LG-1999-2117

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-12-29
Publisert:	LG-1999-02117
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Midhordland herredsrett nr. 98-00856 - Gulating lagmannsrett LG-1999-02117. Påkjært til Høyesterett, kjæremålet forkastes, HR-2000-00121.
Parter:	Kjærende part: Os kommune ved ordføreren (Prosessfullmektig: Secher og Co Advokatfirma ANS ved advokatfullmektig Bjarte Døssland, Bergen). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Arve Haakstad, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Erstad. Lagmann Bruland. Lagdommer Grimstad
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §181, §180, §98, Foreldelsesloven (1979) §9

Saken gjelder separat kjæremål over Midhordland herredsretts omkostningsavgjørelse i dom.

Kjæremotparten reiste ved stevning innkommet til retten den 2.12.1998 sak ved Midhordland herredsrett mot kjærende part med krav om erstatning som følge av mangelfull grunnskoleopplæring. Kjærende part innga tilsvar og påsto seg frifunnet. Retten holdt egne forhandlinger vedrørende foreldelsesspørsmålet, men besluttet å fortsette saken. Hovedforhandling ble holdt i tidsrommet 4.-6.10.1999, og herredsretten avsa den 22.10.1999 dom med slik slutning:

«1. Os kommune frifinnes.

2. Partene bærer hver sine omkostninger. Utgiftene til den sakkyndige fordeles med en halvdel på hver av partene.»

Dommen er vedtatt forkynt for kjærende part den 27.10.1999 og for kjæremotparten den 26.10.1999. Ved skriv av 8.11.1999, postlagt samme dag, har Os kommune erklært separat kjæremål over herredsrettens omkostningsavgjørelse, slutningens pkt. 2.

Ankefristen er utløpt uten at dommen er påanket, hvorfor kjæremålet tas under behandling.

Kjærende part har i kjæremålet og senere prosesskriv anført at omkostningsavgjørelsen er i strid med loven og at den må bli å oppheve.

I og med at kommunen ble frifunnet, skulle den vært tilkjent saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Herredsretten valgte imidlertid å dele omkostningene med basis i tvistemålsloven §172 annet ledd.

Hovedtrekkene i søksmålet var som følger:

Søksmålet var grunnet på at kommunen ikke hadde oppfylt sine plikter ved å gi A en adekvat grunnskoleopplæring. Herredsretten avgjorde saken på ansvarsgrunnlaget, jf. dommens side 8 flg. Klarlegging av faktum knyttet til tiden på barneskolen ble under hovedforhandlingen viet mest oppmerksomhet. Tiden ligger 24-20 år tilbake i tid. Herredsretten fant det klart at kommunen ikke kunne bebreides noen uaksomhet forsåvidt As lese- og skrivevansker ikke ble avdekket i løpet av barneskolen.

Heller ikke når det gjelder tiden på ungdomsskolen, fant retten at kommunen hadde utvist uaktsomhet. Retten fant at utplassering av A på bedrift i 7. klasse var forsvarlig og at det heller ikke på dette tidspunkt var uaktsomt at ikke lese- og skrivevanskene ble oppdaget.

Utgangspunktet for saksomkostningsavgjørelsen er som nevnt tvistemålsloven §172 første ledd. Unntak kan gjøres etter annet ledd bl.a dersom saken har frembudt tvil. Tvilen må ha vært av kvalifisert art, og den må ha gitt grunn til å reise sak. At saken har inneholdt tvilsmomenter er ikke nok.

Det er i herredsrettens dom ikke gitt uttrykk for tvil mht. faktum når retten diskuterer realiteten i saken.

Under herredsrettens omkostningsvurdering uttales det så at saken rettslig og faktisk har frembudt tvil som ligger helt i grenseland for hva som kan karakteriseres som så tvilsomt at det var fyldestgjørende grunn til å bringe saken inn for retten.

Det er vanskelig å se hva retten legger i dette, men det må tolkest som uttrykk for at at retten har funnet at det bare såvidt var kvalifisert tvil om avgjørelsen. Når retten på den annen side så klart har gitt uttrykk for ikke å ha vært i kvalifisert vil, må det standpunkt retten inntar under omkostningsvurderingen sannsynligvis bety at retten har tolket loven uriktig. Det vises i den sammenheng til uttalelser i dommens side 16 hvor det fremgår at retten bare har funnet at enkelte elementer i uaktsomhetsvurderingen har bydd på tvil. Domspremissene og uttalelsene omkring omkostningsavgjørelsen må sees i sammenheng, og disse lar seg ikke forene. Det virker som om retten har prøvd å presse avgjørelsen inn under §172 annet ledd. Partene var forøvrig enige om sentrale fakta vedrørende ungdomsskoleperioden.

Etter kommunens oppfatning er kravet til faktisk tvil ikke oppfylt i saken. Dertil anføres det at kjæremålsretten kun er bundet av underinstansens eventuelle faktiske tvil. Tvil knyttet til uaktsomhetsvurderingen er i tilfelle rettslig tvil, og i dette spørsmål kan herredsrettens vurdering prøves av lagmannsretten. Noen tvil om aktsomhetsvurderingen fremgår ikke av premissene.

I dommens side 16 uttales det videre at retten har lagt vekt på at unødige søksmål er en ressursmessig belastning for kommunen. Når herredsretten trekker inn dette moment, må det bety at retten oppfatter søksmålet som unødig i dette tilfellet. Det er vanskelig å se at det da er grunnlag for å dele kostnadene.

Herredsretten har etter dette ikke gitt uttrykk for tvil i den grad loven krever, noe som må føre til at omkostningsavgjørelsen oppheves.

Det påpekes videre at saksomkostningsavgjørelsen skal vurderes ut fra det minst tvilsomme grunnlag for frifinnelsespåstanden jf. Rt-1981-688. Det er kommunens syn at foreldelsesspørsmålet ikke var tvilsomt, hverken rettslig eller faktisk. Det pekes her særlig på at 10 års regelen i foreldelsesloven §9 nr. 2 ble endret med virkning fra 5.1.1996. Skaden kan senest ha inntruffet siste skoledag. Foreldelsesspørsmålet var behandlet særskilt jf. tvistemålsloven §98 annet ledd. As pretensjoner ble da lagt uprøvet til grunn, en pretensjon som gikk på at skaden besto av manglende vitnemål og mangelfulle kunnskaper.

Slik skade kan åpenbart ikke ha oppstått på noe senere tidspunkt, og A avsluttet skolegangen i 1981, nær 15 år før lovendringen. Senere var det gjort gjeldende at realskaden også besto av vegringsproblemer og annen prykisk tilleggsproblematikk. Det var ikke holdepunkter for at slike eventuelle skader hadde materialisert seg i ettertid, og retten har ikke en gang drøftet om det var påført slik tilleggsskade.

Herredsrettens tvil i forhold til foreldelsesspørsmålet basert på As pretensjoner, kan lagmannsretten prøve fullt ut. Det vises i den forbindelse til fremlagt juridisk utdrag. Det kan ikke være riktig som anført av herredsretten at rettspraksis synes å ha strukket starttidspunktet langt når det gjelder utgangspunktet for foreldelsesfristen. At herredsretten ikke har tatt adekvat stilling til den senere påståtte «realskade», må føre til oppheving, jf. Rt-1981-688. Herredsrettens begrunnelse i forhold til foreldelsesspørsmålet er kort og mangelfull.

Videre anføres at herredsretten ikke har begrunnet sin omkostningsavgjørelse tilstrekkelig. Det er kun sagt at det har vært tvil om enkelte elementer uten at det er pekt konkret på hvilke elementer som har vært så tvilsomme at det kan føre til at lovens hovedregel fravikes. Det vises her til Hov, Rettergang i sivile saker, 1994, side 645.

Endelig pekes det på at den unntaksregel herredsretten har anvendt kun er tenkt nyttet i tilfeller hvor tvilen har vært kvalifisert. Regelen bør nyttes med forsiktighet. At saken har vært tvilsom eller at dommeren har funnet saken vanskelig, er ikke tilstrekkelig. Saken har vært dårlig fundert fra kjæremotpartens side såvel ved saksanleggelsen som ved den videre behandling av saken.

Avslutningsvis er det i kjæremålet knyttet bemerkninger til herredsrettens uttalelser omkring salæroppgaven uten at lagmannsretten finner det nødvendig å referere dette.

Det er lagt ned slik påstand fra kjærende part:

«1. Domsslutningens punkt 2 vedrørende sakskostnader i sak 99-00856 A ved Midhordland heradsrett vert oppheva, og vist til ny handsaming.

2. Os kommune v/ordføraren vert tilkjent sakskostnader i kjæremålet med kr 5.000,-.»

Kjæremotparten har i tilsvar anført at herredsrettens omkostningsavgjørelse ikke er i strid med loven og at den ikke er mangelfullt begrunnet. Både rettslig og faktisk tvil er relevant i forhold til tvistemålsloven §172 annet ledd. Herredsretten har med rette vektlagt at saken har frembudt både faktisk og rettslig tvil. Avgjørende er hvor tvilsom saken var da den ble reist, ikke da den ble tatt opp til doms.

Det har ikke betydning hvor i dommen rettens tvil kommer til uttrykk. Dommen inneholder et lengre punkt hvor omkostningsspørsmålet drøftes. Sammenholdt med premissene forøvrig, tilkjennegir dommen den tvil som herredsretten mener foreligger. At man i tilknytning til premissene i dommen redegjør for tvilen, er ikke nødvendig.

Påstanden om at herredsrettens tvil ikke har vært tilstrekkelig kvalifisert, kan heller ikke føre fram. Lagmannsretten er her avskåret fra å overprøve herredsretten da dette gjelder et spørsmål som vedrører «sakens bevisligheter». Det følger av avgjørelse i Rt-1990-1029 at lagmannsretten er bundet både av bevisresultatet, men også av underinstansens vurdering av om det har foreligget bevistvil.

For foreliggende sak får dette betydning i to relasjoner. For det første kan lagmannsretten ikke overprøve herredsrettens vurdering av om saken har bydd på faktisk tvil. At herredsretten har konstatert tvil, fremgår tydelig av dommens side 16.

Dernest får det betydning for i hvilken grad tvilen må graderes i saksomkostningsavgjørelsen. At herredsretten har funnet tvilen tilstrekkelig kvalifisert, fremgår av uttalelsen om at tvilen ligger helt i grenseland for det som kan føre til anvendelse av tvistemålsloven §172 annet ledd.

Herredsretten har således vist til at saken har bydd på faktisk tvil og samtidig holdt dette opp mot lovgrunnlaget. Dette er tilstrekkelig, og viser at herredsrettens avgjørelse ikke er i strid med loven.

Sakens problematikk har forøvrig vært knyttet til at kommunen har tilintetgjort praktisk talt alt materiale fra As skolegang. Dette har medvirket til å gjøre saken bevismessig tvilsom frem til domsavsigelsen. Dette fremkommer i dommens side 16.

Det er heller ikke riktig at partene har vært enige om sentrale fakta i saken. Særlig for ungdomsskoletiden medfører en slik påstand ikke riktighet.

Når det gjelder den rettslige tvil anføres at også denne er funnet å være tilstrekkelig kvalifisert og dertil godt nok begrunnet av herredsretten. Når det gjelder uaktsomhetsvurderingen vises det til dommens side 15 og side 16. Vurderingen og beskrivelsen har skjedd opp mot lovgrunnlaget slik det kommer til uttrykk i tvistemålsloven §172 annet ledd.

Selv om lagmannsretten kan prøve om saken rettslig sett var tvilsom, er det forhold ved uaktsomhetsvurderingen som tilsier at prøvingsadgangen er begrenset. Uaktsomhetsnormen er en rettsregel, men uaktsomhetsvurderingen er tankemessig ingen klart adskilt prosess med en klar avgrensning mellom dommerens vurdering av spørsmålets faktiske og rettslige sider. Disse spørsmål glir over i hverandre og det er vanskelig å si hvilke elementer som skaper tvil og hvilke som ikke gjør det. Dette innebærer i realiteten at en rettslig overprøving vil være avskåret jf. Schei side 614 og Rt-1981-688. Forøvrig anføres det at saken var klart mer tvilsom enn det herredsretten har gitt uttrykk for.

Oppsumeringsmessig kan det konstateres ikke å foreligge forhold hverken ved den faktiske eller rettslige side (knyttet til uaktsomhetsvurderingen) som tilsier at herredsrettens avgjørelse er i strid med loven eller mangelfullt begrunnet.

Når det gjelder foreldelsesspørsmålet anføres at sakens realitet ikke er avgjort på dette grunnlag. Spørsmålet inngår kun i herredsrettens omkostningsvurdering, og det må stilles mindre krav til begrunnelse av den grunn. Det følger av Rt-1981-688 at retten ikke trenger gå utførlig inn på den enkelte anførsel men kan nøye seg med å uttale at de er tatt i betraktning. Herredsretten uttaler at den har funnet foreldelsesspørsmålet tvilsomt og at skaderealisasjonen i alle fall for deler av tapet er skjedd innenfor 10 år før §9 nr. 2 ble opphevet. Dette er tilstrekkelig begrunnelse for hvorfor omkostningsspørsmålet ble funnet tvilsomt i relasjon til foreldelsesspørsmålet.

Etter dette hefter det heller ikke mangler ved herredsrettens vurdering av betydningen av foreldelsesspørsmålet for omkostningsavgjørelsen.

Herredsrettens avgjørelse er ikke i strid med loven, og rettens begrunnelse er tilstrekkelig. Retten hadde da adgang til å anvende unntaksregelen. Hvorvidt den burde anvendes eller ikke, er en avgjørelse som i utgangspunktet er unndratt lagmannsrettens prøvingsadgang.

Kjærende parts uttalelser omkring rettens bemerkninger vedrørende salæroppgaven finner kjæremotparten det ikke nødvendig å kommentere.

Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Kjæremålet avvises.

2. Os kommune v/ordføreren tilpliktes å betale omkostningene ved kjæremålet kr. 4.400,-.»

Lagmannsrettens syn på saken:

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at kjæremotparten har lagt ned påstand om at kjæremålet avvises. Lagmannsretten oppfatter det slik at det ikke kreves avvisning av formelle grunner, men at kjæremålet påstås forkastet etter en realitetsvurdering.

Saken gjelder separat kjæremål over herredsrettens omkostningsavgjørelse i dom. Lagmannsrettens kompetanse er da begrenset til å prøve om omkostningsavgjørelsen er i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsretten kan prøve lovanvendelsen, den konkrete rettsanvendelse samt saksbehandlingen, herunder om herredsrettens begrunnelse er tilstrekkelig og tilfredsstillende. Lagmannsretten er henvist til å bygge på herredsrettens bevisbedømmelse med unntak for forhold som utelukkende har betydning for omkostningsspørsmålet. Herredsrettens skjønnsmessige vurdering av om saksomkostninger bør tilkjennes eller ikke, kan ikke prøves; dog kan lagmannsretten prøve om skjønnet fremstår som vilkårlig eller om resultatet er klart urimelig. Når det gjelder anvendelsen av unntaksbestemmelser som gjelder omkostningsspørsmålet, f.eks tvistemålsloven §172 annet ledd, kan lagmannsretten prøve om de hensyn herredsretten har vektlagt er relevante, om anvendelse av bestemmelsen er tilstrekkelig begrunnet og om skjønnet er vilkårlig eller klart urimelig. I den forbindelse må premissene hva angår realiteten i saken og premissene for omkostningsavgjørelsen sees i sammenheng. Lagmannsretten kan derimot ikke prøve herredsrettens skjønnsmessige vurdering av om en unntaksbestemmelse bør anvendes eller ikke.

I foreliggende sak har herredsretten frifunnet kjærende part for den påstand kjæremotparten nedla. Som påpekt av herredsretten vil hovedregelen da være at kjæremotparten skal erstatte kjærende part dennes utgifter ved saken, jf. tvistemålsloven §172 første ledd. Herredsretten går deretter over til å vurdere om noen av unntakene i bestemmelsens annet ledd bør anvendes og finner alternativet «hvis saken var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la den komme for retten», anvendelig, og at dette bør lede til at kjærende part må bære sine egne omkostninger til tross for frifinnelsen. Herredsretten gir en relativt utførlig begrunnelse for hvorfor den finnes unntaket anvendelig og hvorfor bestemmelsen bør lede til at kjærende part bør bære sine omkostninger selv til tross for at saken er vunnet.

Forsåvidt gjelder herredsrettens begrunnelse viser lagmannsretten til at det gjennomgående stilles små krav til begrunnelse av en omkostningsavgjørelse. Særlig gjelder dette i tilfeller hvor lovens hovedregel anvendes og hvor det normalt ikke kan kreves annen begrunnelse enn en henvisning til den relevante omkostningsbestemmelse. Når retten velger å anvende en av unntaksbestemmelsene, skjerpes kravet til begrunnelse, men normalt vil det være tilstrekkelig å henvise til den relevante bestemmelse samt alternativ innenfor denne samtidig som det gis en begrunnelse som gjør det mulig å se om rettsanvendelsen er korrekt, jf. avgjørelse i Rt-1997-288, Rt-1987-1142 samt uttalelser i Tore Schei, kommentarutgave til tvistemålloven, bind 1, side 566. Kravene til begrunnelse vil likevel kunne variere fra sak til sak, og i enkelte tilfeller vil det være naturlig å kreve at det redegjøres ikke bare for hvilket unntaksalternativ som anvendes men også hvorfor, jf. Schei, bind 1 side 615 og Rt-1986-131.

Som nevnt har herredsretten i foreliggende sak gitt en relativt omfattende begrunnelse for sin avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Herredsretten har vist til at saken har bydd på tvil mht. vurderingen av faktum, noe som ifølge herredsretten skyldes at bevisbedømmelsen for en stor del har referanse til forhold langt tilbake i tid. De samme forhold har ifølge herredsretten hatt betydning for vurderingen av ansvarsgrunnlaget i saken (uaktsomhetsvurderingen), noe som særlig har hatt referanse til ungdomsskoletiden. Herredsretten uttaler at tvilen refererer seg både til faktum og til rettsanvendelsen, dvs. til selve aktsomhetsvurderingen. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke kreves at herredsretten ytterligere skal begrunne hvilke elementer i bevisvurderingen den har funnet tvilsomme eller hvilke deler av aktsomhetsvurderingen den har funnet tvilsom.

Herredsretten redegjør videre for sin vurdering av tvistepunkter som det i forhold til realiteten i saken ikke var nødvendig å gå inn på, nemlig spørsmålet om årsakssammenheng, økonomisk tap og foreldelse. Herredsretten finner at spørsmålene om årsakssammenheng og økonomisk tap ikke fremstår som tvilsomme under forutsetning av at ansvarsgrunnlag er til stede. Derimot uttaler herredsretten uttrykkelig at den har vært i tvil mht. løsningen av foreldelsesspørsmålet. Herredsretten gir uttrykk for sin oppfatning forsåvidt gjelder utgangspunktet for fristen basert på rettspraksis og for at deler av skaderealisasjonen sannsynligvis ligger innenfor den nå opphevede 10 års frist i foreldelsesloven §9 nr. 2. Lagmannsretten antar at den sist nevnte uttalelse henspeiler på de følgeskader kjæremotparten påberopte seg. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fravike herredsrettens bevisbedømmelse på dette punkt og viser bl.a til at herredsrettens vurdering har skjedd på basis av en omfattende bevisføring. Forøvrig finner lagmannsretten at herredsrettens begrunnelse er tilstrekkelig sett i forhold til dens formål, nemlig å skulle begrunne omkostningsavgjørelsen.

Lagmannsretten finner heller ikke at det hefter mangler ved herredsrettens begrunnelse når uttalelsene under omkostningsspørsmålet sees i sammenheng med et som uttales under realitetsavgjørelsen foran i dommen. Lagmannsretten finner at det som uttales, lest i sammenheng, gir tilstrekkelig grunnlag for å prøve om herredsretten har anvendt loven riktig. Som nevnt vil premissene for realiteten i saken og uttalelsene i forbindelse med behandlingen av omkostningsspørsmålet, måtte sees i sammenheng. Således vil det kunne være en saksbehandlingsfeil dersom herredsrettens uttalelser lest i sammenheng, fremstår som uklare eller selvmotsigende, for eksempel ved at premissene for realiteten ikke etterlater tvil mens det under omkostningsspørsmålet uttrykkes tvil om de samme forhold.

På den annen side vil det være fullt lovlig og ofte også hensiktsmessig å la premissene under omkostningsavgjørelsen danne et supplement til premissene for realiteten i saken forsåvidt gjelder omkostningsspørsmålet. Dette kan for eksempel lede til at det under realiteten i saken ikke fremkommer tvil mht. bevisvurderingen mens den tvil som eventuelt måtte foreligge, først uttrykkes under omkostningsspørsmålet. Lagmannsretten oppfatter herredsrettens disposisjon slik at det er denne modell herredsretten har valgt. Således mener lagmannsretten at uttalelsene under omkostningsdelen supplerer premissene under realitetsddrøftelsen foran i dommen og at det ikke er motstrid mellom det som uttales i førstnevnte og i sistnevnte tilfelle.

Herredsretten har gitt en omfattende drøftelse av hovedspørsmålet i saken, nemlig ansvarsgrunnlaget. Fremstillingen må leses i sin helhet for å gi det fullstendige inntrykk av herredsrettens standpunkt. Dernest må omkostningsddrøftelsen sees på bakgrunn av det som fremkommer under realitetsdelen. Herredsretten uttaler at grunnsteinen for søksmålet er pretensjonen om at kjæremotparten har dysleksi og finner det bevist at kjæremotparten hadde slike problemer da han gikk på barneskolen og da han gikk på ungdomsskolen. Herredsretten drøfter deretter spørsmålet om arbeidsgiveransvar for kjærende part i relasjon til manglende avdekking og oppfølging av dysleksiproblemet. Ved sin faktavurdering legger herredsretten til grunn det mest sannsynlige faktum og lar det ikke få utslagsgivende betydning at kjærende part har makulert en god del av det skriftlige materialet som fantes fra kjæremotpartens skoleperiode. Herredsretten kom til at reprresentanter for kjærende part hverken for barneskolen eller for ungdomsskolens vedkommende kan bebreides som uaktsomt at dysleksiproblemene ikke ble avdekket. Når det gjelder tiden på barneskolen uttaler herredsretten bl.a at den finner det «klart at det ikke kan bebreides noen i kommunen som uaktsomt at...». Herredsretten viser til at de hensyn den særlig har lagt vekt på. Når det gjelder ungdomsskoletiden redegjør herredsretten først for de hensyn den særlig har vektlagt og uttaler bl.a at «skolen ikke kan klandres for uaktsomhet ved ikke å ha oppdaget As sin dysleksi...»

Selv om disse uttalelser isolert sett kunne tyde på at herredsretten ikke har funnet avgjørelsen omkring ansvarsgrunnlaget tvilsomt, mener lagmannsretten at uttalelsene, sett i sammenheng med det som fremkommer under omkostningsspørsmålet, tilkjennegir at relevant tvil forelå. Herredsretten kunne meget vel under realitetsdrøftelsen tatt inn de samme tvilsmomenter som den særlig har nevnt under omkostningsdiskusjonen. I så fall ville tvilen kommet klarere fram. På den annen side kan det ikke være egnet til å skape uklarheter eller selvmotsigelser at herredsretten har valgt å uttrykke tvilen under omkostningsdrøftelsen. At herredsretten forsåvidt gjelder tiden på barneskolen bruker uttrykker «klart», finner lagmannsretten ikke å kunne legge for stor vekt på når dommen leses i sammenheng. Lagmannsretten ser denne uttalelse mer som uttrykk for det resultat herredsretten har kommet til forutsatt at de hensyn som taler mot uaktsomhet blir tillagt avgjørende vekt og ikke som uttrykk for den samlede bevisvurderingstvil når også de hensyn som nevnes under omkostningsavgjørelsen trekkes inn i vurderingen.

Lagmannsretten finner at det etter dette ikke hefter uklarheter, selvmotsigelser eller andre mangler ved herredsrettens begrunnelse.

Når det gjelder herredsrettens lovanvendelse, viser lagmannsretten til at herredsretten innledningsvis har gjengitt relevante deler av lovteksten, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd. Herredsretten har således vært oppmerksom på de kriterier loven stiller opp for å kunne fravike lovens hovedregel. Herredsretten anfører at vurderingen skal skje på objektivt grunnlag og at kjæremotpartens subjektive oppfatning forsåvidt er uten betydning. Dette er korrekt. Herredsretten har riktignok ikke uttrykkelig uttalt at det for anvendelse av det aktuelle unntaksalternativ må foreligge en kvalifisert tvil, men det har formodningen mot seg at herredsretten ikke skal ha vært oppmerksom på dette. Enhver sak vil i større eller mindre utstrekning fremby tvil av faktisk og/eller rettslig karakter. Herredsrettens uttrykkelige henvisning til lovteksten, herunder uttrykket «fyldestgjørende grunn for A til å bringe den (saken) inn for retten», viser at herredsretten har vært oppmerksom på at bare tvil ut over det som nødvendigvis vil ligge i den ordinære bevisbedømmelse, vil kunne være relevant for omkostningsavgjørelsen. Herredsretten har videre uttalt at både faktisk og rettslig tvil er relevant. Også dette er korrekt.

Herredsretten påpeker deretter at den tvil saken har bydd på er «helt i grenseland for hva som kan karakteriseres som så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for å bringe den inn for retten.» Også dette utsagn indikerer at herredsretten må ha vært klar over at det går en grense mellom tvil som er relevant for omkostningsspørsmålet og tvil som ikke gir grunnlag for å fravike hovedregelen, dvs. at tvilen måtte være av en viss styrke, av kvalifisert karakter. Lagmannsretten oppfatter ikke denne uttalelse slik at det stilles for små krav til styrken den tvil som tillegges betydning i forhold til tvistemålsloven §172 annet ledd. Uttalelsen oppfatter derimot som uttrykk for at tvilen, som herredsretten korrekt har funnet å måtte være kvalifisert, også rent faktisk er kvalifisert, selv om den som nevnt ligger i nedre sjikt av det loven aksepterer. Herredsretten knytter dertil tvilsdiskusjonen til behovet for å bringe saken inn for retten. Også dette er korrekt.

Heller ikke det som uttales foran i dommen under realitetsdrøftelsen sett i sammenheng med omkostningsdrøftelsen, gir grunnlag for å mene at ikke herredsretten har hatt for seg en riktig oppfatning av tvistemålsloven §172 annet ledd.

Lagmannsretten finner at det etter dette ikke hefter uklarheter, selvmotsigelser eller andre mangler ved herredsrettens begrunnelse. Herredsrettens lovtolkning finnes i overensstemmelse med tvistemålsloven §172 annet ledd, og avgjørelsen av omkostningsspørsmålet fremstår ikke som vilkårlig eller uforsvarlig. Herredsrettens skjønnsmessige vurdering av om omkostningene bør bæres av hver av partene selv, kan lagmannsretten ikke prøve.

Kjæremålet har etter dette ikke ført fram. Herredsrettens avgjørelse blir å stadfeste så langt den er påkjært. Det følger av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd at kjærende part måt dekke motpartens utgifter ved kjæremålssaken. Beløpet er oppgitt til kr 4.400,- som utgjør salær til prosessfullmektigen. Beløpet godtas.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påkjært.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Os kommune til A ved advokatfullmektig Arve Haakstad, kr 4.400,- kronerfiretusenfirehundre innen 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen.