RG-1955-150

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1955-10-07
Publisert:	RG-1955-150
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 7. oktober 1955 i ankesak nr. 182/1953
Parter:	Rikstrygdeverket (overrettssakfører Mathias Rye Florentz) mot Gerda Sanne (høyesterettsadvokat M. Dahl-Hansen).
Forfatter:	Lagdommerne Arne Jahren, Andreas Endresen, sorenskriver Otto Rømcke med domsmenn
Lovhenvisninger:	Lov om krigspensjon for sivile mv (1946), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Lov om ulykkestrygd for sjømenn (1931) §11, Lov om krigspensjon for sivile mv (1946) §2

Oslo byrett avsa den 9. februar 1953 dom med sådan domsslutning:

«Fru Gerda Bøe Sanne kjennes berettiget til pensjon etter lov av 13. desember 1946 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner kap. 4.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Byretten var satt med domsmenn av det alminnelige utvalg. Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at Rikstrygdeverket skulle frifinnes.

Om saksforholdet vises til byrettens domsgrunner.

Rikstrygdeverket har i rett tid påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Rikstrygdeverket gjør gjeldende at byretten har tatt feil når den har funnet at Sannes dødsfall var en følge av krigsulykken, torpederingen. Liksom for byretten hevdes det at det ikke er tilstrekkelige holdepunkter til å anta at overkjørselen kunne ha vært unngått om Sannes førlighet ikke hadde vært nedsatt ved krigsskaden.

Selv om man imidlertid skulle mene at uførheten var en

Side:151

medvirkende årsak til overkjørselen, og dermed til dødsfallet, er det ikke adekvat årsakssammenheng mellom torpederingen og dødsfallet, som er voldt ved en regulær trafikkulykke henimot 2 år etter torpederingen. Den omstendighet at Sanne ble gående i Sydney og dermed ble utsatt for nettopp denne bilulykke, kan sies å være foranlediget av krigsskaden, men dette er ikke nok til å konstatere rettslig adekvans. For øvrig er fremholdt det samme som er referert i byrettens dom.

Rikstrygdeverket har opplyst at den enkerente, som byretten har nevnt at fru Sanne er tilstått, er satt opp fra kr. 165 til kr. 200 pr. måned fra 1. juli 1953. Den enkepensjon som hun nå krever, vil beløpe seg til ca. kr. 400 pr. måned.

Rikstrygdeverket har nedlagt sådan påstand:

«Rikstrygdeverket frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Ankemotparten, fru Gerda Bøe Sanne, har ved sin prosessfullmektig gjort gjeldende at kravet om enkepensjon, som igjen er avhengig av at dødsfallet var en følge av krigshendinger, bygges på to helt selvstendige grunnlag.

For det første er det en utvilsom årsakssammenheng mellom torpederingen og Sannes opphold i Sydney, hvor han ble behandlet for de skader han ble påført ved torpederingen. Med støtte i høyesterettsdom i Rt-1952-580 påståes det at den ulykke han ble utsatt for i Sydney og som medførte døden må sies å stå i adekvat årsakssammenheng med krigshendingen.

For det annet hevdes det at overkjørselen ville vært unngått hvis Sanne hadde hatt sin fulle førlighet. På denne måte var krigshendingen årsak til dødsulykken. I denne forbindelse fremholdes det at uttalelsene i ankenemndas kjennelse av 16. november 1950 må leses slik at også ankenemnda er av den oppfatning at overkjørselen må regnes som krigsulykke, hvis man kan gå ut fra at trafikkulykken hadde vært unngått, hvis Sannes førlighet ikke hadde vært nedsatt av krigsskaden.

Hele situasjonen ved påkjørselen tyder etter ankemotpartens oppfatning avgjort på at Sanne ville ha kunnet reddet seg, hvis han hadde hatt sin fulle førlighet. Kravene til bevis for dette må lempes betydelig fordi fru Sanne var avskåret fra å sikre seg de nødvendige opplysninger, og fordi staten ved sine tjenestemenn burde ha fremskaffet bevismateriale.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes, dog slik at saksomkostninger tilkjennes både for byrett og for lagmannsrett.»

Under ankeforhandlingen har kun de to prosessfullmektiger møtt. Det foreligger således hverken parts- eller vitneforklaringer. Det er heller ikke fremlagt nye dokumenter, så saken står i samme stilling som for byretten.

Etter ankemotpartens begjæring er 4 domsmenn tilkalt ved ankeforhandlingen.

Side:152

Lagmannsrettens flertall, rettens samtlige medlemmer unntatt domsmann, direktør Einar Larsen, er kommet til samme resultat som det dissenterende medlem av byretten (byrettens formann) og tiltrer hans begrunnelse.

Lagmannsretten er således enig i at den blotte omstendighet at Sanne oppholdt seg i Sydney som følge av de skader han pådro seg ved torpederingen, ikke er tilstrekkelig til å anse enhver ulykke som måtte ramme ham der som en adekvat følge av krigshendingen. Den av ankemotparten påberopte høyesterettsdom ( Rt-1952-580) kan ikke antas avgjørende for nærværende sak. Dertil er tilfellene for forskjellige.

Når det gjelder vurderingen av hendelsesforløpet ved overkjørselen, ser flertallet det slik, at etter de mangelfulle opplysninger som foreligger er det vel en mulighet for at Sanne kunne ha reddet seg, hvis han hadde hatt sin fulle førlighet. Men etter de opplysninger som retten har å bygge på er det mest sannsynlig at hverken en mulig nedsatt reaksjonsevne eller nedsatt legemlig førlighet har hatt noen betydning for forløpet av ulykken. Selv om man på grunn av de særegne forhold vil senke kravene til bevis særdeles meget, hjelper det derfor ikke fru Sanne.

Etter det resultat flertallet således er kommet til, er det overflødig å drøfte Rikstrygdeverkets innsigelse om at overkjørselen i alle tilfelle er en upåregnelig følge av torpederingen, uansett om Sannes manglende førlighet har hatt noen betydning eller ikke.

Mindretallet, direktør Einar Larsen, er enig med flertallet i at det ikke er avgjørende at Sanne oppholdt seg i Sydney som følge av krigsskaden, og der ble rammet av ulykken.

Med hensyn til vurderingen av hvilken innflytelse Sannes nedsatte førlighet har hatt for påkjørselen er han enig med byrettens flertall og slutter seg til dette flertalls begrunnelse. Da han således også mener at påkjørselen var en adekvat følge av krigsulykken stemmer han for stadfestelse av byrettens dom.

Etter voteringen blir Rikstrygdeverket å frifinne.

Lagmannsretten finner enstemmig at saken har frembudt slik tvil at det var fyllestgjørende grunn for fru Sanne til å søke rettens avgjørelse. Saksomkostninger vil derfor ikke bli tilkjent, hverken for byretten eller lagmannsretten, jfr. tl.s §172 og §180, begges annet ledd.

Domsslutning:

Rikstrygdeverket frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (dommer Bjørn Stensvold med domsmenn):

Saken gjelder krav på pensjon etter lov av 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner kap. 4.

Side:153

Saksøkeren, fru Gerda Bøe Sanne, er enke etter annenmaskinist Gunnar Jørgen Sanne. Han var norsk statsborger og var den 12. desember 1941 forhyret på S/S «Hydra II» da skipet ble torpedert utenfor Manilla. I 14 timer fløt han omkring på en del vrakgods før han ble reddet og ført til Australia. Han hadde fått skadet ryggen og forslått venstre fot samt fått et sår i venstre legg. Dessuten fikk han et sjokk ved anledningen. Han ble først brakt til Freemantle og tatt under lægebehandling der. Derfra ble han sendt til Sydney til fortsatt lægebehandling. De skader som han var blitt påført, var så betydelige at lægene erklærte ham 100 pst. invalid. Han ble gående i Sydney og var under lægebehandling der inntil han den 26. oktober 1943 ble påkjørt av lastebil og påført så store skader at han døde to dager senere. Enken mener at denne ulykke må betraktes som en krigsulykke med den følge at hun har krav på pensjon etter loven om krigspensjonering. Dette krav er imidlertid ikke blitt godkjent. Saken ble behandlet av Ankenemnda for ulykkestrygden for sjømenn som den 16. november 1950 avsa kjennelse hvori det bl.a. heter:

«Ankenemnda skal bemerke at det ikke foreligger tilstrekkelig holdepunkt for å anta at trafikkulykken med døden til følge hadde vært unngått om skadedes førlighet m.v. ikke hadde vært nedsatt av krigsskaden. Ulykken som ledet til døden kan derfor ikke godkjennes som krigsulykke. Derimot finner Ankenemnda at appellanten tilkommer kontanterstatningen etter sjømannstrygdlovens §11 pkt. 1, idet en legger vekt på at avdøde ifølge «Certificate of Registration for (Aliens) Service under National Security (Aliens Service) Regulations var erklært «permanent uskikket for arbeid»».

Kjennelsen hadde følgende slutning:

«Appellanten tilkjennes erstatning etter sjømannstrygdelovens §11 pkt 1. Forøvrig forkastes anken.»

Saken ble også forelagt for krigspensjoneringen som i brev av 16. desember 1950 uttalte:

«Da maskinmester Sannes dødsfall ikke kan antas å være en følge av krigsulykken den 12. desember 1941, har fru Sanne ikke rett til erstatning fra krigspensjoneringen.»

Saken ble deretter brakt inn for Ankenemnda for krigspensjonering som avsa kjennelse den 16. mars 1951. Ankenemnda erklærte seg enig i Rikstrygdeverkets vedtak av 16. desember 1950 og tiltrådte den begrunnelse som var gitt i kjennelsen avsagt av Ankenemnda for ulykkestrygden for sjømenn. Ved stevning av 15. desember 1951 har deretter fru Sanne brakt denne sak inn for retten.

Til belysning av torpederingen den 12. desember 1941 og de følger den fikk, er det fremlagt av saksøkeren en rapport fra de overlevende skipsoffiserer og noen erklæringer hvoriblant to lægeerklæringer. Videre er det fremlagt brev fra det australske politi til saksøkerens sønn og et brev av 24. september 1951 fra sakførerfirmaet Norton Smith & Co. i Sydney til konsul Niels Storaker til belysning av bilulykken den 26. oktober 1943. En del av disse dokumenter er fremlagt bare med engelsk tekst, men det var under hovedforhandlingen ikke noen uenighet mellom partene om hvorledes dokumentene var å forstå.

Side:154

Det viser seg at opplysningene om bilulykken er nokså sparsomme. Utenom føreren av bilen er det ikke lykkes å få tak i noen som var øyenvitne til ulykken. Etter de opplysninger som foreligger synes ulykken å ha foregått på følgende måte: En lastebil kom kjørende østover Military Road med en fart av omkring 20 miles (ca. 32 km) pr. time. Da den nærmet seg et gatekryss skulle en herre og en dame gå over gaten fra nordre til søndre fortau og var allerede på vei over kjørebanen. I Australia er det venstrekjøring. De to kom derfor først ut i lastebilens kjørebane. Føreren av bilen ble oppmerksom på de to på en avstand av 40 fot, (13-14 m). De to var da kommet ca. 12 fot (3,5 à 4 m) fra fortaukanten. Sjåføren varslet med hornet og de to stoppet. Da bilen var ca. 10 fot (3 m) fra dem, satte de to seg i bevegelse igjen. For å unngå å kjøre på dem, slengte sjåføren bilen over til venstre. Det var da han kjørte på Sanne som også var på vei over gaten og var kommet ca. 2 fot (vel 1/2 m) fra fortaukanten ut i kjørebanen. Sanne ble tatt av bilen og klemt opp mot en husvegg. Føreren av bilen syntes å ha mistet kontrollen over bilen da denne traff fortaukanten. Han forklarte etter ulykken at han i det hele tatt ikke hadde vært oppmerksom på Sanne før ulykken allerede var skjedd.

Det er ikke opplyst hvorvidt det ble foretatt strafferettslig forfølgning mot sjåføren. Derimot er det på det rene at det ikke er blitt gjort gjeldende noe erstatningskrav overfor ham eller bilens eier. Etter australsk lov er det nå for sent da sak måtte ha vært anlagt innen 12 måneder.

For den skade som Sanne pådro seg ved torpederingen, fikk han utbetalt erstatning etter de dagjeldende bestemmelser for krigsulykker. Stønaden ble utbetalt fra London etter ulykkestrygdloven, men med dobbelte satser. Enken har fått utbetalt i kontanterstatning kr. 15 000 i henhold til §11 i ulykkestrygdloven av 24. juni 1931. Dessuten er hun fra mannens død 28. oktober 1943 tilkjent vanlig enkerente etter lovens §8, 2 a, med kr. 165 pr. måned.

Saksøkeren har henvist til bestemmelsen i §2 i lov nr. 22 av 13. desember 1946. Krigsulykke er der definert som «enhver skade på person som er følge av krigshendinger» og som sådan er spesielt nevnt torpedering. Etter saksøkerens mening må uttrykket «som følge av» fortolkes så vidt at det foreliggende tilfelle omfattes av lovbestemmelsen. Ved krigsulykken (torpederingen) ble Sanne påført så store skader at han ble erklært 100 pst. invalid. Det kan da ikke være tvilsomt at hans førlighet var blitt så sterkt nedsatt at han var berøvet enhver mulighet for å redde seg unna ulykkesbilen. Ulykken og dens tragiske utgang var således en følge av torpederingen.

Dessuten har saksøkeren anført at det var en følge av torpederingen at Sanne ble gående under lægebehandling i Sydney. Hvis han ikke hadde vært utsatt for torpederingen, ville han sikkerlig ikke ha befunnet seg på ulykkesstedet og derved ha unngått ulykken.

M. h. t. bevisbyrden har saksøkeren gjort gjeldende at på grunn av de ekstraordinære forhold under krigen var hun avskåret fra å sikre seg de opplysninger som kunne tjene som avgjørende bevis i

Side:155

saken. Staten ved sine tjenestemenn hadde derimot anledning til å skaffe seg det nødvendige bevismateriale. Dette må tas i betraktning ved fordelingen av bevisbyrden i denne sak. I denne forbindelse er det henvist til Augdahl: Civilprosess side 93-94.

Til støtte for sitt standpunkt har saksøkeren påberopt seg høyesterettsdom i Rt-1952-580.

Saksøkeren har nedlagt slik påstand:

«Saksøkeren kjennes berettiget til pensjon etter lov av 13. desember 1946 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner kap. 4. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger.»

Saksøkte har erkjent at torpederingen og dens følger er krigsskader i lovens forstand. Bilulykken kan imidlertid ikke regnes med til følgene av torpederingen. Det må være bare de nærliggende, påregnelige (adekvate) følger som kan komme i betraktning; ellers kommer en ut på viddene. At Sanne i oktober 1943 fremdeles oppholdt seg i Sydney, må betraktes bare som en indirekte følge eller bare foranlediget av torpederingen. Sannes død var således ikke noen direkte følge av denne.

Det er heller ikke bevist at det var de skader som Sanne pådro seg ved torpederingen som var årsaken til at han ikke kom seg unna bilen. Etter de opplysninger som foreligger synes det etter saksøktes mening å være på det rene at Sanne ikke ville hatt noen sjanse til å komme unna selv om han hadde vært helt frisk. At det kunne ha vært en mulighet for ham å bringe seg i sikkerhet, er ikke nok til å anse Sannes død som en følge av krigsulykken (torpederingen). Det må her gjelde de alminnelige regler i erstatningsretten m. h. t. årsaksforholdet og bevisbyrden. Saksøkeren må derfor bevise eller iallfall gjøre det overveiende sannsynlig at bilulykken og dermed dens følger kan føres tilbake til torpederingen. Saksøkte har også henvist til at det ikke ble anlagt erstatningssak mot sjåføren i rett tid. Heller ikke dette var en adekvat følge av torpederingen. Endelig har saksøkte anført at det eventuelt også må tas i betraktning at Sanne, som var erklært 100 % invalid, utsatte seg selv for fare ved å begi seg ut i trafikken.

Til støtte for sitt standpunkt har saksøkte henvist til rettsavgjørelser i Rt-1915-502, Rt-1907-71, Rt-1891-814, Rt-1952-193 samt en artikkel av Astrup Hoel i Retstidende 1952 side 193.

Saksøkte har nedlagt slik påstand:

«Saksøkte frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Etter begjæring av saksøkeren deltar domsmenn uttrukket av det alminnelige utvalg i pådømmelsen av saken.

Rettens flertall, de to domsmenn, er kommet til det resultat at Sannes død etter bilulykken må betraktes som en følge av torpederingen. De henviser til den erfaring man har for at en mann som har sin fulle førlighet i behold, har en meget stor sjanse til å unngå en bilulykke eller begrense følgene av et slikt uhell. Det har stadig vist seg at et menneske som er i full vigør, reagerer meget raskt og effektivt overfor en truende trafikkulykke av den art det her er tale om. Domsmennene anser det derfor overveiende sannsynlig at Sanne ville ha kunnet unngå påkjørselen om han ikke hadde vært

Side:156

invalid etter torpederingen. Hans død må av den grunn etter deres mening sies å være en følge av krigsulykken (torpederingen). Domsmennene er derfor kommet til det resultat at saksøkerens påstand må tas til følge.

Rettens formann er kommet til et annet resultat. Etter den riktignok meget knappe beskrivelse man har av ulykkens forløp, må det antas at den kritiske situasjon utviklet seg momentant. Sjåføren reagerte helt plutselig for å unngå én påkjørsel noe som imidlertid hadde til følge at Sanne ble påkjørt i stedet. Det hele synes å ha utviklet seg i et så raskt tempo at det ikke kan være levnet Sanne den tid som var nødvendig for å kunne reagere overfor den truende fare. Selv om han ikke hadde vært skadet etter torpederingen, kan det derfor ikke antas at han ville ha kunnet unngå å bli påkjørt eller at han kunne ha klart å redusere følgene av påkjørselen. Det synes her å dreie seg om et ulykkestilfelle hvor en fotgjenger står temmelig hjelpeløs overfor den fare som truer. Sannes invaliditet, som utvilsomt var en følge av torpederingen, er det under disse omstendigheter ikke tilstrekkelig grunnlag for å betrakte som en medvirkende årsak til hans død.

At Sanne i det hele tatt befant seg i Sydney, hvor han fremdeles gikk under lægebehandling for de skader som han ble påført ved torpederingen, må utvilsomt på en måte sies å være en følge av denne krigsulykke. Dette alene kan dog ikke være tilstrekkelig til å betrakte alt det som måtte hende ham i Sydney, som følger av torpederingen. Det må trekkes en grense et sted for hva en naturlig kan se som en følge av torpederingen. Sammenhengen mellom bilulykken og torpederingen må sies å være så fjern at det ikke er naturlig å se Sannes død etter de kvestelser som han pådro seg ved bilulykken som en følge av torpederingen henved 2 år tidligere. Rettens formann stemmer derfor for at saksøkte frifinnes.

Saken har vært så vidt tvilsom at saksøkte må sies å ha hatt fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Saksøkeren tilkjennes derfor ikke saksomkostninger. - - -