LH-2001-252

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-10-16
Publisert:	LH-2001-00252
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Troms herredsrett nr 00-01355 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00252 - Anke til Høyesterett nektet fremmet, se HR-2001-01612.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Erik Ringberg). Ankemotpart: B, (Prosessfullmektig: Advokat Åge Walle).
Forfatter:	Lagdommer Kjell Martin Haug, formann. Lagdommer Vidar Stensland. Ekstraordinær lagdommer Tor Falch
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §35a, §44a, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Saken gjelder fast bosted for og samvær med partenes felles barn.

A reiste ved stevning av 16 august 2000 søksmål mot B ved Nord-Troms herredsrett med krav om at partenes felles barn, C, født **.**.1994, skal ha fast bosted hos han. B tok til motmæle for herredsretten. Nord-Troms herredsrett avsa 16 januar 2001 dom med slik domsslutning:

«1. C skal bo fast hos sin mor B.

2. Mellom C og hans far A skal det være slikt samvær:

- Annen hver helg fra fredag etter skoleslutt til skolestart mandag.

- Hver sommerferie i 4 uker. 3 av samværsukene skal være sammenhengende.

- Annen hver jul fra 21 desember til 27 desember. Julen 2001 skal C være hos B.

- Annen hver nyttårshelg fra 27 desember til 2 januar. Nyttårshelgen 2001/2002 skal C være sammen med A.

- Annen hver påske fra onsdag før skjærtorsdag til andre påskedag. Påsken 2001 skal C være sammen med A.

- Annen hver vinterferie. Vinterferien 2001 skal C være hos A.

- Annen hver høstferie. Høstferien 2001 skal C være sammen med B.

2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.»

Vedrørende saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom. Etter herredsrettens dom har A og hans ektefelle, D, fått en sønn. Familien bor i Ds enebolig i X. B etablerte i mai 2001 samboerskap med E. Paret bor i Bs enebolig på Y.

A har rettidig påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett. B har tatt til motmæle for lagmannsretten. Etter begjæring fra B avsa Hålogaland lagmannsrett 20 april 2001 ( LH-2001-00331) kjennelse med slik slutning:

«1. Inntil rettskraftig avgjørelse foreligger i saken skal A ha samvær med C slik som fastsatt i herredsrettens dom, domsslutningens punkt 2.

2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.»

Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg som ved kjennelse av 30 mai 2001 ( HR-2001-00670) stadfestet lagmannsrettens kjennelse. Fra 27 april 2001 har C i samsvar med lagmannsrettens kjennelse hatt fast bosted hos B, mens A har hatt samværsrett.

Ankeforhandling ble avholdt i Tromsø 27 og 28 september 2001. Partene møtte og ga forklaring. Det ble avhørt 11 vitner, hvorav 4 var nye for lagmannsretten, og foretatt slik dokumentasjon som angitt i rettsboken.

A har i hovedsak gjort gjeldende:

Avgjørelsen vedrørende fast bosted skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf barneloven §35a og §34 tredje ledd. Vurderingstemaet er hva som er best for barnet i de kommende år, jf Rt-1985-707.

Fra bruddet i januar 1998 til utgangen av april 2001 praktiserte partene en delt løsning, ved at C bodde like mye hos hver. Senere har C bodd fast hos B, mens A har hatt utvidet helgesamvær.

Nord-Troms herredsrett, som i dommen ga uttrykk for betydelig tvil, la for stor vekt på miljøskifteargumentet. Det er i den forbindelse vist til Kirsten Sandberg «Barnets beste» s 108 og s 66. Det bestrides ikke at C trives som elev ved - - skole på Y. Han er imidlertid godt kjent også på barneskolen i X. Han har hospitert ved skolen og kjenner elevene i klassen. Han har et etablert nettverk i X. Han omtaler D som mamma, og han oppfatter hennes foreldre, som bor i X, som besteforeldre. Vedrørende forholdet mellom C og Bs særkullsbarn, F og G, er vist til at det hefter usikkerhet ved om de i fremtiden vil ha fast bosted hos B. F bor for tiden hos sin far. Man vet ikke sikkert om hun vil flytte tilbake til B etter en måned, slik planen er. Det forhold at F rømte fra Bs hjem ved å hoppe ut av vinduet, gir antydning om at det ligger noe annet og mer til grunn enn et ungdomsopprør. Det er også usikkert hvordan pikenes far vil forholde seg til spørsmålet om fast bosted i fremtiden. Spørsmålet om tilknytning mellom søsken er uansett endret etter herredsrettens behandling, ved at C nylig har fått en halvbror. Vedrørende deling av søskenflokk er vist til Rt-1983-266.

Herredsretten viste til at A arbeider på Y, og at det gir mulighet for kontakt mellom han og C. Det er ikke riktig, slik forholdet er mellom foreldrene.

Episoden da A ble utskjelt av B i forbindelse med tilbakelevering av C vitner om mangel på empati.

Nord-Troms herredsrett tilla hensynet til trygghet og stabilitet for liten vekt. A er gift. Familien omfatter hustruens to særkullsbarn, et felles barn og C. Familien lever i en trygg og stabil situasjon, i et godt og trygt bomiljø. De har et godt sosialt nettverk rundt seg. Familien er aktiv, og er ofte på turer. Hensynet til barna står i sentrum. D er hjemmeværende. I X vil det alltid være noen hjemme for å ta i mot C, når han går til og kommer fra skolen. Familien er samlet om kveldene og i helgene. Det er i den forbindelse vist til Rt-1985-707. B etablerte i mai/juni 2001 samboerskap med E. Paret er ikke registrerte samboere. B arbeider i en turnusordning. I turnusordningen inngår kvelds- og helgevakter, hvilket innebærer at C må i skolefritidsordning før og etter skoletid. Slik situasjonen er idag, har A større mulighet enn B for å ta seg av C og følge han opp i forhold til skole og aktiviteter.

Hensynet til best mulig samlet foreldre- og familiekontakt er av betydning ved avgjørelse av saken, jf Rt-1982-116. Samarbeidet mellom partene fungerte på et vis til april 2000. Det skyldtes at samarbeidet i det alt vesentlige skjedde på Bs premisser. De samarbeidsvansker som senere er oppstått, kan muligens forklares med den verserende tvistesak. Den midlertidige avgjørelsen ga Bs en mulighet til å vise at hun evner å samarbeide. Etter at avgjørelsen forelå, var det opp til B å velge en overgangsordning. C hadde frem til da vært en uke hos hver. Ved å iverksette nyordningen med en gang, uten overgangsordning, viste hun at fokus ikke er på gutten. Begge parter har ansvar for den konflikt som oppsto i forbindelse med ferien 2001. B var imidlertid ikke til å rikke. A sendte brev uten å få svar før etter lang tid. Det gjorde det håpløst å få til et samarbeid. B klarte ikke engang å åpne for feriesamvær mellom A og C i uke 26, da C skulle være på skolefritidsordningen. A forsøkte på en ordentlig måte å få til en ordning vedrørende den fjerde ferieuken. B ringte imidlertid ikke tilbake, etter at A først hadde ringt henne. A var tvunget til å overlate saken til sin advokat. Advokaten skrev 7 august og 17 august 2001 brev vedrørende feriesamvær og gjenopptakelse av helgesamvær, men fikk ikke svar. Den uheldige situasjon som oppstod i forbindelse med avhenting av C i august 2000, må ses på bakgrunn av at B fravek den avtale partene da hadde, hvoretter A skulle avhente C denne dagen.

B lot ikke C bo hos A da hun ultimo april 2001 reiste til Regionsykehuset i Tromsø sammen med E, og da hun i juni 2001 reist på en to-ukers tur til syden. Hun kunne i det minste tatt spørsmålet opp med A ved disse anledningene. Til sammenligning er det vist til As opptreden ved juletider i år 2000. På grunn av sammenfall av ukesamvær og julesamvær var C julen 2000 to uker sammenhengende hos han. Han tilbød da B at C kunne være noen dager hos henne, og viste på den måten at han har fokus på C og hans behov. Det gjorde han også sommeren 1999, da B var hjemmeværende i forbindelse med sykemelding. A viste fleksibilitet, og lot C være hos henne i denne perioden.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. C født **.**1994 skal bo fast hos A.

2. A tilkjennes saksomkostninger med tillegg av 12% renter fra 14 dager etter forkynnelse av dommen til betaling skjer.»

B har i hovedsak anført:

Begge foreldre er skikket til å ha daglig omsorg for C. De første årene var han mest sammen med B, noe som må tillegges ikke uvesentlig vekt. Fra 1998 til våren 2001 ble det praktisert en ordning hvoretter C hadde fast bosted hos mor, mens far hadde utvidet samværsrett. Fra våren 2001 har far hatt tilnærmet vanlig samværsrett.

Begge foreldre har funnet seg nye partnere. Det forhold at A har giftet seg, mens B har etablert et samboforhold, er ikke avgjørende for den vurdering som skal foretas. Bs forhold til samboeren, E, er resultat av en langvarig prosess. Forholdet er stabilt. C og halvsøstrene, F og G, er oppvokst sammen og er nært knyttet til hverandre. Det vil være tragisk å skille søskenflokken. C har en sterkere familiemessig tilknytning til familien på Y enn til familien i X. Fs reaksjoner i den siste tiden må ses på bakgrunn av at hun er i en vanskelig alder. Det er tale om en enkelt episode i en ellers harmonisk oppvekst.

Da A valgte å flytte til X, forandret situasjonen seg når det gjaldt muligheten for samvær mellom han og C. Gutten kunne ikke pendle frem og tilbake mellom X og skolen på Y. A respekterte ikke det.

B og E kan tilby C et trygt oppvekstmiljø. Miljøet er sikkert trygt også i X. C har imidlertid størst tilknytning til Y. På Y har han voksenkontakter, kontakter fra barnehagetiden, og tilknytning til skolen. C trives. Han har det godt på skolen, i hjemmet og på fritiden. Det er alltid noen hjemme og tar i mot han, når han kommer fra skolen. Familien holder sammen, og løser alle problemer på en god måte. Tilbudet av fritidsaktiviteter er bedre på Y enn i X. Begge steder gir rike muligheter for friluftsliv.

A burde forstått at det var vanskelig for B, som er ansatt i kommunen, å få endret på sin ferie i 2001, og kunne på en bedre måte planlagt sin egen ferie. Han kunne forberedt avvikling av siste del av feriesamværet på en bedre måte, og han godtok ikke at C skulle til - - - den uken han selv ønsket å avvikle den fjerde samværsuken. Han uteble forøvrig fra helgesamvær 17 og 31 august 2001. Man har forståelse for at han var forhindret fra å hente C 17 august 2001. Han kunne imidlertid varslet om det inntrufne.

Vedrørende overgangen etter at Hålogaland lagmannsrett traff midlertidig avgjørelse, er vist til at B forklarte C situasjonen. Det er forøvrig ikke bevist at C hadde mareritt, og at det i tilfelle skyldtes endringen i samværsordning. B har, slik vitneførselen har vist, fokus på C og hans behov. Hun er innstilt på å unngå konflikter. Hun godtok derfor at C pendlet mellom X og Y annen hver uke frem til den midlertidige avgjørelsen forelå.

Oppsummeringsvis er det anført at viktige hensyn som følelsesmessig kontakt, problemer ved miljøskifte, stabilitet i hjemmet og problemer ved deling av søskenflokk taler for at C har fast bosted hos B. Dagens ordning bidrar til å sikre en best mulig samlet foreldrekontakt. A arbeider på Y og vil kunne treffe C utover de fastsatte tidspunkter. Episoden i forbindelse med at A leverte C hjemme hos B etter avsluttet samvær beklages, men må ses på bakgrunn av at hun var redd fordi C ikke var hjemme til fastsatt tid.

Vedrørende hensynet til barnets beste er vist til Smith Lødrup «Barn og foreldre» s 83-98, Sandberg «Barnets beste» s 53 flg og Backer «Barneloven med kommentarer» s 216 flg.

Det er nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt.

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. B og/eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger med tillegg av 12% rente fra 14 dager etter dom til betaling skjer.

Subsidiært.

1. C skal bo fast hos sin far A.

2. Mellom C og hans mor B skal det være slikt samvær:

- Annen hver helg fra fredag etter skoleslutt til skolestart mandag.

- Hver sommerferie i 4 uker. 3 av samværsukene skal være sammenhengende.

- Annen hver jul fra 21 desember til 27 desember. Julen 2001 skal C være sammen med B.

- Annen hver nyttårshelg fra 27 desember til 2 januar. Nyttårshelgen 2001/2002 skal C være sammen med A.

- Annen hver påske fra onsdag før skjærtorsdag til andre påskedag. Påsken 2002 skal C være sammen med B.

- Annen hver vinterferie. Vinterferien 2002 skal C være sammen med B.

- Annen hver høstferie. Høstferien 2002 skal C være sammen med A.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Avgjørelsen av hvor C skal bo fast, og avgjørelse om samværsrett for den av foreldrene som ikke skal ha den daglige omsorgen, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf barneloven §35a og §34 tredje ledd vedrørende fast bosted, og barneloven §44a tredje ledd vedrørende samvær.

Lagmannsretten er som herredsretten kommet til at det vil være best for C at han har fast bosted hos B på Y, og kan i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse herredsretten har gitt.

Lagmannsretten vil likevel knytte enkelte bemerkninger til de anførsler som er foranlediget av utviklingen etter herredsrettens dom.

Samarbeidet mellom partene synes å ha utviklet seg negativt etter at saken ble brakt inn for retten. Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 26 april 2001, som regulerer spørsmålet om bosted og samvær frem til rettskraftig avgjørelse foreligger, synes ikke å ha bedret samarbeidsforholdene. Partene maktet ikke å samarbeide på en ordentlig måte om feriesamvær sommeren 2001. Etter sommerferien har det også vært svikt i samarbeidet ved avvikling av helgesamvær. Etter lagmannsrettens oppfatning må begge parter bære sin del av ansvaret for dette. Det er imidlertid grunn til å bebreide B at hun ved flere anledninger unnlot å besvare As skriftlige henvendelser vedrørende avvikling av feriesamvær med tilbørlig hurtighet, og at hun derved opptrådte på en måte som var egnet til å forverre samarbeidsforholdet mellom foreldrene. Partene synes imidlertid å ha samarbeidet godt forut for at saken ble brakt inn for retten. Det antas på den bakgrunn at samarbeidsforholdene vil bedre seg etter at saken har fått sin avslutning. Det legges følgelig til grunn, i samsvar med anførslene fra B, at det forhold at A arbeider på Y, innebærer at far og sønn lett vil kunne ta kontakt med hverandre hvis det skulle oppstå behov for det.

Lagmannsretten kan heller ikke se at den omstendighet at C har fått en halvbror stiller saken i noen vesentlig annen stilling enn for herredsretten. Dersom C flytter til X, vil det fortsatt innebære at den søskenflokk han med all sannsynlighet anser seg som en del av, brytes opp.

Partene er enige om omfanget av samværsretten.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.

A har tapt saken fullstendig for lagmannsretten som for herredsretten. Han skulle derfor etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd og §172 første ledd betale saksomkostninger for lagmannsrett og herredsrett. Lagmannsretten finner imidlertid at saken var så tvilsom, at det var fyldestgjørende grunn for A å la den komme for herredsretten, og at A bør fritas for å betale saksomkostninger for herredsretten. Det vises til herredsrettens vurderinger som lagmannsretten slutter seg til.

Avgjørelsen av spørsmålet om fast bosted for partenes felles barn er av stor viktighet for både barn og foreldre, og beror på en totalvurdering av hva som er best for barnet. Tvilen knytter seg til denne totalvurdering. Lagmannsretten mener etter dette at det foreligger slike særlige omstendigheter at A bør fritas for å betale saksomkostninger også for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Hver av partene bærer egne omkostninger for lagmannsretten.