LG-1996-1504
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-30 |
| Publisert: | LG-1996-01504 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett nr. 95-1180 A - Gulating lagmannsrett LG-1996-01504 A. |
| Parter: | Ankende parter: 1. Einar J. Solvang 2. Arnhild Veland (Prosessfullmektig: Advokat T. Furustøl). Ankemotpart: ostein Nådland (Prosessfullmektig: Advokat Carl Gunnar Sandvold). |
| Forfatter: | Førstelagmann Fanebust. Kst. lagdommer Engh. Byfogd Husebø. 1 meddommer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §153, §180 |
Stavanger byrett avsa 05.06.96 dom i sak som var anlagt av Jostein Nådland som eier av utskilt parsell med gnr. 4 bnr. 49 mot Arnhild Veland og Einar J. Solvang som eiere av det tidligere hovedbruk med gnr. 4 bnr. 20, begge på Vassøy i Stavanger kommune. Saken gjaldt tvist om eiendomsrett til sjøgrunn i den såkalte Makkavågen, samt rett til båtstø for hovedbruket for eieren av parsellen. Om saksforholdet for øvrig viser lagmannsretten til byrettens dom, som har følgende domsslutning:
1. Eier av gnr. 4 bnr. 49 på Vassøy i Stavanger kommune har rett til å oppføre et båtstø med plass for en båt på ca 16 fo(t) på gnr. 4 bnr. 20 på Vassøy i Stavanger kommune. Det tilligger eierne av gnr. 4 bnr. 20 på Vassøy i Stavanger kommune å anvise den nærmere plassering, dog slik at båtstøet skal plasseres sør for Ferjebryggen og ikke lenger i østlig retning inn i Makkavågen enn at bruken er uavhengig av tidevannet.
2. Eier av gnr. 4 bnr. 49 på Vassøy i Stavanger kommune har vanlige eierrettigheter i sjøen. Grensen går ved midtlinjen mellom gnr. 4 bnr. 49 og gnr. 4 bnr. 20 på Vassøy i Stavanger kommune.
3. Arnhild Veland og Einar J. Solvang tilpliktes in solidum innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse å betale sakens omkostninger til Jostein Nådland med et beløp stort kr 16910,- - kronersekstentusennihundreogti.
Arnhild Veland og Einar J. Solvang har påanket dommen, og ankeforhandling ble holdt i Stavanger over to dager fra 07.01.98. Partene møtte, og Einar J. Solvang og Jostein Nådland forklarte seg som parter. Det ble holdt befaring og foretatt bevisføring og dokumentasjon for øvrig slik rettsboken viser.
De ankende parter har for lagmannsretten sagt seg innforstått med at det gjelder en presumsjon for at den som eier land mot sjø, i dette tilfelle mot Makkavågen, også eier grunn i sjøen. Det vises for så vidt til Nordtveit: Grenser for fast eiendom (i Jussens Venner 1990) på 34-36 og Rt-1979-1099 (s. 1103). Det anføres imidlertid at den nevnte presumsjon ikke er relevant i nærværende tilfelle, samt at en slik presumsjon i alle fall ikke er særlig sterk, jf. i denne forbindelse Rt-1972-1050 (s. 1052).
Når det gjelder spørsmålet om hvilken vekt det skal legges på presumsjonen for at den som eier land mot sjø også eier grunn i sjøen, pekes det på at den skylddelingsforretning som ble holdt i 1934 i forbindelse med at parsellen ble utskilt, ikke sier noe om at grensen går mot sjø. I forretningen sies det tvertimot at skiftelinjen går ved stranden og at den følger stranden. Deretter angis avstander i meter til den skiftelinje som her er trukket opp, uten at man på noe punkt er i kontakt med flomålet.
Det vises ellers til en måling som er foretatt av sivilingeniør Torgeir Carlsen på vegne av de ankende parter, og som etter de ankende parters oppfatning bekrefter at grensen for parsellen ikke går mot sjø, men i en avstand fra denne, slik at det ligger en bit igjen som tilhører hovedbruket. Det understrekes her at den mur eller kant som er støpt mellom bnr. 49 og bnr. 63, som ikke er utskilt fra bnr. 49, må antas å være satt opp i grenselinjen mellom eiendommene, og at det kart som er fremlagt og som må antas å være basert på nøyaktige mål, bekrefter dette. Med utgangspunkt i de målinger Carlsen har foretatt, kan det ikke legges til grunn at bnr. 49 eier ned mot sjøkanten eller noe av grunnen i vågen.
Det er uten interesse å spørre, slik byretten gjør, om hva hovedbruket skulle med den nevnte bit ned mot sjøen. Når det legges til grunn, slik de ankende parter gjør, at grensen rent faktisk er trukket slik at det blir en bit igjen, blir således årsaken til at en slik grense er trukket uten betydning for saken.
Når det gjelder grensen mot våg som i dette tilfelle, vises det til Nordveit l.c. 45, hvoretter grensen kan være usikker, men normalt trekkes etter det dypeste punkt mellom eiendommene. Når grensen er usikker i dag, må det legges til grunn at den var usikker også da skylddelingsforretningen ble holdt i 1934. Det må i alle tilfelle legges til grunn at de alminnelige prinsipper for grensedragningen var usikre i forholdet mellom de aktuelle parter, slik at det måtte kunne forventes at grensen ble beskrevet annerledes dersom det var meningen at parsellen skulle ha eiendomsrett til noen del av sjøgrunnen.
At parsellen ikke hadde eiendomsrett til sjøgrunnen, bestyrkes også av at ankemotpartens rettsforgjenger ble gitt rett til båtstø på hovedbruket. Dette hadde han ikke hatt bruk for hvis han hadde sjøgrunn på egen eiendom, og den fortolkning de ankende parter baserer seg på, bestyrkes også av at det i skylddelingsforretningen er vist til kryss i fjell og at grensene er angitt ved bruk av meterangivelse med utgangspunkt i krysset. En slik grensebeskrivelse ville ikke vært nødvendig dersom den ene side av eiendommen skulle grense mot sjøen. Det vises ellers til at Ellen Johannesen, som tidligere eide hovedbruket, var lite villig til å gi sine sønner rettigheter mot sjø. Et par av dem ble således henvist båtplass annetsteds på Vassøy, og der båtrett eller sjørett ble gitt i Makkavågen, er slik rett gitt bare i meget begrenset omfang. Dersom ankemotpartens rettsforgjenger Konrad Johannesen skulle ha rett til sjøgrunn til midtlinjen, vil dette gi ham en bedre posisjon enn de øvrige, og det må ha formodningen mot seg at Ellen Johannesen har ønsket å sette ham i en slik særstilling.
Dersom lagmannsretten skulle komme til at parsellen grenser mot vågen, anfører de ankende parter som nevnt at den presumsjon som er lagt til grunn i teori og praksis ikke er er sterk. Den kan således ikke gjelde dersom bare en mindre andel blir avstått, selgeren har atkomst fra egen grunn og selgeren fortsatt har mulighet for å utnytte den bit som blir liggende igjen. I nærværende tilfelle er hovedbruket eier av det omkringliggende areal og har lett atkomst til hele arealet. Hovedbruket har også muligheter for å utnytte arealet kommersielt, slik fremlagte planer for anlegg av båthavn viser.
Når det rettsgrunnlag som foreligger, skal fortolkes, må det også legges vekt på den oppfatning som er lagt til grunn bl.a. av de ankende parters far og som er gjengitt i byrettens dom. At parsellen ikke hadde rett til sjøgrunn i Makkavågen, bekreftes også ved annen dokumentasjon som er referert av byretten. Det konkluderes derfor med at parsellen ikke har eiendomsrett til sjøgrunn utenfor parsellen.
Det er på det rene at parsellen har rett til båtstø på hovedbruket, som imidlertid har ment at båtstøet skal ligge nedenfor bnr. 49. Det legges til grunn at hovedbruket kan anvise sted for båtstø, og når det først legges til grunn at parsellen eier sjøgrunn, må den ha rett til båtstø som angitt i byrettens dom.
De ankende parter legger ned slik påstand:
1. De ankende parter frifinnes.
2. De ankende parter tilkjennes fulle saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten.
Ankemotparten har for lagmannsretten pekt på at den utskilte parsell med bnr. 49 er en eiendom med hageområde, som er inngjerdet mot vei og som avsluttes mot et blankskurt berg ned mot sjø. Berget har liten verdi annet enn som et eventuelt utgangspunkt for eiendomsrett til sjøgrunn for parselleieren.
Ellen Johannesen som satt som hjemmelshaver til hovedbruket den gang parsellen ble skilt ut, ville nok lagt til grunn at de ankende parters rettsforgjenger skulle ha eiendomsrett til sjøgrunn i Makkavågen dersom hun hadde tenkt seg dette. Hun var riktignok forsiktig med å gi andre rettigheter til sjøgrunn, men i dette tilfelle var det tale om en strandlinje som ikke hadde verdi annet enn som strandlinje. Hvis strandlinjen og sjøgrunnen skulle utnyttes f.eks. som utgangspunkt for brygge, måtte det foretas sprengningsarbeider i sjøen. Dette hadde Ellen Johannesen neppe i tankene.
At det var inntatt bestemmelse om båtstø i påtegning på skjøte til ankemotpartens rettsforgjenger, kan ikke være noe argument for at han ikke hadde rett til strandlinje og sjøgrunn. Med de grunnforhold man hadde langs stranden ved bnr. 49, var det således ikke mulig å ha båtstø der, og det var derfor nødvendig å innta bestemmelse om at parsellen skulle ha båtstø annetsteds, på hovedbruket bnr. 20.
Med de formuleringer som finnes i skylddelingsforretningen, må det legges til grunn at grensebeskrivelsen begynder ved stranden. Det understrekes videre at det som var avgjørende etter dagjeldende lovgivning, var grensepunktene, og de avstander som er angitt, kan derfor ikke tillegges avgjørende vekt. Når parsellen grenser mot sjø, er det en sterk presumsjon for at den også eier sjøgrunnen ut til midtlinjen, jf. Rt-1979-1099. Dommen i Rt-1972-1050 kan ikke være avgjørende. Det foto som er fremlagt i saken, viser at et steingjerde bak ankemotpartens hus dannet den opprinnelige grense mot naboeiendom, men gjerdet er senere fjernet. Ut fra de observasjoner som retten har kunnet gjøre på stedet, må det legges til grunn at sivilingeniør Carlsen har hatt et feil utgangspunkt for sine målinger, og når det korrigeres for dette, kommer man nøyaktig til flomålet.
Det må etter ovenstående legges til grunn at det ikke foreligger holdepunkter for å anta at hovedbruket har beholdt noen del av berget ned mot sjøen, og det må derfor legges til grunn at byretten har tolket skylddelingsforretningen riktig. Både den opprinnelige og den nåværende eier av parsellen har opptrådt som eiere av sjøgrunnen uten protester fra motparten, og de har også brukt den nederste del av berget til båtopptrekk. Også dette viser at ankemotpartens oppfatning av eierforholdene er riktig.
Når det gjelder spørsmålet om båtstø, understreker ankemotparten at det er uaktuelt med båtstø foran bnr. 49, slik byretten også er kommet til. Det båtstø parsellen er gitt rett til, må derfor plasseres slik byretten har gjort det, uavhengig av om parsellen har eiendomsrett til sjøgrunnen utenfor parsellen.
Ankemotparten er ellers enig med byretten når det gjelder betydningen av de formuleringer som er brukt i en del brev det er vist til, samt de opplysninger som foreligger om den forklaring ankemotpartens far har gitt i byretten og fortolkningen av denne. Når det i skylddelingsforretningen er angitt avstandsmål, er dette gjort for å finne grensemerkene igjen, og de meterangivelser som foreligger, kan derfor ikke gi grunnlag for å slutte at parsellen ikke har eiendomsrett til strandlinjen og sjøgrunnen.
Ankemotparten viser ellers til avgjørelsene i Rt-1928-835, Rt-1931-305, Rt-1964-261 og Rt-1979-1099, som etter hans oppfatning underbygger den tolkning han legger til grunn. Ankemotparten legger ned slik påstand:
Byrettens dom stadfestes og Jostein Nådland tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og kan i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse som byretten har gitt. Lagmannsretten er således enig med byretten i at når det i skylddelingsforretningen heter at skiftelinjen begynder ved stranden og at den deretter følger stranden, må det være riktig å oppfatte dette slik at det er høyvannsmerket som danner utgangspunkt for grensebeskrivelsen. Lagmannsretten er videre enig med byretten i at når de målinger som er foretatt av sivilingeniør Torger Carlsen synes å peke i annen retning, må dette ha sammenheng med at han har tatt et annet utgangspunkt for målingen enn det som - slik byretten og lagmannsretten ser det - må ha vært forutsatt som utgangspunkt for beskrivelsen i skylddelingsforretningen fra 1934.
Den mur som tidligere ga et utgangspunkt for å fastsette grensen mellom den aktuelle parsell med bnr. 49 og naboeiendommen med bnr. 63, er nå delvis borte, og mellom disse eiendommer er det nå en lav, støpt betongkant (mur). Ut fra de observasjoner som lagmannsretten har kunnet gjøre på stedet, må det imidlertid legges til grunn som mest sannsynlig at den nevnte kant (eller mur) ikke går nøyaktig i den gamle grenselinje mellom eiendommene. Når de målinger som er foretatt av sivilingeniør Carlsen korrigeres med utgangspunkt i dette, gir de avstandsangivelser som fremgår av skylddelingsforretningen, god mening også når de sammenholdes med de målinger Carlsen har gjort.
Byretten har vist til vitneforklaring fra Jostein Vassøy som tidligere eide hovedbruket, men som ikke har forklart seg for lagmannsretten grunnet høy alder. Lagmannsretten må gå ut fra at det som sies i byrettens dom om dette, er dekkende for den forklaring han ga for byretten, og er enig i at dette underbygger den fortolkning byretten legger til grunn. Når det gjelder en del brev partene har vist til, bl.a. fra Emil Vassøy 23.01.87, er disse etter lagmannsrettens oppfatning av liten interesse for saken.
De ankende parter har anført at Ellen Johannesen, som eier av hovedbruket da parsellen ble skilt ut, var tilbakeholdende med å gi rettigheter til strandlinje og sjø til sine øvrige barn, og at det da må ha formodningen mot seg at hun skal ha gått med på en løsning for ankemotpartens rettsforgjenger Konrad Johannesen som innebar at han fikk eiendomsrett til store deler av Makkavågen. Lagmannsretten kan slutte seg til de synspunkter byretten bygger på også her. Også lagmannsretten ser det slik at hvis Ellen Johannesen mente å beholde strandsonen for seg selv, må det antas at dette ville vært gjort på en klarere måte enn det som er tilfellet her. Det er heller ikke fremkommet opplysninger som skulle tilsi at den aktuelle del av stranden og sjøgrunnen derfra ut mot midtlinjen kunne utnyttes på en fornuftig måte ut fra de bruksmuligheter partene hadde oversikt over. Noen grunn til spesielt å anta at Ellen Johannesen ville holde på strandlinjen ut fra en slik begrunnelse, er det derfor ikke. Og når andre bare ble gitt sterkt begrensede rettigheter i Makkavågen eller rettigheter annetsteds, kan dette ha sin årsak i at deres plassering i forhold til vågen ikke ga foranledning til å gi dem rettigheter der.
Lagmannsretten konkluderer etter ovenstående - som byretten - med at bnr. 49 grenser mot sjøen og at det ikke er noen bit tilbake som tilhører hovedbruket. Lagmannsretten legger ellers til grunn at parsellen med en slik grense, i samsvar med den praksis og teori som foreligger på området, har vanlige eierrrettigheter i sjøen og at grenselinjen i forhold til hovedbruket går ved midtlinjen i vågen.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten ikke finner grunn til å endre byrettens avgjørelse for så vidt angår bestemmelsen om båtstø. De ankende parter har etter dette tapt saken. De må pålegges å erstatte ankemotparten dennes omkostninger, idet lagmannsretten ikke finner grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd når det gjelder omkostningsansvaret. Ankemotparten har levert omkostningsoppgave for lagmannsretten på kr 25000, alt som salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn. Saksomkostninger blir derfor tilkjent med det nevnte beløp i samsvar med dette.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Einar J. Solvang og Arnhild Veland in solidum kr 25.000 - tjuefemtusen - til Jostein Nådland innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt.
Ved domsavsigelsen er saken behandlet i samsvar med reglene i tvistemålsloven §153 3. og følgende punktum.