LH-2001-56

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-06-04
Publisert:	LH-2001-00056
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Tana og Varanger nr. 99-00604 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00056. Anken nektes fremmet til Høyesterett; HR-2001-01106.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Arild H. Moen). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Cato Helstrøm).
Forfatter:	Lagdommer Kjell Martin Haug. Lagdommer Bjørnar Stokkan. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §35, §35c, Tvistemålsloven (1915) §148, §174, §180, §35a, §44, §50, Barnevernloven (1992) §4-12a, §4-14a, §4-19, §4-21, §4-4

Saken gjelder foreldreansvar og daglig omsorg.

A og B var samboere fra høsten 1993 til januar 1995. De bodde i X. Sammen har de datteren C som ble født *.*.1994. A og B var ikke gift. A har hatt foreldreansvaret og, etter samlivsbruddet, den daglige omsorgen for C. Fra samlivsbruddet til A og C i mars 1996 flyttet til Y, hadde B samvær med C. Fra mars 1996 og til januar 2000 da partene møttes i anledning herredsrettens behandling av nærværende sak, hadde B ikke kontakt med C. Senere har han hatt tilsammen fire samvær med henne av varierende varighet.

Forholdet mellom A og B var allerede fra før C ble født preget av sterke motsetninger. Både under samlivet og etter samlivsbruddet, mens A fortsatt bodde i X, kom det til alvorlige konfrontasjoner mellom A og B, herunder også konfrontasjoner som involerte C. Konfrontasjonene var ved flere anledninger av en slik karakter at politi og barneverntjeneste fant å måtte engasjere seg.

I forbindelse med at A flyttet til Y sendte barneverntjenesten i X bekymringsmelding til barneverntjenesten i Sør-Varanger. Barneverntjenesten i Sør-Varanger registrerte imidlertid, i løpet av de første omlag to og et halvt år A bodde i Y, ikke forhold som gav grunnlag for tiltak fra barneverntjenestens side, utover at det med hjemmel i barnevernloven §4-4 ble iverksatt hjelpetiltak i form av barnehageplass for C.

I 1999 ble barneverntjenesten i Sør-Varanger kjent med at A har et alvorlig rusproblem, herunder at hun har misbrukt narkotiske stoffer bl a amfetamin gjennom mange år. Dette førte i første omgang til at barneverntjenesten i Sør-Varanger iverksatte tiltak med sikte på en tettere oppfølging av omsorgssituasjonen for C. I september 1999 ble det truffet vedtak om midlertidig plassering i fosterhjem i forbindelse med at A var innlagt på sykehus på grunn av psykiske lidelser som følge av rusmisbruk. I oktober 1999 besluttet barneverntjenesten å fremme sak for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse i medhold av barnevernloven §4-12a. Fylkesnemnda i Troms og Finnmark traffødt xx.xx.1999 slikt vedtak:

«1. Barneverntjenesten i Sør-Varanger overtar omsorgen for C, født. *.*.1994 i medhold av lov om barneverntjenester §4-12a.

2. C plasseres i fosterhjem jf §4-14a.

3. Barnet skal ha samvær med sin mor minst en gang hver måned jf §4-19.

Barneverntjenesten kan føre tilsyn under samvær ved behov.»

C har fra oktober 1999 vært plassert i fosterhjem i Z hos ekteparet D og E. D er A søster.

B reiste 25 november 1999 søksmål mot A for Tana og Varanger herredsrett med krav om del i foreldreansvaret og daglig omsorg for C. A tok til gjenmæle for herredsretten. Tana og Varanger herredsrett avsa 4 desember 2000 dom med slik slutning:

«1. B gis daglig omsorg for C, født *.*.1994.

2. B har del i foreldreansvaret for C, født *.*.1994.

3. A får rett til samvær med C en gang hver måned fra og med fredag til og med søndag. Barneverntjenesten kan ved behov føre tilsyn under samværet. Utgifter i forbindelse med utøvelsen av samværet dekkes med en halvpart på hver av foreldrene.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Vedrørende saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.

A har rettidig påanket herredsrettens dom. B har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Ankeforhandling ble avholdt i Tromsø 7 og 8 juni 2000. Partene møtte og ga forklaringer. Det ble ført 6 vitner, hvorav 3 var nye for lagmannsretten, og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Saken står i en noe annen stilling for lagmannsretten enn for herredsretten, i første rekke som følge av at A fra oktober 2000 har vært under behandling for sitt rusproblem ved Finnmarksklinikken i Karasjok.

A har i hovedsak anført:

Forholdet mellom partene har vært turbulent, og har skapt bitterhet og samarbeidsproblemer.

Det burde likevel være grunnlag for samarbeid mellom partene, som begge vil Cs beste.

Ankepunktet mot A er at hun har vært rusmisbruker. Det må legges til grunn at rusmisbruket først fra våren 1999 antok slik karakter at det gav seg utslag overfor omverdenen. Y er et lite, gjennomsiktig samfunn. Barneverntjenesten i Y registrerte ingen tegn på at noe var galt før i 1999, da misbruket akselererte. A innså selv, i den situasjon hun befant seg i 1999, at hun ikke fungerte som omsorgsperson. Hun samarbeidet derfor med barneverntjenesten for å finne frem til det beste alternativet for C. Resultatet ble at C ble plassert i fosterhjem hos A søster, D, i Z. Ekteparet D og E utgjør sammen med sine to barn en veletablert, velfungerende familie. C har hatt nær kontakt med familien hele sitt liv.

C har i liten grad vært utsatt for, eller tatt skade av A rusmisbruk. A har god omsorgsevne, når det ses bort fra de problemer som er skapt av rusmisbruk. Hun og C er sterkt knyttet til hverandre. C har gitt uttrykk for behov for økt samvær med sin mor. Så lenge A holder seg rusfri, legger barnevernet idag ingen begrensninger på omfanget av samværet. Barnevernet ser en eventuell tilbakeføring av omsorgen til A i et perspektiv på fra ett til to år. Det sammenfaller med A egen vurdering; hun har behov for tid for å vise at hun mestrer rusproblemet.

Forut for denne saken hadde C ingen kontakt med sin far B. B har forholdt seg passiv, og har ikke tatt kontakt etter at A og C flyttet fra X til Y i 1996. Det erkjennes at A ikke i særlig grad har åpnet for slik kontakt. Det hadde likevel vært mulig for B å være mer aktiv.

Avgjørende for spørsmålet om foreldreansvar og daglig omsorg, er hensynet til C, hva som er best for henne, jf barneloven §34 tredje ledd. Det foreligger flere alternativer:

- C forblir i fosterhjemmet

- C tilbakeføres til A omsorg etter at A over tid har vist at hun mestrer rusproblemene

- B overtar omsorgen for C

Det er ingen grunn til å tvile på at B og hans ektefelle, F, vil gjøre sitt beste for C dersom B skulle få omsorgen for henne. En slik løsning vil likevel ikke være til Cs beste. Hun vil i tilfelle rives opp fra et miljø der hun fungerer svært godt, enten fra fosterhjemmet der hun er idag, eller fra A omsorg etter at omsorgen eventuelt er tilbakeført til henne. Med unntak for tiden etter omsorgsovertakelsen har A hatt omsorgen for C fra hun ble født.

Det er ingen uenighet om at C har behov for kontakt også med sin biologiske far.

Det er ikke dokumentert omsorgssvikt fra A side over tid. Omsorgssvikten relaterer seg til perioden fra våren 1999 til omsorgsovertakelsen senere samme år, en periode da det skjedde en voldsom akselerasjon i A rusmisbruk. A beskrives som en positiv person med store ressurser. Hun har et rusproblem, men har vært rusfri fra hun ble innlagt ved Finnmarksklinikken høsten 2000. Omsorgen for C vil ikke bli tilbakeført til A uten at hun over lang tid har vist at hun har fått kontroll med sine rusproblemer. Tilbakefallsrisikoen vil i tilfelle være liten.

Retten står fritt i sine vurderinger både vedrørende spørsmålet om daglig omsorg og i forhold til spørsmålet om foreldreansvar. Det er til illustrasjon av bredden i vurderingstemaet vist til Borgarting lagmannsretts dom av 20.12.99 i sak LB-1999-02621 og Rt-1986-1139. Ytterligere er vist til Rt-2000-1096, en sak med et saksforhold som var svært likt saksforholdet i denne saken.

Spørsmålet om foreldreansvaret er ikke det vesentlige i denne saken. Vedrørende Bs behov for informasjon om C er vist til barneloven §50.

Det er ikke grunnlag for å gi dommen foregrepet tvangskraft. Det er intet ved Cs situasjon i dag som tilsier at det haster med å påbegynne en tilbakeføringssak. Det er nedlagt slik påstand:

1. A skal ha foreldreansvaret og den daglige omsorgen alene, etter barnelovens bestemmelser, for datteren C f. *.*.1994.

2. B skal ha samvær med C etter rettens skjønn.

3. A og det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

B har i hovedsak anført:

Saken må avgjøres med utgangspunkt i reglene i barneloven §35, §35a og §34.

Utgangspunktet for vurderingen er hensynet til «barnets beste». Under henvisning til Sandberg «Barnets beste. Om barnefordeling, rettspraksis og rettferdighet» er det vist til flere hensyn som vektlegges i rettspraksis ved vurdering av hva som er best for barnet:

- risiko ved miljøskifte

- best mulig samlet foreldrekontakt

- stabile forhold i hjemmet

- omsorgsmulighetene fremover

- foreldrenes personlige egenskaper

C er i dag i fosterhjem. Barneverntjenesten tar sikte på å tilbakeføre omsorgen til A. Det innebærer at C, uavhengig av resultatet i denne saken, vil måtte gjennom et miljøskifte. A fremtidsplaner er usikre. Det er således uklart hvorvidt hun vil begynne på skole i - - -, eller flytte til - - -. Leiligheten i Z er oppsagt. En eventuell flytting til Y innebærer usikkerhet dels på grunn av A vanskelige forhold til sin mor, og dels pga den fare A tidligere omgangskrets i Y representerer.

B er gift, har eget hus og kan tilby et stabilt og godt miljø for C å vokse opp i. Det hefter intet negativt ved B. De vitner som har forklart seg om han, kjenner ham ikke, og må antas å være påvirket av A syn.

Hensynet til best samlet familiekontakt taler for at B får daglig omsorg for C. Dersom C bor hos B vil hun få økt mulighet for kontakt med sin halvbror på morssiden, G, og sine tre halvsøsken på farssiden. C vil kunne opprettholde kontakten med A gjennom samvær, forutsatt at omsorgssituasjonen er tilfredstillende under samværene. A på sin side har forklart at hun finner det vanskelig å samarbeide med B. Det er i den forbindelse vist til at B gjennom flere år ble avskåret fra kontakt med C. Høyesterett har i flere saker lagt avgjørende vekt på at den ene av foreldrene har skapt vanskeligheter for barnets samvær med den andre forelder.

A har et rusproblem. Hun sliter i tillegg med psykiske lidelser i form av angst og depresjoner. Disse problemene har ført til mangel på stabilitet og redusert evne til følelsesmessig kontakt. C opplevde massiv omsorgssvikt mens A hadde daglig omsorg for henne. Bevisførselen har vist at C har påtatt seg en omsorgsrolle i forhold til A. Dersom vedtaket om omsorgsovertakelse oppheves, og omsorgen tilbakeføres til A er det grunn til å frykte for at C, på bakgrunn av sine tidligere erfaringer, vil føle usikkerhet og angst.

Høyesteretts avgjørelser inntatt i Rt-2000-1096 og Rt-2000-1351 er ikke relevante. C har ikke særlige omsorgsbehov. Det er heller ikke tale om en langsiktig plassering i fosterhjem.

Det må anses på det rene at B er den som kan gi C best omsorg, slik også herredsretten har funnet.

Det er egnet til å forundre at A, under henvisning til barneloven §50, motsetter seg at B gis del i foreldreansvaret. Det er veldokumentert at A har hindret B i å få innsikt i forhold som vedrører C. Uten at B gis del i foreldreansvaret har han ingen partsrettigheter i barnevernsaken. Det skal meget til for å nekte B foreldreansvar

Det bes om at dommen gis foregrepet tvangskraft. Det er viktig at B så snart som mulig kan komme i gang med tilbakeføringssaken. C skal snart begynne på nytt skoleår.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Tana og Varanger herredsretts dom stadfestes.

2. Dommen gis foregrepet tvangskraft, jf tvistemålsloven §148.

3. B, det offentlige, tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.

Lagmannsretten skal bemerke:

Avgjørelsen av spørsmålet om foreldreansvar og daglig omsorg skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf barneloven §35 og §35a sammenholdt med §34 tredje ledd. Det tilligger ikke domstolen i denne sak å treffe avgjørelse vedrørende vedtaket om omsorgsovertakelse etter barnevernloven. Rettens avgjørelse er imidlertid bestemmede for hvem av foreldrene som har partsrettigheter i barnevernsaken og adgang til å kreve tilbakeføring av barnet etter barnevernloven §4-21.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at C er et veltilpasset, utadvent og robust barn. Fra høsten 1999 har hun vært plassert i fosterhjem i Z hos fosterforeldrene D, som er Cs tante, og E. Lagmannsretten legger til grunn at C gis god omsorg i fosterhjemmet. Hun har funnet seg vel til rette, og trives både i fosterhjemmet og miljøet rundt; hun har mange venner på stedet, trives på skolen, og deltar i mange aktiviteter utenfor hjemmet bl a turn og kor. I en periode etter fosterhjemsplasseringen forekom det uheldige situasjoner ved at A hadde samvær med C uten å være rusfri. Dette ble innskjerpet, og lagmannsretten legger til grunn at det nå er en forutsetning for samvær mellom A og datteren at A er rusfri. Så lenge det er tilfelle, legges det fra barnevernets side ikke restriksjoner på samværene. I praksis innebærer det - etter at A i oktober 2000 kom under behandling ved Finnmarksklinikken - at det er åpnet for hyppige samvær. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at C er sterkt knyttet til sin mor, og at det, gitt at A er rusfri, er til Cs beste med et relativt omfattende samvær mellom mor og datter slik det nå er åpnet for. Omfanget av samværet må ses på bakgrunn av at barneverntjenesten tar sikte på - i løpet av en periode på fra ett til to år, og betinget av at A over tid viser at hun har fått kontroll med sitt rusproblem - å tilbakeføre omsorgen for C til A.

A er av flere vitner beskrevet som en person med betydelige personlige ressurser og omsorgsevne. Samtidig er det på det rene at hun i alle fall i den siste tiden forut for omsorgsovertakelsen i 1999 ikke var i stand til å gi C tilstrekkelig omsorg. Omsorgssvikten må ses i sammenheng med A rusproblemer. A har misbrukt narkotiske stoffer, bl a amfetamin, i mange år. I tillegg har hun psykiske problemer i form av angst og depresjoner. Lagmannsretten legger til grunn at det, som anført av A, skjedde en akselerasjon i misbruket i løpet av 1999. Høsten 1999 var hun innlagt ved Regionsykehuset i Tromsø, Psykiatrisk avdeling med diagnosen «F 19.2 Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser som skyldes bruk av flere stoffer. Avhengighetssyndrom». Hun har hatt flere svært turbulente samboerforhold. Samboerforholdet mellom A og B var, i alle fall i den siste fasen, karakterisert av en rekke alvorlige sammenstøt, og betydelig grad av turbulens. Også det samboerforhold A etablerte med H etter at hun i 1996 flyttet til Y var preget av alvorlige sammenstøt og turbulens. A har videre et vanskelig og konfliktfylt forhold til sin mor. Det lar seg ikke gjøre med sikkerhet å fordele skyld og uskyld i de ulike konfliktfylte relasjoner A har vært involvert i. Bevisførselen gir likevel grunnlag for å fastslå at A ved flere anledninger i samtlige av disse relasjonene har opptrådt på en særdeles utagerende og uheldig måte. A synes heller ikke å ha maktet å skjerme C fra de konflikter hun har vært involvert i. Lagmannsretten mener at A opptreden, som karakterisert over, i alle fall i hovedsak må antas å ha sin årsak i rusmisbruk.

A har, som nevnt, vært til behandling for sitt rusmisbruk ved Finnmarksklinikken fra oktober 2000. Behandlingen er ikke avsluttet. Det legges etter bevisførselen, herunder forklaring fra klinikksjef Inger Lise Bjerknes, til grunn at A har vist seg motivert for behandling; hun har holdt seg rusfri siden behandlingen startet og har unngått tilbakefall selv i vanskelige perioder. Bjerknes gav uttrykk for tro på at A vil klare seg godt på sikt, men at hun er avhengig av struktur og oppfølging også fremover. Barneverntjenesten i Sør-Varanger tar, som nevnt, sikte på at omsorgen for C skal tilbakeføres A dersom hun over lengre tid, et til to år, viser at hun mester sitt rusproblem. Risikoen for tilbakefall, gitt at A makter å holde seg rusfri i så lang tid, antas å være begrenset. Lagmannsretten legger, som barneverntjenesten i Sør-Varanger, til grunn at A, dersom hun får kontroll med rusmisbruket, vil evne å ivareta omsorgen for C.

Lagmannsretten nærer ingen tvil om at B og hans ektefelle F vil evne å ivareta omsorgen for C.

Begge foreldrene antas etter dette, med det forbehold som knytter seg til A fremtidige forhold til rusmidler, å være i stand til å ivareta omsorgen for C.

Lagmannsretten mener at det beste for C på sikt, og gitt at A lærer å mestre rusproblemet, er at omsorgen for henne tilbakeføres til A. A har hatt omsorgen for C fra hun ble født og frem til omsorgsovertakelsen. Hun har også hatt nær kontakt med C etter omsorgsovertakelsen, og hun er den person som C må antas å ha den sterkeste følelsesmessige tilknytning til. B hadde ingen kontakt med C fra våren 1996, da C var omlag et og et halvt år, til januar 2000. Fra og med januar 2000 har B hatt fire samvær med C, herunder et helgesamvær i X. For C vil det nødvendigvis innebære et dramatisk miljøskifteskifte dersom resultatet av denne saken, og en etterfølgende sak etter barnevernloven, skulle bli at hun må flytte til sin far i Valnesfjord. Hun vil i tilfelle måtte etablere seg i et nytt hjem, på et nytt sted, hos omsorgspersoner som hun vil måtte bygge opp følelsesmessige relasjoner til. Det er i og for seg riktig at C vil måtte oppleve et miljøskifte også dersom omsorgen for henne på sikt tilbakeføres til A. Et slikt miljøskifte vil oppleves langt mindre dramatisk for C, i første rekke fordi hun i tilfelle flytter til den person som de fleste år av hennes liv har vært hennes primære omsorgsperson og som hun allerede har en sterk følelsesmessig tilknytning til.

Forutsatt at A lærer å mestre sine rusproblemer, vil det slik lagmannsretten har konkludert over, være best for C at omsorgen på sikt tilbakeføres til A. Omsorgssituasjonen for C i fosterhjemmet er god; hun lever under trygge oppvektsvilkår i et miljø hvor hun trives. Det vil være uheldig dersom C, i en situasjon hvor det synes å være godt håp om at A vil bli i stand til å ta omsorgen for henne, skal rives opp fra det miljø hun i dag befinner seg.

C har behov for, og rett til etter barneloven §44, samvær også med sin biologiske far. A holdning til B, herunder det forhold at hun over tid synes å ha lagt hindringer i veien for kontakt mellom far og barn, gir på den bakgrunn grunn til bekymring. Lagmannsretten finner imidlertid å måtte legge til grunn A, slik hun forklarte i retten, er inneforstått med at C har behov for kontakt med sin far, og at hun dersom omsorgen for C tilbakeføres til henne vil legge til rette for slik kontakt og samvær.

B gis etter dette ikke medhold i kravet om daglig omsorg for C.

Lovens utgangspunkt, når foreldrene ikke er gifte, er at mor har foreldreansvaret alene. Den av foreldrene som ikke har del i foreldreansvaret kan, slik B har gjort, reise sak for retten, eventuelt for fylkesmannen dersom partene er enige om det, vedrørende spørsmålet om foreldreansvar.

I den foreliggende situasjon, hvor barnevernet har overtatt omsorgen for C, har spørsmålet om foreldreansvaret begrenset betydning. Det restansvar som tilligger den eller de som har foreldreansvar etter omsorgsovertakelse består bl a av retten til å bestemme over medisinske inngrep, religiøs oppdragelse og samtykke til bortadopsjon, jf Ot.prp.nr.44 (1991-1992) s 49. I Innst.O.nr.80 (1991-1992) s 26 legges videre til grunn at spørsmål som valg av utdannelse, om barnet skal bo hos andre enn fosterforeldrene på grunn av arbeid mv er en del av foreldreansvaret. Den som har del i foreldreansvaret har også partsstilling i barnevernssaker. Lagmannsretten har i forbindelse med spørsmålet om daglig omsorg lagt til grunn at det beste for C er at hun inntil videre forblir i fosterhjemmet. Det ville på den bakgrunn tale mot Bs krav om del i foreldreansvaret dersom det, ved å gi ham del i foreldreansvaret, skapes usikkerhet vedrørende fosterhjemsplasseringen. Så er imidlertid ikke tilfelle. Den som har del i foreldreansvaret uten å ha daglig omsorg for barnet kan ikke reise sak om tilbakeføring av omsorgen for barnet etter barnevernloven §4-21, jf Rt-1998-912. Sammenfatningsvis bemerkes at det etter lagmannsrettens vurdering ikke foreligger forhold vedrørende Cs situasjon i fosterhjemmet som taler mot å gi B del i foreldreansvaret.

Lagmannsretten mener som Barne- og familiedepartementet, jf Ot.prp.nr.56 (1998-1999) s 43, at det for de fleste barn vil være et gode at begge foreldrene innehar foreldreansvaret, og at det som utgangspunkt bør foreligge tungtveiende grunner for å nekte felles foreldreansvar. Det er ikke fremkommet opplysninger vedrørende B s person som tilsier at han er uegnet til å utøve foreldreansvar for C, eller som tilsier at han bør avskjæres fra den tilknytning til henne som del i foreldreansvaret innebærer. Den usikkerhet som, til tross for positive prognoser, knytter seg til A fremtidige situasjon er også et argument for å gi B del i foreldreansvaret. Lagmannsretten er forøvrig enig med B i at det også er i Cs interesse at B gis slik rett til informasjon vedrørende henne og hennes forhold som følger med foreldreansvaret. Denne retten er videre enn den som følger av barnelova §50.

Lagmannsretten ser at A holdning til B vil kunne skape samarbeidsproblemer, i første rekke etter en eventuell tilbakeføring av omsorgen fra barnevernet. Dette taler i noen grad mot å gi B del i foreldreansvaret. A er imidlertid, gitt at omsorgen tilbakeføres til henne, uansett henvist til å samarbeide med B, bl a om samvær. Lagmannsretten har ved avgjørelse av omsorgsspørsmålet lagt til grunn at hun vil makte å samarbeide med B om samvær. Det legges likeledes til grunn at hun, i Cs interesse, vil makte å samarbeide med B vedrørende utøvelse av foreldreansvaret.

Herredsrettens dom hvoretter B og A har felles foreldreansvar for C blir etter dette å stadfeste.

Anken har delvis ført frem. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174. I samsvar med hovedregelen i §174 første ledd må hver av partene bære egne saksomkostninger for lagmannsretten.

Saken er, med det resultat lagmannsretten er kommet til, dels vunnet og dels tapt også for herredsretten. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd må hver av partene bære egne omkostninger også for herredsretten.

Unntaksreglene i tvistemålsloven §174 annet ledd er vurdert for begge instanser, men ikke funnet anvendelige.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A skal ha daglig omsorg for C født *.*.1994.

2. Herredsrettens dom slutningens punkt 2 stadfestes.

3. Hver av partene bærer egne saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.