LH-1993-191
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-02-28 |
| Publisert: | LH-1993-00191 |
| Stikkord: | Bankrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tana og Varanger herredsrettrett nr 253/92 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00191 og LH-1993-00192 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Christiania Bank og Creditkasse, Vadsø (Prosessfullmektig: Ande Somby, IRV, UiTø, Tromsø). Ankemotpart: Vadsø Produksjonsutleie A/S, Vadsø (Prosessfullmektig: Advokat John Olav Engelsen, Trondheim). Ankesak nr 192/1993 A: Ankende part: Christiania Bank og Creditkasse, Vadsø (Prosessfullmektig: Ande Somby, Tromsø). Ankemotparter: 1. Gunvald Aronsen, Vadsø. 2. Steinar Moen, Vadsø. 3. Stig Harold Pedersen, Vadsø. 4. Geir Arne Reisænen, Vadsø. 5. Gunlaug Irene Sørensen, Vadsø (Prosessfullmektig: Adv John Olav Engelsen, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Nafstad, formann. Lagdommer Grete Thue. Sorenskriver Harald Haugene |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §176, Aksjeloven (1976) §15-1 |
Sakene gjelder hvorvidt eiendomsselskapet Vadsø Produksjonsutleie AS hefter for et låneopptak på kr 400000 i Kreditkassen, og om tilhørende kausjon er bindende for de øvrige ankemotparter. Sakene ble 07 04 93 besluttet forent til felles forhandling.
Etter samtaler med banken søkte Arne Sørensen for Vadsø Produksjonsutleie AS den 30 januar 1989 om et investeringslån på kr 800000. Lån på kr 400000 ble innvilget ved bevilgningsbrev av 15 februar 1989 forutsatt pantesikkerhet i selskapets eiendom i Vadsø og selvskyldnergaranti på kr 200000 fra firmaets eiere. Pant ble tinglyst og selskapets styremedlemmer utstedte selvskyldnerkausjon. Lånebeløpet ble 23 02 89 valutert en konto i banken tilhørende Vadsø Bygg og Bo AS. Det framgår av bokføringsbilaget at eiendomsselskapets kontonummer var maskinelt påført. Dette var overstreket og for hånd rettet til det andre kontonummer. Firmaet Vadsø Bygg og Bo AS drev salg av bygge- og boartikler fra lokaler leid av eiendomsselskapet, og firmaene hadde samme eiere og styremedlemmer.
Lånet ble månedlig betjent av eiendomsselskapet fra 08 05 89 til 30 07 90, først ved innbetalinger over samlegiro (to ganger), senere ved direkte diskontering. Ved brev til banken 17 04 90 tok Vadsø Produksjonsutleie AS opp det forhold at lånet ikke var blitt utbetalt til dette selskap, og at det ikke var gitt transporterklæring til andre. Etter diverse korrespondanse hvor låneforpliktelsen ble omstridt, tok eiendomsselskapet ut stevning 24 03 92 med påstand om at selskapet ikke var ansvarlig for låneutbetalingen. Christiania Bank og Creditkasse tok 19 10 92 ut stevning mot kausjonistene for inndriving av kausjonsbeløpet. Sakene ble forent til felles behandling, og Tana og Varanger herredsrett avsa 8 mai 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Sak 92 - 00253: Vadsø Produksjonsutleie A/S er ikke ansvarlig for gjeldsbrevlån nr. 8715228, stort kr 400000,- tatt opp i Kreditkassen /Fiskernes Bank i februar 1989.
2. Sak 92 - 00632: Gunvald Aronsen, Steinar Moen, Stig Harold Pedersen, Geir Arne Reisanen og Gunnlaug Irene Sørensen frifinnes.
3. Sak 92 - 00253: Kreditkassen/Fiskernes Bank v/styrets formann dømmes til å betale Vadsø Produksjonsutleie A/S v/styrets formann v/advokat Kjell Mandal, Trondheim, sakens omkostninger med kr 23123,-.
Sak 92 - 00632: Christiania Bank og Creditkasse
A/S v/styrets formann, tilpliktes å erstatte de saksøkte v /adv. Kjell Mandal sakens omkostninger med kr 9587,-."
Saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for herredsretten framgår av dennes dom.
Christiania Bank og Creditkasse har i rett tid påanket dommen. Vadsø Produksjonsutleie AS og styremedlemmene har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Ankeforhandling ble avholdt i Kirkenes 10 februar 1994. Av partene var det kun Gunlaug Irene Sørensen som møtte og forklarte seg. Det ble hørt fem vitner ved telefonavhør og ett vitne som framsto i retten. Det ble forøvrig foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboka. Saken framstår i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.
Christiania Bank og Creditkasse hevder at Vadsø Produksjonsutleie AS er ansvarlig for låneopptaket og at kausjonistene hefter for garantibeløpet.
Arne Sørensen, hvis ektefelle var styreformann i både Vadsø Produksjonsutleie AS og i Vadsø Bygg og Bo AS, opptrådte i forbindelse med lånesøknaden på vegne av søker. Banken hadde ved flere anledninger også tidligere sett ham som representant for selskapene. Etter innvilgelsen ble pengene på hans ordre overført til Vadsø Bygg og Bo, og ikke til eiendomsselskapet. Denne overføring var således rettmessig og i samforståelse med Vadsø Produksjonsutleie. Det foreligger intet annet grunnlag for at banken skulle gjennomføre utbetalingen slik den ble gjort; ingen feil eller lapsus skjedde.
Den senere utvikling viser også at denne faktiske beskrivelse er korrekt. Lånet ble betjent som forutsatt, og det var først etter at Vadsø Bygg og Bo fikk økonomiske problemer og banken fikk arrest i deres varebeholdning, at det ble reist spørsmål om lånets utbetaling. Eiendomsselskapet må ha vært inneforstått med at pengene ble utbetalt til det andre selskapets konto da de senere ikke etterspurte beløpet før april 1990. Skulle pengene gått til et annet formål, ville det blitt reagert, og selskapet kan ikke høres med at de ikke hadde sett på de månedlige kontoutskriftene før etter et års lånebetjening. I alle tilfelle måtte de samme styremedlemmer gjennom regnskapsføringen til Vadsø Bygg og Bo, som måtte avgi merverdioppgaver hver annen måned, ha vært klar over hva som var skjedd. Manglende reaksjoner må tolkes som bevis på at overføringen var korrekt og i tråd med selskapenes forutsetning. Også regnskapsføringen har bevisverdi til støtte for bankens anførsel om det faktiske hendelsesforløpet.
Lånebetjeningen kan også betraktes som konkludent adferd, og dermed som en aksept på utbetalingen. Om banken hadde foretatt en feil, vil den manglende tilbakemeldingen om feilutbetalingen, være et brudd på den lojalitetsplikt som må oppstilles i ethvert kontraktsforhold, og selskapet må således stilles ansvarlig for lånebeløpet.
I tillegg til den kausjonen som er stilt av styremedlemmene, er også aksjeloven §15-1 grunnlag for deres erstatningsansvar. Som kausjonister hadde de all mulig oppfordring til å følge med i gjeldsforpliktelsen, hvilket de også som styremedlemmer hadde rikelig mulighet for. Om noe var feil burde de gjort anskrik. Om de ikke oppdaget utbetalingen, har de drevet så skjødesløst, uten å sjekke bilag eller følge med på noe, at ansvar må statueres. Man har i forhold til sine medkontrahenter en viss undersøkelsesplikt med korresponderende opplysningsplikt. Her må dette skjerpes ved den nære forbindelse mellom de to selskap med identiske styrer hvor også de daglige lederne satt. Manglende bilagskontroll kan ikke virke befriende.
Banken la ned følgende påstand:
"I sak 191/1993 A:
1. Vadsø Produksjonsutleie AS ved styrets formann er ansvarlig overfor Kreditkassen/Fiskernes bank ved styrets formann for det lån pålydende kr 400000 som banken innvilget i brev av 15. februar 89.
2. Vadsø Produksjonsutleie AS dømmes til å erstatte Kreditkasssen/fiskernes Bank ved styrets formann sakens omkostninger såvel for herredsrett som for lagmannsrett.
I sak nr 192/1993 A:
1. Gunvald Aronsen, Steinar Moen, Stig Harold Pedersen, Geir Arne Reisænen og Gunnlaug Irene Sørensen dømmes in solidum til å betale til Christiania Bank og Creditkasse AS, Vadsø et beløp oppad begrenset til kr 200000 kroner tohundretusenmed tillegg av 18% -atten prosent- rente regnet fra 23. november 90 til 31. desember 93 og 12% -tolv prosentfra 1. januar 94 til betaling skjer.
2. Gunvald Aronsen, Steinar Moen, Stig Harold Pedersen, Geir Arne Reisænen og Gunnlaug Irene Sørensen dømmes in solidum til å erstatte til Christiania Bank og Creditkasse AS, Vadsø omkostningene i anledning nærværende sak såvel for herredsrett som for lagmannsrett."
Vadsø Produksjonsutleie AS henholder seg i hovedsak til herredsrettens premisser og er enig i dennes konklusjon.
Overføringen av lånet til Vadsø Bygg og Bo var en ren tabbe fra bankens side som den selv må bære ansvaret for. Banken har bevisbyrden for at denne utbetalingsmåten ble foretatt etter Vadsø Produksjonsutleies direktiver. Ingen fullmektig for eiendomsselskapet har bedt om slik overføring. Hva gjelder Arne Sørensens fullmakt fra selskapet, har denne ikke omfattet mer enn å bistå i forbindelse med styrets lånesøknad. Han har således ikke hatt fullmakt verken skriftlig eller muntlig til å bestemme over lånets utbetaling. Det bestrides dessuten at han skulle ha gitt beskjed om endringen i utbetaling, noe som heller ingen vitner fra bankens side har kunnet bekrefte at skjedde.
Det bestrides ikke at det har vært manglende kontooppfølging fra eiendomsselskapets side. Det kan være noe ubetenksomt som her å samle bilag uten kontroll for oversendelse til regnskapsfører en gang pr år. Men i og med at selskapet ikke var mva-pliktig var det etter avtale med regnskapsfører at oversendelse skjedde samlet for hele året. Det var under dennes gjennomgang i april 1990 at forholdet ble oppdaget og at bilag fra banken ble etterspurt. Styret oppdaget så at de ikke hadde fått lånet som forutsatt. Betjeningen på lånet, som etter mai 1989 skjedde ved bankens automatiske trekk, har ingen bevisverdi da selskapet i god tro har oppfattet at de hadde betalingsplikt. Senere regnskapsføring som viser gjeldsforpliktelsen skjedde etter påtrykk fra revisor og kan ikke anses som aksept overfor banken. Denne har heller ingen bevisverdi da det før regnskapsføringen allerede var protestert og gitt uttrykk for at selskapet ikke mente seg forpliktet.
Saken må behandles som en form for avtaletolking. De uklarheter som foreligger må føre til tolking i disfavør av banken, som den profesjonelle part. Det var en selvfølge at eiendomsselskapets eneste konto i banken, som også skulle belastes ved betaling, var det forutsatte utbetalingssted for lånet. Det vises til dommer inntatt i Rt-1972-624 flg og Rt-1978-131 flg. Det vises også til Kr Huser, Avtaletolking 553 flg og 567 flg.
Eiendomsselskapet la ned følgende påstand:
"Herredsrettens dom av 20. desember 92 stadfestes og Christiania Bank og Creditkasse v/styrets formann dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsrett."
Gunvald Aronsen, Steinar Moen, Stig Harold Pedersen, Geir Arne Reisænen og Gunlaug Irene Sørensen hevder seg ikke forpliktet overfor banken verken etter kausjonserklæringen eller på annet grunnlag.
Det debitorskiftet som har skjedd har ikke kausjonistene samtykket til, og den gitte kausjon er således bortfalt. Det er banken som har ansvaret for at hovedfordringen er gyldig, og ansvar kan ikke statueres dersom banken ikke vinner fram i sitt søksmål mot eiendomsselskapet. Ugyldighet er en relevant forutsetningssvikt jf C Smith Garantirett III 184 flg og 368.
Også for det tilfelle at Vadsø Produksjonsutleie skulle dømmes vil kausjonistene ha sine forbehold i behold. De avgitte erklæringer er i utgangspunktet en selvstendig avtale mellom banken og kausjonistene. At lånet skulle utbetales eiendomsselskapet må kunne sies å ha vært en forutsetning. I henhold til bankens lojalitetsplikt, skulle kausjonistene ha vært varslet om den endrede utbetalingen. Det vises til artikkel av A Falkanger Thorsen, inntatt i Jussens Venner 1993 36 flg og til dom inntatt i Rt-1984-28 flg.
Ileggelse av erstatningsplikt med hjemmel i aksjeloven §15-1 kan ikke være aktuelt. Den høye erstatningsterskelen etter bestemmelsen kan ikke sees overtrådt. Det er heller ikke fra bankens side ført noen bevis for påført tap på grunn av en eventuell uaktsomhet fra styrets side.
Kausjonistene la ned følgende påstand:
"Herredsrettens dom av 20. desember 92 stadfestes og Christiania Bank og Creditkasse v/styrets formann dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsrett."
Lagmannsretten finner at anken må føre fram.
Kreditkassen hadde klargjort for overføring av lånet til låntakers konto i banken. Konteringsbilaget ble så rettet av bankfunksjonæren ved overstryking og påføring av annen konto. Lagmannsretten finner det godtgjort at utbetalingen som på denne måten skjedde til Vadsø Bygg og Bo AS skjedde etter ordre fra Vadsø Produksjonsutleie AS.
Den etterfølgende utvikling viser at utbetalingen var i tråd med selskapets ønsker. Hvem som på eiendomsselskapets vegne ga beskjed om utbetalingsmåten er ikke avgjørende. Det synes dog sannsynlig at det var Sørensen som styrte denne. Han opptrådte ikke bare for selskapet i forbindelse med lånesøknaden. Bevisførselen har vist at han i flere sammenheng har opptrådt for begge de innvolverte selskap. Det vises her til at han ble opplyst å være selskapenes kontaktperson av såvel bankansatte som regnskapsfører og revisor. Også skriftlig dokumentasjon har vist hans rolle som aktiv i langt større grad enn hevdet av ham selv og selskapenes styreformann. Banken hadde grunn til å regne med at han hadde fullmakt til å opptre for selskapet ved alle forhold rundt låneopptaket, hvilket også styrkes av hele det etterfølgende handlingsforløp.
Det har formodningen mot seg at eiendomsselskapets styre ikke skulle oppdage at lånet feilaktig ikke hadde kommet inn på deres konto, og at lånets formål, om dette ikke skulle være overføring til Vadsø Bygg og Bo, ikke skulle aktualiseres på den tiden som gikk før protesten i 1990. Styrene i de to selskapene var identiske, og besto blant annet av to ansatte i Vadsø Bygg og Bo og av de daglige lederne i begge selskap. Styret hadde således løpende full tilgang og kontroll over alle økonomiske transaksjoner i begge selskap. Om et utbetalingsbilag skulle komme til det ene selskap, ville det dermed være like tilgjengelig for det andre. Om styret skulle la være å følge med i kontobevegelsene på eiendomsselskapets konto, ville de likevel umiddelbart etter utbetaling bli klar over denne ved å se på det andre selskapets kontobevegelser. Dette firmaet var mva-pliktig, og førte løpende regnskaper. Lagmannsretten finner det klart at dersom utbetalingen fra bankens side var feilaktig i forhold til låntakers forutsetning, ville dette raskt blitt oppdaget og tilbakemelding gitt. Også betjeningen av lånet må tillegges vekt i bevisvurderingen.
Ut fra begrunnelsen for resultatet foran, må det også være klart at kausjonistene ikke kan fritas fra sitt ansvar. Lånet er utbetalt i tråd med selskapets forutsetninger. Det er styremedlemmene som har kausjonert. Disse har hatt den løpende oversikt og mulighet for innsikt i forpliktelsen, og de har naturlig nok ikke reagert da intet irregulært hadde skjedd.
Lagmannsretten kan ikke se at noen av de påberopte dommer har betydning for vurderingen av sakene. Likeledes kan en ikke se at det foreligger uklarheter ved avtalene som skulle innebære tolkninger i bankens disfavør.
Anken har ført fram i begge søksmål, og ankemotpartene må i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd erstatte bankens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Retten finner ikke grunnlag for å fravike denne hovedregelen. Somby har inngitt omkostningsoppgave som viser salær på kr 38400 for herredsretten og kr 19000 for lagmannsretten, og omkostninger på hhv kr 7524 og kr 19698. Gebyr til lagmannsretten er da oppgitt kr 11 900 for lavt. Omkostningene er anslått til å fordele seg med 2/3 og 1/3 med unntak av gebyrene, på de to sakene. Lagmannsretten finner at det oppgitte salæret overstiger hva som anses nødvendig for å få saken betryggende utført jf tvistemålsloven §176, og fastsetter salæret skjønnsmessig til totalt kr 40000, fordelt med kr 30000 og kr 10000 i sakene mot henholdsvis Vadsø Produksjonsutvikling AS og kausjonistene. Omkostningene fordeles som angitt, mens gebyrene blir å belaste riktig sak.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
Sak nr 191/1993 A:
1. Vadsø Produksjonsutleie AS ved styrets formann er ansvarlig overfor Christiania Bank og Creditkasse for lån pålydende kr 400000 -firehundretusen- innvilget ved bankens brev 15 02 89.
2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Vadsø Produksjonsutleie AS til Christiania Bank og Creditkasse kr 50517 -femtitusenfemhundreogsytteninnen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.
Sak nr 192/1993 A:
1. Gunvald Aronsen, Steinar Moen, Stig Harold Pedersen, Geir Arne Reisænen og Gunlaug Irene Sørensen er in solidum forpliktet til å betale Christiania Bank og Creditkasse kr 200000 -tohundretusen- med tillegg av 18 -atten- % rente p a fra23 11 90 til 31 12 93 og 12 -tolv- % rente p a fra 01 01 94 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Gunvald Aronsen, Steinar Moen, Stig Harold Pedersen, Geir Arne Reisænen og Gunlaug Irene Sørensen til Christiania Bank og Creditkasse kr 28596 -tjueåttetusenfemhundreognittiseks- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.