RG-1962-275

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1961-09-04
Publisert:	RG-1962-275
Stikkord:	Trafikkulykke
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 4. september 1961 i ankesak nr. 15/1961
Parter:	Forsikringsselskapet Norge A/S (høyesterettsadvokat Herman Bang) mot 1. Sivert Øyasæter (overrettssakfører Leif Fossvoll), 2. Forsikringsaktieselskapet Vesta (høyesterettsadvokat Olaf Klingenberg), ankesak nr. 16/1961: Forsikringsaktieselskapet Vesta (høyesterettsadvokat Olaf Klingenberg) mot 1. Sivert Øyasæter (overrettssakfører Leif Fossvoll), 2. Forsikringsselskapet Norge A/S (høyesterettsadvokat Herman Bang).
Forfatter:	Lagdommerne E. Midelfart, Harald Diesen, hjelpedommer Rolf Theisen
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §26, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Tvistemålsloven (1915) §69, Motorvognloven (1926) §30, Motorvognloven (1926), Forsikringsavtaleloven (1930) §25, §42

Saksforholdet fremgår av Orkdal herredsretts dom av 7. november 1960 med slik slutning:

«1. Forsikringsselskapet Norge A/S og Forsikringsaktieselskapet Vesta betaler til Sivert Øyasæter 9485 kroner med 4 av hundrede årlig fra 16. mars 1959 til betaling skjer.

2. Mellom Øyasæter på den ene side og Norge og Vesta på den annen side tilkjennes ikke saksomkostninger.

3. Beløp som Vesta måtte bli avkrevet i henhold til pkt. 1. skal Norge i sin helhet refundere Vesta.

4. Norge betaler Vesta saksomkostninger med 300 kroner.

5. Oppfyllelsesfristen for idømte pengebeløp er 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Ved ankeerklæringer av 22. november og 16. desember 1960 har de to forsikringsselskaper påanket denne dom til Frostating lagmannsrett.

Forsikringsselskapet Norge A/S gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil

når den er kommet til at der ved anledningen ikke var utvist grov uaktsomhet fra Sivert Øyasæters side, og

når den antar at føreren av lastebil T-6419, Arvid Strømsvåg har opptrådt uaktsomt. Den ankende part hevder i denne forbindelse at Strømsvågs åpning av bildøren ut mot veien ikke kan karakteriseres som uaktsom så lenge den åpnede dør ikke kom utenfor lasteplanets bredde, og selv om åpningen av døren må sees som en uaktsomhet fra Strømsvågs side, er det ingen rettslig årsakssammenheng mellom dette forhold og Øyasæters kollisjon med den møtende bil. På dette punkt har også

Side:276

herredsretten tatt feil. Det er også uriktig når herredsretten under sin drøftelse av adekvansspørsmålet bygger på at det i Orkedalsføret er alminnelig at syklister kjører flere i bredden.

Når det gjelder Vestas regressøksmål mener Norge at det ikke foreligger noen hjemmel for regress i dette tilfelle. Det er uriktig når herredsretten har ment å kunne legge til grunn bestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslov §26, slik den lød før endringen av 12. desember 1958. Under enhver omstendighet må det være uriktig å la den objektive ansvarlige skadevolder innta noen priviligert stilling ved skadeoppgjøret. Vesta må i ethvert fall bære halvparten av Øyasæters skade.

Forsikringsselskapet Norge A/S har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

«Den ankende part frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter hos ankemotparten.»

Forsikringsaktieselskapet Vesta er enig med Norge i at Sivert Øyasæters forhold må karakteriseres som grovt uaktsomt, og at herredsrettens bedømmelse er feilaktig på dette punkt. Da intet kan bebreides føreren av den motkommende lastebil, må Vesta bli å frifinne for Øyasæters krav.

Vesta er enig med herredsretten i at Strømsvågs forhold ved åpningen av bildøren må betegnes som uaktsomt, og selv om også lagmannsretten skulle komme til at Øyasæters uaktsomhet ikke kan betegnes som grov og Vesta bli ansvarlig på objektivt grunnlag, så må det være riktig som antatt av herredsretten at Strømsvågs uaktsomhet må lede til at Vesta må ha full regress overfor Norge for eventuell utbetaling til Øyasæter.

Det er uriktig når herredsretten ikke har tilkjent Vesta fulle saksomkostninger hos Norge hva regresskravet angår.

I sin ankeerklæring av 16. desember 1960 har Forsikringsaktieselskapet Vesta lagt ned slik påstand:

Prinsipalt: At Forsikringsaktieselskapet Vesta frifinnes og tilkjennes saksomkostninger hos Sivert Øyasæter for begge retter.

Subsidiært: At herredsrettens dom stadfestes, dog således at Norge betaler Vesta fulle saksomkostninger for begge retter.»

Den subsidiære påstand er den samme som nedlagt i Vestas tilsvar til Norges ankeerklæring.

Sivert Øyasæter, som også for lagmannsretten har erholdt Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel med fritak for rettsgebyrer, gjør gjeldende at herredsrettens dom er riktig. Når det gjelder Strømsvågs forhold gjøres det også gjeldende at hans parkering var ulovlig, og at han ikke hadde dispensasjon for bruk av sin lastebil på riksvei 670.

Sivert Øyasæter har lagt ned slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes i den utstrekning den har betydning for Sivert Øyasæter.

2. De ankende parter dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for herredsrett og lagmannsrett.»

Under ankeforhandlingen er det gitt partsforklaring av Sivert Øyasæter. Det er avhørt 4 vitner, hvorav 1 vitne er nytt for

Side:277

lagmannsretten. Det ble foretatt granskning av ulykkesstedet. Under denne befaring fikk lagmannsretten anledning til å besiktige den lastebil som Strømsvåg hadde benyttet ulykkesdagen og som ble plasert på det sted hvor den angivelig var parkert da ulykken skjedde. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.

Lagmannsretten, som er kommet til samme resultat som herredsretten, skal bemerke.

Etter de foreliggende opplysninger legger retten til grunn at føreren av T-6307 intet er å bebreide, og at det like overfor Vesta kun gjøres ansvar gjeldende på objektivt grunnlag. Dette synes også å være prosessuelt på det rene.

Når det gjelder den annen vognfører, Strømsvågs forhold, legger retten til grunn at han hadde parkert sin bil i en slak kurve, i ca. 35-40 meters avstand fra veikrysset ved Storås, hvor riksvei 645 rettvinklet kommer inn på riksvei 670. Strømsvåg har vedtatt forelegg for å ha kjørt sin lastebil på sistnevnte vei uten tillatelse.

Strømsvågs parkering er således i strid med trafikkreglenes §17 nr. 4 c, jfr. også det generelle parkeringsforbud i §17 nr. 1, og selv om man ikke kan karakterisere forholdet som noen særlig graverende parkeringsfeil, skapte det likevel en viss uoversiktlighet og bidro derved til det senere hendelsesforløp. På bakgrunn av den situasjon som parkeringen skapte måtte Strømsvåg i hvert fall vise den ytterste varsomhet med å åpne venstre bildør - ut mot veibanen. Under de foreliggende omstendigheter må det derfor utvilsomt karakteriseres som uaktsomt når han åpnet denne dør uten først å forvisse seg om at det ikke kom noen trafikerende bakfra. Han innrømmer selv at han før åpningen av døren ikke så i det speil som er montert på førerhusets venstre side, og han unnlot også å se bakover gjennom bakruten i førerhuset. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at Strømsvåg ved anledningen har overtrådt regelen i trafikkreglenes §17,6, og at denne uaktsomme overtredelse er den primære årsak til ulykken.

Under sine forklaringer for lensmannsbetjent Gaustad på åstedet ulykkesdagen, var både Strømsvåg og vitnet Lilleholt enige om at sistnevnte eller hans sykkel var blitt truffet av bildøren da denne ble åpnet, og den omstendighet at døren, ifølge Strømsvågs forklaring, ble revet helt opp ved sammenstøtet, gir grunn til å anta at døren i det øyeblikk må ha vært åpnet i større utstrekning enn Strømsvåg vil ha det til.

Det ansees på det rene at Lilleholt ble brakt ut av balanse ved dette sammenstøt med døren, og at han veltet over mot sin venstre side hvorved også Øyasæter ble brakt ut av balanse og skjenet ut i veien med den følge at han støtte mot tilhengeren til den motkommende lastebil.

Det er påregnelig at en slik plutselig og uventet åpning av en bildør ut mot trafikken kan skape vanskeligheter for den trafikk som skal passere bilen, og også lagmannsretten er kommet til at det er en adekvat årsakssammenheng mellom Strømsvågs uaktsomme åpning av bildøren og ulykken.

Side:278

Med hensyn til skadelidte Øyasæters forhold er lagmannsretten enig med herredsretten i at Øyasæter kjørte uaktsomt. Ifølge Øyasæters og Lilleholts forklaringer ble de ikke oppmerksom på den møtende bil før de var kommet opp på siden av den parkerte bils lasteplatt. Dette tyder på at de ikke har ofret mulig møtende trafikk tilstrekkelig oppmerksomhet, og at de har kjørt nokså langt opp mot den parkerte bil før de svinget ut i veien. Den omstendighet at de vekslet noen ord med vitnet Svinsås, som sto i høyre veikant bakenfor den parkerte bil, bestyrker at syklistene har vært lite oppmerksomme på veien foran seg. Å svinge ut i veibanen uten å forvisse seg om at der var klar veibane, må betegnes som uaktsom kjøring, men også lagmannsretten er kommet til at forholdet i dette tilfelle ikke kan betegnes som grovt uaktsomt.

Ved vurderingen av sistnevnte spørsmål bør det tas i betraktning at veien på dette sted gir inntrykk av stor bredde i og med at dens østre del går over i en større plass foran en bensinstasjon. Videre bør det tas i betraktning at mellomrommet mellom de to biler ble oppmålt til 2.40 meters bredde, at det således var plass for de to syklister, og at man må gå ut fra at ingen ulykke ville skjedd hvis ikke en tredjemanns uaktsomme og uventede handling hadde skapt en plutselig faresituasjon og dermed ulykken. Ulykken skjedde også på et tidspunkt da trafikken vanligvis er liten.

Det blir etter dette også lagmannsrettens resultat at både Vesta og Norge må være ansvarlige overfor Øyasæter for den skade og det tap han er påført ved ulykken, dog således at Vesta kun har et objektivt ansvar. De to selskaper har intet hatt å bemerke til størrelsen av det fremsatte krav.

Vestas regresskrav.

Straffelovens ikrafttredelseslovs §26, slik den nå lyder, gir hjemmel for retten til å avgjøre om og i hvilken utstrekning en skadevolder kan søke regress hos andre skadevoldere. Avgjørelsen skal skje under hensyn til den utviste skyld og omstendighetene for øvrig.

Selv om det her foreligger en lovforandring som er kommet etter ulykken i denne sak, må en anta at lovens nåværende regel gir uttrykk for hva man også tidligere anså som en riktig forståelse av loven, jfr. motivene til lovendringen.

I et tilfelle som dette hvor regressoppgjøret skjer mellom to forsikringsselskaper, hvor hensynet til skadevoldernes økonomi spiller liten rolle, er det etter lagmannsretten oppfatning grunn til å legge avgjørende vekt på skylden. Lagmannsretten er enig med herredsretten når den er kommet til at den culpa-ansvarlige av de to selskaper bør bære den hele skade. Også her blir derfor herredsrettens dom å stadfeste.

Hva saksomkostninger angår er lagmannsretten enig i herredsrettens avgjørelse for så vidt angår forholdet mellom Øyasæter på den ene side og de to selskaper på den annen. Spørsmålet om graden av Øyasæters uaktsomhet har vært så vidt tvilsomt, at det

Side:279

heller ikke bør bli spørsmål om å tilkjenne Øyasæter saksomkostninger for lagmannsretten.

Hva regressøksmålet angar må også dette som følge av uklar lov og liten veiledning i rettspraksis ansees så vidt tvilsomt at det også her er grunn til ikke å tilkjenne omkostninger, hverken for herredsretten eller lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Forsikringsselskapet Norge A/S og Forsikringsaktieselskapet Vesta betaler til Sivert Øyasæter innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse 9485 - nitusenfirehundreogåttifem - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 16. mars 1959 til betaling skjer.

2. Beløp som Vesta måtte bli avkrevet i henhold til pkt. 1 skal Norge i sin helhet refundere Vesta.

3. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Alf Glad):

Den 29. april 1958 skjedde det et trafikkuhell ved Storås i Meldal herred. Syklist Sivert Øyasæter fra Meldal kolliderte med tilhenger T-5805 på lastebil T-6307 og ble betydelig skadet med langvarig arbeidsudyktighet som følge. Øyasæter syklet ved anledningen nær en annen syklist han hadde følge med. Den andre syklist støtte mot en åpnet dør på en stillestående lastebil som syklistene skulle kjøre forbi. Den andre syklist veltet og derved ble Øyasæter enten puffet eller skremt mot venstre, så han kolliderte som nevnt med tilhengeren som var i fart i motsatt retning av syklistenes. Den stillestående lastebil var T-6419. Ansvarsforsikring for lastebilen med tilhenger var stillet av Forsikringsaktieselskapet Vesta, tilsvarende forsikring for T-6419 var stillet av Forsikringsselskapet Norge.

Etter forgjeves anstillet forliksmegling har Øyasæter med bevilling til fri sakførsel m.v. saksøkt begge forsikringsselskaper ved Orkdal herredsrett.

Vesta har på sin side saksøkt Norge med regresskrav for så vidt Vesta skulle tape saken overfor Øyasæter, jfr. tvml. §69.

Øyasæter har nedlagt påstand:

«1. Forsikringsselskapet Norge og - eller - Forsikringsselskapet Vesta dømmes til å betale saksøkeren kr. 9485 med lovlige renter fra 16. mars 1959 til betaling skjer.

2. De saksøkte dømmes til å betale saksøkeren påløpne saksomkostninger forut for stevningen.

3. Overrettssakfører Fossvolls salær fastsettes av retten.

4. De saksøkte dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige.» Vesta har nedlagt påstand:

«Principalt: Vesta frifindes og tilkjendes saksomkostninger hos Øyasæter.

Subsidiært: Norge erstatter Vesta beløp som Vesta måtte dømmes til å erstatte Øyasæter samt sakens omkostninger.»

Side:280

Norge har i begge søksmål nedlagt påstand:

«Saksøkte frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Saksøkeren anfører at begge selskaper er ansvarlige på objektivt grunnlag etter motorvl. §30.

Særskilt vedrørende Norge anføres at føreren av T-6419, Strømsvåg, utviste uaktsomhet ved anledningen. Hensettelsen av T-6419 ved veikrysset Orkdal - Rindal - Meldal stred mot traf.regl. §17 pkt. 4 a-c. Strømsvåg åpnet bildøren uaktsomt og i strid med traf.regl. §17 pkt. 6. Lastebilen var også ulovlig på denne vei da den var 2,30 m bred og manglet dispensasjon for å fravike normal vognbredde. Strømsvåg ble dessuten ved Orkdal herredsretts dom av 23. september 1958 dømt til bot kr. 75 samt saksomkostninger for ved denne anledning å ha overtrådt traf.regl. §3 og forskriftenes §1.

Det bestrides at Øyasæter har utvist noen uaktsomhet.

Subsidiært har han ikke utvist grov uaktsomhet.

Atter subsidiært er det i forhold til Norge uten betydning om skadelidende har vist uaktsomhet da Strømsvåg har opptrådt uaktsomt. Det kunne i tilfelle bli tale om skyldfordeling.

Norge har anført at Øyasæter utviste grov uaktsomhet ved anledningen og tilkommer derfor prinsipalt ingen erstatning.

Syklistene kom side om side eller nesten side om side i strid med traf.regl. §26 pkt. 1. Øyasæter holdt seg ikke i tilstrekkelig avstand fra Lilleholt (den annen syklist). Denne hadde en motorsag på sitt bagasjebrett. Lilleholt utviste også grov uaktsomhet ved å kjøre for tett opp til T-6419.

Strømsvåg utviste ingen uaktsomhet. Han åpnet bare døren på gløtt og bilbredden smalner av ved førerhuset i forhold til bredden av lasteplanet, slik at om Strømsvåg åpnet døren 30 cm var ytterkant av døren fremdeles ikke utenfor lasteplanets kant. Når Strømsvåg åpnet døren (som er hengslet i forkant) var det for å sikre seg at det ikke kom noen bak da Strømsvåg hadde tenkt å stanse T-6307. Han ville ha føreren av denne bil til å ta med en bildel til Trondheim for reparasjon. Hensettelsen av T-6419 var på dette sted ingen uaktsomhet da der er rikelig plass. Politiet har da heller ikke ved vurdering av Strømsvågs forhold tillagt dette moment noen vekt. Lilleholt har antagelig kjørt for tett inn til T-6419 ved passering, så hans utstikkende motorsag kan ha tatt bort i lastebilen og gjort hans kjøring usikker. Hans styre kan ha grepet fatt i den på gløtt stående bildør selv om døren var «innenfor» lasteplanlinjen.

Det er for øvrig etter alle foreliggende opplysninger fremdeles uklart hvordan det inntrufne uhell egentlig skjedde og den nærmere faktiske årsakssammenheng. Da Øyasæter selv kjørte i strid med trafikkreglene har han bevisbyrden for at Strømsvåg har vist noen uaktsomhet. Beviset er ikke ført. Det foreligger et hendelig uhell.

Norge reiser for øvrig spørsmålet om T 6419 overhodet var «i bruk» i motorvognlovens forstand da uhellet hendte, om det kan sies å ha foreligget en bruk av bilen som har ført til skaden, iallfall er skaden ikke noen påregnelig følge av åpning av bildøren.

I forhold til Vesta anfører Norge at regresskravet ikke kan føre frem dersom ikke Strømsvåg har utvist noen uaktsomhet. Subsidiært hevdes at om man mot formodning skulle konstatere uaktsomhet hos Strømsvåg,

Side:281

så må Strømsvågs uaktsomhet være bagatellmessig sammenlignet med Øyasæters egen.

Vesta peker på at ingen uaktsomhet er søkt overført føreren av T 6307, saken dreier seg om objektivt ansvar etter motorvl. §30.

Det anføres at Øyasæter har utvist grov uaktsomhet ved at han syklet side om side med Lilleholt i strid med traf.regl. §20 pkt. 1., og ved at han iverksatte forbikjøring av T-6419 uten at vilkårene for forbikjøring var til stede, jfr. traf.regl. §15 pkt. 2 første ledd. Prinsipalt antar Vesta at Øyasæter ikke kan tilkjennes noen erstatning i dette tilfelle.

Subsidiært er pekt på at om Øyasæter skulle få noen erstatning, så må det være fordi Strømsvåg åpnet døren så Lilleholt mistet balansen. I så fall må Vesta ha regress mot Norge som representerer den uaktsomme forvolder.

På grunnlag av bevisførselen angående det faktiske hendingsforløp har retten lagt til grunn, at det neppe kan være begrunnet tvil om at årsaksrekken må følges tilbake til det forhold at Strømsvåg åpnet vogndøren ut mot kjørebanen på T 6419. Lilleholt kjørte mot døren og vaklet eller veltet, og påvirket i sin tur Øyasæter ved trykk eller ved å gjøre ham engstelig, slik at Øyasæter som da må antas over i sin venstre veihalvdel ytterligere «trykket» ut mot venstre. Her kom han i kollisjon med tilhengeren til T-6307 som nettopp i det øyeblikk passerte i retning nord. Det må ha vært et kraftig sammenstøt for sykkelen ble sterkt ramponert Øyasæter ble sterk forslått og ble dessuten overkjørt på låret av tilhengeren. T-6307 og tilhengeren var for størstedelen utenfor den egentlige veibane, idet denne på stedet er utvidet på syklistenes venstre side med en plass foran en bensinstasjon.

Det som hendte tilkjennegir med tydelighet at Strømsvåg handlet uaktsomt. Han skulle ha benyttet trafikkspeil eller bakruten i styrehuset og sett seg bak. Ulykken ville derved ha vært avverget. Strømsvåg var imidlertid oppsatt på å forsøke å stanse den møtende lastebil da han ville be føreren om en tjeneste. Strømsvågs opptreden er i strid med traf.regl. §17 pkt. 6. Sml. Rt-1941-672 og RG-1958-543.

Øyasæter handlet uaktsomt ved at han på riksveien og i dens venstre veihalvdel kjørte ved siden av Lilleholt istedetfor etter denne. Hans opptreden er i åpenbar strid med traf.regl. §26 pkt. 1. Den parkerte lastebil T-6419 tok også bort den frie utsikt og stedet er et atskillig trafikert veikryss. Dette burde tilsagt syklisten særlig aktsomhet. Før syklistene nådde frem til T-6419 kjørte de side om side og Øyasæter ble da iakttatt av 2. v. kjørende i Øyasæters venstre veihalvdel. Det har under disse omstendigheter fremstillet seg som atskillig tvilsomt hvorvidt Øyasæters forhold er grovt uaktsomt, sml. Rt-1948-415 og Rt-1956-198. Forholdet var imidlertid i nærværende tilfelle at T-6419 sto parkert, at det var tidlig dags med forholdsvis liten trafikk, og at det var Lilleholts uhell som hitførte Øyasæters. Under disse omstendigheter er man blitt stående ved at Øyasæters forhold bør karakteriseres som uaktsomhet uten karakteristikken grov. Anvendelsen av traf.regl. §15 pkt. 2 på Øyasæters forhold er ikke treffende, se Rt-1947-45 og 1953 1503.

Når simpel uaktsomhet er tillagt Øyasæter vil han ha krav på full erstatning av Vesta på grunnlag av motorl. §30 første ledd.

I forholdet Øyasæter - Norge er lagt til grunn at T 6419 var «i bruk»

Side:282

som motorvogn ved anledningen. Bilen var underveis og føreren, som satt ved rattet, opptrådte som fører.

Videre er i forholdet mellom disse parter lagt til grunn at Øyasæters skade ligger innenfor påregnelighetens grenser som følge av Strømsvågs feil. Det er faktisk i Orkladalføret særdeles alminnelig at syklister kjører flere i bredden. Likeså er det ganske vanlig at en syklist som kommer ut for et uhell trekker den annen og «jamsides» kjørende syklist med i fallet. Og det kan ikke antas å befri Strømsvåg at hans uaktsomme åpning av vogndøren skapte fortred for flere trafikerende. Strømsvåg er å anse som årsak til skaden og har skyld i den.

En følge av det anførte blir da videre at Øyasæter vil ha krav på full erstatning av Norge.

Etter påstanden vil da begge selskaper bli dømt til å betale erstatning til skadelidte.

Ved vurderingen av erstatningskravets størrelse er å ta i betraktning at Øyasæter var til behandling i sykehus i følgende tidsrom: 29. april-16. juni 1958, 8. oktober-22. oktober 1958, 8. desember-18. desember 1958.

Overlege Grevle har betegnet skaden som alvorlig, det forelå etter sykdomsbildet beskadigelse av leveren med indre blødning.

Det foreligger også mulighet for at gallesten er kommet til og mavesår kan ikke utelukkes, men, uttaler overlegen i sin erklæring: «... meg bekjendt har man ikke sett disse tilstander etter «stump vold» mot maven.» Øyasæter er av legen anbefalt å gjenoppta sitt arbeid som han hadde tidligere fra ca. 1. januar 1960.

Øyasæters erstatningskrav er grunnet på eksakte beregninger og tilstrekkelig spesifisert til at holdbarheten av kravet kan vurderes. Han var før skaden veiarbeider og tømmerhugger henholdsvis i sommer- og vintersesongen.

Det fremsatte spesifiserte krav inntas sålydende:

«1. Tapt arbeidsfortjeneste: 29. april 1958-9. august 1958 kr. 3 400

2. Tapt arbeidsfortjeneste: 7. oktober 1958-29. april 1959 » 6 800

3. Fra 29. april 1959-30. desember 1959 kunne ikke saksøkeren ta annet enn lettere arbeide. Han forsøkte seg da som selger av klær og maskiner. Sommeren 1959 forsøkte han å utføre noe slåttearbeide. Han har foretatt en nøyaktig beregning av hva han tjente i denne tid og funnet at det gjennomsnittlig utgjorde kr. 25 pr. dag. Han hadde

derfor et anslått tap med kr. 15 pr. dag. Dette utgjør.... » 2 730

4. Saksøkerens sykkel ble totalt vrak. Den antas å ha en

verdi av » 150

5. Utlegg for legeerklæringer til overlege Grevle » 40

Tilsammen kr. 13 120

Fra dette beløp går det saksøkeren har mottatt i stønad fra Meldal Trygdekasse » 3 635

igjen kr. 9 485».

De opplysninger som er gitt i kravet er supplert ved partenes eksaminasjon av Øyasæter under hovedforhandlingen. Motpartene har ikke hatt vesentlige innsigelser å gjøre mot størrelsen av kravet.

Side:283

Øyasæter var, som nevnt, anleggsarbeider og skogsarbeider før uhellet inntraff. Han er nå gått tilbake til sitt tidligere arbeid. Han var opprinnelig utdannet som skredder, men på grunn av vanskelighetene med beskjeftigelse i yrket skiftet han omkring 1956 til arbeid på anlegg og i skogen. Hans inntekt lå før skaden årligårs på ca. kr. 12 000.

Retten antar at Øyasæters tapsberegning bygger på så vidt nøyaktige og moderate kalkyler som man med rimelighet kan forlange, og at hans beregning bør legges til grunn for dommen. De saksøkte vil derfor bli tilpliktet å erstatte ham kr. 9 485. Mot rentepåstanden er ikke gjort noen innvending.

Hovedspørsmålet angående vurderingen av skadelidtes egen skyld må betegnes som atskillig tvilsomt. I hovedsøksmålet bør derfor - overensstemmende med lovens hovedregel - hver part bære sine omkostninger.

I regressøksmålet er utgangspunktet at begge selskaper kan avkreves hele erstatningsbeløpet, selskapene er solidarisk ansvarlige overfor skadelidte. Videre er i forholdet mellom selskapene på det rene at der hos Vestas forsikringstager ikke er konstatert skyld i noen form. Norges forsikringstager har derimot utvist uaktsomhet. Dersom Vesta blir avkrevet det hele erstatningsbeløp, er spørsmålet om og eventuelt i hvilken utstrekning Vesta kan kreve sitt utlegg refundert av Norge. Ingen av partene har henvist til lovbestemmelser i denne forbindelse. Det ansees klart at forsikr. avtalel. §25 og §42 ikke har anvendelse. Strl. ikrl. §26 i dens oprinnelige form (før endringen av 12. desember 1958) antas å måtte legges til grunn. Etter bestemmelsens 2. jfr tredje ledd bør Norge fullt ut erstatte Vesta beløp som Vesta i henhold til denne dom utbetaler til Øyasæter. Jfr. Augdahl: Obl.r. alm. del, utg. 1953 468 flg.

Da Vestas krav i regressøksmålet fører frem, antas Norge å burde tilsvare Vesta sakomkostninger. Beløpet ansettes under hensyntagen til at det vesentlige prosedyrearbeid har vært knyttet til hovedsøksmålet til kr. 300.

Oppfyllelsesfristen for idømte pengebetalinger er 2 uker.