LG-1995-82
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-06 |
| Publisert: | LG-1995-00082 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Jæren herredsrett Nr. 256/93 A - Gulating lagmannsrett LG-1995-00082 A. |
| Parter: | ANKENDE PART: Sola kommune v/Ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Holdt-Aanensen, Stavanger). MOTPART: 1. Ole Sola 2. Per Ståle Sola (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Helle, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagdommer Pedersen, Ekstraordinær lagdommer Hordnes, Byrettsdommer Bjørnestad |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §180, Oreigningsloven (1959) §11, §28, Oreigningsloven (1959), Forvaltningsloven (1967) §11a, Foreldelsesloven (1979) §9, Plan- og bygningsloven (1985) §21, §33, Plan- og bygningsloven (1985) |
Saken gjelder krav på erstatning fra ankemotpartene Ole Sola og Per Ståle Sola på grunn av ulovlig nektelse av byggetillatelse til å oppføre bolighus på grn. 14 bnr. 67 i Sola. Ole Sola søkte første gang om å få oppføre en enebolig på eiendommen 9/1-78. Sola Bygningsråd nedla midlertidig byggeforbud etter dagjeldende bygningsloven §33 inntil det vedtatte reguleringsarbeid var sluttført. Etter anbefaling fra formannskapet ble klage over dette vedtak avslått av fylkesmannen 13/9-78 dog slik at Fylkesmannen begrenset dette til 2 år hvis ikke reguleringspørsmålet var avgjort innen den tid i overenstemmelse med loven. 6/9-1983 søkte også Per Ståle Sola om å få bygge på en nabotomt til tomten som Ole Sola enda ikke hadde fått tillatelse til å bygge på. Per Ståle Sola søkte sammen med Ole Sola. Det ble gitt tillatelse av landbruksmyndighetene til fradeling av 2 da til bygging av 2 boliger. Søknaden om byggetillatelse ble behandlet i Sola Bygningsråd som 9/5-84 gjorde følgende vedtak. "Angjeldende område er under regulering. Med hjemmel i bygningsloven §33 nedlegges det midlertidig bygge- og delingsforbud for gnr. 14 bnr. 67 inntil de reguleringsmessige forhold er klarert." Under klagebehandlingen 20. juni 84 i Sola Bygningsråd ble det vedtatt at byggeforbud under henvisning til bygningsl. utgår og det ble gitt avslag grunnet med at det aktuelle området var under regulering og at parsellene som søknadene gjaldt etter generalplanen skulle brukes til jord, skog og naturområde. Jordbruksmyndighetene hadde allerede 16/11-83 gitt tillatelse til fradeling av 2 parseller og det fremgikk blant annet at området hadde liten jordbruksverdi. Etter klage fastslo Fylkesmannen 18. oktober 84 at utbygging ikke ville vanskeliggjøre generalplanens utnyttingsformål i vesentlig grad og tok klagen til følge. Bygningsrådet traff deretter 05. desember 84 enstemmig vedtak om at saken utsettes under henvisning til forsvarets planer om klausulering. Det forelå dog ingen uttalelse fra forsvaret om dette. I vedtak av 30. januar 85 besluttet bygningsrådet etter purring å anbefale overfor Fylkesmannen at avløpsanlegg for boligene ble godtatt inntil videre, men Fylkesmannens nektet 21/2-85 å gi utslippstillatelse. Dette ble omgjort av Fylkesmannen 29/3-85 etter klage av 03. april 85 på grunn av usaklig forskjellsbehandling. 19. juni 85 ga så bygningsrådet tillatelse.
Ved rekommandert brev av 4/7-85 ble det gitt ekspropriasjonsvarsel fra forsvarets side og henvist til oreigningsloven §28. 05. juli 85 kontaktet ankemotpartene teknisk etat/Bygningsrådet hvoretter saken av kommunen ble lagt i en "venteskuff". 25. februar 87 ble det på ny søkt byggetillatelse.
Sola Bygningsråd ga 8/4-87 dispensasjon fra tidligere bygge og delingsforbud for gnr. 14 bnr. 67. Etter protest av 28. april 87 fra forsvaret traff Fylkesmannen 22/9-87 følgende vedtak: Bygningsrådets vedtak stadfestes.
Om detaljene i saksforholdet viser lagmannsretten for øvrig til herredsrettens domsgrunner, men vil for sammenhengens skyld gå inn på hovedlinjene underveis i begrunnelsen.
Jæren herredsrett avsa dom i saken 2/11-94 med slik domsslutning:
"1. Sola kommune v/ordføreren dømmes til å betale til
a) Ole Sola kr 800000 - kroner åttehundretusen 00/100, og
b) Per Ståle Sola kr 185000 - kroner etthundreogåttifemtusen 00/100, med tillegg av 12 - tolv - % rente fra 01. november 94 til betaling skjer.
2. Sola kommune dømmes til å erstatte Ole og Per Ståle Sola saksomkostninger med kr 61600 - kroner sekstientusensekshundre 00/100.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker."
Ved ankeerklæring av 29. desember 94 har Sola kommune ved adv. HoldtAanensen bragt saken inn for Gulating lagmannsrett. Gulating lagmannsrett holdt ankeforhandling i Stavanger 29-30-/11-1995. Det ble foretatt avhør av ankemotpartene samt 3 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Den ankende part ved adv. Holdt-Aanensen gjør i hovedtrekk gjeldende:
Grunnlaget for herredsrettens dom er at det er utvist erstatningsbetingende uaktsomhet i forbindelse med byggesaken. Det er ikke begått slike erstatningsbetingede feil ved byggesaken og ethvert mulig ansvar er dessuten foreldet. Avgjørelsen er på dette punkt i strid med temmelig samsvarende praksis fra Høyesterett. Det er beregnet tap for feil tidsrom. Det er dessuten bare regnet med prisstigning i den aktuelle perioden og sett bort fra økonomiske fordeler ved forskyvning av prosjektet. I domsbeløpene er det regnet renter til domsavsigelsen hvilket også innebærer rentesrente. Ole Sola har dessuten bygget et mye større hus enn det han opprinnelig byggeanmeldte og det er derved gitt erstatning for et mye dyrere hus enn det som ble forsinket.
Byggesaken medførte problemer på grunn av flere forhold. Det skapte bl.a. store problemer at ankemotpartene ønsket å bygge kloss opp til forsvarets eiendom.
Det førte til ekspropriasjonsvarsel fra forsvarets side for å stoppe planene. Tomtene ligger i et område som i slutten av 70årene i generalplan og kommuneplan var utlagt til jord, skog og naturområde. Dette medførte betydelige problemer. Det var dessuten et område med betydelige kloakeringsproblemer. Fylkesmannen nektet utslippstillatelse, men det ble senere omgjort. Saken er bedre opplyst for lagmannsretten enn for herredsretten. Det ble også problemer når utbyggerne ikke fra først av anmeldte at de ville bygge garasje og arbeidsbod. Av hensyn til forsvaret ble det også nedlagt byggeforbud etter bygningsloven §33. Det var ikke noe forbud mot å bruke §33 flere ganger, men det måtte ikke skje rett etter hverandre og ikke på samme grunnlag. Byggemelding og tegning ble sendt i retur og etter dette har ikke Sola kommune vært i besittelse av disse. Klagen fra Ole Sola av 1/3-78 var det siste brevet som er mottatt på 5 1/2 år. Det har sammenheng med at han hadde søkt og fått en kommunal tomt i Tananger hvor han hadde bygget og bosatt seg.
Selv om Fylkesmannen gav uttrykk for at det ikke var aktuelt å forlenge anvendelsen av bygningsloven §33, var det adgang til å nekte bygging etter bygningsloven §21. Noen formell protokollasjon av nytt vedtak på grunnlag av den nevnte § ble ikke foretatt av bygningsrådet, men dette er et rent formelt forhold og har ingen reell betydning i saken.
Ole Sola hadde selv den oppfatning at det var foretatt en forlengelse og at loven hjemlet byggeforbud. Det er en ren formalitet. Et forbud etter bygningsloven §21 annet ledd kan innebære en vedtekt knyttet til en generell plan. Når Per Ståle Sola og Ole Sola søker kommunen 06. september 83, er det første gang det kommer en forespørsel fra Ole Sola på 5 1/2 år. Det er heller ikke en formell søknad om byggetillatelse, men kun en forespørsel. Bygningsmyndighetene går i gang med undersøkelse og svar gis samme dag.
Fylkesmannen som klageinstans står fritt til å sette sitt skjønn i stedet for kommunens ved klage. Det innebærer ikke at det er gjort en feil, men at det foretas en skjønnsmessig anderledes vurdering.
Etter at forsvaret ved Sola Flystasjon engasjerte seg i saken 4/12-84 regner bygningsrådet seg ferdig med saken. Leif Sola bekrefter at han anser seg ferdig med saken. Staten erkjente ansvar for følgene av det ekspropriasjonsvarsel som ble gitt 4/785 og betalte kr 200000,- i samlet erstatning. Kommunen er ikke ansvarlig ut over juni/juli 1985. Til tross for dette har herredsretten tilkjent erstatning for høsten 87. Når staten erkjente ansvar, kan en ikke kreve ytterligere fra kommunen. Når ankende part ønsker å bygge i et område med langvarig forbud, undergitt generalplanarbeid og kloss opp til forsvaret, er det ikke erstatningsbetingende uaktsomhet når det tar lang tid med saksbehandlingen.
Kravet er dessuten foreldet. Sak ble reist ved stevning av 20/490 og det gjelder en 3 års foreldelsesfrist etter foreldelsesloven §9. Utgangspunktet er hva ankemotpartene visste eller burde vite 20. april 1987. Tap knyttet til økte byggekostnader eller til at kommunen eventuelt har forsømt seg er oppstått og tapes suksessivt - dag for dag - jfr. Rt-1957-362. Det vises også til Rt-1960-1374, Rt-1973-409 og Rt-1985-352.
Det er dessuten flere feil ved tapsberegningen. Det er en økonomisk fordel at byggetiden forskyves. Bygningsrådet er ikke ansvarlig for forsvarets ekspropriasjonsvarsel. Husene, særlig huset til Ole Sola, ble også bygget vesentlig større enn det som var forutsatt. Det ble oppnådd salgsgevinst på huset som Ole Sola solgte på Snøde og det ga grunnlag for å bygge større.
Den ankende part nedlegger slik påstand:
"Sola kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Ole og Per Ståle Sola ved adv. Helle gjør i hovedtrekk gjeldende:
Det er gjort stor innsats fra partene og deres fedre for å få bygget hus på de aktuelle tomter. Fedrene søkte i 1963. Det ble da anført at arealet ikke var egnet, at det lå opptil forsvaret, jordbrukshensyn og kloakkeringsproblmer på Solastranden. Bare hensynet til forsvaret var reelt. Rent faktisk var det satt opp en kvote for hvor mange hus det kunne være i området med hensyn til utslipp og den var ikke oppbrukt. Det var gitt utslippstillatelser som spredt bebyggelse senest 6 dager før ankemotpartene søkte. Deretter ble området vurdert som tettbebyggelse hvor det foretas en strengere vurdering. Det er ingen faste kriterier for dette. Det er også gitt tillatelse senere. Kommunens ansatte manglet innsikt i regelverket og har ikke fulgt loven. Det er åpenbart et spesielt forhold mellom Sola kommune og forsvaret. Vollmesteren som er knyttet til Sola flystasjon er medlem av Bygningsrådet i Sola. Vollmesteren har ansvar for forsvarets fysiske anlegg. Hans overordnede er Forsvarets bygningstjeneste. Selvfølgelig har forsvaret en reell interesse i begrensning av byggevirksomhet i området. Når forsvaret legger begrensning på noe de ikke selv eier, oppstår det erstatningsplikt. Både ved overtakelser til eiendom og klausulering oppstår erstatningsplikt etter oreigningsloven og grunnloven §105. Forsvaret var ikke villig til å betale for båndleggelsen og ønsket å oppnå det gratis med hjemmel i bygningsloven. Det var mulig å hindre og forsinke. Det kan gjøres mye av dette uten erstatning og Sola kommune har brukt dette virkemiddel. Forsvaret har skjøvet kommunen foran seg og har aldri gjort alvor av klausuleringsplanene eller ekspropriasjonstrusselen. Fra kommunen har det vært anført med styrke at ansvaret for at det ikke ble bygget var statens. Når bygningsrådet har gitt tillatelse, har Vollmesteren trådt i funksjon. Derfor har ankemotpartene ikke kommet videre i løpet av 10 år. Kommunen og forsvaret er ansvarlig i fellesskap. Det er ikke riktig at Leif Sola juli 1985 ga beskjed om at det ikke lenger var aktuelt å få utstedt byggetillatelse. Dette kan ikke baseres på et nedrablet notat fra saksbehandler som har arkivert det til bruk for seg selv. Det fremgår av korrespondansen at ankemotpartene sto på, men de rettet energien mot forsvaret som de regnet som hinderet. Hvis de hadde sagt at det ikke var aktuelt å bygge lenger, ville de gitt beskjed skriftlig eller kommunen ville gitt skriftlig bekreftelse. Det er aldri fremsatt noen søknad fra forsvaret om oreigning, jfr. oreigningsloven §28 og §11 flg. Først fra dette tidspunkt gjelder begrensningene. Forsvaret forsøkte også båndleggelse etter bygningsloven §33. Ankemotpartene slutter seg til herredsrettens dom og begrunnelse når det gjelder de kritiske faser i saken. Det følger både av praksis og teori at §33 bare kan brukes ved reelle planer hvor iverksettelse er påbegynt eller står foran umiddelbar påbegynnelse. Bygningsmyndighetene har aldri reelt arbeidet med det aktuelle området. Det var forsvaret som eventuelt skulle lage reguleringsplan. Kommunen skulle krevd dokumentasjon fra forsvaret på hva forsvaret i den forbindelse arbeidet med. Herredsretten finner at kommunen ikke kan bebreides før brevet av 29. juni 1979 da forsvaret underrettet om at det ikke lenger er behov for båndlegging av ytterligere arealer rundt anlegget. Da skulle kommunen ha opphevet §33-forbudet. Det ble ikke gjort. Det brevet har vist seg å være den holdbare uttalelse i saken for lang tid fremover. I denne perioden ble det godtatt byggeforbud og utsettelser i større og større grad i påvente av general- og regionplaner med tilknyttede vedtekter. Dette må sees i sammenheng med Grunnloven §105. Det er adgang til å bruke bygningsloven §33 i påvente av vedtekter. Her er de faste og midlertidige vedtektene brukt i 2 omganger og begge ganger er vedtakene opphevet etter klage til Fylkesmannen.
Når kommunen påberoper seg at det ikke var noe forbud mot å bygge etter 18/2-80, har det ingen realitet fordi alle parter trodde det var et forbud. Når en har faktisk adgang til å gjøre noe, men faktisk ikke gjør det, kan det ikke likestilles. Det gjelder et strengt legalitetsprinsipp. Om kommunen hadde truffet et vedtak, ville det også med all sannsynlighet vært omgjort av Fylkesmannen, som ved senere omgjørelser. Det er ingen reell forskjell mellom midlertidige og permanente forskrifter. Bygningsloven §33 fjerde ledd gir direkte påbud om å ta frem igjen saken når fristen er ute eller de forholdene som var grunnlag for vedtakene er borte. Om søknaden er på skjema eller ikke er ikke avgjørende.
Senere brukes generalplanen som grunnlag for nektelse og stanser utbygging etter bygningsloven §21 etter at fristen i §21 fjerde ledd er utløpt.
Kommunen har kommet med krumspring fremfor å behandle uttalelser fra forsvaret som en vanlig naboprotest. Forsvarets interesser må sees som et privatrettslig forhold, men forsvaret får trenert saken. Kommunen gir en positiv innstilling i tilknytning til avløp, men definerer området som tettbygd slik at saken må behandles av Fylkesmannen som har en streng praksis. Kommunen har samtidig innvilget andre søknader i området under henvisning til regelen om spredt bebyggelse. 4/3-87 brukte kommunen bygningsloven §33 for 3. gang uten reelle forhandlinger og uten at forbudet en gang er meddelt ankemotpartene. Når tillatelser gis er det formelt ved dispensasjon fra det ugyldige forbudet.
Det foreligger en sammenhengende og massiv overtredelse av prinsippene i bygningsl. De vedtakene som fattes er mangelfullt opplyst og det går også lang tid før vedtakene treffes. Når det er gått 10 og 4 år som for de 2 ankemotpartene, vil det være erstatningsbetingende hvis ikke objektive forhold tilsier at det måtte gå så lang tid. Det er forsvarets interesser som her har vært avgjørende og de skulle vært fremmet på annen måte og enn ved trenering.
Det er ikke grunnlag for foreldelse. Først i 1987-88 har ankemotpartene oversikt over de utgifter forsinkelsen har medført slik at de kan beregnes. Det vil være meningsløst med nytt søksmål hvert år. Det er heller ikke så lett å gjennomskue hva kommunen har gjort feil for søkerne på grunn av et komplisert regelverk. Også erstatningssaken har vært trenert av Sola kommune. Herredsretten har bygget på at tapet skal regnes fra mars 1980 for Ole Sola og fra mars 1984 for Per Ståle Sola og dette aksepteres. Det samme gjelder at tapet regnes frem til sept. 1987. Hadde byggetillatelsen vært gitt på det tidspunkt det skulle vært gjort, ville husene allerede vært oppført da ekspropriasjonsvarsel ble gitt.
Når det gjelder spørsmålet om hvilket hus som ville blitt bygget, må det være riktig å ta utgangspunkt i de hus som faktisk ble bygget. Det må også legges vekt på fremtidig behov iallfall hvis det kunne forventes å være bygget innenfor den erstatningsbetingende periode. Det må også legges vekt på sannsynligheten for at de to ville bygge større med tanke på fremtiden. Det må foretas en samlet skjønnsmessig vurdering. Retten må inkalkulere renter frem til ankeforhandlingen og regne flat rente fra lagmannsrettens oppfyllelsesfrist.
Herredsretten har brukt skjønn med regnestykke i bunnen. Tiden som gikk med til klagesaken til Fylkesmannen må også trekkes inn i vurderingen.
Ankemotparten nedlegger slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Sola kommune betaler sakens kostnader for lagmannsretten til Ole Sola og Per Ståle Sola."
Lagmannsretten kommer til det samme resultat som herredsretten og kan i hovedtrekk slutte seg til herredsrettens begrunnelse. Retten tar utgangspunkt i Ole Solas sak. Slik lagmannsretten ser det er det et gjennomgående trekk ved ankemotpartenes arbeid med å skaffe byggeløyve, at Sola kommune lar seg influere av klart uvedkommende hensyn. Forsvarets virksomhet knyttet til Sola Flystasjon er åpenbart en viktig virksomhet, men kommunen er ikke berettiget til ensidig å prioritere forsvarets interesser fremfor interessene til andre innbyggere. Forsvaret har ikke noen vetorett. Deres interesser må vurderes på linje med andre virksomheters og personers interesse som kommunen ivaretar. Retten finner at et av bygningsrådets medlemmer som også er Vollmester på flystasjonen, har hatt en uheldig dobbeltrolle selv om han fratrådte ved behandling i Bygningsrådet. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, utover å vise til hva herredsretten her har uttalt. Bygningsrådet har gjort flere faktiske feil som tyder på at kommunen enten er ute etter å finne en begrunnelse for å avslå søknaden eller at saken ikke er skikkelig vurdert.
Illustrerende er behandlingen av ankemotpartenes klage over Bygningsrådets vedtak av 9/5-84 som ble påklaget 28/5-84. Klagen ble tatt til følge av Fylkesmannen 18/10-84, jfr. nærmere herredsrettens dom 10-12 og 29. Illustrerende er det også at kommunen 3 ganger har brukt bygningloven §33 overfor ankemotpartene. Bestemmelsen var ment å skulle brukes som et innledende skritt i forbindelse med regulering eller omregulering. I følge kommentarutgaven av Tyren, Schulze og Ditlefsen 128 fremgår det som en forutsetning for å bruke §33 at reguleringsarbeidet igangsettes snarest og pågår kontinuerlig til det er ferdig. Når §33 brukes tre ganger i tilknytning til et konkret byggeformål, kan ikke lagmannsretten se at bruken tjener et reguleringsformål slik bestemmelsen forutsetter. Det er ikke påvist at det er foretatt regulering eller omregulering som en følge av bruken av §33. Når dette ha skjedd 3 ganger, forsterker det inntrykket av at det er tale om en forhalingstaktikk bestemt av andre hensyn enn de som lå bak bygningsloven §33. Etter det som er fremkommet var kommunen i besittelse av den aller beste ekspertise på bygningsrettens område. Kommunen skulle også etter Fylkesmannens brev av 18/1280 ex officio og straks tatt byggesaken opp til ny behandling. Dette er en erstatningsbetingende pliktforsømmelse. Også når det gjelder Per Ståle Sola er lagmannsretten enig med herredsretten og kan slutte seg til rettens vurdering også med hensyn til det at bygningsrådet på bakgrunn av kommunens saksbehandling har hatt en generelt negativ holdning til Per Ståle Solas søknad som også setter sitt preg på måten søknaden behandles på.
Lagmannsretten er også enig med herredsretten i at vedtakene i bygningsrådet av 9/5-84 og 20/6-84 på bakgrunn av uttalelsen fra Fylkesmannen er lite tilfredsstillende begrunnet. Bygningsrådet synes å trekke frem tidligere avgjorte saker på ny som vist ved at bygningsrådet etter Fylkesmannens vedtak av 18/10-84 behandler saken 5/12-84 og utsatte saken på tross av at Fylkesmannen tidligere hadde underkjent avslaget. Grunnlaget for utsettelsen var igjen hensynet til forsvaret- spesifisert til forsvarets planer om klausulering uten noen påvisning av lovhjemmel og uten at det forelå noen uttalelse fra forsvaret om dette. Etter lagmannsrettens oppfatning må alle disse avgjørelser knyttet til ankemotpartenes byggesaker sees i sammenheng og da viser dette en klart klanderverdig saksbehandling fra kommunens side. Kommunen ga også flere ganger ufullstendige opplysninger og forhalte saken. Dette skjedde bl.a. ved behandlingen av utslippstillatelsen hvor bygningsrådets vedtak av 30.01-85 ble fattet nesten 3 1/2 måned etter at Fylkesmannen hadde tatt ankemotpartenes klage til følge. Nå treffer kommunen også vedtak om at kommunen heller ikke lenger hadde kompetanse til å gi denne tillatelsen. Bygningsrådet unnlot også ved oversendelsen å opplyse at en annen søknad var innvilget 6 dager tidligere. Dette medførte at Fylkesmannen senere omgjorde sin nektelse og saken ble derved ytterligere forsinket. Byggetillatelsen ble så gitt ytterligere 2 1/2 måned senere. Det er i og for seg ikke noe å si på at det kan ta 2 1/2 måned å gjøre ferdig en byggetillatelse, men sett i sammenheng er bygningsrådets samlede behandling av byggesakene klart uakseptabel, jfr. forvaltningsloven §11a, og Eckhoff, Forvaltningsrett 416-418 jfr. Justisdepartementets uttalelse av 1977 om at behandlingstiden ikke kan være mer enn en måned når det gjelder søknader og tillatelser. Selv om dette ikke kan være en rettslig bindende tidsfrist, setter det Sola kommunes saksbehandling i et meget uheldig lys - som også må anses erstatningsbetingende.
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at kommunen ikke kan bli fri ansvar ved å henvise til forsvarets ekspropriasjonsvarsel, siden søknaden skulle vært innvilget våren 1984 og at forsvaret alternativt etter oreigningsloven §28 på objektivt grunnlag ville vært forpliktet til å holde dem skadesløs.
Dessuten ga kommunen også forsvarets klage oppsettende virkning og hindret derved på ny bygging. Lagmannsretten slutter seg også til herredsrettens begrunnelse hva gjelder foreldelse og finner at det ikke er grunnlag for at kravet skal foreldes suksessivt i denne saken. Slik lagmannsretten ser det var det umulig for ankemotpartene å få oversikt over tapet før byggetillatelsen ble gitt. I avgjørelsen i Rt-1960-1374 ble erstatningen knyttet til det avsavn en drosjesjåfør hadde hatt da han ble nektet bevilling. Den fordyrelsen som ankemotpartene påføres, vil først materialisere seg når de begynner å bygge etter endelig å ha fått tillatelse. Utgangspunktet for foreldelsen må være når en får oversikt over merutgiftene. Først da vil ankemotpartene få en oppfordring til å gå til sak. Lagmannsretten er også enig i herredsrettens erstatnings- og renteberegning og tiltrer herredsrettens begrunnelse.
Når det gjelder beregningen av tapets størrelse, må utgangspunktet være at hvis byggetillatelse hadde vært gitt på det tidspunkt det skulle vært gjort og hvis kommunen hadde gjennomført en forsvarlig saksbehandling, ville huset allerede vært oppført da ekspropriasjonsvarsel ble gitt. På denne bakgrunn finner lagmannsretten å bygge på samme utgangspunkt som herredsretten. Retten finner heller ikke dokumentert at det foreligger noen fordeler på ankemotpartens hånd ved den erstatningsbetingede adferd fra kommunens side, slike som rentefordel på egenkapital, senere tilbakebetalingstidspunkt av lånekapital, eller prisstigningfordel på Ole Solas eldre hus på Snøde.
Etter lagmannsrettens vurdering kan det ikke gjøres noe fradrag i erstatningen på grunn av at ankemotpartene bygget et større hus enn de ville gjort hvis de hadde fått byggetillatelse tidligere. Etter rettens oppfatning må en se på de husene som faktisk ble bygget og hva de kostet i mars 1980 og mars 1984 som herredsretten har gjort. Det er kommunens eget forhold som har medført at ankemotpartens behov endret seg underveis, og at særlig Ole Solas hus da han endelig fikk byggetillatelse ble bygget større enn det hus det opprinnelig ble søkt om byggetillatelse for. De har begge vært unndradd nytten ved å kunne få flytte inn i eget hus hvilket klart overstiger "de deler" ankende part har vist til. Per Ståle Sola har heller ikke krevd erstatning for avsavnstap. Herredsretten har bygget på indekstallene som er fremlagt i saken. Det er ikke påvist at utregningen inneholder feil som kan gi grunnlag for å endre vurderingen.
Anken har vært forgjeves og lagmannsretten finner at ankende part må bære saksomkostningene for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd idet det ikke foreligger særlige omstendigheter som gir grunnlag for fritak. Lagmannsretten finner heller ikke grunnlag for å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse. Adv. Helle har levert omkostningsoppgave på kr 50000,-. Lagmannsretten legger denne til grunn.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sola kommune til Ole Sola og Per Ståle Sola innen 2 - to - uker kr 50000,- kronerfemtitusen 00/100 -.