LG-2001-50

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-11-15
Publisert:	LG-2001-00050
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Ytre Sogn herredsrett 98-00129 - Gulating lagmannsrett LG-2001-00050 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00071.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ellen Moen AS v/advokat Espen Wangberg, Oslo). Motpart: X kommune (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Hjort DA v/advokat Frode A. Innjord, Oslo).
Forfatter:	Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Nina Cathrine Noss. Herredsrettsdommer Per Annstein Aarvik. Fire meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-1, §4-21, Tvistemålsloven (1915) §482, §4-14, §4-15, §4-19, §4-4, §4-8

Saken gjelder overprøving av fylkesnemdas vedtak om omsorgsovertagelse og fastsettelse av samvær for mor.

A er mor til B, født xx.xx.1985 og C som er født xx.xx.1995. A er født xx.xx.1962.

Barna har hver sin far. De har ikke hatt fast samvær med sine fedre og det foreligger ikke avtale om samvær med fedrene. A har alene foreldreansvar for barna.

A har hatt en psykisk grunnlidelse - ustabil personlighetsforstyrrelse - med en rekke innleggelser i psykiatrisk institusjon for ulike psykiske lidelser. Siste innleggelse var i august - september 1997 med diagnose F 43.2 Tilpasningsforstyrrelse og F 60.3 Borderline personlighetsforstyrrelse.

Barnevernet var i kontakt med mor første gang etter et sykdomsutbrudd i 1987. Hun var da innlagt ved Sandviken sykehus til observasjon og Barnevernet vurderte å plassere B midlertidig i fosterhjem. Saken ble imidlertid avsluttet uten forføyninger eller hjelpetiltak fordi As foreldre overtok omsorgen for ham.

Etter tre sykehusinnleggelser i 1991 og to i 1992 fikk A høsten 1995 et nytt sykdomsutbrudd med innleggelse i sykehus. Hun var da gravid med C. Ved utskriving tok hun selv kontakt med Barnevernet for støttetiltak i forbindelse med den forestående fødselen.

Barnevernet satte inn en rekke hjelpetiltak. A fikk bl a støttekontakt, oppfølgning av jordmor/helsesøster og poliklinisk samtaleterapi ved psykiatrisk klinikk. A og C fikk også plass ved mor/barn institusjonen Blåklokka og de var innlagt der fra 22 januar til 27 mars 1996. Fra mai samme år ble det satt inn tilsynsfører i hjemmet. Fra januar 1997 tok A imot tilbud om halv barnehageplass, hjemmekonsulent og etter hvert besøks- og avlastningshjem.

I 1997 iverksatte Barnevernet sak med sikte på omsorgsovertagelse. Barnevernet utredet omsorgssituasjonen ved hjelp fra psykologene Kayser og Egeland som konkluderte med at omsorgen ikke var tilstrekkelig eller adekvat.

As psykiske problemer tiltok utover våren 1997 og kulminerte i den siste sykehusinnleggelsen høsten 1997. I forveien plasserte hun C hos familien D i juni/juli for at de skulle ta vare på henne en periode. A hentet ikke C som forutsatt og familien D ble midlertidig fosterhjem etter hastevedtak 24 juli 1997. D sa opp fosterhjemsoppdraget i oktober 1997. Etter samtykke fra A ble C flyttet til familien E 4 desember 1997. Vedtak om nytt fosterhjem ble deretter truffet 11 desember 1997. Familien E hadde fungert som avlastningshjem høsten 1997. C har fortsatt fosterhjem hos dem.

I mars 1998 fremmet Barnevernet sak om omsorgsovertagelse for fylkesnemda for begge barna. Fylkesnemda for sosiale saker i Hordaland, Sogn og Fjordane gjorde 5. mai 1998 slikt vedtak:

«1. X kommune v/barneverntjenesten overtar omsorgen for B, født xx.xx.1985, og C, født xx.xx.1995, i henhold til lov om barneverntjenester §4-8 annet ledd, jf. §4-12 første ledd, bokstav a.

2. Barna plasseres i fosterhjem, jf. lov om barneverntjenester §4-14 og §4-15.

3. B og hans mor, A, skal ha rett til samvær med hverandre hver annen måned, jf. lov om barneverntjenester §4-19 annet ledd.

4. C og hennes mor, A, skal ha rett til samvær med hverandre hver annen måned, jf. lov om barneverntjenester §4-19 annet ledd.

5. Samværene skal finne sted annenhver gang i fosterhjemmet og annenhver gang hos A, og ha en varighet på inntil tre timer.

Barnevernstjenesten kan sette inn tilsyn under samværene.»

Ved stevning av 3 juli 1998 brakte A vedtaket inn for rettslig overprøving ved Ytre Sogn herredsrett. Hun krevet å få omsorgen for begge barna, subsidiært hyppigere samvær uten tilsyn. Av herredsrettens rettsbok fremgår at hun endret kravet slik at fylkesnemndas vedtak ble krevet opphevet bare forsåvidt gjaldt datteren.

Herredsretten prøvet vedtaket og avsa den 10 oktober 2000 dom med slik slutning;

«Fylkesnemdas vedtak stadfestes.»

A har i rett tid anket dommen. Anken gjelder avgjørelsen i forhold til datteren. Barnevernet har tatt til motmæle.

For lagmannsretten har psykolog Svein Kristiansen vært rettsoppnevnt sakkyndig. Han var sakkyndig også for herredsretten. Hans mandat har vært å oppdatere vurderingen av mors omsorgsevne, barnets omsorgs- og særlige behandlingsbehov, dets tilknytning til fosterhjemmet, herunder om tilbakeføring vil utsette barnet for skader av betydning. Han ble også bedt om å oppdatere sin vurdering med hensyn til omfanget av samvær mellom mor og barn ved eventuell fortsatt fosterhjemsplassering. Han har avgitt skriftlig tilleggsuttalelse 30 september 2001, med anbefaling om at omsorgen for C ikke blir tilbakeført til mor.

Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus den 16, 17 og 29 oktober 2001. Ankende part møtte og forklarte seg. For X kommune møtte barnevernskonsulent Arild Godø som også ga forklaring. Retten hørte i tillegg 6 vitner. Den sakkyndige fulgte forhandlingen og ga supplerende forklaring til slutt, der konklusjonene fra den skriftlige uttalelsen ble fastholdt. Endelig ble det foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Saksforholdet er på noen punkter endret i forhold til tidligere, bl a er sønnen som fortsatt er under barnevernets omsorg, flyttet fra besteforeldrene til leilighet i As hus fra sommeren 2001. Om saksforholdet forøvrig, herunder behandlingen for fylkesnemnda og partenes anførsler for herredsretten, vises til herredsrettens dom og det som fremgår nedenfor.

A ved advokat Wangberg har i korte trekk anført at vedtaket må oppheves. Selv om saken gjelder prøving av gyldigheten av vedtaket, avhenger opphevelse reelt av at vilkårene for tilbakeføring i medhold av barnevernloven §4-21 er oppfylt. Avgjørelsen beror på en nåtidsvurdering.

A har evne til å gi C forsvarlig omsorg i dag, jf §4-21. Til støtte for dette vises til forklaring fra barnevernskonsulent Godø og den sakkyndiges tilleggsuttalelse om at hun vil kunne gi et barn nødvendig omsorg slik situasjonen er nå.

Bakgrunnen for omsorgsovertagelsen var hennes psykiske helsesituasjon. De psykiske problemene skyldtes i hovedsak negativ påvirkning fra foreldrene. Deres innblanding og press var særlig stort rundt barnefødslene da problemene var størst. I svangerskapet med C kom det til brudd med barnefaren og hun fikk også en sorgreaksjon. Samtidig var A utsatt for press om abort fra flere hold, bl a fra barnefaren og foreldrene. Alt dette medførte at hun fikk en psykisk knekk. A så at hun trengte hjelp og hun overlot derfor C til D for en periode. På grunn av belastningen med barnevernsaken varte problemene frem til mai 1998. Siden, særlig det siste halv annet året, har det bare gått fremover.

As situasjon er varig bedret. Hun har brutt med sine foreldre og har maktet å opprettholde bruddet til tross for trusler om og selvmordsforsøk fra moren. Hun er i fast arbeid. B er flyttet hjem og belastningene i forhold til hans sak er borte. Hun har hatt kjæreste i 2 1/2 år og to venninner som gir god støtte. I motsetning til tidligere har A et nettverk som hun kan og vil søke til dersom hun skulle få problemer. Disse forholdene tilsier at bedringen er varig og omsorgsevnen stabil. De forhold hos mor som utløste omsorgsovertagelsen er derfor ikke lenger til stede.

I denne situasjonen er det ikke skadelig for C om hun tilbakeføres til moren, jf §4-21.

Det er ikke grunn til å fravike presumsjonen om at det er best for C å få vokse opp hos sin biologiske mor, jf §4-1. Det vises til Ot.prp.nr.44 (1991-1992) side 55 om det biologiske prinsipp. Det er en ressurs i seg selv å vokse opp hos biologiske foreldre og Cs behov for det er spesielt stort siden hun er halvt utenlandsk og fordi hun vet at broren bor hos moren i dag.

Tilknytningen til fosterhjemmet er ikke så sterk at den hindrer tilbakeføring. C er ikke et spesielt sårbart barn. I følge klassestyrer er hun et normalt barn som ikke skiller seg spesielt fra andre barn. C har i likhet med andre barn god tilpasningsevne. Det er ikke holdepunkter for at tilbakeføring innebærer risiko utover alminnelige overgangsproblemer. Disse kan avhjelpes ved hjelpetiltak. Det er ikke rettens oppgave, men barnevernets, å beslutte de nødvendige tiltak. Om dette vises det til Rt-1996-1203. A vil samarbeide om de tiltak barnevernet finner nødvendige. På den annen side er Cs tilknytning til mor god. Dette viser seg ved at samværene forløper positivt selv om de er sjeldne og korte. C ønsker å komme og å få være lenger og hun tar opp problemer med moren. Den sakkyndiges uttalelse om at tilknytningen ikke er nær er uriktig. Tilknytningsforholdet må vurderes i lys av det beskjedne samvær som har vært, dels under tilsyn. Tidsaspektet utelukker ikke tilbakeføring og det vises til Rt-1991-668. I avveiningen må det videre tas hensyn til at fortsatt fosterhjemsplassering ikke vil være problemfri. Det er barnevernet som har bevisbyrden for at tilbakeføring innebærer alvorlig skade og denne bevisbyrden er uansett ikke oppfylt. Til støtte for tilbakeføring vises til saker inntatt i Rt-1991-668, Rt-1992-1303.

Dersom tilbakeføring ikke skal skje er det best for C at samværet utvides i antall og varighet, jf §4-19 og §4-1. Det vises til de samme momentene som tilsier tilbakeføring til mor og til at den sakkyndige har anbefalt en utvidelse. Retten må vurdere om det er rom for flere samvær med mor når samværet for besteforeldrene nå er bortfalt. Tilsyn er unødvendig og begrenser muligheten til å opprettholde og utvikle en naturlig kontakt.

Det er lagt ned slik påstand:

Prinsipalt; Fylkesnemdas vedtak av 08 05 98, for så vidt gjelder C, oppheves.

Subsidiært; Samvær fastsettes uten tilsyn og for øvrig etter rettens skjønn.

X kommune ved advokat Innjord er enig i at det reelle vurderingstema i saken er om vilkårene etter barnevernloven §4-21 er oppfylt og viser til Rt-1996-1203 om dette. Vurderingstemaene i bestemmelsen er ikke strengt adskilte. Retten skal foreta en samlet vurdering av om mor kan gi C varig forsvarlig omsorg og om tilbakeføring kan føre til alvorlige problemer. Det vises til Ot.prp.nr.44 (1991-1992) side 113. Utgangspunktet for vurderingen er hva som er best for barnet, jf barnevernloven §4-1 og Ot.prp.nr.44 side 54. Kriteriet «alvorlige problemer» innebærer en vurdering på kort og lang sikt, jf Ot.prp.nr.44 side 55. Det er tilstrekkelig for å nekte tilbakeføring at det er en reell risiko for alvorlige problemer på sikt, jf «kan «. Det samme er uttalt i Rt-1987-805, Rt-1995-479 og Rt-1996-1684.

Det gjøres gjeldende at vilkårene for tilbakeføring i medhold av §4-21 og §4-1 ikke er oppfylt.

Ved avgjørelsen av om mor kan gi forsvarlig omsorg er det naturlig å ta utgangspunkt i den sakkyndiges beskrivelse av C som et barn med et spesielt behov for stabil omsorg fra voksne som forstår hennes behov. Mor vil ikke kunne gi C slik forsvarlig omsorg.

Mors omsorgsevne, må vurderes i lys av hennes sykehistorikk. Krisene er ikke alene knyttet til svangerskap og fødsel. Uavhengig av diagnose viser historikken med klarhet at mor lettere enn andre reagerer med depresjon og tilpasningsforstyrrelser på slitasjer og press. Dette gir i seg selv usikkerhet med hensyn til om mor kan gi C den omsorg hun trenger. Selv om mors situasjon er bedre i dag, er det ikke tilstrekkelige holdepunkter for at bedringen er varig. Hun har hatt gode perioder før. Selv om hun har brutt kontakten med sine foreldre etter omsorgsovertagelsen er det er usikkert om hun vil makte å opprettholde avstanden i en situasjon med omsorgsansvar. Det er nettopp ved hjelpebehov i omsorgsituasjonen hun har søkt til sine foreldre tidligere.

Mors nettverk for øvrig er heller ikke tilstrekkelig trygt til å sikre forsvarlig omsorg. Hun har ingen kontakt med sine søsken. Tilbakeføring kan ikke baseres på at mor har kjæreste. Til det er forholdet for lite etablert og hans nærvær i hjemmet utilstrekkelig p g a freelancevirksomhet som medfører 50 % reisefravær.

C har vært i fosterhjem i fire år og hun har fått slik tilknytning til fosterhjemmet at det vil medføre alvorlige problemer for henne om hun flytter tilbake til mor, jf §4-21.

Det vises til at C ble utsatt for alvorlig omsorgssvikt første halvannet leveår. C har opplevd flere traumatiske episoder og separasjoner p g a mors omsorgsvikt. Hun har reagert med uro, regresjon, aggresjonsutbrudd, søvnvansker, kaldsvette og sleving. Disse reaksjonene har hun fortsatt i perioder. C har et særlig behov for bekreftelse av tilhørighet og den sakkyndige har beskrevet henne som svært sårbar. Det er tale om en sårbarhet utover den som alltid vil følge for et omsorgsplassert barn. Det må forventes at C vil vise samme reaksjonsmønster om omsorgsbasen endres tilbake til mor. Dette er ikke bare skadelig for C, men gjør også omsorgsoppgaven svært krevende for mor. Tilknytningen til fosterhjemmet er god. Det er ikke nær tilknytning mellom mor og C ifølge den sakkyndige, barnvernskonsulenten og tilsynsføreren som har observert dem sammen. I denne situasjonen er det ikke til beste for C å utsette henne for risikoen forbundet med at en tilbakeføring kan mislykkes. Den sakkyndige har av samme grunn frarådet tilbakeføring.

Det er ikke til beste for C å utvide samværet med mor. Samværsfastsettelsen må skje med utgangspunkt i Cs beste; ikke mors. Det må tas hensyn til at plasseringen er langvarig. Det er uansett i strid med Cs ønsker å la samværet omfatte overnatting. Tilsyn er ikke nødvendig under selve samværet, men ved henting og bringing for å sikre gjennomføringen.

Det er nedlagt påstand om at herredsrettens dom stadfestes.

Lagmannsretten skal overprøve fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertagelse i forhold til C A og omfanget av mors samværsrett. Det er ikke uenighet om plassering i fosterhjem hos familien E dersom vilkårene for å opprettholde omsorgsovertagelsen er oppfylt.

Etter tvistemålsloven §482 skal retten innenfor rammen av barnevernloven prøve alle sider av saken, også de skjønnsmessige. Det er på det rene at prøvingen skal skje etter en nåtidsvurdering, altså ut fra forholdene slik de er i dag.

Omsorgsovertagelsen er hjemlet i barnevernloven §4-12 første ledd, bokstav a og det formelle spørsmål er om vilkårene etter denne bestemmelsen er oppfylt. Men ettersom barnet forlengst er plassert i fosterhjem, adskiller prøvelsen seg reelt sett ikke fra en prøvelse av et krav om tilbakeføring, vurdert ut fra kriteriene i barnevernloven §4-21, se Rt-1993-671 (673) og Rt-1996-1203 om dette.

Tilbakeføring beror på om mors omsorgsevne er slik at det ikke medfører noen reell fare om barnet flyttes til henne. Dette innebærer at det ikke uten videre kan gis dom for opphevelse om lagmannsretten vurderer situasjonen slik at betingelsene for omsorgsovertagelse etter §4-12 første ledd bokstav a, ikke ville vært oppfylt i dag, se Rt-1984-77 (80-81) og Rt-1984-289 (297).

Retten legger til grunn at opphevelse skal skje dersom mor vurderes å kunne gi barnet «forsvarlig omsorg» i forannevnte betydning, jf §4-21 første ledd, første punktum, med mindre «barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet», jf §4-21 første ledd, annet punktum. Avgjørelsen skal rette seg etter det som er best for barnet, jf §4-1.

Det er ikke bestridt, og lagmannsretten legger til grunn, at mor i tilstrekkelig grad nå vil klare å ivareta den fysiske omsorgen for et barn. Det springende punkt er om hun, på grunn av sin personlige utrustning og psykiske tilstand, er i stand til å ivareta dette barnet, altså Cs emosjonelle behov for kontakt og trygghet.

Det er på det rene at mor har hatt psykiske problemer gjennom mange år og at hun som følge av disse har vært innlagt ved psykiatrisk institusjon en rekke ganger. Det er dokumentert at hun var innlagt til observasjon første gang i 1984 med diagnose neurosis depressiva hos selvusikker person med familiekonflikt. Hun har senere hatt flere innleggelser på ulike psykiatriske sykehus.

I 1987 var hun innlagt ved Sandviken sykehus med diagnose 301.83 ustabil personlighetsforstyrr-else. I epikrisen er det antydet, men ikke diagnostisert borderline type. I 1991 var hun så innlagt tre ganger ved Førde psykiatriske sykehus. De to første gangene fikk hun diagnose atypisk bipolar lidelse og siste gang depressiv nevrose hos selvusikker person med familiekonflikt. Siste diagnose var den samme ved to innleggelser samme sted i 1992 og ny innleggelse i 1995. Ved innleggelse i mars 1997 var diagnosen tilpasningsforstyrrelse, mens den var F 43.2 tilpasningsforstyrrelse og F 60.3 borderline personlighetsforstyrrelse ved siste innleggelse i august 1997. Hun har dessuten flere opphold i alternative institusjoner, bl a ved Tonsåsen rehabiliteringhjem, senest i mai 1999. Mors sykdomsutbrudd har således ikke bare vært situasjonsbetinget av svangerskap og barnefødsler, men forekommet også uavhengig av disse.

Mot denne bakgrunn bør det etter lagmannsrettens oppfatning kreves entydige og relativt sterke holdepunkter for at hennes helsemessige situasjon over tid har stabilisert seg på et bedre nivå, dersom dette skal legges til grunn ved vurderingen av hennes omsorgsevne i forhold til C, jf nedenfor.

I følge den sakkyndige er mors helsetilstand bedret slik at hun i dag kan dra omsorg for et barn.

Mor har ikke hatt sykdomsutbrudd med sykehusinnleggelser siden 1997, hun har brutt kontakten med sine foreldre, er i fast arbeid og har etablert et kjæresteforhold. Selv om dette kan gi grunnlag for varig bedring av mors situasjon, finner lagmannsretten at det er adskillig usikkerhet om hennes fungering også varig har stabilisert seg i forhold til omsorgsevnen. Mors bedring synes å være resultat av bedre ytre rammebetingelser for henne, og ikke av egen bearbeidelse av de psykiske problemer hun har hatt. Hun antas derfor å være mer sårbar for ytre forandringer og påkjenninger enn hun ellers ville vært. Mor har også fungert godt tidligere i perioder med fravær av ytre påkjenninger og god ytre struktur. Hennes personlighetsmessige bedring har vist seg i en periode hvor hun ikke har hatt omsorgsansvar for barn. Selv i denne perioden hadde hun i 1999 behov for et lengre opphold ved Tonsåsen rehabiliteringshjem og det fremstår som usikkert hvordan hun vil mestre en alminnelig travel hverdag med større og mindre påkjenninger med et omsorgsansvar.

Selv om den sakkyndige ikke har funnet noen aktuell personlighetsforstyrrelse, utelukker han ikke at mor har en borderline personlighetsstruktur. Uansett vurderes hun som en person med liten evne til selvinnsikt og med begrenset og mangelfull innsikt i Cs alminnelige og spesielle omsorgsbehov. Dette er bekreftet og styrket gjennom mors forklaring under ankeforhandlingen, og lagmannsretten har etter bevisførselen det samme inntrykk av mors personlige egenskaper som den sakkyndige. Dette er personegenskaper som etter lagmannsrettens oppfatning går direkte på hennes omsorgsevne.

Lagmannsretten legger med støtte fra den sakkyndige til grunn at C som følge av den fysiske og psykiske omsorgssvikt hun ble utsatt for første halvannet leveår gjennom fysisk vanstell, mangel på kontakt og ved å ha blitt etterlatt, har et særlig behov for trygghet gjennom kontakt, stabilitet, forutsigbarhet og kontinuitet i tilknytningsbånd.

Det er etter lagmannsrettens syn tvilsomt om mor med sine personlige egenskaper vil kunne dekke Cs behov på forsvarlig måte ved en tilbakeføring.

Ettersom manglene knytter seg til personegenskaper i tillegg til usikkerhet om fremtidig helsetilstand, kan de ikke ansees avhjulpet ved at hun har brutt kontakten med foreldre eller ved det nettverk hun har med kjæreste og venninner.

C har hatt sin primære omsorgsbase i fosterhjemmet fra hun var 1 1/2 år gammel og det er på det rene at hun derigjennom har fått en sterk og - for hennes vedkommende - svært nødvendig tilknytning til fosterforeldrene og fosterhjemmet. Hun har mulighet for å være i fosterhjemmet til hun blir voksen.

Av betydning for vurderingen av skadepotensialet ved tilbakeføring har den sakkyndige i sin tilleggsrapport av 30 september 2001 bl a uttalt at:

«C har det siste året framvist symptom og atferd som stadfester tidligare vurderingar av at ho er eit svært sårbart barn. Ho reagerer regressivt på antydninger/fantasiar om at ho skal bli henta ut frå fosterheimen, og reaksjonane er sterke og langvarige.»

«Denne sakkunnige vurderer Cs reaksjonsmønster det siste året som ein klar indikasjon på at antydningar om at hennar omsorgsbase ikkje er trygg og stabil, utløyser sterke reaksjonar hos henne, med fare for potensielt varig psykologisk skade.»

«Cs reaksjonsmønster understrekar betydningen av fortsatt stabilitet og tryggleik når det gjeld hennar omsorgssituasjon. Cs utvikling vil lide under ein fortsatt drakamp om omsorgsbase. C har no behov for ro omkring sin omsorgssituasjon.»

Han har konkludert med at

«Cs sårbarhet vil gjere eit oppbrudd frå fosterfamilien til eit farefullt prosjekt. Denne sakkunnige vil konkludere med at C framleis må ha fosterheimen som omsorgsbase. Sjølv om hennar fungering for øyeblikket er betra, syner Cs symptom og atferd det siste året at ho framleis er svært sårbar, og at påkjenningar og tvil knytt til omsorgsbasen lett kan påføre henne funksjonstap. På lengre sikt vil der vere fare for meir alvorlege utviklingsforstyrrelser.»

Lagmannsretten slutter seg til den sakkyndiges vurderinger som også underbygges av bevisførselen og dokumentasjonen i saken. Tilbakeføring i dag vil etter lagmannsrettens syn uansett medføre reell fare for alvorlige problemer for C. Konkret er det stor risiko for at et brudd i tilknytningsbåndet vil medføre kontaktskade og regressiv atferd hos C. På kort sikt vil dette sette henne tilbake i utvikling. På lang sikt vil det virke hemmende for hennes videre utvikling og modning.

En samlet vurdering av den rettspraksis partene har vist til, sammenholdt med saksforholdet i denne saken slik det fremstår etter bevisførselen, trekker klart i retning av at vilkårene for tilbake-føring av C ikke foreligger, se bl a Rt-1987-805 særlig side 811 til støtte for dette.

Forholdet i Rt-1991-668 som ankende part særlig har støttet seg til, er vesentlig annerledes enn i denne saken.

Lagmannsrettens vurdering er den samme selv når det forutsettes innsatt hjelpetiltak som omhandlet i §4-4, og selv når det tas hensyn til den verdi det generelt har for et barn å vokse opp hos sin biologiske familie, jf Ot.prp.nr.44 (1991-1992) 55 og Rt-1984-289.

Avgjørelsen om omsorgsovertagelse blir etter dette å stadfeste.

Fylkesnemnda fastsatte minimum samvær annen hver måned med inntil tre timers varighet. Den siste tiden har samvær vært praktisert i større omfang og slik at hvert samvær har vart 4 1/2 time.

Lagmannsretten finner at mors positive utvikling og Cs behov for kontakt med biologisk familie tilsier at kontakten bør utvides i forhold til det fastsatte minimum, jf §4-19, jf §4-1.

Ved avgjørelsen av hvordan samværet skal utvides har lagmannsretten delt seg i et mindretall og et flertall.

Flertallet - førstelagmann Fanebust, lagdommer Noss, herredsrettsdommer Aarvik, de fagkyndige meddommerne Haga og Tungodden og den alminnelige meddommer Bjerkli - har kommet til at samværet bør føres ajour til dagens situasjon.

For vurderingen legger flertallet til grunn at C ikke har spesiell følelsesmessig tilknytning til mor i dag og at plasseringen er langvarig. Samværet bør da kun ha som formål å opprettholde kontakt og kunnskap om hvem mor er, jf den veiledning teori og praksis gir. Flertallet finner at et hyppigere og lengre samvær, eventuelt med overnatting, vanskeliggjør den struktur, stabilitet, kontinuitet, forutsigbarhet og trygghet som fosterhjemmet gir C, og som hun er helt avhengig av for en normal utvikling og modning. De samme hensyn gjør at det heller ikke er rom for å la mor få «overta» den samværstid besteforeldrene tidligere hadde med C. Flertallet har ellers merket seg barnevernets uttalelse om at ytterligere utvidelse av samværet, også med overnatting, vil bli vurdert fortløpende i forhold til Cs behov og ønsker. Flertallet forutsetter at barnevernet fortsatt lojalt vil følge dette, og presiserer at samværet fastsettes som minimum.

Mindretallet, meddommer Jahr, er av den oppfatning at samværene bør utvides i antall fra dagens 6 til 10. Det er mindretallets syn at det bør skapes og utvikles en bedre følelsesmessig tilknytning mellom mor og barn, jf det biologiske prinsipp. Et samværsomfang som nevnt vil likevel ikke forstyrre formålet med plasseringen. Mindretallet er enig i at samværene skal vare 4 1/2 time.

Lagmannsretten er enstemmig kommet til at det bør være mulighet for tilsynsordning. Selv om tilsyn legger begrensninger på muligheten for en naturlig kontakt mellom mor og barn, finnes tilsyn nødvendig for å sikre smidig og korrekt gjennomføring av samværene. Lagmannsretten har her merket seg at barnevernet ikke ser behov for tilsyn under selve samværet slik situasjonen er idag, men bare ved innledning og avslutning av samværene. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke vil være tilsyn utover dette, med mindre endring i mors situasjon og hensynet til barnet gjør det påkrevet med tilsyn også under samværene.

Avgjørelsen om samvær blir etter dette å stadfeste, med den endring at samværstiden utvides til minimum 4 1/2 time hver gang.

Det ilegges ikke saksomkostninger, idet det ikke er særlige grunner som taler for det i dette tilfellet, jf sosialtjenesteloven §9-10 femte ledd.

Med unntak for den dissens som fremgår er dommen enstemmig.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes med den endring at Cs samvær med mor skal vare minst 4 1/2 time hver gang.