RG-1951-510

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1950-12-13
Publisert:	RG-1951-510
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 13. desember 1950 i ankesak nr. 266/1949
Parter:	Enkefru Anna Westgaard, Charlottenlund, Danmark (overrettssakfører Helmer Aslaksen) mot overrettssakfører A. (høyesterettsadvokat Trygve E. Christensen).
Forfatter:	Lagmann Birger M. Gaden, lagdommer Sverre Tessem, dommer G. Wiers-Jenssen
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1896)

Den 16. mars 1949 ble der avsagt dom av Drammen byrett i sak nr. 115/1947 A med domsslutning:

«Overrettssakfører A. frifinnes.

Sakens omkostninger oppheves.»

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til byrettens domsgrunner.

Side:511

Denne dom har enkefru Anna Westergaard i rett tid påanket til lagmannsretten med påstand:

«Overrettssakfører A. dømmes til å betale enkefru Anna Westergaard kr. 7621,60 med 4 % rente fra 21. juli 1947 til betaling skjer, samt saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Den ankende part mener at byretten har tatt feil, når den antar at de oppdrag ankemotparten hadde fått fra grosserer Westergaard i 1929 og 1936 var utført henholdsvis ved søksmålet og den etterfølgende avsetningsforretning og realisasjon av utlegget i 1930 og ved kontinuasjonsutleggsforretning i 1936, - og når retten ikke har funnet at ankemotparten har fått noe nytt juridisk oppdrag fra grosserer Westergaard som han ikke har utført. Videre når byretten ikke finner at der ligger noe virkelig oppdrag om å reise ny sak i skrivelsen til ankemotparten fra landsretssagfører Heile sen av 21. april 1937 og 20. april 1938. - Videre mener hun at byretten har tatt feil når den ikke antar at ankemotparten har overtatt et nytt oppdrag om å inndrive grosserer Westergaards restgjeld hos dyrlege Strøtvedt ved sin skrivelse til landsretssagfører Heilesen av 20. juli 1939. Den ankende part mener dessuten at ankemotparten hadde et sammenhengende oppdrag fra 1929 til 1946, og at han har forsømt dette oppdrag, og hun mener at det var hans plikt å gi beskjed i god tid før foreldelsesfristens utløp. Og hun mener at byretten har tatt feil når den ikke finner at det kan tilregnes ankemotparten som en uaktsomhet som medfører erstatningsansvar at ankemotparten i skrivelse av 20. juli 1939 til landsretssagfører Heilesen har uttalt at «det for tiden ikke er noe å foreta», uten å gjøre oppmerksom på at foreldelsesfristen ville utløpe 18. september 1940. Hun mener også at ankemotparten ved den nevnte skrivelse hadde påtatt seg å ha saken til observasjon, og da også å passe på at kravet ikke bortfalt ved foreldelse.

Ankemotparten, overrettssakfører A., har tatt til gjenmæle og påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Han gjør gjeldende de samme innsigelser som for byretten og bemerker at det er en misforståelse når det uttales i byrettsdommen at retten har forstått ham derhen at han ikke bestrider at den ankende parts restfordring ville ha blitt dekket hvis foreldelsesfristen var blitt avbrutt. Etter ankemotpartens oppfatning ville dyrlege Strøtvedt under enhver omstendighet ha sørget for å innrette seg slik at grosserer Westergaard ikke hadde fått dekning.

Overrettssakfører A. har avgitt partsforklaring. Der er fremlagt en del nye dokumenter således en ligningsoppgave for en årrekke vedkommende dyrlege Strøtvedt og en korrespondanse mellom grosserer Westergaard og direktør Brandstrup og mellom denne og overrettssakfører A. i årene 1932 til 1935.

Side:512

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Denne har antatt «at de oppdrag saksøkte hadde fått fra grosserer Westergaard i 1929 og 1936 var utført henholdsvis ved søksmålet med den etterfølgende avsetningsforretning og realisasjon av utlegget i 1929 (1930?) og ved kontinuasjonsforretningen i 1936, og heter det videre, «retten kan ikke finne at saksøkte senere har fått noe nytt juridisk oppdrag fra grosserer Westergaard, som saksøkte ikke har utført.» Lagmannsretten finner imidlertid etter hva der foreligger å måtte gå ut fra at overrettssakfører A. ikke bare var engasjert til å utføre bestemte inndrivelsesskritt, men at han også hadde påtatt seg å være Westergaards norske juridiske rådgiver m. h. t. affæren Strøtvedt. Under ankeforhandlingen medga også A. at forholdet var dette, men han hevdet at han anså seg ferdig med affæren ved utgangen av året 1936, hvorfor han også gjorde opp Westergaards konto hos ham ved debitering av salærer pr. 31. desember kr. 200,00 og kr. 54,55. Men det er ikke opplyst at A. sendte Westergaard meddelelse om debiteringene og at han dermed var ferdig med saken. Han hadde imidlertid den 19. oktober 1936 sendt landsretssagfører Heilesen som svar på henvendelser fra denne av 8. september og 9. oktober 1936 angående sakens stilling (der hadde vært spørsmål om forliksforhandling, om saksanlegg angående gyldigheten av en pantobligasjon i Strøtvedts eiendom eller om konkursbegjæring) - en skrivelse hvorav hitsettes:

«Under henvisning til Deres skrivelse av 9. ds. meddeles at de førte forhandlinger med dyrlege Strøtvedt dessverre har vist seg å være resultatløse. Han synes å være temmelig sikker på at han ikke kan bli rammet.

Hvis noget skal foretas måtte det som nevnt i min skrivelse til Dem av 20. mai d. å. bli å gå til søksmål angående obligasjonen ...

I en sak som denne er det ikke godt å si noget på forhånd om resultatet. Hvis imidlertid grosserer Westergaard ønsker å få spørsmålet om obligasjonen prøvet for domstolene, skal jeg selvfølgelig gå i gang med sak snarest mulig, men med det kjennskap jeg har til dyrlæge Strøtvedt må man være forberedt på at han vil gjøre alt hva der står i hans makt for at hans svigerfar ikke skal få sitt tilgodehavende.»

Denne skrivelse fikk overrettssakfører A. ikke noe svar på innen årets utgang, og han gjorde da opp Westergaards konto som foran nevnt. - Men så kom denne skrivelse fra landsretssagfører Heilesen, datert 21. april 1937:

«Ved nærværende tillader jeg mig at vende tilbage til Deres Skrivelse av 19/10-1936, som jeg forlængst troede Grosserer S. Westergaard personlig havde besvaret. Han har omvendt troet, at jeg gjorde det, og derfor er nu Tiden gaaet uden at De har hørt nærmere. Grosserer S. Westergaard er

Side:513

mest tilbøjelig til at iværksette Søgsmaal imod Dyrlæge Strøtvedt, og saafremt en forligsmessig Ordning ikke opnaaes, bør Retssag formentlig forsøges.

Jeg beder Dem derfor meddele mig, hvordan De i Dag ser på Forligsmulighederne, og hvor meget De mener Omkostningerne ved en Retssag og paafølgende Retsforfølgning vil kunne beløbe sig til.»

Denne henvendelse blir - etter purringer fra landsretssagfører Heilesen av 19. februar og 20. april - besvart i skrivelse av 4. mai 1938 sålydende:

«I anledning Deres skrivelse av 20. f. m. meddeles at overrettssakfører A. siden påske har vært syk og sengeliggende hvorfor han ikke tidligere har kunnet besvare Deres brev. Før påske hadde han imidlertid innhentet en del opplysninger om dyrlæge Strøtvedts nuværende økonomiske stilling. Det viser seg at dyrlæge Strøtvedt for 1934 er lignet etter inntekt av kr. 3100,00 for 1935 ... Der er ikke i noen av disse år oppgitt noen formue. Undersøkelsene er imidlertid ikke avsluttet ennu, men såsnart de er tilendebrakt skal De få høre nærmere fra ham ...»

Denne skrivelse må utvilsomt være sendt av A.s kontor etter instruksjon fra ham.

Så kommer man til landsretssagfører Heilesens skrivelse av 20. juni 1939 og A.s svar av 20. juli s. å. Den første skrivelse er sålydende:

«Idet jeg henviser til Deres ærede Skrivelse af 4/5 f. a. vedrørende ovennevnte Sag, tillader jeg mig ved nærværende at forespørge, hvad der siden dengang er sket.

Sagen har nu staaet paa i en Aarrække, og jeg finder det uforsvarligt, at den ikke bringes til en eller anden Afslutning.

Jeg beder Dem derfor oplyse mig om, hvad Deres Undersøgelser er resultert i, hvorvidt der efter Deres formening er noget at opnaa, og i bekræftende Fald, hvorvidt De mener Sagsanlæg bør iværksættes, eller hvad der bør foretages.

Jeg beder Dem at give mig et ganske klart Standpunkt fra Deres Side.»

Overrettssakfører A.s svar av 20. juli s. å.:

«I anledning Deres brev av 20. f. m. som jeg grunnet reisefravær og rettsforhandlinger først nu har anledning til å besvare, kan jeg meddele at jeg nok dessverre tror at det er liten utsikt til å få noe mer dekning for kravet. Jeg har som De vet gjentagne ganger prøvet å holde utleggsforretninger hos dyrlege Strøtvedt uten at det er blitt noe resultat.

Han har nå fått en fast offentlig stilling. Det er derfor mulig at hans økonomi fremtidig vil bli noe bedre enn hittil. Jeg tror derfor det for tiden ikke er noe å foreta. Man får fortsatt ha saken til observasjon for tilfelle av at det skulle vise seg noen mulighet for ordning.

For en tid siden så jeg ham i en bil og jeg foretok straks

Side:514

undersøkelser angående denne som jeg hadde hørt tilhørte ham. Men det viste seg ikke å holde stikk så også den mulighet for dekning gikk i vasken.»

Som det sees sier A. intet om at han for sitt vedkommende anser affæren avsluttet med det råd han gir i sin skrivelse. At Heilesen og Westergaard ikke har oppfattet ham slik, fremgår av Heilesens skrivelse til A. av 4. november 1940 (som A. for øvrig hevder ikke å ha mottatt):

«Ved nærværende tillater jeg mig at vende tilbage til ovennevnte Sag og Deres Skrivelse afødt xx.xx.1939, idet jeg gjerne ønsker nærmere Oplysninger om, hvorledes Sagen nu staar, og om der er Udsikt til, at der kan komme nogle Penge frem.»

På bakgrunn av sakens forhistorie finner retten Heilesens oppfatning berettiget. Og går man ut fra at A. fremdeles skulle ha saken til observasjon, måtte det være hans plikt i god tid å gi varsel om at foreldelsesfristen snart var utløpet. Man vil for øvrig tilføye at hadde det vært A.s mening å avslutte saken med brevet av 20. juli 1939, måtte det ha vært hans plikt som Westergaards norske juridiske rådgiver allerede i dette brev å gjøre oppmerksom på at der bare var ca. et år igjen av foreldelsesfristen. Han kunne ikke gå ut fra at den utenlandske sakfører var tilstrekkelig orientert.

Lagmannsretten er etter det anførte blitt stående ved at det kan bebreides A. å ha gjort seg skyldig i en ansvarsbetingende forsømmelse. - At tap er lidt ved at Westergaards krav er foreldet, finnes godtgjort ved de foreliggende opplysninger om Strøtvedts formuesforhold fra 1940 og utover. A. hevder at Strøtvedt, om sak til avbrytelse av foreldelse var reist, ville ha sørget for at der ingen formue ble å søke dekning av. Men retten finner ikke å kunne bygge på denne formodning.

Det har vært hevdet av A. at Westergaard må ha fått beskjed om foreldelsesfristen allerede i 1933, idet der foreligger i saken et brev fra ham til direktør Brandstrup, hvori finnes dette avsnitt:

«Jeg vil gerne vide Besked om hvorlænge en Dom efter norsk Lovgivning har Retskraft, for at den Dom jeg har over ham ikke skal blive for gammel.»

Der foreligger imidlertid intet om at direktør Brandstrup har gitt ham noen meddelelse om dette og hva den i tilfelle har gått ut på. Og foreldelsen inntraff først 7 år senere, mens Westergaard mente at en norsk jurist hadde saken til observasjon.

Etter det anførte skulle således erstatningskravet være begrunnet, såfremt man antar at Westergaard, om han var blitt varslet ville ha gått til søksmål for å avbryte foreldelsen med den utgift det ville medføre. Retten er blitt stående ved at man må anta at Westergaard ville ha tatt denne utgift for å holde kravet i live, særlig etter å ha fått opplysningen

Side:515

om at Strøtvedts økonomi var blitt bedret ved at han hadde fått fast offentlig stilling.

Det er sluttelig å nevne at A. under ankeforhandlingen har gjort gjeldende at erstatningskravet i ethvert fall er foreldet. Retten finner imidlertid ikke at denne innsigelse kan gis medhold, da det ikke er opplyst at Westergaard eller etter hans død den ankende part er blitt bekjent med at foreldelse var inntrådt før i 1946 jfr. en skrivelse fra Heilesen av 29. mai 1946, hvori han blant annet ber om opplysning angående de norske foreldelsesregler.

Den ankende parts påstand blir således å ta til følge, dog så at sakens omkostninger finnes å burde oppheves etter den tvil saken har frembudt.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Overrettssakfører A. dømmes til å betale enkefru Anna Westergaard kr. 7621,60 - syvtusensekshundre og en og tyve kroner og seksti øre - med 4 - fire - prosent i årlig rente fra 21. juli 1947 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (byfogd Jakob A. Rivertz):

Saken gjelder følgende faktiske forhold:

Saksøkersken sitter i uskiftet bo etter sin i 1944 avdøde mann grosserer S. Westergaard. Deres datter, Alma Jungersen Westergaard, hadde i sin tid vært gift med nå avdøde dyrlæge Olav N. Strøtvedt og ble skilt fra ham. Etter at det ekteskapelige samliv mellom dyrlæge Strøtvedt og fru Alma Westergaard var avbrutt, ble grosserer Westergaard ved nærværende byretts dom av 30. august 1930 tilkjent kr. 6805,00 med renter og omkostninger hos dyrlæge Strøtvedt. Partene er enige om at det av dette beløp bare er inngått kr. 441,35 (ved realisasjon av utlegg), og om at grosserer Westergaards (eller nå saksøkerskens) restfordring på dyrlæge Strøtvedt nå er foreldet. - - -

Retten skal bemerke: Det er på det rene, at saksøkte i 1929 fikk i oppdrag av avdøde grosserer S. Westergaard å innfordre dennes tilgodehavende hos avdøde dyrlæge Strøtvedt. Den da påbudte skriftlige prosessfullmakt for saksøkte fra grosserer Westergaard er datert 18. desember 1929. I henhold til denne anla saksøkte sak mot dyrlæge Strøtvedt og forsøkte etter at saken var pådømt (jfr. ovenfor) å ta avsetning (utlegg) hos dyrlæge Strøtvedt. Avsetningsforretningen ble avholdt 27. september 1930 og de utlagte gjenstander er senere realisert ved tvangsauksjon, hvor de etter hva partene er enige om, innbrakte kr. 441,35.

Det fremgår av de av saksøkersken dokumenterte avskrifter av landsretssagfører Johan Heilesens korrespondanse med saksøkte, at denne i 1936 fikk anmodning om å forsøke ny inndrivelse av

Side:516

restgjelden hos dyrlæge Strøtvedt, både direkte fra grosserer S. Westergaard og gjennom landsretssagfører Heilesen. I henhold hertil lot saksøkte den 4. april 1936 avholde en kontinuasjonsutleggsforretning hos dyrlæge Strøtvedt, som imidlertid ga til resultat at det ikke kunne påvises noe til utlegg. Det var deretter en del korrespondanse mellom saksøkte og landsretssagfører Heilesen, om grosserer Westergaard skulle forlange dyrlæge Strøtvedt satt under konkurs (hva saksøkte frarådet på grunn av de dermed forbundne omkostninger) eller gå til nytt søksmål for å få omstyrtet noen pantobligasjoner i dyrlæge Strøtvedts hus, som det var grunn til å tro ikke ga uttrykk for noe reelt gjeldsforhold.

Retten antar at de oppdrag saksøkte hadde fått fra grosserer Westergaard i 1929 og 1936 var utført henholdsvis ved søksmålet med den etterfølgende avsetningsforretning og realisasjon av utlegget i 1930 og ved kontinuasjonsutleggsforretningen i 1936, og retten kan ikke finne at saksøkte senere har fått noe nytt juridisk oppdrag fra grosserer Westergaard, som saksøkte ikke har utført. Ganske visst har landsretssagfører Heilesen i skrivelse av 21. april 1937 til saksøkte bedt oppgitt, hvor meget omkostningene ved en ny rettssak m.v. ville beløpe seg til, og da han ikke fikk noe svar herpå fra saksøkte, i skrivelse av 20. april 1938 uttrykkelig spurt om saksøkte «vil fremme Sagen, da han (dvs. Westergaard) i modsat Fald vil se sig nødsaget til at søge anden jurdisk Assistance», men retten kan ikke finne at det heri ligger noe virkelig oppdrag om å reise ny sak, dette så meget mer som landsretssagfører Heilesen i en senere skrivelse av 20. juni 1939 igjen har bedt om saksøktes uttalelse om «Søgsmaal bør iværksættes, eller hvad der bør foretages», en skrivelse som er besvart av saksøkte ved den nedennevnte skrivelse av 20. juli 1939.

Etter rettens mening kan man heller ikke i saksøktes uttalelse i skrivelse av 20. juli 1939 (som var svar på landsretssagfører Heilesens ovennevnte skrivelse av 20. juni 1939): «Man får fortsatt ha saken til observasjon for tilfelle av at der skulle vise seg noen mulighet for ordning», legge noen erklæring fra saksøkte om at han hadde overtatt et nytt oppdrag om å inndrive grosserer Westergaards restgjeld hos dyrlæge Strøtvedt, eller at hans tidligere oppdrag herom fremdeles var løpende. Retten vil også peke på, at grosserer Westergaard, hvis han ville ha en ny forfølgning iverksatt, på forhånd måtte ha innbetalt de omkostninger som ville påløpe. Ganske visst viser den dokumenterte utskrift av saksøktes bøker, at grosserer Westergaard pr. 1. januar 1937 fremdeles hadde et tilgodehavende hos saksøkte stort kr. 54,55, etter at Westergaard var belastet salær og omkostninger ved den ovennevnte kontinuasjonsutleggsforretning avholdt i 1936 med kr. 221,50, men dette resttilgodehavende var åpenbart ikke tilstrekkelig til å dekke omkostningene ved en konkursbegjæring eller ny rettssak.

Heller ikke kan retten finne at det kan tilregnes saksøkte som en uaktsomhet som medfører erstatningsansvar, at saksøkte i den ovennevnte skrivelse av 20. juli 1939 til landsretssagfører Heilesen har uttalt at «det for tiden ikke er noe å foreta», uten å gjøre oppmerksom på at foreldelsesfristen for fordringen ville utløpe den 18. september

Side:517

1940, eller at det kan tilregnes saksøkte som en ansvarsbegrunnende uaktsomhet at han ikke på eget initiativ gjorde grosserer Westergaard oppmerksom på den i Norge gjeldende foreldelsesfrist. Det må etter rettens mening prinsipielt tilligge den som har en fordring som er undergitt et fremmed lands rettsregler, selv å holde seg underrettet om disse. Den ordinære norske foreldelsesfrist av 10 år er ganske visst kortere enn i Danmark, hvor den etter D.L. 5-14-4 er 20 år, for øvrig den samme frist som etter N.L. 5-13-2 var gjeldende også i Norge før lov av 27. juli 1896 om foreldelse av fordringer, og betydelig kortere enn den ordinære foreldelsesfrist i en rekke andre land, sml. f. eks. B.G.B. §195 og Code Civ. art. 2262 som begge har en ordinær foreldelsesfrist av 30 år. Det vil derfor utvilsomt være forsiktigst av en norsk sakfører alltid å gjøre en utenlandsk klient uttrykkelig oppmerksom på foreldelsesfristen, men retten finner som nevnt ikke å kunne betegne det som en ansvarsbegrunnende uaktsomhet av saksøkte at han i dette tilfelle ikke har gjort det.

Saksøkte har under hovedforhandlingen henvist til høyesterettsdom Rt-1927-680 flg. Vedkommende sakfører, hvis oppdrag og forsømmelse av dette synes å ha vært på det rene, ble imidlertid i dette tilfelle frifunnet for ansvar fordi hans klient (saksøkeren) ikke hadde sannsynliggjort at han virkelig hadde en fordring som var blitt foreldet, og retten har forstått saksøkte derhen, at han ikke bestrider at grosserer Westergaards - eller nå saksøkerskens - restfordring på avdøde dyrlæge Strøtvedt ville ha blitt dekket, hvis foreldelsesfristen var blitt avbrutt. Retten vil snarere henvise til høyesterettsdom Rt-1934-870 flg. hvor vedkommende sakfører ikke ble ansett for ansvarlig hverken for at klientens fordring ikke som forutsatt var blitt sikret ved pant før sakføreren anså sitt oppdrag som avsluttet, eller for at sakføreren i forbindelse hermed unnlot å gjøre klienten oppmerksom på den manglende pantesikkerhet. Ved høyesterettsdom Rt-1923-II 186 flg. og Rt-1929-836 flg., hvor vedkommende sakfører ble funnet ansvarlig (i begge tilfelle under dissens), var det på det rene både at, sakføreren hadde mottatt og påtatt seg oppdraget, og at klienten var påført tap ved sakførerens forsømmelse.

I betraktning av at det uimotsagt er opplyst, at saksøkte ikke besvarte landsretssagfører Heilesens skrivelser av 29. mai og 12. juni 1946 før fru Alma Jungersen Westergaard under opphold i Drammen i november 1946 henvendte seg til en av saksøktes kolleger, (sml. hennes vitneforklaring ved bevisopptagelse for Københavns nordre Birk) finner retten ikke å kunne tilkjenne saksøkte saksomkostninger. - - -