RG-1961-300
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1960-10-24 |
| Publisert: | RG-1961-300 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 24. oktober 1960 i ankesak nr. 478/1959 |
| Parter: | Kristoffer J. Wear (overrettssakfører Harald Solumsmoen) mot Erling E. Graff (høyesterettsadvokat Karsten Wahl.) |
| Forfatter: | Lagdommerne Arne Jahren, Gunder Egge, tilkalt dommer, byfogd K. Høvde |
| Lovhenvisninger: | Veiloven (1912) §80, Skjønnsprosessloven (1917) §38, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Etter begjæring fra Kristoffer J. Wear som er eier av eiendommen Løvseth, g.nr. 14 b.nr. 44 i Røyken, ble det den 15. mai 1959 av lensmannen i Røyken med 2 oppnevnte skjønnsmenn avholdt skjønn i henhold til veilovens §80. Dette skjønn hadde slik slutning:
«Saksøkeren Kristoffer J. Wear gis tillatelse til å erverve grunn til nødvendig adkomstveg over saksøktes eiendom «Solhaug» g.nr. 14, b.nr. 33. Vegtraséen tar sin begynnelse v/fylkesveg nr. 231 og følger grensen mellom saksøktes eiendom og eiendommen «Bakketun» g.nr. 14, b.nr. 45 og fram til saksøkerens eiendom.
Vegbredden bestemmes til 3 m med 1/2 m grøft og nødvendige skråninger.
Som erstatning for grunn betaler saksøkeren kr. 3,75 pr. kvm som erlegges ved arbeidets begynnelse.
Side:301
Ulempeerstatning tilkjennes ikke.
Gjerde langs vegen finnes ikke påkrevd.
Skjønnsomkostningene betales av saksøkeren.
Skjønnet er enstemmig.»
Erling E. Graff begjærte overskjønn, som ble holdt ved Lier, Røyken og Hurum herredsrett, administrert av dommerfullmektigen ifølge bemyndigelse. Ved overskjønnet påsto Graff at begjæringen om avståelse ikke skulle tas til følge. Wear påsto skjønnet fremmet. Overskjønn ble avsagt den 4. september 1959. Det var enstemmig og hadde slik slutning:
«Begjæringen om avståelse tas ikke til følge.
Kristoffer J. Wear betaler de lovbestemte utgifter i forbindelse med overskjønnet samt erstatning til Erling E. Graff for utgifter til juridisk bistand med kr. 200.»
Kristoffer J. Wear har i rett tid påanket overskjønnet til lagmannsretten med slik påstand:
«1. Lier, Røyken og Hurum herredsretts overskjønn av 4. september 1959 oppheves og saken hjemvises til nytt overskjønn med nye skjønnsmenn.
2. Erling E. Graff tilpliktes å betale saksomkostninger til Kristoffer J. Wear.»
Erling E. Graff har tatt til gjenmæle og har påstått anken forkastet og seg tilkjent saksomkostninger.
Wear hevder at overskjønnsretten har tatt feil på følgende punkter:
1. Overskjønnsretten har lagt til grunn at Wear har mulighet for å få fylkesveivesenets tillatelse til å ha avkjørsel til fylkesveien på det sted hvor hans nåværende atkomstvei (sti) munner ut i fylkesveien. Denne forutsetning holder ikke stikk. Dette er på det rene etter uttalelse fra fylkesveisjefen. Overskjønnsretten har ansett det nødvendig for Wear å få en bedre atkomstvei, og har funnet at det kan skje ved utbedring av den nåværende atkomstvei. Når imidlertid dette ikke kan gjennomføres fordi avkjørsel ikke vil bli tillatt der hvor nåværende vei munner ut, har overskjønnsretten bygget på en uriktig faktisk forutsetning, en forutsetning som ikke er gjenstand for en skjønnsmessig vurdering. Skjønnet må derfor oppheves. Det er vist til avgjørelse i Rt-1923-717.
2. Overskjønnsretten har videre anført at nåværende atkomstvei kan omlegges slik at avkjørselen blir lagt nordenfor (er visstnok ment østenfor) nåværende vei. Wear hevder at dette er en løsning som overskjønnsretten overhodet ikke kan behandle, og iallfall ikke legge til grunn for sin avgjørelse. Ved en slik omlegging ville for øvrig veien komme inn på tredjemanns grunn (på g.nr. 14 b.nr. 32), og det ville betinge særskilt ekspropriasjonssak mot vedkommende grunneier.
3. Endelig har overskjønnsretten anført at utviklingen vil medføre at veispørsmålet både for Wears eiendom og for naboeiendommene kan bli løst på en mer tilfredsstillende måte enn tilfellet er i dag. På et slikt grunnlag kan Wear ikke nektes
Side:302
ekspropriasjonsrett. Det er slik forholdene er i dag retten må ta hensyn til.
Graff har henvist til den begrunnelse overskjønnsretten har gitt, og har for øvrig i det vesentlige anført:
Den prosjekterte vei som det søkes ekspropriert grunn til, vil virke meget generende for Graff. Derfor har han protestert. Hvorvidt ekspropriasjonstillatelse skal gis skal etter veilovens §80 avgjøres ved skjønn. Det er en slik skjønnsmessig avgjørelse overskjønnsretten har truffet på grunnlag av de opplysninger som forelå for den og etter befaring. Et slikt skjønn kan etter skjønnslovens §38 kun angripes ved anke på grunn av feil saksbehandling eller feil rettsanvendelse. Slik feil foreligger ikke. De angivelige feil hører under den skjønnsmessige vurdering som ikke er gjenstand for anke. Spørsmålet om avkjørsel måtte vurderes av overskjønnsretten, idet de opplysninger som den gang forelå ikke viste at det var forbud mot avkjørsel på andre steder enn der hvor den nye prosjekterte vei munner ut ved Graffs garasje. Det går ikke an å supplere faktum med det som er fremkommet etterpå. Det er fra Graffs side vist til Rt-1940-636 og side 642, samt til Rt-1959-838.
Til ankepunkt nr. 2 og 3 bemerker Graff at det var overskjønnets sak å vurdere de praktiske muligheter for atkomstvei andre steder enn over Graffs eiendom, liksom det må være berettiget ved en vurdering av skjønnstemaet å se veiarrangementet i en større målestokk.
Under ankeforhandlingen har begge parter og 1 vitne, veisjefen for Buskerud, avgitt forklaring. Veisjefen var ikke vitne for overskjønnsretten, men avdelingssjef Arnesen ved Buskerud veivesen forklarte seg for denne. Av nye dokumenter for lagmannsretten nevnes brev fra veisjefen i Buskerud av 2. desember 1959, og særutskrift av møtebok for Røyken bygningsråd av 10. desember 1959 og 3. februar 1960.
Lagmannsretten bemerker:
Ved overskjønnsrettens behandling forelå en skrivelse av 10. februar 1959 fra veisjefen i Buskerud til Wear hvori bl.a. uttales:
«Avkjørsel fra fylkesveg 231 ved Erling Graffs garasje.
Etter Deres søknad av 14. januar 1959 kan De gjøre regning med å få vegvesenets tillatelse til å legge en privat avkjørsel fra fylkesveg 231 ved Erling Graffs garasje slik som angitt på den innsendte kartskisse.»
Skrivelsen er svar på en søknad fra Wear om tillatelse til å anlegge privat utkjørsel ved Graffs garasje. Det hevdes derfor fra Graffs side at denne skrivelse ikke inneholder noe forbud mot avkjørsel andre steder. Avdelingsingeniør Arnesen uttalte som vitne for overskjønnsretten, ifølge referat i skjønnsbegrunnelsen, at det er «lite ønskelig fra vegvesenets side å få en avkjørsel på dette sted» (det vil si hvor nåværende atkomstvei munner ut).
På grunnlag av det som således forelå uttalte
Side:303
overskjønnsretten: «Men da en omlegging av den nåværende gangvei slik at avkjørselen blir lagt nordenfor den nåværende vei vil kunne gi en brukbar løsning, legger skjønnsretten til grunn at muligheten for at fylkesveivesenet vil gi tillatelse til en slik avkjørsel, er til stede.»
Overskjønnsretten uttaler til slutt som en konklusjon:
«Retten finner således at med de muligheter saksøkeren har i dag for å utbedre den nåværende atkomstvei til sin eindom, er ikke betingelsene til stede etter veilovens §80 for å ta hans begjæring om avståelse av grunn over saksøktes eiendom til følge.»
Det kan etter dette neppe være tvilsomt at det har vært en forutsetning av avgjørende betydning for overskjønnsrettens resultat at den nåværende atkomstvei kan utbedres, og at den kan føres ut i fylkesveien enten der hvor den nå munner ut, eller litt lenger mot øst («nordenfor» i overskjønnsrettens uttalelse synes å måtte være feil).
Den foran nevnte skrivelse fra veisjefen av 2. desember 1960 lyder:
«Kristoffer Wear. Avkjørsel fra fylkesveg 231, Røyken.
Deres brev av 23. november 1959 med vedlegg.
Kristoffer Wear har fått en muntlig beskjed om at han ikke kunne regne med å få tillatelse til å legge avkjørsel fra fylkesvegen på noe annet sted enn det som er angitt i min skrivelse til ham av 10. februar 1959.
Avkjørselen må etter dette munne ut på fylkesvegen ved Erling Graffs garasje.
Denne avgjørelse bekreftes herved.»
Veisjef Lorentzen bekreftet som vitne at avkjørsel kun vil bli tillatt ved Erling Graffs garasje. Etter hans forklaring må retten legge til grunn at utbedring av den nåværende atkomstvei ikke vil bli til noen hjelp for Wear, idet veien ikke vil kunne føres inn på fylkesveien. Veisjefen redegjorde for at det også i et tilfelle som nærværende kreves tillatelse fra veivesenet for å la den utbedrede vei munne ut i fylkesveien, og at det er veisjefen som har fullmakt til å treffe avgjørelsen.
Retten anser det således godtgjort at overskjønnsrettens forutsetning svikter på et vesentlig punkt, slik at den løsning som danner grunnlaget for overskjønnsrettens nektelse av ekspropriasjon ikke lar seg gjennomføre. Det faktiske forhold var - slik retten oppfattet veisjefens forklaring - det samme da overskjønnsretten behandlet saken, men overskjønnsretten fikk antagelig ikke klare nok opplysninger. Lagmannsretten finner at et skjønn som hviler på en uriktig forutsetning av så vesentlig betydning, og hvor skjønnet gjelder selve spørsmålet om adgangen til å fremme en ekspropriasjon, ikke kan bli stående. Wear må kunne kreve å få det av ham reiste krav vurdert på det riktige faktiske grunnlag, og retten antar at dette bør skje ved at skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling, smlg. Rt-1923-717. Retten finner ikke grunn til å treffe bestemmelse
Side:304
om nye skjønnsmenn. Med hensyn til de under punkt 2 og 3 foran omtalte ankepunkter vil lagmannsretten bemerke, at det ikke kan ansees som noen feil om overskjønnsretten ved sin skjønnsmessige avgjørelse vurderer andre praktisk mulige atkomstveier enn over Graffs eiendom, selv om grunn, hvis eier ikke er part i denne sak, blir berørt. Heller ikke kan det være feil om overskjønnsretten overveier og i tilfelle legger vekt på om Wears veiproblem må antas å bli tilfredsstillende løst f. eks. ved en nær forestående regulering.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre overskjønnsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Anken har ført frem, men saksomkostninger finnes ikke å burde tilkjennes for lagmannsretten, jfr. tl. §180 og §172, begges annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lier, Røyken og Hurum herredsretts overskjønn av 4. september 1959 oppheves, bortsett fra avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet, og hjemvises til nytt overskjønn.
Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.