LH-2001-563

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-12-07
Publisert:	LH-2001-00563
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Troms herredsrett nr 00-923 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00563. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00209.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Merethe Gulliksen). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Bengt A Pedersen).
Forfatter:	Lagdommer Synnøve Nordnes, rettens formann. Lagdommer Peter M Sellæg. Herredsrettsdommer Arne E Kirkerud
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §35, §35a, §44a, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §38, §39

Saken gjelder foreldreansvar, fast bosted og samvær med partenes felles barn. Det er også fremsatt begjæring om midlertidig avgjørelse etter barneloven §38.

B, født *.*. 1955, og A, født *.*. 1957, var samboere fra juni 1997 til april 2000. Sammen har de datteren C, født **.**.1998. A har to barn fra tidligere ekteskap, en datter født i 1980 og en sønn født i 1987. B har en datter fra tidligere som er født i 1981.

Kort tid etter samlivsbruddet flyttet A sammen med sine tre barn, herunder fellesbarnet C, til X i - - - kommune, hvor hun fortsatt bor. Det ble ikke avtalt noen samværsordning i forbindelse med samlivsbruddet.

A, som i dag er student, bor alene sammen med barna. B, som er ansatt som avdelingssjef i D Kraft, bor fortsatt i deres tidligere felles bolig i - - -veien 13 i - - -dalen, og er fra årsskiftet 2000/2001 samboer med E.

B reiste ved stevning til Nord-Troms herredsrett 16 juni 2000 søksmål mot A med prinsipal påstand om delt foreldreansvar og samværsrett for B etter rettens skjønn. Han fremsatte samtidig begjæring om midlertidig avgjørelse av samvær inntil rettskraftig dom i saken forelå. B nedla subsidiær påstand om daglig omsorg for barnet, og samværsrett for A. I tilsvaret la A ned påstand om at hun skulle ha foreldreansvaret alene og samværsrett for B etter rettens skjønn.

I midlertidige avgjørelse av 31 august 2000, ble det fastsatt samvær for B i en uke pluss en helg, med seks ukers opphold mellom samværene. Første samvær ble satt fra 8-10 september 2000. Avgjørelsen ble etter kjæremål fra A stadfestet ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 9 oktober 2000.

Herredsretten avsa 19 april 2001 dom med slik domsslutning:

1. B og A skal ha delt foreldreansvar for C, født **.**.98.

2. C skal bo fast hos sin far B.

3. A skal ha slik samværsrett med C:

a) Fra fredag ettermiddag kl 17.00 til søndag ettermiddag kl 17.00 hver femte uke.

b) Vekselvis jule- og nyttårssamvær. Julesamværet skal vare fra lille juleaften kl 17.00 til 27. desember kl 17.00. Nyttårssamværet skal vare fra 27. desember kl 17.00 til 2. januar kl 17.00. A skal ha første nyttårssamvær fra 27. desember 2001.

c) Annenhver påske fra fredag før palmesøndag kl 17.00 til 2. påskedag kl 17.00, første gang påsken 2002.

d) Tre uker sammenhengende hver sommer, som avtales senest 1. mai.

4. Før samvær i henhold til punkt 2 innføres, skal B og C først ha tre dagssamvær i Y med to ukers mellomrom. Hvert dagssamvær skal vare fra kl 09.00 til kl 17.00. Første dagssamvær gjennomføres lørdag 5. mai 2001. To uker etter siste dagssamvær skal C ha tre helgesamvær med far fra fredag kl 17.00 til søndag kl 17.00 annenhver helg, hvorav det første i Y. To uker etter siste helgesamvær skal C tilbringe en uke hos far fra kl 17.00 fredag til kl 17.00 søndag tre ganger, med tre ukers mellomrom. Tre uker etter siste ukesamvær flytter C til far, og ordinært samvær med mor i samsvar med punkt 2 innføres.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

A har i rett tid påanket herredsrettens dom. B har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt i Tromsø 14 og 15 november 2001. Partene møtte og avga forklaring. Det ble ført 9 vitner, og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Det ble fremlagt erklæring fra den rettsoppnevnte sakkyndige for herredsretten, psykolog Kjell Røsdal. Psykolog Røsdal var ikke påberopt som vitne for lagmannsretten.

Saken står i all hovedsak i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.

A har i det vesentlige anført:

De spørsmål retten skal ta stilling til må rette seg etter det som er best for barnet, jf barneloven §34 tredje ledd, det vil si hvem av foreldrene som samlet sett vil gi C det beste omsorgstilbudet.

I helhetsvurderingen utgjør risikoen ved miljøskifte det viktigste hensynet. Det kreves sannsynlighetsovervekt for at flytting vil gi et bedre omsorgstilbud dersom man skal endre en velfungerende ordning. Når det gjelder små barn legges det stor vekt på hvem av foreldrene som har vært hovedomsorgsperson, samt hjemmemiljøet. Det ytre miljø spiller mindre rolle.

Hensynet til best samlet foreldrekontakt er også et vesentlig moment i saken, men det må være høy terskel for å flytte barnet på grunn av samarbeidsproblemer mellom foreldrene. Flytting og skifte av omsorgsperson vil ofte være uheldig for et barn.

I denne saken må miljøhensynet være utslagsgivende. Samarbeidsproblemene bør kunne rettes på, og begge parter kan lastes for dette. Risikoen ved miljøskifte er særlig stor når det gjelder små barn. I allfall på kort sikt vil flytting være skadelig for C, og uansett er det usikkert om flytting vil gi noen gevinst på lang sikt. A har hatt hovedomsorgen for C hele tiden, og det er en sterk tilknytning mellom mor og barn. As to barn fra tidligere ekteskap har klart seg bra, og har god kontakt med sin far. Det har ikke vært samarbeidsproblemer i forhold til deres far.

At A føler angst, uro og utrygghet overfor B, er en realitet for henne. Han var kontrollerende og negativ til hennes organisasjonsarbeid, mens hun var kritisk til hans alkoholbruk. A bor bra idag og er under utdanning. Hun vil ha bedre tid til å ta seg av C så lenge hun er student. Hun har også større forståelse for Cs astmaproblemer enn B. C finner seg godt til rette i barnehagen og har familie rundt seg.

A ønsker at det skal være samvær mellom B og C, men barnet vegrer seg for samvær med faren og A reagerer på Cs reaksjoner etter samvær. At det var lite samvær før herredsrettens dom, skyldes også at A innrettet seg etter de fagpersoner hun søkte råd hos. Etter herredsrettens behandling har det vært gjennomført tre dagsamvær i henhold til dommen, samt tre helgesamvær. Etter dette oppsto det problemer som skyldtes at A ikke fikk informasjon om samværene. Hun hadde dårlig kommunikasjon med advokaten, noe som førte til advokatskifte i denne perioden. Det var således utenforliggende omstendigheter som gjorde at samværene ikke ble fulgt opp. Samtidig ble hun gitt korte frister som var vanskelige å forholde seg til.

A ønsker ikke å bryte de samværsavtaler hun selv har foreslått, og har heller ikke tenkt å bryte fastsatte samværsordninger. Dessuten finnes det tvangsmidler som vil gjøre det svært ugunstig å bryte en samværsordning. Selv om A skulle ha brutt samværsordningen, er ikke dette en tilstrekkelig tungtveiende grunn til å overføre C til B. Han har under samlivet vært i arbeid og ute av hjemmet, og har også idag en krevende lederstilling med kveldsarbeid og reisevirksomhet. Hans krav om daglig omsorg er gjort for å sikre samvær med C, men det er til sist Cs beste som må være avgjørende i saken. Det vises også til at C trives godt i barnehagen, og at hennes tidligere dagmamma har observert at barnet har endret adferd etter et samvær med faren.

As tidligere ektefelle og vitner fra organisasjonslivet har bekreftet at hun har gode samarbeidsevner og ikke er konfliktskapende. At hun ønsker at det skal være samvær er bekreftet av andre vitner.

Også psykolog Røsdal konkluderte med at moren burde ha den daglige omsorgen. Hans konklusjon som er fra mars i år, må stå desto sterkere nå. Det vises blant annet til Rt-1997-797, Rt-1996-950 og Rt-1985-467.

A krever foreldreansvaret alene på grunn av det vanskelige samarbeidsklimaet mellom foreldrene. Det vil være vanskelig å praktisere felles foreldreansvar så lenge partene ikke klarer å samarbeide.

Det foreslås samværsordning i henhold til As utkast til avtale mellom partene. Hun mener at 10 dager sammenhengende samvær vil være for mye for et lite barn som C.

Det er ikke grunnlag for å fatte en ny midlertidig avgjørelse om bosted og samvær før rettskraftig avgjørelse i hovedsaken foreligger. Begjæringen er dessuten fremsatt så sent at det ville være en saksbehandlingsfeil å ta den til følge.

Det er lagt ned slik påstand:

1. A skal ha foreldreansvaret alene for C, f **.**.98.

2. C skal bo fast hos sin mor A.

3. B skal ha samvær med C fastsatt etter rettens skjønn.

4. A og/eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten.

I forhold til begjæringen om midlertidig avgjørelse er det lagt ned slik påstand:

Prinsipalt:

Begjæring om midlertidig avgjørelse tas ikke til følge.

Subsidiært:

A gis daglig omsorg for C inntil rettskraftig avgjørelse i hovedsaken foreligger.

B skal ha samvær med C fastsatt etter rettens skjønn frem til rettskraftig avgjørelse i hovedsaken foreligger.

B har i det vesentlige anført:

Retten skal foreta en skjønnsmessig vurdering ut fra hva som totalt sett vil være til Cs beste. Hun har bodd i farens hjem størstedelen av sitt liv, og det vil ikke være noe problem for henne å flytte tilbake dit. Hun kjente seg igjen og fant seg godt til rette på det første helgebesøket hos B i år. C har bare vært i barnehagen ca 2-3 måneder, slik at dette ikke kan tillegges særlig vekt.

Det bestrides ikke at C har en sterkere tilknytning til A idag, men hun har skapt en situasjon hvor C bare har kunnet ha kontakt med henne. For øvrig vises til den sakkyndiges uttalelse om at den sterke tilknytningen til mor kan være uheldig i forhold til kontakten med andre og barnets selvstendighetsutvikling. Når far og barn møtes får de raskt god kontakt. Dersom C overføres til B, vil hun etter en tid få tilsvarende nær tilknytning til ham. Man må se spørsmålet i et lengre perspektiv. Jfr Smith/Lødrup: «Barn og foreldre» 5. utg., side 99 følgende. Det kan ikke bare tas hensyn til hva som er best på kort sikt, men man må se på hele perioden frem til C kan klare seg selv. Tilknytningen til moren vil opprettholdes ved en omfattende samværsordning for henne. B vil bidra til at samværsordningen kan gjennomføres på en god måte.

Spørsmålet om deling av søskenflokken er av mindre betydning i denne saken. Det er stor aldersforskjell mellom C og halvsøsknene, og kontakten vil kunne opprettholdes i forbindelse med samværene.

Foreldrenes personlige egenskaper, og derved evne til omsorg, er av betydning for avgjørelsen. A har utvist et eierforhold til sine barn, hun tillegger C svakheter og angst som hun ikke har, og har liten evne til å sette barnets interesser foran sine egne i konflikten med B. Hun har gjort det klart at hun ikke vil ha noen direkte kontakt med ham. Hennes egne beskrivelser av angst og redsel overføres på barna, og forstyrrer deres forhold til faren. Anførslene om Bs forhold til alkohol finnes det ikke dekning for. Etter hennes syn har alle andre gjort feil og skapt problemer. Hvis noen er uenig med henne, oppfatter hun det som krenkende. Alle disse forhold viser slike mangler ved As personlige egenskaper og omsorgsevne, at det ikke vil være heldig for C å vokse opp på X. Det er derfor feil når den sakkyndige stiller foreldrene likt med hensyn til personlige egenskaper.

Det er kurant for B å innrette seg etter den sakkyndiges forutsetninger for at han skal kunne overta omsorgen. Han har en selvstendig arbeidssituasjon hvor han i stor grad styrer arbeidsdagen og reisevirksomheten selv. I overgangsperioden vil han bruke oppspart ferie.

B anser det som viktig at C og moren skal ha god kontakt, selv om C flytter til ham. Det vises også til at den sakkyndige har gitt Bs samboer gode skussmål som omsorgsperson. Hennes sønn vil bli en ny lekekamerat for C.

Hensynet til størst mulig samlet foreldrekontakt taler sterkt for at C flytter til B. Hvor foreldrene stiller tilnærmet likt, har dette hensynet vært avgjørende. Det vises blant annet til Rt-1991-1148 og Rt-1982-116. Ut fra tidligere erfaring er det ikke noe som tilsier at en samværsordning vil fungere så lenge C bor hos moren. Det fremgår blant annet av As uttalelse til den sakkyndige så sent som i februar i år. Nå sier hun at et 10 dagers samvær vil bli vanskelig å praktisere. Dette innebærer i praksis at samværene ikke vil bli gjennomført. At hun ikke skulle være kjent med Bs ønske om samvær, faller på sin egen urimelighet. Hun var i allfall kjent med samværsordningen som er fastsatt i de rettslige avgjørelser som er forkynt for henne. Dersom A skal ha daglig omsorg for C, er det stor fare for at B får lite eller intet samvær med barnet. Også tidsmomentet er viktig her.

Av hensyn til tidsmomentet fremmes det begjæring om midlertidig avgjørelse med samme innhold som i hovedkravet, jf barneloven §38. Det vil være best for C at det treffes en midlertidig avgjørelse for å unngå at prosessen drar ut.

Foreldreansvaret bør være felles. Dersom man har felles foreldreansvar uavhengig av hvem C bor hos, vil man skape en situasjon som gjør at foreldrene blir nødt til å snakke sammen. Det vil være best at begge får være med på å treffe viktige beslutninger for barnet.

B tiltrer herredsrettens fastsettelse av samvær, og mener at både omkostningene og den praktiske gjennomføringen bør deles mellom foreldrene. Eventuell overgangsordning fastsettes etter rettens skjønn. Slik saken står idag er det i høyden behov for en ukes tilvenning.

B er uenig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Det kan ikke ses at avgjørelsen har budt på slik tvil at det var grunnlag for å dele omkostningene.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Punkt 1, 2 og 3 i herredsrettens dom stadfestes. En eventuell overgangsordning fastsettes etter rettens skjønn.

2. Inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i saken skal C bo fast hos B. A skal ha samvær med C fastsatt etter rettens skjønn.

3. B tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Avgjørelsen om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samværsrett for den av foreldrene som ikke skal ha den daglige omsorgen, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf barneloven §35, §35a, §44a, jf §34 tredje ledd.

C bodde sammen med begge foreldrene til hun var 2 år, og har siden - det vil si i over halvannet år - bodd sammen med sin mor. I samsvar med hva begge parter har anført, legger lagmannsretten til grunn at barnet har sterkest tilknytning til sin mor. Dette skyldes i følge den sakkyndiges utredning for herredsretten at A var hjemmeværende under samlivet, og at B i stor utstrekning har vært avskåret fra samvær med C etter at foreldrene flyttet fra hverandre. Videre legges det til grunn at begge parter vil kunne ivareta omsorgen for C på en tilfredsstillende måte, og at deres boforhold og miljømessige forutsetninger - hva angår det ytre miljø - er noenlunde likeverdige. C har de siste 2-3 måneder gått i barnehage på X, og etter det opplyste finner hun seg vel til rette der.

I den sakkyndiges rapport er C beskrevet som et veltilpasset barn med fin utvikling både fysisk og psykisk, uten noen spesielle omsorgsbehov i forhold til sin alder. Dette ble også bekreftet av Cs tidligere dagmamma, F. Barnet har tendenser til astma, og er under utredning for dette.

Som nevnt hadde partene ikke avtalt noen samværsordning i forbindelse med samlivsbruddet. Lagmannsretten finner i likhet med herredsretten at A bevisst har forsøkt å unngå samvær mellom far og datter. Etter bruddet hadde B et kort samvær med C 28 mai 2000, mens A og barna bodde i hennes tidligere bolig på - - - utenfor Tromsø. Deretter - etter at den midlertidige samværsavgjørelsen var rettskraftig - klarte han å oppnå et samvær med C på *** flyplass 24. og 25. oktober 2000, med 2 timer pr dag. Dette ble avviklet med As bror til stede som tilsyn. Både samvær i november og julesamvær ble nektet. Neste samvær mellom far og datter foregikk i februar i år, under den sakkyndiges to timer lange observasjon av partene i terminalbygget på *** flyplass. Siste samvær før herredsrettens dom, fant sted i Tromsø i forbindelse med hovedforhandlingen. Da var C en dag på besøk hjemme hos B.

B ønsket i utgangspunktet at foreldrene skulle ha delt omsorg for barnet. Dette besvarte A med først å tilby vanlig samværsordning. Kort etter endret hun det til samvær med tilsyn grunnet Bs angivelige alkoholvaner. I begynnelsen av september 2000 tilkjennega hun at hun ikke ville forholde seg til herredsrettens midlertidige samværsavgjørelse. Begrunnelsen for å nekte flere samvær etter oktober 2000, var at det påførte C psykiske belastninger. Det fremgår av den sakkyndiges rapport at det var svært vanskelig å få avtalt observasjon av far og barn på grunn av As sterke vegring mot samvær. Hennes holdning kommer også til uttrykk i rapporten når hun uttaler til den sakkyndige at hun egentlig ikke ønsker noen som helst kontakt mellom C og faren, men at hun ser seg nødt til å godta et begrenset samvær fordi hun vet at hun har lovverket mot seg.

Etter herredsrettens dom ser det ut til at partene forsøkt å forholde seg til den samværsordning som er fastsatt i dommen, i stedet for den midlertidige avgjørelsen. Det er avviklet tre dagsamvær i Y, og tre helgesamvær - ett i Y og to i Tromsø. Det siste helgesamværet fant sted fra 30 juli til 3 august 2001. Etter dette har ikke B hatt samvær med C før 9 november 2001, fra lørdag til søndag i Y.

Selv om det har vært avviklet noen flere samvær etter herredsrettens dom, viser hennes opptreden at hun neppe har endret holdning til samværene. Det er på mange vis den samme historien som gjentar seg ved at B og hans prosessfullmektig har vært nødt til å foreta utallige henvendelser for å oppnå kontakt. A har tildels vært vanskelig å få tak i, og det tok lang tid for B å få praktiske opplysninger om C i forbindelse med samværene. A har også endret holdning underveis fra først, i april 2001, å akseptere overgangsordningen, deretter kun helgesamvær og til slutt - i brev av 31 august 2001- å nekte samvær på grunn av stor psykisk belastning for C.

I likhet med herredsretten finner heller ikke lagmannsretten det troverdig at hun vil etterleve en samværsordning dersom C blir boende hos henne. Det inntrykk lagmannsretten fikk av henne gjennom hennes partsforklaring bekreftet dette. Hennes sterke motvilje mot B overføres på barna, og hun ønsker egentlig ikke noen kontakt med «mannen som har ødelagt livene deres». Hun har gitt klart til kjenne at hun ikke vil ha direkte kontakt med B i forbindelse med samværene. At flere av samværene ikke har blitt avviklet, skyldes ifølge A ikke henne selv men utenforliggende forhold, blant annet manglende kommunikasjon med sin tidligere advokat som ikke ga henne beskjed om at B ønsket samvær, korte frister osv. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at den manglende avviklingen skyldes annet enn As egen holdning.

Lagmannsretten er etter dette enig med herredsretten i at kontakten med far sannsynligvis vil forbli brutt og at C vil vokse opp uten nødvendig tilknytning til ham, dersom hun fortsatt skal bo fast hos moren.

Både B og A har forklart at det var mye krangling før de skilte lag, men det har vært vanskelig å få tak i hvordan den psykiske terroren som B skal ha utøvet overfor A, har artet seg. Imidlertid legges det til grunn at begge parter er ansvarlig for problemene som førte til samlivsbruddet. Utover As og hennes datter, D, sammenfallende forklaringer, finnes det ikke holdepunkter i bevisførselen for at B har eller har hatt et alkoholproblem. Lagmannsretten deler for øvrig den sakkyndiges inntrykk av at A overfører sin påståtte sterke angst for B på barna.

Hensynet til best mulig felles foreldrekontakt taler klart for at C bør bo fast hos B. Det er ingen grunn til å tro at han ikke vil etterleve en samværsordning med A. C vil derved også få best mulig kontakt med den øvrige familie på begge sider, herunder sine eldre halvsøsken. Dette må tillegges stor vekt. As motvilje mot å medvirke til samvær viser at hun ikke ser den verdi det har for barnet å ha best mulig kontakt med begge sine foreldre. Hun setter derved sin egen motvilje mot B foran datterens behov, noe som - sammen med det som ellers er fremkommet - gir grunn til å stille spørsmål ved hennes personlige egenskaper og omsorgsevne.

Den sakkyndige har beskrevet kontakten mellom far og datter som god og kjærlig, og har ikke hatt noe å innvende mot den måten B har forholdt seg på i forhold til barnet. Psykolog Røsdal har heller ikke kunnet registrere at C er et tandert barn som ikke bør utsettes for psykisk belastende forhold, og at hun er engstelig og redd sin far. B bor sammen med E og hennes åtteårige sønn i Cs tidligere hjem i - - -dalen. Både B og hans overordnede i D Kraft, G, har forklart at B vil kunne legge til rette sin arbeidssituasjon i tråd med det den sakkyndige har forutsatt, dersom C blir flyttet til ham. B har opplyst at han har to måneder ferie til gode som han vil ta ut i forbindelse med en eventuell overføring. Ellers har han en fleksibel og selvstendig arbeidssituasjon, hvor han til dels har anledning til å benytte hjemmekontor. Reisevirksomheten er etter det lagmannsretten forstår ikke av særlig stort omfang, og han kan i stor utstrekning tilrettelegge dette selv.

På kort sikt taler tilknytningsforholdet for at C fortsatt bør bo hos moren. Etter det som er kommet frem om kontakten mellom far og barn under de samvær som har vært gjennomført, mener imidlertid lagmannsretten i likhet med herredsretten at det på sikt vil kunne oppnås en like god tilknytning som C idag har til sin mor. Etter herredsrettens dom og frem til juli/august i år har far og datter blant annet hatt tre helgesamvær. Under to av disse samværene har C oppholdt seg i sitt tidligere hjem i Tromsø, hvor hun også har truffet fars samboer og hennes sønn. B er således ikke noen fremmed person for henne. Slik lagmannsretten ser det, vil det på sikt være større risiko for skadevirkninger ved fortsatt oppvekst hos moren, enn ved miljøskifte. Det foreligger derimot sannsynlighetsovervekt for at flytting vil medføre fordeler for C.

Etter dette finner lagmannsretten at C bør bo fast hos B.

Når det gjelder foreldreansvaret har A anført at hun bør ha dette alene ettersom partene ikke er i stand til å samarbeide. B ønsker derimot at foreldreansvaret skal være felles, fordi det kan fremtvinge samarbeid mellom foreldrene. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at foreldreansvaret bør være felles, og viser i det vesentlige til herredsrettens begrunnelse.

A skal ha en samværsordning med C som bør være av et visst omfang. Lagmannsretten finner den samværsordning som herredsretten har fastsatt hensiktsmessig frem til C begynner på skolen både når det gjelder hyppighet og omfang, dog slik at angivelse av klokkeslett utgår. Tidspunktene må selvfølgelig justeres ut fra den tid som er gått etter herredsrettens dom.

Etter avvikling av samvær i julen 2001, vil det være behov for ett overgangssamvær hos B før C flytter til ham. Dette settes til et ukesamvær fra fredag 11 januar til søndag 20 januar 2002. To uker deretter, det vil si fra fredag 1 februar 2002 flytter C til B. Første ukesamvær med mor etter flytting, fastsettes fra fredag ettermiddag 22 februar 2002 til søndag ettermiddag 3 mars 2002. Deretter inntrer ordinær samværsordning med samvær hos A hver femte uke.

Jule-, nyttårs- og påskesamvær fastsettes i samsvar med herredsrettens avgjørelse. Det samme gjelder 3 ukers sommerferie.

Fra skolestart høsten 2004 må samværene tilpasses Cs skolegang. Lagmannsretten finner det hensiktsmessig å fastsette en samværsordning også etter skolestart, slik at partene har noe å holde seg til dersom man ikke blir enige om noe annet. Fra dette tidspunkt faller ukesamværene hver femte uke bort, og erstattes med samvær hos A hver høst- og vinterferie. For øvrig fortsetter jule-, nyttår- og påskesamværene som tidligere. Det samme gjelder sommerferiesamværet.

Advokat Pedersen fremsatte ved avslutningen av sin prosedyre begjæring om at lagmannsretten avsier en midlertidig avgjørelse med samme innhold som påstanden i hovedsaken, jf barneloven §38. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det idag foreligger særlige grunner for å endre den tidligere midlertidige avgjørelsen av 31 august 2000, jf barneloven §39 annet ledd, annet punkt. At begjæringen ble fremsatt såvidt sent i prosessen, ser lagmannsretten som et tegn på at situasjonen ikke kan være så prekær at det er behov for en ny midlertidig avgjørelse nå. Det vises også til at lagmannsrettens dom vil være rettskraftig tidlig i 2002, og at B har anledning til å begjære midlertidig avgjørelse i forbindelse med eventuelt tilsvar til Høyesterett dersom A skulle anke dommen.

B har krevet saksomkostninger for lagmannsretten. A har tapt ankesaken fullstendig, og lagmannsretten finner at hun bør dekke ankemotpartens omkostninger, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Det kan ikke ses å foreligge særlige omstendigheter for å gjøre unntak fra hovedregelen. Omkostninger er krevet med kr 57 340, som i sin helhet utgjør salær inkl merverdiavgift. Omkostningene anses nødvendige, og oppgaven legges derfor til grunn. B har ikke fått medhold i sin begjæring om midlertidig avgjørelse, men lagmannsretten kan ikke se at dette spørsmål har medført noen meromkostning i forhold til hovedsaken.

B har også krevet dekket saksomkostninger for herredsretten. Lagmannsretten anser at saken fremstilte seg som mer tvilsom for herredsretten. Det vises blant annet til at den sakkyndige for herredsretten ikke kom med en entydig konklusjon. Herredsretten har derfor med rette unnlatt å tilkjenne noen av partene saksomkostninger, jf tvistemålsloven §172 annet ledd. Den etterfølgende opptreden fra As side, gjør at resultatet er klarere for lagmannsretten enn for herredsretten.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom punkt 1, 2 og 5 stadfestes.

2. C flytter til B fredag 1 februar 2002.

3. A skal ha slik samværsrett med C:

a) Fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag i påfølgende uke, hver femte uke. Første gang fra 22 februar 2002 til 3 mars 2002.

b) Vekselvis jule- og nyttårssamvær. Julesamværet skal vare fra lille juleaften ettermiddag til ettermiddag 27 desember. Nyttårssamværet skal vare fra ettermiddagen 27 desember til ettermiddag 2 januar. Første julesamvær er i julen 2002 og første nyttårssamvær er i 2003.

c) Annenhver påske fra ettermiddagen fredag før palmesøndag til 2 påskedag ettermiddag, første gang påsken 2002.

d) Tre uker sammenhengende ferie hver sommer, som avtales senest 1 mai.

Fra skolestart høsten 2004 skal A i stedet for samvær som fastsatt i bokstav a), ha samvær med C 1 uke hver høst- og vinterferie. For øvrig skal hun fortsatt ha samvær i henhold til bokstav b) - d).

4. Før første samvær i henhold til punkt 3 a) innføres, skal C ha et ukesamvær hos B fra fredag ettermiddag 11 januar til søndag ettermiddag 20 januar 2002. To uker deretter, fra 1 februar 2002, flytter C til B i samsvar med punkt 2, og samvær i henhold til punkt 3 innføres.

5. Begjæring om midlertidig avgjørelse tas ikke til følge.

6. A betaler saksomkostninger for lagmannsretten til B med 57.340 -femtisjutusentrehundreogførti-kroner, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av forsinkelsesrente i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, fra forfall til betaling skjer.