LG-1995-742

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-10-09
Publisert:	LG-1995-00742
Stikkord:	Borgerlig rettskrav, Oppreisning
Sammendrag:
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-1995-00742 M.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Tormod Haugnes) mot A (Forsvarer: Advokat Oscar Ihlebæk)
Forfatter:	Lagdommer Fjeld, Herredsrettsdommer Holm, Byrettsdommer Husebø
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §192, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, Straffeprosessloven (1981), Skadeserstatningsloven (1969), Straffeprosessloven (1981) §252

Saken gjelder krav om erstatning for skade av ikke økonomisk art (oppreisning) til fornærmede i voldtektssak, jf skadeserstatningsloven §3-5 jf §3-3.

Ved tiltalebeslutning av 14 juli 1995 ble A, født xx.xx.1967, satt under tiltale ved Gulating lagmannsrett for overtredelse av

"Straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til utuktig omgang, og den utuktige omgangen var samleie.

Grunnlag:

2. april 1995 ca kl 01.00 i Sandnes, i et skogholt bak Sandnes sykehus, tiltvang han seg samleie med B ved at han kastet henne ned i bakken slik at hun ble liggende på magen, samt slo henne i hodet, hvoretter han la seg oppå henne og holdt hodet hennes ned i jorden. Tross Bs protester og motstand, trakk han ned benklærne på henne og gjennomførte han et samleie med henne."

Det var i tiltalebeslutningen tatt forbehold om nedleggelse av påstand om pådømmelse av fornærmedes oppreisningskrav, stort kr 50 000,-.

Hovedforhandling i saken ble holdt i Stavanger 18 - 20 september 1995.

Tiltalte erkjente seg ikke straffskyldig etter tiltalen. Lagretten ble stilt ett hovedspørsmål i overensstemmelse med tiltalen. Spørsmålet ble besvart med nei. Retten besluttet enstemmig å legge lagrettens avgjørelse til grunn for den videre behandling av saken.

Det ble 19 september 1995 avsagt dom med slik domsslutning:

"A, født xx.xx.1967, frifinnes." - - - - - - -

I rettsmøte 20 september 1995 fastholdt fornærmede ved sin bistandsadvokat, advokat Leiv Bjørnsen, begjæringen om pådømmelse av det borgerlige rettskrav som var avgrenset til krav om erstatning for skade av ikke økonomisk art (oppreisning) etter skadeserstatningsloven §3-5 jf §3-3.

B har anført at vilkårene for å tilkjenne erstatning for ikke økonomisk skade (oppreisning) etter skadeerstatningsloven er til stede.

Dersom den krenkelse B har vært utsatt for av A går inn under det objektive gjerningsinnholdet i voldtektsbestemmelsen i straffeloven §192, er skade som vilkår for erstatning etter skadeserstatningsloven inntruffet.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke beviskrav som må stilles til fastleggelsen av det objektive gjerningsinnholdet i straffeloven §192, er det ved henvisning til teori og praksis gjort gjeldende at at det må kreves klar sannsynlighetsovervekt. Det må altså stilles noe strengere beviskrav enn det som er vanlig i sivile saker, hvor sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig.

Ved vurderingen av spørsmålet om Ludviksen har opptrådt slik at det går inn under den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §192, kan det ikke være avgjørende at lagretten har svart nei på skyldspørsmålet i straffesaken. Lagrettens svar er ubegrunnet. En vet derfor ikke hva lagretten har bygget sitt svar på og om det har vært meningsforskjeller mellom de ulike lagrettemedlemmene.

Etter bevisføringen i tilknytning til skyldspørsmålet, er det ikke tvil om at det foreligger stor sannsynlighetsovervekt for at Bs forklaring er riktig. Hun har hele tiden fastholdt sin forklaring. Det er kun om detaljer hun har forklart seg uklart, og det kan ikke ses noen grunn til at hun skulle ha diktet opp at hun ble voldtatt.

Det står følgelig fast at da B og A kom til parken ved Sandnes sykehus, etter å ha forlatt Olavs pub i Sandnes, ble det samleiet som både A og B har forklart seg om, gjennomført slik det er beskrevet i tiltalebeslutningen av 14 juli 1995.

Det er også en rekke øvrige omstendigheter som underbygger riktigheten av at samleiet mellom de to ble gjennomført slik B har forklart.

Det er vist til at Bs briller synes å ha vært skjeve da hun umiddelbart etter samleiet ankom legevakten på Sandnes sykehus. Ved legeundersøkelse er det også konstatert blod i begge nesebor og trykkømhet flere steder i ansiktet, samt et merke på den en underarmen, som er forenlig med at det ble utøvet vold. B var sterkt preget av hendelsen da hun ble undersøkt på Voldtektsmottaket samme natt som voldtekten fant sted. Undersøkende lege har bl a konstatert at hun nesten besvimte.

Det er videre påvist blodflekker på genser samt tilskitnede klær.

Også resultatet av politiets åstedsundersøkelse underbygger at samleiet ikke skjedde frivillig fra Bs side. På det aktuelle stedet ble det funnet avrevne blomster og spenntak i jordbunnen. Dette er forenlig med at B hadde ytt motstand mot A og at samleiet hadde foregått mot hennes vilje. Dersom det var gjennomført et frivillig samleie, er det også påfallende at Bs lommetørkle ble liggende igjen på stedet.

Også det forhold at en sykepleier på sykehuset høret rop om hjelp på det aktuelle tidspunktet, støtter opp under at Bs forklaring er den rette med hensyn til hva som skjedde.

Det kan etter dette ikke være tvil om at A har krenket B på en slik måte at det går inn under gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §192, og at A også har handlet forsettlig. Under alle omstendigheter foreligger det grov uaktsomhet fra As side.

Med hensyn til hvilke momenter som skal vektlegges ved utmåling av erstatningen, er det vist til Rt-1988-532.

Konsekvensene for B av det som har skjedd, har vært alvorlige. Hun pådro seg skader og har fått psykiske ettervirkninger bl a i form av redsel av å gå ut alene, selv om dagen. Hun har også følt seg sterkt krenket av det hun har vært utsatt for.

Erstatningens størrelse er ikke det avgjørende, men at erstatningen bidrar til å oppfylle sitt formål, nemlig å gi B oppreisning.

Det er nedlagt slik påstand:

"A tilpliktes å betale oppreisningserstatning til B, fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 30 000,-.

A har prinsipalt anført at han må frifinnes fra oppreisningskravet. Subsidiært må kravet begrenses vesentlig i forhold til det som er påstått.

Foruten at det rettspolitisk er betenkelig å idømme erstatning i forhold til en person som er frifunnet i en straffesak, ligger forholdene i denne saken ikke til rette for erstatningsansvar.

Når det skal legges til grunn en noe strengere bevisbyrde i slike saker enn i vanlige sivile saker, slik det er hevdet, blir det subtile forskjeller i bevisbyrdekravet i forhold til straffesaker.

I denne saken har lagretten svart nei på skyldspørsmålet. Det må danne utgangspunktet for bevisbedømmelsen også for det borgerlige rettskravet. Selv om det i sistnevnte sammenheng legges til grunn en noe mildere bevisbyrde enn i en straffesak, er det i denne saken intet som tilsier at B har vært utsatt for et ufrivillig samleie.

Det er derfor like sannsynlig at A snakker sant som at B snakker sant. Ikke minst underbygges dette av at det er vanskelig å forstå at A, dersom han var en voldtektsmann, presenterte seg med fullt navn og opplyste hvor han kom fra, da partene møttes 1 april 1995 på Olavs pub i Sandnes.

Også opptakten til det som påstås å ha vært en voldtekt, peker klart i retning av at det var frivillig seksuell kontakt mellom partene. Da disse forlot Olavs pub for å gå utenfor denne, var det en klar seksuell forventning fra begge; de leiet og befølte hverandre. B befølte også As penis og tilbød seg å onanere ham. B har forklart at dette tilbudet ikke ble fremsatt av frykt, men fordi hun ville hjelpe ham. A har forklart at det også på dette stedet ble gjennomført et frivillig samleie. De fortsatte deretter videre mot Blåsenborgveien, hvor det skulle være en fest. På veien dit, i et skogholt bak Sandnes sykehus, gjennomførte de et nytt samleie.

Verken det som skjedde forut for samleiet i sykehusparken eller andre omstendigheter, peker i retning av at samleiet her ble gjennomført mot Bs protester. Blod som ble funnet i nesebor og på Bs genser samt tilskitnede klær, kan like godt være indikasjoner på at As forklaring er den rette: da de var i ferd med å gå opp en skråning i sykehusparken, falt begge på grunn av det våte og glatte underlaget.

Heller ikke det skrik om hjelp sykepleier Vasshus hørte, kan forbindes med det som har skjedd i sykehusparken mellom A og B. Vasshus har fastholdt sin forklaring om at skriket synes å ha kommet fra Vågen, dvs fra motsatt side av der B og A oppholdt seg.

Ved vurderingen av Bs forklaring, må det tas hensyn til hennes psykiske utrustning. Generelt må det legges til grunn at psykiatriske pasienter har et større seksuelt behov enn andre. Det er godtgjort at det gjelder også B. Hun har selv forklart at hun kvelden før bl a hadde hatt frivillig samleie med en person. Det forteller om hennes seksuelle intensitet.

Det er også påfallende at en person som tidligere skal ha vært utsatt for incest, og nå voldtekt fra As side, har reagert svært avbalansert, og gitt uttrykk for at voldtektssaken ikke har vært problematisk for henne. En skulle også tro at B, som psykiatrisk pasient, ville reagere sterkt følelsesmessig og være ekstra sårbar i en situasjon hvor hun hadde vært utsatt for voldtekt, og at hun ikke i den grad har fortrengt en slik traumatisk opplevelse, som hun tydeligvis har gjort.

Subsidiært må erstatningskravet reduseres vesentlig i forhold til det som det er nedlagt påstand om.

Et viktig moment for utmålingen, er handlingens grovhet. I dette tilfellet har B langt på vei lagt forholdene til rette; hun ba selv en ukjent person om å få bli med på fest, og det endog til en person som ga uttrykk for at han var kåt. Hun tilbød seg også å onanere ham. Dersom noe skulle ha skjedd mot hennes vilje, hadde hun gode muligheter til å komme bort fra A, eller bli hørt utenfor Olavs pub dersom hun hadde ropt.

Det er heller ikke påvist at B er påført skader av voldtekten - verken fysisk eller psykisk, og det er intet som tyder på at hennes seksuelle aktivitet ikke er den samme i dag som den var før voldtekten.

Ved utmålingen må det også tas hensyn til As økonomiske situasjon. Han har over tid sonet ulike straffedommer og er nå uten inntektsgivende arbeid.

A har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

A frifinnes.

Subsidiært:

Kravet begrenses vesentlig i forhold til påstanden."

Lagmannsretten skal bemerke:

I tiltalebeslutningen av 14 juli 1995, som er forkynt for A 17 juli s å, er det tatt forbehold om å nedlegge påstand om pådømmelse av krav om oppreisning fra B. A har derfor fått det nødevendige varsel om at kravet vil bli fremmet, jf straffeprosessloven §252 siste ledd.

Etter bestemmelsene i straffeprosessloven om borgerlige rettskrav er pådømmelsen av slike krav ikke avhengig av avgjørelsen av straffespørsmålet. Det vil kunne avsies såvel fellende som frifinnende dom for det borgerlige kravet, uansett avgjørelsen av skyldspørsmålet. Det vises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1992-400 og Straffeprosesslovkomiteens innstilling (1969) 357.

Ved behandlingen av sivile krav i straffesaker må det legges til grunn de alminnelige sivilprosessrettslige prinsipper når det gjelder bevisbyrden. Lagmannsretten viser også til Rt-1990-688. Det er her gitt uttrykk for at en frifinnelsesdom i straffesak ikke er bindende for en sivil sak, og at det måtte kreves "klar sannsynlighetsovervekt" for å finne et visst faktum bevist i den sivile saken.

Når det gjelder det faktiske forhold, legger lagmannsretten til grunn at etter en viss kontakt på Olavs pub i Sandnes 1. april 1995 mellom A og B, som ikke kjente hverandre fra tidligere, forlot de begge stedet for deretter å gå over gaten hvor de stoppet ved Sandnes musikkskole. Det har her vært en viss seksuell kontakt mellom de to, uten at lagmannsretten finner det nødvendig å ta stilling til om det ble gjennomført et samleie på dette tidspunktet. Etter dette beveget partene seg fra musikkskolen og gjennom et skogholt bak sykehuset. På et visst tidspunkt ønsket B å forlate A. Han tvang henne imidlertid til å følge med et stykke før han på et bestemt sted i sykehusparken tiltvang seg samleie med henne ved at han kastet B ned i bakken, slik at hun ble liggende på magen. Han slo henne i hodet, hvoretter han la seg oppå henne og holdt hodet hennes ned i jorden. Deretter trakk A ned benklærne på B og gjennomførte et samleie tross hennes protester og motstand.

I forhold til vurderingen av det borgerlige rettskrav finner lagmannsretten derfor ikke grunnlag for å trekke i tvil det B har forklart om hendelsesforløpet i tilknytning til det samleiet som fant sted i sykehusparken.

I tillegg til Bs forklaring bygger lagmannsretten sin vurdering på en rekke andre omstendigheter som etter en samlet vurdering sannsynliggjør i tilstrekkelig grad at As adferd overfor B går inn under det objektive gjerningsinnholdet i voldtektsbestemmelsen i straffeloven §192.

Det vises til det som er fremkommet i legeerklæring av 4 april 1995 fra Sentralsykehuset i Rogaland. Det ble konstatert litt blod i begge nesebor, og B har forklart seg om trykkømhet i pannen og foran venstre øre, samt over nedre ribbeinsbue foran på venstre side og smerter når hun hostet. Det siste er tilskrevet en sannsynlig brist i et ribbein. Lagmannsretten viser også til Bs tilskitnede klær, og blodlignende flekker på forsiden av hennes genser. Undersøkelse av B på Voldtektsmottaket og senere undersøkelser av hennes klær, viser slike mengder sand og grus rundt B kjønnsdeler og i hennes truse, som etter lagmannsrettens mening svært vanskelig er forenlig med at det to skal ha gjennomførte et frivillig samleie. Lagmannsretten legger også vekt på de funn og observasjoner som er gjort på og av åstedet, som, sammen med de øvrige omstendigheter, peker i retning av at samleiet er gjennomført mot Bs protester.

Lagmannsretten finner det heller ikke tvilsomt at det var Bs rop om hjelp som ble oppfattet av en sykepleier på sykehuset på det tidspunkt A og B hadde samleie.

A har derfor utvist slik adferd som objektivt går inn under gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §192, og skade som vilkår for ansvar etter skadeserstatningsloven er derfor oppfylt.

Et ytterligere vilkår for å tilkjenne B erstatning i form av oppreisning, er at skaden er skjedd forsettlig eller grovt uaktsomt, jf skadeserstatningsloven §3-5 jf §3-3.

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at A har utvist grov uaktsomhet og at hans adferd grenser helt til det forsettlige. Lagmannsretten legger til grunn at B både i ord og handlinger klart ga uttrykk for at hun protesterte mot samleiet i sykehusparken. At A er frikjent for straffekravet, kan etter lagmannsrettens mening ha sammenheng med at lagretten fant det tilstrekkelig tvilsomt om A oppfattet eller regnet det som overveiende sannsynlig at hun ikke ønsket å ha noe samleie med ham. Det vises til at hun nokså umiddelbart før hadde innlatt seg på visse seksuelle handlinger, selv om det er uklart hvilke, og at hun hadde tilbudt seg å onanere ham. Det er imidlertid ikke tvilsomt at han opptrådte grovt uaktsomt ved ikke å innse at B motsatte seg å ha samleie med ham i sykehusparken.

Vilkårene for å tilkjenne oppreisning er derfor til stede, og på bakgrunn av den skyld som er utvist fra A, bør det tilkjennes oppreisning.

Oppreisningen skal settes til et beløp som retten finner rimelig til erstatning for den tort og smerte som er voldt og for annen krenking eller skade som er voldt av ikke økonomisk karakter. Erstatningens størrelse skal fastsettes etter et helhetsskjønn, basert på de betraktninger som fremgår av Høyesteretts dom i Rt-1988-532 flg.

Lagmannsretten legger til grunn at B har vært utsatt for et overgrep som har hatt alvorlige konseskvenser for henne. Hun pådro seg fysiske skader, selv om disse ikke var av særlig alvorlig karakter. Dessuten har B fått psykiske belastninger som direkte kan tilskrives As overgrep. Hun har redsel for å gå ut alene, selv om dagen, og dette må endog i forhold til henne, med psykiske problemer, oppleves som en særlig tyngende tilleggsbelastning. Lagmannsretten påpeker også det sterkt krenkende i å bli utsatt for en slik voldtektshandling som A har gjort seg skyldig i.

Etter en totalvurdering, hvor også As situasjon er tatt i betraktning, finner lagmannsretten å fastsette et oppreisningsbeløp på kr 30 000,-.

Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

A, født xx.xx.1967, dømmes til å betale erstatning for ikke økonomisk skade (oppreisning) til B med kr 30 000,- kronertrettitusen 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne deldommen.