RG-1967-143

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1966-09-16
Publisert:	RG-1967-143
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 16. september 1966 i ankesak nr. 14/1966A
Parter:	Jørgen Jørgensen (advokat Nils J. Eidsmo) mot A/L Lakselva v/styrets formann (høyesterettsadvokat Ernst Romàn).
Forfatter:	Lagdommer Maurits Andersen, sorenskriver Harald Siderow Nordgaard, hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Friluftsloven (1957) §3, Friluftsloven (1957), Grannegjerdelova (1961) §6, Grannegjerdelova (1961)

Senja heradsrett - sorenskrivaren med domsmenn - sa dom den 19. oktober 1965 i sak mellom A/L Lakselva, Finnsnes, og Jørgen Jørgensen, Finnsnes, om bruk av stranda på ei hyttetomt som han har ved Lakselva på Senja. Domsslutninga lyder slik:

«I. Saksøkte, Jørgen Jørgensen, Finnsnes, dømmes til å skaffe utøverne av fisket i A/L Lakselva fri adgang til å passere elvebredden på hans tomt på eiendommen gnr. 55, bnr. 5 i Lenvik, med en oppfyllelsesfrist til 1. juni 1966.

II. Saksøkte, Jørgen Jørgensen, Finnsnes, dømmes til å tåle at fiske utøves fra elvebredden på den i punkt I nevnte tomt.

Side:144

III. Saksøkte, Jørgen Jørgensen, Finnsnes, dømmes til å betale til saksøkeren, A/L Lakselva kr. 1 200,- - ettusentohundrekroner - i saksomkostninger innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Samanhengen i saka går fram av domsgrunnane.

Jørgen Jørgensen har anka dommen inn for lagmannsretten med ankefråsegn den 16. desember 1965, av di han meiner at heradsretten har teke feil både når det gjeld lova og prova. A/L Lakselva har teke til motmæle og hevdar at heradsrettens dom er rett.

Ankeførehavinga vart halden på Finnsnes den 7. og 8. september 1966. Jørgen Jørgensen som ankande part og Arne Myrseth som styresmann og partsrepresentant for A/L Lakselva møtte og gav forklaring. Vidare vart det ført 13 vitne, av dei 12 nye for lagmannsretten, og lagt fram ein del dokument, slik som rettsboka viser. Endeleg var retten og såg på åstaden saman med partane og rettsfullmektigane deira.

For lagmannsretten gjer partane gjeldande stort sett det same som for heradsretten, og saka står om lag i same stilling.

Den ankande parten, Jørgen Jørgensen, held fast på at det opphaveleg ikkje var knytt noken strandrett til fiskeretten, og slik rett er heller ikkje skapt ved hevd eller bruk i alders tid. Iallfall før hundreårsskiftet gjekk alt fisket i elva for seg med båt, og det vart då ikkje gjort annan bruk av stranda enn den som følgjer av allemannsretten. Hevd kan ikkje komme på tale, m. a. fordi det er i strid med lova frå 23. mai 1874. Heller ikkje bruk i alders tid kan gi heimel for nokon slik rett. Dertil er tidsrommet det gjeld, for kort.

Om det skulle vere så at det med fiskeretten følgjer ein viss rett til å nytte stranda langs vassdraget, så er ikkje det gjerdet som Jørgensen har sett, til hindring for slik bruk. Fiskerettshavarane kan ikkje ha krav på å komme til alle stader langs den mange kilometer lange elva. Også fiskeplassen utanfor Jørgensens hytte kan nåast utan at dei går over hans eigedom. Dei kan fiske frå den andre elvebarden eller bruke båt.

Ankeparten peikar særleg på at bruken av Lakselva har fått eit heilt anna omfang etter at A/L Lakselva vart eigar. Laget har 115 medlemmer med fiskerett, og dertil sel dei fiskekort til alle som ber om det. Det fører med seg ei heilt anna ferdsle langs elva enn før. I gamle dagar var fiske i elva ei næring som nokre få personar dreiv, og då frå båt. No blir fisket drive som sportsfiske frå land, og det er ikkje sett grense for kor mange som kan vere med på dette. Dermed har fisket i elva heilt endra karakter. Den bruken av stranda som dette fører med seg, blir ei heilt anna tyngsle for grunneigarane enn den sporadiske bruken som fisket førte med seg tidlegare.

Som det går fram av heradsrettsdommen, kjøpte Jørgensen tomta ved Lakselva i 1958. Hytta vart ferdig våren 1959. Men først i 1960 eller 1961 sette han opp gjerde. Det gjorde han fordi ferdsla langs stranda vart til stor ulempe for han. Det kom ofte fleire i

Side:145

følgje, såleis heile familiar, og slo seg ned der. Stundom kunne dei vere der heile natta, og det følgde bråk med. Det hende og at dei let etter seg avfall og gjorde skade på trea.

Jørgensen meiner at dersom det berre var parthavarane i A/L Lakselva som kom inn på tomta hans, ville ikkje ulempene vere så store. Det er alle dei framande med fiskekort som viser minst omsyn og såleis er mest til bry. Subsidiært hevdar han at eigarane av Lakselva iallfall ikkje kan gi andre rett til å nytte stranda hans.

Om Jørgensen får rett til å frede stranda si, vil det ikkje få særlege konsekvensar for andre strandstykke langs elva. Det er få andre tomter som ligg slik til at fisket og ferdsla i samband med det er til nemnande ulempe for eigaren.

Den ankande parten har sett fram slik påstand:

«1. Jørgen Jørgensen frifinnes.

2. A/L Lakselva tilpliktes å betale Jørgen Jørgensen saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Ankemotparten, A/L Lakselva, har sett fram slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at oppfyllelsesfristen under punkt 1 settes til 1. juni 1967.

2. A/L Lakselva tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.»

I det store og heile gjer ankemotparten gjeldande det same som for heradsretten og viser til dei grunnane som heradsretten har gitt for domsresultatet. Ein kan derfor nøye seg med å vise til heradsrettens domsgrunnar i så måte.

Lagmannsretten har komme til samme resultatet som heradsretten og er i all hovudsak samd i dei grunnane som den har gitt i dommen sin.

Såleis meiner lagmannsretten at ein viss rett til bruk av elvebarden heile tida har hørt med til fiskeretten, og ein legg til grunn at stranda har vore brukt på ulike måtar opp gjennom tidene utan noka innvending frå tilstøytande grunneigarar. Iallfall frå hundreårsskiftet har det vore drive ein del stangfiske i elva med standplass på land.

Det som kan valde tvil, er om fisket har endra karakter etter at A/L Lakselva fekk fiskeretten for medlemmene sine og tok til å selje fiskekort, på slik måte at bruken av stranda går ut over den retten som ligg til fisket. Det er klart at den form og det omfang fisket no har fått, har ført til mykje større bruk av stranda. På same tid har utnyttinga av grunneigedomana til hyttetomter lagt vilkåra til rette for interessekonfliktar mellom fiskerettshavarane og grunneigarane.

Som nemnt var det fram til 1951 berre ein eller nokre få personar som hadde fiskerett i Lakselva. Det var dei sjølve, husfolket deira og kanskje nokre venner som dreiv det lovlege fisket. Men det er kjent at det også vart drive nokså mykje tjuvfiske. I dag har A/L Lakselva 115 medlemmer, som alle har rett til å fiske i elva. Etter vedtektene kan parthavar ha med seg ein person, men dei kan berre ha ei stang i lag. Det er opplyst at laget ser gjennom fingrane med føresegna om at berre ein person kan vere

Side:146

med. I praksis er det såleis ikkje noko i vegen for at ein parthavar tek kvar med seg fleire personar, såleis ein heil familie, og dreg på fiske-tur. Dertil kjem alle dei som har fiskekort.

I 1964 vart det utferda 45 sesongkort forutan 7 frikort og 11 grunneigarkort, tilsaman 63 årskort. Vidare vart det utferda 360 døgnkort.

I 1965 vart det utferda 39 sesongkort, 3 frikort og 9 grunneigarkort, tilsaman 51 årskort, og 240 døgnkort.

Alt fisket i elva går no for seg med snøre, og då først og fremst med stang frå land. Det seier seg sjølv at med det store talet på personar som no har rett til å fiske i elva år om anna, blir det ein mykje meir intensiv bruk av stranda i samband med fisket enn det var før. Det gjeld endå meir fordi fisket ikkje lenger blir drive som næring, men som sport. Det fører til at folk held til på stranda mykje lenger enn dei ville gjere berre for fisken sin del. Det er sporten, spenninga og friluftslivet som er det primære for dei.

På hi sida har og grunneigedomane fått ein annan karakter enn før. Tidlegare låg dei som utmark, og utnyttinga var sparsam. No er dei delvis tekne i bruk til hyttetomter. Det er ein heilt annan måte å utnytte dei på, og det er her konflikten kjem opp. Det har skjedd ei meir intensiv utnytting av grunneigarretten på same måten som av fiskeretten. Men det er ikkje sagt at grunneigarretten skal ha prioritet. Tvert om må ein leggje til grunn - som heradsretten gjer - at det var fiskeretten som først vart utnytta. Lenge før det kom hytter, var stranda nytta til stangfiske. Det var ein rett som følgde med fiskeretten og som ein meir intensiv bruk av grunneigarretten ikkje kan trengje unna. Lagmannsretten ser og grunn til å peike på at det er fisket i elva som - iallfall for ein stor del - har ført til bygging av hytter langs stranda.

Når det gjeld tomta til Jørgen Jørgensen, er å seie at han kjøpte den i 1958, sju år etter at A/L Lakselva var organisert og fisket i auka omfang med meir intensiv bruk av stranda hadde teke til. Han kan då ikkje i kraft av grunneigarretten setje stenge for dette fiske frå sin grunn.

Noko grunnlag for å skilje mellom parthavarar og dei som har kjøpt fiskekort, er det ikkje. Alle har sin del i fiskeretten og må få nytte stranda på like fot.

Når dette er sagt, vil lagmannsretten peike på at retten til å bruke stranda til fiske sjølvsagt ikkje kan utvidast til å gjelde vanleg friluftsliv. Jørgensen treng såleis ikkje finne seg i at dei som har fiskerett, har med seg andre personar for selskap, at dei slår seg til på eigedomen hans og tek seg til rette på annan måte. Det er berre den bruken av eigedomen som blir gjord av omsyn til fisket, han må tole i eigenskap av grunneigar.

Etter dette stadfester lagmannsretten post I og II i heradsrettsdommen med den endring at oppfyllingsfristen etter post I blir sett til 1. juni 1967 i samsvar med ankemotpartens påstand.

Lagmannsretten meiner at saka var så tvilsam at det var grunn for Jørgensen til å sjå dom i saka. Ein har då først og

Side:147

fremst i tanken den ting at bruken av strendene langs elva er så sterkt utvida etter 1951. Dertil kjem at motparten hadde interesse i å få ei prinsipiell avgjerd i dette spørsmålet. Av desse grunnar let ein partane bere kvar sin sakskostnad både for heradsretten og lagmannsretten, jfr. tvistemålslova §174 andre leden og §180 første leden.

Dommen er samrøystes.

Domsslutning:

Heradsrettens dom blir stadfest med den endring at oppfyllingsfristen etter post I blir sett til 1. juni 1967.

Sakskostnad for heradsretten og lagmannsretten blir ikkje tildømd.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Hugaas med domsmenn):

Det er for Lenvik herred matrikulert en særskilt fiskerett, som har fått gnr. 52, bnr. 1 og navnet Laukhelle Lakselv. Saken gjelder tvist om utøvelse av denne fiskerett.

Det er under sakens behandling henvist til høyesterettsdom i Rt-1956-756 med tilhørende lagmannsrettsdom og herredsrettsdom angående fiskerettens utstrekning i vassdraget. Det fremgår herav at det tidligere tross omfattende undersøkelser ikke har lyktes å bringe til veie dokumenter som kan klarlegge tilblivelsen av den matrikulerte fiskerett. Ifølge herredsrettens dom - avsagt av Senja herredsrett 23. september 1953 - kan fiskeretten sees innført i matrikkelen for 1723, da den finnes i protokollen for Senja Sorenskriveri. Eiere angis å være «Kongens 1/2 vog og Kongens benefiserede gods som bispen har 1/2 vog.»

Rettigheten har vært gjenstand for flere overdragelser. I 1831 ble Kongens andel solgt på auksjon, og kirkens halvpart ble solgt i 1865. Det var senere flere eiere som eiet fiskeretten som sameie, inntil Peder Bell, Tromsø i 1932 ble eneeier av fiskeretten. Han hadde denne inntil han med skjøte av 14. mars 1951 overdro retten til saksøkeren i denne sak, A/L Lakselva. Dette andelslag fastsatte nærmere regler for utnyttelsen av fiskeretten som er forbeholdt andelseiere, med adgang til å utstede tidsbegrensede kort til andre.

I forbindelse med sin overdragelse til saksøkeren, A/L Lakselva, forpliktet Peder Bell seg til ved søksmål å få klarlagt hvor stor del av vassdraget fiskeretten omfattet. Han anla i den anledning sak mot staten ved Senja herredsrett, hvis forannevnte dom av 23. september 1953 gikk Peder Bell imot. Han påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som 18. oktober 1954 avsa dom med slik domsslutning:

1. Eiendommen Laukhelle - Lakselv gnr. 52 bnr. 1 i Lenvik omfatter Svanelven til og med Svanvatnene og Kaperelven inntil Kaperfossen.

2. Det offentlige kjennes uberettiget til ved utstedelse av fiskekort eller på annen måte å forføye over fiskeretten i eiendom Laukhelle - Lakselv.

Staten påanket dommen til Høyesterett som ved dom 23. juni 1956 stadfestet lagmannsrettens dom. I Høyesterettsdommen er tilslutt anført ( Rt-1956-760):

Side:148

«I anledning utformingen av lagmannsrettens domsslutning skal jeg tilføye at partene under saken har vært enige om at gnr. 52, bnr. 1 Laukhelle Lakselv bare omfatter retten til fiske.»

Ved forannevnte Høyesterettsdom er, forsåvidt angår den matrikulerte rett, bare tatt standpunkt til fiskerettens utstrekning i vassdraget, og det for den del av dette som lagmannsretten har beskrevet i sin forannevnte domsslutning.

Når det gjelder bosetningen omkring elven, så er det på det rene at den første eiendom med grenser til vassdraget, ble skyldsatt i 1796, og det var eiendommen Vasshaug. Bosetningen oppover dalen er så senere skjedd i løpet av forrige århundre.

Det er i de senere år også bygget endel hytter langs vassdraget.

Saksøkte, kjøpmann Jørgen Jørgensen, Finnsnes, kjøpte i 1958 en hyttetomt hos Bjarne Hagensen som er eier av gnr. 55, bnr. 5 i Lenvik, Tomten, som ligger på en holme i elven, ble overdradd til saksøkte med skjøte av 5. september 1959. Den utgjør 3/4 mål jord, og ble betalt med kr. 1000.-. På søndre og vestre side av holmen - utenfor saksøktes tomt - er det fiskeplass. På nordre side av holmen er elveløpet tørt om sommeren slik at det er mulig å komme over til denne, jfr. dok. 1. bil. 1.

Saksøkte har gjerdet inn sin tomt slik at det ikke er adkomst til fiskeplassen, og det har også hendt at fiskere som er kommet til, er blitt vist bort.

Saksøkeren har ment at det er rettsstridig av saksøkte å hindre utgivelsen av fiskeretten ved å stenge adkomsten til fiskeplassen utenfor hyttetomten.

Etter forgjeves prøvet forliksmegling i Lenvik forliksråd 6. juli 1964 har saksøkeren 11. september 1964 tatt ut stevning mot saksøkte, og han har i saken nedlagt sådan påstand:

«1. Jørgen Jørgensen dømmes til å skaffe utøverne av fiske i A/L Lakselva fri adgang til å passere ved elvebredden på hans tomt på eiendommen gnr. 55, bnr. 5 i Lenvik, med oppfyllelsesfrist 1. juni 1966.

2. Jørgen Jørgensen dømmes til å tåle at fiske utøves fra elvebredden fra den i punkt 1 nevnte tomt

3. Jørgen Jørgensen dømmes til å betale A/L Lakselva sakens omkostninger.»

Saksøkte har tatt til gjenmele i tilsvar av 10. november 1964 og har nedlagt sådan påstand:

«Kjøpmann Jørgen Jørgensen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Hovedforhandling ble avholdt på Finnsnes 12. og 13. oktober 1965. Saksøkeren møtte ved styremedlem snekker Arne Myrseth, Finnsnes, som partsrepresentant, og sammen med ham saksøkerens prosessfullmektig h.r.advokat Ernst Roman, Narvik. Saksøkte møtte personlig, og sammen med ham møtte hans prosessfullmektig advokat Bjarne N. Bjørshol, Tromsø.

Partene avga forklaringer og det ble avhørt 4 vitner, foretatt dokumentasjon således som det framgår foran av rettsboken og det ble foretatt befaring av saksøktes hyttetomt på gnr. 55, bnr. 5 i Lenvik.

Saksøkeren har til støtte for sin påstand i det vesentlige anført følgende:

Side:149

Etter at saksøkte ved inngjerding av sin hyttetomt har søkt å hindre andelseiere i A/L Lakselva og andre som hadde fiskekort å utøve sin fiskerett på fiskeplassen utenfor hans hyttetomt, skrev 13 andelseiere 14. desember 1963 et brev til saksøkeren og bad om at saken måtte bli tatt opp på generalforsamlingen, og at det der måtte vedtas en henvendelse til saksøkte om å fjerne innhegningen (dok. 7 bil. 1).

Saken ble deretter behandlet i saksøkerens årsmøte 4. januar 1964, hvor det ble fattet et enstemmig vedtak om at styret pålegges å sørge for at ingen av grunneierne som støter til Lakselva, innhegner sine eiendommer på en slik måte at de som har lovlig fiskerett, blir hindret i å fiske.

Til stede på dette årsmøtet var blant annet 20 grunneiere og 10 hytteeiere, som er medlemmer i A/L Lakselva. Endel av grunneierne møtte også med fullmakter fra andre (dok. 7 bil. 2). Det er i alt 46 grunneiere med i saksøkerens lag.

Saksøkerens henvendelse til saksøkte førte ikke til noe resultat.

Eiere av fiskeretten har alltid kunnet utøve denne såvel fra båt som fra land. De gjerder som må passes, hvor sådanne er oppsatt av grunneiere eller hytteeiere, er forsynt med port som kan åpnes og lukkes av fiskere som passerer langs stranden. - Saksøkte har opptrådt rettsstridig i forhold til saksøkerens rett til å utøve fiske fra land, ved å hindre adkomst til en god fiskeplass.

Fiskeretten er matrikulert først og gir prioritet foran grunneierens rettigheter, uansett om disse sitter med eiendomsrett til jorden. En eiendomsrett går ikke a priori foran en servitutt.

Det er en forutsetning at en bruksrett må ledsages av slike aksessoriske rettigheter som er nødvendige for at bruksretten skal kunne utøves. I vårt tilfelle må strandretten være aksessorisk i forhold til fiskeretten. Det er vist til Brækhus: Tingsrett side 230.

Det får derfor bare en sekundær betydning for saksøkeren at stangfiskernes rett til å ferdes langs stranden har sin hjemmel i alders tids bruk. Til fiskerettens utøvelse har en imidlertid gjennom alle år vært avhengig av å bruke stranden ved anvendelsen av kastenot, ruse, strupe, garn og ved stangfiske, - i den utstrekning dette er drevet. Det er den nødvendige strandrett for ferdsel som har vært tillatt, og det gjennom alle år.

Utviklingen har medført at stangfiske er blitt mere omfattende. Det er blitt nye behov, som må løses etter omstendighetene, og en må tåle utvidelse. Det er henvist til Brækhus: Tingsrett side 225, 234 og 235. Et viktig fortolkningsmoment er hvilket behov servitutten må antas å skulle dekke.

Tyngden for den tjenende eiendom vil forandre seg etter utviklingen. Det er henvist til dommer i Rt-1911-369 og 1935 457.

Ved å godkjenne saksøktes eierrådighet vil en skru utviklingen tilbake. Han vil ha en egen, eksklusiv rett, som vil gjøre andelslagets fiskerett illusorisk. Han har som andelshaver medvirket til lagets virksomhet, og ved ervervelsen av hyttetomten og hyttens oppførelse var han vel vitende om lagets fiskerett Hvis det ikke hadde vært noen fiskeplass utenfor hans hyttetomt, ville saken ha kunnet stille seg anderledes.

Saksøktes hytte er kommet opp på grunn av sportsfiske, og fordi der er en god fiskeplass.

Side:150

Hvorledes ville det gå med saksøkeren hvis alle grunneiere og alle hytteeiere med grunn mot elven skulle inngjerde sin eiendom på den måte som saksøkte har gjort? Det ville bli lite igjen av fiskeretten, som nå for en stor del foregår med stang, og som må skje med stang, forsåvidt angår stryk i elven.

Friluftsloven, som saksøkte har påberopt seg, forutsetter at et gode helst skal komme en større gruppe til del.

Saksøkte har til støtte for sin påstand i det vesentlige anført følgende:

Saksøkte har av gnr. 55 bnr. 5 i Lenvik kjøpt en hyttetomt på 3/4 mål jord, som han har fått særskilt skyldsatt og som han har fått skjøte på. Han har derved eiendomsrett til denne tomt, og kan med hjemmel i gjerdelovens §6 foreta inngjerding av denne. Eiendomsretten er eksklusiv, så lenge det ikke foreligger noen innskrenkninger. Saksøkte har bare gjort krav på å hevde sin eiendomsrett, og det er saksøkeren som må bevise at han ikke har rett til dette.

Det oppsatte gjerde hindrer ikke utøvelsen av fisket Fiskeplassen kan nåes fra båt, og det kan fiskes fra den motsatte strand i elven. Det foreligger derfor ikke noe rettsstridig forhold fra saksøktes side.

Saksøkeren eier fiskeretten, men eier ikke en strimmel jord på den strekning fiskeretten gjelder. En servitutt over annen manns eiendom, stiftes vanligvis ved avtale, men det er ikke ført bevis for noen sådan. En rett til å passere stranden kan ikke hevdes, og det blir derfor bare spørsmål om alders tids bruk.

Det foreligger ikke bevis for en regelmessig bruk i god tro av en rettighet. Alders tids bruk kan derfor ikke komme på tale. Stangfiske har ikke vært drevet i alders tid.

Inntil saksøkeren i 1951 overtok fiskeretten, var denne drevet av noen få personer for ernæringens skyld. Fisket foregikk utelukkende fra båt, for eierens vedkommende, og det stangfiske som foregikk, ble utøvet ulovlig av slike som ikke hadde noen fiskerett. Dette stangfiske kan ikke stifte noen rett som et ledd i alders tids bruk. Det var ingen alminnelig ferdsel langs elven. Det er det først blitt etterat stangfisket har utviklet seg i tiden etter 1951.

Det er ikke ført bevis for alders tids bruk. Det er henvist til Brækhus: Tingsrett side 610-611.

En servitutt kan ikke tøyes for meget. Den kan ikke gis en større utstrekning enn retten hjemler. Det er henvist til dom i Rt-1940-585 og Rt-1914-529.

Saksøkeren må skaffe seg grunnrett ved avtale med grunneierne. Det blir i tilfelle en ny rett. En aksessorisk rett må også ha et stiftelsesgrunnlag ved avtale, hevd eller alders tids bruk. -

Saksøkerens fiskerett er ikke gjort illusorisk, da det kan fiskes fra båt i elven utenfor saksøktes hyttetomt.

Saksøkte har benektet at det er oppsatt porter av noen annen grunneier eller hytteeier. Hvis det er holdt åpen passasje i gjerdet nede ved elvebredden, så er det fordi gjerdet ned til elven ellers vil bli ødelagt av is.

Etter friluftslovens §3 har saksøkte rett til å gjerde inn sin tomt.

Retten skal bemerke:

Side:151

Det sentrale spørsmål i saken er om det med fiskeretten i Laukhelle Lakselv, matrikulert som gnr. 52, bnr. 1 av skyld mark 2.76 i Lenvik herred følger en nødvendig strandrett for utøvelsen av fisket, slik dette foregår i dag i vassdraget.

Vassdragets utstrekning er ifølge Hålogaland lagmannsretts dom av 18. oktober 1954, stadfestet ved Høyesterettsdom 23. juni 1956 ( Rt-1956-758) denne:

«Eiendommen Laukhelle-Lakselv gnr. 52 bnr. 1 i Lenvik omfatter Svanelven til og med Svanvatnene og Kaperelven til og med Kaperfossen».

Vassdraget ligger på øya Senja, og det er enighet mellom sakens parter om at vassdragets lengde er mellom 3040 km, sannsynligvis ca. 35 km.

Den første eiendom med grenser til vassdraget ble - som tidligere nevnt - skyldsatt i 1796. Bosetningen oppover dalen, med gårder som grenser ned til elven, utgjør i dag en rekke bruk, hvis antall partene ikke har kunnet oppgi. Det er imidlertid overveiende sannsynlig at dette antall ligger en plass omkring 100 bruk. I tillegg til disse grunneiere er det etter hvert kommet til endel hytteeiere, som har ervervet hyttetomter langs elven. Deres antall er heller ikke oppgitt. - Hverken antall grunneiere eller hytteeiere er avgjørende for rettens resultat.

Den fiskerett saken gjelder, er således matrikulert før det overhodet var noen bosetning i dalføret. Hvorledes fiskeretten er oppstått, har det ikke lyktes å bringe på det rene, og det foreligger derfor ingen sikre opplysninger til bedømmelse av fiskerettens omfang. Det er matrikulert en almindelig rett til fiske i vassdraget, uten at denne rett på noen måte er begrenset til å omfatte bare båtfiske eller bare fiske med stang fra land. Det må etter rettens oppfatning være helt klart at for å kunne utøve fiskeretten, så må det være en åpenbar forutsetning at fiskeretten er ledsaget av i et hvert fall en viss rett til å bruke stranden i den elv hvor fiskeretten skal utøves. Ved fiskerettens tilblivelse må det derfor ha vært meningen å gi også en slik strandrett. Uten denne strandrett ville fiskeretten faktisk være uten noen som helst verdi.

På det tidspunkt fiskeretten ble utskilt og matrikulert har på den annen side spørsmålet om tilliggende strandrett neppe vært særlig tungtveiende, da det ikke var noen bosetning langs vassdraget og dermed heller ingen eiendommer som bruksretten gikk ut over.

Selv om det er på det rene at fisket helt frem til vårt århundre i en alt overveiende grad av en eller noen få eiere har vært drevet fra båt på elven, så foreligger det ikke noe som gir retten grunn til å bygge på at fiskeretten var ment å være begrenset bare til den slags fiske.

Det har en viss formodning for seg at det fra de forskjellige eieres side også er utøvet stangfiske - om enn i en langt beskjednere grad enn fiske fra båt.

Frem gjennom tiden har stranden vært brukt i forbindelse med utøvelsen av fisket til båtoppdrag, ved anvendelse av kastenot, ruse, strupe, garn og i noen utstrekning ved stangfiske. Denne bruk har årvisst medført en viss ferdsel langs vassdraget, og denne ferdsel har vært en nødvendighet for de forskjellige eieres utøvelse av sin fiskerett. Det kan heller ikke være noen tvil om at denne ferdsel fra de forskjellige eieres side

Side:152

er utøvet i god tro og i forvissningen om at de derved utøver en rettighet som medfulgte fiskeretten.

Når det gjelder fiskerettens utøvelse, så skjedde det en vesentlig forandring etterat denne i 1951 gikk over til saksøkeren. Det er imidlertid på det rene at den fiskerett som ble overdradd til saksøkeren i alle deler er den samme som finnes matrikulert i 1723.

Saksøkeren, A/L Lakselva, er et andelslag, som i dag har 115 medlemmer, hvorav 46 er grunneiere i vassdragets dalføre og en del er hytteeiere. Det er fastsatt vedtekter for laget, og etter vedtektenes §10 har alle medlemmer fiskerett i lagets vassdrag.

A/L Lakselva har vekslende medlemstall og vekslende kapital. Hver andel er på kr. 50.- og andelskapitalen er på maksimum kr. 40 000.-. Hvert medlem kan maksimum eie 20 andeler, minimum 8, for grunneiere som støter til vassdraget, minimum 5 andeler.

Lagets styre kan mot fastsatt avgift utferdige fiskekort til personer som ikke er medlemmer. Det utferdiges døgnkort, sesongkort og grunneierkort. For døgnkortene til personer fra de tre tilgrensende kommuner Berg, Lenvik og Tranøy var prisen siste år kr. 15.- for første døgn og kr. 10.- for annet og tredje døgn og til personer utenom disse herreder var prisen pr. døgn kr. 20.-, kr. 20.- og kr. 40.-. Stigningen er satt for å begrense tilgangen av fiskere utenfra. For sesongkortene ble betalt kr. 75.- og for grunneierkort kr. 50.-. Antallet av utferdigede sesong- og grunneierkort er begrenset etter lagets nærmere beslutning. Det har ikke kunnet angis hvor stort antall fiskekort som utferdiges, men saksøkte har i retten forevist at han har fiskekort nr. 233.

De utferdigede fiskekort refererer seg til hele fiskesesongen og fisket utøves, som det fremgår foran - over en betydelig strekning.

Andelslagets virksomhet har skapt behov for en større rett til bruk av stranden enn tidligere, særlig da en vesentlig del av fisket nå foregår som stangfiske (sportsfiske). Ved de mange stryk i elven må fisket skje med stang. Det er skjedd en betydelig utvidelse i utøvelsen av fiskeretten og dermed den aksessoriske bruk av stranden. Det er utviklingen som har skapt denne utvidelse, og hvis servitutthaveren - saksøkeren - skal kunne gjøre seg nytte av sin fiskerett, så må man godkjenne at denne i medhold av sin fiskerett - har rett til nødvendig bruk av stranden. Retten er således enig med saksøkeren i at strandretten i dette tilfelle må ansees uten videre å følge som en aksessorisk rett til fiskeretten. En viser i denne forbindelse til professor Brækhus og Aksel Hærem: Norsk Tingrett 230 nest siste avsnitt, hvor det er anført: «- en fiskerett vil gjerne inkludere en strandrett».

Det er nok så at ved fiskerettens tilblivelse i det 16. eller 17. århundre, så hadde en ikke i tankene den situasjon som her er oppstått Det var den gang overhodet ingen grunneiere med tjenende eiendommer. Ved den interesseavveining som retten har foretatt, så er det på det rene at for servitutthaveren (saksøkeren) så er det et tvingende behov for at servitutten gis dette innhold, hvis den overhodet skal utøves. For de tjenende eiendommer i vassdraget betyr servituttens utøvelse ingen nevneverdig tyngende byrde. Det er opplyst at faktisk ingen av grunneierne har dyrket mark ned til elven. Retten vil også minne om at de forskjellige grunneiere ved ervervelsen av sine eiendommer burde være klar over

Side:153

fiskerettens eksistens som besto som den første matrikulerte rett i dalføret. Det er også verd å legge merke til at et stort antall av grunneiere er medlemmer av A/L Lakselva, og at 20 av grunneierne stemte for det forannevnte vedtak på årsmøtet 4 januar 1964.

Etter det resultat retten er kommet til, behøver den ikke ta standpunkt til om en strandrett fot utøvelse av fiske ved stang er ervervet ved alders tids bruk. Det fremgår av det retten foran har anført om fiskerettens utøvelse i sin almindelighet at en viss ferdselsadgang langs vassdraget utvilsomt må Iies å være ervervet ved alders tids bruk. Hvor omfattende det erverv er, som i så måte har skjedd, er det etter de opplysninger som nå foreligger for retten, ikke lett å standpunkt til. -

Etter de fremkomne beviser må retten legge til grunn at av grunneierne og hytteeierne ved vassdraget, så er det ingen som har lagt noen hindringer i veien for fiske og strandrettens utøvelse, før saksøkte ved oppsetting av gjerdet for sin hyttetomt har sperret adgangen til stranden utenfor tomten. Inngjerdingen er en avsperring av den passasje langs stranden som saksøkeren har rett til, og det er i denne forbindelse irrelevant om stranden kan nåes med båt eller om det kan fiskes fra den motsatte strand. Det er helt på det rene at nettopp på odden utenfor saksøktes hytte er det en god fiskeplass - som er betegnet som en av de bedre fiskeplasser i Vassdraget. Etter det resultat retten er kommet til har saksøkte ikke rett til å hindre fiskere med fiskekort fra saksøkeren og adgang til denne fiskeplass. Saksøkerens fiskerett med tilhørende rett til bruk av stranden i vassdraget hviler også på saksøktes utskilte eiendom (hyttetomt), og han må tåle denne bruksrett som en innskrenkning i sin eiendomsrett. Hverken gjerdeloven eller friluftsloven gir ham noen som helst hjemmel til å tilsidesette den eldre, matrikulerte bruksrett.

Den foretatte befaring viste at saksøkte har en lettvint adgang til å gjerde inn sin hyttetomt ved å sette opp gjerde et par tre meter fra strandlinjen på syd/nord og vestsiden og således at det blir passeringsmulighet for fiskerne langs strandkanten. Saksøkte får ikke dermed større ulempe enn han burde ha regnet med. Som medlem i A/L Lakselva fra 1951 var han vel vidende om fiskeretten, og kan kjente til hvorledes den ble utøvet, da han i 1958 kjøpte tomten og senere bygget hytten. Når en tar i betraktning at de utferdigere fiskekort omfatter ukens 7 dager, at de refererer seg til en forholdsvis lang sesong og benyttes til fiske i et langt vassdrag, så kan ulempene for de enkelte hytteeiere neppe være så særlig vedvarende.

Retten skal tilføye at hvis de øvrige grunneiere og hytteeiere med eiendommer grensende til elven, skulle innta det samme standpunkt som saksøkte, så ville saksøkerens fiskerett bli så alvorlig beskåret, at en derved ville komme opp i en ren meningsløshet. - - -