LH-1993-164

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1993-10-25
Publisert:	LH-1993-00164
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Trondenes herredsrett nr 612/92 B - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00164 B. Rettskraftig.
Parter:	Saksøker: Staten v/Forsvarsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Frode Innjord, Oslo) Saksøkt: 1. Bodil Huber. 2. Ragnhild Berg og Ruth Johansen. 3. Nanny Bernhardsen, Elsa Bendiksen og Ivar Bernhardsen. 4. Valborg Borgan Kristoffersen. 5. Solbjørg Borgan Berg og Bjørn Borgan Hansen. (Prosessfullmektig: Advokat Oddvar Fosaas, Oslo).
Forfatter:	Rettens formann: Lagdommer Kjell Jakobsen med fire skjønnsmedlemmer
Lovhenvisninger:	Reindriftsloven (1978) §12, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §4, §5, Skjønnsprosessloven (1917) §4, §54, §54a, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2

Det ble avsagt slikt overskjønn:

Trondenes herredsrett avhjemlet 11. november 1992 skjønn til fastsettelse av erstatning for grunnerverv og erverv av rettigheter i forbindelse med bygging av et militært ammunisjonslager ved Skoddebergvann i Skånland. Anlegget består av utsprengte haller i åssiden sydvest for vannet, samt en del kamuflerte lagerbygninger over jorden og tilhørende veisystem. Anlegget dekker ca. 140 dekar. I tillegg kommer et større klausulert område i to soner. I det klausulerte området med unntak for atkomstveien, er det ikke tale om erverv av grunn, men spørsmål om erstatning for tap av nåværende og fremtidig utnyttelse av de berørte eiendommer. Skjønnet ble i forhold til en del av grunneierne fremmet som ekspropriasjonsskjønn, og i forhold til de øvrige grunneierne som avtaleskjønn, jfr. skjønnsloven §4. Herredsrettens skjønn har slik slutning:

"1. Erstatningene fastsettes som angitt ovenfor under hvert enkelt takstnummer.

2. I tillegg betales rente av erstatningene med 12 % p.a., fra tiltredelsestidspunktet og til skjønnet er rettskraftig, og deretter med morarentelovens sats til enhver tid, til betaling skjer.

3. Staten ved Forsvarsdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger til de parter som har vært representert av advokat Børge Jørgensen-Dahl med kr. 76.712,- og til de parter som har vært representert av advokat Oddvar Fosaas med kr. 60.137,-. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av skjønnet."

Om saksforholdet forøvrig, herunder skjønnsforutsetninger og de fastsatte erstatninger, vises til skjønnet. Advokat Oddvar Fosaas har på vegne av grunneierne under takst nr. 3, 4, 6, 9 og 10 i avtaleskjønnet i rett tid begjært overskjønn. For disse grunneierne har advokat Fosaas forut for overskjønnsbegjæringen påkjært herredsrettens omkostningsfastsettelse. Kjæremålet over omkostningsavgjørelsen omfattet også opprinnelig taktsnr. 1 i avtaleskjønnet, men disse grunneierne har trukket kjæremålet som deretter er hevet ved særskilt kjennelse.

Advokat Børge Jørgensen Dahl har på vegne av takstnr. 8 i ekspropriasjonsskjønnet begjært overskjønn, samt på vegne av ytterligere 7 takstnummer i dette skjønnet påkjært herredsrettens omkostningsavgjørelse. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har eieren av takstnr. 8 trukket overskjønnsbegjæringen og saken er for dette takstnummer hevet ved kjennelse av 17. juni 1993. For de parter som ikke har begjært overskjønn, avgjøres kjæremålet over herredsrettens omkostningsavgjørelse i særskilt kjæremålssak for lagmannsretten.

Overskjønnet ble avholdt i Harstad i dagene 28., 29. og 30. september 1993. Begge prosessfullmektigene møtte. For staten møtte førstekonsulent Jacob Inge Røyland, kontorsjef Ingvar Øvereng og over.ing. Ivar Tennbakk. Fra grunneiersiden møtte Bodil Huber, Ragnhild Berg, Nanny Bernhardsen, Elsa Bendiksen og Inge B. Hansen. Sistnevnte hadde også fullmakt fra Valborg Borgan Kristoffersen og Solbjørg Borgan Berg. Det ble foretatt befaring av eiendommene 29. september 1993, samt avhørt i alt 7 vitner, heri innbefattet to av partsrepresentantene til staten. To av vitnene, Bømark og Mathisen, deltok også under hele befaringen. Videre deltok grunneierne på befaring av egen eiendom og avga partsforklaring under denne. Det ble forøvrig foretatt dokumentasjon som anført i rettsboken, samt 30. september 1993 vist en videofilm om oljeforurensning i Skoddebergvannet.

Skjønnsforutsetningene og avtalen om avtaleskjønn er inntatt i herredsrettens skjønn. Det er ingen endringer i de alminnelige skjønnsforutsetningene for overskjønnet og det vises forsåvidt til herredsrettens skjønn.

Staten har i det vesentlige anført:

Selve anlegget består av 6 undergrunnshaller og 9 overdekte lagerhaller, såkalte igloer. Videre er det bygget transformatorkiosk, inspeksjons/garasjeanlegg, samt vakthytte og nødvendig veianlegg. Anlegget er inngjerdet og er ikke åpent for ferdsel. Byggearbeidene startet i september 1991 og anlegget tas i bruk i slutten av oktober 1993. Oppførelsen og plassering av anlegget har sammenheng med landets generelle beredskapsplaner hvoretter tyngre utstyr for Natostyrker ble lagret i Trøndelag. For å styrke beredskapen i nord må man forhåndslagre utstyr for en norsk brigade som skal oppsettes i Syd-Norge og flyttes til dette området. Den militære aktiviteten i forbindelse med anlegget vil bli beskjeden og innskrenke seg til ca. 1 øvelse årlig med trening på utkjøring av ammunisjon. Slik anlegget er bygget, er risikoen for uhell minimalisert. Det har ikke vært uhell med militære ammunisjonslagre siden 1964. Allikevel har man funnet det nødvendig å klausulere området rundt anlegget i to soner. I den indre sonen som dekker 2.383 da, er det ulovlig å oppføre anlegg eller bygninger beregnet for opphold av mennesker. Det ytre klausuleringsområdet dekker 2.032 da, og i dette området er det tillatt med anlegg av fritidsboliger, men ikke beboelseshus. Det er ingen hindringer for ferdsel verken i indre eller ytre sone og skogsdrift på eiendommene kan opprettholdes uten hinder av klausuleringene.

Partene i overskjønnet inngikk avtale 15. mai 1991 om tiltredelse av arealene, herunder de områder som er klausulert. Tiltredelsesdato ble avtalt pr. 20. juli 1989. Avtalen forutsatte at det skulle forhandles videre om erstatningsfastsettelse, men hvis slik avtale ikke ble inngått, skulle erstatningene fastsettes etter vederlagslovens regler. Partene lyktes ikke i å nå frem til enighet om erstatningsutmålingen, og man kan da ikke fravike vederlagslovens regler under henvisning til avtaler som ble inngått med andre parter i saken. Eksempelvis ble det inngått avtale om erstatning for Vassbotnstua, samt aksept for hytteplan på bnr. 3 som grunnlag for erstatningsvurderingen. Noen tilsvarende aksept har man ikke for de takstnummer som omfattes av overskjønnet.

Staten har også inngått avtale med reineierne i distriktet omfattende både erstatning og utførelse av bestemte tiltak. Gjennomføringen av tiltakene for reindriften blir imidlertid en særskilt sak i forhold til berørte grunneiere. Eventuell erstatning for gjennomføring av planlagte tiltak for reindriften må i tilfelle fastsettes ved særskilt skjønn etter reindriftsloven §12. Avtalen med reineierne er videre basert på den totale effekt av Forsvarets utbygninger flere steder i reinbeitedistriktet. I den utstrekning Forsvarets virksomhet ved Skoddebergvannet måtte medføre nødvendige omlegginger i fremtidig reindrift slik at denne i forhold til de saksøktes eiendommer blir mer byrdefull, er også dette et spørsmål som må vurderes i forbindelse med skjønnet etter reindriftsloven §12. En forutsetning for kumulative ulemper ved vurdering av tålegrensen, er at de skriver seg fra samme tiltak. Det vises til Rt-1983-329. Det vises også til Rt-1990-526, særlig 529. Man kan ikke fravike dette vesentlige utgangspunktet alene basert på årsakssammenheng mellom tiltakene forårsaket av Forsvarets utbygging og tiltak som reineierne måtte foreta. Grunnen til dette er at tiltakene gjennomføres av to forskjellige tiltakshavere. Subsidiært anføres det at man i hvert fall ikke kan trekke inn andre tiltak for reindriften enn det som er en direkte følge av Forsvarets utbygging på de saksøktes eiendommer. Tiltak andre steder som er forårsaket av Forsvaret må i tilfelle følgesmessig vurderes opp mot reindriftslovens regler.

De erstatningsrettslige problemstillingene faller i to hovedgrupper, nemlig spørsmål om erstatning for eiendomsinngrep og spørsmål om erstatning for ulemper på resteiendom. Når det gjelder indre reguleringssone, er det et forbud mot hyttebygging, og spørsmålet her blir om slik utnyttelse er påregnelig. I denne sonen er det ikke rådighetsinnskrenkninger som er det aktuelle, men statens ansvar foranlediget av pålagt servitutt på de berørte eiendommen.

Om påregnelighetsvurderingen vises særlig til Rt-1992-217 flg. I tillegg må man vurdere grunneiernes begrensningsplikt, jfr. Rt-1989-1014 flg. Det dreier seg her om utmarksteiger i et reinbeitedistrikt og påregnelighetsvurderingen må da også knyttes opp mot om det ut fra reindriftshensyn ville vært påregnelig med hyttebygging i dette området. Om man anser hyttebygging som påregnelig, vil denne i alle fall være langt mer beskjeden i omfang enn det som hevdes av grunneierne. Det vises her særlig til Bordewichs vitneforklaring. Betydningen av reindriftsinteressene illustreres ved den nye reindriftsplanen og viser at hyttebygging her ikke er påregnelig. Eventuelt tap som følge av dette må - som nevnt - løses etter reindriftslovens regler dersom disse planene blir gjennomført. Slik staten ser det, ville det i hvert fall ikke blitt aktuelt med bygging av mer enn totalt mellom 10 og 20 nye hytter i dette området. Snittprisen for hyttetomt må antas å ligge på ca. kr. 15.000,- og da blir det for hele området tale om en erstatning på kr. 225.000,-. Fordelingsmessig er det i dette tilfelle naturlig å se det slik at eiendommene reduseres i omsetningsverdi. Det vises til Rt-1990-410 flg., særlig 415.

Grunnavståelse er bare aktuelt i forhold til et takstnummer, takstnr. 10, og staten mener at herredsretten har fastsatt denne erstatningen for høyt. Når det gjelder den ytre klausuleringssone, foreligger det ikke noen hindringer for påregnelig utnyttelse av eiendommene. Når det gjelder ulemper på resteiendom, refererer dette seg hovedsaklig til eiendommer i ytre klausuleringssone. For indre sone utmåles det - som nevnt - erstatning for eventuelt tap ved klausuleringen. For en eiendom, taksnr. 10, kan det oppstå problemer med avvirking av skogen i og med at statens grunnerverv deler parsellen i to. Dette avhjelpes ved at det bygges traktorvei på oversiden av ammunisjonsanlegget. Grunneierne vil dermed komme bedre ut enn tidligere. Det er to grunnvilkår som må oppfylles dersom det skal kunne gis erstatning for varige ulemper i ytre klausuleringssone. For det første må det foreligge et målbart tap, og dernest må ulempene overstige tålegrensen i granneloven §2. Slik staten ser det, er verken risikoen for eksplosjon eller vanlig drift en ulempe for eiendommer i ytre klausuleringssone som overstiger tålegrensen. I denne sammenheng må det vektlegges at Forsvaret siden før århundreskiftet har hatt en vesentlig virksomhet i denne delen av landet. Det er ingen tilfeldighet at forhåndslagring av ammunisjon ble lagt til dette området, og Forsvarets utbygninger her må i det hele tatt ses som en påregnelig virksomhet fra statens side. For et takstnummer er det tale om ulempe i anleggsperioden. Dette ligger egentlig utenfor det som etter avtalens punkt 7 skulle avgjøres ved skjønn. Det er imidlertid enighet om at også denne tapsposten avgjøres ved overskjønnet.

De enkelte takstnummer.

Takstnr. 3, gnr. 76 bnr. 13, eies av Bodil Huber og er en skogsparsell beliggende på vestsiden av Skoddebergvannet. En mindre del av parsellen, ca. 115 da, ligger i indre klausuleringssone, mens ca. 230 da ligger i ytre klausuleringssone. Klausuleringen legger ingen hindring for fortsatt skogsdrift på parsellen. Et eventuelt tap vil derfor avhenge av om salg av hyttetomter kan ses som en påregnlig utnyttelse av eiendommen. Ved vurderingen her må det legges avgjørende vekt på reindriftsinteressene. Dersom det i tilfelle ville blitt tillatt salg av tomter på denne eiendommen, må det dreie seg om et beskjedent antall som meget vel kan plasseres i den ytre klausuleringssonen. Det er derfor ikke oppstått noe tap på denne eiendommen. Den hytteplan som grunneierne har fremlagt, er utarbeidet i forbindelse med saken og har ingen reell mulighet til å kunne bli vedtatt av de kommunale myndigheter. Grunneieren har for øvrig en stor eiendom på østsiden av Skoddebergvannet og kan uavhengig av statens virksomhet selge hyttetomter her.

Huber driver campingplass på østsiden av Skoddebergvannet og har krevet erstatning for utgifter med vannboring. Grunneieren tok tidligere vann fra Skoddebergvannet til bruk på campingplassen. Det bestrides at anleggsarbeidene hadde påført vannet et slikt oljesøl at det var nødvendig å foreta omlegging av vannanlegget. Omleggingen ble forøvrig gjort lenge før anleggsarbeidene ble igangsatt, og et mindre oljeutslipp ville dessuten ikke ha hatt noen betydning for kvaliteten på drikkevannet. Det ville således teknisk og økonomisk ikke være noe problem å forskyve vannuttaket på dypere vann dersom dette hadde blitt nødvendig. Uansett har denne grunneieren fått tilkjørt uten vederlag ca. 1500 m3 steinmasse til oppfylling av parkeringsplass m.v. ved campingplassen. Dette er en fordel som skal trekkes fra ved en eventuell erstatningsutmåling. Staten skal under enhver omstendighet ikke betale for en forbedret vannforsyning. Når det gjelder kravet om erstatning for inntektssvikt ved vinteropplag for campingvogner, foreligger det ingen opplysninger som årsaksmessig kan knytte dette anleggsarbeidet.

Taksnr. 4 eies av Ragnhild Berg og Ruth Johansen. Det dreier seg her om en skogsparsell på vestre side av Skoddebergvannet. Parsellen ligger i indre klausuleringssone. Grunneierne har hver sin hytte på denne parsellen. Hyttene er taksert og partene er enige om taksten på disse. Det som gjenstår, er å utmåle erstatning for tomteareal. Staten har påtatt seg å sørge for å skaffe nye hyttetomter ved Skoddebergvannet for begge grunneierne. Dette ser ut til å gå i orden, men for sikkerhets skyld må det foretas verdsettelse ut fra alternative forutsetninger, nemlig at grunneierne får stillet til disposisjon to byggeklare tomter vederlagsfritt, og at tomtearealene skal erstattes etter pengeverdi. Når det gjelder spørsmål om ytterligere hyttebygging på denne eiendommen, vises til at denne eiendommen ligger i gammel flyttevei for rein, og at det dermed ikke ville blitt mulig å oppføre flere hytter på denne eiendommen - i hvert fall ikke ut over det antall herredsretten har lagt til grunn.

Taksnr. 6. Hjemmelshaver er Nanny Bernhardsen, og eiendommen ligger syd for Skoddebergvannet. Eiendommen ligger i sin helhet i ytre klausuleringssone og den er på ca. 35 da. På eiendommen er det bygget 3 hytter hvorav den ene eies av Nanny Bernhardsen, mens hennes datter og sønn har hver sin hytte på eiendommen. Det er ikke påregnlig med fradeling av flere hytter på denne eiendommen, og det er heller ikke oppstått noe tap utover tålegrensen på den eksisterende hyttebebyggelse. Nanny Bernhardsen eier også en tomt fradelt gnr. 76 bnr. 3. Også denne tomten ligger i ytre reguleringssone og er ikke utsatt for noe verdiforringelse.

Takstnr. 9. Hjemmelshaver er Valborg B. Kristoffersen. Av eiendommen ligger ca. 17 da utmark i den ytre klausuleringssonen. Eiendommen er ubebygget, og vil uhindret av ammunisjonsanlegget fortsatt kunne bebygges med fritidshus. Det er som under takstnr. 6 ikke grunnlag for å anta at eiendommen er forringet i salgsverdi.

Takstnr. 10. Eier her er Bjørn Borgan Hansen og Solbjørg Borgan Berg. Eiendommen ligger på vestsiden av Skoddebergvannet, og det er ervervet ca. 45 da utmark fra denne. Videre ligger ca 230 da i indre klausuleringssone. For denne eiendommen gjelder det samme som for takstnr. 3 og 4 at den ligger i gammel flyttevei for rein. Det er dermed høyst usikkert om det ville blitt gitt tillatelse til fradeling av hyttetomter. Herredsretten har utmålt erstatning for 4 hyttetomter, hvilket staten har akseptert. Herredsretten har imidlertid gitt for høy grunnerstatning og det foreligger ikke grunnlag for ulempeserstatning ved at eiendommen nå deles i to parseller, en mellom ammunisjonslagret og vannet, og en del ovenfor ammunisjonslagret. Ved at staten bygger traktorvei vederlagsfritt på oversiden av ammunisjonsanlegget vil grunneierne ha enklere mulighet for fremtidig skogsdrift enn tidligere.

Inge Hansen har videre fremmet krav om verdiforringelse på en hyttetomt som han har fått fradelt fra gnr. 76 bnr. 3. Hyttetomten ligger i ytre klausuleringssone syd for Skoddebergvannet. Tomten er fradelt etter at ammunisjonslagret ble besluttet bygget. Ammunisjonslagret medfører ingen verdiforringelse for denne tomten. At Inge Hansen har fått fradelt denne tomten og skal bygge hytte her, viser snarere at ammunisjonslagrets nærhet er helt uten betydning for fremtidige hyttebyggere.

Staten v/Forsvarsdepartementet har nedlagt slik påstand:

"1. Overskjønnet fremmes.

2. Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for den del av overskjønnet som angår taksnr. 3.

3. Forøvrig bærer hver av partene sine omkostninger."

Advokat Oddvar Fosaas har på vegne av grunneierne i det vesentlige gjort gjeldende:

Partene i overskjønnet har hele tiden vært innstillet på å komme til en minnelig avtale med staten både med hensyn til omfang av inngrep og med hensyn til erstatningsutmåling. Partene inngikk således avtale med Forsvaret om avtaleskjønn, men forutsetningen var hele tiden at det skulle føres reelle forhandlinger om erstatningsutmålingen. Partene kom da også meget nær en forhandlingsløsning og var enige på en rekke punkter. Disse særavtalene må lede til at man ved erstatningsutmålingen i skjønnet ser hen til statens erstatningstilbud og avtaler som staten har inngått. Dette må følge av et likhetsprinsipp. Ved avtaleskjønn har man også en videre adgang til å vike fra vederlagslovens strenge utmålingskrav, alt etter en konkret tolkning av den avtale som hjemler skjønnet. Det vises forsåvidt til Stordranges kommentar til vederlagsloven, 2. utg. 1991 19. En slik romslig erstatningsutmåling har man eksempel på når det gjelder takstnr. 4 hvor grunneierne har fått oppgjør for sine hytter etter teknisk verdi og uten fradrag for slit og elde. Samme oppgjørsmåte skjedde når det gjaldt Vassbotnstua, gnr. 76 bnr. 104. Eksempel på tilsvarende romslighet fra Forsvarets side har man også i avtalen om at hugget skog skulle deponeres for uttak av grunneierne etter behov, og at grunneierne også vederlagsfritt skulle kunne nyttiggjøre seg uttatte steinmasser. Sett i lys av dette er herredsrettens skjønn basert på en erstatningsutmåling som er blitt vilkårlig. Den erstatning som er ytet for Vassbotnstua viser også at Forsvaret har akseptert en risikovirkning av betydning i ytre klausuleringssone.

Når det gjelder de generelle erstatningsspørsmål som reises i saken, er det ikke uenighet mellom partene om de grunnleggende rettsregler som kommer til anvendelse i overskjønnet. De konkrete vurderingene er knyttet opp mot påregnlighet av fremtidig hyttebebyggelse, herunder omfanget av en slik grunnutnyttelse og priser for hyttetomter. Utgangspunktet er at Skånland kommune har en særdeles imøtekommende praksis forsåvidt gjelder grunneiere som ønsker å legge ut deler av sine eiendommer som hytteområder. Det foreligger ingen eksempel på at kommunen tidligere har sagt nei til slike planer og i Skoddebergvannområdet har dette i hvert fall ikke skjedd. Den hytteplan man har for taksnr. 10 er også blitt forevist for teknisk avdeling som ikke hadde noen bemerkninger. Det er forøvrig slik at Skånland kommune har overlatt til den enkelte grunneier å fremme planer om hytteområder. Det foreligger en betydelig etterspørsel etter hyttetomter. Det vises forsåvidt til vitne Lundnes' forklaring om at det var tusen søkere på et hytteområde utlagt ved Altevann i Indre Troms. Man har videre før Forsvarets inngrep et etablert hytteområde ved Skoddebergvann. For gnr. 76/bnr. 3 hadde man plan utarbeidet tidlig på 80-tallet, samt at det forøvrig syd for vannet er bygget en rekke hytter på privat grunn. Statens Skoger eier et område på østsiden av vannet hvor det også er utlagt hyttetomter og bygget hytter. Endelig har Huber etablert turistnæring med campingplass på østsiden av vannet. Man hadde således et vel etablert og utviklet fritidsområde her før planene om ammunisjonsanlegg. Når det særskilt gjelder vestsiden av vannet, gir topografien i området anledning til å anlegge hytter med forholdsvis stor tetthet. Det er i og for seg riktig at planene for takstnr. 3 og 4 er utarbeidet etter at Forsvaret bestemte seg for å anlegge ammunisjonslager i dette området, men planene er høyst realistiske ut fra de stedlige forhold og ut fra etterspørsel. Foreliggende opplysninger om prisnivå spriker endel og ligger på fra kr. 15-20.000,- til ca. kr. 80.000,- for en hyttetomt - alt etter størrelse og beliggenhet. Ulempeproblematikken er spesiell i dette tilfelle idet Forsvarets virksomhet har ført til at reindriften i området må omlegges. Det vises forsåvidt til de planer som foreligger med henblikk på reingjerder og samlingssted for rein for videre transport med bil. Årsakssammenhengen med Forsvarets virksomhet er åpenbar. Det fremgår helt klart av avtalen som Forsvaret inngikk med reineierne at Forsvaret skal dekke utgiftene ved tiltakene og stå for arbeidene. Dette viser at utbyggingen av ammunisjonslagret og reindriftsomleggingen må ses som et tiltak i forhold til de saksøktes eiendommer. Om man ser bort fra den innflytelse på reindriften som Forsvarets utbygging her har fått, vil de gamle flytteveiene i området ikke ha bydd på noen praktiske problemer for hyttebygging. Terrenget hever seg gradvis på vestsiden av vannet i terasseformasjoner, og om de områdene som ligger nærmest vannet er blitt benyttet til hytter, ville reinen usjenert av disse kunne passere i de mer høyereliggende deler. Det har da også heller ikke vært gjerder mellom hyttene tidligere, slik at de eksisterende hytter aldri har vært til hinder for reindriften. Kommunen har da også tillatt både fradeling av Inge Hansens tomt, utgått fra gnr. 76/bnr. 3, og den erstatningstomt som Ruth Johansen skal tildeles, og som ligger like nord for skogteigen til Bodil Huber.

Subsidiært, dersom lagmannsretten skulle komme til at reindriftsplanen og Forsvarets utbygging må ses som adskilte tiltak, kan man naturligvis ikke ved påregnlighetsvurderingen trekke inn reindriftsplanen bakveien slik som staten ønsker å gjøre. Påregnligheten av hyttebygging må derfor vurderes ut fra forholdet til reindriften slik det var før ammunisjonslagret ble bygget.

Det er heller ikke, slik som hevdet av staten, påregnlig med utbygging av forsvarsanlegg i dette området. Forsvaret har aldri tidlgere hatt noe fast anlegg ved Skoddebergvannet, og man har i tillegg helt klare offentlige utredninger om betydningen av å bevare dette området mest mulig uberørt. Når det særskilt gjelder ytre klausuleringssone, vises videre til Bømarks forklaring og den særlige sakkyndighet han besitter for vurdering av hvilke forhold som påvirker markedspris for fast eiendom. Etter hans oppfatning vil ammunisjonslagrets tilstedeværelse innebære et kjøperlyte som alt etter tilbud på hyttetomter andre steder i området, kan gjøre hyttetomter i denne sonen uselgelig eller i beste fall innebære en verdireduksjon på ca. 50 %.

De enkelte takstnr.

Takst nr. 3. Når det gjelder anleggsskader, kreves det erstatning med kr. 50.000,- for dekning av utgifter til brønnboring. Det er ført bevis for at Skoddebergvannet ble forurenset av oljeutslipp i forbindelse med anleggsdriften. Denne forurensningen har vart i over 1 1/2 år og Huber har ved å igangsette brønnboringen før anleggsstart i virkeligheten spart staten for store utgifter. Dersom hun skulle ha ventet på at oljeforurensningen kom, ville dette innebære en stengning av campingplassen med et meget langvarig inntektstap til følge. En campingplass er naturligvis i sin markedsføring helt avhengig av at den har tilgang på rent drikkevann. Dette gjelder særlig i Nord-Norge hvor inntektene vesentlig skriver seg fra turister som ønsker å oppleve en mest mulig uberørt natur.

Vannforurensningen er også en skade som staten har objektivt ansvar for. Det er heller ikke grunnlag for noe fradrag for standardforbedring. Dersom anleggsdriften med de påfølgende forurensninger ikke hadde kommet, ville Huber kunne benyttet det gamle anlegget med inntak fra Skoddebergvannet i all overskuelig fremtid. Når det gjelder steinleveransene, følger det av avtalen med staten at grunneierne vederlagsfritt kunne få tilgang til steinmasser. Det ble fra statens side ikke tatt noe forbehold om at fordel ved dette skulle komme til fradrag i en eventuell erstatning. Huber har videre hatt en nedgang når det gjelder oppstilling av campingvogner i vinterhalvåret, og denne reduksjon i inntekten kreves erstattet. Det lar seg ikke påvise noen annen grunn til denne reduksjon i inntekten enn den pågående anleggsvirksomheten til staten. Når det gjelder Hubers eiendom på vestsiden av Skoddebergvannet, kreves erstatning for tap ved salg av 26 hyttetomter i samsvar med fremlagt tomteplan. At hun også eier en eiendom på andre siden av vannet, er uten betydning for erstatningsutmålingen.

Takstnr. 4. Grunneierne, Ragnhild Berg og Ruth Johansen, har fått utbetalt erstatning for sine hytter på denne eiendommen, dog slik at det skal foretas en verdsettelse av tomtene. I tillegg hadde eierne planlagt å utparsellere 15 hyttetomter i tillegg til sine egne. Man hadde forut for Forsvarets planer om utbygging gjort henvendelse til Skånland bygningsråd. Den videre planlegging ble skrinlagt på grunn av Forsvarets planlegging av ammunisjonslager.

Takstnr. 6. Det kreves her erstatning for verdiforringelse på de tre eksisterende hyttene på denne eiendommen. Videre kreves det verdiforringelse for fem hyttetomter som kunne ha vært anlagt på denne eiendommen, samt verdiforringelse av ei tomt på bnr. 3 som Nanny Bernhardsen eier. Endelig kreves det verdiforringelse for to oppstillingsplasser for campingvogner. Det ble i 1985 startet planlegging av utbygging av denne eiendommen med fem nye hyttetomter samt oppstillingsplass for to campingvogner. Dette arbeidet ble stoppet på grunn av Forsvarets planer.

Takstnr. 9. Grunneier er Valborg B. Kristoffersen. Eiendommen er en mindre ubebygget utmarksparsell like syd for takstnummer 6. Av eiendommen ligger 17 da i ytre klausuleringssone. I denne delen av eiendommen kreves det verdireduksjon for 3 hyttetomter.

Det vises til at partene er enige om at Inge Hansens tomt, utskilt fra gnr. 76/bnr. 3 etter herredsrettens skjønn, skal tas til behandling i overskjønnet. Tomten ligger i ytre klausuleringssone, og det kreves verdiforringelse. At Hansen skulle få utskilt en hyttetomt på denne eiendommen, var avtalt før Forsvarets planer ble kjent. Endelig har Valborg B. Kristoffersen som medeier i gnr. 76/bnr. 3 tapt mulighet for salg av 5 hyttetomter på denne eiendommen. Det vises til at Forsvaret aksepterte at denne eiendommen skulle verdsettes ut fra den foreliggende delingsplanen med 41 hyttetomter. Herredsretten har kun gitt erstatning for 36 tomter.

Takstnr. 10. Eiendommen er beliggende på vestsiden av Skoddebergvannet og er delt i to ved at staten har ervervet ca. 40 da av denne. En påregnelig utnyttelse av hele denne eiendommen har vært å utlegge den til hyttebygging. Eiendommen ville gitt plass for i alt 27 hyttetomter som det kreves full erstatning for. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.

Det vises her til de anførslene som er gjort gjeldende i kjæremålserklæringen og som fullt ut fastholdes. På vegne av grunneierne har advokat Oddvar Fosaas nedlagt slik påstand:

"1. Ankemotparten tilkjennes full erstatning.

2. Den ankende part tilpliktes å erstatte ankemotpartene omkostningene til juridisk og annen faglig bistand.

For den enkelte ankemotpart nedlegges slik spesiell påstand:

Takstnr. 3 - Bodil Huber:

1. 26 hyttetomter.

2. Utlegg ved brønnboring med kr. 50.000,- med tillegg av 16 % p.a. rente fra 01.06.1987.

3. Tap i utleie av 37 campingplasser.

Takstnr. 4 - Ragnhild Berg og Ruth Johansen:

1. 15 hyttetomter.

Taksnr. 6 - Nanny Bernhardsen:

1. Verdiforringelse av 3 hytteeiendommer.

2. Verdiforringelse av 6 tomter.

3. Verdiforringelse av 2 campingvognplasser.

Takstnr. 9 - Valborg Borgan Kristoffersen:

1. 5 hyttetomter.

2. Verdiforringelse av 3 tomter.

3. Verdiforringelse av 1 tomt til sønnen Inge Hanssen.

Taksnr. 10 - Bjørn Borgan Hansen og Solbjørg Borgan Berg:

1. 27 hyttetomter.

Hva gjelder kjæremålet over omkostningsavgjørelsen i skjønnet for Trondenes herredsrett nedlegges slik påstand:

Prinsipalt: De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger i henhold til omkostningsoppgave datert 12.10.92.

Subsidiært: Skjønnsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling."

Lagmannsrettens bemerkninger:

Generelt.

Skjønnet er fremmet som avtaleskjønn i henhold til avtale av 15. mai 1991. Etter denne avtalen er tiltredelsesdato 20. juli 1989. Avtalen har forøvrig bestemmelse om at erstatningene skal avgjøres etter skjønn basert på vederlagslovens regler. Lagmannsretten kan ikke se at det av avtalens ordlyd, forhandlingene forut for den og de etterfølgende forhandlingene om erstatningsutmåling for de enkelte eiendommene, kan innfortolkes en forutsetning om romslighet i erstatningsutmålingen som et direktiv for skjønnsretten utover det som følger av vederlagslovens regler. At grunneierne under forhandling ble tilbudt et beløp som en samlet pott til fordeling mellom disse, må ses som et forhandlingsutspill. Tilbudet ble avslått, og det har ingen relevans for lagmannsretten å vurdere erstatninger opp mot et avslått tilbud. Det tilføyes at den ovennevnte avtalen inneholdt en forutsetning for tomteutnyttelse til hyttebygging vedrørende gnr. 76 bnr. 3. Heller ikke dette aspektet ved avtalen er av betydning for lagmannsretten verken når det gjelder spørsmålet om tomtesalg til hytteformål er en påregnelig utnyttelsesform, eller antall hyttetomter.

Forøvrig er det elementer i avtalen som lagmannsretten i nødvendig utstrekning vil komme tilbake til under det enkelte takstnummer. Under samtlige takstnummer er det spørsmål om erstatning for enten tapt mulighet til salg av hyttetomter eller - for den ytre klausuleringssonen - verdireduksjon ved at fremtidige salg av hyttetomter eller hytter må skje til lavere pris enn det som ellers ville ha vært mulig å oppnå. Dette reiser spørsmål om tomtesalg til hytter er en påregnelig utnyttelsesmåte for den enkelte eiendom, hvor mange tomter som i tilfelle ville kunne tillates utparsellert, og særskilt for den ytre sone, spørsmål om såkalte naborettslig ulempe. Når det gjelder påregnelighetsvurderingen, vises det til at det ved Skoddebergvannet har vært en viss hyttebygging i årene før Forsvaret planla bygging av ammunisjonslager. Slik hyttebygging har foregått både på østsiden, sydsiden og vestsiden av vannet. Skoddebergvannets beliggenhet i forhold til større befolkningskonsentrasjoner i Harstad og Narvikområdet, samt at området har nærliggende fjellområder velegnet for turgåing, jakt og fiske, tilsier at ytterligere fradelinger og salg av hyttetomter fremstår som klart påregnelig. Det må under det enkelte takstnummer foretas en konkret vurdering av utnyttelsesgraden til dette formålet.

Generelt om dette kan imidlertid tilføyes at eiendommene i vest og syd for vannet er beliggende i et området hvor det fra gammelt av har vært trekkvei for rein. Det foreligger planer om en omlegging av reindriften i området med oppføring av reingjerder (ledegjerder) og inngjerdet opplastingsplass for rein for videre transport med bil. Årsaksmessig synes det klart at denne planen har sammenheng med Forsvarets utbygginger i reinbeitedistriktet, herunder ammunisjonslageret, samt den erstatningsavtalen som Forsvaret har inngått med reineierne i distriktet. Dersom reindriftsplanen i foreliggende eller endret form gjennomføres, vil imidlertid dette være et eget tiltak selv om det foreligger en årsakssammenheng. Eventuell erstatning for slike tiltak må derfor avgjøres i særskilt skjønn etter reindriftsloven §12.

Trekkveiene representerer imidlertid - uavhengig av Forsvarets bygging av ammunisjonslager - en begrensning i muligheten for å utnytte eiendommene til hytteformål. Dette forholdet er nærmere vurdert under det enkelte takstnummer. Generelt tilføyes det at reindrift er en utmarksnæring som i utgangspunktet må finne seg i omdisponeringer som grunneieren foretar på sine utmarksområder. Dette innebærer imidlertid ikke at grunneierne fritt kan foreta en omdisponering av sine eiendommer fra typiske skogs- og beiteområder til hytteområder. I den kommunale planlegging vil det måtte tas hensyn til reineiernes næringsinteresser, og dette tilsier at det på sydvestsiden av Skoddebergvannet ikke er påregnelig med større anlagte hytteområder.

I den ytre klausuleringssonen er det som nevnt spørsmål om naborettslige ulemper. Erstatningen skal i såfall ytes for påviselig tap ut over den naborettslige tålegrensen, jfr. granneloven §2. Selve ammunisjonsanlegget, dets beliggenhet i terrenget og øvelser tilknyttet anleggets drift, fremtrer ikke som ulemper av noen signifikant betydning i denne vurderingen. Det vises forsåvidt til at det i Skånland kommune jevnlig er militærøvelser, og at en slik øvelsesaktivitet i nærhet av hytteeiendommer må regnes som en påregnelig ulempe i størsteparten av kommunen. Ammunisjonslageret er videre inngjerdet med høyt nettinggjerde, men dette ligger i et skogsterreng og er dermed uten sjenanse for eiendommer i den ytre klausuleringssonen. Man kan heller ikke se at adkomst til eiendommene på vestsiden av vannet vanskeliggjøres av anlegget. Det vises til at det bygges traktorvei på anleggets overside. Objektivt sett må faregraden i ytre klausuleringssone anses for å være beskjeden. Markedspriser er imidlertidig avhengig av en lang rekke faktorer, både av mere objektiv, målbar karakter og av mer subjektiv karakter. I en slik vurdering må det påregnes at fremtidige kjøpere vil legge vekt på at hyttetomten/hytteeiendommen ligger innenfor et klausulert område for et betydelig ammunisjonslager. I denne delen av fylket er det videre forholdsvis god tilgang på egnede områder for fritidsboliger slik at det normalt må forutsettes å være balanse i markedet mellom tilbud og etterspørsel. I en slik markedssituasjon vil eiendommene i den ytre reguleringssonen under ellers like vilkår ikke bli foretrukket av kjøpere. Prisreduksjonen utover den ulempe som må tåles etter granneloven §2, må vurderes konkret under det enkelte takstnummer. Ved utmålingen er det kun gitt erstatning for den delen av ulempen som overskrider tålegrensen.

Det enkelte takstnummer.

Takstnr. 3, eier Bodil Huber. Grunneieren har en parsell på vestsiden av Skoddebergvannet hvorav ca. 115 da ligger i indre klausuleringssone og ca. 230 da i ytre klausuleringssone. Saksøktes påstand:

1. Erstatning for 26 hyttetomter hvorav 13 i indre sone.

2. Erstatning for utgifter ved brønnboring kr. 50.000,-.

3. Erstatning for tap av utleie av 37 oppstillingsplasser for campingvogn.

Grunneieren har i forbindelse med skjønnet fått utarbeidet en planskisse for eiendommen på vestsiden av Skoddebergvannet med angivelse av plassering av i alt 26 hytter. Eiendommen ligger rett øst for Trangdalsskaret. Reinsdyr vil trekke gjennom dette skaret langs vestsiden av Skoddebergvannet. Eiendommen karakteriseres videre ved at terrenget er forholdsvis slakt stigende innover mot Trangdalsfjellet. Slik lagmannsretten ser det, vil det være påregnelig med fradeling av 4 hyttetomter på denne eiendommen uten at dette antas å komme i noen vesentlig konflikt med reindriftsinteressene i området. Av hensyn til trekkveien er det også naturlig at hyttetomter utskilles i den nordre del av eiendommen, nemlig i den ytre klausuleringssonen. Det blir etter dette kun tale om for denne eiendommen å utmåle en erstatning for prisreduksjon på hyttetomter. Tapet vurderes til kr. 5.000,- pr hyttetomt.

Når det gjelder nødvendigheten av å foreta brønnboring av hensyn til sikring av vannforsyningen til campingplassen, er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten og kan fullt ut tiltre herredsrettens begrunnelse.

Når det gjelder tap ved utleie av oppstillingsplasser for campingvogner, er det fra grunneierens side påvist en viss reduksjon i interessen for slik vinteroppstilling av campingvogner. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det foreligger noen omstendigheter som skulle tilsi at reduksjonen kan ses i sammenheng med det pågående anleggsarbeidet.

Erstatning:

1. Verdireduksjon av hyttetomter: kr. 20.000,-.

2. For brønnboringsutgifter: kr. 20.000,-.

3. For redusert utleie: kr. 0,-.

Takstnr. 4. Gnr. 76 bnr. 18, eiere Ragnhild Berg og Ruth Johansen. Eiendommen ligger på vestsiden av Skoddebergvannet og ca. 500 da av denne er beliggende i indre sone og ca. 200 da i ytre sone. Eiendommen grenser i nord til takstnr. 3 og forholdet til reindriften er den samme som på takstnr. 3. Eierne har hver sin hytte på denne eiendommen, og partene er enige om verdsettelsen av selve hyttebygningene. Erstatning forsåvidt er utbetalt. For det tilfelle at grunneierne ikke får tildelt byggeklare hyttetomter fra staten, skal hyttetomtene verdsettes. Lagmannsretten er for disse kommet til samme resultat som herredsretten og kan tiltre herredsrettens begrunnelse.

Det er i tillegg krevet erstatning for tapt mulighet til salg av 15 hyttetomter. Også forsåvidt gjelder denne posten er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer herredsrettens begrunnelse idet det også vises til vurderingene ovenfor under taksnr. 3.

Erstatningsfastsettelse:

1. For bebygde hyttetomter. Under forutsetning av erstatningstomter fastsettes erstatningen til 0,-. Dersom det ikke stilles byggeklare hyttetomter til disposisjon, fastsettes erstatningen for hver tomt til kr. 25.000,-.

2. For tap av 4 hyttetomter: kr. 60.000,-. Takstnr. 6. Gnr. 76 bnr. 36, eier Nanny Bernhardsen. Eiendommen er på ca. 35 da og er beliggende i ytre sone syd for Skoddebergvannet.

Det er oppført 3 hytter på eiendommen, Petterbu oppført 1959 tilhørende Nanny Bernhardsen, Berretbu oppført 1975 tilhørende hennes sønn, Ivar Bernhardsen og Fjelltun oppført 1983 tilhørende datteren, Elsa Bendiksen. Nanny Bernhardsen har i tillegg en hyttetomt utskilt fra gnr. 76 bnr. 3. Denne hyttetomten ligger i ytre klausuleringssone, og det kreves verdiforringelse for denne.

Forøvrig kreves det erstatning for

1. Verdiforringelse på eksisterende hyttebebyggelse.

2. Verdiforringelse på 5 hyttetomter.

3. Verdiforringelse for 2 oppstillingsplasser for campingvogn.

Lagmannsretten viser til at eiendommen ligger i et allerede utnyttet hytteområde, og den gir etter lagmannsrettens skjønn mulighet for fradeling av ytterligere en hyttetomt. Verdiforringelsen på denne settes til kr. 5.000,-. Det samme gjelder verdiforringelsen på den fradelte hyttetomten på gnr. 76 bnr. 3.

Når det gjelder hyttebebyggelsen, foreligger det takster på de 3 hyttene. Bruksverdien av disse antas upåvirket av ammunisjonslageret. Hytteeiendommenes salgsverdi antas imidlertid redusert som følge av anlegget ut over den tålegrense som følger av granneloven §2. Det vises forsåvidt til det som er sagt ovenfor under de generelle bemerkninger. Verdireduksjonen fastsettes for Petterbu til kr. 30.000,-, for Berretbu til kr. 40.000,- og for Fjelltun til kr. 60.000,-. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger noe tap som overstiger grannelovens tålegrense når det gjelder oppstillingsplass for 2 campingvogner.

Erstatningsfastsettelse:

1. Verdireduksjon på 2 tomter tilsammen kr. 10.000,-.

2. Verdireduksjon på oppførte hytter:

a) Petterbu kr. 30.000,-.

b) Berretbu kr. 40.000,-.

c) Fjelltun kr. 60.000,-.

3. Verdiforringelse av oppstillingsplass for 2 campingvogner kr. 0,-. Takstnr. 9. Gnr. 76 bnr. 43, eier Valborg B. Kristoffersen. Eiendommen er en ubebygget utmarksparsell syd for Skoddebergvannet mellom takstnr. 6 og riksveien. Eiendommen har direkte adkomst fra riksveien og 17 da av denne ligger i ytre klausuleringssone.

Det er krevet erstatning for verdiforringelse for 3 hyttetomter. I tillegg medtas under dette takstnummer verdiforringelse for en hyttetomt som Inge Hansen har fått fradelt fra gnr. 76 bnr. 3. Denne hyttetomten ligger noe mer mot vest, men i ytre klausuleringssone.

Lagmannsretten viser til at bnr. 43 ligger i tilknytning til et allerede etablert hytteområde, og at det ut fra eiendommens størrelse og arrondering er påregnelig med fradeling av 2 hyttetomter i ytre reguleringssone. Verdiforringelsen for hver tomt settes til kr. 5.000,-.

Inge Hansens tomt er fradelt etter at Forsvarets anleggsarbeid ble igangsatt. Det dreier seg imidlertid om en tidligere planlagt fradeling av hyttetomt, og lagmannsretten fastsetter verdiforringelsen til kr. 5.000,-.

I påstandsskriftet til advokat Fosaas er det medtatt erstatning for utskilling av 5 tomter på gnr. 76/bnr. 3. Denne eiendommen hadde takst nr. 1 for herredsretten og dette takstnummer er ikke med i overskjønnsbegjæringen. Valborg B. Kristoffersen er en av 8 sameiere på bnr. 3, og man forstår det slik at hun som sameier har begjært overskjønn omfattende sin ideelle andel av bnr. 3. Herredsretten har gitt erstatning for 36 hyttetomter ut fra avtalen mellom grunneierne og Forsvaret. Lagmannsretten kan ikke se at det er dokumentert at avtalen skulle omfatte 41 tomter på bnr. 3 - hvilket i seg selv fremstår som ytterst usannsynlig. Det er videre åpenbart at en slik utbygging på gnr. 3 er upåregnelig.

Erstatningsfastsettelse:

1. Verdiforringelse på 2 hyttetomter tilsammen kr. 10.000,-.

2. Verdiforringelse på 1 hyttetomt fradelt fra gnr. 76 bnr. 3 kr. 5.000,-.

Takstnr. 10. Gnr. 76 bnr. 44 tilhørende Bjørn Borgan Hansen og Solbjørg Borgan Berg. Eiendommen er en utmarksparsell vest for Skoddebergvannet. Fra eiendommen er det ervervet ca. 45 da, samt at 230 da ligger i indre klausuleringssone. Det er her krevet erstatning for tapt mulighet til fradeling av 27 hyttetomter.

Lagmannsretten viser til at utbygningsmuligheten for fritidsboliger er begrenset på denne eiendommen ut fra reindriftshensyn. Det vises forsåvidt til det som er sagt ovenfor generelt, samt det som er sagt under takstnr. 3 og 4. Lagmannsretten mener - som herredsretten - at det er påregnelig med salg av 4 hyttetomter på denne eiendommen. Tapet blir kr. 15.000,- pr. hyttetomt. Når det gjelder verdsettelsen for skogsmark er lagmannsretten enig med herredsretten og viser til herredsrettens begrunnelse. Hensett til at det bygges traktorvei på oversiden av ammunisjonsanlegget, kan lagmannsretten ikke se at det oppstår ulemper i fremtidig skogsdrift på denne parsellen.

Erstatningsfastsettelse:

1. For avstått grunn kr. 1,- pr. m2.

2. For klausulering i indre sone 4 tapte hyttetomter kr. 60.000,-.

3. Ulemper ved skogsdrift kr. 0,-.

Avsavnsrente.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at avsavnsrente settes til 12 % p.a. Det vises til herredsrettens begrunnelse, dog slik at lagmannsretten ikke er enig med herredsretten i dens tilleggsbemerkninger om morarente.

Saksomkostninger.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse: Advokat Fosaas innga for herredsretten omkostningsoppgave på i alt kr. 137.114,-. Av dette beløpet utgjorde kr. 121.625,- salær. Herredsretten har redusert salærkravet til advokat Fosaas til kr. 40.000,-. Advokat Fosaas' reiseutgifter er redusert fra kr. 15.489,- til kr. 14.000,-. Videre har herredsretten ikke godtatt godtgjørelse for tillitsmann med kr. 13.584,-. Den siste posten refererer til gnr. 76 bnr. 3 og disse grunneierne har trukket kjæremålet over omkostningsavgjørelsen. Når det gjelder salærkravet, har herredsretten redusert dette under henvisning til skjønnsprosessloven §54 om at grunneierne har krav på å få dekket nødvendige utgifter i anledning saken.

Kort gjengitt har herredsretten vektlagt følgende forhold i denne vurderingen:

1. Unødvendig tidsforbruk vedrørende prosedyre om avvisning.

2. Unødig tidsforbruk vedrørende krav om utsettelse.

3. At advokaten gjennom årelange forhandlinger hadde grundig kjennskap til saken og dens problemstillinger og at det derfor ikke kunne gis godtgjørelse for forberedende arbeid basert på regelen om at det medgår dobbel så mye tid til forberedende arbeid som i rettsmøtet.

Videre har herredsretten foretatt en konkret vurdering av tidsforbruket basert på den krevede timesats. Det foreligger detaljert kjæremålserklæring fra advokat Fosaas inntatt i utdraget 326 til 334, samt tilsvar fra regjeringsadvokaten v/advokat Innjord inntatt i utdraget fra 335 til 339. Advokatene har for lagmannsretten fastholdt anførslene i henholdsvis kjæremålserklæring og kjæremålstilsvar under hovedforhandlingen for lagmannsretten. Av hensyn til sammenhengen gjengis her kort at advokat Fosaas i kjæremålserklæringen har bestridt at han eller hans parter har påført saken for herredsretten noe unødvendig tidsforbruk i forbindelse med begjæring om avvisning og utsettelse. Forsåvidt gjelder de parter som han representerte, var begge disse begjæringene basert på et saklig grunnlag. Når det gjelder kvaliteten av arbeidet med saksforberedelsen for herredsretten, er det særlig vist til prosesskrift av 17. august 1992 og 1. oktober 1992 til herredsretten, samt til tillegg til takstbok. Når ytterligere dokumentasjon for partenes krav ikke hadde skjedd før, har dette sammenheng med at staten først startet nærmere dokumentasjon av sine anførsler ved prosesskrift av 30. september 1992, to arbeidsdager før skjønnet startet opp. Hensett til skjønnets vanskelighetsgrad og de store verdier som var til behandling, bestrides det at en timesats på kr. 875,- er for høyt. Når det gjelder tidligere kjennskap til saken, har herredsretten oversett at bistand har foregått over en periode på nærmere 7 år forut for skjønnet. I salærkravet er det tatt hensyn til det forhåndskjennskap som advokaten hadde til saken, men det må samtidig tas hensyn til at det forberedende arbeidet av relevans for erstatningsutmålingen har tildels foregått lang tid forut for hovedforhandlingen, og dette innebar nødvendig ny gjennomgang av dokumentene. Hensett til dokumentmengde og antall parter, er det forberedende arbeidet ikke unødvendig. Det er heller ikke riktig at det medfører noen dobbelbetaling. Det er forøvrig vist til advokatforeningens salærberegning for advokater, utg. 1983 31. Ut fra disse reglene er det ikke grunnlag for å foreta noen reduksjon i forberedende arbeid og herredsretten har heller ikke vurdert skjønnets vanskelighetsgrad i denne forbindelse.

Staten har i tilsvaret anført at omkostningsavgjørelsen til herredsretten er riktig. Det var etter statens oppfatning ikke grunnlag for å fremme noen avvisningspåstand eller utsettelsespåstand. Heller ikke er det forøvrig noe å bemerke til herredsrettens konkrete vurdering av hva som var nødvendige utgifter i forbindelse med herredsrettens skjønn. Herredsretten har lagt vekt på forhold som er relevant.

Lagmannsretten vil bemerke at herredsrettens omkostningsavgjørelse er gjort til gjenstand for overprøvelse som en del av overskjønnet og lagmannsretten har dermed full prøvelsesadgang. Det foreligger ingen spesifisering av omkostningene i forhold til det enkelte takstnummer, men advokat Fosaas hadde for herredsretten i alt 17 takstnummer. Bortsett fra gnr. 76 bnr. 3 har imidlertid grunneiere med større eiendommer begjært overskjønn slik at det ved overskjønnet er foretatt en behandling av de prinsippielt samme spørsmål som i avtaleskjønnet for herredsretten. Besparelsen i tid i forhold til herredsrettens behandling ligger derfor først og fremst i at færre eiendommer er befart, samt at det har vært færre partsavhør.

Lagmannsretten kan ikke se at herredsretten har begått noen rettsanvendelsesfeil vedrørende omkostningsavgjørelsen. Spørsmålet er om herredsretten har fastsatt salæret for lavt ut fra en konkret vurdering av det som var nødvendig for å ivareta grunneiernes interesser. I sin omkostningsoppgave har advokat Fosaas oppgitt det samlede timetall for rettsmøter til 45 timer. Et visst sammenligningsgrunnlag gir det da at det samlede timetall for rettsmøtene ved overskjønnet var 25 3/4 timer, heri innbefattet matpauser og transporttid ved befaring. Herredsrettens skjønn omfattet, i tillegg til et større antall parter i avtaleskjønnet, også et ekspropriasjonsskjønn med i alt 8 takstnummer. For lagmannsretten har det ikke vært brukt noen tid på formelle innsigelser med hensyn til fremme av skjønnet. Det er av den grunn vanskelig å se at herredsretten ville ha brukt noe mindre tid enn 26 timer på behandlingen av takstnumrene til de parter som er med i overskjønnet. Når det gjelder forberedende arbeid, er lagmannsretten enig med herredsretten i at det må tas hensyn til at det hadde vært gjennomført forhandlinger mellom partene om størrelsen av erstatningskravene. Disse forhandlingene lå i tid ikke så langt forut for herredsrettens skjønn, og advokatens arbeid med dette inklusive forhåndsbefaring er blitt dekket særskilt av staten v/Forsvarets Bygningstjeneste. Hensett til dette og hensett til skjønnets vanskelighetsgrad, samt dokumentmengde, antas 30 timers forberedende arbeid i forhold til de parter som har begjært overskjønn å ha vært nødvendig. Lagmannsretten kan i likhet med herredsretten ikke se at det har vært saklig grunnlag for krav om avvisning av skjønnet eller krav om utsettelse. Man er derfor enig med herredsretten i at omkostningene forsåvidt er unødvendige og dermed staten uvedkommende. Det ligger implisitt i dette at man også er enig med herredsretten i at det er gjort trekk i reiseutgifter med kr. 1.489,-. For hele avtaleskjønnet fastsatte herredsretten salæret til kr. 40.000,-, og dette har vært utilstrekkelig til å dekke andelen til partene i overskjønnet. Man har ikke opplysninger som gjør det mulig å foreta en nøyaktig fordeling. Skjønnsmessig må det tas hensyn til at herredsretten forenet avtaleskjønnet og ekspropriasjonsskjønnet til felles behandling, og at det i advokat Fosaas' salær må innregnes den tid som medgikk til overvær av behandlingen av ekspropriasjonskjønnet. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at herredsrettens omkostningsavgjørelse - den delen som angår takstnr. 3, 4, 6, 9 og 10 - må bli å forhøye med kr. 15.000,-.

Saksomkostninger for lagmannsretten.

Staten må dekke nødvendige utgifter ved overskjønnet. Det vises til skjønnsloven §54a, første ledd alt. a og b. Dels har overskjønnet ført til høyere erstatning, og for de øvrige takstnummer har man funnet herredsrettens avgjørelse såvidt tvilsom at det har vært grunn til å begjære overskjønn.

Advokat Fosaas har innlevert omkostningsoppgave med i alt 101 timer a kr. 875,-. Av dette referer 26 timer til rettmøter. Overskjønnet har i alle rettslige spørsmål av betydning vært en repetisjon av de samme problemstillingene som ble behandlet i herredsretten. Dette gjelder også det alt vesentlige av faktisk materiale. Arbeid som er medgått til undersøkelser omkring den nye reindriftsplanen, kan ikke dekkes i forbindelse med dette skjønnet, men må i tilfelle fremmes dersom det blir aktuelt med særskilt skjønn etter reindriftsloven §12 til gjennomføring av denne planen. Ved at det er leverert særskilt skriftlig kjæremål over herredsrettens omkostningsavgjørelse, har også arbeidet med dette blitt mer tidkrevende enn om det fra først av hadde blitt medtatt i overskjønnsbegjæringen. Hvis det ved kjæremålsfristens utløp har vært uklart om det ville bli begjært overskjønn, måtte man kunne nøye seg med en mer kortfattet og poengtert kjæremålserklæring med forbehold om ytterligere anførsler dersom overskjønn ikke ville bli begjært. At det i dette tilfelle ble utarbeidet egen takstbok, anses tildels nødvendig idet statens takstbok var ufullstendig med hensyn til de saksøktes krav. De saksøktes takstbok inneholdt imidlertid unødvendig stoff og bilag.

Det er heller ikke grunnlag for å dekke 8 timer reisefravær idet det var full rettsdag samtlige tre dager under overskjønnet. Forberedende arbeid kan heller ikke uten konkret vurdering fastsettes ut fra en multiplikasjonsfaktor for antall timer i rettsmøte. I dette overskjønnet har det ikke vært noe nytt av betydning, og angitt timetall for rettsmøter er basert på rund tid omfattende transport til og fra befaring (ca. 3 timer), samt spisepauser. Etter en samlet vurdering, jfr. skjønnsloven §54, første ledd, fastsettes salæret til kr. 45.000,-. I tilegg til salær er det krevet dekket utgifter til reise, vitner m.v. med tilsammen kr. 26.804,-. Det gjøres ingen endringer for såvidt, og de samlede utgifter i overskjønnet utgjør dermed kr. 71.804,-. I tillegg til dette dekker staten de lovbestemte utgiftene ved overskjønnet, herunder salær til skjønnsmennene etter særskilt fastsettelse.

Skjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til de saksøkte erstatning som fastsatt under det enkelte takstnummer med tillegg for 12 % rente p.a. fra 20. juli 1989 til betaling skjer.

2. Staten v/Forsvardepartementet betaler de saksøkte v/advokat Oddvar Fosaas sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten slik at herredsrettens omkostningsavgjørelse forhøyes med kr. 15.000,- for de saksøkte i overskjønnet, samt for lagmannsretten kr. 71.804,-.

3. Staten v/Forsvardepartementet betaler de lovbestemte utgiftene for lagmannsretten, herunder salær til skjønnsrettens medlemmer etter særskilt fastsettelse.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra skjønnets forkynnelse.