RG-1972-720
| Instans: | Gulating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1972-06-17 |
| Publisert: | RG-1972-720 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 17. juni 1972 i ankesak nr. 48/1972 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Njaal Sæveraas) mot fru A (advokat Sverre Erlandsen). |
| Forfatter: | Lagdommerne Sverre Nygaard, E. Melander, M. Lund |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §59, Tvistemålsloven (1915) §172, §41, §43, §48, §50, §54, Ekteskapsloven (1918), Husleieloven (1939) §32, Husleieloven (1939) |
Fru A og A vart separerte ved dom av Nordhordland heradsrett 4. juni 1971. Under hovudførehavinga vart det inngått eit rettsforlik som mellom anna inneheldt at A skulle ha bruksretten til det husværet som partane leigde i - - vegen 35 i X.
Kort etter, 3. november 1971, reiste fru A ny sak med krav om skilsmål og om bruksretten til bustaden. Nordhordland heradsrett sa dom i saka 26. januar 1972 med slik slutning:
«1. Fru A og A skilles i henhold til ekteskapslovens §43 første ledd, 1. punktum, jfr. §41. Etter skilsmissen nytter hustruen navnet A som slektsnavn.
2. Fru A tilkjennes beboelsesretten til partenes tidligere felles bolig i - - -vegen 35, X.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Heradsretten fritok fru A for gebyr og sideutgifter, og båe partar hadde prosessfullmekt oppnemnt av retten på det offentlege sin kostnad.
Om saksforholdet og det som partane gjorde gjeldande for heradsretten kan visast til dommen.
A har anka til lagmannsretten over heradsrettens avgjerd i spørsmålet om bruksretten til husværet, punkt 2 i dommen. Han hevdar at heradsretten har tatt feil når han har funne at det er høve til å ta dette spørsmålet opp til ny avgjerd. Som for heradsretten krev han seg frifunnen prinsipalt på det grunnlag at rettsforliket ikkje kan reviderast, subsidiært fordi forholda ikkje er endra etter rettsforliket, og atter subsidiært fordi omsynet til både A og B sine barn og til fru B tilseier at fru A og hennar barn ikkje bør bli buande i huset. Fru A er på nytt gjort svanger av B, og dei skal gifta seg. Det vil bli ein utoleleg situasjon at han då flytter inn i same huset som fru B og hennar barn. - Elles gjer A gjeldande det same som for heradsretten, og påstanden er:
«1. A frifinnes for hustruens krav om bruksretten til leiligheten i - - -vegen 35, X.
Side:721
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Fru A hevdar at det i ekteskapslova §54, 4. leden, ligg latent eit høve til å revidera ein dom eller eit rettsforlik om mellom anna bruksretten til eit husvære. Det er ikkje ein varig bruksrett som blir instituert i slike avgjerder. Avgjerda er komen i stand ut frå dei forhold som det på den tid var råd å ha oversyn over. Når forholda er endra, må ny avgjerd kunna takast. Situasjonen for fru A er no ein annan enn då rettsforliket var gjort, og det kan også sjåast under den synsvinkel at det er inngått på brestande føresetnader. - Fru A gjer elles gjeldande det same som for heradsretten, og påstanden er:
«1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
For lagmannsretten har partane møtt og gitt forklaring. Det er ført 4 vitne, 3 av dei er nye for lagmannsretten.
Også i ankeinstansen har partane fått prosessfullmektar oppnemnde av retten på det offentlege sin kostnad, og dei er fritatt for å betala gebyr og sideutgifter.
Lagmannsretten er under sterk tvil komen til eit anna resultat enn heradsretten.
A fekk bruksretten til husværet i - - -vegen ved avtale i rettsforlik i samband med separasjonssaka i Nordhordland heradsrett i juni 1971. Det var ein lekk i ei frivillig ordning, der partane gjorde avtale om fleire andre spørsmål, og der dei var samde om å krevja separasjon. Det er derfor neppe rett å likestilla rettsforliket med ein dom. Det er meir naturleg å sjå på det i denne samanheng som ein avtale mellom partane og å la det fylgja dei rettsreglar som gjeld for slike avtalar, såleis ekteskapslova §59. Retten viser til støtte for dette til Vera Holmøy si utgåve av «Ekteskapslovgivningen» side 154, til Rt-1954-764, og til artikkel av advokat Gunnar Aasland i «Jussens Venner» for 1969 162-163.
Ekteskapslova §59 har føresegner om revisjon av visse avtalar i ekteskapsforhold. Det neste spørsmål blir om ein avtale om bruksrett til husvære går inn under desse føresegnene. Spørsmålet er tvilsamt, og såvidt lagmannsretten kan sjå er spørsmålet ikkje avgjort i rettspraksis. §59 handlar mellom anna om avtalar «om fordeling eller tildeling av formuen», jfr. 1. leden, og det er naturleg å rekna bruksretten med til formuen, jamvel om uttrykksmåten i lova ikkje er heilt råkande for ein slik rett. Det er vidare neppe nokon grunn til å setja denne retten i ei anna sto de enn andre formuesgode som ektemakane kan gjera avtale om, når det gjeld revisjonsspørsmålet. Retten viser her til Vera Holmøy side 152.
Men vilkåret for å setja ein avtale ut av kraft etter §59, 2. leden, 1. punktum, er at avtalen er «åpenbart ubillig» for fru A. Det er dermed klårt at det skal svært mykje til for at ein inngått avtale skal kunne omgjerast, jfr. Arnholm: Familierett
Side:722
(1969) side 171. Dette må ikkje minst gjelda bruksretten til eit husvære. Det bør ikkje utan svært vektige grunnar kunna bli tale om å påby ein ektemake, som har etablert seg i eit husvære etter avtale i samband med separasjon eller skilsmål, å flytta ut. Som ein slik vektig grunn kunne ein tenkja seg den situasjonen at foreldremakta blir flytta over frå den ektemaken som etter avtale har fått bruksretten til husværet av omsyn til barna, til den andre ektemaken. Det ville då etter omstenda kunna vera «åpenbart ubillig» mot den siste ektemaken om avtalen stilte seg hindrande i vegen for å flytta inn i det husværet som barna allerede frå før var etablerte i. Men slik har ikkje situasjonen vore her. I rettsforliket fekk fru A foreldremakta frå første stund. Det var altså alt då på det reine at ho - og barna - måtte flytta - - -vegen 35. Dette hadde ho avfunne seg med då ho gjekk inn på rettsforliket. Om noko av bakgrunnen for avtalen om bruksretten har endra seg, såleis eigarforholdet til huset, eller utviklinga er blitt onnorleis enn tenkt, såleis svikten i planane om å flytta til foreldra hennar på - - -, sa kan ikkje dette gjera avtalen «åpenbart ubillig». Hertil kjem at ho har hatt - og kan framleis få - tilbod frå sosialkontoret i X - no distriktskontor i Bergen - om eit husvære på Y. Retten må vera samd i at det er lite tilfredsstillande for både ho og barna å flytta dit, men hennar situasjon er iallfall ikkje så prekær at han gjer den inngåtte avtalen «åpenbart ubillig». Om dei strenge krava som må stillast for å setja ein inngått avtale ut av kraft kan elles visast til Rt-1930-704.
Eit krav frå fru A om å få omgjort avtalen om bruksretten kan også tenkjast bygt på allmenne kontraktsrettslege grunnsetninger, nemleg læra om brestande føresetnader. Synspunktet er då at ho gjekk med på avtalen under den føresetnad at ho ikkje i det heile kunne få sitja med husværet, fordi leigeretten var knytt til A sitt tenesteforhold som arbeidstakar ved X Fabrikker. No er situasjonen at eigedomsretten til huset er gått over til A/S X Gårdsselskap som ikkje vil motsetja seg at ho overtar leigeretten. Dessutan svikta planane hennar om å flytta heim til foreldra sine i - - -. Etter høgsterettsdom i Rt-1940-169 kan revisjonsføresegnene i §59 supplerast med slike allmenne rettsreglar. Men etter same dommen er vilkåra under denne synsvinkelen like strenge som etter §59, 2. leden. Det vil seia at det må vera «åpenbart ubillig» å la ho vera bunden av avtalen. Og som før nemnt meiner lagmannsretten at det ikkje er tilfelle.
Resultatet blir etter dette at A må frifinnast for kravet frå fru A om bruksretten til husværet.
Det er ikkje grunn til å endra heradsrettens avgjerd om sakskostnadene, og det er heller ikkje påstått.
Anken har ført fram, men saka har vore svært tvilsam. I medhald av unnataksregelen i rettargangsl. §172, 2. leden, jfr. §180, 2. leden, vil heller ikkje sakskostnader for lagmannsretten bli tilkjent.
Side:723
Dommen er samrøystes.
Domsslutning:
1. A blir frifunnen for fru A sitt krav om bruksretten til husværet i - - -vegen 35 i X.
2. Sakskostnader for heradsretten og lagmannsretten blir ikkje tilkjent.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Øyvind Smukkestad):
Ektefellene fru A og A ble separert i henhold til ekteskapslovens §41 ved Nordhordland herredsretts dom av 4. juni 1971. Under hovedforhandlingen i ekteskapssaken ble det inngått følgende rettsforlik:
«1. Hustruen skal ha foreldremyndigheten over fellesbarna: C, født xx.xx.1960, D, født xx.xx.1964, E, født xx.xx.1965 og F, født xx.xx.1967.
2. Mannen skal ha samværsrett til fellesbarna hver annen helg fra lørdag middag til søndag kveld, tre uker sammenhengende i sommerferien, annen hver påskehelg og to sammenhengende dager i jule- eller nyttårshelgen, dog ikke julaften.
3. Mannen skal ha bruksretten til partenes felles bolig i - - -vegen 35, X. Felleseiet skal deles likt.
4. Mannen skal betale oppfostringsbidrag til barna fastsatt etter rettens skjønn.»
Ved stevning mottatt av retten 3. november 1971 reiste hustruen ny ekteskapssak. Hun krevet blant annet skilsmisse i henhold til ekteskapslovens §50 og at hun skulle tilkjennes bruksretten til den felles bolig. I tilsvaret gikk A til motsøksmål og krevet skilsmisse i henhold til ekteskapslovens §48. - - -
Rettens bemerkninger:
1. Skilsmisse. Partene har begge forklart for retten at de ikke har gjenopptatt det ekteskapelige samliv selv om de begge er blitt boende i den tidligere felles bolig. Dette finner retten å kunne legge til grunn og vilkårene for skilsmisse i henhold til ekteskapslovens §43 første ledd, 1. punktum, jfr. §41, er til stede.
2. Bruksretten til den tidligere felles bolig. Selv om det ikke foreligger noen uttrykkelig bestemmelse om dette i ekteskapsloven, antas det å være adgang til å endre en bestemmelse om bruksretten til ektefellers tidligere felles bolig, fordi det har inntrått endring i partenes behov for boligen. Se Lütken og Platou: «Ekteskapslovgivningen», 3. utg. ved Vera Holmøy, 123, Lødrup: Materiell Skifterett, 2. utg., 124, og Gulating lagmannsretts dom av 4.12.1971 - ankesak 66/71 - dommen er ennå ikke rettskraftig. Et rettsforlik må sidestilles med dom og må kunne være gjenstand for revisjon i samme utstrekning.
Retten finner det klart at hensynet til barna må være avgjørende i dette tilfellet. Da rettsforliket ble inngått var situasjonen den at B tok sikte på å gjenoppta samlivet med hustruen og familien - 4 barn. Etter rettens mening var det da av meget stor betydning for begge familiers barn at det ble skapt mest mulig ro om forholdene, med mulighet for å gjenopprette mest mulig normale forhold. B med familie skulle fortsette å bo i sin leilighet i - - -vegen 35, X. Det ble ansett uholdbart
Side:724
da å ha fru A og barna boende i samme huset, og da fru A mente det var mulig å få bo hos sine foreldre på - - -, ble det oppnådd forlik som nevnt foran.
Hustruens foreldre så seg imidlertid ikke i stand til å ha henne og barna boende hos seg og de kunne derfor ikke flytte dit. Som nevnt fikk hustruen heller intet annet sted å bo, slik at hun og barna fortsatte å bo i - - -vegen 35. B klarte ikke å gjenopprette ekteskapelig samliv med sin hustru og ektefellene er nå skilt. Han er nå flyttet fra - - -vegen 35, men hans hustru og barna bor der fortsatt. Etter at B brøt med sin hustru, gjenopptok han forholdet med fru A og de tok sikte på å inngå ekteskap. Hustruen forklarte for retten at det nå var «knute på tråden» og at det var helt uvisst hvordan det ville bli i fremtiden. Slik forholdene nå var, ville hun ikke inngå noe ekteskap med B.
Retten har vært litt i tvil, men har kommet til at hustruen nå bør tilkjennes beboelsesretten til den tidligere felles bolig. Begge parter forklarte for retten at barna hadde klart seg bra til tross for de forhold som var oppstått. De hadde et godt forhold til B's barn. Det antas å være det beste for barna at de får bli boende i det miljø de nå har tilpasset seg. To av barna går på skolen. Det antas videre at de ved å bli boende i X vil ha størst mulighet til kontakt med faren og hans foreldre som de har besøkt hver helg. Det er imidlertid en uttrykkelig forutsetning for denne avgjørelse, nemlig at B ikke flytter inn i leiligheten mens hans barn og tidligere hustru bor i samme hus. Det vil da være så stor fare for nye konflikter og urolige forhold at denne avgjørelse straks bør være gjenstand for revisjon.
Etter dette finner en det ikke nødvendig med bemerkninger vedrørende leiligheten i Y, og saksøktes mulighet for å skaffe seg bolig. At den tidligere felles bolig eies av saksøktes arbeidsgiver, er ikke til hinder for at hustruen tilkjennes beboelsesretten - jfr. husleielovens §32 - Anne Kobbe: «Husleieloven», Oslo 1969, 125. - - -