RG-1972-667

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1972-05-10
Publisert:	RG-1972-667
Stikkord:	Jordskifte
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 20. mai 1972 i ankesak nr. 67/1971 A
Parter:	Ottar Rynning m.fl. (9 parter) (høyesterettsadvokat Hans J. Bjørnstad) mot Harald Bertinussen m.fl. (29 parter) (advokat Ragnar Knutzen).
Forfatter:	Lagdommerne Carl Tank, Tor G. Christensen, Birger Lassen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Vassdragsloven (1940) §4, Jordskifteloven (1950) §17

Under en jordskiftesak på gården Grytting, gnr. 83 i Hadsel kommune, oppstod det tvist om eiendomsretten til grunnen i fjæreområdet utenfor eiendommen. Den var ved en minnelig utskiftningsforretning av 17. november 1846 blitt delt mellom de tre daværende oppsittere, og de bruk som derved oppstod fikk betegnelsene løpenummer 204, 205 og 206. Senere har gården vært gjenstand for ytterligere oppdeling slik at det nå er en rekke loddeiere. Noen av disse hevdet under jordskiftesaken at delingen i 1846 også omfattet fjæreområdet utenfor gården, slik at hver enkelt loddeier har eiendomsretten til den sjøgrunn som støter til hans teig efter de vanlige rettsregler for privat eiendomsrett til slik grunn. Andre mente at delingen kun omfattet landområder (innmarken) og at sjøgrunnen derfor fremdeles lå i sameie mellom samtlige loddeiere under gnr. 83. Søndre Vesterålen jordskifterett avsa den 18. mars 1971 i medhold av jordskiftelovens §17 kjennelse i saken med slik slutning:

«Eiendomsretten til grunnen i fjæra på Grytting, gnr. 83 i Hadsel herred, tilhører de ovenfor liggende eiendomsteiger og med begrensning utover fjæra og sjøen så langt privat eiendom rekker, etter regler som fastsatt i vassdragslovens §4.»

Jordskifteretten uttalte at verdien av tvistegjenstanden måtte anses å overstige kr. 500,00 og besluttet å sette kjennelsen til påanke straks. Den blev kunngjort for partene den 20. mars 1971.

Om saksforholdet vises til jordskifterettens kjennelse.

Ottar Rynning, eier av bnr. 4 og 27 (205), Torstein Rynning, bnr. 5 (205), Gustav Lund, bnr. 6 (205), Johan Lund, bnr. 8 (205), Gunnar und, bnr. 9 (205), Tormod Pedersen, bnr. 11 (206), Sigurd Pettersen, bnr. 36 (205), Petra Eilertsen, bnr. 26 (206) og Sverre Pedersen, bnr. 37 (206) har i rett tid påanket jordskifterettens kjennelse. Som motparter er i ankeerklæringen oppgitt alle de øvrige loddeiere på Grytting efter oppgave sendt h.r. advokat Hans J. Bjørnstad fra jordskifteretten. De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«1. Fjære og sjøgrunn utenfor eiendommen Grytting, gnr. 83 i Hadsel, ligger i fellesskap mellom de ankende parters og ankemotpartenes eiendommer.

2. Ankemotpartene betaler in solidum sakens omkostninger for lagmannsretten til de ankende parter.»

Side:668

Følgende ankemotparter har tatt til gjenmæle mot anken: Harald Bertinussen, bnr. 1 (204), Jens Gulbransen, bnr. 2 (204) og bnr. 25 (205), Sigurd Osbakk, bnr. 13 (206), Emma Andreassen, bnr. 14 (206), Arnoldus Lie, bnr. 15 (206), Othelie Dybfest, bnr. 17 (206), Asbjørn Bendiksen, bnr. 18 (206), Henry Hansen, bnr. 20 (204), Johanna Næs, bnr. 24 (204) og bnr. 35 (206), Erling Olsen, bnr. 29 (206), Anna Helene Myhra, bnr. 31 (206) og Olaf Bertinussen, bnr. 40 (204). De har nedlagt slik påstand:

«1. Partene har eiendomsrett til fjæra så langt ut som privat eiendomsrett går ut i sjøen, idet deres innbyrdes grenser i fjæra bestemmes ved at hver del av denne (unntatt holmene nevnt i forretningen av 19/5-53) tilhører det bruk hvis strandlinje ved alminnelig høyvann den ligger nærmest.

2. De ankende parter tilpliktes in solidum å betale ankemotpartene representert ved advokat Ragnar Knutzen saksomkostninger for lagmannsretten.»

Tallene i parentes angir løpenumrene på de av de tre opprinnelige bruk fra 1846, som vedkommende bruksnummer skriver seg fra. Ved å sammenholde dem med jordskifterettens kart vil man kunne se hvor de enkelte bruk ligger, om de har strandlinje og i tilfelle hvor lang.

Følgende ankemotparter har ikke tatt til gjenmæle overfor anken: Hans Nikolaisen, bnr. 3, Olaf Ellingsen, bnr. 7, Herborg Pettersen, bnr. 10, Solveig Pedersen, bnr. 16, Gudrun Arntzen, bnr. 21, Magne Fladseth, bnr. 28, Synnøve Dybfest, bnr. 12, Desi Ellingsen, bnr. 41, 42 og 51, Magnus Olsen, bnr. 49 og 57 samt Karin Pedersen, Ninni Pedersen, Arne Myhra, Harald Pedersen, Inger Rønquist, Dagmar Ottemo, Asbjørn Pedersen og Oddmund Pedersen som eier bnr. 19 i fellesskap. Av disse er det såvidt forstås bare bnr. 3, 10, 12 og 16 som støter til sjøen.

Ankeforhandlingen blev holdt på Sortland den 12. og 13. mai 1972. De ankende parter var representert av høyesterettsadvokat Hans J. Bjørnstad som prosessfullmektig, og de av motpartene som har tatt til gjenmæle av advokat Ragnar Knutzen. Lagmannsretten mottok partsforklaringer fra Ottar Rynning, Torstein Rynning, Sverre Pedersen, Sigurd Pettersen, Arnoldus Lie, Sigurd Osbakk, Erling Olsen, Emma Andreassen og Jens Gulbrandsen. Det blev videre avhørt 2 vitner - begge nye for lagmannsretten. Ingen av de ankemotparter som hadde unnlatt å ta til gjenmæle mot anken, var tilstede ved forhandlingens begynnelse. Innkalling til hovedforhandlingen er forkynt for samtlige. (Synnøve Dybfest, Denville N.J., U.S.A., var varslet pr. brev av 8. april 1972.) Senere møtte Arne Myhra (medeier av bnr. 19) og gav forklaring om tangskjæring for Melbu Fiskeindustri. Før prosedyren møtte også Ommund Pedersen og opplyste at han ikke ønsket å bli tatt til inntekt for noen av de syn som de prosederende parter har gitt uttrykk for, og opplyste at han helst hadde sett at han blev strøket av listen over partene.

Det blev foretatt åstedsbefaring samt dokumentasjon som rettsboken viser.

Side:669

De ankende parter har i det vesentlige gjort gjeldende:

Jordskifteretten har tatt feil når den er kommet til at det allerede ved delingen i 1846 må ha vært en forutsetning at grunnen i fjæren skulle tilhøre den ovenforliggende innmark. En slik forutsetning er den rene konstruksjon og savner et hvert holdepunkt. Det må tvertimot ha formodningen mot seg at det var meningen å skifte sjøgrunnen. Efter det resultat jordskifteretten er kommet til, blir det 25 bruk under Grytting som blir avskåret fra sjøen og det vil ikke være rimelig.

Formålet med utskiftningen i 1846 var å dele innmarken mens utmarken blev beholdt i fellesskap. Når det gjelder skogen var det bare trærne som blev delt. Fjæren eller sjøgrunnen er ikke nevnt. Det må være fordi det ikke var noen foranledning for utskiftningsmennene i 1846 til å beskjeftige seg med den. Det er ingen grunn til å tro at fjæren ble glemt. Når den ikke er nevnt i forretningen av 1846, må det være fordi meningen var at den fortsatt skulle ligge i fellesskap mellom de tre bruk som ble utskiftet. Man tok den gang utelukkende sikte på å regulere forholdene på land. Slik som forholdene er på Grytting, var det uhensiktsmessig å la delingen også omfatte sjøgrunnen. I den forbindelse er det av interesse at eieren av løpenr. 205 i så fall ville ha blitt praktisk talt avskåret fra sjøen. Bruket blev - som jordskifteretten har vært inne på - tillagt en svært kort strandlinje, bare ca. 100 meter. At det her var landingsplass for båter, må være uten betydning, idet man bare kan komme ut og inn på flo sjø. Forøvrig har det ned gjennom tiden også vært andre enn loddeierne under løpenr. 205 som har benyttet denne landingsplass.

Delingsforretningen av 1846 er uklar når det gjelder beskrivelsen av utskiftningsfeltet i forhold til det tilstøtende sjøgrunnsområde, og man kan ikke løse denne sak ved en filologisk fortolkning av de benyttede uttrykk, men må se hen til hvad som den gang måtte fortone seg som praktisk, og hvad som var vanlig i kyststrykene nordpå. Tang- og makkfjære dannet en vesentlig del av gårdens næringsgrunnlag og det var derfor hensiktsmessig at man beholdt sjøgrunnen i fellesskap.

Man kan heller ikke slutte noe ut fra en ordfortolkning av de senere delings- eller utskiftningsforretninger som er holdt på Grytting. De sier i realiteten ingen ting. Laksefisket har vært utøvet i fellesskap utenfor hele Gryttingstranden. Det har riktignok vært protestert fra enkelte i den anledning, men protesten er ikke blitt fulgt opp. Loddeierne har hentet tang fra båt uten å spørre eieren av den innenforliggende teig om tillatelse. Det har bare vært gjort når man har måttet kjøre over innmarken til andre.

De ankende parter har til støtte for sitt syn henvist til Hålogaland lagmannsretts dom av 30. august 1961 i sak nr. 64/1960 A, som gjaldt en fjærestrekning på Vik i Gimsøy, og hvor forholdene efter deres mening var helt parallelle med de man har med å gjøre i denne sak. De har også påberopt seg artikkel i

Side:670

Tidsskrift for det norske utskiftningsvesen nr. 1 for 1945 53 flg. av utskiftningsformann Kr. Hårberg, Nærstad: Eiendomsretten til vannomrader, 123-124, samt dommer av Høyesterett inntatt i Rt-1908-67, 1928 666 og 1965 1330.

De ankemotparter som har tatt til gjenmæle i ankesaken, (senere for korthets skyld bare kalt ankemotpartene), mener at jordskifterettens kjennelse er riktig, med den korreksjon at man ved anvendelsen av den regel som er formulert i vassdragslovens §4, må gå ut fra stranden slik som den er ved vanlig flo (ikke ved fjære).

Delingsforretningen av 1846 traff ikke noen bestemmelser om fellesbruk i fjæren og sier ikke noe om eiendomsretten til sjøgrunnen. Heller ikke er det truffet noen bestemmelser om adkomstveier til fjæren. Det sies uttrykkelig at man ikke måtte kjøre eller gå over aker og eng, men holde seg til de veier man hadde fra før. Man har en klar uttalelse om at laksefisket i elven skulle være til felles bruk. I en senere utskiftningsforretning av 30. mai 1882 er dette utdypet nærmere til å gjelde retten til fiskeriet i eller ved elven.

Ser man på beskrivelsen av de områder som ved delingsforretningen av 1846 blev utlagt løpenr. 205 og 206, kan de isolert sett fortolkes derhen at de skulle begrenses av sjøen. Ankemotpartene er forsåvidt enige med jordskifteretten i at uttrykksmåten er uklar. Men når man så kommer over til beskrivelsen av det område som i 1846 blev tillagt løpenr. 204, er det ikke nevnt noen grense mot sjøen, idet man starter ved denne på venstre side «i en mærket Steen i Fjæren» og beskriver innmarksteigen nordover og østover inntil man treffer grensen mot nabogården Jerstad som så blev fulgt sydover «lige til Fiæren». Efter 1846 er det imidlertid holdt en rekke utskiftnings- og skylddelingsforretninger på Grytting, hvor grensene er sagt å skulle gå fra eller til fjæren, sjøen eller stranden fra eller igjennom merkestener i eller ved fjæren eller opp for stranden eller sjøen. Det er ikke sagt noe som tyder på at fjæreområdet skulle være felles. De nye bruk er beskrevet på samme måte som tilfellet var for løpenr. 204 i 1846. Dette må man ta i betraktning når man skal fortolke den første delingsforretning, og det kan da ikke være grunn til å hefte seg ved den noe uklare uttrykksmåte man her finner i beskrivelsen av grensene for løpenr. 205 og 206. Det riktige må være å følge den vanlige rettsregel om at eiendomsretten til sjøgrunnen utenfor må følge landgrunnen når ikke annet er sagt.

Den bruk partene har utøvet over sjøgrunnen trekker ikke i retning av at den må anses som ikke utskiftet. Når noen av loddeierne hentet tang utenfor en annens område, blev det spurt om tillatelse. Det har aldri vært spørsmål om å hente sand i fjæren for salg. Utenfor Erling Olsens eiendom, bnr. 29, er det mulig å ta sand ved springfjære. En rekke av loddeierne har benyttet seg av dette i begrenset utstrekning, men de har alltid innhentet tillatelse hos Olsen. Denne er til og med tilbudt betaling for sanden, - noe han imidlertid avslo. Vitnet Harald Andreassen

Side:671

hadde kai først på bnr. 15 og senere på bnr. 16. Han hadde avtale med grunneierne om dette, men spurte ikke de andre loddeierne om tillatelse.

Når det gjelder laksefisket, er det på det rene at det skulle utøves i fellesskap «i eller ved Elven». Ottar Rynning har hatt laksesett utenfor nesset ved Gryttingelvens utløp og utenfor sjøhustomten til Jens Gulbransen og Karl Næs. Det har vært protestert mot dette, men når protestene ikke har ført til noe, skyldes det at det er en mulighet for at bestemmelsen om fellesskap i laksefiskeri måtte forstås derhen at den gikk så langt. Det bestrides derimot at andre enn eierne av den innenforliggende grunn har hatt laksesett østenfor eller vestenfor disse steder.

Ankemotpartene har opplyst at fjæren er delt og tilhører de eiendommer som har strandlinje på naboeiendommene Haukenes og Skagen i syd, mens den er felles på Jerstad i henhold til en uttrykkelig bestemmelse i vedkommende utskiftningsforretning.

Når det gjelder landingsplassene for båter, har de fra gammelt av vært konsentrert i området omkring Gryttingelvens utløp i sjøen. De bruk som skriver seg fra henholdsvis løpenr. 204, 205 og 206 har sine sjøhus og landingsplasser på grunn som ved delingen i 1846 blev tillagt vedkommende løpenummer. En annen sak er at enkelte loddeiere, når det har passet, har fått lov til å trekke opp båter over annens grunn. Men heri har aldri ligget noen erkjennelse av at sjøgrunnen var felles.

Lagmannsretten er med den reservasjon som ankemotparten har gjort når det gjelder utgangspunktet for grensene i sjøen, kommet til det samme resultat som jordskifteretten.

I motsetning til hvad som var tilfelle i den sak som de ankende parter har påberopt seg (Hålogaland lagmannsretts ankesak nr. 64/1960 A), knytter det seg ikke til den utskiftningsforretning vi her har med å gjøre - forretningen av 1846 - noe kart som kan være til veiledning ved fortolkningen. Det er heller ikke fremlagt noen skriftlig utskiftningsbegjæring som tyder på at hensikten med forretningen av 1846 utelukkende var å dele innmarken på land, slik som forholdet var i den sak som er omhandlet i Rt-1965-1330 flg. Ordlyden i forretningen av 17. november 1846 tyder tvertimot på at hensikten var å foreta en mest mulig fullstendig deling av gården Grytting i tre adskilte bruk. I slutten av forretningen finner man så en oppregning av hvad som skulle være felles, og her finner man intet om fjæreområdet. Det heter riktignok at lakseelven skulle være til «felles Brug». Men ordlyden i denne bestemmelse synes klart å ta sikte på en bruksrett, og man kan efter lagmannsrettens syn herav intet utlede om eiendomsretten til sjøgrunnen. Man finner heller ikke å kunne trekke noen slutninger av de sparsomme opplysninger som er fremkommet under bevisførselen, om utnyttelsen av fjæren til makk- og tanghenting. Derimot trekker den omstendighet at eieren av bnr. 29 har gitt andre tillatelse til sandtak utenfor sin eiendom og at eierne av bnr. 15 og 16 har samtykket i oppsetting av kai - uten at noen andre loddeiere er blitt spurt i disse

Side:672

anledninger - på at man har ansett strandeierne også som eiere av den utenforliggende sjøgrunn.

Det angivelige lensmannsskjønn, som jordskifteretten har nevnt i sine premisser, vet man for lite om til at det kan tillegges noen vekt. Men Ottar Rynning har for lagmannsretten forklart at han i sin tid blev anmeldt for ulovlig laksefiske i anledning av de sett han plasserte utenfor Gryttingsneset og den forannevnte sjøhustomt ved «Berget». Saken blev henlagt og han fortsatte med det nevnte fiske. Lagmannsretten finner det imidlertid uten betydning at denne sak ikke blev fulgt opp, idet man er enig med jordskifteretten i at tvisten ser ut til å ha hatt sin årsak i uenighet om utstrekningen av det felles laksefiske, som er omhandlet i forretningene av 17. november 1846 og 30. mai 1882. At laksefisket har vært utøvet i fellesskap langs hele Gryttingstranden, er på ingen måte godtgjort. Tvisten tyder derfor - som jordskifteretten har uttalt - nærmest i retning av at man har ansett sjøgrunnen som særeiendom.

Lagmannsretten finner ikke å kunne legge noen vekt på den tilsynelatende uoverensstemmelse som foreligger i forretningen av 1846 mellom grensebeskrivelsene for løpenummer 204 på den ene side og løpenumrene 205 og 206 på den annen side. Det har neppe vært meningen å etablere forskjellige regler for brukene når det gjelder omfanget av utskiftningen, og man er enig med ankemotpartene i at de senere avholdte delingsforretninger tyder på at meningen var at hvert enkelt bruk skulle få eiendomsretten til sjøgrunnen utenfor sine innmarksteiger.

De ankende parter har gjort gjeldende at det resultat jordskifteretten er kommet til, vil medføre at 25 bruk under Grytting vil bli avskåret fra sjøen. Til det er for det første å si at tallet må være uriktig. Efter det lagmannsretten er kommet til ved å sammenholde fortegnelsen over loddeiere med utskiftningskartet av 1964; er det 6 av de ankende parter som har eiendommer som ikke støter til sjøen, og 6 bruk tilhørende loddeiere som ikke har tatt til gjenmæle mot anken. Alle de tre bruk som oppstod i 1846 fikk strandlinje. At lengden var forskjellig er så, men som påpekt av jordskifteretten er det en rimelig forklaring på dette. Dersom meningen hadde vært at sjøgrunnen skulle være felles, og at senere utskilte bruk som ikke fikk tillagt områder ned til stranden, skulle ha del i denne, måtte man vente å finne bestemmelser om dette i vedkommende skylddelingsforretninger. Noen slike er imidlertid ikke fremlagt.

Lagmannsretten er efter dette kommet til at det i denne sak ikke foreligger omstendigheter som fører til at det er grunnlag for å fravike den presumpsjon som er etablert i rettspraksis for at grensene for utskiftede teiger - når intet annet er sagt - må fortsette ut i sjøen så langt den private eiendomsrett strekker seg. Man henviser i denne forbindelse til rettsavgjørelser inntatt i Rt-1924-693, 1962 1241, 1964 817 og 1333, 1966 700, og i RG-1950-287, 1960 629 og 1964 218.

Ankemotpartenes påstand vil efter dette bli tatt tilfølge, idet

Side:673

man dog finner å burde erstatte uttrykket «partene» med «de loddeiere som har strandlinje til sjøen».

Anken har ikke ført frem og de ankende parter vil bli tilpliktet å betale saksomkostninger til ankemotpartene for lagmannsretten i medhold av hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Omkostningsbeløpet settes til kr. 3.000,00.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. De loddeiere under Grytting, gnr. 83 i Hadsel, som har strandlinje til sjøen, har eiendomsrett til fjæren så langt som privat eiendomsrett går ut i sjøen, idet deres innbyrdes grenser i fjæren bestemmes ved at hver del av denne (unntatt holmene nevnt i forretningen av 19. mai 1853) tilhører det bruk hvis strandlinje den ved alminnelig høyvann ligger nærmest.

2. Ottar Rynning, Torstein Rynning, Gustav Lund, Johan Lund, Gunnar Lund, Tormod Pedersen, Sigurd Pettersen, Petra Eilertsen og Sverre Pedersen dømmes til in solidum å betale til de ankemotparter som er representert ved advokat Ragnar Knutzen kr. 3.000,00 - tretusenkroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Av herredsrettens kjennelse (jordskiftedommer J. Lehn med jordskiftemenn):

- - -

Gården Grytting ble første gang delt ved en Aasteds- og Forligelses-Commision-Forretning av 17. nov. 1846. Gården bestod den gang av tre løbenr., nemlig løbenr. 204, 205 og 206. Ved nevnte deling var det kun grunnen i innmarka som ble skiftet, mens det samtidig ble foretatt en deling av skogen som nærmest er å betrakte som en ordningsforretning, idet det der kun var trærne som ble delt, mens grunn og beite fortsatt ble liggende i fellesskap for den hele gård. De tre løbenr. hadde like stor matr.skyld, nemlig 1 vog hver. Før selve delingsforretninga ble utført ble det foretatt oppgang og avmerking av grensene mot tilstøtende nabogårder Haukenes og Jerstad. Likeså ble det foretatt fastlegging og avmerking av grensa mellom inn- og utmark, fra Haukenesgrensa til Jerstadgrensa. Angående denne utmarksgrense er inntatt slik bestemmelse i nevnte forretning:

«Dette Skiel er fælles Buemark paa den ene Side og Slottemark paa den anden Side. - - -»

Ved delinga i 1846 fikk løbenr. 204 sitt utlegg i østre del av innmarksområdet, (Slotteland), løbenr. 205 den midtre del og løbenr. 206 den vestre del. Ved nevnte deling støter både løbenr. 204 og 206 til sjøen i en betydelig lengde, mens løbenr. 205 bare støter til sjøen i en meget begrenset lengde ved utløpet av Gryttingelva.

Ved utskiftings- og Skyldsætningsforr. av 19. mai 1853 ble løbenr. 206 delt i tre, nemlig løbenr. 206 a, 206 b og 206 c, h.h.v. nåværende bnr. 11, 15 og 18. I 1860 den 20. aug. ble foretatt deling av løbenr. 205 hvorved dette løbenr. ble delt i tre, nemlig løbenr. 205 a, 205 b og 205 c,

Side:674

h.h.v. bnr. 4, 6 og 10. Den 9. juni 1882 ble løbenr. 204 delt i tre - løbenr. 204 a, 204 b og 204 c, h.h.v. bnr. 1, 2 og 3. Det er dessuten i årene framover til 31. des. 1891 foretatt delinger innenfor de opprinnelige løbenr. slik at en ved utgangen av 1891 ialt hadde 18 bruksnummer på gården. Herunder var bnr. 1-3 utgått fra løbenr. 204, bnr. 4-10 utgått fra løbenr. 205, og bnr. 11-18 fra løbenr. 206. I 1882 ble holdt off. utskifting på gården hvorunder endel innmarksgrenser ble regulert. - - -

Jordskifteretten vil bemerke:

De i denne sak framlagte dokumenter er svært uklare for å kunne danne seg en sikker formening om eiendomsretten i fjæra. I forretninga av 1846 som er den opprinnelige deling er ikke antydet noe bestemt om fjæra. Dette gjelder både i beskrivelsen for gårdens yttergrense mot nabogårdene Haukenes og Jerstad, og i beskrivelsen av grensene innenfor det delte sameie. Dette gjelder og uttrykksmåten i beskrivelsen av innmarka til løbenr. 206, hvor det står: «- - - ifra Grensesten i Tjønbogen i øst efter Fjæren eller Strandkanten lige til Elven,» og i beskrivelsen av skiftefeltets begrensning mot felles utmark hvor det står: «- - - dette Skiel er fælles Buemark paa den ene side og Slottemark paa den anden Side». Dette siste kan tyde på at de som foretok skiftet i 1846 har ment at det som var nedenfor denne linje (Slottemark) skulle skiftes i sin helhet, mens det som var på den andre side av grensa fortsatt skulle beholdes som sameie. Hvis så er tilfelle er det naturlig å anta at fjæra følger med i delinga og tilhører ovenfor liggende innmark. I det første sitat, som også er temmelig uklart, er begrensningen nærmest ført som en retningsbeskrivelse og i utstrekning fra grensesteinen i Tjønnbogen til elven. Hvistnok står det her: «- - - efter Fiæren eller Strandkanten - - -», men noen konkret grense er dog ikke denne angivelse.

I beskrivelsen av løbenr. 205 er også beskrivelsen langs stranden uklare og i beskrivelsen av løbenr. 204 er grensa mot fjæra eller sjøen ikke nevnt, idet beskrivelsen starter ved sjøen på vestre side, går oppover mot fjellet hvor den fortsetter som bruksrettsgrense fra skogteigen til den treffer grensa mot nabogården Jerstad og følger denne grense til sjøen.

Eiendomsretten i fjæra er således ikke nevnt særskilt i forretninga av 1846. Dette kan tyde på at det har vært å anse som en selvfølge at eiendomsretten i fjæra tilhørte det ovenfor liggende land. På den annen side kan en ikke se bort fra at selve fjæra var å anse som noe adskilt fra selve innmarka og tilhørte sjøen.

Det er svært stor differanse i strandlinjenes lengder for utleggene til de daværende tre parter. Løbenr. 206 har den desidert lengste strandlinje til sin innmark, løbenr. 204 noe kortere, mens løbenr. 205 har en svært kort strandlinje i tilknytning til elvemunningen. Her må en dog være klar over at det som vel hadde størst betydning på daværende tidspunkt var gode landingsforhold. Det er også åpenbart at den beste landingsplass nettopp ligger i området ved og i nærheten av elvemunningen. Dette kan være forklaringen på at løbenr. 205 har fått så kort strandlinje. Bruket har vel likevel fått det som den gang var ansett som beste landingsplass.

Selve bruken av fjæra som tang eller markfjære gir heller ikke noen

Side:675

sikker beskjed om eiendomsretten. Slik bruksutøvelse er ikke nevnt i forretninga av 1846 og heller ikke i noen annen forretning av senere dato.

Fiskeretten som bruksutøvelse med garn festet i land, kan mulig gi noe sikrere holdepunkt for rettsoppfatningen om eiendomsretten i fjæra. I forretninga av 1846 er tatt inn slik bestemmelse: «Lakse-Elven er til felles bruk.» I en off. utskiftingsforr. for gården, påbegynt 30. mai 1882, tgl. 2. februar 1885, er anført: «Med retten til Fiskeriet i eller ved Elven er ikke ved utskiftingen nu fastlagt noen omordning, men er enhvers Ret til dette forbeholdt som forhen.»

De foran siterte bestemmelser om fiskeretten gjelder således elven (Gryttingelva) eller forholdene i eller ved elven som anført i forretningen fra 1882. Om det her bare siktes til retten til å gå langs elva for å utnytte fiskeretten, eller om det også siktes til det nærmeste området ved elvemunningen framgår ikke klart. At det har vært noen uklarhet om dette hos enkelte er utvilsomt etter de opplysninger som er framkommet, bl.a. fra Ottar Rynning. Gjennom hans opplysninger om tvist, nettopp om dette forhold, framgår klart av at det i 1920-årene ble holdt et lensmannsskjønn i nevnte tvist. Da en imidlertid ikke har kunnet få utskrift av dette skjønnet er det ikke mulig å danne seg et billede hverken av skjønnsforutsetningene eller resultatet. Etter de foreliggende forklaringer er det imidlertid grunn til å anta at nevnte tvist gjaldt fellesskapets rett «ved Elven» og utstrekningen av denne. Hvis dette er korrekt peker det i retning av at selve grunnen i fjæra på daværende tidspunkt var oppfattet som særeiendom. Ellers ville neppe en slik tvist oppstått. Dette synes også å ha relevans i det som er opplyst av flere parter under møtet idag, om at det har vært vanlig i områdene lengre borte fra elvemunningen at eierne av innmarka har hatt eneretten til setting av garn eller not utenfor sine eiendommer. Det er i denne forbindelse opplyst at hvis andre enn eieren har satt fiskebruk på slike steder så er dette gjort etter innhentet samtykke fra ovenfor liggende grunneier. Herunder vil en og peke på det faktum som er opplyst at sandtak i fjæra er oppfattet og anvendt som ovenfor liggende grunneieres eiendom.

Jordskifteretten har også heftet seg ved at mens det i forretninga av 1846 klart er anført at den oppgåtte og avmerkede grenselinje mellom inn- og utmark, positivt angir et fortsatt fellesskap på den ene side av grensa og en klar eiendomsdeling på den annen side, er det ikke noe positivt anført om eiendomsforholdene i fjæra. Med den ellers nokså fullstendige beskrivelse av eiendomsforholdene i forretninga av 1846, ville det være naturlig at et fellesskap i fjæra positivt ville ha vært anført i forretninga. Dette såfremt et fellesskap skulle bestå etter delinga. Når dette derfor positivt ikke er anført synes det å peke i retning av at eiendomsretten i fjæra inngår som en integrerende del av eiendomsretten til den ovenfor liggende innmark. Dette sammen med det som foran er nevnt om sandtak og garnsett i fjæra nedenfor egen innmark, finner retten å må tillegge vesentlig betydning.

Selv om de momenter som er anført i denne tvist har vært gjenstand for ikke så lite tvil, finner retten at de sterkeste momenter fører til at det allerede ved delinga i 1846 var en forutsetning at grunnen i

Side:676

fjæra skulle tilhøre den ovenfor liggende innmark. Fjæra må derfor være å anse som skiftet allerede ved denne forretning. Det er heller ikke noe i senere delingsforretninger som synes å peke i annen retning.

Etter dette må den framsatte påstand fra Arnoldus Lie m/fl. bli å ta til følge. Grunnen i fjæra blir etter dette å tilhøre ovenfor liggende innmark. - - -