RG-1963-283

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1962-09-29
Publisert:	RG-1963-283
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 29. september 1962 i ankesak nr. 46/1961
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Erik Willoch) mot Olaf B. Dahl (overrettssakfører Erling Ueland).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Nygaard, sorenskriverne Søren Caspersen, P. Meland
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, Motorvognloven (1926) §21, Samferdselsloven (1947) §7, Samferdselsloven (1947)

Olaf Birger Dahl har reist sak mot Staten ved Samferdsledepartementet med krav om at vedtak om å nekta han drosjeløyve skal kjennast ugyldigt, og om skadebot for tap ved at drosjeløyve ikkje er gitt.

Stavanger byrett sa dom i saka 28. oktober 1960 med slik slutning:

«Rogaland samferdselsnemnds vedtak av 14. februar 1959, stadfestet av Samferdselsdepartementet 21. september samme år, om å nekte Olaf B. Dahl drosjebevilling i Stavanger, kjennes ugyldig.

I saksomkostninger betaler Den norske stat ved Samferdselsdepartementet til Olaf B. Dahl 1 800 kroner. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra forkynnelsen av dommen.»

Byrettens standpunkt til skadebotskravet går ikkje fram av domsslutningen, men det er sagt i domsgrunnane at retten ikkje har tatt dette kravet til fylgje.

Samanhengen i saka går fram av byrettens domsgrunnar. Staten har påanka dommen til Gulating lagmannsrett.

Olaf B. Dahl har motanka over byrettens avgjerd av skadebotskravet. Justisdepartementet har 20. juni 1961 gitt han fri sakførsel med fritak for rettsgebyr for lagmannsretten, og som hans prosessfullmekt har fylkesmannen i Rogaland nemnt opp overrettssakførar Erling Ueland, Stavanger.

Side:284

Staten har halde fram at byretten har tatt feil når den har sett det som ein feil i saksførehavinga i relasjon til samferdslenemnda si avgjerd 14. februar 1959 «at det ikke ble gitt tilstrekkelige opplysninger om hvordan man hadde forholdt seg overfor drosjeeiere i samme stilling som Dahl, særlig at det ikke ble pekt på at Lars Skjeveland gikk foran Sverre Hetland året før.» Staten meiner at krava til saksførehaving er oppfylte i så måte når det er føretatt ei sakleg korrekt vurdering av søkjarane mot kvarandre. Det er ikkje nokon feil at samferdslekonsulenten ikkje i si innstilling gjorde greie for nemnda sitt eige vedtak året før. Iallfall er ikkje ein slik feil relevant, fordi det ikkje er grunn til å tru at nemnda ikkje var kjend med sine eigne vedtak under tildelinga av løyve året før.

Byretten har også tatt feil, meiner staten, når den har funne at forholdet mellom Skjeveland og Hetland i 1958 gir grunnlag for nokon slutning om forholdet mellom Hetland og Dahl i 1959.

Staten har vidare halde fram at det er Samferdsledepartementet si ankeavgjerd 21. september 1959 som skal prøvast i saka. Men Dahls anke til departementet inneheld ikkje nokon klage over slike mishøve som byretten har funne avgjerande, endå Dahl var kjend med at Skjæveland hadde fått drosjeløyve. Ankeavgjerda kan då ikkje kjennast ugyldig på grunn av mogelege slike mishøve. - Heller ikkje kan avgjerda kjennast ugyldig av den grunn at departementet ikkje kjende til at Skjæveland hadde fått løyve framfor Hetland året før. Denne avgjerda av nemnda var ikkje påanka til departementet, og forholdet var heller ikkje tatt med i anken frå Dahl.

Staten har også hevda at det for byretten ikkje var prosedert om dei forholda som byretten har bygt si avgjerd på, og at staten derfor ikkje hadde høve til å føra noko prov på desse punkta.

Staten har elles halde fram det same som for byretten.

Statens påstand er:

«Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Dahl har vist til byrettens domsgrunnar, og har hevda i hovudsaka det same som for byretten.

Han har elles særleg halde fram at det er det forhold at han var sikta for økonomisk landssvik som har hindra han i å få drosjeløyve. Det er av den grunn samferdslemaktene har halde han utafor. Når han ikkje fremja formell søknad før i august 1958, var det fordi han etter kontaktar med innstillande kommunale instansar og med samferdslenemnda visste at det var nyttelaust å søkja på grunn av hans landssvikforhold. Dette plikta nemnda og departementet å ta omsyn til. Han må stillast i same stilling som om han også formelt var blitt nekta løyve av denne grunn, og ei slik nekting ville vera rettsstridig.

Dahl hevdar vidare at dette forholdet har medført feil i saksførehavinga i nemnda og departementet. Båe instansar skulle ha drøfta forholdet i sine avgjerdsgrunnar. Særskilt for departementet gjeld at spørsmålet var reist i Dahls anke i mars 1959. At

Side:285

forholdet likevel ikkje er drøfta, eller iallfall ufullstendigt drøfta, har medført at departementet har bygt på eit uriktigt faktisk grunnlag.

Dahl hevdar også at departementet si avgjerd er usakleg når den er bygd på at Dahl forlet drosjeyrket under krigen, og enn meir i den mon den måtte vera bygd på at han forlet yrket frivilligt, og likeså når den er bygd på at han heldt seg passiv til november 1953.

Endeleg meiner Dahl at det også er ein feil i saksførehavinga at han ikkje har fått seg førelagt til fråsegn spørsmåla om han forlet yrket frivilligt under krigen og kvifor han ikkje hadde søkt om løyve før. Ved at han ikkje har fått det, har også dette medført at avgjerda byggjer på uriktigt faktisk grunnlag.

Skadebotskravet byggjer Dahl både på at departementsavgjerda 21. november 1959 er rettsstridig, og på at samferdslemaktene også før dette tidspunkt rettstridigt hadde hindra han i å få drosjeløyve.

Dahls påstand er:

«I hovedanken: Byrettens dom stadfestes.

I motanken: Olaf B. Dahl tilkjennes erstatning begrenset oppad til kr. 40 000.

I begge tilfelle tilkjennes staten omkostninger for lagmannsretten som om saken ikke var benefisert.»

For lagmannsretten har Olaf B. Dahl møtt og gitt forklaring. Det er ført 8 vitne. 5 av dei er nye for lagmannsretten. Ein del dokument frå Bjarne Melings drosjeløyvesak er førevist retten.

Lagmannsretten er komen til eit anna resultat enn byretten i spørsmålet om avgjerda om å nekta Dahl drosjeløyve er gyldigt.

Saka som førde til at Dahl blei nekta drosjeløyve, kom i gang ved hans søknad i 1958. Det var då eit drosjeløyve ledigt. Det var ikkje utlyst, fordi nemnda hadde liggjande 19 søknader frå ei utlysing kort tid før, men Dahls søknad blei tatt med, så der var 20 søkjarar i alt. Søknadene passerte dei innstillande kommunale instansane, trafikkutval, teknisk rådmann og formannskap, som alle innstilte Sverre Hetland til løyvet. Det same gjorde samferdslekonsulenten. Nemnda vedtok så 14. februar 1959 å gi Hetland løyvet, og avslo dei andre søknadene. Dahl anka over vedtaket 7. mars 1959, og leverte eit supplement til anken 23. mars 1959. Nemnda hadde saka føre på nytt 21. april 1959, og heldt fast på sitt tidlegare vedtak, og innstilte til Samferdsledepartementet på at anken skulle forkastast. Departementet tok avgjerd i saka 21. september 1959, og forkasta anken. Det er dermed departementet som har gjort det endelege vedtaket om å nekta Dahl drosjeløyve, og det må vera dette vedtaket som ligg føre til prøving av domstolane, jfr. Rt-1954-1156.

Departementet si avgjerd er komen til uttrykk i eit brev frå departementet til samferdslenemnda i Rogaland 21. september 1959. Dette brevet inneheld ikkje noko grunngiing for nektinga. Retten kan ikkje sjå at dette er ein formfeil som åleine skulle gjera vedtaket ugyldigt. Samferdslelova inneheld ikkje noko

Side:286

pålegg om at departementet skal grunngi sine avgjerder. Det gjer heller ikkje den kgl. resolusjonen av 16. juni 1950 som inneheld forskrifter for førehaving av søknader om konsesjonar og løyve. I §15 i resolusjonen, som inneheld føresegner om anke, er det berre reglar om ankeførehavinga, ikkje om ankeavgjerda og mogelege former for den. Det kan då ikkje vera nokon feil ved saksførehavinga at avgjerda vantar grunngiing, eller at grunngiinga er ufullstendig.

Men dette er ikkje det same som at departementet ikkje har hatt grunnar for si avgjerd, eller at grunnane er ukjende. Det er kjent kva materiale departementet bygde si avgjerd på, og dette materialet er etter lagmannsrettens meining tilstrekkeleg til å kunna konstatera at avgjerda ikkje er bygd på uriktigt faktisk grunnlag. - Departementet var såleis kjent med Dahls syn på kva verknad landssviksiktinga hadde hatt på hans sjangsar til å få drosjeløyve. Dette var sterkt presisert av overrettssakførar Ueland ved fleire høve overfor samferdslemaktene, og særleg utførleg var dette gjort i anken til departementet. Dermed hadde han også gitt si forklaring på kvifor han ikkje hadde søkt før. Retten kan ikkje sjå at det kunne opplysast meir om dette. - Likeså var Dahls syn på kvifor han slutta med drosjekjøring under krigen kjent gjennom anken. Retten finn ikkje grunn til å gå nærare inn på om han slutta frivilligt eller av tvingande grunnar, fordi dette spørsmålet etter rettens meining ikkje har hatt nokon avgjerande verknad på avgjerda i departementet, noko retten seinare kjem tilbake til.

Derimot låg etter det opplyste ikkje Lars Skjæveland si sak føre i departementet i samband med Dahls sak. Departementet har derfor ikkje hatt føre seg materiale til samanlikning av søknadene frå Skjæveland, Hetland og Dahl. Men Skjæveland fekk sitt løyve i 1958, framom Hetland, og dette var Dahl kjend med. Likevel har han ikkje trekt inn i anken den likskap der måtte vera mellom hans og Skjævelands tilfelle, og har ikkje der hevda at han på same måten som Skjæveland måtte gå framom Hetland. Lagmannsretten kan då ikkje finna at det ligg føre nokon feil i saksførehavinga i departementet. Det kan ikkje krevjast at departementet umotivert skulle innhenta detaljerte opplysningar om alle som før hadde fått løyve i Stavanger, for å granska om Dahl ved ei samanlikning stod like sterkt som nokon av dei. I alle høve finn lagmannsretten det lite truleg at manglande samanlikningsmateriale frå Skjævelandsaka har hatt avgjerande verknad på utfallet av Dalils anke. Retten kjem seinare tilbake til dette.

Retten kan etter dette ikkje finna at det ligg føre nokon relevante feil i saksførehavinga i departementet.

Spørsmålet er så om der er så alvorlege feil ved innhaldet i departementet si avgjerd at det av den grunn må kjennast ugyldigt.

I brevet frå departementet til samferdslenemnda er m. a. vist til samferdslekonsulenten sine innstillingar av 23. januar og

Side:287

1. april 1959. - Innstillinga av 23. januar 1959 inneheld inga særskild drøfting av Dahls søknad. Her førekjem i hovudsaka berre generelle vurderingar om ansiennitetsspørsmålet, og ei utgreiing om innstillingane frå dei kommunale instansane. - I innstillinga av 1. april 1959 heiter det om anken frå Dahl:

«Olaf Dahl forlot drosjeyrket under krigen, og gjorde ikke noen anstrengelse for å få bevillingen tilbake før i 1953, skjønt det ved gjennomføringen av samferdselsloven i 1947 tydelig ble bekjentgjort, at enhver som ville kjøre drosje måtte søke innen nærmere fastsatt frist. Olaf Dahl kan derfor neppe nå lenger påberope seg noe ansiennitetskrav.»

Departementet si avgjerd er vidare bygd på eit internt departementalt notat, datert 7. september 1959. Det heiter her:

«Oppgir at han har drevet drosjekjøring fra 1928, og i et skriv 3. november 1953 v/o.r.sakfører Ueland oppgis det at han hadde drosjebevilling fra 1930 til krigens slutt. Det opplyses videre at søkeren etter frigjøringen ble siktet for økonomisk landssvik og av den grunn mente han det var nytteløst å søke bevilling den gang. S/k. hevder at søkeren frivillig innstillet drosjekjøringen i 1940-11. Politiet har opplyst at søkeren pr. 9. april 1940 var eier av drosje, og at denne ble slettet av registeret 25. februar 1942 og meldt solgt 13. april 1942. (Se dok. 39). I anken hevdes det at den senere tids rettspraksis viser at det vil være rettsstridig å nekte søkeren bevilling. Det kan jeg ikke være enig i. Søkeren drev drosjekjøring i ca. 13-14 år og innstillet i 1942. Han fremmet ingen søknad i 1946 og forholdt seg passiv helt til november 1953 da han søkte på et tidspunkt da ingen bevilling var ledig, og hadde altså ikke vært i yrket på over 11 år. Nå er det 17 år siden han var i yrket og det kan ikke være urimelig å anse hans tidl. kjøretid som preskribert.

Anken foreslåes forkastet.»

Det ligg ikkje føre opplysningar som kan tyda på at departementet har lagt til grunn for si avgjerd anna materiale enn det som her er nemnt, sjølvsagt bortsett frå brev og anke frå Dahl sjølv, og svar frå samferdslekonsulenten på breva. Heller ikkje er det noko haldepunkt for at departementet har hatt andre grunnar for si avgjerd enn dei som går fram av desse dokumenta.

Når det så er spørsmål om departementet rettsstridigt har nekta Dahl løyve fordi han i si tid var sikta for økonomisk landssvik, så finns det ingen ting i det skriftlege materiale som har lege til grunn for ankeavgjerda, som kan gi støtte for det. Retten må vidare leggja til grunn at dette forholdet heller ikkje har vore framme ved drøftingane av saka i samferdslenemnda. Dette er stadfest ved forklaring av Jonas Rodvelt, som har vore medlem av samferdslenemnda frå 1952 til no, og av Leif Aasen som var medlem av nemnda frå 1952 til 1959. Aasen har forklart at han under førehavinga av Dahls søknad ikkje eingong kjende til at Dahl hadde vore sikta for landssvik. Lagmannsretten kan såleis ikkje finna at dette tilfellet er analogt med Mortvedt-saka i Rt-1951-19.

Side:288

Det som retten etter opplysningane må byggja på er at departementet til grunn for si avgjerd har lagt ei reint objektiv vurdering av Dahls lange fråvær frå yrket. Departementet har nøkternt konstatert at han slutta med drosjekjøringa i byrjinga av krigen. Det er rettnok nemnt i det interne notatet at samferdslekonsulenten hadde gitt uttrykk for at Dahl slutta frivilligt. Denne opplysninga må skriva seg frå samferdslekonsulentens svar 7. november 1953 på Uelands brev nokre dagar før, og den er ikkje nemnd i samferdslekonsulentens innstilling 1. april 1959. Men opplysninga er berre referert i notatet. Det som departementet slo fast er det reint faktiske at Dahl innstilte kjøringa i 1942. Det har då inga interesse i denne samanheng å drøfta om Dahl slutta frivilligt eller ikkje. - Vidare har departementet konstatert at han i 1953 - då første brevet hans kom - hadde vore borte frå yrket i 11 år, og på avgjerdstida i 1959 i 17 år. Også dette er berre ei konstatering av faktum. - Endeleg har departementet peika på at han hadde halde seg passiv til november 1953. Det same har samferdslenemnda gjort. Det er her Dahl hevdar at det har han ikkje gjort, men at det var kjennskapet til samferdslemaktene si innstilling til hans landssvikforhold som heldt han frå å senda nokon skriftleg søknad, og at hans passivitet derfor må tilskrivast styremaktene og ikkje han sjølv. Til dette er for det første å seia at det i og for seg måtte vera tilstrekkeleg for departementet under vurderinga av anken å nøya seg med det reint objektive forhold at Dahl ikkje hadde fremja nokon formell søknad. Men dernæst er det uråd å konstatera om dei avgjerande instansar for løyvetildeling verkeleg hadde denne innstillinga, og kor lenge etter krigen den i så fall varde. Som før nemnt er det ikkje noko som tyder på at dette var tilfelle, då søknaden hans kom til førehaving i 1959. Retten kan ikkje godta at det er samferdslemaktene som har påtvinga han passiviteten, utan at dette manifesterar seg langt klarare og sikrare enn her er tilfelle. Kva vekt passiviteten skal tilleggjast, er ei sak for samferdslemaktene å avgjera. Det er tilstrekkeleg for retten å slå fast at departementet ikkje har tatt usaklege omsyn ved si avgjerd.

Dahl har vidare hevda at han med sin ansiennitet fram til krigen skulle vera prioritert til å få løyve, og har vist til motiva til samferdslelova, og til retningslinene for løyvetildeling som blei gitt av Arbeidsdepartementet i 1946 og av Samferdsledepartementet i 1947. Retten kan ikkje sjå at det på dette grunnlaget ligg føre noko ulovleg forhold frå Departementet si side. Når det gjeld lovmotiva, tar dei på dette punkt berrsynt sikte på tilhøva i tida like etter at lova blei sett i verk. Om retningslinene er å seia at dei - som namnet seier - er av rettleiande karakter for dei instansar som skulle tildela løyve. Dernæst ber også dei merke av at dei er utarbeidde i den første tida etter krigen, og berrsynt ikkje på alle punkt vil kunna ha same vekt i uavgrensa tid framover, særleg ikkje når det gjeld dei punkt som gir direktiv for vurderinga av yrkesansienniteten frå tida

Side:289

før krigen. Retten kan om desse spørsmål visa til ei rekkje høgsterettsdommar, såleis Rt-1954-1156, særleg side 1159, og Rt-1961-78, særleg side 80. - Det kan også nemnast at desse retningslinene særleg gir føresegner for vurderinga av ansienniteten hos dei ulike søkjargruppene. Men det synest vera på det reine at ansiennitetsomsynet har vore tillagt meir dominerande vekt i byar som Oslo og Bergen enn i landet elles, m. a. i Rogaland med Stavanger. - Det må såleis vera fullt rettkome av departementet å rekna Dahls førkrigsansiennitet som tapt etter det lange fråværet frå yrket.

Retten kan heller ikkje finna at departementet ved si avgjerd har gjort brot på noko rettferds- og likskapsprinsipp, eller at avgjerda med andre ord skulle vera vilkårleg.

Det som låg føre i ankesaka til departementet, var spørsmålet om Hetland eller Dahl skulle ha det ledige løyvet. Om Hetland er opplyst at han hadde drive drosjekjøring frå 1930 til 1937, busskjøring frå 1937 til 1947, og så drosjekjøring igjen frå 1947 til 1958. Det synest etter det opplyste særleg å vera lagt vekt på at han hadde kjørt 11 år etter krigen, men også på at han hadde kjørt 7 år før krigen, og dessuten hadde vore buss-sjåfør i 10 år. I sjåføryrket hadde han altså vore i 28 år, av dette ialt 18 år som drosjesjåfør. Mot dette står så Dahl med sine 13-14 år i drosjekjøring før krigen, og ingenting etterpå. Berre desse reint faktiske opplysningane om yrkesansienniteten er tilstrekkeleg til å vise at det ikkje ligg føre noko vilkårleg val. Hertil kjem at Hetland var innstilt som nr. 1 av dei kommunale instansane.

Spørsmålet er så om det er fare urettvist og vilkårleg fram mot Dahl i forhold til Lars Skjæveland. Skjæveland fikk sitt løyve i 1958, og gjekk då framom Hetland som no har gått framom Dahl. Om Skjævelands data og forhold kan visast til byrettens dom. Det er ikkje opplyst kor mange år han hadde kjørt før krigen. Elles er det unekteleg mange likskapspunkt mellom desse to som søkjarar. Men etter lagmannsrettens meining er der også på fleire punkt ein klar skilnad. For det første kom Dahls søknad til førehaving eit år etter at Skjæveland hadde fått sitt løyve, med tilsvarande lenger yrkesavbrot for Dahl. Dernæst var Skjæveland innstilt både av drosjeeigarane, av dei kommunale instansane og av samferdslekonsulenten, men rettnok ikkje av transportarbeidarforeninga, medan Dahl i 1959 ikkje var innstilt av nokon. Endeleg hadde Skjæveland alt frå starten i 1947-48 hatt inne søknad om løyve, og hadde ved alle aktuelle høve seinare vore mellom søkjarane, medan Dahl som før nemnt sende sitt første brev i 1953, og sin første formelle søknad i 1958. Skjæveland hadde altså stadigt markert si sterke interesse i å koma tilbake til yrket, trass i at han var bøtelagt for medlemskap i Nasjonal Samling, medan Dahl berre hadde hatt ei sikting for økonomisk landssvik, som dessutan var fråfallen. Samferdslenemnda hadde altså Skjævelands sak for seg jamleg, og måtte derved få eit klart inntrykk av at han kjende seg knytt til yrket. Nemndmedlemene, fylkesmann Norem, Jonas Rodvelt og Leif Aasen,

Side:290

har forklart at dei la vekt på dette, og dei har også gitt uttrykk for at dei m. a. av den grunn fann at Dahl stod i ei onnor stode enn Skjæveland. Retten kan ikkje finna denne vurderinga urimeleg. Det kan nok vera skjøneleg at Dahl ikkje søkte før siktinga mot han var fråfallen. Men vanskelegare er det å skjøna at han ikkje søkte t. d. ved utlysingane i 1957. Det måtte liggja nær å tolka dette som ei heller lunka interesse for yrket. - Sett under étt kan retten ikkje finna at parallellen mellom dei to søkjarane er så openberr at det bryt med godkjende rettferds- og likskapsprinsipp å gi Skjæveland løyve og ikkje Dahl. Om administrasjonen i det eine tilfelle har funne grunn til å ta ei avgjerd som kunna vera tvilsam og diskutabel, er den ikkje nøydd til i det andre tilfelle å halda fram enda lenger i same leid. Den set seg ikkje dermed utover grensene for eit forsvarleg skjøn.

Etter dette må staten frifinnast for kravet om at Samferdsle departementet sitt vedtak av 21. september 1959 skal kjennast ugyldigt.

Det fylgjer av rettens resultat i løyvespørsmålet at departement et sitt vedtak ikkje gir grunnlag for noko skadebotskrav frå Dahl. Når det gjeld spørsmålet om ansvar for staten for å ha hindra Dahl i å få drosje-løyve i tida før departementsvedtaket, kan lagmannsretten i hovudsaka slutta seg til det som er sagt av byretten om ansvarsspørsmålet i denne perioden. Staten må dermed frifinnast også i motanken.

Anken frå staten har ført fram, medan motanken frå Dahl har vore til fånyttes. Dahl har dermed tapt saka fullstendigt. Han bør svara staten sakskostnader for båe rettar etter hovudreglane, jfr. rettargangsl. §172. 1. leden, §180, 2. leden, og §180, 1. leden. Kostnadene blir sette til kr. 1400 for byretten og kr. 2200 for lagmannsretten, ialt kr. 3600.

Dommen er samrøystes.

Domsslutning:

1. Staten ved Samferdsledepartementet blir frifunnen.

2. I sakskostnader for byretten og lagmannsretten betalar Olaf B. Dahl til Staten ved Samferdsledepartementet 3600 - tre tusen seks hundre - kroner innen 2 - to - veker frå denne dommen er forkynt.

Av byrettens dom (dommer Carsten Nielsen):

- - -

Olaf Dahl er nå 53 år gammel. Han har hatt drosje i Stavanger fra før 1930. I dette år ble fastsatt for byen et bestemt antall drosjebevillinger (kjøretillatelser fra politiet) i henhold til motorvognlovens §21, avsnitt II, jfr. endringslov av 6. juni 1930 nr. 19. Dahl innehadde en av disse bevillinger. Det er ikke opplyst noe negativt om hans virke som drosjeeier. En tid var han formann i Stavanger drosjeeierforening. På grunn av forskjellige forhold, bl.a. skade på bilen og dårlig tilgang på bensin, kom han ikke til å drive drosjevirksomheten etter at landet

Side:291

ble okkupert. Bilen, som var en stor Chrysler, ble slettet av politiets register den 25. februar 1942 og meldt solgt den 13. april samme år. Dahl fikk ved brev av 12. januar 1943 fra politipresidenten i Stavanger underretning om at hans drosjebevilling i Stavanger var «inndradd» fra samme dato, fordi han ikke hadde legitimert medlemskap av Norges Drosjeeier-Forbund (dok. 1 ad 1). Dette forbund var da overdradd eller under tilsyn av N.S.-organer. Avgift for drosjebevilling betalte han til og med året 1942. Under krigen hadde han forskjellige jobber i bilbransjen, bl.a. var han sjåfør for og senere medeier av et transportfirma. Ingen av partene har ellers funnet det nødvendig å komme inn på Dahls forhold under krigen.

Etter krigen ble Dahl siktet for økonomisk landssvik, og først i 1948 fikk han underretning om at forfølgningen var innstillet. Han fikk da igjen fri rådighet over sine midler. Etter krigen har han hatt forskjellige stillinger og i nedennevnte år tjente han:

1945 kr. 5 000

1946 » 3 100

1947 » 4 000

1948 » 8 300

1949 » 9 800

I de siste 6 år har han vært ansatt ved et av Flyvåpenets verksteder. Hans inntekt i 1959 er oppgitt til ca. 14 000 kroner og hans formue ved begynnelsen av 1959 til ca. 60 000 kroner. Han har opplyst at denne formue skriver seg fra før krigen.

Dahl har etter krigen gjort flere forsøk på å gjenoppta virksomheten som drosjeeier. Før det redegjøres for hans anførsler om dette, skal det først gis en kort oversikt over regler og praksis for meddelelse av drosjebevillinger etter krigen.

Arbeidsdepartementet bestemte 29. januar 1946 i medhold av motorvogulovens §21, avsnitt II første ledd, at det skulle kreves tillatelse til all ervervsmessig befordring av personer eller gods med motorvogn uten rute. Bestemmelsen hadde anvendelse på drosjekjøring, og det ble samtidig fastsatt retningslinjer for utstedelse av bevillinger ved Arbeidsdepartementets rundskriv nr. 7 - 1946 M av samme dato (dok. 15). Ifølge rundskrivet ville det i landets aviser bli kunngjort at de som ville drive slik befordring som nevnt, måtte søke om bevilling på fastsatt skjema som måtte innleveres innen 1. mars 1946. Dette gjaldt også personer som hadde fått bevilling før krigen. Liste over søkere til bevilling skulle utlegges til gjennomsyn for offentligheten, som ble gitt anledning til å fremkomme med skriftlige innvendinger mot søkerne, og også tilstilles vedkommende yrkesorganisasjoner, transportformidlingssentraler og transportsjefer.

Det fremgår av Samferdselsdepartementets rundskriv nr. 52/1947 M av 22. november 1947 (dok. 16) at senere også kommunestyrene ble gitt anledning til å uttale seg om bevillingssøkere. Til orientering for kommunestyrene hadde departementet utarbeidet retningslinjer som var bilagt rundskrivet.

Innholdet av de omtalte retningslinjer i de nevnte to rundskriv skal man komme tilbake til nedenfor i den utstrekning det påberopes av partene eller ansees av betydning for avgjørelsen.

Side:292

Lov nr. 6 av 11. juli 1947 om samferdsla trådte i kraft 1. januar 1948. Ved lovens §7 ble innført bevillingstvang for «fortenestekøyring utan rute». Slik bevilling gis av de samferdselsnemnder som ved loven ble opprettet. De skal også fastsette antallet bevillinger. Nemndenes avgjørelser kan innankes for Samferdselsdepartementet. Nemndene - en i hvert fylke - har som sekretærer de av departementet ansatte samferdselskonsulenter, som forbereder sakene og forestår ledelsen av nemndenes kontorer, se kgl. res. av 12. desember 1947 om «Regler for samferdselsnemndenes organisasjon og virksomhet», som trådte i kraft samtidig med loven. Avgjørelser etter lovens §7 (som også omfatter meddelelse av drosjebevilling) skal ikke treffes før etter at vedkommende kommunestyre er hørt. Ved §16 i den nevnte resolusjon ble departementet bemyndiget til å fastsette nærmere retningslinjer til bruk ved avgjørelse av søknader. Det er ikke opplyst at denne hjemmel er benyttet til å endre de tidligere retningslinjer i rundskriv 7/1946 M og 52/1947M (dok. 15 og 16). Den 30. januar 1948 ble det ved kgl. res. fastsatt «Forskrifter vedrørende behandlingen av søknader om bilrutekonsesjon eller bevilling for ervervsmessig transport med motorvogn uten rute». Søknader om bevilling skulle i henhold til forskriftenes §9, §10, §11, §12 som før sendes til uttalelse til politiet, yrkesorganisasjoner og vedkommende kommune. Innstillingsmyndighetene lå hos overingeniøren for fylkets veivesen - i byene politiet. Samferdselskonsulenten skulle behandle søknadene ut fra et «koordineringssynspunkt».

Ved kgl. res. av 16. juni 1950, i kraft fra 1. juli samme år, ble det gitt nye «Regler» og nye «Forskrifter» som avløste og opphevet de forannevnte bestemmelser av 12. desember 1947 og 30. januar 1948. Ved Reglenes §5 er nå Samferdselskonsulenten gitt selvstendig innstillingsrett. Ved §3 i de nye Forskrifter er bestemt at samferdselsnemnda kan bestemme at ledige bevillinger skal kunngjøres, og likeledes at fortegnelse over søkerne skal kunngjøres eller legges ut på nemndas kontor; samferdselskonsulenten er pålagt å innhente uttalelser fra de samme interesserte som også tidligere skulle høres og å utarbeide innstilling til nemnda. Bestemmelsen i de tidligere Reglers §16 om departementets adgang til å fastsette nærmere retningslinjer for nemndenes avgjørelser er ikke gjentatt i de nye Regler eller i de nye Forskrifter.

Antallet drosjebevillinger i Stavanger ble i 1948 satt til 60 og alle besatt etter kunngjøring. Den 28. februar 1951 utvidet departementet tallet til 61, og meddelte bevilling direkte til drosjeeier Bjarne Meling uten kunngjøring. I 1957 ble antallet av samferdselsnemnda i Rogaland utvidet med 5, som alle ble besatt, etter kunngjøring i august samme år. Ledighet i tidligere meddelte bevillinger inntraff en gang i hvert av årene 1952, 1957 og 1958 og disse ble også besatt, den i 1952 og den i 1958 på grunnlag av foreliggende søknader uten kunngjøring, den i 1957 etter kunngjøring i januar samme år.

Dahl var som nevnt interessert i å få drosjebevilling etter krigen. Skriftlig er dette kommet til uttrykk første gang i et brev av 3. november 1953 fra overrettssakfører Ueland til samferdselsnemnda i Rogaland, (dok. 3 ad 1). Det var da ikke noen ledig bevilling. Annen gang var ved Dahls søknad av 7. august 1958 (ikke fremlagt), og han deltok da i konkurransen om en ledig bevilling. Etter behandling i kommunens

Side:293

organer besluttet formannskapet 20. desember 1958 (dok. 19 ad 4) å innstille følgende 3 søkere til den ledige bevilling: Sverre Hetland, Oluf Andersen og Kristoffer Jakobsen. Politiet hadde ikke noe å bemerke ved noen av de 20 søkere. Den 23. januar 1959 foreslo samferdselskonsulenten for samferdselsnemnda i Rogaland at Sverre Hetland skulle tildeles bevilling (dok. 20 ad 4). Nemnda vedtok dette forslag 14. februar 1959. Overrettssakfører Ueland anket over vedtaket på vegne av Dahl, nemnda vedtok 21. april 1959 å opprettholde sitt vedtak av 14. februar, og Samferdselsdepartementet besluttet 21. september 1959 å forkaste anken. Stevning i nærværende sak innkom til retten 28. oktober 1959.

Saksøkeren - Dahl - har i det vesentlige anført:

Etter at Dahl i 1948 fikk underretning om at saken mot ham i anledning av siktelsen for økonomisk landssvik var bortfalt, begynte han straks å undersøke om det var mulig å få drosjebevilling igjen. Han fikk da det inntrykk at alene det forhold at han en gang hadde vært gjenstand for en slik siktelse, ville gjøre at en formell søknad ikke ville føre frem. Det hevdes i den forbindelse at samferdselsmyndighetene av eget tiltak burde tatt opp Dahls sak når siktelsen var bortfalt. Iallfall burde de gjøre dette etter Høyesteretts dom av 16. januar 1951 i Mortvedt-saken ( Rt-1951-19), hvorved det ble fastslått at et konstatert passivt medlemskap i N.S. i seg selv ikke var tilstrekkelig og lovlig grunn til å nekte bevilling. Det hevdes også at myndighetene på dette punkt har forsømt en plikt til veiledning av Dahl som ikke med en gang ble kjent med denne dom. Disse forhold hevdes å være rettsstridige og å medføre ansvar for staten.

Under enhver omstendighet hevdes at ansvar er oppstått som følge av behandlingen av Dahls søknad gjennom overrettssakfører Ueland 3. november 1953 (dok. 3 ad 1). I samferdselskonsulentens svar av 7. november 1953 (dok. 4 ad 1) sies at Dahl frivillig forlot drosjeyrket i 1940-41, og at han derfor ikke kan påberope seg noen ansiennitet i dette yrke. Han ble henvist til å søke ved inntredende ledighet, hvilket ville bli avertert i dagspressen. Dahl hevder i den forbindelse at uttalelsen om at han frivillig forlot yrket er uriktig. Det er også galt at han ikke kan påberope seg ansiennitet, idet han eiet og kjørte drosje i Stavanger i 12-13 år før 9. april 1940. Etter lovens motiver (Innst. O. XIII, 1947 ) og Høyesteretts praksis skal under ellers like forhold ansienniteten før krigen legges til grunn. Kjøring under krigen skal ikke tillegges vekt, i tilfelle må slik kjøring tillegges betydning i negativ retning, som et parolebrudd. Det hevdes derfor at samferdselskonsulentens uttalelse er avgitt på grunnlag av momenter som ikke burde telle. Videre hevdes at det her foreligger en uriktig saksbehandling, bl.a. fordi samferdselskonsulenten ikke har forelagt søknaden for samferdselsnemnda og departementet. Fra tidspunktet for konsulentens uttalelse, 7. november 1953, må statens ansvar være på det rene.

Det pekes på at årsaken til at Dahl ikke foretok seg noe i tidsrommet 1955-58 var den at han visste at andre i samme stilling som ham arbeidet med å få bevilling. Det pekes i den forbindelse på at drosjeeier Lars Skjæveland, som etter krigen hadde vært under forfølgning for medlemskap i N.S., hadde søkt flere ganger om bevilling,

Side:294

men først 25. mars 1948 fikk en av de 5 nye bevillinger som ble kunngjort ledige i august 1957.

Dahls søknad av 7. august 1958 førte til at svarbrev av 22. s. md. (dok. 9 ad 4) fra samferdselskonsulenten som fremholdt også denne gang, at Dahl frivillig oppga sitt yrke i 1940 og nå også påpekte at Dahl ikke søkte etter krigen da drosjebevillinger i 1948 ble meddelt etter den nye lov. Det hevdes at konsulenten på det tidspunkt og senere, i sin innstilling av 23. januar 1959 (dok. 20 ad 4), har gjort den feil ikke å drøfte 2 momenter som var fremført i overrettssakfører Uelands erklæring av 31. juli 1958 (dok. 8 ad 4) og som var bilag til Dahls søknad, nemlig at andre som var i samme stilling som Dahl hadde fått bevilling, og at Dahl var tvunget til å unnlate å søke etter krigen på grunn av forhold som ikke kunne legges ham, men myndighetene til last. Når det gjelder selve innstillingen pekes på at lengden av Dahls kjøring før krigen ikke var påført søkerlisten (dok. 21 ad 4), hvilket også var en feil. For øvrig pekes på at det ved innstillingen uriktig er lagt vekt på kjøretid etter 1945, og ikke lagt vekt på ansiennitet fra før krigen. Det hevdes også at nektelsen var vilkårlig og urimelig, og at Dahl er blitt satt i en særstilling blant de drosjeeiere som forlot yrket under krigen. Det pekes i den forbindelse spesielt på den før nevnte Lars Skjæveland som har fått bevilling i 1958. Det henvises også til at drosjeeier Bjarne Meling i 1951 fikk en spesielt for ham opprettet bevilling, til tross for at han hadde vært under forfølgning for medlemskap i N.S., samt at han også fikk 10 000 kroner i erstatning for økonomisk tap som følge av uriktig nektelse av drosjebevilling.

Når det gjelder erstatningens størrelse har saksøkeren anført at det kan være vanskelig å fiksere tapet, og det kreves derfor under henvisning til Høyesteretts dom av 28. august 1959 ( Rt-1959-733) erstatning med kr. 5 000 pr. år, regnet fra 1. november 1956 til drosjebevilling blir gitt. Krav på erstatning for det foranliggende tidsrom antas foreldet. Stevning kom inn til retten 28. oktober 1959.

Saksøkte - Samferdselsdepartementet - har i det vesentlige anført følgende:

Det endelige administrative vedtak hvorved Dahls søknad av 7. august 1958 ble avslått, er departementets ankeavgjørelse av 21. september 1959. Det hevdes at denne avgjørelse, og samferdselsnemndas avgjørelse, ikke er truffet i strid med loven, at de er truffet på et riktig faktisk grunnlag, at de ikke er vilkårlige og at det ikke er gjort noen feil ved saksbehandlingen.

For øvrig har departementet anført:

Det benektes at myndighetene av eget tiltak hadde plikt til å ta Dahls sak opp til behandling når siktelsen mot ham var bortfalt, og at de etter Mortvedt-dommen i 1931 hadde noen plikt til å veilede ham om denne sak. Dahl har selv valgt å unnlate å søke bevillinger kunngjort ledige etter krigen til og med 1957, og er ikke hindret i å søke på noe tidspunkt.

Dahls henvendelse av 1953 kunne ikke føre til noen avgjørelse, idet ingen bevilling var ledig. Spørsmålet om antall bevillinger skal prinsipielt ikke behandles sammen med spørsmål om meddelelse av bevilling, jfr. Samferdselsdepartementets rundskriv nr. 7 av 27. mars 1950

Side:295

(dok. 1 ad 4). Bevillingstallet ble ofte satt så lavt i de forskjellige distrikter at ikke alle yrkesutøvere fra før krigen kunne få bevilling. Dette er ikke ulovlig. Det bevillingssøkere har krav på er en konkret vurdering i relasjon til konkurrenter, og en slik konkurranse forelå ikke i forbindelse med søknaden av 1953. I anledning av samferdselskonsulentens uttalelse om at Dahl frivillig forlot drosjeyrket, og at han derfor ikke kan påberope seg ansiennitet, pekes for øvrig på at dette ikke er ment som klander, men bare som en konstatering av at yrkestilslutningen faktisk er gått tapt, og dette er det, uansett årsak, full anledning til å legge vekt på ved en bevillingsavgjørelse. Det benektes at konsulentens uttalelse og fremgangsmåte i forbindelse med denne henvendelse har vært uriktig etter at Dahl som følge herav skulle være villedet om stillingen for bevillingssøkere. Det benektes i det hele at noe ansvar for staten kan være oppstått i forbindelse med henvendelsen.

Når det gjelder søknaden fra 1958 pekes det på at førkrigsansienniteten ikke er avgjørende, og at det etter som tiden går må være berettiget å tillegge den mindre betydning når flere søkere skal vurderes. Dahl har ikke noe rettskrav på å få bevilling basert på førkrigsansiennitet. Det bestrides at departementets avgjørelse er truffet på basis av opplysninger om faktiske forhold som er til ugunst for Dahl. Det er foretatt et forsvarlig skjønn. At bevillingen ble meddelt Sverre Hetland og ikke Dahl kan ikke på noen måte karakteriseres som vilkårlig. Det er ikke lagt vekt på at Dahl har vært siktet for økonomisk landssvik, og heller ikke tatt andre utenforliggende hensyn. Saksbehandlingen har vært forskriftsmessig.

Det anføres også at Dahl har ventet svært lenge med å ta opp saken, i motsetning til hans kolleger Skjæveland og Meling som søkte alt i 1947.

Erstatningskravet avvises under henvisning til det anførte. Subsidiært hevdes at erstatning ikke automatisk følger av nektelsens ugyldighet. Det må være klart at bevilling ville blitt gitt dersom vedtaket ikke var ugyldig. For øvrig hevdes at noe tap ikke er bevist, og at det ikke er noe grunnlag for å kreve erstatning fra 1. november 1956. Tidspunktet for samferdselsnemndas avgjørelse, 14. februar 1959, må eventuelt være det tidligste tidspunkt hvorfra erstatning kan løpe.

Retten skal bemerke:

Det kan ikke være riktig at samferdselsmyndighetene etter krigen hadde noen plikt til ex officio å undersøke forholdene til de personer som hadde hatt bevilling før krigen, f. eks. for å fastslå om de på et gitt tidspunkt nøt sådan alminnelig tillit at de ikke var avskåret fra å få drosjebevilling. Heller ikke synes det rimelig å stille det krav til myndighetene at de etter Mortvedt-dommen av 1951 av eget tiltak skulle gjennomgå fortegnelser over tidligere bevillingshavere for å undersøke grunnen til at disse ikke på ny hadde søkt bevilling, og eventuelt underrette slike potensielle søkere til bevilling om dommen. Grunnen til at tidligere bevillingshavere unnlot å søke kunne være mange. Dertil kom at det ikke ville vært noen enkel sak for de administrative myndigheter å fortelle dommens rekkevidde. Det som man ut fra krav til god administrativ skikk kunne forlange av de bestemmende myndigheter, var at de tok hensyn til dommer og tidligere praksis når det skulle avgis

Side:296

uttalelser og treffes avgjørelser i bevillingsspørsmål i saken som hadde likhet med dem som var behandlet tidligere.

Dahl hevder at han, etter at siktelsen for økonomisk landssvik var henlagt, gjorde muntlig henvendelse om bevilling til nå avdøde samferdselskonsulent Røe i 1950 og 1951. Samtalene foregikk i telefonen i forbindelse med drøftelser av andre spørsmål, og Dahl fikk det inntrykk at han ikke hadde noen sjanse til å få drosjebevilling igjen. Retten kan ikke finne det bevist at det i disse årene fra samferdselskonsulentens side skulle være gitt uriktige eller mangelfulle opplysninger, eller at han i egenskap av statsansatt offentlig tjenestemann ellers skulle ha opptrådt på noen måte som kan medføre ansvar for staten.

Det er på det rene at Dahl noe senere har gjort muntlige henvendelser til 2. vitne Rasmus Falnes om muligheten av å få bevilling. Falnes var nemlig i årene 1952-55 medlem av det kommunale trafikkutvalg som forberedte drosjebevillingssaker for formannskapet, og i årene 1956-59 formann i utvalget. Som nevnt foran, skal formannskapet avgi en uttalelse i slike saker. Vitnet har forklart at han i begynnelsen av sin funksjonstid i utvalget fikk besøk av Dahl som ville drøfte bevillingsspørsmålet. Etter vitnets erindring forklarte han Dahl at det etter hans personlige mening var håpløst, fordi det ikke var noen bevilling ledig, og fordi det var stor pågang fra leiesjåfører med stor ansiennitet. Han mener også at han har snakket med Dahl om Meling, som fikk bevilling i 1951, og Skjeveland, som fikk bevilling i 1958. Dahl viste stor interesse for å få bevilling, og vitnet mener de har konferert flere ganger i de årene vitnet var med i utvalget. Etter vitnets oppfatning i dag, ville opplysning om en henlagt siktelse ikke være tillagt noen vekt til skade for Dahl ved en eventuell behandling i utvalget i nevnte tidsrom. Retten kan ikke se at Falnes' uttalelser skulle være noen virkelig hindring for å søke bevilling i årene 1952 og 1953, eller at uttalelsene kan føre til ansvar for noen.

At Dahl selv kan ha følt at han ville ha små sjanser i disse årene kan i seg selv ikke føre til ansvar for staten. Det er ikke påvist noe forhold som på utilbørlig vis tvang Dahl til ikke å søke, hvilket andre bevillingshavere fra før krigen gjorde. Det er opplyst at det i Stavanger var 7 drosjeeiere som var siktet for landssvik. Som nevnt er 2 av dem, de før nevnte Bjarne Meling og Lars Skjeveland, blitt meddelt bevilling etter samferdselsloven, henholdsvis i 1951 og 1958. Begge var siktet for medlemskap i N.S. Meling fikk også en erstatning på 10 000 kroner for tidligere avslag på bevilling. Det kan ikke skjønnes at Dahl hadde noe grunnlag for ikke å søke samtidig med andre bevillingshavere fra før krigen, dersom han årene 1945-52 hadde interesse av å gjenoppta drosjeyrket. Han kunne ikke risikere mer enn å få avslag, således som Meling og Skjeveland til å begynne med fikk. Ved å unnlate å søke kom han i den situasjon, at hans forhold ikke ble vurdert ved fordelingen av de 60 bevillinger i 1948 og ved den inntrådte ledighet i en bevilling i 1952. Denne ble besatt uten kunngjøring blant foreliggende søknader. I hvert fall da han ble kjent med Meling-sakens utfall burde Dahl ha gjort henvendelse til departementet, dersom han mente at han i den forløpne tid etter krigen på utilbørlig vis var blitt hindret i å søke.

Før Dahl gjorde skriftlig henvendelse om bevilling gjennom

Side:297

overrettssakfører Ueland i slutten av 1953, kan det ikke sees påvist noe rettsstridig forhold fra offentlige organer som staten er ansvarlig for. Det kan derfor ikke sees å være grunnlag for erstatningskrav før dette tidspunkt.

Dahls henvendelse av 1953 til samferdselskonsulenten kom på et tidspunkt da ingen bevilling var ledig. Han ble som nevnt henvist til å søke ved inntredende ledighet, og ble underrettet om at dette ville bli avertert i dagspressen. En ledig bevilling ble kunngjort i januar 1957. Dahl søkte ikke da, og heller ikke da de 5 nye bevillinger ble kunngjort i august 1957. Retten går ut fra at Dahls henvendelse av 1953 ikke ble tatt i betraktning ved avgjørelsen av de 6 bevillinger i 1957, siden det var gått 4 år siden henvendelsen og siden han da var gjort oppmerksom på at han måtte søke på ny ved inntredende ledighet. Det ville i og for seg vært ønskelig om Dahls henvendelse hadde vært tatt frem fra arkivet og vedlagt ansøkningene, eller om det hadde vært gjort en henvendelse til Dahl for å få brakt på det rene om han fortsatt var interessert i bevilling. En slik fremgangsmåte ville imidlertid, gjennomført som prinsipp, uvegerlig føre til merarbeid og i noen tilfelle til fåfengt arbeid. Det kan så vidt sees ikke stride mot anerkjente prinsipper for offentlig administrasjon, at det i 1957 ikke ble tatt hensyn til Dahls skriftlige henvendelse av 1953. De gjeldende forskrifter av 16. juni 1950 for behandlingen av slike søknader har ingen bestemmelser om dette. I hvert fall finner retten at unnlatelsen ikke kan betegnes som en feil som har rettslige virkninger. Heller ikke kan det betraktes som en formell feil at henvendelsen ikke er forelagt samferdselsnemnda. Det gjaldt her en forespørsel uten tilknytning til en konkret, ledig bevilling, og det ble ikke tatt en avgjørelse om bevilling, men gitt en uttalelse om Dahls ansiennitet ved samferdselskonsulentens brev av 7. november 1953.

Denne uttalelse bygger på at Dahl frivillig forlot drosjeyrket under krigen, og etter p. 6 i retningslinjene fra 29. januar 1946 (dok. 15) og p. 4 i retningslinjene av 22. november 1947 (dok. 16), ville han da ha mindre gode sjanser til å få bevilling. Dahl har bestridt at han frivillig forlot sitt yrke under krigen. Om dette forhold har retten ikke fått fyldige opplysninger. Den finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til forholdet i denne forbindelse. Det var i 1953 full anledning for Dahl til å ta til motmæle mot samferdselskonsulentens bedømmelse av om yrkesfraværet var frivillig og om dette måtte få følger for ansienniteten, og eventuelt få høyere myndigheters uttalelse. Hvis slik uttalelse ikke ville bli gitt uten i forbindelse med søknad om bevilling, var han selv herre over når han ville søke bevilling. Dahl har ikke imøtegått konsulentens brev; det kan ikke sees at han i 1953 på forhånd eller etterpå har gitt konsulenten opplysninger som burde ledet til en annen vurdering av om yrkesfraværet var frivillig eller ei. Under disse omstendigheter kan Dahl ikke påberope seg konsulentens skriftlige uttalelse som årsaken til at han unnlot å søke bevilling, og bygge erstatningskrav på dette grunnlag.

I samferdselskonsulentens svarbrev av 7. november 1953 er det ikke opplyst noe om Mortvedt-dommen av 1951 og om Meling-saken i Stavanger, likeledes fra 1951. Da Dahls henvendelse fremkom gjennom

Side:298

en sakfører og Dahl måtte ansees vel kjent med drosjeforholdene i Stavanger, er det formentlig ikke noe å bemerke til at de to nevnte forhold ikke ble berørt av konsulenten. I hvert fall kan det etter omstendighetene ikke ansees ansvarsbetingende. At Dahl var kjent med Melingsaken på et tidlig tidspunkt, fremgår av 2. vitne Falnes' forklaring.

Retten skal så drøfte omstendighetene ved Dahls søknad av 7. august 1958 til en bevilling som innehaveren hadde oppsagt sommeren 1958. Ledigheten var ikke kunngjort og besettelsen foregikk derfor på grunnlag av foreliggende søknader. Dahls søknad er ikke fremlagt i saken. Det er imidlertid på det rene at den sammen med 19 andre søkeres ble sendt til uttalelse til de organer som skulle uttale seg i en slik sak. Blant Dahls anførsler i forbindelse med samferdselsnemndas vedtak av 14. februar 1959 skal retten først behandle henvisningen til den manglende drøftelse av andre drosjeeieres forhold (spesielt Melings og Lars Skjevelands), og til det urimelige og vilkårlige i at disse har fått bevilling og ikke Dahl.

Det foreligger ikke nærmere opplysninger om Melings forhold. Det kan ha vært saksbehandlingsfeil eller andre spesielle momenter som gjorde at han fikk en bevilling spesielt opprettet for ham og en erstatning på 10 000 kroner.

Om Lars Skjevelands forhold derimot er opplyst i en innstilling fra samferdselskonsulenten av 5. mars 1958 (dok. 19) om de 5 ledige bevillinger kunngjort i 1957, at han var drosjeeier inntil 1942 da han sluttet på grunn av dårlig drosjemateriell, at han søkte om å få bevilling flere ganger etter krigen, at han hadde vedtatt en bot på 500 kroner for medlemskap i N.S., og at han av den grunn hadde vært satt til side av de innstillende myndigheter, at han nå hadde henvendt seg til advokat Rekve om bistand, og at han var innstillet av drosjeeierne og formannskapet. Konsulenten konkluderte med at han fant det rimelig at Skjeveland fikk anledning til å oppta drosjeyrket, og nemnda meddelte ham bevilling. Skjeveland var da 63 år gammel. Ved samme anledning ble også Sverre Hetlands forhold vurdert. Han rakk ikke opp blant de 5 som konsulenten innstillet og som ble meddelt bevilling. Retten kan vanskelig se det annerledes enn at Dahl hadde måttet komme i samme stilling som Lars Skjeveland dersom Dahl hadde søkt på en av de 5 ledige bevillinger som ble besatt i 1958. Det synes derfor naturlig og meget sannsynlig at Dahl hadde gått foran Hetland ved en avveiing av deres innbyrdes forhold i 1958. Forholdene synes ikke å ha undergått endringer av betydning i løpet av det år som gikk, og inntil Hetland og Dahls innbyrdes forhold ble vurdert ved nemndas avgjørelse av 14. februar 1959. At Dahl unnlot å søke på de 5 bevillinger i 1957 eller tidligere, antas ikke å ha betydning. Hvorvidt det da må karakteriseres som en vilkårlig praksis at Lars Skjeveland gikk foran Sverre Hetland i 1958 mens Dahl måtte stå tilbake for Hetland i 1959, finner retten ikke grunn til å ta standpunkt til. Det antas nemlig i hvert fall å være en objektiv feil ved saksbehandlingen i 1959 at det ikke ble gitt tilstrekkelige opplysninger om hvordan man hadde forholdt seg overfor drosjeeiere i samme stilling som Dahl, særlig at det ikke ble pekt på at Lars Skjeveland gikk foran Sverre Hetland året før. Retten antar at det er meget sannsynlig at avgjørelsen i 1959 ville falt i Dahls favør

Side:299

om det var redegjort for Lars Skjevelands sak fra 1958. Saksbehandlingsfeilen antas således å ha ført til at nemndas avgjørelse er truffet på et sviktende faktisk grunnlag, og retten finner av denne grunn at avgjørelsen av 14. februar 1959 må ansees ugyldig. Det samme gjelder departementets ankeavgjørelse av 21. september 1959.

Etter dette finner retten det unødvendig å drøfte Dahls øvrige ankepunkter mot bevillingsnektelsen, og punkt 1 i hans påstand vil derfor bli tatt til følge.

Når det gjelder erstatningskravet, er retten enig i departementets anførsel om at den periode som høyst kan komme i betraktning, er tiden fra 14. februar 1959. Retten har som nevnt funnet godtgjort at den påklagede avgjørelse er ugyldig fordi den er truffet på et sviktende faktisk grunnlag. Spørsmålet om skyld i den forbindelse har ikke vært drøftet, og etter det som ellers er fremkommet i saken er det på det nåværende tidspunkt ikke på det rene om erstatningsplikt foreligger. Dahl har ellers fremholdt at erstatningskravet ikke er det vesentlige i saken. Den av Dahl påberopte høyesterettsdom i Rt-1959-733, gjaldt en sak hvor det ble konstatert rettsstridig forhold fra bevillingsmyndighetenes side i forbindelse med beskjæring av ansiennitet, og synes ikke å være retningsgivende for erstatningsspørsmålet i denne sak. Punkt 2 i Dahls påstand vil derfor ikke bli tatt til følge. - - -