får livsvarig eksklusiv og vederlagsfri bruksrett til våningshuset og vanlige kårrettigheter til bruket. Når Lars Hope tar ansvaret for eiendommen for øvrig, vil løsning tvert om være en fordel for henne.

Lars Hope nedla slik påstand:

"1. Lars Hope har løsningsrett til gnr. 77, bnr. 2, 5 og 6 i Tysnes kommune. Dog mot at Agnes Vernøy gis livsvarig, eksklusiv og vederlagsfri bruksrett til våningshuset og vanlige kårrettigheter til bruket.

2. Lars Hope tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett. "

III

Agnes Vernøy v/adv. Skeie har for lagmannsretten i korte trekk anført:

Etter odelsloven §19 tredje ledd har Lars Hope tapt løsningsretten til eiendommen. "Avhendt" i denne bestemmelsen er synonymt med overført, og det er uten betydning om det betales vederlag eller ikke. Bestemmelsen er dessuten i samsvar med den ulovfestede rettstilstanden som gjaldt før vedtakelsen av odelsloven, bortsett fra at løsningsretten i dag også tapes overfor erververens rettsetterfølgere. Samtidig understrekes det at Lars Hope ikke har mistet odelsretten slik at han vil kunne reise løsningssak dersom Agnes Vernøy overdrar eiendommen til utenforstående. Bestemmelsen gjelder også mellom nære slektninger.

Mht. hva som faktisk skjedde under møtet 10. november l996 er det for det første vist til Vermund Hopes versjon i hans stevning mot Agnes Vernøy som er sitert foran. Dessuten er det vist til at for herredsretten ble det anført at

"Det arvingene ble enige om på skiftesamlingen 10.11.1990 var at Agnes Vernøy skulle få overta eiendommen herunder få den overskjøtet på seg. Det sentrale ved denne overdragelsen var å sikre at Agnes og Lorentze Vernøy skulle få bo på gården så lenge de levde. Det var enighet mellom arvingene at prisfastsettelsen skulle skje på billigste måte. Lars Vernøy kan ved denne avhendelsen av eiendommen til Agnes Vernøy ikke være avskåret fra å gå til odelsløsningssak overfor henne. Spørsmålet om odelsrett var overhodet ikke nevnt på skiftesamlingen, noe som er et vilkår etter gjeldende rett for at Lars Hope skal være avskåret fra å gå til odelsløsningssak."

Det anføres at arvingene under skiftesamlingen var enige om at eiendommen skulle overdras til Agnes Vernøy for kr 50.000, og det ble ikke tatt noe forbehold verken fra Lars Hope eller Ingeborg Hagen. Dette støttes også av Lars Hopes senere opptreden. Dersom det forutsettes at han ikke mente å overføre eiendomsrett til Agnes Vernøy, ville det ha vært naturlig å opptre annerledes da han leste om hjemmelsoverføringen i lokalavisen "Tysnes". Dersom hans versjon hadde vært riktig, ville det naturlige være straks å ta kontakt med Kjell Kristoffersen og foreholde ham instruksoverskridelsen. Tvert om har han ikke på noe tidspunkt tatt dette opp med Kristoffersen. Videre tok han i april 1991 mot booppgjøret uten å protestere mot at det var betalt kr 70.000 i stedet for kr 50.000. Det vises også til at han ved fordelingen av løsøret aksepterte at Agnes Vernøy fikk kjøpe slåmaskinen - noe som ikke ville være naturlig om han mente at hun bare hadde fått en bruksrett til eiendommen. Og det var først i et brev datert 01.09.91 at han påberopte seg å ha løsningsrett til eiendommen. Det virker i det hele som om Lars Hope hadde lite klarhet i den odelsrettslige situasjonen, og at han lenge lot det hele skure. Lars Hope må etter dette ha tvilsrisikoen for at det ble tatt en reservasjon ved overdragelsen.

Avgjørelsene i Rt-1948-237 og Rt-1948-764 gir sterk støtte for at løsningsretten er tapt. Når den ikke var tapt i Rt-- l994.148, vises det til at denne saken gjaldt et bestående sameie mellom arvingene. Den atskiller seg derfor klart fra den foreliggende saken hvor eiendommen er overdratt til en av arvingene. Og for så vidt gjelder avgjørelsen i Rt-1989-885 vises det til at skjøtet som arvingen hadde undertegnet, nærmest var pro forma.

For så vidt gjelder Lars Hopes henvisning til odelsloven §25 anføres det at denne bestemmelsen er i nær slekt med §19 tredje ledd. Men denne saken reguleres av §19 tredje ledd.

Subsidiært anføres det at odelsloven §21 annet ledd må medføre at løsning nektes. Agnes Vernøy har således bodd på eiendommen i hele sitt liv med unntak for 17 år hvor hun arbeidet i Bergen. Som voksen har hun dessuten ikke bare utført husarbeid, men også deltatt i gardsarbeidet og fisket sammen med sin bror. Samtidig aksepteres det at boretten gjør løsning mindre urimelig, men forholdet til Lars Hope er ikke lenger det beste, og i denne situasjonen makter hun ikke å innstille seg på at han skal eie eiendommen hvor hun bor.

Agnes Vernøy nedla slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes

2. Lars Hope dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten."

IV

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten.

Det legges til grunn at under møtet 10. november l990 var det Olaug Pernille Bruntveit som foreslo at Agnes Vernøy skulle få overta eiendommen for kr 50.000. Videre legges det til grunn at det ikke var noen inngående diskusjon om spørsmålet.

Lars Hope har som nevnt anført at hans søster, Ingeborg Hagen, reiste spørsmålet om de ved denne handlingen fraskrev seg sine rettigheter til eiendommen, og at dette spørsmålet ble besvart benektende. Dette er også bekreftet av Ingeborg Hagen. På den annen side har Agnes Vernøy, Olaug Pernille Bruntveit og Kjell Kristoffersen bestridt at dette spørsmålet ble stilt.

Etter dette står påstand mot påstand. Et sentralt spørsmål blir dermed om det finnes momenter i saken av betydning for bevisbedømmelsen. Etter lagmannsrettens vurdering kan vederlagets størrelse på kr 50.000 isolert sett tale for at arvingene ikke tok sikte på noen overføring av eiendomsrett, og at beløpet utelukkende skulle være vederlag for en bruksrett. Men dette momentet svekkes av at Agnes Vernøy hadde bodd på eiendommen siden 1947 og drevet den sammen med sin bror. I denne situasjonen var det ikke like påfallende at medarvingene kunne være innstilt på at hun fikk overta eiendommen for kr 50.000.

Lagmannsretten har på den annen side merket seg at Kjell Kristoffersen medbrakte et skjøteformular til møtet, og at dette skjedde etter anmodning fra Lars Hopes bror, Vermund Hope. Dette indikerer at i alle fall Vermund Hope tok sikte på en overføring av eiendomsretten til Agnes Vernøy. Dette bekreftes også langt på vei av Vermund Hopes versjon i stevningen til Sunnhordland herredsrett som er sitert foran.

Arvingenes etterfølgende opptreden taler også for at det var en overdragelse av eiendomsretten man tok sikte på: Kjell Kristoffersen tok som nevnt motvillig på seg oppdraget med å gjennomføre transaksjonen, og han har tydeligvis oppfattet situasjonen slik at det var eiendomsretten som skulle overdras.

Etter lagmannsrettens vurdering må det legges enda større vekt på Lars Hopes egen etterfølgende opptreden: Dersom hans versjon er riktig, har Kjell Kristoffersen gjort seg skyldig i en alvorlig overskridelse av den fullmakten han hadde fått. Det er derfor påfallende at Hope ikke på noe tidspunkt har konfrontert Kjell Kristoffersen med den påståtte fullmaktsoverskridelsen. Videre er det påfallende at han ikke allerede våren 1991 tok skritt for å få overdragelsen til Agnes Vernøy kjent ugyldig under henvisning til at Kristoffersen ikke hadde fullmakt til å overdra eiendommen til henne.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det må legges til grunn at arvingene 10. november 1990 ble enige om å overdra eiendomsretten til eiendommen til Agnes Vernøy, og at de ikke bare tok sikte på å gi henne en bruksrett. Videre kan det ikke legges til grunn at Lars Hope og/eller Ingeborg Hagen stilte noe spørsmål om overdragelsen ville ha betydning for deres rettigheter i henhold til odelsloven.

Tvert om legges det til grunn at odelsrettslige problemstillinger ikke ble reist.

Spørsmålet blir etter dette om Lars Hope på denne bakgrunn i henhold til odelsloven §19 tredje ledd har tapt sin løsningsrett. Denne bestemmelsen fastsetter at den som har "avhendt odelsjord" ikke har løsningsrett mot kjøperen eller dennes rettsetterfølgere.

Med unntak for forholdet til kjøperens rettsetterfølgere, var denne regelen oppstilt i rettspraksis før vedtakelsen av odelsloven. Den anses som utslag av selgerens hjemmelsansvar. Som konsekvens av dette hjemmelsansvaret kom Høyesterett i Rt-1948-237 til at en arving ikke hadde løsningsrett i et tilfelle hvor en eiendom var solgt ut av slekten. Dette gjaldt selv om vedkommende var umyndig, og overformynderiet ikke hadde vært oppmerksom på odelsspørsmålet. Det uttales i dommen at "Ingen tenkte på den". Når Lars Hope i denne saken selv kunne ivareta sine interesser, taler det for at det i den foreliggende saken foreligger enda sterkere grunner enn i Rt-1948-237 for å nekte løsning.

Løsningen i Rt-1948-237 er fulgt opp i Rt-1948-764 hvor noen eiendommer var solgt fra et testamentfullbyrderbo. På den annen side kom Høyesterett i Rt-1994-148 til at løsningsretten ikke var tapt i et tilfelle hvor en eiendom var overtatt av de selvskiftende arvingene i sameie i samsvar med den enkeltes arvelodd. Men denne saken avviker fra den foreliggende nettopp ved at det ble etablert et sameie i henhold til den enkeltes lodd i boet. Høyesterett fant det "klart" at det da ikke forelå avhendelse. I tillegg var resultatet en naturlig konsekvens av regelen i odelsloven §45 om at det ikke løper noen løsningsfrist når flere odelsberettigede overtar en odelseiendom i sameie.

På den annen side kunne avgjørelsen i Rt-1989-885 isolert sett synes å tale for at løsningsretten er i behold. Saksøkende hadde i den aktuelle saken endatil undertegnet skjøtet. Men bakgrunnen for denne undertegningen var spesiell, og viser at det kanskje var tale om et pro forma arrangement. Høyesterett uttaler således (s. 888):

"Og her er jeg, i likhet med herredsretten, kommet til at K [saksøkte] ikke bare har vært klar over, men direkte har foranlediget at G [saksøkeren] underskrev i den tro at han ikke derved ga avkall på noen rett til eiendommen, idet skjøtet bare skulle tjene som formelt grunnlag for at K kunne fortsette rettssaken mot V."

De to siste sakene hvor løsning ble nektet atskiller seg etter dette klart fra den foreliggende. For så vidt gjelder Rt-1989-885 vil lagmannsretten særskilt bemerke at det ikke har noen rettslig betydning at det skjedde en hjemmelsoverføring til samtlige arvinger før overdragelsen til Agnes Vernøy ble tinglyst. Dette var nødvendig for at boet skulle skaffe seg den grunnbokshjemmelen som er nødvendig for at skjøtet kunne tinglyses.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at odelsloven §19 tredje ledd kommer til anvendelse selv om odelsretten overhodet ikke ble nevnt under møtet 10. november 1990. Da det videre må legges til grunn at Kristoffersen fikk fullmakt til å overdra eiendomsretten og ikke bare bruksretten til Agnes Vernøy, vil Agnes Vernøy bli frifunnet. Det finnes således ikke noe holdepunkt for at bestemmelsen ikke gjelder mellom nære slektninger.

Anken har ikke ført fram. For dette tilfellet følger det av tvistemålsloven §180 første ledd at Lars Hope skal pålegges å erstatte Agnes Vernøy omkostningene ved ankebehandlingen dersom ikke lagmannsretten finner at "særlige omstændigheter" taler for motsatt løsning. Lagmannsretten har ikke ansett saken tvilsom, og kan etter dette ikke se at det er grunnlag for å gjøre unntak fra lovens hovedregel. Med samme begrunnelse er det heller ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Adv. Skeie har levert omkostningsoppgave som viser at han vil avkreve sin klient et salær på kr 30.000 tillagt reiseutgifter med kr 588. Lagmannsretten har ikke mottatt noen innsigelse mot denne omkostningsoppgaven, og lagmannsretten finner å kunne legge den til grunn.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Lars Hope tilpliktes å erstatte Agnes Vernøy omkostningene for lagmannsretten med kr 30.588 - kroner tredvetusenfemhundreogåttiåtte. Oppfyllingsfristen er 2 -to- uker.