RG-1971-521

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1971-02-26
Publisert:	RG-1971-521
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 26. februar 1971 i ankesak nr. 220/1969.
Parter:	Sverre Dahl (advokat Sverre Erlandsen) mot Bergen kommune (høyesterettsadvokat Hans Sevaldson).
Forfatter:	Lagdommerne Lars Sollesnes, M. Lund, ekstraordinær dommer, lagmann E. T. Eftestøl
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Tvistemålsloven (1915) §180, §22

Saken gjelder krav på erstatning for skade som den ankende part fikk da han 30.9.1958 klatret opp på taket av Bergens Elektrisitetsverks sekundærstasjon i Simonsvik i Laksevåg, og kom i berøring med en høyspentledning.

Bergen byrett avsa dom 28.10.1969. Dommen har følgende slutning:

«Bergen kommune v/ordføreren frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om sakens nærmere sammenheng og det partene gjorde gjeldende for byretten vises til byrettens domsgrunner.

Sverre Dahl har anket byrettens dom til lagmannsretten. Som for byretten har han bevilling til fri sakførsel, og advokat Sverre Erlandsen er oppnevnt til hans prosessfullmektig.

Den ankende har gjort gjeldende at byretten har tatt feil når den har funnet at erstatningskravet er foreldet. Han medgir at det er riktig å skjelne mellom de forskjellige skader som ulykken førte med seg, slik som byretten har gjort, og at fristen i h.t. ikrl. §28 første ledd for å kreve erstatning for skaden på foten og på synet er oversittet. Han har fremholdt at han fikk kjennskap til hjerneskaden først da denne ble diagnostisert av dr. Aarli under saksforberedelsen for byretten, og at denne skade må stå i en annen stilling enn skaden på foten og på synet, som han forlengst var blitt oppmerksom på. Forskjellige symptomer som kan skrive seg fra hjerneskaden, så som hodepine, svimmelhet og svekket hukommelse og konsentrasjonsevne, satte han i forbindelse med øyeskaden. Det kunne ikke med rimelighet ventes at han på et tidligere tidspunkt skulle bli oppmerksom på at han også hadde

Side:522

pådradd seg en hjerneskade, og han har for så vidt vist til at ingen av de leger som har behandlet ham, verken sykehusleger eller andre, overfor ham har antydet at han kunne ha fått en hjerneskade i tillegg til de skader han kjente til. Han påstår at utgangspunktet for foreldelse av det erstatningskrav som refererer seg til hjerneskaden, er det tidspunkt han ble kjent med dr. Aarlis sakkyndige erklæring av 19.6.1969, og at kravet følgelig ikke er foreldet. Den ankende har også fremhevet at ved spørsmålet om foreldelse og ved erstatningsutmålingen må de samlede skader sees under ett, og at det må legges til grunn at hans invaliditet, når det tas hensyn til alle skader, utgjør ca. 50 %.

Den ankende har fastholdt at kommunen på objektivt grunnlag er erstatningsansvarlig for skade som er en følge av en slik ulykke som han har vært utsatt for. Han medgir imidlertid at erstatningen kan reduseres som følge av at han har vist en viss uaktsomhet. I denne sammenheng har den ankende sterkt understreket at det ikke kan stilles samme krav til en gutt på 14 år som til en voksen, og at det må legges vesentlig vekt på at gutter i denne alder reagerer impulsivt og uoverveid. På denne bakgrunn mener han reduksjonen ikke bør overstige 50 %.

Den ankende har ellers i det vesentlige fremholdt det samme som for byretten. Han påstand er:

«1. Den ankende part tilkjennes erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 200.000.-.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Kommunen har bestridt at den har objektivt erstatningsansvar for skade som er oppstått slik som tilfellet er i denne saken, idet det ligger utenfor det som er påregnelig at noen kan innrette seg slik som den ankende har gjort. Den rettspraksis som den ankende har vist til, vedrører strømskader som mindre barn har pådradd seg ved klatring i master for høyspentledninger. Den ankendes skadetilfelle kan ikke uten videre sammenlignes med de nevnte tilfeller, hevdes det.

Kommunen bestrider at det er grunnlag for ansvarsfordeling. Den ankende var så voksen at han hadde full forståelse av den fare som er forbundet med å berøre høyspentledninger. Sekundærstasjonen var utstyrt med advarselskilt, og han fikk samme dag spesiell advarsel mot å klatre opp på taket. Det er ikke påvist noe som kan tale til hans unnskyldning, og han må selv bære følgene av uhellet, påstås det.

Videre har kommunen gjort gjeldende at et eventuelt erstatningskrav er foreldet, og har for så vidt støttet seg til byrettens domsgrunner. I denne sammenheng har kommunen fremhevet at et strømstøt i hodet erfaringsmessig fører med seg hjerneskade, og at den ankende allerede på et tidlig tidspunkt måtte være oppmerksom på de subjektive symptomer som skrev seg fra denne. Foreldelsesfristen begynte så snart den ankende fikk kjennskap til skadevirkningene, det er ikke nødvendig å få kjennskap til en eksakt medisinsk diagnose for at foreldelsesfristen skal begynne å løpe.

Side:523

Også kommunen har i det vesentlige fremholdt det samme som for byretten. Kommunens påstand er:

«At byrettens dom stadfestes, dog således at Bergen kommune tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Under ankeforhandlingen har den ankende samt 5 vitner, hvorav ett er nytt for lagmannsretten, gitt forklaring, og videre en sakkyndig, dr. Aarli. Åstedsbefaring er foretatt.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om en eier av en sekundærstasjon er erstatningsansvarlig uten hensyn til skyld i et tilfelle som det foreliggende. Lagmannsretten ser det slik at den skadelidtes eget forhold har vært av så fremtredende betydning og hans medvirkning så vidt uaktsom at det ikke er grunnlag for å tilkjenne ham erstatning, også om det legges til grunn at kommunen har et objektivt ansvar.

Det er på det rene i saken at den ankende først klatret opp langs et rennenedløp på 5,6 m og videre opp på et 2 m høyt takoppbygg. Fra takoppbygget hadde han fremdeles 1,2 m fri høyde til den strømførende ledning. Den ankende, som er født xx.xx.1944, var da ulykken hendte (30.9.1958) 14 1/2 år. Etter egen forklaring var han oppmerksom på det farlige i å komme i berøring med høyspentledninger. Det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke tvilsomt at en vanlig utrustet gutt på 14 1/2 år har god forståelse av den fare som er forbundet med slik berøring. Det må etter de foreliggende opplysninger legges til grunn at den ankende var en noenlunde alminnelig begavet gutt med vanlig forståelse av de følger en slik berøring kunne få. Hans prosessfullmektig har sterkt fremholdt at gutter, også når de er så vidt gamle som 14 1/2 år, reagerer impulsivt og uoverveid, og at selv om de har kjennskap til hvor farlig det er å komme bort i høyspentledninger, så kan en slik ulykke likevel hende fordi de glemmer seg under lek. Han har påstått at erstatningen av den grunn bare bør reduseres delvis. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for en slik delvis reduksjon. I de tilfeller som er omhandlet i Rt-1940-16 og Rt-1965-1115, dreide det seg om barn på henholdsvis 8 år og 7 år og 3 måneder, og erstatningene ble redusert med henholdsvis 1/2 og 1/3. Etter lagmannsrettens oppfatning er det en vesentlig forskjell på den innsikt, omtanke og modenhet som kan ventes av et barn i 7-8 års alderen, og det som kan ventes av en gutt på 14 1/2 år, som etter de rettsregler som gjaldt da ulykken hendte, selv var erstatningsansvarlig (strl. ikrl. §22). Det dominerende trekk ved hendelsesforløpet er at den ankende med fullt kjennskap til risikoen har klatret opp på taket og beveget seg mot ledningen, og slik forholdene ligger an, kan det da ikke finnes at han tilkommer erstatning for noen del av sitt tap. Det har vært antydet at elektrisitetsverkets vedkommende hadde kjennskap til at den ankende og hans kamerater drev med ballspill foran stasjonsbygningen, og at de må ha forstått at ballen av og til måtte havne på taket og at guttene var henvist til å hente den ned igjen. Det foreligger imidlertid ingen opplysninger som

Side:524

kan gi grunnlag for å anta at noen som var knyttet til elektrisitetsverket, kjente eller burde kjenne til at den ankende og hans kamerater klatret opp på taket av stasjonen. Det har heller ikke vært påstått at den ankende har krav på erstatning som følge av at det fra elektrisitetsverkets side har vært utvist noen form for uaktsomhet i forbindelse med ulykken. At både den ankende og enkelte av hans kamerater tidligere hadde hentet baller fra taket, kan ikke gi grunnlag for å bedømme forholdet på noen annen måte. Det tilføyes at lagmannsretten ved sin vurdering har lagt vekt på at den ankende samme dag ble advart mot å klatre opp på taket av Sigrid Wickstrøm, som kom forbi sekundærstasjonen. Hun har som vitne for lagmannsretten forklart at hun kom forbi da den ankende begynte å klatre opp, og at hun sa at han ikke måtte finne på dette, for det var livsfarlig. Hun sa dette to ganger, men guttene ville ikke høre på henne. Det kan etter så lang tid være tvil om hvordan ordene falt, om hennes advarsel gjaldt selve klatringen fordi det var høyt, eller om hun ville gjøre guttene kjent med risikoen for å komme bort i høyspentledningene. Hvordan sammenhengen hermed måtte være, synes det imidlertid klart at advarselen må ha brakt risikomomentet fram i guttens bevissthet, og det er vanskelig å unngå å måtte betegne skadelidtes medvirkning til skaden som grovt uaktsom.

Det er etter dette ikke nødvendig å komme inn på spørsmålet om kravet måtte være foreldet.

Anken har vært forgjeves. Det kan ikke sees at en sak av denne spesielle karakter tidligere har vært forelagt domstolene, idet de tidligere saker gjaldt mindre barns klatring i mast, og saksomkostninger for lagmannsretten vil i medhold av unntaksbestemmelsen i tvistemålslovens §180 første ledd i.f. ikke bli ilagt. Byrettens omkostningsavgjørelse er det ikke grunn til å endre.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger ilegges ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.

Av byrettens dom (dommer Johan Fr. Meyer):

Saken er anlagt av Sverre Dahl mot Bergen kommune med krav om erstatning for skade han ble påført ved elektrisk støt under lek ved Bergen Elektrisitetsverks Sekundærstasjon i Simonsviken den 30. september 1958. - - -

Saksforholdet er følgende:

Saksøkeren var ulykkesdagen 14 1/2 år gammel. Sammen med endel andre gutter, deriblant hans tvillingbror Arnold, oppholdt han seg i gaten utenfor sekundærstasjonen i Simonsvik. Guttene lekte ofte der, dels sparket de fotball, dels spilte de slåball. Ulykkesdagen hadde de ingen ball å spille med. Fra gaten kunne de imidlertid se en ball som satt fast i ribbene foran en ventilator på sekundærstasjonens tak. Dessuten visste de fra tidligere erfaringer at det sannsynligvis i

Side:525

sekundærstasjonens takrenner lå baller som var slått eller sparket opp dit under lek tidligere.

Enten for å bente den ballen de kunne se, eller for eventuelt å finne en annen ball, klatret saksøkeren opp på stasjonens tak langs en nedløpsrenne. Umiddelbart etterpå klatret hans bror opp etter en annen nedløpsrenne. Disse nedløpsrennene er 5,6 m. høye. De fører opp til et tak som skråner svakt oppover mot et ventilatorhus som står 2 m. inne på taket og er 2 m. høyt. Opp til taket på ventilatorhuset fører også en nedløpsrenne. I ventilatorhusets front er det anbragt ribber, og det var mellom disse ballene satt fast.

Ventilatorhuset støter inn til et oppbygg. I dette oppbygget er montert inntak for en 45 kV kraftledning. Nedføringen fra ledningen ligger ca. 1,2 m. over taket på ventilatorhuset.

Som nevnt foran, klatret saksøkeren opp nedløpsrennen og kom opp på sekundærstasjonens tak. Herfra kunne han ha nådd ballen som satt fast i ribbene. Av en eller annen grunn, som han ikke selv kan forklare, klatret han imidlertid også opp nedløpsrennen til taket på ventilatorhuset. Idet han svinget seg opp på dette, så han at broren kom over kanten på sekundærstasjonens tak langs en annen nedløpsrenne. Saksøkeren befant seg nå rett under nedføringen fra kraftledningen. Han hadde sin oppmerksomhet henvendt på broren, vinket til ham og reiste seg opp. Derved kom han enten i berøring med nedføringen fra kraftledningen, eller så nær den at strømmen slo over. Han fikk strømmen inn i hodet og den gikk ut gjennom høyre fot. Som nevnt dreier det seg om spenninger på 45 kV. Saksøkeren ble slått bevisstløs. Han ble kjørt til sykehus hvor han angivelig lå i 3 dager før bevisstheten vendte tilbake. Han angir at han har ingen erindring om det som skjedde ulykkesdagen fra ca. 3 timer før ulykken skjedde. Det foreligger imidlertid ganske sikre opplysninger om hendelsesforløpet, dels i de politirapporter som ble opptatt under etterforskning i anledning ulykken, dels i vitneforklaringer avgitt av saksøkerens kamerater som var øyenvitner.

Den umiddelbare skade var betydelige forbrenninger i pannen og på høyre fot. Disse ble operativt behandlet ved hudtransplantasjoner og ble godt helet. Han har fått et tydelig arr i pannen, men dette er skjult av håret. Også på foten har han et tydelig arr.

Da ulykken skjedde gikk saksøkeren i 8. klasse på framhaldsskolen. Etter ulykken avbrøt han skolegangen og har senere ikke gått på noen skole. Det første året etter ulykken var han heller ikke i noe arbeid, angivelig fordi han som følge av ulykken ikke følte seg sterk nok til det.

I 1959 merket han at synet begynte å svikte. Han oppsøkte øyenlege A. Uchermann som konstaterte grå stær. Dette var den 21/11-1959. Den 25/11-1959 foretok dr. Uchermann en stæroperasjon på saksøkerens venstre øye.

På et tidspunkt som det ikke har vært mulig å få nøyaktig tidfestet, begynte saksøkeren å lide av forskjellige plager. Han fikk hodepine, byger av svimmelhet, depresjon og trang til å gråte. Han merket at hans oppfattelses- og innprentningsevne var redusert. Han måtte få en beskjed flere ganger før han oppfattet den. Han led også under økt trettbarhet.

Disse symptomer har antagelig utviklet seg etterhvert, og

Side:526

saksøkeren kan ikke huske når han først ble seg dem bevisst. Retten antar, etter det saksøkeren har forklart, at de har meldt seg i løpet av de første par årene etter ulykken. Saksøkeren har forklart at han omtrent på dette tidspunkt undertiden ble overfalt av svimmelhet under arbeidet slik at han måtte sette seg ned. Hans arbeid har i det vesentlige vært av en slik art at han har kunnet passe det i sittende stilling.

I 1967 syntes saksøkeren at han ble dårligere. Han satte det i forbindelse med øyenskaden og oppsøkte dr. Uchermann. Saksøkeren oppfattet legen slik at det var fare for at han ville bli blind i løpet av relativt kort tid. Dette var foranledningen til at han i september 1967 gikk til søksmål mot kommunen.

Under saksforberedelsen er saksøkeren undersøkt av spesialist i øyensykdommer, professor dr. med. Torstein Bertelsen som har avgitt skriftlige erklæringer den 27. februar 1968 og 20. mars 1968, samt muntlig erklæring under hovedforhandlingen. På grunnlag av disse erklæringer må retten anse bevist at de øyenskader som er påvist hos saksøkeren, skyldes strømstøtet. Synsstyrken på det venstre øye, som er operert for grå stær, er sterkt nedsatt. Med brilleglass er imidlertid synsstyrken god, men det er ikke mulig å bruke et så sterkt brilleglass som det her dreier seg om, bare for det ene øyet. Verdien av det venstre øye er dermed sterkt redusert.

Det venstre øye har fått en skjelestilling utover. Etter prof. Bertelsens erklæring må dette ansees som en følge at den synssvekkelse som stæroperasjonen har medført, og altså forårsaket av strømstøtet.

Også på det høyre øye er det grå stær, men denne er lite uttalt, og synsstyrken er bare lett redusert. Det er en mulighet for at den grå stær kan utvikle seg videre, men sannsynligheten er ikke stor. Hvis en stæroperasjon senere skulle bli nødvendig, vil saksøkeren fremdeles ha bra syn på øyet. Han vil da også kunne bruke stærbriller for begge øynene, og være godt hjulpet. Noen fare for blindhet foreligger ikke.

Saksøkeren har også vært underkastet undersøkelse på Haukeland sykehus nevrologisk avdeling av reservelege Johan A. Aarlie som har avgitt skriftlig erklæring. Overlege professor Arne G. Frøvig har møtt som sakkyndig under hovedforhandlingen og avgitt muntlig erklæring.

Undersøkelsen har vist at saksøkeren er blitt påført en hjerneskade som en senfølge etter elektrisk støt. Skaden ytrer seg ved hodepine, svimmelhet, svekket hukommelse, konsentrasjonsvansker, hissighet og irritabilitet og nervøse symptomer.

Endelig er saksøkeren endel plaget av at huden på den høyre foten er tynn og har lett for å sprekke. Dette har ført til at han hemmes i legemlig utfoldelse. Han var en tid løpergutt, men måtte slutte fordi han ikke kunne gå eller sykle så meget som arbeidet krevet.

Som nevnt tidligere, avbrøt saksøkeren sin skolegang etter ulykken. Han gikk deretter et års tid uten arbeid, hvoretter han begynte som løpergutt. Dette arbeid måtte han slutte med etter forholdsvis kort tid på grunn av fotskaden.

Saksøkerens far er stuert, og også flere i hans familie er sjømenn. Hans bror er reist til sjøs, og er nå kokk. Også saksøkeren hadde lyst til å bli sjømann, og med tiden bli stuert som sin far. Han har gjort et par forsøk, men har hver gang måttet mønstre av som syk. Den siste

Side:527

gangen var etter hans egen forklaring i 1960. Siden har han ikke vært ute. Det var særlig svimmelheten som gjorde at han måtte reise hjem.

Senere har han vært i arbeid på lageret hos Berstad og har nå i noen år arbeidet på Hilleren Fabrikker. Han klarer arbeidet, arbeider full dag og har vanlig tarifflønn. Han har dog forklart at han fra tid til annen blir overfalt av svimmelhetsanfall. Han må da sette seg ned, men kan allikevel skjøtte sitt arbeid som maskinpasser. Av og til blir svimmelheten allikevel så plagsom at han må gå fra arbeidet.

De medisinsk sakkyndige har vurdert saksøkerens medisinske invaliditet.

Prof. Bertelsen anslår hans invaliditet idag på grunn av øyenskaden til 31 %. Hvis saksøkeren underkaster seg en skjeleoperasjon og denne blir vellykket, hvilket er overveiende sannsynlig, vil invaliditeten reduseres med 5 %. Hvis det senere må foretas en stæroperasjon på det høyre øye, vil invaliditeten øke med 5 % forutsatt at operasjonen får et tilfredsstillende resultat. De aller fleste stæroperasjoner gir et synsmessig godt resultat.

Prof. Frøvig har anslått den medisinske invaliditet til 30-35 % som følge av hjerneskaden.

Begge de sakkyndige er enige om at den medisinske invaliditet som følge av de samlede skader kan settes til ca. 50 %.

Hva angår den yrkesmessige invaliditet har prof. Bertelsen erklært at øyenskaden utelukker saksøkeren fra endel yrker, f.eks. kranfører, sjømann med dekkstjeneste og flyver. Han vil imidlertid kunne klare de fleste yrker godt med sitt nåværende syn, han vil f.eks. hva synet angår kunne bli kokk eller stuert.

Prof. Frøvig har antatt at saksøkeren neppe vil kunne klare et akademisk yrke med den hjerneskade han har, men har ellers ikke antatt at hjerneskaden reduserer hans yrkesvalg. Han vil etter prof. Frøvigs mening kunne bli kokk eller stuert, muligens med unntak av fart på tropene. - - -

Retten skal bemerke:

Det er ikke hevdet av saksøkeren at det foreligger noen ansvarsbetingende uaktsomhet fra kommunens side. Det ansees også bevist at sekundærstasjonen i Simonsvik var forskriftsmessig innrettet i enhver henseende. Partene er imidlertid enige om at kommunen, som eier av sekundærstasjonen, er objektivt ansvarlig for de skader som de elektriske ledningene kan medføre. Det første retten må ta standpunkt til er spørsmålet om erstatningskravet er foreldet. Straffelovens ikrafttredelseslov §28 første ledd kommer til anvendelse også for det objektive erstatningsansvar, jfr. Stub Holmbo: Foreldelse av fordringer 47. Foreldelsesfristen er 3 år, og den begynner sitt løp fra den dag den skadelidte er blitt vitende om skaden og den for samme ansvarlige. Helt fra ulykkesøyeblikket har det vært klart at ansvaret var kommunens. Spørsmålet blir derfor bare når saksøkeren ble vitende om skaden.

Saksøkeren er blitt påført tre forskjellige skader hvis virkninger har inntrådt til forskjellig tid. Det gjelder skaden i foten, øyenskaden og hjerneskaden. Hver enkelt av disse må i forhold til de andre sees som en ny skade. Hvis det f.eks. forelå fullt kjennskap til fotskaden på et tidspunkt da de andre skadene ennå var ukjente, begynner foreldelsen

Side:528

sitt løp for fotskadens vedkommende. Hvis denne fristen løper ut før før de andre skadene oppdages, vil erstatningskravet for fotskaden være foreldet, jfr. Stub Holmbo: Foreldelse av fordringer 52.

Det må ansees bevist at samtlige skader er forårsaket av det elektriske støt saksøkeren fikk den 30. september 1958. Saken er anlagt ved stevning av 30. september 1967, innkommet til retten den 4. oktober 1967. Avgjørende for spørsmålet om foreldelse er inntrådt er derfor om saksøkeren, eller hans verger, er blitt kjent med skadene før 4. oktober 1964.

Skaden i foten ble saksøkeren kjent med ved selve ulykken. Han hadde et 3 måneders sykehusopphold hvorunder det ble foretatt hudtransplantasjoner. Det foreligger ingen opplysninger om når han ble vitende om at han alltid ville bli plaget av at huden på skadestedet er svak slik at den brister ved større påkjenninger. Men det er på det rene at han i virkeligheten har hatt disse plagene hele tiden. Han har således et års tid etter ulykken vært løpergutt, men måtte slutte fordi foten var dårlig. Han har også forklart at han hele tiden har vært hemmet under lek og sportsutøvelse. Det må derfor ha vært klart for saksøkeren på et ganske tidlig tidspunkt etter ulykken at fotskaden med sikkerhet eller med en høy grad av sannsynlighet ville bli varig. Det foreligger ikke opplysninger om at fotskaden har utviklet seg videre etter operasjonen. Retten må derfor anta at foreldelsesfristen for fotskadens vedkommende har begynt sitt løp før 4. oktober 1964.

Øyenskaden ble oppdaget i 1959. Den ble diagnostisert den 21. november 1959. Stæroperasjon ble foretatt på det venstre øye den 25. november 1959. Ved operasjonen ble øyelinsen fjernet. Saksøkeren visste da hvilken skade øyet var påført. Det foreligger ikke bevis for at det venstre øye senere er blitt dårligere enn man kunne regne med etter operasjonen.

Det er grå stær på det høyre øye også, men retten må bygge på at situasjonen for dette øyes vedkommende ikke er annerledes enn den var i 1959. Professor Bertelsen har i sin tilleggserklæring av 20. mars 1968 uttalt: «Den grå stær på høyre øye har ikke vist tegn til progression etter at den ble oppdaget i 1959 idet synsstyrken på dette øyet har holdt seg uforandret siden den gang. Om den grå stær på høyre øye i det hele tatt vil komme til å utvikle seg videre og når dette eventuelt vil skje, kan ikke sies med sikkerhet. Som jeg har skrevet i min erklæring, finner jeg det ikke usannsynlig at stæren på høyre øye før eller siden vil utvikle seg videre.»

Dette har professor Bertelsen fasthold i sin muntlige erklæring under hovedforhandlingen. Retten må oppfatte dette slik at det høyre øyes tilstand har vært faktisk uforandret i de 10 årene som er gått siden stæren ble oppdaget. Saksøkeren visste i 1959 at han hadde grå stær på begge øynene, og de konklusjoner prof. Bertelsen har trukket nå, kunne også trekkes i 1959. Det foreligger ikke hos saksøkeren noe annet og mer inngående kjennskap til øyenskaden idag enn i 1959. Det er riktignok kommet til skjeling på venstre øye. Prof. Bertelsen har imidlertid erklært at det er vanlig at sterk synsnedsettelse på et øye fører til at øyet devierer ut fra normal stilling. Også denne skaden kunne man derfor regne med i 1959.

Side:529

Retten finner etter dette at saksøkeren, eller hans verger, allerede i november 1959 hadde slikt kjennskap til øyenskaden at erstatningssak kunne vært anlagt.

Etter saksøkerens forklaring og de øvrige opplysning er i saken må det ansees godtgjort, at saksøkeren først etter undersøkelser på nevrologisk avdeling på Haukeland sykehus i oktober 1968 fikk positivt kjennskap til at han har fått en hjerneskade som følge av det elektriske støtet. Dette er imidlertid ikke avgjørende for utgangspunktet for foreldelsesfristen. Kunnskap om skaden har man når man er blitt kjent med skadevirkningenes inntreden, jfr. Stub Holmbo: Norsk Forsikringsjuridisk Forenings publikasjoner nr. 44, 15, og Foreldelse av fordringer 50. Det kan ikke kreves at skadelidte skal ha kjennskap til den medisinske diagnose eller kjenner de medisinske forandringer som fremkaller skadevirkningene. Når det, som her, er spørsmål om fremtidig tap som følge av varig invaliditet, begynner foreldelsen dog ikke sitt løp før skadelidte visste at han ville bli varig invalid, eller med rimelig aktsomhet ville ha visst det, jfr. Rt-1967-1182. Avgjørende for foreldelsesspørsmålet blir da når saksøkeren visste eller med rimelig aktsomhet ville ha visst, at de plagene han lider under har sammenheng med ulykken og at de vil bli varige.

Sikre opplysninger om dette foreligger ikke. Retten må imidlertid gå ut fra at skadevirkningene har meldt seg nokså tidlig. Saksøkeren har således forklart at han har gjort ialt tre forsøk på å reise til sjøs, men har hver gang måttet oppgi det. Såvidt retten har forstått ham, har det vesentlig skyldtes svimmelhetsanfall. Den siste gangen var i 1960. Han har videre forklart at han såvel i sitt arbeid hos Berstad som på Hilleren Fabrikker ofte har vært plaget av svimmelhetsanfall. Også de andre plagene som svekket hukommelse, nedsatt oppfattelses- og innprentningsevne, økt trettbarhet, irritabilitet og nedtrykthet, har han merket gjennom lengere tid. Retten anser det bevist at disse plagene har meldt seg før det var gått 6 år etter ulykken. Denne fant som nevnte sted den 30. september 1958, og det avgjørende tidspunkt for foreldelsesspørsmålet er 4. oktober 1964. Retten finner også at saksøkeren på et relativt tidlig tidspunkt kunne sette plagene i forbindelse med ulykken. Han hadde tidligere vært frisk og han tilhører en frisk slekt. Han har forklart at han ikke hadde noen vanskeligheter med å følge undervisningen på skolen, og at hans skoleprestasjoner var middels. Når han fikk de nevnte plagene og merket at han ikke lenger oppfattet og husket så godt som før, måtte det være nærliggende å sette dette i forbindelse med det kraftige elektriske støtet han hadde fått i hodet.

Retten finner etter dette at saksøkeren før 4. oktober 1964 har kjent til at han var blitt påført de plagene han led under ved det elektriske støtet. Hadde han da søkt lege og latt seg underkaste de samme undersøkelser som nå er foretatt, må det antas at årsaken til plagene, nemlig hjerneskaden, var blitt påvist. I den skriftlige erklæring som reservelege Aarlie avga den 18. juni 1969 er det uttalt: «Det er velkjent at elektriske strømstøt av høy spenning mot hodet kan gi betydelig hjerneaffeksjon særlig i form av et cerebralt ødem. Hos pasienter som overlever den akutte fase, kan det oppstå varige hjerneskader...... Den umiddelbare følge av ulykken synes således å ha vært et elektrisk betinget cerebralt

Side:530

ødem, sannsynligvis ledsaget av lokal hjerneskade i høyre hjernehalvdel. ......

Han frembyr nu tegn til en hjerneskade, en encephalopathi. Denne oppfattes som en følgetilstand etter den elektriske hjerneskade. Det kliniske bilde, slik det arter seg idag, faller sammen med det som er beskrevet i litteraturen som en følge etter elektriske hjerneskader. Det er således naturlig at symptomene først begynner å melde seg når det er gått en tid etter skaden.»

Etter saksøkerens forklaring antar retten at symptomene har meldt seg i løpet av de første 2-3 år etter skaden. Saksøkeren hadde da oppfordring til å fremsette erstatningskrav. Det ville allerede da ha kunnet fastslås at skaden var varig. Det er ikke godtgjort at utviklingen har tatt en vei som da ikke kunne forutsettes og tas i betraktning.

Retten er etter dette kommet til at saksøkerens erstatningskrav i sin helhet er foreldet og at saksøkte følgelig må frifinnes. - - -