LH-1994-362
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-14 |
| Publisert: | LH-1994-00362 |
| Stikkord: | Jordskifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lofoten og Vesterålen jordskifterett nr. 11/1993 - Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00362 A. |
| Parter: | Ankende part: Annika Saanio, 8340 Stamsund (Prosessfullmektig: Advokat Tore Haug, 8370 Leknes). Ankemotpart: Kjell M Skagen, 8380 Ramberg (Prosessfullmektig: Advokat Jac. Johansen, 8341 Stamsund). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Bugge Nordén, formann. Lagdommer Knut Sundquist. Lagdommer Dag Nafstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §388, Servituttlova (1968) §2, Jordskifteloven (1979) §17, §4, §180, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53, §1 |
Saken gjelder tvist om veirettigheter i forbindelse med bruksordningssak for jordskifteretten.
Kjell M Skagen eier eiendommen gnr 30 bnr 2 i Flakstad kommune, mens Annika Saanio eier naboeiendommene gnr 30 bnr 3, 8 og 10. Eiendommene er nåværende eller tidligere jordbrukseiendommer utskilt fra Flakstad Prestegård (gnr 30 bnr 1).
Bnr 3, 8 og 10 har i lengre tid brukt adkomstvei over bnr 2 frem til offentlig vei. Kjell M Skagen fremsatte 4 oktober 1990 begjæring til Lofoten og Vesterålen jordskifterett om bruksordningssak vedrørende bruken av veien. De øvrige parter var daværende eier av bnr 3 og 10 Bjørnulf Skagen, bror av Kjell M Skagen, og daværende eier av bnr 8, Gunvald Kristiansen. I rettsmøte 23 april 1991 ble det inngått et rettsforlik med følgende ordlyd:
"1. Gnr. 30, bnr. 3, 8 og 10 har rett til å benytte gårdsvegen fra den kommunale veg, forbi husene på gnr. 30, bnr. 2 og frem til sine eiendommer.
2. Vegen omlegges forbi husene på gnr. 30, bnr. 2 slik som avtalt under befaringen idag og avlagt på kart som vedlegges saken.
Arbeidet med omleggingen skal være utført innen 1. juli 1991. Kostnadene med omleggingen skal deles med 1/3 på hver av eierne av gnr. 30, bnr. 2, gnr. 30, bnr. 3 og 10 og gnr. 30, bnr. 8.
Eieren av gnr. 30, bnr. 8, Gunvald Kristiansen, har ansvaret for at arbeidet gjennomføres innen fristen.
Vegen skal ha 3,5m kjørebane og nødvendige grøfter og skråninger.
3. Vedlikehold.
Gårdsvegen fra den kommunale veg og frem til krysset mellom vegene til husene på gnr. 30, bnr. 3 og 10 og bnr. 8, skal vedlikeholdes slik at vegen holder god kjørbar standard om sommeren. Kostnadene med vedlikeholdet fordeles på de tre eiendommene, bnr. 2, bnr. 3 og 10 og bnr. 8 med 1/3 på hver. I vedlikeholdet inngår også å sette kufella i forsvarlig stand.
4. Kostnadene med jordskiftesaken fordeles med 1/3 på hver av eierne av bnr. 2, bnr. 3 og 10 og bnr. 8."
Annika Saanio ervervet bnr 3 og 10 i november 1991. Fra sommersesongen 1993 etablerte hun campingplass og anlegg for bobiler på bnr 3. Kjell M Skagen gjorde gjeldende at trafikkøkningen medførte uakseptable ulemper for ham. Han fremsatte 29 mai 1993 begjæring til jordskifteretten om ny bruksordningssak. Uten å ta standpunkt til om jordskiftesaken skulle fremmes eller ikke, ble det etter jordskifterettens forslag inngått en utenrettslig avtale i rettsmøte 21 september 1993. Avtalen gikk i korthet ut på at veien skulle omlegges, at Skagen skulle få erstatning i form av jord fra bnr 3 for det areal som medgikk til veiutvidelsen, og at jordskifteretten skulle søke Flakstad kommune om tilskudd til veianlegget. Kommunen var imidlertid ikke villig til å gi slikt tilskudd, slik at forutsetningene for avtalen bortfalt.
Jordskifteretten tok dernest spørsmålet om fremme av saken opp til behandling i rettsmøte 20 april 1994. Det fremgår av rettsboken at jordskifteretten tok opp spørsmålet om forholdet til 10 årsfristen for fremme av ny jordskiftesak etter jordskifteloven §4 første ledd. Det er om dette protokollert:
"Rettens formann forklarte partene at jordskiftelovens §4 første ledd har en frist på 10 år før det som tidligere har vært under jordskifte kan tas opp til ny behandling. Jordskifteloven §4, femte ledd har unntak fra denne bestemmelsen når det har skjedd noe som gjør at det ikke er naturlig å se på området som behandlet av jordskifteretten. Den veien som er krevd behandlet i denne saken ble behandlet av jordskifteretten i 1991, og 10-års fristen er derfor ikke oppfylt. Jordskifteretten mener allikevel at denne saken kan tas opp til behandling i og med at en nå har fått en helt annen trafikk på veien etter at campingplassen ble åpnet.
Dette krever selvsagt at den trafikken som nå foregår er en lovlig trafikk. Hvis trafikken derimot ikke er lovlig, må retten legge til grunn at den ulovlige handling opphører.
For jordskifteretten er det derfor nødvendig å få avklart om trafikken til campingplassen er lovlig eller ikke før retten fatter vedtak om fremme av saken."
Kjell M Skagen gjorde gjeldende at trafikken til campingplassen var ulovlig, mens Annika Saanio var av motsatt oppfatning. Gunvald Kristiansen gjorde som eier av bnr 8 gjeldende at han ikke var interessert i noen ny vei og påstod saken avvist. Jordskifteretten tok i samme rettsmøte tvisten opp til doms i medhold av jordskifteloven §17 og avsa senere samme dag dom med slik slutning:
"Trafikken på den private veien over gnr. 30, bnr. 2 til campingplassen på gnr. 30 bnr 3 og 10, er ulovlig." Jordskifteretten konstaterte dernest at vilkårene for å gjøre unntak fra 10 årsfristen ikke var til stede, og avsa - fremdeles 20 april 1994 - kjennelse med slik slutning:
"Krav av 29/5 fra Kjell M. Skagen om jordskiftesak for flytting av gårdsvei avvises, jfr. jordskifteloven §4 første ledd."
Annika Saanio har i rett tid påanket jordskifterettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder prinsipalt saksbehandlingen, nærmere bestemt at jordkifteretten ikke hadde kompetanse til å avsi dom i tvisten når saken ble avvist. Subsidiært har hun også påanket dommens innhold. Kjell M Skagen har tatt til gjenmæle for lagmannsretten.
Lagmannsretten har behandlet anken over saksbehandlingen og dommens innhold under ett. Ankeforhandling ble holdt 4 september 1995 på Leknes. Partene møtte og ga forklaring. Det ble avhørt ett vitne og foretatt dokumentasjon av en del skriftlig materiale. Dessuten ble det foretatt åstedsbefaring.
Det bemerkes at Annika Saanio etter jordskifterettens dom også har ervervet bnr 8 fra Gunvald Kristiansen.
Annika Saanio har til saksbehandlingsanken i korthet anført:
I henhold til jordskifteloven §17 er det bare når det er nødvendig av hensyn til jordskiftet, at jordskifteretten kan pådømme en tvist. I dette tilfelle var det ikke nødvendig all den stund saken allikevel ble avvist. Tvisten skulle derfor vært henvist til de alminnelige domstoler. Dette gjelder uansett om trafikken til campingplassen var lovlig eller ikke, idet det under ingen omstendighet ville vært grunnlag for å anvende unntaksregelen i jordskifteloven §4 femte ledd.
Annika Saanio har ikke opprettholdt en saksbehandlingsanke på det grunnlag at saken ikke ble forsvarlig opplyst i jordskifteretten fordi partene ikke fikk varsel forhånd om at tvisten skulle behandles i rettsmøtet.
Til realiteten er det anført at jordskifterettens dom er uriktig. Forliket av 1991 inneholder ingen begrensninger med hensyn til hva adkomsten kan brukes til. Veiretten ble heller ikke stiftet ved forliket, men dette bekrefter en rett som for lengst var etablert på annet grunnlag - hevd eller muntlig avtale.
Trafikken til campingplassen medfører ikke urimelige eller "uturvande" ulemper for Skagen og er derfor ikke ulovlig etter servituttloven §2, hensett til at veirettens innhold skal tolkes i samsvar med "tida og tilhøva". Det er nødvendig med nye næringer for å opprettholde bosettingen i distriktene, og det aktuelle område ligger naturlig til rette for campingvirksomhet. Også Skagen forsøkte for en tid tilbake å etablere campingplass. Det var i dette tilfelle kommunen som tok initiativet til etablering av campingplass og anlegg for bobiler for å få bukt med den utstrakte villcampingen i området.
Den ankende part har særlig påberopt høyesterettsdommer i Rt-1968-750 og Rt-1973-229.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
"Jordskifterettens dom oppheves."
Subsidiært:
"Trafikken etter den private veien over gnr. 30 bnr. 2 til campingplassen på gnr. 30 bnr. 3 og 10 er lovlig."
I begge tilfeller:
"Kjell M. Skagen dømmes til å erstatte Annika Saanio sakens omkostninger for Jordskifteretten og Lagmannsretten."
Kjell M Skagen har i korthet gjort gjeldende at jordskifteretten hadde kompetanse til å behandle tvisten, og at dommen er riktig. Han har fullt ut sluttet seg til jordskifterettens begrunnelse på begge punkter. For lagmannsretten er det i tillegg spesielt anført at det ved rettsforliket i jordskifteretten ble etablert bruksrett for naboeiendommene bnr 3, 8 og 10 til gårdsvei, og at én av partene var Skagens bror. Det dreier seg om en meget enkel vei av dårlig standard, anlagt rett på marken uten nevneverdige grunnarbeider. Bruken av veien etter at campingplassen ble åpnet medfører store ulemper for Skagen. Veien går - også etter omleggingen ved rettsforliket - like forbi hans gårdstun og for øvrig delvis over innmark. I sommersesongen er det betydelig trafikk til campingplassen hele døgnet. Støy- og støvplagen er betydelig. Dessuten brukes Skagens eiendom ofte til snuplass. Det lå helt utenfor rammen av hva partene hadde i tankene da rettsforlliket ble inngått, at det skulle etableres campingplass på stedet.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Jordskifterettens dom stadfestes.
2. Kjell M Skagen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten behandler først spørsmålet om jordskifteretten hadde kompetanse til å avsi dom i tvisten om veirettens innhold, den problemstilling som er tatt opp i saksbehandlingsanken.
Det følger av jordskifteloven §17 at jordskifteretten "om det trengst av omsyn til jordskiftet", skal avgjøre tvist om bl.a. bruksrett innen skiftefeltet ved dom. Det følger ikke klart av ordlyden om retten kan pådømme tvister før det er truffet vedtak om å fremme jordskiftesaken, men i praksis har bestemmelsen vært forstått slik. Det vises til Austenå og Øvstedal, Jordskifteloven, 2 utg 1994 06. Begrensningen ligger i vilkåret i §17 om at det må være nødvendig av hensyn til jordskiftet å avgjøre tvisten. I en del tilfelle vil det være tilstrekkelig å ta prejudisielt standpunkt til tvisten.
Lagmannsretten antar at det i første rekke er tvister om spørsmål av direkte betydning for avgjørelsen om fremme av jordskiftesaken av materielle grunner, det kan bli tale om å avgjøre ved dom etter §17 på et så tidlig trinn av prosessen. At det er nødvendig å ta standpunkt til slike spørsmål som ledd i avgjørelsen om avvisning av prosessuelle grunner - som i dette tilfelle ved anvendelsen av fristreglene i §4 - må antas å forekomme svært sjelden, selv om lagmannsretten ikke er uenig i at spørsmålet om veirettens innhold i dette tilfelle kan ha betydning for anvendelsen av unntaket i §4 femte ledd. Lagmannsretten finner det noe tvilsomt om jordskifteretten har kompetanse til å avsi dom også i et tilfelle hvor resultatet blir avvisning av prosessuelle grunner. Det bør imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning iallfall være en forutsetning for pådømmelse at jordskiftesaken må fremmes som konsekvens av at rekvirentens pretensjon i tvisten fører frem. I nærværende sak følger det tvert om av Skagens pretensjon at det ikke foreligger en slik endring i forholdene som tilsier at det er grunnlag for å fremme ny jordskiftesak i medhold av §4 femte ledd. Dette viser at begjæring om jordskifte ikke var noe adekvat virkemiddel, og at det riktige ville vært ordinært søksmål. Jordskifteretten skulle derfor under henvisning til Skagens pretensjon avvist begjæringen i medhold av §4 uten å pådømme tvisten.
Dette tilsier at jordskifterettens dom oppheves.
Det dreier seg imidlertid i dette tilfelle om en tvist om et realitetsspørsmål som hører under lagmannsretten som ankeinstans. Det er anket også over dommens innhold, og ankeforhandlingen har vært forberedt og gjennomført med sikte på en full overprøving av realiteten. Sterke prosessøkonomiske hensyn tilsier at lagmannsretten avsier dom i saken i stedet for å oppheve jordskifterettens dom. En slik kompetanse må antas å følge av tvistemålsloven §388, idet hensynet til den annen part ikke taler imot det.
Lagmannsretten er i realiteten kommet til samme resultat som jordskifteretten og kan på vesentlige punkter slutte seg til den begrunnelse jordskifteretten har gitt.
Partene er uenige om rettsforliket av 1991 stadfestet en eksisterende veirett eller om det tidligere bare fant sted en tålt bruk av veien fra eierne av bnr 3 og 10 og bnr 8. Lagmannsretten antar at det var etablert en veirett tidligere, men problemstillingen er av liten interesse nå. Det følger av eiendommenes karakter at det dreide seg om bruk av veien som fellesadkomst til gårdsbruk eller nedlagte gårdsbruk i bruk som boligeiendommer. Av rettsforlikets bestemmelser om kostnader og vedlikehold kan man trekke den slutning at bruken fra de tre eiendommenes side - bnr 3 og 10 utgjorde en driftsenhet - var omtrent like intensiv.
Etableringen av campingsplassen medførte etter lagmannsrettens oppfatning en vesentlig økning av trafikken over Skagens eiendom bnr 2. Etter de opplysninger Annika Saanio har gitt, planla man utbygging av plassen med sikte på 300 gjester årlig i løpet av sesongen 1 juni - 31 august. I realiteten ble antall besøkende en del færre, ca 150 gjester i 1993 og ca 100 i 1994. Dette skyldes dels at plassen under henvisning til den verserende tvist foreløpig ikke er blitt utbygget i samsvar med planene, dels det dårlige sommerværet. Antall gjester gir imidlertid et ufullstendig bilde av trafikken. Således er det opplyst at et betydelig antall kjører ned for å se på forholdene, men snur igjen.
Lagmannsretten finner det lite tvilsomt at bruken av veien som adkomst til campingplass ligger helt utenfor rammen av hva partene hadde i tankene, senest ved rettsforliket i 1991. Det forelå den gang ikke noen aktuelle planer om campingplass. Det ville i så fall vært grunn til å flytte veien vesentlig lenger ut fra Skagens gårdstun enn bare et par meter - slik forliket innebar. Det ville videre vært behov for å opparbeide veien til en bedre standard, og kostnadene ved anlegg og vedlikehold ville blitt fordelt på en måte som reflekterte den ulike intensitet i bruken og den økonomiske interesse i denne.
Det følger av servituttloven §2, som svarer til rettspraksis før loven, at man ved vurderingen av hvilken bruk en veirett gir grunnlag for, ikke kan anlegge en rent statisk synsvinkel, idet man må legge vekt på hva som er i samsvar med "tida og tilhøva". Av denne grunn har man i rettspraksis eksempler på at eieren av den tjenende eiendom har måttet tåle at kretsen av brukere utvides i noen grad ved utparsellering av tomter fra den herskende eiendom. Det vises spesielt til høyesterettsdommene i Rt-1968-750 og Rt-1973-229, mens avveiningen ble en annen i Rt-1968-695, som også jordskifteretten har vist til. I mangel av konkrete holdepunkter i avtalen eller stiftelsesgrunnlaget for veiretten - jf servituttloven §1 annet ledd - må grensen for hvilken utvidelse som er tillatt trekkes ved hjelp av urimelighetskriteriet i §2. Vurderingen blir konkret, men det er iallfall lagmannsrettens inntrykk at bruksutvidelsen i de avgjørelser som har gåttt i rettighetshaverens favør, har vært av mindre omfang og medført klart færre ulemper enn hva som er tilfelle i nærværende sak. I Rt-1968-750 dreide det seg kun om to nye brukere, og det var erkjent at utvidelsen ikke medførte noen merulempe.
Lagmannsretten finner det lite tvilsomt at den aktuelle bruksutvidelse til et nytt næringsformål medfører ulemper som må anses å ligge utenfor rammen av ankemotpartens veirett, og som må anses å være urimelige overfor Skagen. Det er ikke noe avgjørende moment om det i 1991 generelt måtte anses mer eller mindre påregnelig at det i fremtiden ville bli anlagt campingplass i området. Fra naturens side ligger forholdene i og for seg vel til rette for dette, og Skagen har også for noen år tilbake syslet med slike planer. Da rettsforliket ble inngått, forelå det imidlertid ingen konkrete planer om slik virksomhet, og forlikets innhold viser at dette lå utenfor rammen av hva partene hadde i tankene. Dette innebærer at den ankende part i tilfelle må ervere et selvstendig rettsgrunnlag for adkomst til campingplassen over Skagens eiendom, f.eks. ved å begjære skjønn etter vegloven §53.
Det er ikke formelt nødvendig å treffe særskilt avgjørelse om opphevelse av jordskifterettens dom, jf Schei, Tvistemålsloven II, side 332. Imidlertid utformes ny realitetsavgjørelse.
Anken har etter resultatet vært forgjeves, og ankemotparten tilkjennes i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningene fastsettes i samsvar med oppgave fra advokat Johansen til kr 12.500, som utgjør salær.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Trafikken på den private veien over Kjell M Skagens eiendom gnr 30 bnr 2 til campingplassen på Annika Saanios eiendommer gnr 30 bnr 3, 8 og 10 er ulovlig.
2. I saksomkostinger for lagmannsretten betaler Annika Saanio innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse 12.500 - tolvtusenfemhundre - kroner til Kjell M Skagen.