RG-1956-390

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1956-02-16
Publisert:	RG-1956-390
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 16. februar 1956 i ankesak nr. 112/1954
Parter:	Ottar Landvik (overrettssakfører B. Schumann Olsen) mot Staten v/Finansdepartementet.
Forfatter:	Lagdommer Ole Bærøe, hjelpedommer Reidar H. Andersen, sorenskriver Hall. Langeland
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §360, Domstolloven (1915) §152, §175, §384, §436, §72, §97, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §109, §144, §148, §158, §161, §164, §165, §166, §167, §168

Etter begjæring av staten v/lensmannen i Heddal holdt namsmannen i Tinn den 20. juni 1951 utpantningsforretning på Mæl i Tinn hos Ottar Landvik, Notodden, for etterlignet statsskatt 1941/42-1945/46 kr. 3488 og engangsskatt på formuesstigning kr. 2955 samt diverse gebyrer kr. 54,50, tilsammen kr. 6497,50, hvortil kommer renter av nevnte skatter fra forfall. Utpantning ble tatt i saksøkte Ottar Landviks eiendom Landvik - tomt med mur - gnr. 101 bnr. 20 av skyld mark 0,01 i Mæl i Tinn. Utpantningsforretningen ble dagbokført ved Tinn og Heddal sorenskriverembete 7. juli 1951. Eiendommen var tidligere heftelsesfri.

Den 23. mai 1953 avga kontrollnemnda i Tinn, avd. fast eiendom, pristakst over eiendommen etter forlangende av lensmannen i Heddal. Av møteboken hitsettes:

«Den takserte eiendom er beliggende i utkanten av tettbebyggelsen på Mæl, og har et grunnareal på ca. 1/4 dekar.

På tomten er oppført en grunnmur stor 8,35 x 11 m. Den er ikke oppdelt, men det er støpt en pillar i midten og lagt inn en jernbjelke.

Grunnmuren er oppført for ca. 15-20 år siden og har i denne tiden ikke vært tildekket. Den er imidlertid ikke sprukket istykker, men er temmelig mosegrodd. Det var ikke støpt gulv og ikke lagt frem vann og kloakk.

Etter å ha drøftet saka er nemnda blitt samd om at høyeste lovlige pris blir å sette til kr. 1800.»

Eieren Ottar Landvik var ikke underrettet om takstbegjæringen og ikke varslet til befaringen, og han fikk heller ikke melding om takstvedtaket. Kontrollnemnda hadde nemlig oppfattet forholdet slik at lensmannen i Heddal hadde salgsoppdrag fra eieren og således representerte denne.

Lensmannen i Heddal postla 24. september 1953 påkrav til Ottar Landvik overensstemmende med tvfl. §109 tredje ledd. Den 18. november 1953 utferdiget lensmannen begjæring om tvangsauksjon over eiendommen på vegne av Staten v/skattefogden i Telemark som saksøker, og vedla blant annet utskrift av pristaksten. Tinn og Heddal namsrett tok begjæringen til følge 26. februar 1954. Etter lovbestemt kunngjøring m.v.

Side:391

holdt namsmannen i Tinn tvangsauksjon på lensmannskontoret i Rjukan 26. april 1954. Eieren Ottar Landvik møtte ikke. Eneste bud ble gitt av kjøpmann H. Halvorsen, Mæl, som fikk tilslaget for kr. 1500.

I brev av 6. juli 1954 har Finansdepartementet bedt skattefogden i Telemark forespørre byderen om han vedstår budet og i tilfelle få dette bekreftet skriftlig, og deretter innen 19. s. m. begjære budet stadfestet av namsretten i medhold av tvfl. §148. Skattefogden sendte 8. s. m. brevet til lensmannen i Heddal til forføyning. I påtegning av 19. juli 1954 til Tinn og Heddal namsrett, innkommet s.d., har lensmannen i Heddal bedt budet stadfestet, idet han meddeler at byderen skriftlig har erklært at han vedstår budet fremdeles og at erklæringen blir sendt namsretten direkte fra lensmannen i Tinn. Kjøpmann Halvorsens erklæring om at han står ved budet er datert 13. juli 1954.

Den 26. juli 1954 avsa Tinn og Heddal namsrett - dommerfullmektigen i henhold til alminnelig bemyndigelse - kjennelse med slik slutning:

«Antagelsen av Hølje Halvorsens bud kr. 1500 på eiendommen «Landvik» g.nr. 101, b.nr. 20 i Tinn stadfestes. Auksjonsomkostningene settes til kr. 127,25.»

I stadfestelseskjennelsen refereres saksforløpet i korthet og det uttales blant annet:

«Budet kr. 1500 var høyeste avgitte bud.

Ved takst av kontrollnemnda i Tinn, avdeling for fast eiendom, den 23. mai 1953, ble høyeste lovlige pris for eiendommen satt til kr. 1800.»

Namsretten uttaler til slutt at det ikke er fremsatt noen innvendinger mot stadfestelsen av budet og retten finner ingen grunn til av eget tiltak å nekte stadfestelse.

I ankeerklæring av 9. september 1954 har Ottar Landvik ved prosessfullmektig overrettssakfører B. Schumann Olsen påanket stadfestelseskjennelsen til Agder lagmannsrett med påstand om at kjennelsen oppheves. Som ankemotpart er oppført Staten v/skattefogden i Telemark. Under henvisning til §10, 2. og fjerde ledd i kgl. res. av 19. desember 1947 om prisbestemmelser for faste eiendommer påpekes det at den ankende part ikke ble varslet til takstforretningen og fikk heller ikke melding om takstvedtaket slik at han kunne påanke taksten. Han fikk først kjennskap til den da han mottok utskrift av stadfestelseskjennelsen. Pristaksten bygger på helt sviktende grunnlag. Nemnda uttaler at det ikke er støpt gulv i den grunnmur som er oppført på tomten og at det ikke er lagt frem vann og kloakk. Begge deler er feilaktig. Det refereres hvilke arbeider der er utført i forbindelse med grunnmuren. Arbeidene kostet den ankende part ca. kr. 5000, hvortil kommer selve tomten som ble betalt med kr. 1900. Grunnmuren vil kunne gjøres fullt brukbar med en mindre påkostning, og taksten synes under enhver omstendighet urimelig lav.

Side:392

Namsretten er kommet i skade for å bygge sin kjennelse på uriktige opplysninger om eiendommens verdi. Det er sannsynlig at stadfestelse ville blitt nektet om det riktige verdiforhold var kommet frem. Det henvises til tvfl. §158 annet ledd og tl. §384 første ledd. Det anføres også at den ankende part ikke ble innkalt til det rettsmøte hvor stadfestelsesspørsmålet ble avgjort. - I et senere prosesskrift har den ankende parts prosessfullmektig forbeholdt seg å ta opp under ankeforhandlingen spørsmålet om hvorvidt antagelsen av auksjonsbudet er lovlig etter tvfl. §148 annet ledd.

Staten v/Finansdepartementet har tatt til gjenmæle og påstått den påankede kjennelse stadfestet. Det fremholdes at den ankende part riktignok ikke var varslet om pristaksten, men de innsigelser han gjør gjeldende mot taksten hadde han full anledning til å fremsette i auksjonsmøtet, som han erkjenner at han ble innkalt til. Etter tvfl. §158 ville namsretten bare ha kunnet nekte stadfestelse hvis det var åpenbart misforhold mellom budet og eiendommens verdi etter gangbar pris. I et brev av 7. februar 1952 til lensmannen i Heddal antok lensmannen i Tinn at eiendommen i handel og vandel ikke kunne påregnes å utbringe mer enn kr. 1000. Ifølge brev av 27. september 1954 fra kontrollnemnda i Tinn ville salgsprisen for tomten uten grunnmur utgjøre ca. kr. 250 når man sammenligner med de priser Norsk Hydro disponerer etter ved tomteleie. Man må gå ut fra at den gamle unyttede grunnmurs verdi er ubetydelig. Ved tvangsauksjonen lykkedes det ikke engang å oppnå bud som nådde opp i pristaksten. Dette forhold synes å bekrefte kontrollnemndas senere uttalelse i forannevnte brev av 27. september 1954 om at taksten er i høyeste laget etter prisnivået i 1940.

Ved ankeforhandlingens begynnelse 12. januar 1956 reiste retten ex officio spørsmål om avvisning av anken 1) fordi den bare var rettet mot saksøkeren ved tvangsauksjonen, ikke tillike mot auksjonskjøperen, og 2) fordi namsrettens beslutning etter tvfl. §158 annet ledd, ikke kan angripes ved kjæremål eller anke. Ankeforhandlingen ble foreløpig begrenset til avvisningsspørsmålet. Imidlertid viste det seg at behandlingen av dette spørsmål ville lede til en bevisførsel i praktisk talt samme utstrekning som om avvisningsspørsmålet ikke var reist, nemlig bevisførsel for hvorvidt namsretten hadde hatt et betryggende eller et helt misvisende grunnlag å bygge på når den skulle ta standpunkt til mulig misforhold mellom budet og eiendommens verdi etter gangbar pris. Lagmannsretten besluttet under disse omstendigheter at ankeforhandlingen skulle gjennomføres uavkortet, med bevisførsel og forhandling så vel om prosessualia som om sakens realitet.

Den ankende parts prosessfullmektig har med hensyn til avvisningsspørsmålet anført at han har gått ut fra at staten er rette ankemotpart. Det er retten som er selger ved en tvangsauksjon. Hvis stadfestelseskjennelsen blir opphevet, foreligger

Side:393

det ikke noe stadfestet bud. Det er henvist til at Høyesterett - ifølge Altens kommentar til loven om tvangsfullbyrdelse - i flere tilfelle har behandlet anke over stadfestelseskjennelse uten at auksjonskjøperen har vært gjort til ankemotpart. - Hvis lagmannsretten skulle komme til at anken også må rettes mot kjøperen, begjæres saken utsatt for at feilen i tilfelle kan bli søkt rettet.

Hva angår betydningen av bestemmelsen i tvfl. §158, 2.ledds siste punktum i relasjon til avvisningsspørsmålet har den ankende parts prosessfullmektig fremholdt at det ikke er namsrettens skjønnsmessige avgjørelse som påankes, men grunnlaget for denne avgjørelse. Grunnlaget er pristaksten, noe annet har namsretten ikke hatt å bygge sin avgjørelse på. Pristaksten lider av åpenbare formelle og reelle feil, idet eieren er holdt helt utenfor og nemnda har ikke kjent til alt som skulle vurderes. Nemnda erkjenner selv at den ikke har vært oppmerksom på at det var støpt kjellergulv og lagt kloakk og vannledning. Pristaksten er åpenbart uriktig. Byggmester Halvor Gulliksen har etter befaring anslått de utførte arbeider på tomten til å ville komme på kr. 3900 etter en rimelig kalkulering når prisnivået omkring 1940 legges til grunn, og dertil kommer selve tomten som er betalt med kr. 1900. Hvis namsretten hadde hatt disse opplysninger om verdien å bygge på, ville den formentlig ha måttet nekte stadfestelse av budet på kr. 1500. - Det hevdes at pristakst må antas å ha vært nødvendig i henhold til §24 i prisforskriftene av 19. desember 1947, tross bestemmelsen i §5 annet ledd.

Det hevdes også å foreligge andre feil som må lede til opphevelse av stadfestelseskjennelsen, uavhengig av det villedende grunnlag for rettens vurdering av forholdet mellom budet og eiendommens verdi. Det antas således å være en feil at eieren som saksøkt ikke ble varslet om rettsmøtet til avgjørelse av stadfestelsesspørsmålet. En annen feil er at saksøkeren har oversittet 6-ukersfristen i tvfl. §148 annet ledd, for antagelsen av budet. Det dreier seg her om en prosessuell frist, og prosesshandlingen kan ikke foretas etter fristens utløp, jfr. dl. §152. Det kan ikke repareres på dette ved at byderen etter fristens utløp erklærer at han står ved budet. Dessuten må eieren (saksøkte) etter §6 i auksjonsvilkårene ha krav på å få rede på om noe bud er antatt når det er gått 6 uker fra auksjonsmøtet.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«I. Prosessuelt.

Prinsipalt: Ankesaken fremmes.

Subsidiært: Ankesaken utsettes.

II. I realiteten.

Tinn og Heddal namsretts kjennelse av 26. juli 1954 oppheves.

III. I alle tilfeller.

Den ankende part tilkjennes saksomkostninger.»

Side:394

Ankemotpartens prosessfullmektig under ankeforhandlingen har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som under saksforberedelsen. Det fremholdes at prisbestemmelsene ikke er gitt som norm for namsretten, men det må bare ikke selges til høyere pris enn taksten. Høyeste lovlige pris behøver ikke være uttrykk for eiendommens verdi etter gangbar pris. Selv om den omhandlede mur m. m. måtte ha noen verdi etter over 20 år, har den ikke verdi for alle, men bare for en byder som måtte ville følge eierens byggeplan. Det har vesentlig betydning hva vedkommende vil bruke tomten til, og muren vil trolig begrense antallet av interesserte. Tomten er ganske liten, 280 m2 . Om tomtepriser på Mæl og om denne eiendoms verdi vises til fremlagte uttalelser fra Norsk Hydro, lensmannen i Tinn og prisnemnda.

Det bestrides at namsretten har begått noen feil ved ikke å innkalle den ankende part til stadfestelsesmøtet, og vises for så vidt til tvfl. §164. Videre hevder ankemotparten at antagelsen av budet er skjedd innen lovens lengstefrist i §148. Fristene er satt av hensyn til byderne, jfr. §144, og loven krever ikke at namsretten på forhånd skal ha gitt utsettelse hvis saksøkeren skal kunne anta noe bud etterat de første 6 uker er forløpet.

Ankemotpartens prosessfullmektig har ikke funnet grunn til å nedlegge noen påstand med hensyn til avvisningsspørsmålet, som er reist ex officio av retten. Prosessfullmektigen har nedlagt slik påstand:

«1. Tinn og Heddal namsretts kjennelse av 26. juli 1954 stadfestes.

2. Staten v/ Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger.»

Lagmannsretten har mottatt forklaring av den ankende part og av vitnet byggmester Halvor Gulliksen, Notodden. Som skriftlige bevis er påberopt namsrettens saksdokumenter og de erklæringer m.v. som er fremlagt for lagmannsretten under saksforberedelsen og ankeforhandlingen. En faktisk opplysning som ikke fremgår av dokumentene er at ledninger for vann og kloakk er lagt og grunnmuren m. m. støpt i 1929, samme år som Ottar Landvik kjøpte tomten. Han fikk først skjøte på tomten i 1933, da siste del av kjøpesummen ble betalt.

Lagmannsretten skal bemerke:

I den foreliggende sak er anken bare rettet mot Staten v/ Finansdepartementet, ikke tillike mot auksjonskjøperen. Det kan ikke være tvilsomt at når Staten v/Finansdepartementet er gjort til motpart, er det i egenskap av saksøker for namsretten; grunnen er åpenbart ikke den at det er statens rettsapparat, namsretten, som har solgt eiendommen.

I sin kommentar til tvangsfullbyrdelseslovens 3. utgave, uttaler høyesterettsdommer Alten i anm. 4 til §161 at ved anke over en stadfestelseskjennelse må anke fra saksøkte rettes mot saksøkeren og kjøperen og det vises til Norsk Retstidende

Side:395

i en rekke saker hvor dette er gjort. I notens siste avsnitt er uttalt at hvis anken ikke er rettet mot alle vedkommende, må den avvises, da det foreligger et nødvendig prosessfellesskap som omhandlet i tl. §72 annet ledd. Om enkelte tilfelle hvor kjøperen ikke er gjort til motpart henviser Alten til anm. 2 til samme paragraf.

I denne anm. 2 nevner Alten de høyesterettsavgjørelser som er omhandlet i Rt-1932-315 og Rt-1933-854. I det førstnevnte tilfelle har Høyesterett opphevet en tvangsauksjon over skip i forholdet mellom den ankende part (den tidligere eier som var saksøkt ved auksjonen) og auksjonsrekvirenten (saksøkeren) fordi det ikke forelå et rettskraftig grunnlag for auksjonen. Auksjonskjøperen var ikke gjort til ankemotpart, og Høyesterett sier uttrykkelig at denne omstendighet medfører selvfølgelig at det ikke kan treffes noen avgjørelse overfor kjøperen. Høyesterett unnlot å avvise saken under henvisning til uttalelser i justiskomiteens Innst. O. XV. for 1912 211 og til Hagerup: Civilproces (3. utgave) III side 21 og 171-172 om adgang til å påanke auksjonen alene i forhold til rekvirenten i det øyemed å gjøre erstatningsansvar gjeldende mot denne, uten angrep på kjøperens rett. I det annet tilfelle ( Rt-1933-854) har Høyesterett behandlet anke over en stadfestelseskjennelse hvor auksjonskjøperen heller ikke var gjort til ankemotpart. Førstvoterende, til hvem de øvrige dommere sluttet seg, uttaler at det ved dommen i Rt-1932-315 er avgjort at det ingen prosessuell forutsetning for ankesakens fremme er at kjøperen er stevnet. Det er dog herved forutsetningen at ankesaken i så tilfelle kun fremmes i forhold til rekvirenten som er stevnet og at kjøperen som er ustevnet er helt utenfor ankesaken således at anken ingen betydning får for hans rettsstilling. Førstvoterende finner etter det foreliggende «at man i nærværende sak får oppfatte anken som rettet kun mot rekvirenten, idet kun denne er stevnet». Da den påankede kjennelse ble stadfestet av Høyesterett, fikk anken også av den grunn ingen betydning for kjøperens rettsstilling. Det samme var tilfelle ved de avgjørelser som omhandles i Rt-1935-141 og 191, hvor for øvrig hverken kjøperens prosessuelle stilling eller rettsstilling er spesielt drøftet. - Det bemerkes at så vel Innst. O. XV. 1912 211 som Hagerup III side 21 gir uttrykk for at hvis anken går ut på å få salget opphevet - tvangsauksjonssalget omstøtt - må også kjøperen gjøres til motpart.

Skeie: Civilprocess, 2. utgave, III side 332 ff. behandler spørsmålet om hvem anke over en stadfestelseskjennelse skal eller kan rettes mot, og uttaler at i ankesaken må i regelen både rekvirenten, saksøkte og kjøperen være parter; er den ene av dem ankende part retter han anken mot de to andre. Også Skeie nevner justiskomitéinnstillingen og Hagerups standpunkt samt de foran nevnte to høyesterettsavgjørelser av 1932 og 1933. I spørsmålet om nødvendigheten av å gjøre kjøperen

Side:396

til motpart i ankesaken sees Skeie å ville sondre alt etter som det er adgang til tinglig restitusjon eller ikke. I siste tilfelle kan det være rimelig å begrense anken til rekvirenten uaktet en «opphevelse» av stadfestelseskjennelsen, som ikke skal ha noen virkning på salget, unektelig er en noe eiendommelig konstruksjon. Hvor det er adgang til tinglig restitusjon mener Skeie derimot at man vanskelig kan finne noen holdbar grunn for den fremgangsmåte som justiskomiteen ga anvisning på, og som altså prosessuelt er fulgt ved de nevnte to høyesterettsavgjørelser.

Det synes mulig at forholdene har ligget noe spesielt an ved de to avgjørelser av Høyesterett. I begge tilfelle sees den ankende part (den tidligere eier) å ha ført sin sak selv for Høyesterett, og dommen av 1933 gikk i saksøkerens og dermed også i kjøperens favør. Alten og Skeie må formentlig forståes slik at de ikke betrakter de to dommer som prejudikater for den rettstilstand at en anke fra saksøktes side over stadfestelseskjennelsen kan begrenses slik at den bare rettes mot rekvirenten (saksøkeren).

Lagmannsretten antar med professor Skeie og høyesterettsdommer Alten at de beste grunner taler for at anken fra saksøktes side over en stadfestelseskjennelse må rettes så vel mot saksøkeren som mot auksjonskjøperen. I alle fall antas dette å måtte gjelde hvor det vil være adgang til å føre salgsgjen standen tilbake til den opprinnelige eier hvis stadfestelseskjennelsen blir opphevet, med andre ord hvor det er adgang til tinglig restitusjon. Det synes da også å være helt i overensstemmelse med de forutsetninger som er uttalt i tvfl. §166 og §168, begges første ledd i. f., at hvis en stadfestelseskjennelse blir opphevet av ankedomstolen, skal dens rettsvirkninger falle bort i forhold til alle som berøres av stadfestelsen.

Som påpekt av Alten i anm. 2 til tvfl. §161 kan anke til opphevelse av stadfestelseskjennelsen ikke være nødvendig for å gjøre erstatningskrav gjeldende mot saksøkeren, da et slikt ansvar forutsetter et rettsstridig forhold som det ikke er truffet avgjørelse om i stadfestelseskjennelsen. Erstatningskravet må bygges på at rekvirenten - eller namsdommeren, jfr. dog her tl. §436 annet ledd - har vist uaktsomhet. Hvis saksøktes hensikt bare er å søke erstatning, er det også prosessøkonomisk uheldig å gå veien om anke over stadfestelseskjennelsen fordi selve erstatningsspørsmålet allikevel ikke kan få sin avgjørelse i denne ankesak. Det synes heller ikke rimelig å skulle ilegge en rekvirent erstatning for enhver uaktsomhet, hvis den tidligere eier kan gjenvinne sin eiendomsrett ved å få auksjonssalget opphevet i dets helhet, altså også i forhold til kjøperen.

Det finnes ikke nødvendig å komme nærmere inn på de vanskeligheter som teoretisk ville kunne oppstå hvis en stadfestelseskjennelse skulle bli opphevet alene i forholdet mellom saksøkeren og saksøkte, og den saksøkte så - etter oppreisning - skulle kunne rette en påfølgende anke mot kjøperen for å

Side:397

få eiendommen tilbake. Det må åpenbart være å foretrekke at kjøperen ved anke over stadfestelseskjennelsen straks får adgang og oppfordring til å forsvare den rettsstilling han har oppnådd etter tvfl. §165, jfr. §166 og §167, ved å bli gjort til motpart i ankesaken.

Om saksøkte som ankende part uttrykkelig skulle gjøre gjeldende at han ikke ønsker å få eiendommen tilbake, men bare vil kreve erstatning av rekvirenten, må den sistnevnte være lite tjent hermed også av den grunn at han selv så vidt sees savner adgang til å avverge eller redusere et mulig erstatningsansvar ved å trekke kjøperen inn i ankesaken og derigjennom eventuelt få kjennelsen opphevet med virkning også for kjøperen. Alle hensyn av vesentlig vekt synes å tale for at en anke over en stadfestelseskjennelse fra saksøktes side må rettes både mot rekvirent og mot kjøper for at stadfestelsens rettsvirkninger kan bli opphevet i forhold til dem begge hvis ankedomstolen finner stadfestelsen ulovlig.

I det foreliggende tilfelle har den ankende part ikke gitt noen erklæring om at han ikke ønsker å få eiendommen tilbake fra kjøperen. Det er tvert om opplyst at de siste forliksforhandlinger er strandet på at den ankende part ikke vil frafalle ankesaken i forbindelse med et ellers mulig forlik om avgjøring av skatterestansen med et bestemt beløp. Under ankeforhandlingen har den ankende parts prosessfullmektig gitt uttrykk for at både hans part og staten må være interessert i å få auksjonen omstyrtet for at eiendommens verdi kan bli bedre utnyttet, og at den eneste som har interesse av at stadfestelsen opprettholdes må være kjøperen. Lagmannsretten ser dette som uttrykk for at formålet med anken ikke minst er å få eiendommen tilbake. Man står nettopp overfor et tilfelle hvor anken går ut på å få salget opphevet og hvor derfor auksjonskjøperen må gjøres til motpart, slik som komitéinnstillingen av 1912 uttrykkelig nevner.

Lagmannsretten kommer etter foranstående til det resultat at den foreliggende anke må bli å avvise fordi auksjonskjøperen ikke er gjort til motpart i ankesaken. Lagmannsretten tar ikke standpunkt til spørsmålet om avvisning må skje også som følge av bestemmelsen i tvfl. §158 annet ledd, siste punktum, idet man ved en avgjørelse i dette spørsmål vil måtte inn på en bevisvurdering som like meget vedrører sakens realitet.

Til den ankende parts utsettelsesbegjæring bemerkes at den foreliggende feil ved ankeerklæringen ikke antas å være av den art at retten etter tl. §360 annet ledd skal sette frist for rettelse i form av ny, fullstendig ankeerklæring. Retten viser for så vidt til de uttalelser som er falt i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 16. mai 1953, Rt-1953-511. At det i det der omhandlede tilfelle ble gitt ny frist etter §360, 2. ledd, jfr. §97, skyldes som det vil sees et særeget forhold som ikke har noen parallell i nærværende sak. Utsettelsesbegjæringen blir derfor ikke tatt til følge.

Side:398

Den ankende part finnes å måtte betale saksomkostninger til motparten i ankesaken etter hovedregelen i tl. §175 første ledd, jfr. 180 annet ledd. Beløpet settes til kr. 400.

Lagmannsrettens kjennelse er enstemmig.

Slutning:

Ankesak nr. 112/1954: Ottar Landvik-Staten v/Finansdepartementet avvises.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ottar Landvik til Staten v/Finansdepartementet kr. 400 - firehundrekroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.