RG-1966-60
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1965-09-16 |
| Publisert: | RG-1966-60 |
| Stikkord: | Gjenopptagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 16. september 1965 i sak nr. 20/1965 B |
| Parter: | 1. Elisabeth Johannessen, 2. Emil Svartvatn, 3. Arne Svartvatn mot Olav Svartvatn. |
| Forfatter: | Lagdommerne E. Wessel Holst, Carl Tank, Jorunn Skeie |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §286, §407, §415, Tvistemålsloven (1915) |
Saken gjelder gjenopptakelse i medhold av tvistemålslovens §415 på grunn av bristende forutsetninger for et rettsforlik i lagmannsretten den 7. august 1962. Forliket gikk ut på en fysisk deling av den omtvistede eiendom, men det gikk verken jordstyret eller fylkeslandbruksstyret med på. En av partene, Olav Svartvatn, innga derfor den 28. april 1965 anke til Høyesterett for å få opphevet forliket i medhold av tvistemålslovens §286 nr. 2, og begjærte samtidig oppreisning mot oversittelse av ankefristen, hvilket ble tilstått ved lagmannsrettens kjennelse av 24. mai 1965.
Etterat ankesaken var innbrakt for Høyesterett, har prosessfullmektigene blitt anmodet om å overveie om ikke den hensiktsmessigste ordning vil være å søke gjenopptakelse som nevnt, når det gjelder lagmannsrettens kjennelse om heving av saken.
Prosessfullmektigene har deretter i et felles prosesskrift, innkommet til lagmannsretten den 9. september d. å., fremsatt begjæring om gjenopptakelse, rettet mot hevingskjennelsen av 7. august 1962. De peker på at landbruksmyndighetene har motsatt seg den i forliket avtalte eiendomsdeling, slik at forliket ikke kan gjennomføres, og har under henvisning til tvistemålslovens §407 nedlagt denne påstand:
«Saken besluttes gjenopptatt for Hålogaland lagmannsrett.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Som påpekt i brev fra Kjæremålsutvalget til prosessfullmektigene
Side:61
knytter oppreisningen ved kjennelse av 24. mai 1965 seg formelt til rettsforliket, ikke til hevingskjennelsen av 6. august 1962, og det samme gjelder anken.
Når rettsforliket ble påanket til opphevelse i medhold av tvistemålslovens §286, var det for så vidt i samsvar med hva der er uttalt i Rt-1956-1151 og Rt-1955-187. Etter disse avgjørelser er det på det rene at tvistemålslovens bestemmelser om gjenopptakelse ikke er anvendelige på rettsforlik, som således blir henvist til påanke til opphevelse. I nærværende tilfelle skulle for så vidt §286 nr. 2 være anvendelig jfr. Alten note 2 til denne paragraf. Skeie har i første utgave av sivilprosessen (II 457) antatt at der i et slikt tilfelle også kan reises sak a prima instantia, men dette synes ikke å være opprettholdt i annen utgave. I nærværende tilfelle er det forøvrig klart, at partene vil være best tjent med at saken blir tatt opp igjen til realitetsavgjørelse i lagmannsretten.
Den omstendighet at saken i henhold til meddelt oppreisning er innbrakt for Høyesterett gjennom anke over rettsforliket, antas ikke å være til hinder for at hevningskjennelsen blir gjenstand for gjenopptakelse etter partenes felles begjæring. Såvel hevningskjennelsen som rettsforliket beror på en bristende forutsetning, og hadde dette blitt klart umiddelbart etterpå, kunne kjennelsen formentlig ha blitt påkjært. Det skulle for så vidt også være adgang til et senere kjæremål, ved oppreisning.
Nu er det ikke hevningskjennelsen som hindrer en ny rettsbehandling, men den omstendighet at den hviler på et rettsforlik som etter loven har samme virkning som en rettskraftig dom. Denne rettsvirkning av forliket faller i og for seg ikke bort om hevningskjennelsen blir gjenstand for gjenopptakelse og faller bort.
Imidlertid må partenes felles begjæring i nærværende tilfelle oppfattes slik at de er enige om at forliket i realiteten er å anse som bortfalt på grunn av en bristende forutsetning. Resultatet av Høyesteretts behandling må under de foreliggende omstendigheter anses gitt på forhånd, og det fremstiller seg da som en urimelig formalisme om forliket først måtte oppheves av Høyesterett etter ankeforhandling, før saken kunne tas under ny behandling av lagmannsretten slik som partene ønsker. Lagmannsretten mener å handle i samsvar med Høyesteretts rettsoppfatning når den nå tar gjenopptakelsesbegjæringen under behandling. Ved siden av Kjæremålsutvalgets brev til prosessfullmektigene av 28. juli d. å. finner man en viss støtte for dette syn i Rt-1938-79. Som der påpekt er reglene om gjenopptakelse utformet med henblikk på dommer, og må i anvendelse på kjennelser som den foreliggende «tillempes etter lovens tanke og øyemed uten for sterk fastholden ved lovens ordlyd.»
I samsvar med dette har lagmannsretten besluttet at ankesaken skal gjenopptas, idet man legger til grunn at forliket
Side:62
reelt, om ikke formelt, er falt bort på grunn av den sviktende forutsetning for forliket - og dermed hevingen av saken. Den omstendighet at forutsetningen først sviktet lenge etter forliket og hevingen, antas ikke å være til hinder for gjenopptakelse etter tvistemålslovens §407 nr. 6. Man viser til Rt-1957-1244.
Av det som er sagt foran skulle fremgå at lagmannsretten, når den legger til grunn at rettsforliket materielt er falt bort, finner det tilstrekkelig etter omstendighetene å konstatere dette prejudisielt, som et grunnlag for å avgjøre gjenopptakelsesbegjæringen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Ankesaken gjenopptas for lagmannsretten.