LG-1996-1728
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-01 |
| Publisert: | LG-1996-01728 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnfjord herredsrett Nr. 95-00364 - Gulating lagmannsrett LG-1996-01728 K |
| Parter: | Kjærende part: 1. Tor Madsen 2. Magne Madsen (Prosessfullmektig: Advokat Arild Standal, Florø) Kjæremotpart: Henry Madsen (Prosessfullmektig: Advokat Olve Grotle, Førde) |
| Forfatter: | Lagdommer Grimstad Lagdommer Pedersen Lagdommer Greve Pettersen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, Arveloven (1972) §19, §176, §180, §181 |
Sunnfjord herredsrett avsa 5. juli 1996 dom med slik slutning:
"1. Sak nr. 95-00364 A for Sunnfjord herredsrett fremmes.
2. Henry Madsen frifinnes.
3. Tor Madsen og Magne Madsen dømmes til in solidum å betale til Henry Madsen sakskostnader med kr 64448,00 - kronersekstifiretusenfirehundredeogførtiåtte - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av dommen."
Magne og Tor Madsen v/advokat Arild Standal har rettidig påkjært saksomkostningsavgjørelsen.
Kjærende part gjør gjeldende at herredsretten har foretatt feil rettsanvendelse når saksøkerne er blitt pålagt å betale motpartens saksomkostninger fullt ut. Etter kjærende parts mening skulle retten ha redusert motpartens saksomkostninger med inntil det halve idet motparten ikke fikk medhold i sin prinsipale påstand om avvisning av saken.
Herredsretten tar ikke hensyn til at bortimot halvparten av saksforberedelsen, samt hovedforhandlingen over to dager, gikk med til forberedelse av og prosedyre om avvisningsspørsmålet. Dvs. om saksøkerne hadde fått utbetalt full arv etter sin far. Dette tvistepunkt fikk saksøkte (kjæremotparten) ikke medhold i. Avvisningsspørsmålet tok betydelig tid, og det er feil rettsanvendelse når den kjærende part er pålagt å betale motparten saksomkostninger fullt ut, jfr. Rt-1962-119 hvor det ved utmåling av saksomkostninger blir tatt hensyn til det faktum at saken har fått et større omfang pga. påstand om avvisning.
I tillegg gjøres det gjeldende at saksomkostningsavgjørelsen fremstår som klart urimelig. Herredsrettens skjønnsmessige avgjørelse kan i så fall overprøves av lagmannsretten etter tvistemålsloven §181 annet ledd.
Det er ikke riktig at forholdene i tilknytning til avvisningsspørsmålet også hadde relevans i hovedspørsmålet om det var foretatt dispensasjon i strid med arveloven §19.
Kjærende part er pålagt å betale betydelig omkostninger som knytter seg til motpartens prinsipale påstand om avvisning som denne ikke når fram med. Omkostningsavgjørelsen er ikke bare klart urimelig, men også vilkårlig. Det synes som om herredsretten overhodet ikke har vurdert det faktum at avvisningsspørsmålet førte til at saken fikk et mye større omfang enn den ellers ville ha hatt.
Den kjærende part presiserer at han også krever sine egne saksomkostninger hva angår rettsgebyr og utgifter til sakkyndige meddommere tatt med ved fordeling av saksomkostninger mellom partene.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Saksomkostningsavgjørelsen for Sunnfjord herredsrett i sak nr. 95-00364 A oppheves og hjemvises til ny behandling for Sunnfjord herredsrett.
2. Kjæreparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 4.500 som er inkludert for behandlingen."
Kjæremotparten bestrider at herredsretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd.
Det er ikke feil rettsbruk at saksøkte, tross at han ikke fikk medhold i sin prinsipale påstand om avvisning, fikk tilkjent fulle sakskostnader.
Det er sikker rett at saksøkte som ikke får medhold i prinsipal påstand om avvisning, men som blir frifunnet i subsidiært grunnlag (realiteten) i relasjon til sakskostnadsspørsmålet blir sett å ha vunnet saken fullt ut, jfr. tvistemålsloven §172 første ledd. Det vises til Rt-1962-119, Rt-1995-378 og Rt-1995-922, Jo Hov: "Rettergang i sivile saker" (1990) 635 og Tore Schei: "Tvistemålsloven" I 353.
Et eventuelt unntak fra tvistemålsloven §172 første ledd, måtte bygge på reglene i tvistemålsloven §172 annet ledd, eller §176, noe som i så fall måtte komme som et resultat av herredsrettens skjønnsmessige vurdering. Det stilles spørsmål ved om det er rettslig adgang til å nytte manglende medhold i avvisningspåstand som grunngivning for bruk av §172 annet ledd, og §176, jfr. T. Scheis kritikk av dom i rettstidende 1962 119 og til avgjørelse i Rt-1995-378.
Det er heller ingen saksbehandlingsfeil i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Det er klart sagt at unntaksbestemmelsene i tvistemålsloven §172 annet ledd, er vurdert og at sakskostnadene har vært nødvendig for en betryggende gjennomføring av saken, jfr. tvistemålsloven §176. Spørsmålet om oppdeling av avgrensing av saksomkostningene er heller ikke behandlet i hovedforhandlingen, og det var ikke noe som tilsa en mer omfattende grunngivning av spørsmålet, jfr. Rt-1995-922.
Lagmannsretten kan ikke overprøve herredsrettens skjønnsmessige vurdering av om unntaksbestemmelsene i §172 annet ledd, skal nyttes, eller herredsrettens skjønnsmessige vurdering etter tvistemålsloven §176 og hvilke utgifter som var nødvendige.
Herredsrettens skjønnsutøvelse framstår ikke som vilkårlig eller klart urimelig, jfr. Tore Schei: S. 388 og Rt-1992-159. Det motsatte er tilfelle.
Hele kjernen i avvisningsspørsmålet var hvor mye arv de kjærende parter hadde fått utbetalt. Dette hadde også relevans i vurderingen av om det forelå disposisjoner i strid med arveloven §19. Det var utvilsomt formålstjenlig for retten å få et fullstendig oversyn over alle utdelinger som hadde skjedd. Dette kunne også kaste lys over disposisjonens eventuelle grad av forfordeling av arvingene og/eller illojalitet. Det siste er et legalt vurderingstema etter arveloven §19. Det blir vist til RG-1991-1257. Det er også å merke at herredsretten var i sterk tvil hva gjelder om Tor og Magne Madsen hadde fått hele farsarven.
Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet blir ikkje tatt til følge.
2. Henry Madsen blir tilkjent sakskostnader i kjæremålsaka med kr 4500."
Lagmannsretten mener:
Saken for herredsretten gjaldt krav om omstøtelse etter arveloven §19, gavesalg i uskiftet bo av fast eiendom.
Saksøkte hevdet prinsipalt at saken måtte avvises på grunn av manglende søksmålskompetanse hos saksøkende parter. Det ble anført to grunner:
For det første at begge saksøkerne etter egne erklæringer hadde fått farsarven fullt ut, og følgelig ikke var arvinger i relasjon til arveloven §19.
For det annet at moren hadde krevet skifte av uskifteboet før uttaket av stevningen. Hun ville da fått utlagt eiendommen på seg, og hun kunne gjennomføre salget på nytt med samme vilkår.
Dersom saken ikke ble avvist på grunn av rettslig interesse, påsto saksøkte seg frifunnet i søksmålet.
I relasjon til avvisningsspørsmålet kom herredsretten til at saksøkerne ikke hadde fått full farsarv. Den kom også til at det i uskifteboet var ledige midler etter at moren hadde fått sin del. Saksøkerne var følgelig arvinger etter arveloven §19 med rettslig interesse i å få prøvet spørsmålet om omstøtelse.
Ved vurderingen av hvorvidt salget av eiendommen var et gavesalg etter arveloven §19 fjerde ledd, kom retten til at det ikke var noe misforhold mellom den pris saksøkte hadde betalt, inklusiv morens borett og verdien på boligen.
Saksøkerne ble pålagt å erstatte saksøkte saksomksotninger med hjemmel i tvistemålsloven §172 første ledd. Begrunnelsen var at saksøker hadde tapt saken fullstendig og at herredsretten ikke fant at noen av unntakene i lovstedets annet ledd kunne få anvendelse.
Herredsretten kom også til at omkostningene i samsvar med omkostningsoppgaven til saksøktes prosessfullmektig hadde vært nødvendig for en betryggende gjennomføring av saken, og tilkjente saksomkostninger fullt ut etter oppgaven.
Begge saksøktes påstander, såvel den prinsipale som den subsidiære, fører til at det for saksøkte ikke blir noen endring i den eiendomsoverdragelse som saken gjelder. Det ses heller ikke at saksøker rettslig blir svakere stilt ved å få tatt til følge sitt subsidiære - materielle - krav i stedet for det prinsipale avvisningskravet. Om det siste var tatt til følge, innebærer det i realiteten at saksøkte hadde fått godkjent at saksøkerne ikke hadde mer arv å kreve etter faren, med den fordel dette måtte gi saksøkte i boet. Det er imidlertid bare prejudisiell avgjørelse om dette som er tatt i dommen. Saksøkte har full adgang til å reise samme innsigelse i skifteretten ved behandlingen av det skiftet som moren har krevet. Selv om det er en realitetsprøving av farsarvoppgjøret til saksøkerne som herredsretten har gjort, så har avgjørelsen ikke materielle karakter og virkning i motsetning til det som var tilfelle i Rt-1976-1530, jfr. Rt-1982-903.
Utgangspunktet for omkostningsavgjørelsen blir derfor tvistemålsloven §172 første ledd, slik herredsretten har lagt til grunn.
Saksøkte har i det tilfellet krav på å få erstattet alle de kostnader han har hatt med saken for så vidt etter rettens skjønn var nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd.
Etter praksis tilkjennes en part som har krav på fulle saksomkostninger normalt også omkostninger for grunnlag han ikke får medhold i, jfr. Schei: "Tvistemålsloven" I 370 og Rt-1995-922.
Det at avvisningspåstanden ikke førte fram er således ikke noe som i seg selv innebærer at saksomkostninger forbundet med behandlingen av avvisningspåstanden, ikke er nødvendige kostander for betryggende utførelse av saken. Det ses heller ikke å være en feil av herredsretten ikke å drøfte spørsmålet i domspremissene. Spørsmålet om en oppsplitting eller begrensning av saksomkostningene var angivelig heller ikke tatt opp i hovedforhandlingen for herredsretten.
Hva som er nødvendige omkostninger til betryggende utførelse av saken i relasjon til tvistemålsloven §176, er en skjønnsavgjørelse som ikke kan overprøves etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Annerledes er det om herredsrettens skjønnsvurdering av spørsmålet er vilkårlig, klart urimelig eller klart uforsvarlig. Det ses ikke å være tilfelle her. For lagmannsretten er det nærliggende å tro at en så inngående oversikt som mulig av hva som er gjort av arveutdelinger m.m. var av interesse for herredsrettens vurdering av kravet i saken etter arveloven §19.
Spørsmålet om saksøkerne hadde fått fullt oppgjør av farsarven var problematisk etter det som framgår av dommen. Derfor tok også behandlingen av dette mye tid. Retten traff sin avgjørelse av spørsmålet "under sterk tvil". Det er følgelig ikke lett å se at dette ikke ble reist av saksøktes prosessfullmektig som ledd i en betryggende utførelse av saken for klienten. At herredsretten ikke har trukket ut kostnader forbundet med dette, ses følgelig ikke å være åpenbart urimelig eller uriktig.
Herredsretten sier uttrykkelig i sin omkostningsavgjørelse å ha vurdert om unntakene i tvistemålsloven §172 annet ledd, kan får anvendelse, uten at så var tilfelle. Denne skjønnsvurdering kan ikke overprøves. Heller ikke denne vurdering framtrer å være klart urimelig eller uriktig.
Kjæremålet fører etter dette ikke frem.
Kjæremotparten blir å tilkjenne saksomkostninger etter tvistemålsloven §180 første ledd. Det er krevet med kr 4.500 som godkjennes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Sunnfjord herredsretts dom, slutningens pkt. 3, stadfestes.
2. Tor Madsen og Magne Madsen tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Henry Madsen med kr 4500,- - kronerfiretusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.