LH-2000-498

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-01-21
Publisert:	LH-2000-00498
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Troms herredsrett - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00498. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00481.
Parter:	Ankende part: 1. Lars Johan J Eira, 2. Nils Isak M. Eira (Prosessfullmektig: Advokat Hakon Kierulf). Ankemotpart: Staten ved Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten ved advokat Elisabeth Stenwig).
Forfatter:	Lagdommer Inger Lyng. Lagdommer Aage Thor Falkanger. Herredsrettsdommer Trond Christoffersen
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, §110a, §110b, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forvaltningsloven (1967), Viltloven (1981) §12a, EMK (1999)

Saken gjelder krav om erstatning for tamrein drept av fredet rovvilt fra 1990/91 til 1995/96.

Reineierne Lars Johan J Eira og Nils Isak M Eira, som tilhører reinbeitedistrikt 35 A, Favresordda, under Vest-Finnmark reinbeiteområde, har sine driftsenheter på vinterbeiteområder i Kautokeino kommune. På ettervinteren trekker dyrene til sommerbeitene i Nordreisa og Kvænangen kommune i Troms. Kalvingen finner sted i traktene mellom Reisadalen og Navitdalen/Kvænangsbotn. Simlene holder seg stort sett i dette området hele sommeren. Oksereinen drives videre nordvestover mot kysten til sine sommerbeiter.

Reisa nasjonalpark ligger i trekkområdet mellom vinter- og sommerbeitene.

Beiteområdene har faste bestander av jerv, gaupe og kongeørn. Det har ikke vært rapportert om yngling av bjørn i området, men streifdyr har blitt observert flere ganger. Det ble tidlig på 90-tallet også sett spor etter ulv. Disse rovviltartene er fredet.

Hvis fredet rovvilt volder skade på husdyr eller tamrein, erstattes tapene av Direktoratet for naturforvaltning etter nærmere fastsatte regler. Direktoratet har utarbeidet egne søknadskjemaer for rovvilterstatning. Skjemaene for årene 1990/91 til 1995/96 ble sendt fra reindriftsadministrasjonen til samtlige reineiere sammen med reindriftsmeldingen. Skjemaene inneholdt reglene for erstatning samt rettledning for søknad og utfylling. Skjemaene var skrevet på norsk.

Søknad om erstatning måtte fremsettes innen 1 april for dyr tapt i foregående reindriftsår, dvs mellom 1 april og 31 mars og fremmes gjennom den lokale reindriftsadministrasjonen. På skjemaet skulle reineieren føre opp antall rein - fordelt på voksne okser, voksne simler, åringer/fjorkalver pr 1 april i tapsåret og kalver født i tapsåret. Antall dyr savnet i alt (medregnet rovvilttap) skulle oppgis, fordelt på de samme kategorier. Videre ble det krevd spesifisering av rovviltart og av om byttet var «antatt» eller «sikkert» drept av angitte arter rovvilt. Til og med 1992 omfattet skjemaene (konge)ørn, bjørn, jerv og ulv. Fra 1993 kom også gaupe med.

For reindriftsåret 1990/91 søkte Lars Johan J Eira erstatning for 35 voksne simler, 17 åringer og 103 kalver som «sikkert» drept av ørn, bjørn og jerv. Det ble gitt erstatning for 3 simler, 2 åringer og 6 kalver. Nils Isak M Eira søkte om erstatning for 1 okse, 5 voksne simler, 5 åringer og 80 kalver som «sikkert» drept av ørn og jerv. Han fikk erstatning for 1 okse, 4 simler og 8 kalver.

For 1991/92 søkte Lars Johan J Eira erstatning for 17 simler, 23 åringer og 117 kalver som «sikkert» drept av ørn, bjørn og jerv. Han fikk erstatning for 3 simler, 2 åringer og 6 kalver. Nils Isak M Eira søkte erstatning for 1 okse, 10 simler, 5 åringer og 15 kalver som «sikkert» drept av ørn og jerv. Han fikk erstatning for 3 simler, 2 åringer og 7 kalver.

For 1992/93 søkte Lars Johan J Eira erstatning for 115 simler og 200 åringer/kalver, hvorav 50 simler og 25 kalver var oppgitt som «sikkert» drept av bjørn, de øvrige av ørn og jerv. Han fikk erstatning for 2 simler, 2 åringer og 5 kalver. Nils Isak M Eira søkte om 2 okser, 15 simler, 15 åringer og 41 kalver, hvorav 9 dyr var oppgitt som «sikkert» drept av gaupe, de øvrige av ørn og jerv. Det ble gitt erstatning for 2 simler, 2 åringer og 6 kalver.

For 1993/94 søkte Lars Johan J Eira erstatning for 10 simler, 4 åringer og 55 kalver som «sikkert» drept av bjørn, jerv og ørn. Han fikk erstatning for 2 simler og 5 kalver. Nils Isak M Eira søkte erstatning for 12 simler, 49 åringer og 45 kalver som «sikkert» drept av ørn, jerv og gaupe. Han fikk erstatning for 2 simler, 2 åringer og 6 kalver.

For 1994/95 søkte Lars Johan J Eira erstatning for 6 simler, 6 åringer og 73 kalver. De voksne dyra var oppgitt som «sikkert» drept av bjørn og jerv, åringene som «sikkert» drept av bjørn og gaupe, mens 20 kalver var «antatt» drept av jerv, de ørige «sikkert» drept av ørn, bjørn og gaupe. Han fikk erstatning for 1 åring og 6 kalver. Nils Isak M Eira søkte erstatning for 10 simler, 35 åringer og 38 kalver, som «sikkert» drept av ørn og jerv og fikk erstatning for 1 simle, 2 åringer og 8 kalver.

For 1995/96 søkte Lars Johan J Eira erstatning for 24 simler «antatt» drept av jerv og 6 åringer «antatt» drept av ørn. Kalvetapet var ikke oppgitt. Det ble gitt erstatning for 4 simler og 3 åringer. Av Lars Johan J Eiras klage til Miljøverndepartementet fremgikk at i alt 68 dyr skulle være drept av rovvilt i 1995/96. Nils Isak M Eira søkte erstatning for 1 okse, 4 simler, 18 åringer og 38 kalver som «sikkert» drept av ørn og jerv. Han fikk erstatning for 4 simler, 3 åringer og 9 kalver.

Med unntak av klage fra Lars Johan J Eira for driftsåret 1995/96 ble ingen av erstatningsvedtakene påklaget.

Lars Johan J Eira har ikke opplyst om andre tapsårsaker enn rovdyr, mens Nils Isak M Eira for alle årene har angitt at et antall dyr også er tapt/omkommet av andre årsaker. Lars Johan J Eiras søknadskjema ble fylt ut dels av ham selv, dels av hans datter. Nils Isak M Eiras skjemaer ble fylt ut av hans regnskapsfører.

Rovdyrskadene skulle etter søknadene ha funnet sted over hele beiteområdet og over hele året. Hovedtyngden skjedde imidlertid i kalvingsområdene.

Utover de tall som fremgår av reindriftsmeldingene for de enkelte år, manglet nøyaktige oppgaver over den enkelte driftsenhets størrelse, fordeling av dyr, kalvetall m.v. For reindriftsåret 1995/96 hadde Lars Johan J Eira i følge offisiell reintelling i underkant av 1000 dyr. Flokken til Nils Isak M Eira var noe mindre.

Lars Johan J Eira og Nils Isak M Eira reiste ved stevning av 29 desember 1998 søksmål ved Nord-Troms herredsrett mot Staten ved Miljøverndepartementet med krav om erstatning for rovdyrskader for årene fra 1990/91 til 1995/96, subsidiært om at direktoratets vedtak om erstatning skulle oppheves. Kravet omfattet også erstatning for dyr som tilhørte Lars Johan J Eiras sønn, Johan Larsen Eira. Staten tok til motmæle og påsto seg frifunnet. Staten la under hovedforhandlingen ned påstand om avvisning forsåvidt gjaldt vedtak rettet mot Johan Larsen Eira.

Nord-Troms herredsrett avsa 31 mars 2000 dom med slik slutning:

1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes.

2. Lars Johan J Eira og Nils Isak M Eira betaler, en for begge og begge for en, saksomkostninger til Staten v/Miljøverndepartementet med kr 64.539 - - - sekstifiretusenfemhundreogtrettini kroner - innen 2 - to uker fra dommens forkynnelse.

Statens påstand om avvisning ble tatt til følge i kjennelse samme dag. Om saksforholdet og partenes avførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.

Lars Johan J Eira og Nils Isak M Eira har i ankeerklæring av 25 mai 2000 påanket herredsrettens dom og avvisningskjennelsen. Anken retter seg mot såvel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Staten ved Miljøverndepartementet har i anketilsvar av 5 juli 2000 tatt til motmæle. Staten har også gjort gjeldende at fristen for å anvende rettsmidler mot avvisningskjennelsen var utløpt. I prosesskrift av 29 september 2000 har de ankende parter erklært seg innforstått med dette.

Ankeforhandling ble avholdt i Tromsø 26, 27, 28, 29 og 30 november 2001. De ankende parter møtte og ga forklaring. Staten møtte med en representant fra Direktoratet for naturforvaltning som tilstedeværende vitne. Det ble avhørt 13 vitner og foretatt dokumentasjon slik det fremgår av rettsboken.

Lars Johan J Eira og Nils Isak M Eira gjør i hovedsak gjeldende:

Staten har erkjent ansvar for å yte full erstatning for de skader fredet rovvilt påfører reineierne. Rein som byttedyr er en forutsetning for at jerv og andre store rovdyr skal slå seg til i et område. Rovdyrene står for betydelige inngrep i tamreinbesetningene, og de tar ikke bare åtsler og syke dyr. Overskuddsdreping er velkjent for alle de rovdyrartene som er tilstede i reinbeitedistriktet. Stortinget har klart forutsatt at eiere av husdyr og tamrein skal ha full erstatning for de dyra som rovviltet tar. Erkjennelse av plikt til å yte full erstatning fremgår av flere stortingsmeldinger og har bred politisk støtte.

Staten har ulovfestet objektivt ansvar for rovviltskadene. Staten har valgt å frede rovviltarter på bekostning av tamreindriften. Når rovdyr opptrer i tamreinområder, og faktisk dreper et stort antall rein, innebærer dette et ekstraordinært og særegent faremoment som staten etter prinsippet om objektivt ansvar for farlig bedrift må være ansvarlig for. Dette følger av flere dommer, blant annet av Klatredommen, Rt-1940-16 og Vaksinedommen, Rt-1960-841.

Rovdyrfredningen innebærer et inngrep i næringsutøvelsen som kan likestilles med ekspropriasjon. Grunnloven §105 må derfor anvendes analogisk. Reindrift er bærebjelken i samisk kulturutøvelse og derved vernet av ILO-konvensjon 169 artikkel 4. Også den Europeiske menneskerettskonvensjon sikrer den samiske befolkning rett til kulturutøvelse.

De ankende parter har samisk som morsmål. De har begge mangelfull skolegang. De var offer for myndighetenes fornorskningspolitikk på 50-tallet. All skoleundervisning foregikk på norsk, både skriftlig og muntlig. De skriver således ikke sitt eget morsmål, samtidig som de har problemer med å forstå norsk både skriftlig og muntlig. Deres oppfatning og forståelse av norske regler må vurderes ut fra at de både språklig og kulturelt ikke har samme forutsetninger for å forholde seg til norsk myndighetsutøvelse som nordmenn. Den maktesløshet de har opplevd i forhold til regelverket, må få betydning både i forhold til foreldelsesproblematikken, rapporteringssvikten og de opplysninger de har gitt i søknadene.

Direktoratets praktisering av erstatningsordningen er i strid med Stortingets forutsetninger. Under enhver omstendighet har Direktoratet tolket egne forskrifter altfor rigid og operert med en for høy bevisterskel. Det er en kjensgjerning at sauenæringen har møtt langt større imøtekommenhet for sine erstatningskrav.

Vilkåret for erstatning er enten godtgjøring av at rein er drept av fredet rovvilt eller at dette kan gjøres sannsynlig. Det er i praksis umulig for reindriftsamene å oppfylle disse vilkår. Nedtransportering av kadaver for obduksjon innebærer fravær fra flokken, som da vil utsettes for nye rovdyrangrep. Rovdyrdrepte kadaver forsvinner raskt. Vær-, snø- og andre naturgitte forhold gjør det problematisk å sikre spor etter rovvilt. Store deler av området var uten mobildekning i de aktuelle år, slik at det ikke lot seg gjøre å tilkalle folk fra fjelltjenesten, reinpoliti eller viltnemnda. De oppgitte tapstall er riktige, men det var umulig å dokumentere eller sannsynliggjøre at dyrene var drept av fredet rovvilt.

I tillegg til at erstatningsordningen ikke er tilfredstillende, knytter det seg saksbehandlingsfeil til de enkelte vedtak. Vedtakene må derfor oppheves. Søknadskjemaene er villedende og innbyr til feilaktig utfylling. De foreligger ikke i samisk versjon. Forvaltningslovens alminnelige informasjonsplikt er ikke overholdt. Søknadene har vært behandlet summarisk og tilfeldig. I den utstrekning reineierens opplysninger i søknadene har fremstått som misvisende, har det ikke vært gjort forsøk på oppklaring. At de forholdt seg tause i forhold til erstatningsvedtakene, betyr ikke at de godtok dem. En typisk samisk reaksjon er å tie ved uenighet; den som tier samtykker ikke.

Forvaltningsvedtakene må ses under ett. Klagen til Miljøverndepartementet i januar 1997 representerer i så måte et skjæringspunkt. Først da ble de ankende parter klar over sine rettigheter. Fristen for foreldelse løper fra dette tidspunkt, jf Rt-1979-492. Subsidiært inntrer foreldelse suksessivt for de enkelte år, slik at foreldelse av krav etter vedtakene for tapsåret 1994/95 ikke var inntrådt da stevning ble uttatt.

Retten har kompetanse til å fastsette et erstatningsbeløp. De ankende parter aksepterer de satser Direktoratet har brukt ved utmåling av erstatning.

Det er lagt ned slik endelig påstand:

Prinsipalt:

A. Lars Johan J Eira tilkjennes erstatning for rovviltskader i driftsårene 1990/-91 - 1995/-96 fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1.271.962,-.

B. Nils Isak M Eira tilkjennes erstatning for rovviltskader i driftsårene 1990/- 91 - 1995/-96 fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 745.105,-.

Subsidiært:

1. Vedtak fattet av direktoratet for naturforvaltning den 01.12.91 - 01.12.92 - 01.12.93 - 03.01.95 og 29.12.95 om erstatning for rovviltskader til Lars Johan J Eira oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. Miljøverndepartementets vedtak av 29.09.97 om erstatning for rovvilt- skader til Lars Johan J Eira oppheves og hjemvises til ny behandling.

3. Vedtak fattet av direktoratet for naturforvaltning den 01.12.91 - 01.12.92 - 01.12.93 - 03.01.95 - 29.12.95 og 20.12.96 om erstatning for rovviltskader til Nils Isak M Eira oppheves og hjemvises til ny behandling.

I begge tilfelle:

Lars Johan J Eira og Nils Isak M Eira tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Staten ved Miljøverndepartementet gjør i hovedsak gjeldende:

Med unntak av krav om erstatning for reindriftsåret 1995/96 er kravene foreldet. Ved reintellingene, som finner sted i desember hvert år, blir reineierne kjent med tallet på tapte dyr, omfang av rovviltskadene og kravets størrelse. De vet også hvem som er ansvarlig. De ankende parters krav på grunnlag av tap registrert før 29 desember 1995 - tre år før stevning ble tatt ut - er derfor foreldet. De ankende parter har ikke rettslig interesse i å få dom for foreldete krav, jf Rt-1996-994. Det bestrides at rettsvillfarelse kan forklare at reineierne ikke aksjonerte tidligere. De hadde selv fremsatt krav etter en erstatningsordning de kjente til og de var klar over søksmålsadgangen. Deres situasjon er således vesensforskjellig fra det som i Rt-1979-492 blir betegnet som rettsuvitenhet.

Staten har ikke objektivt ansvar for ville dyr som volder skade i naturen. Rovvilt representerer ikke en «farlig bedrift» som staten eier eller driver. Reineierne må tilpasse sin næringsdrift etter de naturgitte forhold. Det er lisensjakt på jerv, kvotejakt på gaupe og det kan søkes om tillatelse til skadedyrfelling.

Rovviltfredning er et reguleringsinngrep som ikke innebærer avståelse av eiendom. Det er ikke rom for anvendelse av grunnloven §105.

Konflikten mellom rovviltfredning og reindrift er avhjulpet med erstatningsordningen. Stortinget har gitt føringer for utforming av ordningen og disse har vært fulgt. Ordningen var ment å skape rimelig balanse mellom de motstridende interessene. Erstatningsordningen var ex-gratia, og det ble årlig bevilget midler til dekning av kravene. Forskriften ble gitt i 1977 av Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, som også hadde utferdiget standardskjema for erstatningskrav.

Etter forskriften punkt IV og V kreves godtgjøring eller sannsynliggjøring for at fredet rovvilt har voldt tap/skade. Ansvaret påhviler reineieren.Vedtakene treffes individuelt for hvert år på grunnlag av en konkret vurdering av tapstall og oppgitte tapsårsaker sammenholdt med foreliggende dokumentasjon og sannsynliggjorte tap. I mangel av dokumenterte tap er forvaltningen henvist til å utvise skjønn. Det må da nødvendigvis bli en mer grovmasket vurdering av hvor stor del av de innmeldte tap som skal erstattes som sannsynliggjorte.

St.meld.nr.27 (1991-1992) skisserte at man ønsket å holde fast ved hovedprinsippene for rovvilterstatning, slik at denne skulle bygge på faktiske skader. Den nye erstatningsordningen for tamrein, som ble vedtatt 21 mars 1997, ble bygget på de samme prinsipper. I forskrift om tamreinerstatning av 4 mai 2001, gitt i medhold av viltloven §12a, opprettholdes prinsippet ved at dyreeier har plikt til å melde fra straks et taps- eller skadetilfelle oppdages.

Reineiernes krav må bedømmes ut fra den kunnskap man hadde om rovviltforekomster for de aktuelle år. I tillegg bygde Direktoratet på opplysninger i reindriftsmeldingene og informasjon om simlevekt, kalveprosenter, beite- og andre forhold som hadde betydning for å bedømme tapstall og som kunne forklare årsaksforhold. Gjennom registering, forskning og kontrollerte forsøk oppnås stadig ny kunnskap på feltet.

Saksøkerne har ikke meldt fra til oppsynsmyndighetene om tap for noen av de aktuelle år. Fylkesmannens tilrådning om tapserstatning for 1995/96 viste at det tildels hadde vært betydelig meldeaktivitet fra sammenlignbare distrikter. Det skulle således ha vært mulig også for saksøkerne å melde reintap i samsvar med regelverket.

Tall fra den offisielle reintellingen for 1995 har vist betydelige avvik i forhold til de tall de ankende parter har oppgitt i skademeldingene. Tellingen viser at det faktisk var langt flere dyr i live enn det som ble oppgitt i søknaden for 1995. Det svekker tilliten til tallmaterialet generelt. Tallene ble for øvrig ikke rettet i klagen fra Lars Johan J Eira.

Det ble gitt både skriftlig og muntlig vegledning om utfylling av skjemaene og om beviskravene. I skjemaene oppga reineierne sine tapstall og årsaksforhold. Direktoratet hadde tilstrekkelig opplysninger for å avgjøre søknadene. Det var ikke noen flere opplysninger som søkerne var avskåret fra å komme med. Misnøye med regelverket måtte de ha kanalisert på annen måte. Det bestrides at krav fra reindriftsnæringen behandles dårligere enn krav fra sauenæringen.

Saken gjelder ikke fredningsvedtakene eller fellingstillatelser. Folkerettens regler til vern av urbefolkingens rettigheter kommer ikke til anvendelse. Dette er konvensjonsbestemmelser som ikke kan påberopes til beskyttelse av den enkeltes næringsinteresser i en erstatningssak. Staten har internasjonale forpliktelser både i forhold til viltstell og overfor samene som urfolk.

Retten har ikke kompetanse til å treffe nye erstatningsvedtak. Kompentansen er begrenset til å kjenne vedtak ugyldig. Retten kan således ikke oppheve og hjemvise forvaltningsvedtak til ny behandling.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Nord-Troms herredsretts dom stadfestes.

2. Staten ved Miljøverndepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten - som er kommet til samme resultat som herredsretten - skal bemerke:

De ankende parter har fått sine tapserstatninger fastsatt etter Forskrifter om erstatning for skade på husdyr, tamrein og fjærkre voldt av kongeørn, havørn, ulv, jerv og bjørn, gitt av Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk den 9 februar 1977.

Av forskriften pkt IV fremgikk blant annet følgende:

Når det ved funn eller på annen måte anses godtgjort at skaden er voldt av kongeørn, havørn, ulv, jerv eller bjørn, skal erstatning til skadelidte for sau, geit eller tamrein beregnes etter satser som fastsettes av Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk.

Av pkt V første ledd fremgikk videre:

Når husdyr, tamrein og fjærkre sannsynliggjøres tapt i tilknytning til skade voldt av kongeørn,havørn, ulv, jerv eller bjørn uten at erstatningstilfellet kan godtgjøres slik som fastsatt i pkt. IV, kan skadelidte, hvor forholdene tilsier det likevel tilståes erstatning etter satsene i nevnte punkt.

Havørn ble senere tatt ut og gaupe har kommet med.

Regelverket innebar at reineierne skulle ha erstatning for godtgjorte tap, mens det kunne ytes erstatning for sannsynliggjorte tap. Det påhvilte reineierne å føre bevis for at erstatningsvilkårene var oppfylt.

Bevisførselen har ikke bragt klarhet i forekomsten av rovvilt i reinbeitedistriktet i de årene saken gjelder. Det kan imidlertid legges til grunn at det i alle de aktuelle år var observert jervetisper med unger, gaupe med unger og hekkende kongeørnpar i Nordreisa og Kvænangen kommuner. Det har ikke vært meldt om yngling av bjørn, men streifdyr har vært observert. Dyrene har store revirer og beveger seg over store områder. Samtlige rovviltarter har rein som byttedyr. Jerv og ørn er for en stor del åtseletere, men det forekommer at de tar levende dyr, særlig kalver og skadete dyr. Gaupa er kjent for å ha et mer aggressivt jaktmønster med innslag av overskuddsdreping.

Det er en kjensgjerning at det årlig omkommer rein av ulike årsaker som sult, sykdom, skader, løshunder, tjuvslakting osv. Under vanskelige vinter- og vårbeiteforhold kan særlig sult være årsak til at mange dyr omkommer.

Det tilligger de ankende parter å godtgjøre eller sannsynliggjøre at de faktisk har lidt slike rovvilttap som de krever erstattet. De ankende parter har ikke for noen av tapsårene godtgjort rovvilttap. Erstatning har derfor kun vært gitt etter pkt V som sannsynliggjorte tap. Spørsmålet blir om de ankende parter for lagmannsretten har ført tilstrekkelig bevis for at det er sannsynlig at flere dyr enn de som er erstattet ble drept av fredet rovvilt.

Det foreligger ikke opplysninger om at reineierne på noe tidspunkt har meldt fra om rovdyrobservasjoner, spor etter rovvilt, rovviltskader, kadavre, tapte dyr eller andre forhold. Det er ikke gjort forsøk på å sikre spor, fremskaffe fotodokumentasjon, vitneobservasjoner eller annet. Det fremstår i den forbindelse som bemerkelsesverdig at Lars Johan J Eira, til tross for at han hvert av de aktuelle år har oppgitt at til dels betydelig antall voksne dyr skal ha blitt tatt av bjørn, ikke har meldt fra om dette, verken internt i reindriftsenheten, til reindriftsmyndighetene eller til fylkesmannen. Særlig gjelder dette for 1992/-93 da det hevdes at det på en gang ble funnet 75 dyr som var slått ihjel av bjørn.

Dokumentasjon for at rein var drept av rovdyr var viktig også for å skaffe sikre data for den fremtidig rovdyrforvaltning, herunder for jakt og utskyting av rovvilt. Det var således av sentral interesse for de næringsdrivende i området å melde fra om rovviltforekomster og om skadedyr i aktiv fase.

Ut over mer generelle opplysninger i skjemaene for de enkelte år, er det få konkrete opplysninger om når og hvor dyrene til Lars Johan J Eira og Nils Isak M Eira ble drept, hvor mange dyr det dreide seg om hver gang, osv. Lagmannsretten har vanskelig for å forstå at det ikke har vært mulig å fremskaffe mer fyllestgjørende opplysninger og finner at den bevistvil dette har skapt, må gå utover reineierne.

Det bemerkes også at tall fra den offfisielle reintellingen for 1995 viser betydelige avvik fra det partene har oppgitt. Retten er enig med Staten i at dette svekker tilliten til tallmaterialet generelt.

Det foreligger for øvrig både dokumentasjoner og meldinger om tap fra reineiere i nabodistriktet. Det må antas at disse hadde de samme praktiske problemer med å oppnå kontakt med fjelltjenesten, få meldt om tapte dyr, dokumentere tap m.v. som de ankende parter hevder å ha hatt.

Lagmannsretten finner det derfor ikke sannsynliggjort at de ankende parter har hatt større tap enn det som er erstattet slik at retten kan sette til side forvaltningens skjønnsmessige vurdering av hvor mange dyr som skal erstattes etter forskriftenes pkt V.

Ordningen med offentlig erstatning for rovviltskade er begrunnet i brede rimelighetshensyn, der det er søkt å finne en rimelig avveining mellom hensynet til det lovbestemte rovviltvern og næringsutøvernes interesser. Denne avveining lå også til grunn ved forskriften av 1977, som senere er erstattet av forskrifter av 21 mars 1997 og 4 mai 2001. Erstatningsfastsettingen der det ikke var godtgjort at dyr var drept av fredet rovvilt, forutsatte brede skjønnsmessige vurderinger, der søkernes innspill for å sannsynliggjøre sine krav og forvaltningens egen fagkunnskap om rovviltforekomster inngikk. Lagmannsretten har ikke holdepunkter for at forvaltningens skjønn var urimelig eller uforsvarlig eller at de ankende parter på en usaklig måte har blitt forskjellsbehandlet i sin disfavør.

Lagmannsretten kan ikke se at de aktuelle skjemaene, slik de var blitt fylt ut av de ankende parter, skulle ha gitt Direktoratet signal om at søkerne ikke hadde forstått hva de hadde fylt ut eller at opplysningene ikke var gitt i samsvar med søkernes oppfatning av hva som var reelle tapstall. Direktoratet hadde således ikke foranledning til å be søkerne om tilleggsopplysninger. Skjemaene forutsatte at både distriktsformannen, reindriftsagronomen og viltforvaltningen hadde uttalt seg. Det forelå ikke særskilte merknader fra noen av disse.

For saksbehandlingen gjelder forvaltningslovens bestemmelser. De ankende parter har hatt innvendinger til saksbehandlingen. Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for dette. Erstatningsordningen omfattet hvert år krav fra over tusen søkere. For å lette behandlingen og sikre sammenlignbare og mest mulig objektive data for avgjørelse av krav, ble det nevnte søknadskjema benyttet. Slik standardisering av krav er velkjent fra en rekke forvaltningsområder der borgerne søker støtte fra det offentlige. Skjemaene var enkle, oversiktlige og uten mange alternativer. Lagmannsretten finner det riktignok uheldig at skjemaene med rettledning og forskriften ikke forelå i samisk versjon i de aktuelle år. For de ankende parter, som selv ikke leser samisk, kan imidlertid ikke dette forhold få betydning. Erstatningsordningen var godt kjent i reindriftsadministrasjonen. I den utstrekning de ankende parter hadde problemer med å oppgi tapstall eller andre forhold i skjemaet, burde de ha søkt bistand hos den lokale reindriftsadministrasjon i Kautokeino, som hadde sendt ut skjemaene.

Lagmannsretten kan ikke se at erstatningsordingen, slik den var utformet og ble praktisert, har vært i strid med Stortingets vilje eller ønske. Erstatningsordningen for tamrein gjaldt uendret fra 1977 til 1999. I Miljøverndepartementets Rovviltmelding til Stortinget (St.meld.nr.27 (1991-1992)) ga departementet riktignok uttrykk for at man «mener at dagens erstatningsordning for tap av bufe og tamrein forårsaket av store rovdyr ikke er god nok med tanke på de konflikter som oppstår i forbindelse med rovdyrangrep i besetninger», men departementet ville imidlertid» gå inn for at en holder fast ved hovedprinsippene i dagens erstatningsordning». Uttalelser fra Stortingets kommunal- og miljøvernkomite viser at man forutsatte at det fortsatt skulle opprettholdes en offentlig erstatningsordning for rovviltskader, men uten at det ble tilkjennegitt noen bestemt oppfatning om utformingen av denne. Ut over generelle synspunkter på rovdyrsproblematikken ble det under stortingsbehandlingen av rovviltmeldingen ikke gitt uttrykk for at erstatningsordningen ikke hadde fungert som forutsatt. Som det fremgår av uttalelser i de stortingsdokumenter partene har påberopt seg, har det ikke vært vurdert å fravike de ordinære regler om skadelidtes ansvar for å bevise sine tap, årsaksammenheng og ansvarsgrunnlag.

Lagmannsretten vil for øvrig bemerke at dersom Stortinget hadde ment å ville gi Regjeringen instruks om «full erstatning» for rovviltskade med det innhold som ankende parter har påberopt, så ville de uansett ikke kunne påberope dette som grunnlag for rettskrav. Borgernes rettskrav må bygges på det regelverk som gjelder i forhold til dem.

Når det gjelder spørsmålet om utvidet ansvar for Staten kan forankres i et ulovfestet objektivt ansvar etter prinsippet om «farlig bedrift», viser lagmannsrettens til herredsrettens drøftelse som tiltres og man slutter seg seg til herredsrettens konklusjon. Lagmannsretten har for øvrig vanskeligheter med å se at reglene om farlig bedrift skulle utvide statens ansvar i forhold til de forskrifter som er drøftet ovenfor.

Lagmannsretten kan ikke se at rovviltfredning innebærer rådighetsinnskrenkninger som kan begrunne erstatning etter prinsippene i grunnloven §105. Bestemmelsens pålegg om at det skal ytes «full erstatning» gjelder ved tvungen avståelse av fast eiendom. For rådighetsinnskrenkninger følger etter rettspraksis at den enkelte må finne seg i omfattende reguleringer uten at det utløser erstatning. Lagmannsretten ser ikke bort fra at det overfor reindriftsnæringen kan tenkes så omfattende reguleringer i form av rådighetsinnskrenkninger at disse må likestilles med ekspropriasjonssinngrep. Rovviltfredningen, med de modifikasjoner som lisensjakt, kvotejakt og skadefelling innebærer, kan imidlertid ikke anses som et ekspropriasjonsliknende inngrep.

Norge har internasjonale forpliktelser både i forhold til minoriteters rett til utøvelse av kultur og til vern av truede rovviltarter. Dette er blant annet nedfelt i Grunnloven §110a og §110b, som inneholder de nasjonale bestemmelser om dette. Reindriften har vært ansett som en bærebjelke i den samiske kultur, og den nyter et særskilt vern mot inngrep fra storsamfunnet. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette vern gir de ankende parter rett til større erstatning enn de har fått.

Det har lenge vært konflikt mellom rovviltforvaltningen og landbruksinteressene, herunder de samiske reindriftsinteresser. Fra miljøvernhold kommer det stadig krav om utvidet rovviltvern, særlig vern av de store rovdyrene i norsk fauna, mens det fra landbrukshold målbæres krav om utvidet jakt, bedre erstatningsordninger osv. Domstolenes adgang til å overprøve politiske vegvalg er sterkt begrenset. Selv om noen vegvalg i ettertid kan ha vist seg å være mindre vellykkete, vil det være uten betydning for denne sak. Forholdene må avgjøres på grunnlag av den kunnskap Direktoratet hadde på det tidspunkt erstatningssøknadene ble avgjort.

Lagmannsretten finner det for øvrig ikke tvilsomt at de eventuelle krav som refererer seg til driftsårene 1991/92, 1992/93, 1993/94, 1994/95 og før 29 desember 1995, dvs mer enn tre år før stevning ble tatt ut, er foreldet. Kravene, som var fremmet av reineierne selv og omfattet tap av egne dyr, gjaldt en erstatningsordning som reineierne var vel kjent med. Deres organer innen reindriftsnæringen kjente ordningen og hadde selv en rolle ved fremme av krav. Den rettslige situasjon de berørte reindriftsutøvere var i med hensyn til å fremme erstatningskrav overfor Staten for forsvarets anlegg i Stifjell og Varfjell, jf Rt-1979-492, er ikke sammenlignbar med denne saken.

Staten blir etter dette å frifinne både for de prinsipale og subsidiære krav.

Anken har vært forgjeves og de ankende parter må idømmes sakens omkostninger i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Staten har i omkostningsoppgave krevd dekning av omkostninger med i alt 106.167 kroner, hvorav 78 000 kroner er salær til prosessfullmektigen. For øvrig er det krevd dekning for utgifter til reise/opphold for prosessfullmektig, utgifter til vitner og sakkyndige og til kopiering. Regjeringsadvokaten har tatt forbehold om påplussing av rettsgebyr og andre utgifter for staten som er utgiftsført i domstolens regnskap. I denne saken utgjør dette 1 873,75 kroner. Staten tilkjennes saksomkostninger i samsvar med oppgaven med til sammen 108.040,75 kroner.

I herredsrettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring, jf hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd jf §180 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Lars Johan J Eira og Nils Isak M Eira betaler in solidum til Staten ved Miljøverndepartementet saksomkostninger for lagmannsretten med 108.040,75 - etthundreogåttetusenogførti 75/100 - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to uker fra dommens forkynnelse.