LH-2001-155

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	2001-11-09
Publisert:	LH-2001-00155
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Senja herredsrett nr 97-00358 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00155. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00219.
Parter:	Saksøker: Staten v/ Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Frode Innjord). Saksøkt: Olav Grundnes (Prosessfullmektig: Advokat Jens Johan Hjort).
Forfatter:	Lagdommer Kjell Martin Haug. Skjønnsmedlemmer: Gårdbruker Oddbjørn Thomassen. Gårdbruker Svein Jakob Jæger. Gårdbruker Harriet Gundersen. Arbeider Vilhelm Markussen
Lovhenvisninger:	Oreigningsloven (1959) §6, Naturvernloven (1970) §20, Tvistemålsloven (1915) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §54a, §8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, §4, §5, §6, Plan- og bygningsloven (1985) §119, §7, §96

Saken gjelder fastsettelse av erstatning etter naturvernloven §20.

Målselvutløpet naturreservat i Målselv og Lenvik kommuner ble med hjemmel i naturvernloven §8 opprettet ved kgl res av 8 desember 1995. Formålet med fredningen av naturreservatet er å bevare:

«- et elveutløp med holmer og sandbanker under stadig forandring.

- strandenger og flommarksskog som er tilpasset dette naturmiljøet.

- det rike fuglelivet med særlig vekt på den store konsentrasjonen av fiskeender i trekktidene.»

Reservatet dekker et areal på ca 12 875 dekar, hvorav 1 750 dekar landareal og 11 125 dekar brakkvann.

Ved skjønnsbegjæring av 18 august 1997 til Senja herredsrett begjærte staten v/ Miljøverndepartementet skjønn til fastsettelse av erstatning som følge av fredningen av naturreservatet. Ved felles prosesskrift av 24 april 1998 begjærte partene saken stanset i medhold av tvistemålsloven §105 i påvente av rettskraftig dom i tvistesak vedrørende gyldigheten av fredningsvedtaket. Ved prosesskrift av 28 april 2000 begjærte advokat Jens Johan Hjort på vegne av de saksøkte fortsettelse av saken jf tvistemålsloven §105 tredje ledd. Senja herredsrett avhjemlet skjønn 1 desember 2000 med slik slutning:

«1. Skjønnet heves for takstnr. 2, 5, 6, 7, 8, 9, 11, 17, 18, 19, 20, 21, 22 og 24.

2. Staten v/ Miljøverdepartementet betaler til grunneiere som berører av Målselvutløpet naturreservat erstatning som det fremgår foran under de enkelte takstnummer og med 6% renter fra 8. desember 1995.

3. Staten v/ Miljøverndepartementet betaler de lovbestemte utgifter ved skjønnet.

4. Staten v/ Miljøverndepartementet betaler i saksomkostninger

a) Til advokat Jens Johan Hjort kr 164.350,-.

b) Til Børge Kristoffersen kr 1.000,-.

c) Til Håkon Arne Stensrud kr 7.247,60.

Oppfyllelsesfristen er to - 2 - uker fra skjønnet forkynnelse.»

For takstnummer 10, eier av gnr 3 bnr 2, 3, 15, 28 og 31 i Målselv, Olav Grundnes ble erstatningen fastsatt til kr 74.000 som dekket tap forbundet med etablering av sandtak, tap av mulighet for oppdyrking av jord og tap av påstående skog.

Olav Grundnes har begjært overskjønn over den fastsatte erstatning.

Overskjønnsforhandling ble holdt på Finnsnes 8 og 9 oktober 2001. Det ble gitt forklaringer på vegne av partene, ført tre vitner, herav to sakkyndige vitner, og foretatt befaring av eiendommen. Vitnene var nye for lagmannsretten. Vedrørende dokumentasjon og bevisførsel for øvrig vises til rettsboken. De alminnelige skjønnsforutsetninger er som for herredsretten. De spesielle skjønnsforutsetninger for lagmannsretten lyder slik:

«Skjønnsforutsetninger takst nr 10 - Olav Grundnes, eiendommer 3/2, 3/3, 3/15, 3/28, 3/31.

I den grad økt eller endret husdyrhold i området som grenser til naturreservatet gjør det nødvendig å etablere fysiske stengsler mot reservatet, vil det fra forvaltningsmyndighetens side bli behandlet som et skjøtselstiltak etter fredningsforskriftenes punkt VII.

Det kan påregnes tillatelse til uttak av sand til eget bruk fra sjøbunn etter nærmere vilkår knyttet bl.a til uttakssted, uttaksvolum, kjøring i forbindelse med uttak og tidspunkt på året for uttak. Med sjøbunn menes i denne sammenheng areal nedenfor middel høyvann. Uttakssted og uttaksvolum vil bli vurdert ut fra ressursene på stedet og tilførsel av masse over tid, dog begrenset oppad til et normalt husbehov på 15 m3 pr. år.

Det kan påregnes tillatelse til oppmudring av elvebunn/sjøbunn ved utløpet av Heimgårdskjosen og utenfor Ungsmalholmen i den utstrekning det er nødvendig for å sikre vanninntak til vanningsanlegg i tilknytning til jordbruksdrift. En slik tillatelse vil bli gitt på nærmere vilkår knyttet til bl.a sted, omfang av oppmudringen, deponering av oppmudret masse og utføring av arbeidet.»

Staten v/ Miljøverndepartementet har i hovedsak anført:

Av naturvernloven §20 følger at erstatning for økonomisk tap som følge av vedtak om fredning av eiendom fastsettes i samsvar med reglene i vederlagsloven. Av Rt-2000-207 følger at naturvernloven §20 tredje ledd kun gjelder tilskudd til bruksomlegging, ikke løpende driftstilskudd.

Erstatning for arealene innenfor verneområdet skal fastsettes til den høyeste av hhv salgs- og bruksverdien, jf vederlagsloven §4. I nærværende sak vil erstatning etter bruksverdi gi høyest erstatning.

Erstatningen skal fastsettes på grunnlag av slik «pårekneleg utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden», jf vederlagsloven §6. Vedrørende påregnelighetsvurderingen er vist til Ot.prp.nr.50 (1982-1983) og Rt-1992-217. Det er den sannsynlige og forsvarlige drift av eiendommen eller vedkommende del av eiendommen i overskuelig fremtid som er vurderingstema.

Den påregnelige driften må vurderes i lys av grunneierens tilpasningsplikt. Grunneieren plikter, mot å få erstattet eventuelle utgifter og ulemper, å gjøre sitt for å redusere det økonomiske tapet. Herunder må grunneieren akseptere driftsomlegginger som før inngrepet ville vært å anse som upåregnelig, jf Rt-1992-217.

Tap av oppdyrkingsmuligheter.

Det erkjennes at det uten fredning ville vært påregnelig, at den del av Stormoen som ligger inn til reservatgrensen, ville blitt tatt i bruk som dyrkingsjord. Oppdyrking av området er forutsatt i Grundnes driftsplan. I denne planen, som løper til 2004, er det forutsatt oppdyrket omlag 100 dekar. Målsetningen er oppnådd, ved at Grundnes i stedet dyrket et areal ved Gammelbrumoen. Han har derved tilpasset seg fredningsvedtaket uten påviselig tap. Grundnes mangler i dag 60 dekar dyrket mark til potetproduksjon i forhold til det oppgitte behov på 400 dekar. Han har ikke sannsynliggjort at arealene innenfor reservatet ville blitt tillatt oppdyrket. Det er i den forbindelse vist til nydyrkingsforskriften §4 og §5. Under enhver omstendighet har Grundnes tilstrekkelige arealer tilgjengelig for nydyrking utenfor reservatet. Det er vist til rapport fra Midt-Troms Forsøksring v/Kristin Sørensen, hvor det konkluderes med at det er tilgjengelig 55 dekar dyrkbart areal, egnet for potetproduksjon utenfor reservatet. I tillegg til disse 55 dekar kommer 40 dekar på Stormoen som kan dyrkes opp med en merkostnad som følge av reservatet på kr 60.000. Rapporten viser at det aktuelle nydyrkingsbehov er dekket opp, iallfall frem til 2007. Dersom Jettaholmen og Ungsmalholmen hensyntas, medfører det en økning av det dyrkbare arealet med 130 dekar. Det er i den forbindelse vist til rapport utarbeidet av Jordforsk. Rapporten konkluderer med at oppdyrkbart areal på eiendommen overstiger 200 dekar. Det innebærer at Grundnes har tilstrekkelige arealer tilgjengelig for nydyrking selv om samtlige jordleieavtaler skulle falle bort. Et evt behov for dyrket jord til potetproduksjon utover 400 dekar, er i tilfelle basert på løse planer, og faller utenfor det som kan anses påregnelig. Grundnes har således mulighet for å tilpasse seg tapet av dyrkbar jord innenfor reservatet.

Vurderingen av hvilken utnyttelse av Jettaholmen som er påregnelig, må baseres på forholdene på skjønnstidspunktet, jf Ot.prp.nr.50 (1982-1983). Det er ikke påregnelig at området vil bli tillatt utnyttet til hyttefelt. Den disposisjonsplan som ble vedtatt 28 mars 1974 har tapt sin gyldighet, jf plan- og bygningsloven §119. Det samme har byggetillatelsen fra 1995, jf plan-og bygningsloven §96. Det er overveiende sannsynlig at ny tillatelse til utnytting av området til hyttebygging ikke vil bli gitt. Slik tillatelse ville kreve dispensasjon etter plan- og bygningsloven §7. I hht kommuneplan vedtatt 29 januar 1998 ligger Jettaholmen i et LNF A område. Det følger av vedtatte retningslinjer at det innenfor LNF A områder ikke gis tillatelse til bygging eller fradeling. Det foreligger i dag en reell arealbrukskonflikt. Området er en viktig dyrkingsressurs. Kommunen er ikke bundet av arvepakt eller kjøpekontrakt i sine vurderinger. Subsidiært er anført at det i alle fall er upåregnelig at det vil bli tillatt oppført mer enn fire hytter, som i tilfelle vil bli plassert på en slik måte at de i minst mulig grad beslaglegger dyrkingsjord.

Vannforsyning.

Olav Grundnes har, på tross av de begrensninger som følger av fredningen, hatt tilstrekkelig tilgang på ferskvann etter fredningsvedtaket. Han har tatt vann fra Heimgårdskjosen, Liakjosen og ved Ungsmalholmen. De spesielle skjønnsforutsetninger sikrer gården vann uavhengig av reservatet, ved at det åpnes for mudring ved Heimgårdskjosen og, dersom det skulle vise seg nødvendig, ved Ungsmalholmen. Det er ikke påberopt at man forutser problemer med vannuttaket fra Liakjosen.

Sand.

Det erkjennes at uttak av sand på den del av eiendommen som inngår i reservatet, ville vært påregnelig uten fredning. Grundnes kan imidlertid tilpasse seg ved å utta sand fra andre deler av eiendommen. Uttak av sand til bruk i drift av gården innenfor LNF området er i samsvar med planen, og vil bli tillatt. Av Rt-1999-458 følger at vederlagsloven §6 2. punktum ikke får anvendelse, idet Staten ikke tilegner seg ressursene.

Redusert verdi hytteområde.

Utnytting av Jettaholmen til hyttebygging er upåregnelig. Det er følgelig ikke grunnlag for erstatning under dette punktet. I høyden vil det bli gitt tillatelse til fire hyttetomter. Disse plikter Grundnes uavhengig av fredningen å overdra vederlagsfritt til sine søsken. Det oppstår følgelig intet verditap. Det er kun dersom det åpnes for kommersiell utnytting av Jettaholmen til hyttefelt at det kan tenkes å oppstå noe tap. Statens oppfatning er imidlertid at det heller ikke i et slikt tilfelle oppstår noe økonomisk tap som følge av fredningen.

Generell verdireduksjon.

Fredningen innebærer ingen verdireduksjon på eiendommen. Evt ergrelser mv gir ikke grunnlag for erstatning.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. Hver av partene bærer egne omkostninger.

Olav Grundnes har i hovedsak anført:

Formålet med naturvernloven §20, vedtatt 15 februar 1985, var å bedre det erstatningsrettslige vern for grunneiere og andre rettighetshavere som berøres av de mest inngripende fredningsformer etter naturvernloven. Grunneieren har krav på erstatning for det tap han lider uansett om tapet er vesentlig eller ikke. Det er intet krav om at inngrepet er vesentlig.

Spørsmålet om hvilken utnyttelse av arealene som uten fredning ville vært påregnelig må vurderes objektivt, jf Rt-1986-1354. Den nærmeste til å uttale som om spørsmålet er Grundnes selv. Hans forklaring må, i mangel av andre holdepunkter, legges til grunn.

Statens tidligere argumentasjon (forut for Rt-2000-207) vedrørende forståelsen av naturvernloven §20 tredje ledd inngår i et mønster, hvor Staten argumenterer for at rådighetsbegrensninger ikke gir grunnlag for erstatning.

Grundnes utnytter i dag 206 dekar av egen eiendom til potetproduksjon. Det er uomtvistet at han har behov for det dobbelte. Han ønsker å redusere omfanget av leiejord. Størstedelen av leiejorden ligger langt fra hans egen eiendom. Leiejorden er gjennomgående mer frostutsatt, har en annen ugrasflora, og byr på ikke ubetydelig merarbeid i form av tilleggsytelser av ulik art som gjerdehold mv. Viktigst er likevel den usikkerhet som knytter seg til muligheten for forlengelse av leieavtalene. Denne usikkerheten medfører at investeringer i leiejord er mer risikable enn investeringer i egen eiendom. Fredningsvedtaket omfatter god dyrkingsjord på Grønnøra og Stormoen, som det ville vært nærliggende og, uten fredningsvedtaket, påregnelig å dyrke opp. Arealene ville allerede vært oppdyrket, dersom fredningsvedtaket ikke var blitt truffet. Vedrørende utgangspunktet for påregnelighetsvurderingen er vist til Agder lagmannsretts overskjønn av 21 september 1990 inntatt i RG-1991-583. De uttalelser som landbruksnemnda avga i forbindelse med fredningssaken viser at det er tale om arealer som burde vært forbeholdt landbruksformål. Det er intet som tyder på at landbruksmyndighetene har endret holdning til spørsmålet om nydyrking etter at nydyrkingsforskriften ble vedtatt i 1997. Spørsmålet er forøvrig hva kommunen ville gjort dersom det ikke var truffet fredningsvedtak. Grundnes oppfatning er at landbruksinteressene ville blitt prioritert. Han har i overskuelig fremtid behov for dyrkingsjord utover det som er tilgjengelig etter fredningen. Ved vurderingen av hvilke arealer som er tilgjengelige for nydyrking må det, i samsvar med Grundnes forklaring, legges til grunn at det ikke er økonomisk regningssvarende å dyrke mindre, uheldig arronderte eller frostutsatte jordarealer.

Spørsmålet om påregnelig utnytting av Jettaholmen må vurderes med utgangspunkt i fredningstidspunktet. Området er i dag utmark, og representerer på grunn av muligheten for salg av hyttetomter en økonomisk ressurs for eieren. Jettaholmen er i flerbruksplan for Bardu- og Målselvvassdraget plassert i forvaltningsklasse 2. Hyttebygging i området er plassert i forvaltningskategori II, hvilket tilsier at inngrep av denne karakter normalt vil kunne tillates. Kommuneplanen fra 1998 er vedtatt vel to etter fredningsvedtaket, og det antas at de strenge restriksjonene i kommuneplanen er et resultat av fredningsvedtaket. Fradeling av parsellen ble godkjent i 1971. Disposisjonsplan for området, hvori det ble lagt til grunn bygging av inntil 11 hytter, ble godkjent i 1974. I 1995 godkjente bygningsrådet punktfeste for, i første omgang, inntil 4 hytter på området. Det er riktig av vedtaket fra 1995 har en varighet på 3 år. Det er imidlertid sannsynlig at det på ny vil bli gitt tillatelse til bygging av hytter på parsellen. Kommunen har etablert vannkum på stedet. Teknisk sjef i kommunen har godkjent plassering av de hyttene som ble godkjent i 1995. Det er ingen tvil om at kommunen generelt er velvillig innstilt til prosjektet. I forhold til kommuneplanen fra 1998 vil forøvrig forutsetningen om fradeling av fire hyttetomter i forbindelse med at Grundnes overtok eiendommen være et særlig forhold som begrunner dispensasjon. Vedrørende spørsmålet om dispensasjon er vist til Rt-1975-1041 og Vesterålen herredsretts skjønn av 14 september 1987 i sak 36 og 37/1986. De resterende 7 hyttetomter innebærer en ekstra sikkerhet for grunneieren dersom det økonomiske fundament på gården forøvrig svikter.

Realisasjon av den skog som står på de fredede arealer ville bidratt til å redusere oppdyrkingskostnadene. Dersom lagmannsretten kommer til at det ikke ville vært påregnelig med oppdyrking av de fredede arealer, skal Grundnes ha erstatning for skogen etter dagens verdi.

Vedrørende kapitaliseringsrente er vist til Rt-1986-178 (Noem). I praksis legges til grunn en kapitaliseringsrente på 5%.

Vannforsyning.

Det har, i forbindelse med lagmannsrettens behandling av saken, vist seg at de spesielle skjønnsforutsetninger som ble fastsatt for herredsretten ikke gav tilstrekkelig sikkerhet for vannforsyning til potetproduksjonen. Heller ikke de skjønnsforutsetninger som er formulert i anledning overskjønnet gir full sikkerhet for vannforsyningen fremover. Det må derfor utmåles erstatning. Det fremlagte materiale viser hva det vil koste Grundnes å etablere vannforsyningsanlegg. Det er i første rekke tale om kostnader forbundet med etablering av rørgate på nedsiden av vegen, og merkostnader ved pumping av vann.

Sand.

Det må ved erstatningsutmålingen legges til grunn at det vil være vanskelig for Grundnes å få tillatelse til uttak av sand på eiendommen. Det må utmåles erstatning basert på at Grundnes etter at eksisterende sandtak er tømt, vil måtte kjøpe den sand han har behov for.

Generell verdireduksjon.

Det er anført at fredningsvedtaket medfører en generell reduksjon i verdien på eiendommen. Denne verdireduksjonen må erstattes.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Det tilkjennes full erstatning for:

- Manglende adgang til oppdyrking.

- Begrensninger i adgang til å ta vann i elva.

- Begrensning på uttak av sand.

- Begrensninger i adgang til å grøfte tilgrensende områder.

- Redusert verdi av regulert hytteområde

- Generell verdireduksjon

- Erstatning for beslaglagt grunn.

2. Staten ilegges saksomkostninger.

Lagmannsretten bemerker:

Av naturvernloven §20 følger at eiere eller rettighetshavere i eiendom som blir fredet har krav på erstatning av staten for økonomisk tap som følge av vedtaket. Erstatningen fastsettes i samsvar med reglene i vederlagsloven. Etter vederlagsloven skal erstatningen, hva enten den fastsettes på grunnlag av salgsverdi eller bruksverdi, fastsettes på grunnlag av «slik pårekneleg utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden», jf vederlagsloven §5 annet ledd og §6 første ledd. Påregnelighetskravet innebærer at det er den sannsynlige og forsvarlige drift av eiendommen i overskuelig fremtid som er vurderingstema, jf Rt-1992-217. Det skal ses bort fra mer eller mindre løse planer eller tenkelige prosjekter, jf Ot.prp.nr.50 (1982-1983) s 48. Utnyttingen må være lovlig, hvilket innebærer at det ved vurderingen må tas hensyn både til eksisterende og fremtidige begrensninger i adgangen til utnytting av eiendommen, jf Rt-1993-278.

Generelt plikter den som rammes av ekspropriasjon, innenfor grensen av det som er rettslig og praktisk mulig, å tilpasse seg inngrepet på en slik måte at det økonomiske tapet blir minst mulig. Tilpasningsplikten må ses i sammenheng med påregnelighetsvurderingen; det må legges til grunn som påregnelig at det vil skje en tilpasning hvor dette er mulig, jf Rt-1992-217. I den konkrete sak innebærer tilpasningsplikten bl a at lagmannsretten, dersom den finner at fredningen omfatter arealer som ville blitt benyttet til nydyrking, må vurdere hvorvidt Grundnes har andre arealer tilgjengelig for nydyrking til erstatning av de arealer som fredes.

Ved verdsettelsen skal verdien på fredningstidspunktet legges til grunn, jf vederlagsloven §10 2. punktum.

Tap av dyrkingsjord/økte dyrkingskostnader.

Olav Grundnes driver med utgangspunkt i Grundnes gård produksjon av poteter, melk og kjøtt. Problemstillingene i skjønnet er i hovedsak relatert til produksjon av poteter, og de økonomiske konsekvenser fredningsvedtaket har for denne del av virksomheten. Produksjonen drives rasjonelt, med høy grad av mekanisering.

Basert på dagens produksjonskvantum har Grundnes behov for omlag 400 dekar dyrket jord til potetproduksjon. Det er da lagt til grunn at hensynet til kvalitet og avlingsstørrelse pr arealenhet tilsier at en potetprodusent bør ha tilgjengelig dyrket jord tilsvarende det dobbelte av det som faktisk utnyttes det enkelte år. Grundnes disponerer i dag 341 dekar dyrket jord til potetproduksjon, fordelt på 206 dekar egen jord og 135 dekar leid jord. Han mangler følgelig omlag 60 dekar i forhold til dagens behov. Det anses påregnelig at det på noe sikt vil skje en viss, om enn begrenset, utvidelse av produksjonen og en tilsvarende økning av behovet for dyrket jord. Den leide jorden disponeres med hjemmel i leieavtaler Grundnes har inngått med grunneiere i området. Leieavtalene er tidsbegrensede; de fleste utløper ved årsskiftet 2006/2007. Det er usikkerhet knyttet til muligheten for å fornye avtalene. I flere tilfeller danner jorder leid av ulike grunneiere en sammenhengende åker, tilpasset behovet for rasjonell drift. Bortfall av en leieavtale vil i slike tilfeller kunne medføre at det blir lite regningssvarende for Grundnes å videreføre andre avtaler. Den usikkerhet som knytter seg til muligheten for å fornye leieavtalene, tilsier at det vil være nødvendig for Grundnes å erstatte deler av leiejorden med egne dyrkingsarealer. Skjønnsmessig er lagmannsretten kommet til, at det må anses påregnelig at Grundnes i overskuelig fremtid og i tillegg til det aktuelle, udekkede behov for dyrket jord på omlag 60 dekar, vil ha behov for ytterligere 130 - 150 dekar dyrket jord på egen eiendom som følge av bortfall av leieavtaler og en viss utvidelse av produksjonen.

Kravet om erstatning for tap av dyrkbar jord knytter seg til omlag 37 dekar landareal som omfattes av fredningen (30 dekar på Stormoen og 7 dekar på Grønnøra). Det anses påregnelig at arealene på Stormoen, uten fredningsvedtaket, ville blitt dyrket opp, og tatt i bruk til potetproduksjon. Arealet er godt egnet til slik produksjon, og ville sammen med de øvrige arealer på Stormoen utgjort et sammenhengende, godt arrondert potetland, vel tilpasset Grundnes driftsform. Det er sannsynlig at nydyrking ville blitt godkjent etter nydyrkingsforskriften §4. Det er mer tvilsomt hvorvidt det ville blitt gitt tillatelse til nydyrking på Grønnøra, jf i den forbindelse nydyrkingsforskriften §5 første ledd og §6 første ledd. Spørsmålet har imidlertid, slik lagmannsretten vurderer Grundnes muligheter for å tilpasse seg tap av dyrkbar jord, ingen betydning for erstatningsfastsettelsen.

Vedrørende Grundnes mulighet for å tilpasse seg tapet vises til den rapport som er utarbeidet av det sakkyndige vitnet Tor-Jørgen Aandahl. Aandahl påpeker i rapporten at Jettaholmen (gnr 3/bnr 31) omfatter 110 dekar lettdyrket jord, godt egnet for potetproduksjon. Aandahl mener videre at Grundnes i sammenheng med eventuell oppdyrking på Jettaholmen også vil kunne utnytte omlag 20 dekar dyrkbar jord av tilsvarende kvalitet på Ungsmalholmen (gnr 3 bnr 3 og 28). Det samlede nydyrkingspotensiale i dette området utgjør derved omlag 130 dekar. De anslåtte dyrkingskostnader på Jettaholmen er lavere enn på Stormoen. Videre vil Grundnes, ifølge Aandahl, kunne dyrke opp 30 dekar på Stormoen uten at det tilkommer merkostnader som følge av naturreservatet. Ved å legge drenering utenom naturreservatet vil dyrkingspotensialet på Stormoen øke til 70 dekar egnet for potetproduksjon. Lagmannsretten legger i samsvar med Aandahls forklaring til grunn at merkostnadene ved slik drenering, sammenlignet med den drenering som ville vært naturlig uten fredningen, utgjør omlag 60 000 kroner etter dagens prisnivå. Ytterligere har Aandahl vist til at Grundnes har 10 - 12 dekar dyrkbar jord, egnet for potetproduksjon, på Gammelbrumoen. Lagmannsretten slutter seg til Aandahls vurderinger når det gjelder dyrkingspotensialet på eiendommen (Jettaholmen, Stormoen, Ungsmalholmen og Gammelbrumoen), og er også enig med staten i Jettaholmen må betraktes som dyrkingsjord. Det er ikke påregnelig at det vil bli gitt tillatelse til å utnytte Jettaholmen til hyttebygging. Det vises til den nærmere drøftelse av dette spørsmålet nedenfor. Samlet disponerer Grundnes etter fredningen omlag 210 dekar dyrkbar jord på egen eiendom som ikke er utnyttet. Denne arealreserven er godt egnet til potetproduksjon. Dette innebærer at Grundnes, selv etter fredningsvedtaket, har tilbake lettdyrkede arealer, av tilstrekkelig størrelse til å dekke både det aktuelle, udekkede behov for dyrket jord til potetproduksjon på 60 dekar og det påregnelige fremtidige behov på ytterligere 130 - 150 dekar. Han vil derved kunne tilpasse seg tapet av dyrkbar jord innenfor reservatet ved å dyrke opp andre deler av egen eiendom. Tilpasningen medfører intet økonomisk tap for Grundnes. Det ses da bort fra merkostnadene ved oppdyrking av Stormoen som følge av fredningsvedtaket. Disse kostnadene behandles særskilt.

For å dekke det påregnelige fremtidige behov for dyrkingsjord til poteter, er Grundnes avhengig av å utnytte dyrkingsmulighetene på Stormoen fullt ut, herunder utnytte den del av Stormoen som ligger inn til reservatgrensen. For denne del av Stormoen, omlag 40 dekar, medfører fredningsvedtaket, som redegjort for over, en økning av dreneringskostnadene. Uten fredningsvedtaket ville dette jordstykket allerede vært oppdyrket som ledd i gjennomføringen av Grundnes dyrkingsplan for planperioden frem til 2004. På grunn av økningen i dreneringskostnadene, valgte Grundnes i stedet å foreta oppdyrking av et område på Gammelbrumoen. Grundnes tilpasset seg på den måten fredningsvedtaket ved gjennomføring av dyrkingsplanen for perioden, uten at det er påberopt at denne tilpasningen isolert sett medførte økonomisk tap. Forholdet mellom behovet for og tilgjengeligheten av egnet nydyrkingsjord innebærer imidlertid at Grundnes på sikt vil være avhengig av å foreta nydyrking også av denne delen av Stormoen. Han har da krav på å få erstattet merkostnadene forbundet med drenering som fredningsvedtaket har ført til. Av hensyn til tilpasningsplikten legges til grunn at disse arealene tas i bruk sist. Skjønnsmessig legges til grunn at de tas i bruk rundt årsskiftet 2006/2007 og at merkostnaden materialiserer seg da. Når det, som her, skal utmåles erstatning for en engangskostnad som først materialiserer seg etter fredningstidspunktet og etter avhjemling av skjønnet, er det mest hensiktsmessig å fastsette erstatningen lik merkostnaden etter dagens pris, uten påslag av avsavnsrente. Den inflasjonsjusterte avkastning av erstatningsbeløpet, etter skatt, fra utbetalingstidspunktet til årskiftet 2006/2007 ved sikker plassering antas beskjeden. Erstatningen, fastsatt på denne måten, antas derfor å gi Grundnes full erstatning for merkostnaden, men heller ikke mer. Alternativet, å fastsette erstatningen lik merkostnaden neddiskontert til fredningstidspunktet og deretter tillegge avsavnsrente, fremstår som unødig komplisert. Sluttresultatet av en slik alternativ beregning vil uansett måtte bli at Grundnes sikres en erstatning som er tilstrekkelig til å dekke merkostnaden på det tidspunkt den, hensett til tilpasningsplikten, materialiserer seg, men heller ikke mer. Erstatningen fastsettes etter til kr 60.000, som tilsvarer merkostnaden etter dagens pris. Det skal ikke beregnes avsavnsrente av beløpet.

Den del av Stormoen som legger innenfor naturreservatet er bevokst med skog. Grundnes har subsidiært krevd erstatning for påstående skog etter dagens verdi. All den tid staten ikke nyttiggjør seg skogen, kan kravet ikke forankres i vederlagsloven §6 2. punktum, jf i den forbindelse Rt-1999-458 hvor førstevoterende uttalte følgende vedrørende bakgrunnen for den aktuelle lovbestemmelse:

«Etter mitt skjønn må forarbeidene til lovendringen forstås slik at formålet var å endre regelen om at bruksverdierstatning for naturressurser som eksproprianten nyttiggjør seg, skal basere seg på at ekspropriaten plikter å tilpasse seg..»

Erstatningen må derfor utmåles på grunnlag av slik utnyttelse av skogen som ville vært påregnelig uten fredningsvedtaket. Saken er bare i liten grad opplyst med sikte på utmåling av erstatning av det fredede område som skogsgrunn med påstående skog. Lagmannsretten legger ved erstatningsfastsettelsen til grunn som påregnelig at påstående skog, uten fredningsvedtaket, ville blitt tatt ut over tid. På grunnlag av de opplysninger som er gitt i tilknytning til fremlagt skogtakst, legges til grunn at netto gevinst ved avvirkning av bjørkeskog, etter fradrag for avvirkningskostnader, transport og avvirkningsavgift utgjør omlag kr 40 pr m3. Påstående bestand utgjør omlag 120 m3, i hovedsak bjørk. Verdien av den snaue skogsmark er, når hensyn tas til årlig tilvekst, i taksten angitt til 4 m3 pr år, og diskonteringseffekt av fremtidig avkastning, svært beskjeden. Skjønnsmessig, under hensyntagen til at avvirkning av påstående bestand ville skjedd over tid, verdien av den snaue skogsgrunn, og diskonteringseffekten ved anvendelse av en kapitaliseringsrente som bør settes til 5%, fastsettes erstatningen for tap av muligheten til å utnytte det fredede området med påstående skog til skogsproduksjon, utmålt etter situasjonen på fredningstidspunktet, til kr 6.000. Av denne erstatning tilkommer avsavnsrente som fastsatt av herredsretten.

Redusert verdi av regulert hytteområde (Jettaholmen).

Et av flere vilkår for erstatning under dette punkt er at det er påregnelig at Målselv kommune vil tillate at Jettaholmen tas i bruk til hyttebygging.

Den disposisjonsplan som ble vedtatt i 1974 gjelder ikke lenger, jf plan-og bygningsloven §119. Likeledes har den byggetillatelse som ble gitt i 1995 falt bort, jf plan - og bygningsloven §96. Dersom planene om hyttebygging på Jettaholmen skal realiseres, må det på ny søkes godkjenning. Lagmannsretten er enig med staten i at det i tilfelle vil foreligge en arealbrukskonflikt. Ihht kommuneplanen fra 1998 ligger Jettaholmen i et LNF-A område. Innenfor LNF- A områder vil ihht bestemmelsene i planen «ikke bli gitt tillatelse til bygging eller fradeling». Det knytter seg viktige landbruksinteresser til området; det er tale om et område som er godt egnet til potetproduksjon. Området vil, vurdert på grunnlag av det tallmateriale fremlagt for lagmannsretten, gi god avkastning ved oppdyrking. Lagmannsretten anser det ikke påregnelig at det vil bli gitt tillatelse til oppføring av hyttebebyggelse på Jettaholmen. Om kommunen likevel, slik Grundnes subsidiært har anført, skulle samtykke til oppføring av fire hytter, anser lagmannsretten det overveiende sannsynlig at det vil forutsette en plassering av hyttene som bare i begrenset grad kommer i konflikt med utnyttelse av området til dyrkingsland. En plassering lik den Grundnes beskrev, hvorved omlag halvparten av Jettaholmen beslaglegges av fire hytter, finner lagmannsretten svært usannsynlig. Om kommunen skulle gi samtykke til oppføring av fire hytter på parsellen vil Olav Grundnes ihht den fremlagte arvepakt være forpliktet til å overføre tomtene vederlagsfritt til sine søsken. Fredningen vil følgelig ikke påføre ham noe økonomisk tap, og erstatning utmåles ikke.

Uttak av sand.

Lagmannsretten anser det påregnelig at Grundnes vil få tillatelse til å utta sand til bruk i drift av gården på egen eiendom, etter at det eksisterende sandtak er tømt, og at slikt uttak kan skje uten at det berører de deler av gården som ovenfor er vurdert som dyrkbare. Grundnes kan derved tilpasse seg den begrensning fredningsvedtaket innebærer for adgangen til uttak av sand fra elvebunnen ved uttak på andre deler av eiendommen. Omkostningene ved uttak av sand fra elvebunnen vurderes som høyere enn ved uttak på land. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at slik tilpasning som nevnt ikke vil påføre Grundnes økonomisk tap, og erstatning utmåles ikke.

Uttak av vann.

Grundnes uttar etter fredningsvedtaket som før fredningsvedtaket vann til potetproduksjonen fra Heimgårdskjosen, Liakjosen og ved Ungsmalholmen. De spesielle skjønnsforutsetninger som er fastsatt for lagmannsretten sikrer etter lagmannsrettens vurdering at Grundnes også i fortsettelsen vil kunne utta tilstrekkelige mengder vann på disse stedene. Lagmannsretten kan da ikke se at fredningsvedtaket innebærer slike restriksjoner på Grundnes mulighet for uttak av vann, at det medfører økonomisk tap. Erstatning utmåles ikke.

Generell verdireduksjon.

Lagmannsretten kan ikke se at fredningsvedtaket innebærer noen generell verdireduksjon på eiendommen. De ulemper det innebærer at Grundnes tidvis må kontakte forvaltningsmyndighetene for å avklare problemstillinger vedrørende naturreservatet medfører intet økonomisk tap. Erstatning utmåles ikke.

Saksomkostninger.

Olav Grundnes har ikke oppnådd en bedre avgjørelse ved overskjønnet enn ved underskjønnet. Lagmannsretten anser ikke at underskjønnet lider av slike feil, eller at avgjørelsen var så tvilsom at det gav Grundnes rimelig grunn til å begjære overskjønn. Det er da ikke grunnlag for å tilkjenne ham saksomkostninger i overskjønnet, jf skjønnsloven §54a. Hver av partene må etter dette bære egne saksomkostninger i anledning overskjønnet. Rettens kostnader, herunder utgiftene til skjønnsmedlemmene, påhviler det Olav Grundnes å dekke i egenskap av rekvirent.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Staten ved Miljøverndepartementet betaler innen 2 - to - uker fra overskjønnets forkynnelse erstatning til Olav Grundnes med 66.000 - sekstisekstusen - kroner.

2. Av den del av erstatningen som gjelder tap av skog/skogsmark, 6.000 - sekstusen - kroner, betaler staten ved Miljøverndepartementet avsavnsrente som fastsatt av Senja herredsrett.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

3. Rettens kostnader med overskjønnet bæres av Olav Grundnes.