LG-1998-238
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-08-03 |
| Publisert: | LG-1998-00238 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordhordland herredsrett Nr. 97-00358 M - Gulating lagmannsrett LG-1998-00238. |
| Parter: | A (Forsvarer: Advokat Bjørn Meltzer) mot Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Rolf Strøm). |
| Forfatter: | Lagmann Trovåg. Sorenskriver Faaberg. Sorenskriver Stedal |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31, Straffeloven (1902) §52, Motorvognloven (1926) §17, §22, Straffeprosessloven (1981) §436 |
Nordhordland herredsrett avsa 4. desember 1997 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.38, dømmes for overtredelse av veitrafikkloven §31 første og annet ledd, jf. §22 annet ledd, til en straff av fengsel i 21 -tjueen- dager som gjøres betinget med en prøvetid på 2 -to- år uten tilsyn, jf straffeloven §52 flg., samt en bot til fordel for statskassen stor kroner 10.000 -titusen-. subs. fengsel i 15 -femten- dager.
2. A frifinnes for tiltalens post I."
Dommen er avsagt under dissens i det rettens formann stemte for frifinnelse også vedrørende etterfølgende alkoholnytelse. Retten kom enstemmig til at A måtte frifinnes for promillekjøring, jfr domsslutningens post I.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen. Domfelte har i rett tid anket herredsrettens lovanvendelse. Anken er henvist til behandling ved lagmannsrettens beslutning av 29. januar 1998.
Domfelte hevder i anken at herredsrettens flertall har stilt for strenge krav ved vurderingen av om det var grunn for ham å regne med at det ville bli politietterforskning. Det var intet å bemerke til tiltaltes kjøring. Vitnet B nevnte ikke at hun kom til å anmelde ham for promillekjøring. At hun beskyldte ham for å være påvirket av alkohol da han stanset bilen og snakket med henne under kjøreturen på X, kan ikke være tilstrekkelig til at det foreligger kvalifisert uaktsomhet fra hans side i forhold til bestemmelsen i vegtrafikkloven §22 annet ledd. Herredsrettens mindretalls rettsanvendelse er korrekt. Det ble nedlagt påstand om frifinnelse, subsidiært at herredsrettens dom oppheves.
Aktor har vist til at lagmannsretten skal vurdere om herredsrettens flertalls lovanvendelse er uriktig. A er to ganger tidligere domfelt for promillekjøring. Han bruker alkohol daglig. Påtalemyndigheten er enig med flertallets vurdering av at tiltalte ved anledningen utviste kvalifisert uaktsomhet. Det er vist til dommer inntatt i Rt-1965-14, Rt-1975-476 og Rt-1983-1084. Aktor nedla påstand om at anken forkastes.
Lagmannsretten er kommet til at anken blir å forkaste. A var ute og kjørte i sin bil på X da han påtraff en tidligere skolevenninne, ca kl 12.30 den 19. juli 1997. I sin bevisvurdering av det som passerte mellom de to, legger den samlede herredsrett følgende til grunn:
"Etter å ha vurdert bevisførselen under hovedforhandlingen finner retten at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for domfellelse for at tiltalte var påvirket av alkohol da han kjørte bil denne dag. Det eneste bevis som indikerer at tiltalte hadde drukket alkohol er vitnet Bs forklaring til retten, hvor hun har forklart at hun er 100% sikker på at det luktet alkohol av tiltalte. I tillegg har hun forklart at han virket våt i øynene, hadde problemer med å snakke og at han hadde et spesielt uttrykk i ansiktet. Hun så også at tiltalte drakk av en brennevinsflaske da han satt i bilen."
Blodprøve tatt av tiltalte samme dag kl 17.30, viste en minsteverdi på 2,66 promille. Herredsretten kom til at det forelå tvil om tiltalte var beruset under kjøringen. Flertallet fant at tiltalte måtte domfelles i samsvar med den subsidiære tiltalebeslutningen for etterfølgende alkoholnytelse. Om dette uttaler flertallet:
"Spørsmålet blir etter dette om tiltalte kan domfelles for etterfølgende alkoholnytelse, jf vegtrafikkloven §22 annet ledd. Rettens flertall, meddommerne Jørgenvik og Kaalaas, legger til grunn som fullt ut bevist at B i sin samtale med tiltalte tre ganger sa at hun mente han var påvirket av alkohol og at hun gav klart uttrykk for at det var meget galt og alvorlig av ham å kjøre bil i hans tilstand. Det legges videre til grunn at tiltalte kjente B og var klar over at hun var en ivrig avholdskvinne. Tiltalte har selv forklart at B var av den type som alltid laget trøbbel for andre mennesker blant annet ved å gå til sak mot dem, og ved å inngi anmeldelser til politiet. Slik rettens flertall ser det måtte tiltalte på denne bakgrunn forstå at B ville melde fra om forholdet til politiet. Tiltalte måtte således forstå at det var en nærliggende mulighet for at det ville bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Han blir etter dette å domfelle i henhold til tiltalens post II."
Høyesterett har i en avgjørelse inntatt i Rt-1965-14 gitt prinsipielle uttalelser om forståelsen om bestemmelsen i de tilfelle hvor kjøringen ikke har gitt seg ytre utslag. Det heter i kjennelsen:
"Forbudet i motorvognloven §17 tredje ledd (tilsvarende nåværende §22 annet ledd) mot å nyte alkohol m.v. de første seks timer etter kjøring av motorvogn er betinget av at føreren "forstår eller må forstå at det kan verta politietterrøykjing på grunn av køyringi". Slik jeg leser bestemmelsen, omfatter forbudet ikke bare de tilfeller hvor kjøringen har gitt seg ytre utslag som kan føre til politietterforskning, men også hvor det er selve den omstendighet at vedkommende har kjørt som kan føre til slik etterforskning, særlig da på grunn av mistanke om påvirkning av alkohol under kjøring.
Denne forståelse støttes etter min mening av lovbestemmelsens formål som nettopp var å avskjære de bevisvanskeligheter som kan oppstå ved at den som er mistenkt for å ha kjørt i påvirket tilstand, påberoper seg å ha nydt alkohol først etter at kjøringen var avsluttet."
Lagmannsretten leser herredsrettens flertalls premisser slik at det objektivt sett var mulighet for at det ville bli politietterforskning på grunn av tiltaltes kjøring. B forsøkte å få ham fra å fortsette kjøreturen uten å lykkes. Hun ga ham klare advarsler og formaninger om alvorligheten av å fortsette å kjøre bil i påvirket tilstand. Under slike omstendigheter, herunder at han drakk av en brennevinsflaske og med hans kjennskap til hennes avholdstandpunkt og at hun lett innga anmeldelser til politiet, måtte han subjektivt forstå at det forelå en nærliggende mulighet for politietterforskning, herunder også hensyntatt at han to ganger tidligere var domfelt for promillekjøring.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at herredsrettens flertall ikke har foretatt uriktig rettsanvendelse. Anken blir derfor å forkaste.
Saksomkostninger er ikke påstått og blir ikke idømt, jfr straffeprosessloven §436 flg. Domfelte er uføretrygdet og uten formue.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.