Rt-1990-410
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-04-06 |
| Publisert: | Rt-1990-410 (138-90) |
| Stikkord: | Ekspropriasjon, Skjønnsgrunner |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 37/1990, nr. 52/1989 |
| Parter: | 1. A og B 2. C og D 3. E 4. F 5. G 6. H og I 7. N (advokat Gunnar Nerdrum) mot Staten v/Samferdselsdepartementet ( Regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig - til prøve). |
| Forfatter: | Philipson, Holmøy, Hellesylt, Langvand, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §28, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, Tvistemålsloven (1915) §180, §54b |
Dommer Philipson: I forbindelse med omlegging av riksvei 86, innfartsveien til X, begjærte staten ved Samferdselsdepartementet skjønn for Senja herredsrett 23. november 1984 og 26. februar 1986. Den første sak gjaldt strekningen Y, til sammen 18 eiendommer, over en lengde på ca 1.600 meter. Den senere sak gjaldt strekningen Z, til sammen 31 eiendommer, over en lengde på ca 1.500 meter. Ankesaken gjelder den grunnerstatning lagmannsretten har fastsatt ved overskjønn for de parter som har anket avgjørelsene til Høyesterett.
For strekningen Y avsa Senja herredsrett skjønn 3. september 1986. Grunnerstatningene til de ankende parter ble som følger: - Takst nr. 1, gnr 46 bnr. 20: kr. 48 pr. m2. - Takst nr. 9, gnr. 46 bnr. 6: kr. 73 pr. m2. - Takst nr. 11, gnr. 46 bnr. 34: kr. 50 pr. m2. - Takst nr. 14, gnr. 46 bnr. 7: kr. 50 pr. m2. - Takst nr. 15, gnr. 46 bnr. 58: kr. 50 pr. m2.
Staten ved Samferdselsdepartementet begjærte overskjønn blant annet for de ankende parter. Også flere av grunneierne begjærte overskjønn. Saken fikk saksnr. 24/1986 O ved lagmannsretten.
For strekningen Z avsa Senja herredsrett skjønn 5. juni 1987. Eierne av to takstnummer i denne sak har senere anket lagmansrettens overskjønn til Høyesterett. Grunnerstatningen for disse ble ved skjønnet fastsatt slik: - Takst nr. 25, gnr. 45 bnr. 10: kr. 40 pr. m2. - Takst nr. 26, gnr. 45 bnr. 121: kr. 40 pr. m2.
Staten v/Samferdselsdepartementet begjærte overskjønn for de fleste av grunneierne. Også en del av grunneierne, herunder de ankende parter, begjærte overskjønn. Saken fikk saksnr. 12/1987 O ved lagmannsretten.
De to saker ble forenet til felles behandling i lagmannsretten. Hålogaland lagmannsrett avsa overskjønn 11. oktober 1988. For de parter som har anket saken til Høyesterett ble det i overskjønn nr. 24/1986 O fastsatt en erstatning på kr. 10 pr. m2 for takst nr. 1, for de øvrige ble erstatningen satt til kr. 19 pr m2. For takst nr. 25 og 26 i overskjønn nr. 12/1987 O ble erstatningen for begge satt til kr. 21 pr. m2.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de tidligere rettsavgjørelser.
Følgende parter i sak nr. 24/1986 O har anket lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett: - A og B (takst nr. 1). - C og D (takst nr. 9). - E (takst nr. 11). - F (takst nr. 14). - G (takst nr. 15).
I sak nr. 12/1987 O har følgende parter anket: - H og I (takst nr. 25). - N (takst nr. 26).
Ankene gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen - mangelfulle og uklare skjønnsgrunner.
I ankesaken har tre parter og tre vitner avgitt forklaring ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. To av vitnene er nye for Høyesterett. Det er videre fremlagt en del nye dokumenter, herunder flere kart samt stadfestet reguleringsplan som gjelder for eiendommen gnr. 46 bnr. 20 (takst nr. 1).
De ankende parter har i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsretten har ved fastsettelsen av grunnerstatningen gjennomgående sett de avståtte arealer under ett. Erstatningen er fastsatt på grunnlag av en gjennomsnittsberegning hvor retten har tatt sikte på å fordele gevinster ved salg av enkelttomter på hele ekspropriasjonsområdet. Lagmannsretten har operert med et slags "kollektivistisk" fordelingsprinsipp. Men en slik erstatningsfastsettelse er i strid med ekspropriasjonserstatningsloven §5.
De ankende parters eiendommer hadde klare fordeler med henblikk på utbygging sammenlignet med flertallet av de arealer som ble ekspropriert. Dette gjaldt stort sett så vel med hensyn til beliggenhet, topografiske forhold og tilknytning til vei, vann og kloakk. Lagmannsretten pliktet for hver eiendom å stille seg spørsmål om hva som ville skjedd dersom man i stedet for ekspropriasjon tenkte seg at vedkommende grunneier hadde utbudt arealet til salgs. I tilknytning til dette spørsmål måtte så lagmannsretten vurdere "plusser og minuser" ved vedkommende eiendom. Det er utslag av feil rettsanvendelse når lagmannsretten ikke har foretatt denne vurdering og derfor har fastsatt helt udifferensierte grunnerstatninger.
Lagmannsretten har riktignok uttalt at den har foretatt en individuell vurdering av de avståtte arealer. Men at dette ikke kan ha vært tilfelle fremgår av skjønnsgrunnene lest i sammenheng - særlig vises det til lagmannsrettens bemerkninger under de enkelte takstnummer.
Det foreligger for øvrig flere uklare punkter i skjønnsgrunnene. Uklarheten knytter seg blant annet til det som er sagt om friområder. Ved Senja herredsretts to skjønn ble det også gitt differensierte erstatninger for de avståtte arealer. Erstatningsfastsettelsen varierte fra kr. 73 pr. m2 til kr. 15 pr. m2. Fastsettelsen var i samsvar med de opplysninger som forelå om tomtepriser i området. Overskjønnet fastsatte i det alt vesentlige likeartede priser, kr. 19, kr. 20 og kr. 21 pr. m2, avhengig av tiltredelsesdato. Lagmannsrettens resultat avviker vesentlig fra underskjønnene. Dette må etter skjønnsloven §28 medføre at kravet til skjønnsgrunnene skjerpes. Det vises til blant annet til avgjørelser i Rt-1976-1507 og Rt-1989-532, særlig s. 536.
Etter dette må overskjønnet for de nevnte takstnummer oppheves, enten på grunn av feil rettsanvendelse, eller på grunn av saksbehandlingsfeil.
For så vidt angår de ankende parter A og B, eiere av takst nr. 1, gnr. 46 bnr. 20, har lagmannsretten fastsatt en grunnerstatning på kr. 10 pr m2. Erstatningen er satt vesentlig lavere enn de gjennomsnittserstatninger som er fastsatt for de øvrige arealer. Lagmansretten har ikke tatt i betraktning at det forelå en stadfestet reguleringsplan for eiendommen. Dette har ført til at lagmannsretten har bygget på at det ikke var "påregnelig at et slikt større konsentrert boligfelt ville ha blitt tillatt utbygget lenger ned mot sjøen enn forholdet nå er, selv om veianlegget tenkes bort". Lagmannsretten har således ikke tatt hensyn til at det i den nevnte reguleringsplan var strøket fem byggetomter som hadde vært med i tidligere disponeringsplaner. Strykningen skjedde etter ønske fra veimyndighetene for å gi plass for den nye innfartsveien. Reguleringsplanen må anses som en vitterlig kjennsgjerning som Høyesterett kan ta hensyn til ved sin prøvelse, jfr. avgjørelser i Rt-1976-57 og Rt-1984-1331.
Under enhver omstendighet må skjønnegrunnene for dette takstnummers vedkommende anses så mangelfulle at skjønnet bør oppheves.
De ankende parter, C og D, eiere av takst nr. 9, gnr. 46 bnr. 6, har som nevnt fått seg tilkjent en grunnerstatning på kr. 19 pr m2. Denne erstatningsfastsettelse må anses vilkårlig, når en ser hen til at det for naboeiendommen, takst nr. 10, gnr. 46 bnr. 110, er fastsatt en grunnerstatning på kr. 28 pr. m2. Tre byggetomer er gått tapt under takst nr. 9 på grunn av veianlegget. Disse tomter ligger i enhver henseende bedre an enn det areal som er blitt avstått under takst nr. 10.
De ankende parter har nedlagt denne påstand:
"1. Overskjønnet oppheves så langt det er påanket og hjemvises til fornyet behandling ved lagmannsretten.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Ankemotparten, staten ved Samferdselsdepartementet, har i det vesentlige anført:
Skjønnsgrunnene gir fyldestgjørende opplysninger om de faktiske forhold og den rettsanvendelse lagmannsretten har lagt til grunn. Det foreligger ikke grunnlag for å oppheve overskjønnet på grunn av saksbehandlingsfeil.
Det fremgår av overskjønnet - de generelle og spesielle merknader samt erstatningsfastsettelsene - at lagmannsretten har foretatt en konkret og individuell vurdering av hver enkelt eiendom innenfor ekspropriasjonsområdet. Lagmannsretten har imidlertid ved sin bevisvurdering - i motsetning til underskjønnene - kommet til at det bare er et begrenset antall tomter som kan påregnes utbygget innen dette området. Selv om retten har vært klar over at det er forskjeller mellom de enkelte eiendommer, har man kommet til at det i de fleste tilfelle ikke foreligger noe realistisk grunnlag for å skille mellom dem med hensyn til muligheten for utbygging. Og retten konstaterer at det ikke er mulig å si noe om hvor en eventuell bebyggelse vil komme. Disse forhold danner bakgrunnen for at lagmannsretten som utgangspunkt ikke har funnet å kunne fastsette grunnerstatningene på basis av full tomteverdi.
Retten har imidlertid tatt hensyn til at det i ekspropriasjonsområdet som helhet måtte forventes at en del enkeltstående tomter spredt omkring ville ha blitt utbygd. Overskjønnet har gått ut fra at dette har gitt en generell økning i salgsverdien for de fleste eiendommers vedkommende og har på skjønnsmessig grunnlag kommet frem til den gjennomsnittspris som det opereres med.
Lagmannsrettens bevisvurdering kan Høyesterett ikke prøve. Og det foreligger ikke noen uriktig rettsanvendelse. At erstatningsfastsettelsen skal skje på individuelt grunnlag, er ikke til hinder for at det benyttes en enhets- eller gjennomsnittspris på forhold som må anses likeartede. Det vises til Rt-1976-1507, særlig 1511 og til Rt-1989-532, særlig 538.
Vedrørende takst nr. 1, er det ikke noe grunnlag for å anta at lagmannsretten har bygget på feil faktum for så vidt angår reguleringsplanen og dens betydning for utbyggingsmulighetene. Det foreligger under ingen omstendighet noen slik feil at Høyesterett kan oppheve skjønnet, jfr. Rt-1980-336, særlig side 341.
For så vidt angår takst nr. 9, bestrides at det foreligger noe vilkårlig skjønn. Lagmannsretten har nærmere begrunnet hvorfor takst nr. 10 er tilkjent erstatning etter full tomteverdi, og denne bevisvurdering kan Høyesterett ikke prøve.
Ankemotparten, staten ved Samferdselsdepartementet, har nedlagt denne påstand:
"1. Hålogaland lagmannsretts overskjønn av 11. oktober 1988 stadfestes så langt det er påanket.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg tar først for meg det jeg vil betegne som den generelle del av grunneiernes anke.
Sakens hovedspørsmål er om man etter ekspropriasjonserstatningsloven §5 kan godta at lagmannsretten har satt ens pris, kr. 19 pr. m2, også for takst nr. 9, 11, 14 og 15 i overskjønn nr. 24/1986 O og kr. 21 pr. m2 for takst nr. 25 og 26 i overskjønn nr. 12/1987 O. Lagmannsretten pliktet etter nevnte §5 å foreta en individuell vurdering av tapet for hver enkelt eiendom. Partene er i prinsippet enige om dette. Det oppstår i denne forbindelse spørsmål om skjønnsgrunnene viser at så er skjedd, jfr. skjønnsloven §28.
Jeg er kommet til at grunneiernes anke ikke kan føre frem.
I lagmannsrettens generelle merknader om grunnerstatningen er uttalt:
"Takstnr. 1 i skjønn nr. 12/1987 O ligger like øst for X, der den sentrumspregede bebyggelsen avsluttes og mer og mindre konsentrert boligbebyggelse langs den gamle riksveien overtar i hele skjønnstraseens lengde, ca 3 km, frem til siste takstnr. i vest/øst akse, som er takstnr. 1 i skjønn nr. 24/1986 O.
På oversiden av gamle RV 86 er det stedvis utbygget konsentrerte boligfelt. Der er fortsatt usolgte byggemodne boligtomter og unyttede utparselleringsmuligheter.
På nedsiden av gamle RV 86 ligger flere bebygde eiendommer. Utbyggingen har i den senere tid frem mot åpningen av det nye veganlegget, ikke skjedd i nevneverdig omfang, blant annet fordi det har vært vanskelig å få avkjørselstillatelse til den gamle riksvegen. Etter åpningen av nyanlegget vil ca 70 boligtomter på nedsiden kunne få avkjørselstillatelse til den gamle riksvegen.
Etter lagmannsrettens mening ville ekspropriasjonsarealene og arealene på nedsiden av den nye veien likevel i det vesentlige blitt liggende som ubebyggelige hvis veianlegget tenkes bort. Behovet for friområder i strandsonen, vanskene med å få avkjørselstillatelse til den gamle riksvegen, arealenes topografi og grunnforhold med mye steingrunn som er dyr å bygge ut, sammenholdt med tomtetilbud, utbyggingspotensial og etterspørsel i området ellers, ville etter rettens vurdering ha ført til at bare enkeltstående boligtomter og kanskje noen industritomter, spredt omkring, langs og i skjønnstraseen, ville ha blitt utbygget, og da via allerede eksisterende avkjørsler."
Lagmannsretten har funnet at det ikke er grunnlag for å sondre mellom de arealer som avstås med hensyn til en påregnelig tomteutnyttelse og uttaler i denne forbindelse:
"Ekspropriasjonsarealene er i det alt vesentlige så likeartete i forhold til de faktorer som fører til ønske om og tillatelse til bebyggelse, at forsøk på å erstatte ett mindre areal som boligtomt, ett annet som friområde, etter rettens vurdering ville måtte fremstå som vilkårlig. Varierende avstand fra X antas for de aller fleste eiendommer ikke å ha betydning for bruk og pris, og topografi, grunnforhold og de private kloakkledninger og veier som ligger i området, gir heller ikke grunnlag for å skille. Det foreligger ikke offentlige eller private planer som leder til ulik vurdering."
Det som er uttalt i den generelle del av skjønnsgrunnene, må sammenholdes med de spesielle merknader under hvert enkelt takstnummer, og det lagmannsretten uttaler om at "alle eiendommer er individuelt vurdert med sikte på grunnerstatning". Jeg kan etter dette ikke se at det foreligger grunnlag for å bygge på at lagmannsretten har fraveket loven krav om at det skal foretas en individuell vurdering av hver enkelt eiendom.
Jeg forstår overskjønnet slik at man har vært klar over at det for de enkelte eiendommer kan stille seg noe forskjellig med hensyn til fordeler og ulemper når det gjelder tomteutnyttelsen, men at retten ikke finner å kunne skille mellom dem. En mer utførlig individuell beskrivelse av de enkelte eiendommer kan slik forholdene her lå an ikke kreves. Jeg viser også til at det for enkelte takstnummer, f.eks. takst nr. 1 og 10 i overskjønn nr. 24/1986 O, hvor lagmannsretten har fraveket den nevnte enhetspris, har den gitt en nærmere begrunnelse for dette.
Slik jeg ser det, oppfyller lagmannsrettens skjønnsgrunner de krav som etter skjønnsloven §28 må stilles til skjønnsrettens redegjørelse for det faktum som er lagt til grunn. Det fremgår således av lagmannsrettens begrunnelse hvorfor overskjønnets erstatningsfastsettelse sterkt avviker fra de grunnerstatninger underskjønnene har fastsatt. Herredsretten har lagt til grunn at man gjennomgående kunne regne med tomtepriser langs hele veitraseen, mens lagmannsretten har kommet til at dette etter en realistisk påregnelighetsvurdering ikke er riktig.
Forutsetningen om at bare en mindre del av arealene kan påregnes utnyttet til tomter, og at det med enkelte unntak ikke er relevante forskjeller mellom takstnumrene med hensyn til tomteutnyttelse, er sentrale momenter i lagmannsrettens begrunnelse for erstatningsutmålingen.
Om den kvadratmeterpris som er lagt til grunn har lagmannsretten blant annet uttalt: "... Lagmannsretten antar at det ikke på noe tidspunkt har nedfelt seg full tomteverdi i alle grunnarealene, men at det likevel ikke er riktig bare å bygge på hva grunn i regulerte friområder vanligvis er verdt, fordi den fremtidige utnyttelse lagmannsretten vurderer som realistisk, har gitt seg utslag i den pris som er påregnelig ved frivillig omsetning av enkeltstående arealer."
Videre har lagmannsretten som sin konklusjon uttalt: "... Retten legger til grunn at samtlige takstnr. får høyeste oppnåelige grunnerstatning ved at erstatning for de fleste utmåles på grunnlag av gjennomsnittspris, og for noen - blant andre takstnr. 1, 2, 3, 4 og 12 i overskjønn nr. 12/1987 O og takstnr. 1, 4 og 10 i overskjønn nr. 24/1986 O - etter andre kriterier."
Lagmannsretten har således forutsatt at det ikke har nedfelt seg full tomteverdi i arealene, men at den tomteutnyttelse som kan anses realistisk, har gitt seg utslag i den pris som kan anses påregnelig ved salg. Og etter lagmannsrettens bevisvurdering blir denne pris gjennomgående den samme for hele ekspropriasjonsarealet.
Jeg forstår lagmannsretten slik at man ved prisfastsettelsen ikke har funnet sammenligningbare priser.
Jeg er etter dette kommet til at overskjønnet ikke kan oppheves på grunn av feil anvendelse av ekspropriasjonserstatningsloven §5.
Anken fra A og B, eierne av gnr. 46 bnr. 20 takst nr. 1, er basert på at lagmannsretten feilaktig har gått ut fra at det ikke forelå en stadfestet reguleringsplan for eiendommen, at dette er i strid med en vitterlig kjennsgjerning og at lagmannsretten som følge av denne misforståelse har feilvurdert mulighetene for utbygging av det areal som avstås.
Jeg oppfatter anken som et angrep på lagmannsrettens bevisvurdering som Høyesterett ikke kan prøve. Jeg viser til at lagmannsretten har funnet at det ikke under noen omstendighet ville ha blitt tillatt boligbebyggelse ned mot sjøen, selv om veien ikke var kommet. Anken kan derfor ikke gis medhold.
De ankende parter, C og D, eiere av gnr. 46 bnr. 6, takst nr. 9, har som spesiell ankegrunn for dette takstnummers vedkommende gjort gjeldende at skjønnet er vilkårlig.
Lagmannsretten har i skjønnsgrunnene nærmere begrunnet sitt resultat. Av disse fremgår det at retten har bygget på at det er en forskjell mellom takst nr. 9 og 10 med hensyn til påregnelig utbygging. Lagmannsrettens bevisvurdering kan Høyesterett ikke prøve. Jeg vil for øvrig tilføye at selv om eierne av takst nr. 10 ved en feil skulle ha fått seg tilkjent for høy erstatning, innebærer ikke dette at skjønnet må oppheves for så vidt angår takst nr. 9 på grunn av vilkårlighet. Jeg finner derfor at heller ikke denne anke kan føre frem.
De ankende parters anker har ikke ført frem. Jeg er likevel kommet til at det foreligger særlige omstendigheter i saken som gjør at de bør fritas for å betale saksomkostninger for Høyesterett, jfr. skjønnsloven §54b første ledd siste punktum og tvistemålsloven §180 første ledd. Saken har reist prinsipielle spørsmål vedrørende ekspropriasjonserstatningsloven §5 og skjønnsloven §28. Arbeidet med takst nr. 1 har vært så beskjedent for sakens omfang at jeg ikke finner grunn til særskilt å ilegge saksomkostninger for denne part.
Jeg stemmer for denne
dom:
Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.