LH-1992-115

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse og dom
Dato:	1993-03-22
Publisert:	LH-1992-00115
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	Bodø byrett nr 34/91 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1992-00115 A. Rettskraftig.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: adv. Gunnar Helgevold, Stavanger), Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: adv. Tor Andreas Børseth, Bodø).
Forfatter:	Lagdommer Dag Nafstad, formann, Lagdommer Einar Rege, sorenskriver Stein Schjølberg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §367, Barneloven (1981) §35, §156, §174, §180, §366, §30, §34, §36, §39, §44

A er født xx.xx.61 og er nå bosatt ved Stavanger. Han har siden 01. juni 92 vært ansatt som journalist i - - -radioen, en nærradio i Rogaland. Han bor i en generasjonsbolig, som han delvis leier ut. Hans foreldre og søsken bor også i Stavanger-området.

B er født xx.xx.52 og er ansatt som fullmektig i Forsvaret. Hun har to voksne barn fra et tidligere ekteskap. Hun har vært samboende i ca et år, og hun og samboeren har bygget seg hus i - - - ved Bodø.

A og B ble kjent med hverandre i 1986, og ble samboere i 1987. De fikk et barn, C født xx.xx.89, og forlovet seg før fødselen. Samboerforholdet opphørte i januar 1990, og A flyttet til Stavanger i juni 1990. Det var A som brøt forlovelsen og samboerforholdet. C har siden bodd hos sin mor, B, og partene er enige om at hun skal ha den daglige omsorgen for fellesbarnet. Det oppstod uenighet mellom partene om foreldreansvaret og omfanget av As samværsrett med C. Cs har samme etternavn som A.

På vegne av A tok hans daværende prosessfullmektig ut stevning ved Bodø byrett 17. januar 91. Etter at tilsvaret var avgitt avsa Bodø byrett 21. februar 91 kjennelse om midlertidig samværsordning med følgende slutning:

"A har samværsrett med C født xx.xx.89, som i mangel av annen avtale fastsettes slik: - 1 uke i april 1991, - 3 uker sammenhengende sommeren 1991, - 2 uker sammenhengende oktober 1991, - julen 1991 fra 2. juledag om kvelden og resten av romjulen og nyttårshelgen og - 2 uker sammenhengende i mars 1992.

A henter og bringer C hver gang og bærer selv omkostningene med dette."

Bodø byrett avsa 12. november 91 dom med denne domsslutning etter rettinger 12. november og 04. desember 91 i medhold av tvistemålsloven §156:

"1. A har samværsrett med C født xx.xx.89. I mangel av annen avtale fastsettes samværsretten slik:

a) Før C begynner på skole: - annenhver jul fra 2. juledag til 2. nyttårsdag, første gang julen 1991, - annenhver påske fra lørdag før palmesøndag til 2. påskedag, første gang påsken 1993, - de årene hvor påskesamvær ikke finner sted, 3 uker fram til lørdag før palmesøndag, - 14 dager fra siste lørdag i mai, - 3 uker sommerferie fra siste lørdag i juli, - 14 dager fra siste lørdag i oktober.

b) Etter at C har begynt på skole: - annenhver jul fra 2. juledag til 1. nyttårsdag, - annenhver påske fra lørdag før palmesøndag til 2. påskedag, - annenhver vinterferie, og - 4 uker i sommerferien.

2. B skal ha foreldreansvaret alene for C født xx.xx.89.

3. Partene bærer sine egne saksomkostninger."

Dommen ble i rett tid påanket av As daværende prosessfullmektig. På vegne av A la prosessfullmektigen i sin ankeerklæring ned slik

PÅSTAND:

1. A og B har felles foreldreansvar for C født xx.xx.89.

2. A har samværsrett med C:

2.1. 3 uker fra siste lørdag i mars.

2.2. 3 uker fra siste lørdag i mai.

2.3. 4 uker sommerferie fra siste lørdag i juli.

2.4. 3 uker siste lørdag i november.

3. A har samvær annenhver jul og påske slik at det samvær som er under pkt. 2.4 gjelder fra 3 uker før 2. juledag. Påskesamværet fastsettes slik at samværet under pkt. 2.1. avpasses til annenhver påske. 4. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger.

På vegne av B har adv. Børseth i sitt anketilsvar lagt ned slik

PÅSTAND:

1. Bodø byretts dom stadfestes.

2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger.

Hovedforhandling ble avholdt i Bodø 03. mars 93. Det er for lagmannsretten ikke lagt frem ytterligere dokumentasjon enn for byretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Under ankeforhandlingen avga begge parter forklaring, og det ble ikke ført vitner. Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for byretten vises til dens dom.

Under ankeforhandlingen la adv. Helgevold, på vegne av A ned slik

Påstand:

1.-3. som i ankeerklæringen.

4. Hver av partene skal dekke halvparten av de reiseomkostninger som er forbundet med Cs samvær med sin far.

5. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger.

Adv. Børseth la på vegne av B ned slik

Påstand:

1. Bodø byretts dom stadfestes.

2. A tilpliktes å betale saksomkostninger for byretten med kr 12000,-, med tillegg av 18 % årlig rente fra 21. november 91 til betaling skjer og saksomkostninger for lagmannsretten.

Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførslene som for byretten. Det anføres således at det foreligger ingen grunn til å fravike regelen om at foreldrene skal ha delt foreldreansvar. Det er åpenbart ingen særlig store konflikter eller motsatte verdinormer mellom partene. At As mor er jøde medfører intet problem eller sterke holdninger i konfliktsituasjoner. A praktiserer ikke religion og oppfatter seg selv som humanetiker. Ingen detaljstyring har forekommet, og det er derfor ingen grunn til å anta at ikke A kan samarbeide med B om foreldreansvaret også på sikt. A er glad i sin sønn og har sterke følelsesmessige bindinger til ham. Selv om det er avstand til Stavanger fra Bodø er dette irrelevant for spørsmålet om foreldreansvaret. Den konflikt som foreligger mellom partene gjelder bare samværsrettens omfang.

Partene var forlovet, bodde sammen og C var et planlagt barn. Selv om forholdet mellom partene har vært kjølig i perioder, vil dette forta seg etterhvert som tiden går når de har et felles foreldreansvar. Men A har intet å innvende mot at B har ansvaret for de praktiske spørsmål i dagliglivet. A anfører likeledes at samværsordningen vil fungere bare positivt for C, også hvis A får delt foreldreansvar. C vet da at han også har en juridisk far, og delt foreldreansvar medfører størst mulig samlet foreldrekontakt med begge foreldrene. Delt foreldreansvar fremmer også samarbeidet mellom foreldrene, og gir begge foreldrene en likeverdighetsfølelse. Det sikrer også en støtteordning i større grad for C at foreldrene har delt foreldreansvar.

Når det gjelder samværsordningen trives C godt i samværene med sin far slik ordningen nå praktiseres. C har rett til samvær med begge foreldrene, og A viser til at spørsmål om samværsretten først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet, jfr. barneloven §44, første og tredje ledd. Det er til beste for C at han også har daglig liv sammen med sin far. Men de enkelte samvær må være av en viss varighet fordi A da kommer nærmere barnet. Når C har lengre samvær hos sin far kan As slektninger i Stavanger-området stille opp å bistå. C har også et behov for å hilse på fars slektninger.

Samværene i julen må også omfatte julaften. Etter den samværsordning som partene nå praktiserer skal C ha samvær med sin far i julen 1993. Det er ingen grunn til at de ikke også skulle ha juleforberedelsene sammen. A viser for øvrig til at den nåværende samværsordning gir for langt tidsavbrekk. Han hadde siste gang samvær med C høsten 1992 og skal neste gang ha samvær i påsken 1993. Når det ellers gjelder samværsordningen viser A til at fra 04. februar 94, når C er 5 år, kan han også reise alene på fly.

A har nedlagt påstand om at hver av partene skal dekke halvparten av de reiseomkostninger som er forbundet med Cs samvær med ham. Selv om påstanden er fremsatt under hovedforhandlingen er det ingen rimelig grunn til å motsette seg dette krav i medhold av tvistemålsloven §367.

Til spørsmålet om deling av disse reiseomkostningene viser A til Lucy Smith: Barn og Foreldre 112, NOU 1977:35 77 og til dom i Rt-1983-117. Det vises i tillegg til dom LH-1992-00396 i Hålogaland lagmannsrett. A tjener brutto ca kr 17500,- inklusive leieinntekter pr. måned. Han betaler bidrag til C. Den gjennomsnittlige flybillett tur-retur Bodø-Stavanger med C koster ca kr 7000,-. B på sin side får bidrag til C, foreldrefradrag, forsørgerfradrag og skattes i skatteklasse II. Hun har i tillegg anledning til å reise med fly rimelig gjennom Forsvaret. Ankemotparten, B, har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførslene som for byretten.

Men innledningsvis anførte B at den utvidelse som A har foretatt i påstanden under hovedforhandlingen er i strid med tvistemålsloven §367. Spørsmålet om hans reiseomkostninger i forbindelse med utøvelsen av samværsretten var ikke oppe i byretten eller ble pådømt der. Heller ikke var spørsmålet berørt under saksforberedelsen for lagmannsretten. B har ikke gitt samtykke til utvidelse av påstanden og hun anfører at det ikke er rimelig grunn til at lagmannsretten skal gå inn på denne forandring. A har således ikke gitt motparten foranledning eller grunnlag for å imøtegå kravet i ankeforhandlingen. Lagmannsretten må derfor se bort fra denne utvidelsen av påstanden.

For øvrig er B langt på vei enig med byrettens dom og har nedlagt påstand om at dommen stadfestes.

Når det gjelder spørsmålet om foreldreansvaret anfører B at det er konflikter mellom foreldrene. Hun føler at de er forskjellige som personer og uenige om normer. De er ikke på talefot og er uenige om vesentlige praktiske ting, for eksempel til spørsmålet om C skulle døpes. Hun føler at A vil kontrollere henne og Cs liv. Disse konfliktene kan føre til at C blir forvirret, og det er derfor til det beste for ham at hun har foreldreansvaret alene.

A kan utøve farsrollen også bare med en samværsrett. Han kan være en like god far selv om han ikke har et foreldreansvar. Hun skal gi beskjed til barnehagen at A også kan henvende seg dit med forespørsler om C. Hun viser til at det er mange praktiske problemer for A med å utøve innholdet i foreldreansvaret slik som det er beskrevet i barneloven §30. Hvis hun skulle dø ville A kunne få foreldreansvaret i medhold av barneloven §36. Hovedregelen i barneloven §35 er klar, og det foreligger i saken intet grunnlag for å fravike denne regel. Det vises til artikkel av Lucy Smith i Jussens Venner 1986 hefte nr. 10 347 flg., Rt-1982-1200 og Rt-1981-276.

Når det gjelder omfanget av samværsretten anfører B at ingen av partene har noe særlig å utsette på samværsordningen slik den nå praktiseres etter dommen i Bodø byrett. Utgangspunktet for omfanget av samværsretten er barnets beste, jfr. barneloven §44 tredje ledd. A ønsker å utvide samværsretten svarende til ca 1/3 av året, og dette er for mye. Nåværende samværsordning tilsvarer stort sett i antall dager den vanlige samværsrett etter barneloven §44 fjerde ledd. Det er ellers blitt mer og mer vanlig at julen feires der hvor barnet bor fast. Ellers ville hele opplegget man har før jul kunne ødelegges. Det vises til dom i Rt-1983-117, hvor det ikke ble gitt samvær julaften men bare i feriene. Med et omfattende samvær og lange reiser må man også tenke på barnet. En slik samværsordning er ikke til Cs beste. A skal ha C i påsken i år. Når det gjelder sommerferien er et 3 ukers samvær tilfredsstillende. 4 ukers samvær ville medføre at C nesten hele sommerferien blir borte fra barnehagen. Vanlig samværsrett etter barneloven §44 fjerde ledd lar seg ikke praktisere på grunn av avstandene.

B viser til at samværsretten etter påbegynt skolegang for C ikke er berørt av den ankende part, idet påstanden ikke skiller mellom før og etter C begynner på skole. Og skolestart for C kan komme til å bli allerede fra 6-års alder.

Hvis lagmannsretten finner å realitetsbehandle As påstand om deling av hans reiseomkostninger forbundet med samværet, viser B til at hun ikke har særlig god økonomi. Det kan heller ikke legges til grunn at hun kan reise billig med Forsvaret. Hun må stå på liste i påvente av ledig plass på fly, og kan risikere å måtte overnatte i Stavanger eller reise tilbake med rutefly til vanlig pris. Det anføres at etter sikker norsk rett er det den samværsberettigede som skal bære kostnadene med samværene.

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn byretten.

Lagmannsretten legger til grunn at partene har vært samboere i mer enn 2 år, fra 1987 til januar 1990. Etter samlivsbruddet ble de enige om at B skulle ha den daglige omsorgen for C født xx.xx.89. B har motsatt seg at partene skal ha delt foreldreansvar.

Barneloven §35 første ledd tar som utgangspunkt at moren skal ha foreldreansvaret alene når foreldrene ikke er gift. Men bestemmelsen er ikke mer enn et utgangspunkt. Det fremgår av barneloven §35 annet ledd at foreldrene kan avtale felles foreldreansvar, og domstolene kan treffe slik bestemmelse i medhold av barneloven §35 tredje ledd, jfr. §34 tredje ledd. A har reist sak om foreldreansvar etter samlivsbruddet. Lagmannsretten antar at spørsmålet om felles foreldreansvar i denne sak ikke stiller seg annerledes enn når man sammenligner med et ekteskap av tilsvarende lengde. Slik som barneloven bestemmelser om foreldreansvar er bygget opp, gir bestemmelsene uttrykk for det syn at reglene skal være de samme, så langt det er praktisk mulig, enten foreldrene har vært gift med hverandre eller ikke, jfr. Rt-1991-1148, særlig side 1153. Vurderingstemaet, at avgjørelsen først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet, vil i hovedsak bli det samme enten saken reises under samlivet eller etter samlivsbruddet.

Så lenge et felles foreldreansvar ikke fører til større uro og konflikter for barnet, bør denne løsning velges. Det er unaturlig å kutte ut de juridiske bånd og splitte familien i større utstrekning enn nødvendig. Begge foreldre bør ha det juridiske ansvar for sine barn også etter et samlivsbrudd, jfr. Lucy Smith, Jussens Venner 1986, hefte 10 347 - 350, og 363.

I den foreliggende sak er det opplyst at A har god kontakt med sin sønn. Utenom samværene ringer A til sønnen ca 1 gang i uken. Det er likeledes opplyst at A er sterkt følesesmessig bundet til sin sønn og er svært opptatt av sønnens livssituasjon. Partene har ulike oppfatninger om konflikt dem imellom, bortsett fra omfanget av samværsretten. Retten finner ikke sannsynliggjort slike forskjeller i livssyn og verdinormer at en konflikt kan være til skade for C. B opplyser at partene ikke er på talefot og er uenig om vesentlige praktiske ting. Men samtidig forklarer hun at samværsordningen fungerer bra. Lagmannsretten kan heller ikke se det er noe urimelig at det oppstår uenighet mellom foreldre om barnet skal døpes. I tillegg opplyste A at etter C var døpt hadde han ikke noe imot dette. Når det gjelder hennes følelse av at A vil kontrollere hennes og Cs liv, er dette ikke sannsynliggjort. Men for fremtiden viser lagmannsretten til at endringssak etter barneloven §39 kan reises hvis særlige grunner taler for det. At A som følge av avstanden har praktiske problemer med å utøve innholdet i foreldreansvaret slik det er beskrevet i barneloven §30, er i seg selv intet hinder for tilkjennelse av foreldreansvar. Det er den av foreldrene som har den daglige omsorg dette hovedansvaret pålegges, og A gjennom sine samvær og omsorg for øvrig. Foreldreansvaret er ikke gitt foreldrene for deres egen skyld, det skal utøves ut fra barnets interesse og behov.

Etter lagmannsrettens oppfatning tilsier hensynet til best mulig samlet kontakt med begge foreldrene i den foreliggende sak at foreldreansvaret deles. Hensynet til barnets behov for kontakt med begge foreldre er et selvstendig og tungtveiende moment i tvist om foreldreansvaret. Det er opplyst at A ikke fikk opplysninger fra barnehagen om C, og slike praktiske problemer i kontakten med C er ikke til barnets beste. Uten et felles foreldreansvar vil slike problemer også senere kunne oppstå, bl.a. ovenfor skolen. Et felles foreldreansvar vil virke positivt for en best mulig kontakt med C og sikrer også barnets rett til samvær med begge sine foreldre.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at det er til beste for C at partene skal ha et felles foreldreansvar.

Når det gjelder omfanget av samværsretten er lagmannsretten i det vesentlige kommet til samme resultat som byretten, og viser til byrettens begrunnelse.

Også ved omfanget av samværsretten skal avgjørelsen først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jfr. barneloven §44 tredje ledd. Lagmannsretten legger til grunn at samværsordningen nå praktiseres slik som bestemt i Bodø byretts dom, og at partene er rimelig godt fornøyd med denne ordning. Lagmannsretten finner allikevel etter partenes anførsler å justere samværsordningen noe. A har anført at samværene i julen også må omfatte julaften. Lagmannsretten er enig med A at det ikke er noen grunn til ikke å la samværsretten også omfatte julaften, idet det er til barnets beste at han også får oppleve julaften sammen med sin far. A har opplyst at han feirer julen på tradisjonelt norsk vis. På grunn av den geografiske avstanden er det praktisk å fastsette As samværsrett i julen fra lille julaften kl. 1400 til 2. nyttårsdag kl. 1300. Samværsretten i julen utøves annenhver jul. A har likeledes anført at det frem til C begynner på skolen blir for langt tidsavbrekk når han ikke har samvær med C julen 1994. Lagmannsretten er enig i dette og fastsetter en samværsrett for A 14 dager fra 2. nyttårsdag 1995. Etter det opplyste legger lagmannsretten til grunn at C sannsynligvis begynner på skolen høsten 1995. Den varighet som byretten har fastsatt i samværene før skolealder er tilfredsstillende, idet det ikke er til barnets beste å ha for ofte lengre fravær fra det miljøet han bor fast i, slik som påstått av A.

Etter at C har begynt på skolen må samværsretten begrenses i overensstemmelse med skoleruten. Han vil gå på skole hos den av foreldrene han bor fast hos, og lagmannsretten kan på samme måte som byretten ikke tilkjenne A samværsrett utenom skoleferien. Som byretten finner lagmannsretten det rimelig at A får 4 ukers samvær med C i sommerferien. Det medfører praktiske vanskeligheter å gjennomføre samvær annenhver helg året igjennom, og det er til barnets beste at han da får et 4 ukers samvær med sin far i sommerferien.

A har under hovedforhandlingen for lagmannsretten nedlagt en ny påstand etter at ankeerklæringen ble forkynt for B. B har motsatt seg den nye påstand, og har anført at den er fremsatt i strid med tvistemålsloven §367. Lagmannsretten viser til at det er et nytt selvstendig krav som er fremsatt av A og tvistemålsloven §367, jfr. §366 kommer til anvendelse. Samtykke fra B foreligger ikke, og hun har anført at hun ikke er gitt foranledning eller grunnlag til å imøtegå det nye krav til ankeforhandlingen. Lagmannsretten viser til at det nye krav ikke ble behandlet eller pådømt i byretten, og antar det for vurderingen av det nye krav er nødvendig med ytterligere bevisførsel. De krav som ble påkjent ved byrettens dom angikk foreldreansvar og samværsrett, mens den nye påstand angår krav som forutsetter vurdering av partenes økonomiske situasjon. Ingen av partene har for retten dokumentert eller på annen måte legitimert sine økonomiske forhold. Lagmannsretten finner derfor at B har rimelig grunn til å motsette seg at den nye påstand eller krav fremsettes først under ankeforhandlingen. Påstandens punkt 4 må etter dette avvises ved kjennelse.

A har dels vunnet og dels tapt ankesaken. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd skal hver av partene bære sine saksomkostninger. Lagmannsretten har vurdert om unntakene i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 annet ledd får anvendelse, men finner ikke grunnlag for dette. Partene bør bære hver sine omkostninger med førsteinstansbehandlingen i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, jfr. §180 annet ledd.

Slutning:

1. A og B har felles foreldreansvar for C født xx.xx.89.

2. A har samværsrett med C født xx.xx.89 før skolealder slik:

a) annenhver jul fra lille julaften kl. 1400 til 2. nyttårsdag kl. 1300, første gang julen 1993,

b) annenhver påske fra lørdag før palmesøndag til 2. påskedag, første gang påsken 1993,

c) De årene hvor påskesamværet ikke finner sted, 3 uker frem til lørdag før palmesøndag,

d) 14 dager fra siste lørdag i mai,

e) 3 uker sommerferie fra siste lørdag i juli,

f) 14 dager fra siste lørdag i oktober,

g) 14 dager fra 2. nyttårsdag 1995

3. Fra C født xx.xx.89 begynner på skolen har A slik samværsrett:

a) annenhver jul fra lille julaften kl. 1400 til 2. nyttårsdag kl. 1300

b) annenhver påske fra lørdag før palmesøndag til 2. påskedag

c) annenhver vinterferie

d) 4 uker i sommerferien.

4. Punkt 4 i As påstand under ankeforhandlingen avvises.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byrett eller lagmannsrett.