LH-2000-483

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-12-19
Publisert:	LH-2000-00483
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Rana herredsrett nr. 99-577 - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00483.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Ove Soltvedt). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Dan Erik Kjellnø).
Forfatter:	Lagdommer Helge Nilsen, formann. Lagdommer Synnøve Nordnes. Byrettsdommer Marianne Fallan Kristensen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §35a, §44a, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §31, §41, Barnevernloven (1992) §3-1

Saken gjelder tvist mellom foreldre om barnefordeling for tre felles barn. Det er uenighet om daglig omsorg for og samvær med de tre barna. Det er enighet om fortsatt felles foreldreansvar for barna.

Mellom A født *.*. 1958, og B født *.*. 1956, ble det 26 februar 1988 inngått ekteskap. Paret hadde levd i samboerskap siden høsten 1982. Begge var oppvokst i tettstedet X i Y kommune i Nordland, beliggende ved - - -fjellet mellom Z og W.

Partene fikk tre felles barn, C født **.**.1989, D født **.**.1991 og E født **.**.1992. Samtlige har etternavn A/B.

A hadde fra tidligere samboerforhold med F, tvilling-døtrene G og H, født xx.xx.1978, som hun alene hadde foreldreansvar og daglig omsorg for. B hadde ingen barn fra tidligere. Han var stefar for tvillingsøstrene under samlivet med deres mor.

Familien A og B - med hennes to særkullsbarn samt etter hvert deres tre felles barn - bodde fra 1988 i egen enebolig, som var oppført samme år, i boligfeltet på - - -jord i X, beliggende nær tettstedets sentrum. Paret hadde i de siste par år forut for dette bodd i leiebolig i det samme boligfelt. Tidligere hadde paret bodd i leiebolig andre steder, siste par år i - - -fjord mellom Bodø og Fauske.

Deres ekteskapelige samliv opphørte 7 mars 1998. B flyttet da ut fra deres felles hjem i X. Ekteskapet opphørte senere ved skilsmisse, etter forutgående separasjon fra 25 juni 1998. Skifteoppgjøret av fellesboet ble fastsatt ved skifteavtale av 17 juli 1998, som ble gjennomført. Begge ble boende i X, hun i partenes tidligere felles bolig som hun overtok, han i leiebolig i et par år og deretter i bolig som tilhører hans nye samboer.

Partene inngikk 30 mai 1998 avtale om barnefordeling. Det ble bestemt at de skulle ha felles foreldreansvar for sine tre felles barn, at moren skulle ha daglig omsorg for dem, og at faren skulle ha samvær. Samvær skulle utøves annenhver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen, annenhver uke fra torsdag ettermiddag til fredag morgen og fra tirsdag ettermiddag til onsdag morgen, annenhver jule- og nyttårshelg, hver påske vekselvis i palmehelga og påskehelga, annenhver vinter- og høstferie, hver syttende mai om ettermiddagen, samt tre uker hver sommer, hvorav minst to uker sammenhengende.

Barnebidrag som B skal betale til barna, ble ved bidragsfogdens vedtak av 2 februar 1999 fastsatt til 1 680 kroner i måneden for hvert barn, gjeldende fra januar samme år, som innkreves gjennom innkrevingssentralen. Bakgrunnen for vedtaket var at A hadde søkt om fastsetting og innkreving av bidrag. Ved fylkestrygdekontorets vedtak av 14 april 1999 ble det bestemt at Bs klage av 17 februar 1999 ikke førte frem, og at bidragsfogdens vedtak skulle stadfestes. Barnebidrag var tidligere blitt fastsatt ved avtale mellom partene.

B reiste ved stevning av 26 november 1999 til Rana herredsrett søksmål mot A i tvist om barnefordeling og nedla påstand om at han skulle ha daglig omsorg for de tre barna, at hun skulle ha samvær med dem etter rettens fastsettelse, og at hun skulle dekke sakens omkostninger. A tok i tilsvar av 10 januar 2000 til motmæle og nedla påstand om at hun skulle ha daglig omsorg for de tre barna, at han skulle ha samvær med dem etter rettens fastettelse, og at han skulle dekke sakens omkostninger. Hovedforhandling ble avholdt 16 og 17 mars 2000 i Rana. Partene nedla påstander som i stevningen og tilsvaret.

Rana herredsrett avsa 23 mars 2000 dom med slik domsslutning:

«1. C født **.**.89, D født **.**.91 og E født **.**.92 skal bo fast sammen med B.

2. A skal ha samvær med C, D og E annenhver helg, to uker i sommerferien, 4 sammenhengende dager i julen med annenhvert år julaften og annenhvert år nyttårsaften samt 4 sammenhengende dager i påskeferien med annenhvert år fra fredag før palme-søndag og annenhvert år fra skjærtorsdag.

3. A dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale til B sakens omkostninger med kr 34.250,- - trettifiretusentohundredeogfemti -.»

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsrettens fremgår av herredsrettens dom. Foregrepet tvangskraft ble ikke besluttet og var heller ikke begjært.

A erklærte ved prosesskrift av 28 mai 2000, som ble rettet ved prosesskrift av 9 juni 2000 innen fastsatt frist, rettidig anke mot herredsrettens dom. Anken rettet seg mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det ble nedlagt påstand om at hun skal ha daglig omsorg for de tre barna og at han skal dekke sakens omkostninger. B tok i tilsvar av 27 juni 2000 rettidig til motmæle. Det ble nedlagt påstand om at herredsrettens dom skal stadfestes og at A skal dekke sakens omkostninger.

B begjærte 27 juni 2000 midlertidig avgjørelse om at han skulle ha daglig omsorg for barna inntil rettskraftig avgjørelse foreligger. A tok i prosesskrift av 30 juni 2000 til motmæle. Lagmannsretten avsa 17 juli 2000 kjennelse om at begjæringen om midlertidig avgjørelse skulle forkastes.

Ankeforhandling ble avholdt 9 og 10 november 2000 i W. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger, og avgav forklaringer. Det ble avhørt 18 vitner. Bevisførselen fremgår for øvrig av rettsboken. Etter rådslagning og stemmegivning i etterfølgende domskonferanse 10 november 2000, ble det enstemmig besluttet at bare rettens formann behøver å være til stede når dommen blir avsagt, etter forutgående sirkulasjon til rettens øvrige medlemmer.

A gjør i hovedsak gjeldende:

A krever at hun skal ha daglig omsorg for de tre fellesbarna, samt at B skal ha samvær med dem, fastsatt ved vanlig eller utvidet samværsordning. A vil ha samvær med barna, dersom B skulle få daglig omsorg for dem. Dette vil være det beste for barna.

Økonomiske hensyn er bakgrunnen for saksanlegget fra B om barnefordeling. Bidragene som han må betale for barna utgjør større beløp enn han ønsker å betale. Bidragene til barna som han vil motta fra deres mor dersom han skal ha daglig omsorg for barna, vil innebære ønsket inntekt. Saken ble reist av B samtidig som han hadde klaget over det offentliges bidragsfastsettelse for barna, hvilket bekrefter at økonomiske hensyn hadde betydning for ham.

Herredsrettens beskrivelse i dommen av A psykiske helsetilstand er klart uriktig og savner ethvert faktisk og faglig grunnlag. Dette gjelder alle beskrivelsene av henne, herunder at hun er psykisk syk, at hun har utsatt familien for psykisk terror, og at hun har store personlighetsforstyrrelser.

Lagmannsretten har i den midlertidig avgjørelse uttalt skepsis til herredsrettens kraftige og negative karakteristikker av A, ved å påpeke at det ikke fremgår med tilstrekkelig klarhet hvilke konkrete forhold og episoder som samlet sett gjør det berettiget med slike karakteristikker. Lagmannsretten fant ikke tilstrekkelige holdepunkter til å konkludere med at barna var i så uholdbar omsorgssituasjon, at midlertidig avgjørelse var berettiget.

Doktor Robert Novak kunne i sin vitneforklaring ikke kjenne A igjen gjennom herredsrettens beskrivelse. Legen forklarte at hun i den senere tid har følt seg slitt og utbrent, på grunn av saken om barna og konflikten på arbeidsstedet.

Tvillingsøstrenes vitneforklaringer viser at det forelå konfliktfylt forhold mellom dem og deres mor etter hvert som de ble større. Dette gjaldt imidlertid enkeltstående episoder, som oppstod med mellomrom.

De tre fellesbarna er særdeles flinke på skolen. Alt er i orden med barna, i følge skolelærernes vitneforklaringer. Dette gjelder både faglig, sosialt og ellers. Slik var det også med tvillingsøstrene, ifølge skolelærernes forklaringer og karakterbøkenes utskrifter.

Barnevernet har aldri hatt noen sak vedrørende A eller hennes barn.

A henvendte seg selv, etter at herredsrettens dom forelå, til barnevernet, med anmodning om å besøke hjemmet for å vurdere forholdene. Men barnevernet fant ikke å ha grunnlag for å kunne utføre et slikt oppdrag.

Best samlet foreldrekontakt oppnås ved at de tre barna bor hos moren. Dagens stabile ordning mellom barna og begge foreldrene kan derved opprettholdes. Samværsnekt foreligger iallfall ikke i alvorlig eller vesentlig omfang. A har ved bare noen få anledninger nektet samvær mellom barna og faren, men hver gang med holdbar begrunnelse.

Risikoen ved miljøskifte blir avgjørende i saken. Alle tre barna har det godt og trives slik de bor nå, både hos moren og på stedet. Flytting av barna fra moren til faren vil innebære miljøskifte for barna. Det ville være uheldig å rive barna opp fra sitt tilvante bomiljø og nærmiljø. Særlige grunner som kan begrunne at risikoen ved miljøskifte ikke anses avgjørende kan være så mangt, men foreligger uansett ikke her.

A er den stabile omsorgsperson for de tre barna. Hun har hele tiden bodd på det samme sted med barna, i eget hus, som hun overtok ved skiftet. Hun vil fortsatt bli boende der. Barna vil få et sikkert og stabilt hjem i fremtiden, slik som hittil. Hun har god anledning til å ivareta alle tre barna, etter at tvillingene har flyttet hjemmefra og fått egne hjem. Dersom barna ikke skal fortsette å bo hos henne, vil hun av økonomiske grunner risikere å miste huset, slik at de derved vil miste sitt barndomshjem. Økonomiske forhold er særdeles viktige for begge parter i saken.

B bor hos ny samboer i hennes hus. Dersom samboerskapet opphører, vil verken han eller barna kunne bo i den samme bolig.

Det nedlegges slik påstand:

«1. A skal ha den daglige omsorgen for C (f. **.**.89), D (f. **.**.91) og E (f. **.**.92).

2. B skal ha vanlig samvær med C (f. **.**.89), D (f. **.**.91) og E (f. **.**.92) eller et samværsomfang fastslått av retten.

3. B dømmes til å betale saksomkostninger til A for herredsrett og lagmannsrett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente 14 dager etter domsavsigelse.»

B gjør i hovedsak gjeldende:

B krever at han skal ha daglig omsorg for de tre fellesbarna, samt at A skal ha samvær med dem, i samsvar med den noe begrensede samværsordning som herredsretten har fastsatt, idet hun etter forholdene ikke bør ha ytterligere samvær. Herredsrettens dom som er riktig i resultat og i det vesentlige i begrunnelse, bør stadfestes. Dette vil være det beste for barna.

Barnefordelingssaken som B har reist, har ingen sammenheng med økonomiske hensyn eller barnebidrag. B har ingen økonomiske interesser i saken. Han begjærte mekling om barnefordeling før bidragssaken ble reist av A. Saken ble reist ene og alene av hensyn til barnas beste.

A forklaring om at B skal ha vært voldelig mot henne, bestrides. Beskyldningen har ingen forankring i virkelighetens verden. Tvillingdøtrene til A har i sine vitneforklaringer bekreftet at slik vold ikke fant sted. Den episode som legeerklæringen om E gjelder, gjaldt et hendelig uhell i forbindelse med juleforberedelsene, ikke noen voldsutøvelse.

A er direkte uskikket som omsorgsperson for de tre barna. Hun greier omsorgsutøvelsen mens barna er små, slik som hittil, men ikke når de blir eldre, slik som fremover. Utfordringene i dagliglivet som vil oppstå når barna etter hvert vokser til, vil hun ikke makte.

Tvillingene har i sine vitneforklaringer forklart sant om sin mor, om sin oppvekst hos henne, og om hennes senere forhold til dem. Morens opptreden overfor tvillingene gjennom flere år har vist at betydningsløse hendelser blåses opp til eksplosjon, at hun mangler nødvendig selvkontroll, og at hun mangler viktige evner som omsorgsperson. Hun synes å bortforklare virkeligheten i forhold det som har hendt, hvilket viser et uvanlig personlighetstrekk hos henne. Morens unnlatelse av å tilbakelevere tvillingenes dagbøker og hennes bruk av dagbøkene i rettssaken, viser sjikanerende opptreden overfor dem.

Herredsretten har gitt en riktig beskrivelse av A som person og mor, men kunne nok med hell ha unnlatt å beskrive henne som psykisk syk. As opptreden overfor familien hittil viser at hun er uskikket som omsorgsperson for de tre fellesbarna i fortsettelsen.

Stabilitet mangler i A tilværelse. Etter samlivsbruddet med B har hun skapt en usikker livssituasjon for både seg selv og barna. Samboerskapet med J, som ble etablert høsten 1999 etter et kortvarig bekjentskap, opphørte allerede våren 2000. J som hun betegner som sin forlovede, bor imidlertid i kommunal bolig like i nærheten i samme boligfelt som henne. Hun bor igjen alene sammen med barna.

A mangler et sosialt nettverk i dagliglivet. Dette bekreftes ved at ingen nære personer som bor i Xområdet, har gitt vitneforklaring for henne i saken. Broren hennes som gav forklaring, bor sørpå.

B er godt skikket som omsorgsperson for de tre barna. Han besitter gode omsorgsevner. Tvillingenes vitneforklaringer om sin stefar gjennom flere år bekrefter dette. Ved valg mellom skikket og uskikket omsorgsperson, må den skikkede velges.

Samboerskapet med K ble stiftet sommeren 2000, etter grundige overveielser fra begge parter, som har vært kjærester siden høsten 1998. Hun har alene foreldreansvar og daglig omsorg for datteren L, født i 1992, etter et tidligere ekteskap.

Familien bor nå i Ks hus ved siden av gårdsbruket til hennes foreldre. De tre barna til B er allerede blitt godt kjent i huset, med hans nye samboer og hennes datter, samt med omgivelsene på stedet.

Ingen risiko ved miljøskifte vil foreligge for de tre barna. Samboerparet B og K har over tid lagt forholdene godt til rette for å motta barna til å bo fast hos seg. Barna vil fortsette på samme skole som hittil.

Best samlet foreldrekontakt vil oppnås når barna bor hos B. Han vil sørge for at mors samvær med barna kan gjennomføres problemfritt. Videre vil han sørge for at barna kan opprettholde kontakt med sine halvsøsken, etter som As tvillinger søker til ham, ikke til henne, på grunn av det vanskelige forhold mellom mor og barn.

Det nedlegges slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten har delt seg i avgjørelsen av foreldrenes tvist om daglig omsorg for og samvær med sine tre felles barn. Flertallet - bestående av lagdommer Synnøve Nordnes og byrettsdommer Marianne Fallan Kristensen - finner at faren bør ha daglig omsorg og at moren bør ha samvær. Mindretallet - bestående av lagdommer Helge Nilsen - finner at moren bør ha daglig omsorg og at faren bør ha samvær.

Den samlede lagmannsrett bemerker:

Domstolens avgjørelse i barnefordelingssak - tvist mellom foreldre om foreldreansvar, daglig omsorg eller samvær - «skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet», jf barneloven §34 tredje ledd, §35a første ledd og §44a tredje ledd. Hva som er best for barnet, og som best kan trygge dets oppvekst og utvikling, vil bero på en konkret samlet vurdering av alle relevante forhold i saken, se Smith/Lødrup: Barn og foreldre (1998) side 98 følgende, ut fra dagens situasjon, se avgjørelsen i Rt-1996-950.

Sakkyndig bør oppnevnes i barnefordelingssak når det trengs, jf barneloven §41.

Bestemmelsen forstås slik at det må foreligge et særlig behov for sakkyndig bistand, for at sakkyndig skal oppnevnes, jf avgjørelsene i Rt-2000-82, Rt-2000-314 og Rt-2000-487. Hvorvidt det foreligger tilstrekkelig grunn til å oppnevne sakkyndig, beror på en skjønnsmessig vurdering, se avgjørelsene i Rt-2000-314, Rt-2000-487 og Rt-2000-1316.

Sakkyndig har ikke vært oppnevnt i nærværende sak, verken for herreds- eller lagmannsretten. Saksforberedende dommer i herredsretten besluttet 7 februar 2000 at sakkyndig ikke skulle oppnevnes, etter at B 2 februar hadde begjært sakkyndig oppnevnt, mens A 4 februar hadde meddelt at sakkyndig ikke var nødvendig. Saksforberedende dommer i lagmannsretten besluttet 7 juli 2000 at sakkyndig ikke skulle oppnevnes, etter at A i anken hadde begjært sakkyndig oppnevnt, mens B i tilsvaret hadde motsatt seg dette. Beslutningen om ikke å oppnevne sakkyndig ble fastholdt 3 oktober 2000, etter at A 22 september 2000 hadde reist spørsmål om sakkyndig likevel burde oppnevnes. Partene har ikke på noe tidspunkt hatt felles ønske om oppnevnelse av sakkyndig.

Partenes personlige forhold og livssituasjon i sin alminnelighet kan beskrives i noen hovedpunkter. Dette bygges i det vesentlige på deres egne forklaringer.

A har tidligere gjennomført grunnskole, gymnas og høyskole i økonomiske og administrative fag i ett år. Gjennom årene har hun hatt forskjellige arbeidsforhold. Siden 1990 har hun vært ansatt i Y kommune i forskjellig arbeid, for tiden i vikariat som fagsjef ved tjenesten for funksjonshemmede, med varighet ut januar 2001. Hun anser det uproblematisk å skaffe seg fortsatt arbeid i Y, enten hos samme eller annen arbeidsgiver, idet hun kan utføre forskjellig slags kontorarbeid. A oppebærer nå årlig arbeidsinntekt på om lag 250.000 kroner brutto. Hun har gjeld som utgjør om lag 1.000.000 kroner, hovedsaklig til bolig, men også noe til bil og forskjellig annet.

A bor nå, sammen med de tre barna, i familiens tidligere felles bolig på - - -jord i X. Slik har det vært sammenhengende i to år og ni måneder, siden ektefellenes samlivsbrudd. Hun ønsker fortsatt å bli boende der sammen med barna. Hun forklarte at alle tre barna trives godt hos henne og i omgivelsene på stedet. A har fem søsken med familie, hvorav ett bor i X, ett i - - -, to i - - - og ett i - - -. Deres far bor i X, mens deres mor er død.

A var samboer med J fra høsten 1999 til våren 2000. Paret hadde kjent hverandre i nesten en måned fra månedsskiftet mellom august og september 1999, før han flyttet inn hos henne mot slutten av september.

Siden våren 2000 har han bodd i kommunal leiebolig i det samme boligfelt. J er født *.*. 1965 og oppvokst i W. Siden høsten 2000 har han vært selvstendig næringsdrivende som takmontør. Tidligere har han vært snekker og sjåfør. Han har fem barn, i alderen fra fire til femten år, med tre forskjellige mødre. De fire yngste barna bor hos sine mødre. Det eldste barnet bor nå hos sin far, som overtok omsorgen for sønnen våren 2000, etter at barnevernet hadde grepet inn overfor barnets mor. L forklarte at hun anser J som sin kjæreste og forlovede, og at de fortsatt har fast følge. J forklarte at han har som mål at de kan bo sammen igjen, når saken om barna hennes er avgjort, og forholdene vil ligge bedre til rette for videre samliv.

B har tidligere gjennomført grunnskole, gymnas og lærerhøyskole. Han var i 1982 ferdig utdannet lærer. Gjennom årene har han hatt forskjellige arbeidsforhold i skoleverket. Siden 1993 har han hatt fast stilling som rektor ved Y kommunale musikkskole, som han vil fortsette i. B oppebærer årlig arbeidsinntekt på om lag 280.000 kroner brutto. Han har gjeld som utgjør om lag 270.000 kroner, hovedsaklig etter fellesbooppgjøret og til bil. Siden samlivsbruddet har han bodd i leiebolig i boligfeltet på - - -jord, frem til sommeren 2000.

B bor nå sammen med K i hennes bolighus, oppført i 1978, på - - - i - - - i X. Paret har vært samboere siden sommeren 2000, etter å ha vært kjærester siden høsten 1998. K er født xx.xx.1966 og oppvokst i X. Hun er utdannet lærer (adjunkt) og har fast lærerstilling ved Y kommunale musikkskole. K har ett barn, L, med M, som bor i Alta. Hun har foreldreansvar og omsorg for datteren, som er åtte år, mens han har samvær med datteren. Samboerskapet var i følge parets forklaring nøye planlagt og fungerer fint. Både han og hennes barn trives godt hos dem, sammen med hverandre, og i omgivelsene på stedet, i følge parets forklaring.

B har tre søsken med familie, som alle bor i X. Deres far og mor som er fraskilt, bor også der. Foreldrene til K driver gårdsbruk og bor ved siden av hennes boligeiendom.

Avstanden mellom partenes bosteder i X utgjør om lag fem kilometer langs offentlig vei. Barna vil være elever i den samme grunnskole som hittil, i alle ti klassetrinn, uansett hvem av foreldrene de bor hos fast, etter som begge hører til den samme skolekrets. Opplysninger om at barna har spesielt nære venner i sitt miljø, foreligger ikke.

Partenes omsorgsevner har vært gjenstand for omfattende bevisførsel, knyttet til tidligere utøvelse av daglig omsorg, særlig foranlediget av herredsrettens uttalelser om spørsmålet. A har ikke noe å bestemt å utsette på B som omsorgsperson. B mener å ha vesentlig å utsette på A som omsorgsperson, og at hun er uskikket som omsorgsperson for barna. Hovedpunktene i bevisførselen vedrørende hennes tidligere omsorgsutøvelse angis.

B forklarte at A under det ekteskapelige samliv etter hvert utviklet uvanlig lav aggressjonsterskel i dagliglivet og utviste uforutsigbart humørsyke og verbalt terrorvelde overfor familien, samt at hun avviste hans forsøk på å gripe inn i forholdet mellom henne og tvillingdøtrene hennes. Han forklarte videre at hun etter samlivsbruddet ofte har skapt vanskeligheter av forskjellig art i forbindelse med hans samværsutøvelse med barna, at hun ved iallfall en anledning (påsken 1999) fullstendig har nektet ham fastsatt samvær med dem, og at hun ved flere anledninger høylytt har betegnet ham nedverdigende, også i barnas påhør.

Tvillingdøtrene H og G - som nå er 22 år gamle - forklarte begge om vanskelig oppvekst, særlig som tenåringer, under A omsorg, preget av stadig og systematisk forskjellsbehandling til fordel for H og ugunst for G, verbale angrep i hjemmet mot mannen og barna, forskjellige holdninger til familien uttalt innad til sine egne og utad til andre, dagligliv i hjemmet betegnet som psykisk terror, eksemplifisert ved flere forskjellige hendelser, herunder noen tilfeller av voldsutøvelse, samt tilbakesendelse av gaver fra deres far under henvisning til misnøye med barnebidrag. Oppvekstforholdene i hjemmet var i følge døtrenes forklaringer, verst i det tidsrom fra moren var gravid med C i 1989, og særlig fra de ble tenåringer våren 1991, inntil begge flyttet hjemmefra høsten 1993 som femtenåringer for å gå på videregående skole i Z.

Begge forklarte videre om det senere bruddet med moren, som oppstod høsten 1998 og senere har vedvart, samt at moren fortsatt ikke vil utlevere dem dagbøkene sine, som hun uten deres tillatelse endog har brukt som bevismateriale i saken, hvilket døtrene oppfatter svært krenkende. Tvillingene forklarte at de fortsatt er glade i sin mor, at de ikke ønsker å hevne seg mot henne på noen måte, men at de vil forklare seg i saken for å hindre at andre skal bli utsatt for samme oppvekst som dem, og for at de tre halvsøsknene skal få best mulig oppvekst.

Bevismaterialet gir samlet sett grunnlag for å fastslå som bevist, at A i dagliglivet gjennom flere år, fra tidlig i 1990 årene og frem til våren 1998, ofte opptrådte uvanlig og uheldig, særlig ved uhøvisk og nedsettende ordbruk samt utagerende sinne, overfor sin nærmeste familie, spesielt tvillingdøtrene, som av den grunn oppfattet sin tilværelse som utrygg og uforutsigbar. Videre fastslås at hun som forelder ofte ikke utviste evne eller vilje til nødvendig selvinnsikt ved alle vanskelige mellommenneskelige forhold som oppstod i hjemmet.

Bevismaterialet gir videre grunnlag for å fastslå som bevist, at A ved noen enkeltstående tilfeller i hjemmet forøvet vold mot tvillingbarna. Moren helte ved en anledning et melkekrus i hodt på H, som da gikk i første klasse, fordi hun ikke ville spise opp maten sin. Moren tildelte G ved en anledning, da hun var mellom 11 og 12 år, flere slag og spark mot kroppen, hvoretter hun tvang datteren inn i bilen og kjørte henne til sin far, der hun måtte oppholde seg i et par døgn, før hun fikk lov til å komme hjem igjen, etter å ha måttet be pent for seg. Moren tildelte G ved en anledning om sommeren 1998 en ørefik, hvoretter hun kastet en kaffeboks i hodet på datteren, som i mellomtiden hadde gitt sin mor en ørefik tilbake. Disse voldsepisoder fant sted under opphetet stemning i hjemmet, hvorunder moren følte seg motsagt av barna, som hadde gitt uttrykk for ikke å ville etterkomme hennes mening om saken.

A synes i sin forklaring, som oppfattes forholdsvis unnvikende i forhold til beskrivelsene av faktiske forhold i hjemmet, å ha bekreftet at hun ikke hadde særlig forståelse for å søke å avklare og løse de problemer som hun oppfattet som tilstedeværende hos døtrene under oppveksten. Heller ikke har hun foretatt noe aktivt for å søke å gjenopprette vanlig kontakt med døtrene etter at forholdet ble brutt mellom dem for et par år siden, da tvillingene var 20 år gamle.

Bevisførselen gir intet grunnlag for å fastslå at A har eller har hatt noen psykisk sykdom. Doktor Robert Novak, som er kommunelege i Y og fastlege for A, forklarte som vitne at han aldri har opplevd henne som psykisk syk eller i psykisk ubalannse, samt at sykemeldinger av henne i den senere tid har hatt grunnlag i krisereaksjoner betinget av ytre påkjenninger, ved arbeidskonflikten i kommunen og barnefordelingssaken mellom partene, såkalt psykisk stressreaksjon. Herredsrettens konklusjon om at hun er «psykisk syk» og i «sterk psykisk ubalanse» samt at hun har hatt «store personlighetsforstyrrelser» (se dommen side 9) savner faktisk og medisinsk faglig begrunnelse.

Barnevernet, som nøye skal følge med i de forhold barn lever under, jf barnevernloven §3-1, har aldri, verken av eget tiltak eller etter melding fra andre, foretatt undersøkelser vedrørende A barn eller hatt noen sak om dem. Hennes anmodning til barnevernet, etter at herredsrettens dom i saken forelå, om å foreta undersøkelser, ble avslått, etter som barnevernet ikke fant grunnlag for noe slikt.

Dette ble opplyst i vitneforklaringene fra helse- og sosialsjef Kjell Arne Odden og barnevernleder Trine Ingulfsen.

Partene forstås å være ganske forskjellige som mennesker, hvilket vil fremgå av beskrivelsen av deres personlige forhold og livssituasjon, samt hennes tidligere opptreden som omsorgsperson for tvillingdøtrene. Dette behøver likevel ikke i seg selv å ha avgjørende betydning for deres omsorgsevner i sin alminnelighet.

Partenes avtale om barnefordeling som ble inngått 30 mai 1998 etter samlivsbruddet i mars samme år, forstås etter omstendighetene som forelå å ha fremstått som naturlig for begge. Verken avtalen eller ordningen som deretter ble gjennomført, vil ha noen selvstendig betydning for spørsmålet om hva som er best for barna i fortsettelsen. Heller ikke vil partenes nåværende synspunkter vedrørende den ordning som ble avtalt eller den bakgrunn som forelå, ha noen selvstendig betydning. Barnebidragsspørsmål kan uansett ikke ses å ha avgjørende betydning for partenes oppriktige mening om hva som er best for barna.

Ingen av de tre barna - som ennå ikke er fylt 12 år - har uttalt seg i saken vedrørende spørsmål om omsorg eller samvær, se barneloven §31 annet ledd. Begge foreldrene har for lagmannsretten uttrykkelig meddelt det felles syn, at de ikke ønsker å utsette barna for slike vanskelige spørsmål, ei heller ved samtale med noen av rettens medlemmer. Bevisførselen ellers gir ingen klare holdepunkter for hvorvidt barna virkelig har bestemte ønsker eller meninger om spørsmålene om daglig omsorg eller samvær.

De tre barna - E, D og C - er nå henholdsvis åtte, ni og elleve år gamle og går i tredje, fjerde og femte klasse på X sentralskole. Barna fungerer godt på skolen i alle sammenhenger og er svært flinke i alle fag. Deres orden og oppførsel er god. Klesdrakt og hygiene er upåklagelig. Dette bygges særlig på klassestyrernes vitneforklaringer, som var klare og entydige.

Den personlige tilknytning mellom hvert av de tre barna og hver av foreldrene forstås å være god. Dette underbygges av begge parters forklaringer om barnas adferd i sin alminnelighet og barnas utsagn overfor foreldrene ved noen anledninger. Det foreligger ingen holdepunkter for at noen av barna føler vesentlig sterkere tilknytning til den ene eller andre forelder.

Den personlige tilknytning mellom de tre søsknene innbyrdes forstås å være god. Begge foreldrene mener at søsknene uansett utfall av saken, bør bo hos den samme omsorgsperson, og at søskenflokken ikke bør deles.

Den personlige tilknytning mellom de tre barna og deres to halvsøsken synes noe uklar. Tvillingene har hovedsaklig bodd utenfor sitt tidligere felles hjem siden høsten 1993, da de flyttet for å gjennomføre videre skolegang, hvoretter begge har bodd andre steder enn i X. Besøkene i deres tidligere felles hjem avtok etter hvert, og opphørte fra høsten 1998, på grunn av det vanskelige forhold som forelå mellom moren og døtrene. Besøkene hos B har imidlertid vedvart.

Tvillingene, som nå bor i Midtnorge og Sørnorge, har besøkt X inntil et par ganger årlig, og ved disse anledninger bodd hos B. Dette har gjort det mulig for de fem søsknene under samtidig opphold hos ham å opprettholde noen kontakt.

Samværsutøvelsen mellom faren og barna har undertiden vært problematisk. A har ved flere anledninger skapt unødvendig vanskelige situasjoner i forbindelse med samvær, særlig ved nedsettende omtale av faren i barnas påhør ved henting og bringing, samt ved å skape unødvendige problemer med hensyn til spørsmål om hvilke klær barna kunne ha med seg under samvær. Samværsnekten påsken 1999 fremstår som grunnløs, idet morens forklaring om dette oppfattes som bortforklaring av barnas rett til samvær med sin far, selv om dette tilfeldigvis også skulle innebære samvær med den ene eller begge tvillingsøstre, som skulle bo hos ham i påsken.

Risikoen ved miljøskifte - skifte av hovedperson i hjemmet og skifte av hjemmets nære omgivelser - har betydning i sak om barnefordeling, etter som dette vanligvis vil oppfattes som påkjenning for barnet, se Smith/ Lødrup: Barn og foreldre (1998) side 100 til 105. Overføring av den daglige omsorg fra den ene til den andre av barnets foreldre vil vanligvis kunne skape problemer for barnet og bør derfor i tilfelle være begrunnet i meget tungtveiende hensyn, se avgjørelsen i Rt-1997-797 (særlig side 802 og 803). Status quo-prinsippet innebærer at det bør kreves en viss sannsynlighet eller sannsynlighetsovervekt for at flytting vil medføre fordeler for barnet, for at man skal endre en allerede vel fungerende ordning, se avgjørelsen i Rt-1996-420 (særlig side 427).

Flertallet - lagdommer Nordnes og byrettsdommer Fallan Kristensen - bemerker:

Flertallet er kommet frem til at det vil være best for fellesbarna å bo fast hos sin far og ha samvær med moren. Ut fra en helhetsvurdering av bevisførselen som er gjengitt foran, fremstår A etter flertallets syn som uforutsigbar og med manglende forståelse for barnas behov. Tvillingdøtrenes forklaringer understøttes av vitneforklaringen fra Gs tidligere lærer, N, som fortalte om en episode hvor G ikke fikk komme inn fordi hun kom for sent hjem. Som straff ble hun da plassert hos sin far med tvang, jf redegjørelsen foran. Også en tidligere nabo, O, har forklart seg om et tilsynelatende uforståelig raseriutbrudd overfor henne fra As side, som vitner om et uberegnelig temperament og lav aggresjonsterskel.

Problemene i forhold til tvillingdøtrene synes først å ha blitt merkbar når de kom i tenårene. Deres opplevelser i forhold til moren, sammenholdt med hennes egen bagatelliserende og bortforklarende holdning til det som har passert, gjør at det etter flertallets oppfatning hefter usikkerhet med hensyn til barnas oppvekst dersom de blir boende hos moren når de som tenåringer eventuelt kommer i opposisjon til henne. Også tvillingdøtrene var i følge lærernes vitneforklaringer skoleflinke og uten noe å utsette på i skolesammenheng. Problemene de opplevde hjemme ble ikke registrert i skolen, bortsett fra den ene episoden som er referert foran. Likevel har den ene av tvillingene i ettertid gått til behandling hos psykolog for å bearbeide traumene. Flertallet legger derfor liten vekt på at også fellesbarna er flinke på skolen og virker veltilpasset idag.

Det synes som B har større forståelse for barnas situasjon, og han fremstår som en mer stabil og forutsigbar person enn A. As holdning til konflikten med tvillingdøtrene, gjør at det heller ikke kan ses bort fra at hun også i fremtiden vil skape vanskeligheter i forbindelse med barnas samvær hos faren når noen av tvillingene er til stede.

Barna har hatt utvidet samvær med sin far og er vant til å bo i hans hjem. De er også godt kjent med samboeren hans og miljøet for øvrig på stedet. Foreldrene bor forholdsvis nær hverandre og barna behøver ikke å skifte skole dersom de flytter til faren. Flertallet legger også vekt på at de vil kunne opprettholde en god kontakt med sine halvsøstre om de bor hos sin far. Etter det tvillingene har forklart i retten vil barna lett kunne komme i en lojalitetskonflikt i forhold til moren, hvis de vil ha kontakt med sine halvsøsken idag. Slik flertallet ser det er det i denne saken større risiko for skadvirkninger ved fortsatt oppvekst hos A, enn ved miljøskifte. Flertallet mener derimot at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at en flytting vil medføre fordeler for barna.

Flertallet ser imidlertid ikke grunn til å begrense samværet slik herredsretten har gjort, og er kommet til at A skal ha vanlig samværsrett med sine barn etter barneloven §44a. Det vil si samvær en ettermiddag i uken, annenhver helg, 14 dager i sommerferien og annenhver jul og påske.

Etter flertallets standpunkt er saken delvis vunnet og delvis tapt, idet A har oppnådd en videre samværsordning enn herredsretten fastsatte. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 første ledd, skal hver av partene bære sine egne omkostninger for lagmannsretten. Flertallet finner ikke grunn til å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd. Videre mener flertallet at det heller ikke bør tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, jf tvistemålsloven §172 annet ledd. Det er lagt vekt på at hun etter forholdene hadde grunn til å la saken komme for retten.

Mindretallet - lagdommer Nilsen - bemerker:

Mindretallet finner - etter en samlet bedømmelse av bevisførselen i saken - at det beste for de tre fellesbarna vil være å bo fast hos moren og ha samvær med faren. Hovedpunktene i begrunnelsen for dette angis.

Begge foreldrene antas i utgangspunktet å være skikket til å ha omsorg for barn. Deres forskjellige personlige forhold og livssituasjon kan vanskelig ses å innebære avgjørende forskjeller i deres forutsetninger til å være i stand til å gi de tre barna forsvarlig daglig omsorg fremover, selv om barna etter hvert som de nå vokser til antas å bli stadig mer krevende i flere henseender.

Moren har i løpet av siste to år og ni måneder siden samlivsbruddet i mars 1998, alene hatt daglig omsorg for barna. Selv om faren i det samme tidsrom har hatt betydelig samvær med barna, kan dette neppe rokke ved deres antatt naturlige følelsesmessige tilknytningsforhold til moren som hovedomsorgsperson.

De tre barna forstås å ha det godt under morens daglige omsorg i hjemmet og i det daglige miljø på hjemstedet. Søsknene trives godt sammen med hverandre. Barna har god utvikling i sin skolegang, såvel faglig som sosialt. Skolen har ikke hatt noe å utsette på deres orden eller oppførsel. Omsorgssvikt eller adferdsproblemer kan ikke ses å foreligge for noen av dem.

Risikoen for slik fremtidig opptreden fra moren overfor de tre barna som tidligere overfor tvillingbarna, fremstår som usikker, og synes vanskelig å kunne være avgjørende i saken. Såvidt forstås har faren i løpet av det tidsrom som moren hittil alene har hatt daglig omsorg for barna, ikke oppfanget noe konkret om at forholdene i hjemmet har vært slik som tvillingdøtrene har forklart om under sin oppvekst.

Risikoen for slike uheldige eller uholdbare forhold i hjemmet antas å kunne ivaretas gjennom farens utvidede samvær med barna, som vil kunne samtale saklig om forholdene i hjemmet. Kunnskap om slike forhold vil i tilfelle kunne bringes frem i senere sak om barnefordeling.

Størst mulig samlet foreldrekontakt kan ikke ses å ha vesentlig betydning for valget av omsorgsperson i dette tilfelle. Samværet mellom faren og barna forstås i all hovedsak å ha blitt utøvet slik som fastsatt i partenes avtale om barnefordeling, dog med flere naturlige avvik, som man oftest ble enige om. Moren har riktig nok ikke alltid oppfylt sin plikt til aktivt å oppmuntre og tilrettelegge for barnas samvær med faren så godt som hun kunne og burde ha gjort. Dette kan likevel ikke ses å være av slik art eller omfang at farens samværsutøvelse med barna ofte eller vesentlig er blitt forhindret eller vanskeliggjort.

Mindretallet kan etter dette ikke se at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunn for å overføre den daglige omsorg for de tre barna fra moren til faren. Sannsynlighetsovervekt for at barna vil få det bedre hos faren enn hos moren, kan ikke ses å foreligge.

Samvær mellom faren og de tre barna bør ha et videre omfang enn såkalt vanlig samvær som beskrives i barneloven §44a annet ledd. Dette begrunnes særlig med den gode personlige tilknytning som allerede foreligger mellom faren og barna. Omfanget bør fastsettes nokså likt det som ble avtalt mellom partene.

Samværsordning bør fastsettes slik: En ettermiddag hver uke, annenhver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen, tre uker sammenhengende hver sommerferie, annenhver vinter- og høstferie, annenhver jule- og nyttårshelg, samt annenhver påske.

B har etter mindretalltes standpunkt i tvisten tapt saken fullstendig for såvel lagmanns- som herredsretten, og skulle derfor etter hovedregelen dekke A saksomkostninger for begge instanser, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Mindretallet finner imidlertid at saken har vært så tvilsom, for begge instanser, hva gjelder bedømmelsen av hva som faktisk er best for barna, at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å la den komme for retten, samt at han derfor bør fritas for omkostningsansvaret, jf tvistemålsloven §172 annet ledd. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Den samlede rett bemeker at dommen ikke er enstemmig. Dissensen gjelder avgjørelsen om daglig omsorg og samvær, slik det fremgår av domsgrunnene ovenfor. Dommen blir å avsi i samsvar med flertallets avgjørelse.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom - slutningen punkt 1- stadfestes.

2. A skal ha vanlig samvær med C, D og E, således:

En ettermiddag i uken, annenhver helg, 14 dager i sommerferien, samt annenhver jul og påske.

3. Saksomkostninger ilegges ikke, verken for herreds- eller lagmannsrett.