LG-1997-1472
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-05-18 |
| Publisert: | LG-1997-01472 |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dalane herredsrett Nr. 96-00241 A - Gulating lagmannsrett LG-1997-01472 A - Anke til Høyesterett nektet fremmet; HR-1998-00630K . |
| Parter: | Ankende part: Ruth Evy Berglyd og Fredrik Berglyd (Prosessfullmektig: Advokat Asbjørn Stokkeland). Ankemotpart: Møyfrid Stokka (Prosessfullmektig: Advokat Tor Haver v/advokat Toralf Haver). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Arvid M. Pedersen. Herredsrettsdommer Tine Odland |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §12, §14, §9, Sameigelova (1965) §11, Odelsloven (1974) §16, §18, §36, §48, Arveloven (1972) §17, §41 |
Saken gjelder krav om odelsløsning av gårdsbruket Puntervoll med gnr 16 bnr 6 i Eigersund kommune. Eier av eiendommen var fra 1919 ekteparet Sem og Maren Undheim, som sammen hadde 11 barn. Fra 1931 eide ektefellene også en eiendom kalt Åsen av Mjølhus med gnr 40 bnr 31 og fra 1933 en eiendom kalt Skåra med gnr 14 bnr 3. Selv om det nok var en del fellesskap mht drift, var Puntervoll og Skåra i utgangspunktet selvstendige gårdsbruk og drives fortsatt som dette. Åsen er en eiendom på ca 400 da, som er ubebygd og tilplantet med skog.
I 1945 ble eiendommen Puntervoll overskjøtet fra Sem og Maren til sønnen Sigmund, som var nr 4 i odelsrekkefølgen. Ved kjøpekontrakt i 1957 overførte Sigmund en ideell halvpart av denne eiendom, med unntak av de eksisterende bygninger, til broren Børge, som er nr 2 i odelsrekkefølgen. Sigmund døde i 1976, og hans ektefelle Gudrun satt deretter i uskifte med eiendommen. Etter at det var oppstått tvist mellom Gudrun og Børge om eiendomsretten til den halvpart av eiendommen som var omhandlet i kjøpekontrakten fra 1957, ble dette spørsmål avgjort ved dom i Høyesterett, inntatt i Rt-1982-722. Ved dommen ble det slått fast at Børge var eier av en halvpart av eiendommen, med unntak av de bygninger som eksisterte på eiendommen født xx.xx.57. Dette ble fulgt opp ved skjøte på den nevnte halvpart, tinglyst 22 06 82.
Børge overførte senere sin ideelle halvpart til Steinar Undheim. Denne overføring ble tinglyst 16 11 87. Steinar er sønn til Ingvald Undheim, som var ett av barna til Sem og Maren og nr 3 i odelsrekkefølgen for Puntervoll. Ved den overføring som med dette hadde funnet sted, var Gudrun og Steinar blitt sameiere. Gudrun satte så fram krav om innløsning av Steinars halvpart med henvisning til sameieloven §11, uten hensyn til den odelsrett Steinar måtte ha. Dette fikk hun medhold i ved Dalane herredsretts dom av 15 03 89. Denne halvpart ble etter dette overført til Gudrun ved skjøte tinglyst 06 06 89. Steinar reiste senere sak mot Gudrun med krav om odelsløsning av den halvpart som var overført til henne. Saken ble imidlertid trukket tilbake.
Gudrun satt etter dette med hjemmel til eiendommen, inntil hun overførte den til Ruth Evy og Fredrik Berglyd i 1996. Det er denne overføring som gir utgangspunktet for nærværende odelssak. Saken er fremmet av Møyfrid Stokka, som er datter til Magnhild Undheim, nr 8 i alder av Sem og Marens barn. Dalane herredsrett avsa dom 27 05 97 med slik domsslutning:
1. Møyfrid Stokka gis rett til å løse eiendommen gnr 16 bnr 6 i Eigersund på odel.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Om saksforholdet ellers vises til herredsrettens dom. Dommen er påanket av Ruth Evy og Fredrik Berglyd. I ankeerklæringen er det opplyst at den ankende part er enig i at det er odel til en ideell halvpart av eiendommen. Anken er derfor begrenset til den ideelle halvpart som i sin tid ble overført fra Sigmund til Børge, fra denne til Steinar og fra Steinar til Gudrun i 1989.
Ankeforhandling ble holdt i Stavanger 29 04 98. Her møtte partene med sine prosessfullmektiger. Partsforklaringer ble frafalt, men dokumentasjon ble foretatt som rettsboken viser.
Ankende part har for lagmannsretten vist til at da Steinars andel av Puntervoll ble overført til Gudrun i 1989, innebar dette at denne andel ble overført til en person som ikke hadde odelsrett. Det følger av odelsloven §41 at når slik overføring skjer, må de som har odelsrett, gå til løsningssak innenfor visse frister. Dersom dette ikke blir gjort, er odelsretten tapt. Ingen av de odelsberettigede har rest løsningssak innenfor de nevnte frister. Konsekvensen av dette må bli at det ikke kan påberopes noen odelsrett til den aktuelle andel, heller ikke av ankemotparten.
Det følger av ovenstående at Gudrun satt med den ideelle andel hun hadde fått overført fra Steinar uten påheftet odelsrett da hun overførte eiendommen til ankende part i 1996. Reglene om odelsrett ved overføring av sameiepart i odelsloven §18 får ikke anvendelse i nærværende tilfelle siden Gudrun ikke hadde odelsrett. Overføringen av Steinars andel til henne i 1989 kan derfor ikke medføre at også denne andel blir underlagt odelsrett etter den nevnte bestemmelse.
Herredsretten har ellers tatt utgangspunkt i at gjenlevende ektefelle i tilfeller som omhandlet i odelsloven §36, sitter som eier av odelsgodset, og at det var i kraft av sin eierposisjon Gudrun kunne erverve den omtvistede del av eiendommen. Etter ankende parts oppfatning er dette et uriktig utgangspunkt. Den ektefelle som Gudrun satt i uskifte etter, var således den som i sin tid hadde avhendet andelen og som - som følge av dette - ikke hadde noen odelsrett i behold. Når situasjonen er denne, kan odelsretten ikke vekkes til live ved at andre odelsberettigede senere kommer tilbake og påberoper seg at gjenlevende har videreført sin ektefelles odelsrett.
Det konkluderes etter dette med at ankemotparten og hennes linje har mistet sin odelsrett fordi de ikke fremmet løsningssak med utgangspunkt i overdragelsen fra Steinar til Gudrun i 1989.
Det pekes ellers på at Børge, som hadde best odelsrett, fikk overført en halvpart av Puntervoll ved kjøpekontrakt i 1957, og deretter hele eiendommen Skåra i 1962. Det erkjennes at Børge ikke tapte sin odelsrett om én eiendom ble solgt uten at han gjorde odelsrett gjeldende. Han hadde således rett til å vente til alle eiendommene var fordelt og til å treffe sitt valg på dette tidspunkt. Den fortrinnsrett han for så vidt hadde, gjaldt imidlertid bare én av eiendommene.
Slik forholdene utviklet seg, satt Børge med to eiendommer fra han fikk overført Skåra, og dette hadde han ikke anledning til i forhold til andre med dårligere odelsrett. Da denne situasjon oppstod, kunne disse derfor gripe inn og kreve én av eiendommene på odel. Når dette ikke ble gjort, må den latente løsningsrett som ankemotparten kunne ha påberopt seg, være tapt. At det var eiendommen Skåra som sist ble ervervet av Børge, må her være uten betydning. Når alle eiendommene var fordelt, måtte Børge velge hvilken av eiendommene han ønsket å sitte med, og når de øvrige odelsberettigede ikke tok konsekvensene av dette, måtte odelsretten være tapt.
Det legges etter dette ned slik påstand:
1. Møyfrid Stokka har ikke løsningsrett til en ideell halvdel av gnr 16 bnr 6 i Eigersund.
2. Møyfrid Stokka tilpliktes å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Ankemotparten har for lagmannsretten anført at den gamle odelslov §9 bare regulerte den situasjon som forelå der det kom én eiendom fra foreldrene, og det var i slike tilfeller bare løsningsretten som gikk tapt. Odelsretten var således i behold. Av dette følger at Børge ikke tapte sin odelsrett fordi han lot være å løse Puntervoll i forbindelse med overføringen til Sigmund i 1945. Han kunne derfor vente med å velge inntil den neste eiendom kom på salg.
Dersom flere eiendommer kom på salg eller eiendommer ble delt opp, ble spørsmålene regulert i den gamle odelslov §12 - §14. Det fulgte av disse bestemmelser at odelsretten gikk tapt, men løsningsretten var i behold, dersom noen med dårligere odelsrett ble sittende med eiendommen ut over løsningsfristen. Den ordning som disse bestemmelsene ga anvisning på, gjaldt i utgangspunktet bare ved overføring på skifte eller i skifteliknende situasjoner, jf Rt-1968-197. Gjennom senere rettspraksis er det imidlertid slått fast at den nevnte ordning også gjaldt utenfor skiftetilfellene eller de skifteliknende tilfeller, jf Rt-1988-431. Børge kunne etter dette la være å velge åsete ved hver eneste overdragelse fra foreldrene, uten dermed å tape sin odelsrett.
Børge ble eier av en ideell halvpart av Puntervoll i 1957, og han hadde da odelsrett til denne eiendom. At han senere ble eier også av Skåra, kan ikke medføre at han tapte sin odelsrett til den eiendom han hadde ervervet en andel av flere år tidligere. Det er riktig at andre kunne ha aksjonert ved å bruke sin dårligere prioriterte odelsrett, men dersom de gjorde dette, måtte de i tilfelle ha aksjonert mot ervervet av Skåra i 1962. At de som hadde dårligere odelsrett, ikke grep inn ved overdragelsen av en halvpart av Puntervoll, medfører derfor ikke tap av odelsrett.
Ankemotparten konkluderer med at det ikke fant sted noen overdragelser fram til 1982 som førte til at hennes linje tapte sin odelsrett. Når det gjelder den senere overdragelse fra Steinar til Gudrun, reguleres dette av någjeldende odelslov §48, jf §36. Det følger av disse bestemmelser, sammenholdt med arveloven §17, at alt som gjenlevende erverver, går inn i uskifteboet. Det følger igjen av dette at ingen av de odelsberettigede kunne aksjonere med utgangspunkt i overdragelsen i 1989. Odelsretten gikk da ikke tapt, selv om det ikke ble reist løsningssak med utgangspunkt i overdragelsen av en halvpart av Puntervoll til Gudrun i 1989.
Den løsning ankemotparten går inn for, støttes også av reelle hensyn. Formålet med odelsloven §36 er således å trygge gjenlevende ektefelles økonomiske kår, og dette har lovgiver prioritert i forhold til de odelsberettigedes interesser. Det kan ikke ha vært meningen at en odelsberettiget skal måtte aksjonere mot gjenlevende og tvinge denne fra gården for å bevare sin odelsrett. Det vises bl.a. til avgjørelsene i Rt-1940-100, Rt-1946-956 og Rt-1948-702. Det understrekes videre at når Gudrun ervervet en halvpart av Puntervoll fra Steinar, var dette et erverv hun bare kunne ha fått til som eier av den annen halvpart som det hvilte odelsrett på. Det vises også til lovens §16 tredje ledd, hvoretter tilleggsjord til et odelsgods også vil bli underlagt odelsrett. Det må ligge i dette at lovgiver ikke ønsker ulike odelsrettslige løsninger for de forskjellige deler av en fast eiendom, og også dette taler for at odelsretten må være i behold for den omtvistede halvpart.
Ankemotparten viser også til odelsloven §18 om sameietilfeller, som rett nok ikke er parallelt til nærværende tilfelle, men likevel må kunne tjene som analogi. Det legges etter dette ned slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes dog slik at Ruth Evy Berglyd og Fredrik Berglyd tilpliktes å erstatte Møyfrid Stokka sakens omkostninger.
2. Ruth Evy Berglyd og Fredrik Berglyd tilpliktes å erstatte Møyfrid Stokka sakens omkostninger for Lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse som herredsretten har gitt. Som herredsretten tar lagmannsretten således, for den omtvistede del av eiendommen Puntervoll, utgangspunkt i at Gudrun Undheim satt som eier av odelsgodset da hun i 1989 ervervet den nevnte del av eiendommen, og at det var i kraft av sin eierposisjon hun ervervet den. Reelt sett forelå det, slik herredsretten har lagt til grunn, en situasjon som kan sammenliknes med kjøp av tilleggsjord, der det nettopp er posisjonen som eier som berettiger til kjøp av tilleggsjorden. Det fremstår, slik lagmannsretten ser det, som nærliggende å bygge på det prinsipp som følger av odelsloven §16 tredje ledd også i nærværende tilfelle. At tilleggsjord blir odelsjord etter nærmere anvisninger i den nevnte bestemmelse, gir således etter lagmannsrettens oppfatning et nærliggende utgangspunkt for å basere seg på at det erverv som har skjedd i det foreliggende tilfelle, må behandles på samme måte. At det er erververs ektefelle som tidligere har frasolgt den del av eiendommen som føres tilbake, gir - slik lagmannsretten ser det - ikke grunnlag for å bygge på noen annen løsning her.
Lagmannsretten er ellers enig med ankemotparten i at den løsning herredsretten har lagt til grunn, støttes av reelle hensyn. Gjennom bestemmelsen i odelsloven §36 har lovgiver således gitt anvisning på at gjenlevendes interesser skal vektlegges, og dette er kommet til uttrykk ved at de som har odelsrett, ikke kan benytte denne til å fordrive gjenlevende ektefelle fra gården. Lagmannsretten er likeledes enig med ankemotparten i at det må være riktig å bygge på at flere deler av en eiendom ikke bør være undergitt ulike løsninger i odelsrettslig henseende. Det vises i denne forbindelse til ovenstående analogi fra tilfeller som gjelder odelsrett for tilleggsjord, samt til de retningslinjer loven §18 gir anvisning på for så vidt angår odelsrett i sameieforhold.
I sin argumentasjon for lagmannsretten har begge parter vært inne på betydningen av at Børge fra 1962 satt som eier både av eiendommen Skåra og en halvpart av Puntervoll. Ankende part har gjort gjeldende at når denne situasjon oppstod, befant Børge seg i en posisjon som han i odelsrettslig henseende ikke hadde rett til å sitte i. Han måtte således velge hvilken eiendom han ønsket å sitte med, og andre som hadde dårligere odelsrett, kunne benytte sin odelsrett til å tvinge ham til å foreta et slikt valg. Når dette ikke ble gjort, hevdes det, har bl.a. ankemotparten tapt sin odelsrett, og denne kan ikke senere vekkes til live igjen ved at Gudrun erverver den halvpart av eiendommen som først var på Børges og senere på Steinars hender.
Lagmannsretten kan ikke se at denne argumentasjon er avgjørende for saken. Det de øvrige odelsberettigede kunne ha gjort da Børge ervervet Skåra i 1962, var å gjøre odelsrett gjeldende i forhold til denne eiendom. De kunne således ikke, med utgangspunkt i dette erverv, angripe det erverv av en halvpart av Puntervoll som hadde funnet sted flere år tidligere. Det må følge av dette at når de øvrige odelsberettigede ikke har gjort noen fremstøt med utgangspunkt i de tidligere overdragelser, medfører ikke dette at den omtvistede del av Puntervoll er blitt odelsfri.
Det må følge av ovenstående at når ankemotparten, som en person med odelsrett, gjør sin rett gjeldende i forbindelse med overdragelsen til ankende part i 1996, var odelsretten i behold. Også for det mellomliggende tidsrom, fra overdragelsen fra Steinar til Gudrun i 1989 til den senere overdragelse til ankende part, må det være riktig å bygge på at odelsretten var i behold. Det vises til argumentasjonen ovenfor når det gjelder odelsloven §16 og §18 om tilleggsjord og odelsrett i sameiesituasjoner, samt reglene om rettigheter for gjenlevende slik de fremgår av odelsloven §36 sammenholdt med arveloven §17 om hvilke eiendeler som inngår i boet.
Anken kan etter dette ikke føre fram, og det vil bli avsagt dom for dette. Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, finner lagmannsretten å måtte basere seg på at det foreligger særlige omstendigheter som taler for å frita ankende part for omkostningsansvaret. Det vises til at det spørsmål som foreligger til avgjørelse, rettslig sett har vært uavklart og at avgjørelsen har reist vanskelige lovtolkingsspørsmål og bydd på tvil. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes derfor ikke. Herredsrettens omkostningsavgjørelse finnes det ikke grunn til å endre.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.