LH-1998-471
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-12-21 |
| Publisert: | LH-1998-00471 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vesterålen herredsrett nr. 97-419 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00471. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Øistein Schjønsby). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Geir Ludvigsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Synnøve Nordnes, formann. Lagdommer Brynjar Østgård. Ekstraordinær lagdommer Njaal Sæveraas |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, §39, §47, Løsgjengerloven (1900) §17, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder daglig omsorg og samvær etter barneloven.
A og B ble samboere i 1988. De bodde først på X i Y, men flyttet senere til Z, Æ i Y, hvor B overtok et hus etter sine foreldre. De har to felles barn, C, født xx.xx.1989, og D, født xx.xx.1993. A hadde to barn fra et tidligere forhold, E, født xx.xx.1982, og F, født xx.xx.1984. Særkullsbarna bodde sammen med partene.
Samboerforholdet tok slutt i begynnelsen av november 1996, da A flyttet til Andenes sammen med sine to eldste barn. De to fellesbarna ble igjen hos faren i det tidligere felles hjem på Z. A og barna bodde en første tiden i en leid leilighet på Andenes, men flyttet i januar 1997 til As nye samboer, H, og hans sønn, G, som er født i 1983. A har hatt helge- og feriesamvær med C og D etter samlivsbruddet med B.
Sommeren 1997 fremsatte A krav om å få den daglige omsorgen for C og D overført til seg. Megling førte ikke frem, og den 10. november 1997 tok A ut stevning for Vesterålen herredsrett. Herredsretten avsa den 4. mars 1998 dom med slik slutning:
1. B skal ha den daglige omsorg for fellesbarna C født xx.xx.1989 og D født xx.xx.1993.
2. A skal ha samværsrett med fellesbarna C og D. I mangel av enighet mellom partene om annet skal samværsretten utøves slik: En ettermiddag pr uke, annen hver helg, tre uker i sommerferien og halv påske/juleferie.
3. Hver av partene bærer egne omkostninger.
Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten vises til dommen. A har i rett tid påanket herredsrettens dom. B har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt på Andenes 25. og 26. november 1998. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble avhørt 9 vitner, og forøvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
A og H fikk for ca to måneder siden et felles barn. As datter, E, er flyttet hjemmefra og går på skole på Sortland. Idag bor F, G, og fellesbarnet, født i 1998, sammen med A og H. For øvrig står saken vesentlig i samme stilling som for herredsretten.
A har i det vesentlige anført:
Spørsmålet er om C og D skal bo fast hos mor på Andenes og ha fast samvær med far. Det er ikke riktig at det ligger farer eller usikkerhetsmomenter i et miljøskifte. Barna er kjent med det miljøet de kommer til. De har vært på Andenes i samværsperiodene og har venner der. D har en lekekamerat i nabohuset. Samværsordningen har stort sett fungert godt.
C må begynne på ny skole med mange elever og vil trenge noe tilvenning, men hun vil vedlikeholde kontakten med sine venner på Z. D er inne i sin siste periode i barnehagen, og må uansett tilvennes skolegang. A vil kunne tilpasse det slik at D kan fullføre sitt barnehageår på Z. Bevisførselen har ikke avdekket at han har særlig større problemer enn andre barn.
Moren har ikke fått noen henvendelser fra barnehagen om å bistå i forbindelse med tilpasningen for D. Det er ikke uvanlig at barn føler utrygghet når foreldre skiller lag, og tviholder på den forelder det har igjen. D er så trygg som han kan bli. De største farer og usikkerhetsmomenter ligger ikke her. Det er ikke holdepunkter for å si at dette er et barn med spesielle tilpasningsproblemer. Barna vil klare et miljøskifte uten skade fordi de har de ressurser de har. Det vises ellers til Rt-1986-997 og Rt-1982-1200.
Det er ingen grunn til å tro at ikke forholdet mellom A og H vil vare. Det fremstår som et stabilt og godt forhold. H har aldri anvendt vold hjemme, han er likt av barna, han tar seg av husarbeid og har et godt forhold til F og E. Familieforholdene vil være tilstrekkelig forutsigbare til at barna vil få det bra. C nærmer seg 10 år, og vil etterhvert få større behov for mor enn for far når hun snart går inn i puberteten. B hadde problemer i forhold til E da hun kom i denne alderen.
Begge foreldre har forutsetninger for å ta seg av barna, men spørsmålet er hvem som kan by barna de beste betingelser. Det vil skje ved at barna flytter til mor. De vil da få to voksne foreldrefigurer å forholde seg til, både moren og H, og de vil også få søsken rundt seg. Barna vil dessuten få hvert sitt rom, og et miljø rundt seg med tilbud i lokalsamfunnet. Det er bredere ungdomstilbud på Andenes enn på Æ. Det finnes heller ikke bevis for at stedet er verre enn andre steder med hensyn til rusmidler eller andre ungdomsproblemer.
Etter rettspraksis er det også relevant å legge vekt på hvem av foreldrene som kan bruke mest tid på barna, samt at en ung pike har et stort behov for sin mor. A har til hensikt å være hjemme, og har ressurser til å ta seg av alle barna. Det kan i dette tilfelle ikke ha noen betydning hvem av foreldrene som vil lide størst tap ved avgjørelsen. Hensynet til barnas beste er det viktigste. Se Rt-1979-833.
A har lagt ned slik påstand:
1. A skal ha omsorgen for fellesbarna C og D.
2. B skal ha samværsrett fastsatt etter rettens skjønn.
3. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger, eventuelt det offentlige om saken benefiseres.B har i det vesentlige anført:
Det dreier seg om en endringssak etter barneloven §39 første ledd, der grunnlaget for spørsmålet om å endre avtalen er hensynet til barnas beste. Det er dermed et viktig faktum at det har vært en avtale og en enighet mellom foreldrene med hensyn til barna.
Kjønn tillegges liten vekt etter nyere høyesterettspraksis. Derimot er statusquosynspunktet en viktig problemstilling, som først tar utgangspunkt i en generell vurdering om at det alltid vil ligge en viss risiko ved miljøskifte, og dernest en påpekning av spesielle faktorer i det konkrete tilfelle. Hvis det ikke er andre gode argumenter for at barnet bør flyttes, skal det fortsette å bo der det bor.
I dette tilfellet utgjør mors samboer et risikomoment. En ny samboer vil prege barnas omsorgssituasjon, jfr Rt-1978-368. Videre må det legges vekt på personlige egenskaper hos foreldrene. Begge har betydelig omsorgsevne i forhold til barna. Utgangspunktet i dag er at barna har det bra, jfr vitneforklaringer fra barnehagepersonell og skole. Faren har tatt et stort ansvar helt fra begynnelsen og fulgt barna godt opp. Det gode inntrykk som han gir, stemmer ikke med bildet som av motparten tegnes av alkohol- og medisinbruk.
På den annen side vet man lite om morens omsorgsevne. Hun var ikke interessert i å ha samvær med barna da hun reiste fra hjemmet, og det var problemer med gjennomføringen den første tiden. Etter at samværene begynte å fungere har A aldri benyttet midtukesamværet. Hun har heller ikke tatt kontakt med barnehage og skole en eneste gang i løpet av de to årene barna har bodd hos faren. Det er forunderlig at A har trodd at barna ikke hadde det godt hos faren, og likevel ikke kontaktet barnehage og skole for å undersøke forholdet. Etter siste rettssak fikk hun vite om D s tilvenningsproblemer i barnehagen. A synes å ha en lite gjennomtenkt og reflektert holdning til de negative faktorer ved at barna må skifte miljø.
Bevisførselen har også vist at iallfall D har nær tilknytning til faren. Han har ikke bodd sammen med moren de siste to år. Når det gjelder C har man ikke noen spesiell dokumentasjon, bortsett fra at hun har bodd hos faren i to år og har hatt god oppfølgning generelt.
Ved å bli boende på Z vil D gå fra en barnehage til en skole hvor han kjenner mange elever som har gått i barnehagen sammen med ham. Selv om han uansett skal skifte til skole, er det viktig å følge ham opp. C har også en vennekrets på Z, men et miljøskifte vil være særlig uheldig for D. På Andenes vil det være ny skole/barnehage og nye søsken. Moren vil få ansvar for seks barn med betydelig aldersspredning. Det dreier seg ikke bare om nytt miljø rundt hjemmet og ny omgangskrets, men også om morens nye samboer og nye søsken på heltid.
Videre knytter det seg usikkerhet til H. Retten må legge til grunn det faktum som er beskrevet i straffesaken mot ham. En person som kan komme opp i en slik situasjon som dommen beskriver har en karakterbrist, sammenholdt med at han er dømt to ganger tidligere. Dette forhold skaper usikkerhet ved mor som omsorgsalternativ. Bevisførselen har avdekket at barna blir godt fulgt opp av far, og at de har et godt miljø med hensyn til barnehage og skoleforhold. I en slik situasjon må det gode argumenter til for at barna skal flytte. I denne saken er det ikke kommet frem noen argumenter for miljøskifte.
Samværsretten må fastsettes etter rettens skjønn. B ønsker at den skal være en realitet, og mener derfor at midtukesamværet skal utgå ettersom det ikke har vært benyttet. Ellers ønsker han samme omfang som fastsatt av herredsretten.
Det er grunnlag for å ilegge den ankende part saksomkostninger for lagmannsretten. Etter herredsrettens dom har alle parter kjent bevisførselen, og det er ikke kommet til noe nytt i ankeomgangen.
B har lagt ned slik påstand:
1. Vesterålen herredsretts dom i sak 419-97 A, stadfestes, dog slik at samværsrettens utsrekning fastsettes etter rettens skjønn.
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:
Lagmannsretten legger til grunn at partene den 15. november 1996 inngikk en avtale om fordeling av fellesbo, samt daglig omsorg og samvær for fellesbarna. I følge avtalen skal særkullsbarna E og F flytte sammen med A, mens fellesbarna D og C skal bli boende hos B. Det ble fastsatt en samværsordning som gikk ut på samvær n ettermiddag i uken, annenhver helg, jul, påske og sommerferie. Partene er enige om å ha felles foreldreansvar for de to barna.
Saken gjelder således endring av en avtale etter barneloven §39 annet ledd 1. punktum. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for endring av avtale om samværsrett, jf barneloven §47 tredje ledd. Avgjørelsen skal etter barneloven §34 først og fremst treffes etter en samlet vurdering av hva som må anses å være til barnas beste, bedømt etter forholdene når avgjørelsen tas.
Faren har hatt den daglige omsorg for barna i ca 2 år, og har etter bevisførselen i saken løst denne oppgaven meget godt. Moren har i denne perioden hatt samvær med barna i helger, høytider og i sommerferien. Hun har ikke ønsket å benytte midtukesamværene. Det var problemer med å få gjennomført samværene i starten, fordi A ofte ikke kunne eller ønsket å ta imot barna. Dette bedret seg etter kort tid, og det må legges til grunn at samværsordningen stort sett har fungert bra senere.
I likhet med herredsretten legger også lagmannsretten grunn at begge foreldre er skikket til å ha den daglige omsorg for barna, og at deres materielle og miljømessige forutsetninger med hensyn til bolig og økonomi er noenlunde likeverdige. Begge foreldre er hjemmeværende, og vil i utgangspunktet ha god anledning til å ta seg av barna.
I vurderingen av hvem som skal ha den daglige omsorg for C og D, må det tas utgangspunkt i at det ikke er tilrådelig å omplassere barna med mindre omsorgsforholdene hos moren er bedre. Rettspraksis synes å stadfeste at flytting bør unngås dersom ikke konkrete, særlige omstendigheter likevel tilsier at det bør skje.
C går i 4. klasse på barneskolen og D i barnehage på Æ. Vitneforklaringer fra skole- og barnehagepersonell har entydig gått ut på at barna har det bra i dag, og at de er velfungerende i et lite og oversiktlig miljø. C har en liten venninnekrets på skolen, mens D går i barnehage sammen med ni andre barn som til neste år skal begynne på samme skole som ham. Etter bevisførselen har Bs oppfølgning av barna, og kontakt med skole og barnehage, hele tiden vært svært god.
D var utrygg og reservert ved oppstarten i barnehagen, og krevde derfor særlig oppfølgning den første tiden for å tilpasse seg de nye omgivelsene. Denne tilvenningstiden foregikk i nært samarbeid med faren, slik som beskrevet i herredsrettens dom på side 13 (utdraget side 42). Guttens forhold til barnehagen har senere endret seg mye i positiv retning, men han har fremdeles stort behov for trygghet og forutsigbarhet. I følge barnehagepersonalets vitneforklaringer skal det bare små endringer til før han reagerer med tilbaketrekning. Av denne grunn anses det som en fordel om han kan tilvennes skole sammen med andre barn som han kjenner.
Barna har hele tiden bodd sammen med faren, og det må legges til grunn at begge er knyttet til ham. Dette gjelder spesielt i forhold til D, hvor tilknytningen synes å være særlig sterk.
Morens situasjon og evne til å følge opp barna har man mindre kjennskap til. Dersom fellesbarna flyttes over til henne, vil hun få daglig omsorg for fem barn med ganske stor aldersspredning. Det må antas at den første tiden med tilvenning til nytt skoleog hjemmemiljø særlig for D, vil stille store krav til A. Det er på det rene at hun ikke har vært i kontakt med skole eller barnehage etter samlivsbruddet for å få informasjon om barna, til tross for at hun i retten har uttrykt bekymring for deres situasjon. Dette reiser tvil om morens evne og mulighet til å følge opp barna i et nytt skolemiljø på Andenes.
Ved overflytting til moren vil barna riktignok få to voksne foreldrefigurer å forholde seg til, men samtidig hefter det en viss usikkerhet med hensyn til Hs personlige egenskaper som rollemodell for barna, og evne til å bidra til en stabil omsorgssituasjon på sikt. Han er domfelt tre ganger for vold, siste gang i mars 1998. Den siste domfellelsen relaterer seg til to forhold fra henholdsvis desember 1996 og august 1997, og gjelder vold og overtredelse av drukkenskapsloven §17.
Det må på den annen side også legges til grunn at barna har tilknytning til moren og hennes miljø på Andenes. De er vant til å bo der under samværene, og kjenner sine halvsøsken og til en viss grad miljøet rundt. Det er bl.a. opplyst at D har en lekekamerat like i nærheten. Avstanden mellom mor og far er så kort at barna uansett vil kunne ha et omfattende samvær med faren, og dermed opprettholde sin forbindelse med miljøet på Z/Æ, selvom moren får den daglige omsorg.
Lagmannsretten finner likevel etter en samlet vurdering at det ikke er fremkommet noe som tilsier at det vil være til barnas beste å flytte de fra faren til moren. Man er enig med herredsretten i at det foreligger en risiko ved miljøskifte, særlig i forhold til D. Selv i de tilfelle hvor status quoprinsippet ikke gir noen klar løsning må det under enhver omstendighet kreves en sannsynlighetsovervekt for at flytting vil medføre fordeler for barna, dersom at man skal endre en vel fungerende ordning, jfr Rt-1996-420. Dette er ikke tilfelle i denne saken.
Lagmannsretten ser ikke grunn til å endre den samværsordning herredsretten har fastsatt. Barna bør gis anledning til et omfattende samvær med moren, selv om hun inntil nå ikke har benyttet seg av midtukesamværene.
Herredsretten dom blir etter dette å stadfeste.
As anke har vært forgjeves og hun skal etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges å dekke motpartens saksomkostninger. Begge parter har fri sakførsel. Det ble ikke tilkjent saksomkostninger i herredsretten, og lagmannsretten finner at hun etter omstendighetene bør fritas for erstatningsplikten også i ankesaken. Herredsrettens omkostningsavgjørelse blir dermed også å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.