LG-1999-1284
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-06 |
| Publisert: | LG-1999-01284 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett nr. 98-01177 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01284 A. Anket til Høyesterett; lagmannsrettens beslutning stadfestes, HR-2000-00124. |
| Parter: | Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Gjelsvik). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Aage Mjeldheim). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Ekstraordinær lagdommer, lagmann Bjarne Danielsen. Kst sorenskriver C Fr Wyller |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §180, Ekteskapsloven (1991) §46 |
B som er født i 1951, ble skilt fra sin første kone i 1993, etter et ekteskap som hadde vart i 16 år og som var barnløst. Han arbeidet i Oslo, men hadde mye reisevirksomhet til Bergen, og under sine opphold der bodde han fast på et hotell i Bergensområdet. Her traff han A, som var student og som arbeidet som resepsjonist på hotellet. A, som er født i 1971, flyttet inn hos B i hans og hans tidligere ektefelles tidligere fellesbolig i Asker i 1994. De var samboere fram til A ble gravid våren 1995. De giftet seg 24 04 1995.
Før B gikk inn i sitt nye ekteskap, ble det 19 04 1995 undertegnet en ektepakt mellom partene. Ifølge denne skulle de ha fullt særeie. Til Bs særeie hørte boligeiendommen i Asker og en hytteeiendom i Nord-Aurdal, dessuten aksjer, rettigheter etter to forsikringsavtaler, bil og innskudd i Den norske Bank. Til As særeie hørte to bankinnskudd og en bil.
Etter forutgående timeavtale møtte B og A hos advokat Olav Skogrand i Billingstad for å få hjelp til å sette opp ny ektepakt. Lagmannsretten legger til grunn at det var B som hadde tatt initiativet til dette og at det ønske han presenterte for advokat Skogrand, var at boligeiendommen og hytteeiendommen nå skulle være As særeie. Etter råd fra Skogrand ble løsningen en annen: Ved den ektepakt partene underskrev og som ble tinglyst 26 01 1996, ble de nevnte eiendommer overført «til hustruens rådighetsdel av det ekteskapelige felleseie».
Omtrent på samme tid som den sistnevnte ektepakt ble undertegnet, ble boligeiendommen i Asker satt for salg. Det er fremlagt fullmaktskjema for oppgjør, datert 04 03 1996, hvoretter restbeløp etter at kjøpesummen som var på kr 3.500.000 var fratrukket lån, skulle overføres til en nærmere angitt konto, som etter det opplyste tilhører A. B, som drev selvstendig næringsdrift (konsulentvirksomhet) var på denne tid i sluttfasen av et større konsulentoppdrag. Det selskap - eller de selskaper - som han drev sin virksomhet gjennom, ble etter hvert avviklet.
Partene flyttet etter dette til Bergen og bosatte seg der. De kjøpte i denne forbindelse en boligeiendom i - - -, som ble deres nye fellesbolig. Ved ny ektepakt, datert 05 12 1996, inngått under medvirkning av advokat Tore Faye, ble det presisert at den nye boligeiendom skulle tilhøre hustruens rådighetsdel av felleseiet, slik eiendommen i Asker hadde gjort det før.
B hadde høsten 1995 søkt om plass ved Lancaster University i Storbritannia for å videreutdanne seg. I et brev der riktig dato formodentlig skal være 09 10 1995, meddelte han at han ikke kunne benytte seg av den plass han hadde fått «due to illness». Han ble innlagt på hjerte- og lungeavdelingen Haukeland sykehus 07 06 1996 etter å ha våknet flere netter med pustevansker og brystsmerter. I fremlagt epikrise er det konkludert med at han ved innleggelse hadde akutt hjerteinfarkt, men at forløpet hadde vært ukomplisert. Han ble utskrevet 18 06 1996 og var deretter sykmeldt til september samme år. Han fikk seg nytt arbeid som direktør i et privat firma, men - etter det han har opplyst - har han måttet slutte i dette pga helseproblemer.
Det oppstod en del konflikter under samlivet, og som følge av dette flyttet A ut av fellesboligen i november 1997. Hun tok med seg partenes fellesbarn, C, samt en del gjenstander fra boet. I forbindelse med det økonomiske oppgjør etter samlivsbruddet hevder B at han ikke er bundet av de to sist opprettede ektepakter. Hans standpunkt er således at skifte må skje med utgangspunkt i ektepakten av 19 04 1995, hvoretter det - som nevnt - skulle være fullstendig særeie mellom partene. A er ikke enig i dette, og etter at B hadde reist sak for Bergen byrett, avsa byretten dom 07 04 1999, med følgende domsslutning:
«1. A frifinnes.
2. B dømmes til å erstatte det offentliges saksomkostninger med kr. treogtyvetusenfemhundreogsekstifem - 23.565 00/100 og As saksomkostninger med kr. trehundre - 300,- - 00/100. Oppfyllelsesfristen er to - 2 - uker.».
Om saksforholdet vises ellers til byrettens dom, samt til gjennomgangen i det følgende.
B har påanket byrettens dom. Ankeforhandling ble holdt i Bergen over to dager fra 15 05 2000. Partene møtte og ga forklaring. Det ble avhørt to vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten, men for øvrig står saken bevismessig i det vesentlige i samme skikkelse som for byretten. Dokumentasjon under ankeforhandlingen ble foretatt som avmerket i ankeutdraget.
Ankende part har for lagmannsretten anført i korthet at den første av ektepaktene, den han påberoper seg, angir normalsituasjonen i et tilfelle som det foreliggende: Siden han hadde gått ut av et ekteskap og gjennomført et skifteoppgjør i tilknytning til dette, er det naturlig at han ville sikre seg ved å opprette ektepakt med særeie når han giftet seg på ny. Den andre av ektepaktene har han liten erindring om. Slik han husker det, var det imidlertid ankemotparten som tok initiativet til å få opprettet denne ektepakt, i en periode da han var syk og hun truet ham med skilsmisse. Han peker på en del forhold som kan bekrefte de opplysninger han gir om hendelsesforløpet: Det er påfallende at ankemotparten kjørte bilen til advokat Skogrands kontor, og det er også påfallende at bolighuset ble solgt like etter at ektepakten ble opprettet.
I tilknytning til dette hevder ankende part ellers at han hadde et kollaps på Flesland da han skulle reise fra Bergen like før jul, og at han i en slik situasjon var plaget både av angst og smerte. Sett mot denne bakgrunn må han ha vært lett å lede. Det vises til vitneforklaringen fra psykolog Jon Wormnæs, samt til at ankende part overlot til ankemotparten å ta imot oppgjør i forbindelse med salg av eiendommen i Asker. Dette tyder på at han ikke kan ha stolt på seg selv og at brukte sin kone som «omsorgsperson» i en situasjon der han følte seg spesielt sårbar.
Selv om den første av de omtvistede ektepakter ble underskrevet under omstendigheter som gjør at ankende part ikke kan være bundet av den, fungerte den godt så lenge samlivet varte. Ankende part kan derfor ikke bebreides for at han ikke foretok seg noe da det gikk opp for ham at han hadde underskrevet en ektepakt med det aktuelle innhold. På dette tidspunkt gikk partene i familieterapi, og det er heller ikke noe påfallende i at ankende part valgte å prioritere dette.
Den siste av ektepaktene representerer bare en videreføring av den foregående, og må rammes av de samme ugyldighetsgrunner som denne. Det er urimelig at de to ektepakter blir stående, og dette viser seg særlig tydelig når den løsning ektepaktene gir anvisning på, sammenliknes med det som ville vært tilfelle uten ektepakt. I så fall ville ankende part kunne tatt med seg alt det han hadde brakt inn, og derfor kommet mye bedre ut av skifteoppgjøret. Siden formålet med ektepaktene var å styrke ankende parts situasjon, er dette et resultat som er vanskelig å godta.
Ankende part konkluderer med at de omtvistede ektepakter må være ugyldige etter avtaleloven §36 og ekteskapsloven §46. Det vises til RG-1997-231 Frostating, og anføres at løsningen, at ektepakten(e) er ugyldig(e), må være enda klarere i nærværende tilfelle. Subsidiært gjøres det gjeldende at den første av de omtvistede ektepakter må kjennes delvis ugyldig, slik at hytteeiendommen - i motsetning til boligeiendommen - tilhører hans særeie. Det legges ned slik
påstand:
1. Prinsipalt: Ektepakter henholdsvis tinglyst 26 01 1996 og datert 27 12 1996 mellom B og A kjennes ugyldige.
Subsidiært: Ektepakt tinglyst 26 01 1996 kjennes delvis ugyldig ved at hytteeiendom gnr 56 bnr 18 Nord-Aurdal uttas fra ektepakten.
2. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes B, med tillegg av lovens rente fra det tidspunkt retten bestemmer.
Ankemotparten har for lagmannsretten vist til at det er ankende part som har bevisbyrden for de forhold han påberoper seg for ugyldighet, og anført at denne bevisbyrde ikke er oppfylt. Det understrekes at bestemmelsen om at en ektepakt kan settes til side representerer en «snever unntaksregel» som må brukes med varsomhet, jf Rt-1999-177. Videre vises det til at felleseie er lovens hovedregel og at dette kan være et argument for å bygge på den første av de omtvistede ektepakter, siden det nettopp er en slik ordning denne ektepakten gir anvisning på. Det er ikke grunnlag for å underkjenne noen av ektepaktene. Anken kan derfor ikke føre fram.
At ankende part har hatt et hjerteinfarkt, er på det rene. Det er imidlertid ikke tale om noen uvanlig sykdomssituasjon, og det gir ikke grunnlag for å anta at han ikke hadde nødvendig innsikt mht de disposisjoner han foretok. At ankende part i forbindelse med et slikt sykdomstilfelle kan ha hatt dødsangst, er heller ikke uvanlig. Det vises ellers, når det gjelder disse forhold, til at hjerteinfarktet inntraff flere måneder etter at ektepakten bler underskrevet i januar.
Det er ikke godtgjort at ankende part har hatt noen psykisk lidelse som kan ha betydning når hans rettslige handleevne skal vurderes. Det pekes på at vitnet D, som var nabo av ankende part den tid partene bodde i Asker, ikke merket tegn på at ankende part hadde problemer med hukommelsen, slik han selv har anført. Videre pekes det på at psykolog Wormnes ikke har hatt annen informasjon å bygge på enn den han har fått fra ankende part. Det er heller ikke grunn til å bygge på annet enn at ankende part har fungert godt i sin arbeidssituasjon, og hvis det hadde vært noe å bemerke, er det grunn til å tro at advokat Skogrand hadde registrert dette da partene møtte hos ham for å opprette den første av de omtvistede ektepaktene.
Ankemotparten viser ellers til Rt-1967-973, Rt-1969-901, Rt-1970-561, Rt-1990-1094 og Rt-1991-100, som alle må kunne tas som uttrykk for at det skal mye til for å kjenne en ektepakt ugyldig, selv når den etablerer særeie i tilfeller som det foreliggende. I dette tilfelle er det ikke en gang et særeie som er opprettet: Det ankende part har gjort, er å overføre eiendeler til hustruens rådighetsdel av felleseiet. Dette medfører ikke annet enn at de går inn under den vanlige likedelingsordning, og ankende parts interesser bør være godt nok ivaretatt ved de økonomiske løsninger dette gir.
Det bestrides at den første av de omtvistede ektepaktene kan kjennes delvis ugyldig, slik den subsidiære påstand fra ankende part baserer seg på. Dersom ankende part skulle få medhold for så vidt, må det ved saksomkostningsavgjørelsen ses hen til at han har vært tilbudt mer enn det han eventuelt vil få med utgangspunkt i den subsidiære påstand. Ankemotparten legger ned slik
påstand:
1. Bergen byretts dom stadfestes.
2. B tilpliktes å betale saksomkostninger til A og det offentlige for så vel byrett som lagmannsrett.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og kan i det vesentlige også tiltre byrettens premisser. Som byretten finner lagmannsretten ikke grunnlag for å bygge på at ankende parts mentale helsetilstand var så dårlig at han ikke forstod hva han innlot seg på da han undertegnet den første av de omtvistede ektepakter i januar 1996. Etter bevisførselen for lagmannsretten er det heller ikke grunnlag for å bygge på annet enn at det var ankende part som tok initiativ til å få opprettet denne ektepakt, og det initiativ han tok og den løsning som ble valgt, fremtrer som fornuftig og godt begrunnet: Hans familiesituasjon var endret ved at han i sitt nye ekteskap, i godt voksen alder, hadde fått en sønn, og han gjorde fornuftige forberedelser til å endre sin arbeidssituasjon. Et oppbrudd fra Asker og de minner som knyttet seg til boligen der, fremtrer under de foreliggende omstendigheter heller ikke som noe unaturlig valg.
Selv om ankende part tydeligvis må ha vært sliten, stresset og overarbeidet - han har bl a vist til trussler han skal ha vært utsatt for i forbindelse med at han opptrådte som sakkyndig vitne i en sak som gjaldt store økonomiske verdier - er det etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunnlag for å bygge på at de valg han foretok i denne situasjon, har vært irrasjonelt motivert. Og selv om det tydeligvis har vært uro og motsetninger partene imellom allerede fra ekteskapet ble inngått, er det ikke grunnlag for å bygge på at ankende part har handlet som han gjorde fordi ankemotparten skal ha «truet» ham med skilsmisse. Lagmannsretten finner tvertimot å måtte basere seg på at ankemotparten helt fram til sommeren 1997 ønsket å opprettholde samlivet.
For lagmannsretten har ankende part og ett av de vitner han har ført - psykolog Jon Wormnes - redegjort for spesielle forhold rundt ankende parts oppvekst og omsorgssituasjon i tidlige år, og for de konsekvenser slike forhold kan få for hans evne til å takle stressituasjoner senere i livet. Det har vært argumentert med at han har handlet som han gjorde fordi han oppfattet sin ektefelle som en slags «omsorgsperson» eller et «substitutt» for en søster han hadde, men som døde ganske tidlig. I denne forbindelse har det vært vist bl a til at oppgjør for salg av boligen i Asker ble kanalisert inn på ankemotpartens konto. Det anføres at dette må kunne tas som uttrykk for at han ikke stolte på seg selv og at han befant seg i en situasjon som kunne utnyttes.
Lagmannsretten har ikke grunn til å trekke de opplysninger som er fremkommet om spesielle psykiske forhold m.v. hos ankende part i tvil. Det er heller ikke grunn til å tvile på at disse forhold kan føre til at ankende part kan handle irrasjonelt innenfor sin «private» sfære, selv om han fortsatt kan ha fungert optimalt i forhold til sine arbeidsoppgaver og det ansvar han har hatt i denne forbindelse. Det er likevel ikke, slik lagmannsretten ser det, dokumentert at de forhold det her er tale om, rent faktisk har ført til disposisjoner fra ankende parts side som ikke også kan forklares i tilstrekkelig grad ut fra rasjonelle valg. Etter 16 års ekteskap og et samboerforhold som ble etablert i etterkant av dette, var hans familiesituasjon endret, og det var naturlig å trekke de konsekvenser som ble trukket av ankende part. At oppgjør for salg av eiendommen i Asker ble kanalisert inn på en konto som ankemotparten disponerte, fremtrer som naturlig, ut fra den ordning som var etablert gjennom ektepakten. Og når det senere viste seg at de disposisjoner som ble foretatt av ankende part var ukloke, bl a fordi han fikk problemer med å få arbeid i Bergen og ekteskapet etter hvert gikk i oppløsning, endrer ikke dette inntrykket av at de aktuelle disposisjoner var både logiske og fornuftige da han foretok dem tidlig i 1996.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå inn på betydningen av at ankende part, når han mente at den måte ektepakten av januar 1996 var blitt til på, ikke tok dette opp umiddelbart, men i stedet «fulgte den opp» bl a da han skrev selvangivelse for dette inntektsår. Selv uten å se hen til dette forhold er det, slik lagmannsretten ser det, tilstrekkelig grunnlag for å bygge på at den første av de omtvistede ektepakter ikke kan kjennes ugyldig pga tilblivelsesmangler. Det samme gjelder den siste, som bare representerer en logisk oppfølgning av den foregående.
Når det gjelder spørsmål om ugyldighet pga innholdsmangler, bemerker lagmannsretten at selv om ekteskapet var kortvarig, hadde partene allerede bodd sammen en tid. Varigheten av ekteskapet må ses i lys av dette. De hadde også fått et barn sammen, noe som for ankende part - tydeligvis - må ha vært en sentral premiss for de disposisjoner han foretok. Ankemotparten utførte de oppgaver som var naturlige under omstendigheter som de foreliggende, og hun bidro så langt hun kunne økonomisk innenfor et parforhold der partene nettopp hadde fått et barn sammen. Og selv om ankende part mener at han har støttet henne økonomisk i betydelig grad og muligens også kan ha rett i dette, har han, gjennom de bevis han har ført for lagmannsretten, ikke godtgjort at disse «overføringer» har gått vesentlig ut over det som ville vært naturlig i alle fall, eller som han, etter sin egen vurdering og ut fra familiens økonomi, fant grunn til å foreta.
Saksforholdet er, slik lagmannsretten ser det, på flere punkter et annet enn i RG-1997-231 Frostating. Det er f eks ikke treffende å si at hustruen i dette tilfelle, gjennom økonomisk innsats fra sin ektemann, har kunnet «investere i sin fremtid, uten større økonomiske oppofrelser for egen del». Heller ikke vil det være treffende å si at hustruen - ankemotparten - i dette tilfelle har vært fraværende fra hjemmet og at hun «bare i begrenset grad» har kunnet bidra ved arbeid der. Det som foreligger, er en ganske tradisjonell arbeidsfordeling, der hustruen er hjemmeværende den første tid etter en barnefødsel og bidrar etter evne med sitt til familiens underhold.
De forhold som er nevnt ovenfor, må holdes opp mot rimeligheten av den løsning som ble valgt ved ektepakten i januar 1996: Fra en ordning med fullstendig særeie som var naturlig ved inngåelse av et nytt ekteskap under forhold som disse, ble det etablert en felleseieordning som var naturlig da forholdene endret seg ved at ekteparet fikk et barn sammen. Og når ankende part i første omgang søkte å sikre sin nye familie ved å gjøre eiendeler til særeie for hustruen, men etter råd fra advokaten valgte å overføre til hennes rådighetsdel av felleseiet, er det tale om en ordning som, gjennom reglene om skifte av felleseie, i rimelig grad ivaretok også ankende parts interesser. At han kunne valgt å handle annerledes og dermed kommet bedre ut, er en annen sak.
Lagmannsretten er kommet til at ektepaktene ikke kan kjennes ugyldige pga innholdsmangler. Det er heller ikke grunnlag for å kjenne ektepakten av januar 1996 delvis ugyldig, slik ankende part subsidiært har krevd. Også her må det ha betydning at ektepakten hadde et logisk og saklig formål. Det må videre ses hen til, også i denne sammenheng, at det ikke var en særeieordning til fordel for hustruen som ble etablert, men en overføring til hennes rådighetsdel av felleseiet.
Anken har ikke ført fram, og spørsmålet om saksomkostninger må vurderes med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å fravike den hovedregel som følger av denne bestemmelse, og ankende part må etter dette pålegges å erstatte ankemotparten dennes saksomkostninger. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave for et samlet beløp av kr 42 500, alt som salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.
Ankemotparten har søkt fri sakførsel for lagmannsretten, men søknaden er så langt ikke avgjort. Det riktige må på denne bakgrunn være å tilkjenne omkostningsbeløpet som nevnt til henne.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger til A betaler B kr 42.500 - førtitotusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt.