LH-2022-133801

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2022-11-30
Publisert:	LH-2022-133801
Stikkord:	Strafferett, Vegtrafikkrett, Forulemping av offentlig tjenestemann, Hestkuk, Vise fingeren, Tilbakekall av førerretten
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om forulemping av offentlig tjenestemann og tap av førerretten. Lagmannsretten uttalte at terskelen er lav for hva man kan si og gjøre før man trer over grensen for å forulempe offentlig tjenestemann. Videre at det var klart over grensen å kalle en polititjenestemann for hestkuk og vise fingeren. I spørsmålet om det kunne settes vilkår om full ny førerprøve, jf. Tapsforskriften § § 8-3 sjette ledd eller § 8-4, når utholdt tapstid allerede var utholdt ved beslag av førerkortet, kom lagmannsretten til at tiltalte ikke kunne pålegges å avlegge ny førerprøve.
Saksgang:	Vestre Finnmark tingrett 10.08.2022 - Hålogaland lagmannsrett LH-2022-133801 (sak nr. 22-133801AST-HALO)
Parter:	[A-mann] (advokat Benny Solheim) mot Påtalemyndigheten v/Troms og Finnmark Statsadvokatembeter (statsadvokat Torstein Lindquister)
Forfatter:	Lagdommer Frode Stock, Lagdommer Stig-Ole Haug, Ekstraordinær lagdommer Kirsti Ramberg
Lovhenvisninger:	Straffeloven (2005) §15, §156, §351, Vegtrafikkloven (1965) §3, §4, §10, §13, §14, §24, §31, Tapsforskriften (2003) § 2-5, §2-9, §7-1, Kjøretøyforskriften (1994) §31, Trafikkregler (1986) §17, Forskrift om bruk av kjøretøy (1990) §3

[A-mann] er født xx.xx.2002 og bor i Alta. Han er ugift og uten forsørgerbyrde, og arbeider for tiden som betongarbeider. Han har en månedlig inntekt på ca. 40 000 kroner, og ca. 200 000 kroner i gjeld.

Ved forelegg av 28.02.2022 utferdiget av politimesteren i Finnmark han satt under tiltale ved Vestre Finnmark tingrett for overtredelse av:

I. Straffeloven § 156 annet ledd
for ved skjellsord og/eller annen utilbørlig atferd å ha forulempet en offentlig tjenestemann under eller på grunn av utføringen av tjenesten.

Grunnlag:
a)
Torsdag 9. desember 2021 ca kl. 21.00 i [Adresse1] i Alta, i forbindelse med at politibetjent Linn Helen Aakre pratet med ham på telefonen om tilstanden på bilen hans, og politihøyskolestudent [B-kvinne] undersøkte bilen hans, viste han fingeren til politiet gjennom en vindusrute.
b)
Onsdag 15. desember 2021 kl. 04.40 på E6 i Alta sentrum, viste han fingeren til politiet ved å stikke armen ut av vinduet på førersiden av bilen han kjørte. Etter at han ble stoppet av politiet for trafikkkontroll viste han fingeren igjen til politibetjent Næss og Lyng etter å ha rullet ned sidevinduet.
c)
Tirsdag 21. desember 2021 ca kl 18:15 i Alta, i forbindelse med en trafikkontroll kalte han politibetjent Jarve for en "hæstkuk", og uttalte til politibetjent Bremseth* at "det ikke er mye mellom ørene dine" og utdyptedet videre med at "det er ikke mye som sitter i det hode ditt som er oppegående". Han nektet å gi politet nøkkler til bilen og da han forlot bilen ba han politiet om å reise til helvete.

II. Vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 14, jf. kjøretøyforskriften § 31 - 1 nr 3
for å ha ført kjøretøy med solfilter som er påsprøytet eller påklebet i frontvindu.

Grunnlag:
Lørdag 17. juli 2021 kl. 03.00 i [Adresse2] i Alta, førte han en personbil med kjennemerke [Bilskiltnr1] hvor han hadde solfilm på øverste del av frontruta.

III. Vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 4, jf. Trafikkreglene § 17 første ledd bokstav c
for å ha overtrådt bestemmelsen om at det er forbudt å stanse helt eller delvis på fortau.

Grunnlag:
Onsdag 15. desember 2021 kl. 19.00 i Labyrinten 1 i Alta, kjørte han varebil med kjennemerke [Bilskiltnr2], og parkerte på fortauet rett utenfor Alta lensmannskontor.

IV. Vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3

Side:2

for å ha overtrådt bestemmelsen om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.

Grunnlag:
Torsdag 16. desember 2021 kl. 00.25 på E6 ved Elvebakken, kjørte han varebil med kjennemerke [Bilskiltnr2]. Han var ikke tilstrekkelig hensynsfull, aktpågivende og varsom, idet han skrenset inn på E6, og videre skrenset ved flere anledninger i rundkjøringer gjennom Alta.

V. Vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 24 første ledd første punktum
for å ha ført motorvogn uten å inneha gyldig førerkort for vedkommende gruppe av motorvogner.

Grunnlag:
Tirsdag 21. desember 2021 kl. 17.58 i Alta, førte han en varebil med kjennemerke [Bilskiltnr2] til tross for at han ikke hadde gyldig førerkort for motorvogn klasse B.

VI. Vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 10 første ledd
for som fører av kjøretøy å ha unnlatt å stanse for kontroll når politiet har krevet det.

Grunnlag:
Tirsdag 21. desember 2021 kl. 17.58 i Alta, kjørte han en varebil med kjennemerke [Bilskiltnr2] og unnlot straks å stanse for politiet til tross for at det var gitt tegn med blålys og blinking med langlys om å stanse.

VII. Vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 13, jf. forskrift om bruk av kjøretøy § 3 - 1
for å ha brukt kjøretøy med større antall personer på sitteinnretningene.

Grunnlag:
Tirsdag 21. desember 2021 kl. 17.58 i Alta, førte han en en varebil med kjennemerke [Bilskiltnr2] med 3 personer til tross for at kjøretøyet kun er registrert for 2 personer inklusive fører. Han hadde en mindreårig passasjer bak i varerommet der det sto en sofa.

*Rettet under hovedforhandlingen av møtende aktor.

Ved forelegg av 02.07.2021 utferdiget av politimesteren i Finnmark han satt under tiltale ved Vestre Finnmark tingrett for overtredelse av:

I. Vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3
for å ha overtrådt bestemmelsen om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.

Grunnlag:
Lørdag 28. november 2020 rundt kl. 23.00 langs E6 på Kronstad og Elvebakken i Alta kjørte han en personbil med kjennemerke [Bilskiltnr3]. Han var ikke tilstrekkelig hensynsfull, aktpågivende og varsom, idet han rygget bortover E6 og over Alta bru i

Side:3

en hastighet opp mot 50 km/t, slik at han skapte fare for seg selv og andre trafikanter.

II. Straffeloven § 351 første ledd, jf. straffeloven § 15
for å ha skadet, ødelagt, gjort ubrukelig eller forspilt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen.

Grunnlag:
Lørdag 3. oktober 2020 ca. kl. 01.30 i [Adresse3] i Alta skadet han et reklameskilt tilhørende Shell Elvebakken til en verdi av ca. 7500 kroner, eller medvirket til dette.

III. Straffeloven § 156 annet ledd
for ved skjellsord eller annen utilbørlig atferd å ha forulempet en offentlig tjenestemann under eller på grunn av utføringen av tjenesten.

Grunnlag:
Lørdag 28. november 2020 ca kl. 23.30 i [Adresse4] i Alta etter at politiet hadde stanset han for kontroll kalte han pb Anseth for "hestkuk".

Vestre Finnmark tingrett avsa 10.08.2022 dom med slik slutning:

1. [A-mann], født xx.xx.2002, frifinnes for overtredelse av
- vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 13, jf. forskrift om bruk av kjøretøy § 3 – 1
og
- straffeloven § 351 første ledd, jf. straffeloven § 15.

2. [A-mann], født xx.xx.2002, dømmes for overtredelse av
- vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 14, jf. kjøretøyforskriften § 31 - 1 nr. 3,
- vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 4, jf. trafikkreglene § 17 første ledd bokstav c,
- vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 24 første ledd første punktum,
- vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 10 første ledd,
- vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3 (2 tilfeller) og
- straffeloven § 156 annet ledd (4 tilfeller)
til å betale en bot på 42 000 kroner, subsidiært 42 dager fengsel.

3. [A-mann], f. xx.xx.2002, fradømmes retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en periode på 19 måneder i medhold av vegtrafikkloven § 33 nr 1, jf. forskrift om tap av retten til å føre motorvogn § 2-5 nr. 10, § 2-9 andre ledd og § 7-1.

Han pålegges å ta full ny førerprøve dersom han vil erverve førerkort på ny, jf. forskrift om tap av retten til å føre motorvogn § 8-4.

[A-mann] har erklært anke over dommen. Anken gjelder lovanvendelsen og bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for post I a, I b, I c, IV og VI i forelegg av

Side:4

28.02.2022 og post III i forelegg av 02.072021, samt straffutmålingen for så vidt gjelder utmålingen av tap av retten til å føre motorvogn mv.

Hålogaland lagmannsrett besluttet 22.09.2022 å henvise anken over lovanvendelsen under skyldspørsmålet for post I a, I b og I c i forelegg av 28.02.2022, samt post III i forelegg av 02.07.2021. For anken for øvrig ble det ikke gitt samtykke til at anken fremmes.

[A-mann] begjærte omgjort den del av lagmannsrettens beslutning som gjaldt utmåling av tap av førerett. Hålogaland lagmannsrett besluttet 14.11.2022 å henvise anken i samsvar med begjæringen om omgjøring.

Ankeforhandling ble holdt 22.11.2022 i Tromsø. Siktede møtte og avga forklaring. Det ble ikke ført vitner, men ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Forsvarer nedla påstand om at siktede frifinnes for de henviste poster, og for øvrig anses på mildeste måte.

Aktor nedla slik påstand:

«I tingrettens dom gjøres den endring at fradømmelse av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn settes til 15 måneder. Tapstiden anses utholdt gjennom midlertidig tilbakekallelse av førerretten. Han pålegges å avlegge full ny førerprøve, jf. tapsforskriften § 8-4.

For øvrig forkastes anken.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Lovanvendelsen

Lagmannsretten tar først stilling til anken over lovanvendelsen hva gjelder forelegget av 28.02.2022 post I a-c og forelegget av 02.07.2021 post III. Alle postene gjelder overtredelse av straffeloven § 156 annet ledd, og i hovedsak to ulike forhold; vise fingeren til politiet under deres tjenesteutøvelse (forelegget av 28.02.2022 post I a og b), og å kalle politiets tjenestepersoner for «hestkuk» under deres tjenesteutøvelse (forelegget av 28.02.2022 post I c og forelegget av 02.07.2021 post III).

Ved vurderingen legger lagmannsretten til grunn det faktum tingretten fant bevist. Det er uomtvistet at samtlige av de ovennevnte forhold skjedde i forbindelse med politiets tjenesteutøvelse.

Straffeloven § 156 annet ledd lyder:

Side:5

«Den som ved skjellsord eller annen utilbørlig adferd forulemper en offentlig tjenestemann under eller på grunn av utføringen av tjenesten, straffes med bot.»

Det straffbare etter bestemmelsen er altså å «forulempe» en offentlig tjenestemann under eller på grunn av utførelsen av tjenesten. Ordlyden stiller opp alternative måter dette kan skje på, ved «skjellsord» eller ved «annen utilbørlig adferd». Det sentrale er imidlertid at det må foreligge en «forulemping».

«Hestkuk»

Siktede har ved to anledninger, 21.12.2021 (forelegget av 28.02.2022 post I c) og 28.11.2020 (forelegget av 02.07.2021) kalt polititjenestepersoner for «hestkuk».

Tingretten fant hva gjelder forelegget av 28.02.2022 post I c følgende bevist (tingrettens dom side 8 og 9):

«Tiltalte forklarte at han kjørte bil med to passasjerer. Han kjørte uten gyldig førerkort, og han var klar over at dette. På et tidspunkt observerte han politiets blålys og forsto at politiet ønsket å foreta en kontroll av ham og/eller kjøretøyet. Etter om lag 20 meter svingte han inn på en parkeringsplass og stoppet for kontroll. Han mener at han stoppet ved beste og nærmeste anledning etter at han ble klar over at politiet ønsket å foreta kontroll. Under kontrollen uttalte han til den ene politibetjenten at han var en «hæstkuk», og at betjenten «ikke hadde så mye mellom ørene». Han har imidlertid ikke sagt at politibetjenten ikke var oppegående eller bedt politiet om å reise til helvete. Han svarte avkreftende på spørsmål fra aktor om «hæstkuk» er et begrep han vanligvis bruker.

...

Politiet konfronterte tiltalte med at han ikke hadde gyldig førerkort, noe tiltalte svarte at han hadde og overleverte sitt fysiske førerkort til politiet. Politiet oppdaget da tiltalte var midlertidig fratatt førerkortet. Jarsve ga tiltalte beskjed om at politiet ville ta bilen i beslag, og tiltalte svarte da at «det kunne de bare glemme, han skulle kjøre derifra». Som følge av dette kom en annen politibil og parkerte foran tiltaltes bil. Tiltalte nektet å overlevere nøklene til bilen til politiet. I samtale med Jarsve uttalte tiltalte blant annet: «fordi du er en hæstkuk», «det er ikke mye som er mellom ørene dine», og hvorpå Jarsve spurte hva han mente med utsagnet svarte «det er ikke mye som sitter i hodet ditt som er oppegående». Når han forlot plassen ba han politiet om å reise til helvete.

Forulemping av politiet:

Side:6

Retten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte har forholdt seg slik som beskrevet i foreleggets post I c). Retten fester ikke lit til tiltaltes forklaring, og mener han undergraver egen rolle og utsagn. Retten finner ingen grunn til å betvile Jarsves forklaring omkring hva tiltalte sa til ham.»

Når det gjelder forelegget av 02.07.2021 post II fant tingretten følgende bevist (tingrettens dom side 13):

«Tiltalte har ikke erkjent straffeskyld for forholdet. Han er usikker på om han har kalt politibetjenten for «hæstkuk», men det kan «godt stemme». Han er usikker da det er lenge siden forholdet. Han husker at han rygget over broen og at han ble stoppet av politiet. Videre husker han at han og politibetjenten diskuterte, men han kan ikke huske om han har kalt politibetjenten for noe.

Politibetjent Anseth forklarte at han stoppet tiltalte da politiet ønsket å snakke med han om ryggingen som beskrevet under foreleggets post I. Tiltalte fremsto som forbanna og oppfyrt, og var ikke interessert i å snakke med politiet om hendelsen. Under samtalen kalte tiltalte Anseth for en «hæstkuk».

...

Tjenestehandlingen i dette tilfellet var at politiet stoppet tiltalte for kontroll grunnet forutgående kjøring. Retten kan ikke se noen årsak som skulle tilsi at tiltalte skulle oppføre seg slik han gjorde imot politiet. Tiltalte var med rette stoppet av politiet som følge av den uaktsomme kjøringen beskrevet under post I. Tiltaltes oppførsel mot politiet i en slik sammenheng fremstår som klart utilbørlig.

Retten finner etter dette at politibetjent Anseth ble forulempet under utføring av tjenesten og at tiltalte har handlet med den nødvendige grad av skyld.»

Partene har under prosedyrene for lagmannsretten fremlagt en del rettspraksis knyttet til bruken av ordet «hestkuk» ovenfor offentlige tjenestemenn, særlig fra politiet. Det er på det rene at underrettspraksis har bedømt uttrykket noe ulikt, uten at lagmannsretten finner grunn til å gå nærmere inn på dette. Som aktor fremhevet i sin prosedyre, er formålet med bestemmelsen å beskytte offentlige tjenestemenn mot forulemping under eller på grunn av utførelsen av tjenesten. Dette er nødvendig for å hindre at upopulære tjenestehandlinger møtes med hets/forulemping, hvilket kan påvirke villigheten til å utføre tjenestehandlinger, eller være unødig belastende for tjenestepersonene under utførelsen. Hensynet til å hegne om respekten for offentlige tjenestepersoner og deres rolle og oppgaver i samfunnet er også en del av begrunnelsen for bestemmelsen i straffeloven § 156 annet ledd. Det ligger i dette at terskelen for hva som utgjør en «forulemping» ikke kan være spesielt høy, hvilket rettspraksis lagmannsretten vil komme tilbake til også viser

Side:7

Bruk av ulike skjellsord rettet mot offentlige tjenestemenn vil i de fleste tilfeller utgjøre en forulemping av disse. Dette ligger nærmest i skjellsordets natur og i hensikten med dem, som ofte er å gi uttrykk for negative karakteristikker av personer og/eller deres handlinger. Slik sett vil skjellsord rettet mot offentlige tjenestepersoner under eller på grunn av deres tjenesteutøvelse som oftest rammes av bestemmelsen.

Begrepet «skjellsord» er imidlertid ikke klart avgrenset, og det finnes ingen liste over hvilke ord som rammes av straffeloven § 156 annet ledd. Hva som er et skjellsord vil kunne endre seg med tiden og de samfunnsmessige forholdene ellers. Nedsettende karakteristikker, ord og uttrykk som inneholder henvisninger til kjønnsdeler eller lignende vil riktig nok som regel rammes, se som eksempel Rt-1985-173 der tiltalte hadde kalt en polititjenesteperson for «rasshøl». Av andre eksempler kan nevnes Rt-1986-234, der uttrykkene «jævler» og «politifan» ble benyttet, eller LF-2019-732 der begrepene «jævla dust», «idiot» og «psykopat» ble benyttet. Lagmannsretten nevner at innføringen av straffeloven (2005) § 156 annet ledd ikke er ment å medføre noen realitetsendring av betydning for vår sak.

Det sentrale spørsmålet er imidlertid om uttrykket som benyttes, enten det ligger i den språklige kjernen av begrepet «skjellsord» eller ikke, alene eller sammen med annen «utilbørlig adferd» medfører en forulemping av tjenestepersonen. Det er nok som nevnt en viss presumsjon for at bruk av skjellsord i de fleste tilfeller vil medføre en forulemping, men en helthetlig bedømmelse av situasjonen må alltid foretas. Det er relativt lett å tenke seg at det for eksempel under en promillekontroll eller lignende kan oppstå god og gemyttlig stemning mellom politiets tjenesteperson og den som blir kontrollert, og at sistnevnte i en spøkefull tone omtaler tjenestepersonen med det som i dagligtalen kan betraktes som et skjellsord. Et slikt tilfelle er ikke noen «forulemping». Det er bruken av ordet i krenkende eller nedsettende betydning som rammes av straffeloven § 156 annet ledd, gitt at terskelen «forulemper» er overskredet.

Uttrykket «hestkuk» er i så måte illustrerende. I sin kjerne er dette et nedsettende uttrykk, men det benyttes som andre lignende uttrykk også i sammenhenger der det ikke er ment eller med rimelighet kan oppfattes slik. Det må altså foretas en helhetlig bedømmelse av situasjonen der uttrykket ble brukt.

Lagmannsretten har ovenfor gjengitt de to aktuelle hendelsesforløpene. Felles for dem begge er for det første at det er klart at siktede benyttet ordet «hestkuk» fordi han var misfornøyd med eller uenig i politiets tjenestehandlinger rettet mot ham. Han var i begge tilfellene sint på politiet, og noen spøkefull/jovial tone eller lignende er det ingen spor av. Uttrykket var nedsettende og ble også oppfattet nedsettende. Lest i sammenheng er det heller ikke tvilsomt at tingretten fant det bevist at utsagnet også var ment å være nedsettende. Slik vurdert, og gitt den aktuelle situasjonen ved de to tilfellene slik disse er funnet bevist av tingretten, finner lagmannsretten, under henvisning til den rettspraksis

Side:8

lagmannsretten har vært inne på, det på det rene at terskelen for forulemping er overskredet. I denne sammenheng kan det også vises til bl.a. LG-1999-1452 («drittsekk» og «møkkamann») og LF-2021-44673 («idiot» og «kålåme»).

Lovanvendelsesanken hva gjelder forelegget av 28.11.2022 post I c og forelegget av 02.07.2021 post III blir etter dette forkastet.

Vise fingeren

Siktede er domfelt i tingretten for å ha vist fingeren til politiets tjenestepersoner ved to anledninger, beskrevet i forelegget av 28.11.2022 post I a og b.

I tilknytning til post I a har tingretten funnet følgende hendelsesforløp bevist (tingrettens dom side 5-7):

«Tiltale har ikke erkjent straffeskyld for forholdet. Han forklarte at han den aktuelle kvelden var på et verksted for å reparere et blinklys på bilen han kjørte. Mens han var på verkstedet kom politiet til stedet. Han ville ikke snakke med politiet og gikk således ikke ut av verkstedet. Politiet ringte ham på telefon og «kommanderte» ham ut av verkstedet. Politiet uttalte at de ønsket å snakke med ham om bilen, og han ble informert om at bilen hans ville bli avskiltet. Tiltalte sa til politiet at han kunne ta et eventuelt avhør over telefonen, men dette ble avist av politiet. Han nektet å gå ut av verkstedet, og etter en stund dro politiet fra stedet. Han husker ikke om han viste fingeren gjennom det ene vinduet på verkstedet, men det kan godt være at han gjorde det. Han mente at dersom han viste fingeren så var dette fremprovosert av politiet. Han ble provosert fordi politiet kom til verkstedet.

Aktor henviste til førerkortkjennelse fra Vestre Finnmark tingrett av 31. januar 2022 hvor tiltalte tidligere har erkjent at han «viste fingeren til politiet». Videre fremla aktor to bilder tatt av politiet som viste bilen til tiltalte utenfor verkstedet. På bildene ser man at bilens ene frontlys er knust og at støtfangeren på den ene siden er totalødelagt.

Retten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i forelegget, og derav vist (lang)fingeren til politiet. Retten viser herunder til tiltaltes erkjennelse i rettsmøte fra 31. januar 2022, og for øvrig til hans forklaring i retten. Spørsmålet for retten er om fingervisningen er å anse som straffbar forulemping.

...

Slik retten ser det er hensikten med å vise fingeren til noen å gi et klart utrykk for forakt og avsky. Å vise fingeren er en stilltiende måte å si «reis til helvette», «fuck you», «faen ta deg» eller lignende. Slik retten ser det må dette regnes som en

Side:9

allmenn oppfatningen av fingerbevegelsen. Retten legger til grunn at også dette var tiltaltes hensikt med å vise fingeren til politiet.

...

Retten finner etter dette at tjenestemennene ble forulempet under utføring av tjenesten og at tiltalte har handlet med den nødvendige grad av skyld. Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven § 21 og 22. I vurdering har retten særlig vektlagt den allmenne oppfatningen av det å vise fingeren. Tiltalte må således ha vært klar over at han forulempet politiet.»

Når det gjelder post I b har tingretten lagt til grunn (tingrettens dom side 7 og 8):

«Tiltalte har ikke erkjent straffeskyld for forholdet. Den aktuelle natten ble han oppmerksom på at politiet fulgte etter ham. Han svingte derfor inn på en busslomme og politiet parkerte like bak ham. Da politiet ble sittende i bilen og ikke tok kontakt med ham, bestemte han seg for å kjøre videre. Politiet fortsatte å følge etter ham, og på et tidspunkt viste han fingeren til politibilen. Han viste kun fingeren til politiet én gang, ikke to som beskrevet i forelegget. Han vil bemerke at han har en personlig konflikt med politiet, og mener at politiet er «ute etter ham».

Politibetjent Næss forklarte at politiet ble oppmerksomme på tiltaltes bil den aktuelle natten og ønsket å foreta en kontroll av den. Begrunnelsen for kontrollen var at strekningen de kjørte på er kjent for promillekjøring. På daværende tidspunkt var ikke politiet kjent med at bilen tilhørte tiltalte eller at tiltalte var fører av bilen. Politiet ble først oppmerksomme på at det var tiltalte som var fører idet begge bilene stanset på en busslomme. Næss kunne ikke svare på hvorfor kontrollen ikke ble foretatt på busslommen, men han mente det hadde med forvarligheten av kontroll med tanke på hvordan bilene var parkert. Tiltalte kjørte deretter ut i en rundkjøring hvor han da viste fingeren til politiet. Politiet stoppet da tiltalte, og tiltalte viste fingeren igjen etter at han hadde blitt stoppet. Næss uttalte at han ikke personlig tok seg nær av fingervisningen, men at det var en krenkende handling imot han som polititjenestemann.

Som under post I a) finner retten at fingervisningen som beskrevet i post I b) er straffbar etter straffeloven § 156 annet ledd. Det vises herunder til vurderingene ovenfor. Retten vil særlig bemerke at det her dreier seg om gjentatte fingerbevegelser, saml. uttalelser i LA-2013-89250.

Politiets tjenestehandling var patruljering i området og trafikkontroll av tiltalte. Uansett hva tiltalte måtte mene om politiets kontroll og forutgående opptreden, er det ikke anledning til å forulempe tjenestemennene. Retten kan for øvrig ikke se noen årsak som skulle tilsi at tiltalte skulle bli provosert over politiets arbeid. Det kan

Side:10

argumenteres med at politiet burde ha foretatt kontrollen av tiltalte allerede på busslommen, men en kortere utsettelse av kontrollen kan ikke forsvare eller forklare tiltaltes handlinger. Retten finner også her at tiltalte har handlet med tilstrekkelig grad av skyld, herunder forsettlig.

Både de subjektive og objektive vilkår for straffansvar er oppfylt, og tiltale domfelles etter dette i samsvar med foreleggets post I b).»

Heller ikke for disse postene er det tvil om at tiltaltes handling, å vise fingeren, skjedde under politiets tjenestehandlinger rettet mot ham.

Spørsmålet for lagmannsretten er om siktede, ved å forholde seg som ovenfor beskrevet, har «forulempet» tjenestepersonene «ved…annen utilbørlig adferd».

Isolert sett er det å vise noen fingeren (midterste finger) «en ytring av klart fornærmende karakter», jf. LA-2013-89250. Slik betraktet er handlingen som et utgangspunkt utilbørlig. På samme måte som for skjellsord må det også foretas en helhetlig vurdering av den aktuelle situasjonen, og lagmannsretten viser til drøftelsen over. Også for utilbørlig adferd må terskelen for hva som er «forulemping» antas å være relativt lav, jf. Rt-2003-948 avsnitt 9 jf. avsnitt 23, der det er uttalt at det å geipe og lage grimaser mot en polititjenesteperson «synes å innebære en forsettlig overtredelse» av den dagjeldende straffeloven (1902) § 326 nr. 2.

Heller ikke for forholdene beskrevet i forelegget av 28.11.2022 post I a og b er det spor av noe annet enn at siktedes vising av fingeren objektivt sett var, var ment som og ble oppfattet som nedsettende/krenkende ovenfor de aktuelle tjenestepersonene. Siktede var blitt konfrontert med trafikale overtredelser, og lagmannsretten må legge til grunn at han viste fingeren for å gi uttrykk for sin misnøye med politiets inngripen mot ham. Disse handlingene overskrider klart nok terskelen for forulemping i begge tilfellene.

Også ankene over lovanvendelsen for forelegget av 22.11.2022 post I a og b blir etter dette å forkaste.

Straffeutmålingen

Lagmannsretten har opprettholdt tingrettens lovanvendelse, og kan ikke se at det er noe åpenbart mislighold mellom de straffbare forhold siktede er domfelt for i tingretten og den boten tingretten utmålte. Lagmannsretten skal da i utgangspunktet ikke endre denne, jf. straffeprosessloven § 344. Lagmannsretten slutter seg uansett til tingrettens resultat og konkrete begrunnelse.

Side:11

Lagmannsretten må imidlertid også ta stilling til lengden av den utmålte tapstiden for retten til å føre førerkortpliktig motorvogn. Tingretten fastsatte tapstiden til 19 måneder, og påla siktede å ta full ny førerprøve før gjenerverv av føreretten, se tingrettens dom pkt. 3.

I og med at tingrettens dom ble anket, blir ikke spørsmålet om tapstid rettskraftig avgjort før tidligst ved lagmannsrettens dom. På denne bakgrunn er spørsmålet om midlertidig tilbakekall behandlet av Vestre Finnmark tingrett i kjennelser 20.09.2022, 01.10.2022 og 19.10.2022. Tingretten fant i kjennelsen 20.09.2022 at riktig utmålt tapstid for de forhold siktede er domfelt for vil utgjøre et sted mellom 12 og 14 måneder. Påtalemyndigheten har sluttet seg til at tapstiden fastsatt i tingrettens dom er noe for lang, jf. aktors påstand for lagmannsretten. I kjennelsen 19.10.2022 endret tingretten de tidligere kjennelser slik at politiets begjæring om fortsatt tilbakekall av føreretten ikke ble tatt til følge. Begrunnelsen var at siktede på det tidspunktet allerede hadde utholdt til sammen ca. 16 måneder midlertidig tapstid, slik at fortsatt tilbakekall ville være uforholdsmessig. Siktedes førerkort ble dermed utlevert.

Basert på tingrettens beskrivelse av de trafikale forholdene siktede er dømt for i den påankede dommen, er lagmannsretten enig med aktor i at samlet tapstid vil utgjøre rundt 15 måneder og fastsetter tapstiden til dette, jf. tapsforskriften § 1-4 tredje ledd. Lagmannsretten konstaterer at siktede allerede har utholdt midlertidig tilbakekall av i det minste tilsvarende lengde. Det er altså ikke noe grunnlag for ytterligere tapstid, hvilket medfører at siktede kan beholde førerkortet.

Spørsmålet som så oppstår, er om det i en slik situasjon skal kreves at siktede avlegger full ny førerprøve ved gjenerverv av føreretten, slik tapsforskriften § 8-3 sjette ledd og § 8-4 (siktede hadde førerkortet på prøve) synes å forutsette. Etter § 8-3 sjette ledd «skal» det avlegges full ny førerprøve ved gjenerverv dersom tap av førerett er fastsatt for en periode av over ett år, mens det etter § 8-4 «må» avlegges full ny prøve ved gjenerverv «uten hensyn til tapstidens lengde».

Det er flere eksempler på at det pålegges full ny prøve selv om midlertidig tapstid er lik eller overstiger idømt tapstid, og der domfelte på domstidspunktet har hatt førerkortet tilbakelevert i til dels lang tid. Her kan nevnes LE-2016-103840, der spørsmålet riktig nok ikke synes å ha vært viet særlig oppmerksomhet.

Et særlig spørsmål er hva som eventuelt skal skje dersom den som i en situasjon som siktede i vår sak pålegges ny prøve, men ikke gjennomfører denne. Lagmannsretten kan ikke se at tapsforskriften har noen hjemmel for å tilbakekalle føreretten i et slikt tilfelle, eller til å sette noen tidsfrist for å gjennomføre pålagt prøve. Lagmannsretten går imidlertid ikke nærmere inn på dette.

Side:12

Selv om bestemmelsen i tapsforskriften § 8-3 sjette ledd fremstår absolutt, er det i rettspraksis gjort unntak. I Rt-2005-1315 heter det i avsnitt 19-21:

«I vårt tilfelle synes imidlertid § 8-3 siste ledd å gi en unntaksfri bestemmelse:

«Er tap av førerett fastsatt for en periode av 1 år eller mer for overtredelse av trafikale adferdsregler, skal det avlegges full ny førerprøve som vilkår for gjenerverv av førerett.»

Slik denne sak ligger an, hvor det har vært et uhjemlet beslag av føreretten som har gitt totalt kjøreforbud samlet sett over en periode på ca. 1 år, og tapstiden er fastsatt til 1 år som allerede anses gjennomført ved beslaget, kan etter min mening den kategoriske regel i forskriftens § 8-3 siste ledd ikke få anvendelse. Den kan ikke være ment å gjelde for en så særegen situasjon som den foreliggende. Jeg finner støtte for dette standpunkt i unntaksregelen i femte ledd, som for tapstid i intervallet 6 måneder inntil 1 år gir mulighet for å slippe ny førerprøve når beslaget er opphevet og føreretten deretter er beholdt i mer enn 6 måneder før den resterende periode for tap av føreretten skal utholdes, og denne periode er kortere enn 6 måneder. Selv om tapstiden i vårt tilfelle er 1 år, må unntak likevel kunne gjøres når det i den uhjemlede beslagsperioden har vært gitt kjøretillatelse i til sammen 540 dager, og førerkortet er gitt tilbake uten at det blir noen tapsresttid å utholde.

Jeg kan på denne bakgrunn ikke se at det er grunnlag for å pålegge A å gå opp til ny førerprøve.»

Standpunktet er fulgt opp og utviklet i senere rettspraksis, blant annet i LG-2015-186597, hvor det under henvisning til Rt-2005-1315 uttales:

«Bestemmelsen i tapsforskriften § 8-3 siste ledd, er dermed ikke kategorisk og unntaksfri. Tapstiden er i nærværende sak gjennomført ved beslaget, slik tilfellet også var i Rt-2005-1315. Selv om det skulle ha vært en mindre del igjen av tapstiden, ville det på tidspunkt for fullbyrding av restbeslagstid ha gått mer enn seks måneder siden førerkortet ble tilbakelevert. De hensyn som ligger bak tapsforskriften § 8-3 femte ledd, gjør seg enda sterkere gjeldende når hele tapsperioden er fullbyrdet og domfelte deretter har hatt førerkort i mer enn seks måneder.»

I LG-2015-5846 var tilfellet at lagmannsretten på grunn av svært lang saksbehandlingstid fastsatte tapstiden lik den perioden som var utholdt ved midlertidig tilbakekall (10 måneder og 27 dager). Gulating lagmannsrett konstaterte at det i denne situasjonen «heller ikke er behov for å avlegge ny førerprøve».

Side:13

Gulating lagmannsrett har også tidligere, under henvisning til tapsforskriften § 8-3 femte ledd, gjort unntak fra kravet om full ny førerprøve ved fastsatt tapstid over ett år der førerkortet er tilbakelevert på domstidspunktet, se LG-2012-2675.

Etter denne lagmannsrettens vurdering er det, tross ordlyden i tapsforskriften § 8-3 sjette ledd, altså ikke snakk om noen absolutt regel. Det er i rettspraksis gjort unntak for tilfeller der tapstiden fastsettes til ett år eller mer, men førerkortet og føreretten er i behold på domstidspunktet. Isolert sett samsvarer dette også godt med ordlyden i bestemmelsen, da full ny førerprøve skal settes som vilkår for «gjenerverv» av føreretten. Dersom føreretten ikke lenger er i beslag på domstidspunktet, og tapsiden er fastsatt lik eller kortere enn den allerede utholdte beslagstiden, er det rent språklig sett ikke tale om noe «gjenerverv» av en førerett domfelte allerede har.

Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering kommet til at det ikke skal settes vilkår om full eller delvis førerprøve i vår sak. Ved vurderingen, som tar utgangspunkt i den rettspraksis som er gjennomgått over, har lagmannsretten også sett hen til at siktedes førerkort er beslaglagt og førerretten midlertidig tilbakekalt flere ganger, riktig nok på grunn av nye forhold. Ved det første beslaget og tilbakekallelsen, i perioden 28.11.2020 til 27.05.2021, hadde siktede fått beskjed av politiet om at han måtte avlegge full ny førerprøve for å få tilbake føreretten. Det er på det rene at vilkåret var uhjemlet, men siktede var ikke klar over dette og etterkom pålegget. På grunn av ventetid hos Statens Vegvesen fikk han ikke avlagt prøve før 10.07.2021, og fikk da føreretten tilbake. Det uhjemlede pålegget fra politiet har med andre ord medvirket til at siktede var uten førerett fra 27.05.2021 til 10.07.2021 uten at det var grunnlag for det og uten at denne perioden formelt sett teller med i tiden for utholdt beslag. Videre har han altså avlagt full ny førerprøve, og lagmannsretten er enig med aktor i at det i denne situasjonen er «kunstig» å pålegge ny prøve nå.

Lagmannsretten kan ikke se at det at siktede også hadde føreretten på prøve og også av den grunn i utgangspunktet skal avlegge full ny prøve etter tapsforskriften § 8-4 kan lede til noe annet resultat, idet de samme betraktninger gjør seg gjeldende. Ved vurderingen etter denne bestemmelsen ser lagmannsretten videre hen til at det av førerkortforskriften § 4-2 annet ledd siste punktum fremgår at det skal gjelde ny prøveperiode (lagmannsrettens understrekning), selv om det i dom eller forelegg ikke er fastsatt krav om ny prøve.

Dommen er enstemmig.

Side:14

DOMSSLUTNING

I tingrettens dom pkt. 3 gjøres den endring at fradømmelse av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn settes til 15 måneder, som anses utholdt gjennom midlertidig tilbakekall av førerretten. Han pålegges ikke å avlegge ny førerprøve.

For øvrig forkastes anken.